Kategori: Tanker 💭

Jeg har nettopp lest en artikkel og jeg er helt satt ut. Jeg er lei meg og jeg er faktisk ganske sint. Artikkelen handler om at Røde Kors-tjenesten Kors På Halsen hittil i år har blitt kontaktet av 18.000 barn og unge. Mange av de forteller at de føler at de ikke lever opp til forventingene om å ha den perfekte kroppen.

Meldinger som for eksempel lyder:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

«Hver gang jeg er alene kjenner jeg på magen min, og ser meg i speilet. Jeg hater synet. Jeg har prøvd å slanke meg, men det går liksom ikke.»

Eller:

«Jeg er 12 år og veier 44 kilo. Er jeg tjukk?»

Selv vet jeg egentlig ikke om jeg skal le eller gråte, for hvor i alle dager skal dette egentlig stoppe?

Hvor skal dette ende? Hvem har vi blitt? Hvordan samfunn er det vi lager? Skjønner vi hva vi egentlig holder på med?

Jeg kjenner en jente som egentlig skal begynne på ungdomsskolen til høsten. Det siste halve året har hun ikke vært på skolen fordi hun har alvorlige spiseforstyrrelser. Den siste måneden har hun sluttet å puste to ganger. Alt startet som en konkurranse med noen av klassevenninnene hennes i femte klasse. Jenta bestemte seg for å bli best, eller tynnest. Det har hun klart, men det er ikke sikkert at hun vil overleve.

I disse dager er jeg heldig å være på sydenferie. Jeg er omgitt av kropper i alle farger og fasonger. Kropper med forskjellige historier, forskjellige arr og forskjellige utgangspunkt.

Og vet du hva? Jeg er så takknemlig for at kroppen min lar meg løpe deilige løpeturer, at den lar meg danse til langt på natt om jeg vil og at den bærer meg gjennom tunge dager.

Jeg har ingen sixpack, jeg har ikke mellomrom mellom låra og kroppen min likner ikke på de kroppene vi sammenlikner oss med på Instagram og vet du hva? Det er HELT greit. Selv har jeg nemlig bestemt meg for at jeg skal prøve og ikke syntes at det er så viktig, for jeg har ikke et mål om å bli kategorisert som deilig – Jeg har et mål om å ha det bra og for meg er det nemlig det aller viktigste.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke passer inn i malen det muligens forventes at man skal passe inn i – Men hvem gjør egentlig det? Gjør du det? Jeg tror alle, på en eller annen måte har noe de ikke er fornøyd med ved sin egen kropp, og jeg tror det er sånn det er å ha en kropp!

Kan vi ikke vær små snill å heller fokusere på hvor deilig det er å gå en morgentur i syden, fremfor hvor mange kalorier man forbrenner? Kan vi ikke heller fokusere på hvor fint det er å få i seg variert og næringsrik mat, fremfor hvordan man som liksom gjør oss tjukke? Kan vi ikke heller fokusere på hvor sinnssykt fint livet kan være, fremfor tallet på vekta?

Nå er det sommer, så la oss chille litt, puste med magen, ikke tenke så mye, få frisk luft, le så vi får vondt i magen og spise is om vi vil.

La oss slutte å snakke stygt om andre og la oss slutte å snakke stygt om oss selv!

La oss gi litt beng.

Livet er nemlig så sinnssykt mye mer enn hvordan vi ser ut.

God sommer til store, små, tjukke, smale, høye og lave 💛

DEL GJERNE!

OBS: Advarer mot en ufiltrert sommermelding:

Jeg har nettopp skrollet meg gjennom alt av sosiale medier. Jeg gjør det hver eneste morgen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag viste de siste oppdateringene som møtte meg lykkelige mennesker på sommerferie, festivaler, solbrune legger og store vennegjenger og alle disse oppdateringene gjør at jeg tenker på om det jeg gjør egentlig er bra nok.

Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har gått rundt med en klump i magen fordi jeg har følt at alle andre har hatt det så mye bedre og kulere enn meg. Fordi det har sett ut sånn på Instagram.

Grunnen kan jo være den at nesten ingen av oss poster bilder av alt det andre. Ingen poster bilder av at de har kranglet så busta føyk på familieferien. Ingen poster videoer av fylleangsten man våkner med etter å ha vært på fest hele dagen før. Ingen legger ut bilder av at man krangler om hvor mye penger man skal bruke på ferie, om hvem som skal følge opp barna på fotballskolen eller at man sitter og griner fordi noe kjipt har skjedd.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg tidvis kan kjenne meg både litt utenfor, ensom og kjip, fordi det jeg gjør ikke virker like kult som hva ‘alle andre’ gjør.

