Jeg er homo

Gjesteinnlegg skrevet av Stine

Jeg er samfunnsengasjert, jobber med barn og unge, trener og spiser mat og sover om natten. Jeg har sterke meninger, engasjerer meg for barn og unges rettigheter, for at alle skal bli sett for det de er. Jeg er tilsynelatende helt vanlig, jeg handler ofte på Rema og elsker å gå i joggebukse når jeg er hjemme. Når du ser meg på bussen, butikken eller ute på tur ser jeg helt vanlig ut. Det er noe ved meg du ikke vet, noe du ikke kan se på meg.

Jeg er lesbisk.

Det brenner i sosiale medier om dagen, hvor alle har en mening om denne nye presidenten i  USA. LGBTQ (Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Queer) ? miljøene er bekymret for sin fremtid, kan det nye styresettet gjøre så vi spoles tilbake i tid og mister det steget vi har tatt i retningen av likeverd for alle mennesker. Vi kan ikke si annet enn at vi har kommet langt på denne fronten, på lik linje med psykisk helse, men definitivt ikke langt nok. Vi sier at vi er åpne og uten fordommer, men stemmer dette?

Et lite tankekors er terroren i Paris, hvorfor er noen så sinte på «oss», så sinte at de må drepe. Det er uforståelig for meg.

Hvordan er det egentlig å være «en av dem» i en helt vanlig hverdag, i et vanlig hetrogent hverdags-miljø. Hva er det som gjør at det er vanskelig «å komme ut av skapet» for mange, hva er vi så redde for?

På TV vises det et program om hvordan man blir møtt av de rundt seg når man har klart å åpne skapdøren, ensidig positive reaksjoner. Så hvis man da ikke møtes med disse reaksjonene av de rundt seg er det en enveisbillett til « det er noe galt med meg.»
Det er ikke alle som opplever kun positive reaksjoner når de, etter sin egen indre kamp om å godta seg selv, kommer ut av skapet. Det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Det er mange av oss som har opplevd og daglig opplever varierende reaksjoner fra medborgere.

På TV, i butikker og i majoriteten av samfunnet er det mann og kvinne som er «rett», det er nok ikke bevisst for å undertrykke, men det er det som er vanlig. Reklame for matvarer, så er det mor og far som spiser med sine barn, reklame for smykker kjøper mannen smykke og gir til sin dame.

Reklame for dating-sider, finn rette mann. Ta testen og se hvem som er rett mann for deg.

Jeg googlet ordet «familie», trykket på bilder og ble møtt av mor, far og barn.

Jeg synes faktisk det er litt trist og det gjør mitt ønske om å si noe enda større.

Myte:

«Ja, du vet hun? hun lesbiske?»

Nei, det er ikke slik at alle som er skeive kjenner hverandre, det er som å tro at alle blondiner kjenner hverandre. Myte avlivet!

«Jøss, jammen du ser jo ikke sånn ut?»

I starten følte jeg meg støtt av slike utsagn, men etter hvert ble responsen av det mer humoristiske slaget.

«Nei det er sant, jeg glemte regnbuen min hjemme»

Så legning har ikke nødvendigvis et spesifikt utseende.

«Kjæresten din, hva heter han?»

«Du har samboer, ja hva heter han?»

«Har du ikke kjæreste, nei vi får finne en skikkelig mann til deg?»

Det er ikke grenser for hvor mange spørsmål som blir stilt i den vanlige hverdagen som er utelukkende hetero.

Jeg har levd mange år ute av dette berømte skapet nå, men innser at også jeg har vært med på å undergrave dette, ved å ikke snakke noe særlig om det. Har ikke bevisst skjult det, men har heller ikke vært så åpen om det som jeg burde ha vært.

Jeg skammer meg ikke over den jeg er, men jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner når folk er blitt bevisst min legning. Jeg ønsker å vise hvem jeg er, uten å føle at menneskene jeg møter har lagt på meg et filter, som føles dømmende. Jeg vet at mange ganger bunner det ut i uvitenhet, frykt og andre triggere i de andre menneskene.

Da har jeg et råd: spør hvis det er noe du lurer på.