Jeg kan av og til få en stor klump i magen fordi jeg ikke føler meg inkludert, fordi jeg ikke føler meg kul nok eller bra nok. Ja, nesten et press på at jeg må være sosial og ha det kult fordi det er sommer. Men, av og til har man faktisk en regnværsdag på en solskinnsdag. Eller et behov for å ikke gjøre så forbanna mye.

Jeg tror kanskje det sitter flere som av og til føler det som meg, og kanskje spesielt nå om sommeren. Jeg tenkte derfor å si det høyt, selv om det faktisk er litt flaut, sårt og kanskje en smule rart. Sommeren blir jo, som mye annet, akkurat det vi gjør den til selv. Jeg skjønner at jeg kan velge mellom å bruke tid på og ikke føle at det jeg gjør er bra nok i forhold til alle andre, eller så kan jeg logge av og heller nyte det jeg gjør. Om det er en time i sola i parken, på hytta med familien eller på jobb. Uten å bruke så mye tid og energi på alle tingene jeg ikke er invitert med på, hva alle andre gjør eller andre sine oppdateringer som ikke gjør meg noe godt.

Så vær så snill og husk at du ikke er annerledes, teit eller nødvendigvis ensom fordi du ikke gjør de samme tingene som ‘alle andre’ eller har det like fett som det virker som at ‘alle andre’ har det. Du er hvert fall ikke alene, hvis du føler det litt som meg ofte, eller nå og da. Bare så du vet det. 

Og du? Av og til så tror jeg det er lurt å logge av Instagram og logge på livet💛🌼

Sommerklem fra meg!

Hei! Jeg vil at dere skal hilse på Nusse.

Nusse ble funnet på lyse dagen av tanten og kusinen min for en stund siden. Noen hadde dumpet henne i grøfta rett ved en bilvei. Dyrlegen anslo at hun var rundt tre uker gammel. Nusse var livredd og utsultet, men ble heldigvis funnet av noen som tok hun til seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Akkurat nå sitter jeg hjemme i sofaen og jeg er i sjokk. Jeg har nettopp lest en artikkel som forteller om hvor mange som dumper kattene sine nå rett før sommerferien. Jeg vet ikke en gang om jeg skal le eller gråte, for det er så tragisk. Jeg klarer faktisk ikke i min villeste fantasi å forestille meg det en gang. Er det i det hele tatt mulig?

For hvem er disse menneskene som gjør dette? Hvem er disse menneskene som dumper dyrene sine i en grøft akkurat som at det skulle ha vært søppel? Hvem er disse menneskene som mishandler dyrene sine på denne måten?

Er det naboen min? En gammel lærer? En venninne?

Jeg klarer ikke å forstå det, men er ting er sikkert og visst: Om jeg kjenner deg, og du er en som dumper katten din i en grøft for et par uker på solsenga på Mallorca – Da slår jeg opp, her og nå.

For kom igjen a folkens! Det er dyr, og de skal verken behandles som kasteballer eller som søppel. Det krever et enormt ansvar å ha dyr, og hjertet mitt gråter av å tenke på alle de kattene som blir behandlet dårlig.

Katter er ikke noe vi kan skaffe oss bare for at de er søte. Katter er ikke noe vi bare kan kvitte oss med når vi går lei eller når det ikke passer så bra å ha de. Katter er ikke noe vi kan gi i gave til noen som er interessert i et kvarter. Og forresten: Katter er ikke en gave, de er et familiemedlem.

Så til deg som skal på ferie, og som dumper katten din i en grøft: Jeg håper ferien din blir skikkelig dritt, akkurat som deg.

DEL GJERNE, så kanskje vi kan stoppe noen som holder på å gjøre noe skikkelig dumt. 

Hilsen meg, og Nusse.

Hurra, det er den tiden på året igjen!

Den tiden på året der de tjukke genserne pakkes bort, der klærne skal av og bikinien på. Der de bleke leggene mine titter frem og bikinilinja blomstrer. Bokstavlig talt. 

Hvis du er en sånn som meg, som bruker opp bikiniene dine hver sesong og derfor trenger en, to eller fire nye bikinier hvert år…:

Hvert eneste år må jeg kvinne meg opp for å traske inn i landets butikker, dra med meg de bikiniene som jeg hater minst og vagge inn i prøverommet og vrenge av meg klærne.

Det hersens prøverommet som viser frem alt. Både de inngrodde hårene i bikinilinja og de cellulittene jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Velkommen skal dere være! 

I går forsøkte den hyggelige damen som jobbet butikken og spørre om jeg behøvde noe hjelp, jeg svarte gryntende at det gikk fint, mens jeg fortsatte å forberedte meg mentalt.

For lite, for trangt, for mye pupper, nei, kødder du, for stor, for bred, for smalt. HVA ER DETTE?!

Faktisk så lurer jeg på om bikinishopping er på topp 10-lista mi over ting jeg hater. For neida, jeg hater verken bikini, sol eller sommer… Det elsker jeg faktisk så høyt at jeg nærmest går rundt i en konstant lykkerus med en gang sola titter frem og vekker fregnene mine til livet igjen. Jeg hater bare det å finne en bikini, eller tre som jeg føler at passer meg og som jeg føler meg fin i på stranda. En som ikke viser frem alt annet enn streken i rumpa eller niplene mine. Det vil jeg liksom aller helst ha i fred, tro det eller ei.

Jeg kan ikke skjønne at det skal være så forbaskande vanskelig. Så klamt. Så grusomt.

Jeg sender hvert fall en varm tanke til alle dere som har bikinishoppingen foran dere og som gleder dere like lite som meg:

Lykke til😂

Ja, og husk at bikinien skal passe deg og at ikke du skal passe bikinien.

Jeg har ikke fulgt spesielt godt med på TV 2 programmet ‘Sommerhytta’, men i går sto det tilfeldigvis på i bakgrunnen. Lite visste jeg at det var finale, men jeg fikk med meg paret som vant og tenkte ikke spesielt mye over det.

Vel, helt til jeg i nysgjerrighetens navn klikket meg inn på en sak som informerte meg om at de andre deltakerne i konkurransen var svært misfornøyde og mente at vinnerne ikke var kåret rettferdig. Deltakerne føler seg ført bak lyset, lurt og ydmyket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noe sier meg at saken må ha lest veldig godt ettersom den fortsatt ligger nesten øver hos flere av landets største nettaviser. Klikk, klikk, klikk. Vi elsker jo sånn, gjør vi ikke? Hehe. Det gjør hvert fall jeg.

I ren nysgjerrighet sjekket jeg kommentarfeltene på Facebook under sakene og makan til engasjement skal du lete lenge etter.

I kommentarfeltetene var det tusenvis av kommentarer fra folk som fløy i tottene på hverandre og som var så forbanna at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. Jeg, som vil kalle meg selv utenomforstående, kunne ikke unngå og tenke tanken om hvor fantastisk det hadde vært om folk alltid hadde engasjert seg så mye. Som for eksempel i debatter om klima, i at Alabama nærmest forbyr abort i alle tilfeller eller at 1 av 10 norske kvinner forteller at de har blitt voldtatt.

Herregud, uten sammenlinkning selvfølgelig. Selv om engasjementet hadde vært fint og brukt et annet sted. Kanskje. 

Jeg skjønner jo at det er grisekjipt om man har bygd en hytte som man ikke får beholde, og spesielt om det er noen ugler i mosen som gjør at du ikke får det. Rett skal jo tross alt være rett.

I går morges fikk jeg en invitasjon til å delta i et spleiselag via siden Spleis. Det var en bekjent som inviterte meg til å støtte kreftforskning og kreftsyke barn. Den bekjente av meg var frustrert fordi det var overraskende vanskelig og fordi det var så få som ønsket og bidra.

Sent i går kveld fikk jeg en annen invitasjon til et spleiselag via siden Spleis. Noen hadde opprettet et spleiselag for de to som angivelig ble snytt for seieren i programmet Sommerhytta. Målet er å samle inn nok til at de to kan få den hytta de fortjener.

Det har blitt samlet inn over 100 000,- på godt under et døgn. Det er rørende og fint. Se hvor mye makt og engasjement man kan skape sammen, liksom.

Jeg mener bare: Tenk hvor fint det hadde vært om alle hadde engasjert seg like mye i kreftsyke barn, hungersnød og andre grusomme ting, som de gjør i Sommerhytta a.