 Jeg er ei feminin jente, noe som gjør det utfordrende fordi det ikke «synes» og noen tror det er en spøk. Det er ingen spøk, det er min identitet, like mye som du er heterofil.

Det er så enkelt av «vi» er like forskjellige som «dere», forelskelse og kjærlighet er nøyaktig det samme. Det er nydelig og ingenting å skamme seg over.

Hvis du møter noen som har en annen legning enn den du selv har, responder aldri til det med «ja, ja men det er jo helt normalt?» da har du allerede egentlig sagt at du synes det er litt unormalt.

Husk også på at dette ikke er et valg, det er slik vi er født.

Mitt ønske er at det ikke skal være noen som skal være redd for å være seg selv, snakke med noen om hvordan de føler det eller har det inni seg. Uansett hva det måtte være.

Kanskje med dette kan alle bli litt mer bevisst, hvordan vi snakker til hverandre og andre mennesker, hva vi viser som «normalen.»

Be proud, be you!

 

 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Ytrefilet


 

Haha, tidenes overskrift eller? Det er en god grunn, og det er jeg har spist tidenes mandagsmiddag. ASSA, hello. Nå sitter jeg godt plantet hjemme foran TVen, jobber litt og surrer. Det er faktisk noe av det beste jeg vet. Det å bare være, skrive litt og nyte. Det er helt fantastisk! Jeg føler egentlig at denne dagen har vært sikkelig lite produktiv, til tross for at den egentlig har det. Jeg har hatt hjemmekontor idag, så jeg sto opp og spiste frokost før jeg dro for å trente. Jeg må faktisk le litt, for jeg hadde gått inn på Elixia i det jeg så det tikket inn med nyhetsvarsler om at homofilt ekteskap nå er lov i kirken. Jeg snudde i døren og kjørte hjem for å skrive. Vanligvis hadde det vært en dårlig unnskyldning for å slippe trening, men ikke idag. Etter at jeg hadde skrevet innlegget dro jeg faktisk tilbake!

Jeg har fått gjort litt hjemme idag, og føler at ting er på stell. MEN! Det beste med hele denne dagen har altså vært middagen. Jeg vet at mandag betyr fisk for mange, men ikke her i huset. Vi stekte en diiiiger ytrefilet, poteter, grønnsaker og masse digg saus. Jeg er faktisk en av de som mener at man kan bli lykkelig av mat, i hvert fall for et øyeblikk. 

// Marty

Størst av alt er kjærligheten

Som heterofil, 19 år og åpensinnet er jeg svært positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at de nå har vedtatt en ny liturgi. Jeg er glad. Jeg er glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. Jeg er glad for at vi sakte men sikkert beveger oss i riktig retning. At vi sakte men sikkert fjerner skillene vi har, og for at homofile og lesbiske endelig kan gifte seg i kirken. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, jobber med, møter på butikken eller på trening – de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet – med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

 

// Marty

Gyllent glis


 

Akkurat nå har jeg det så sinnsykt bra og det er så skummelt. Det er så godt. Og det er så vondt. Jeg er ikke bekymret. Akkurat i dag er jeg SÅ jævelig glad liksom. Er det mulig? Er det greit? Det er klart det er greit. Jeg må skjønne at det er ganske kult å ha det bra, og at det er godt. Ikke bare vondt. Det er mulig du ikke forstår noe som helst, men det gjør jeg og det er det som betyr noe. Det som betyr noe er at jeg ikke har kjent klumpen i brystet på noen dager, og jeg kan ikke huske sist. Eller jo, nå lyver jeg. Bloggen kan ikke huske sist, fordi jeg ikke fortalte om sist jeg var i kjelleren. Fordi jeg bare kjørte på og latet som ingenting. En dag skal jeg fortelle om det, akkurat som alt annet jeg ikke forteller. Men for meg er det ganske stort å fortelle at jeg er sikkelig glad akkurat nå. 

Jeg har energi til å være blid, glad og i dag tenkte jeg ikke over at jeg var tjukk i speilet. Faen så deilig. 

Jeg er redd for at klumpen er tilbake i morgen, men akkurat nå skal jeg ikke tenke på det. Akkurat nå skal jeg bare ha det fint. 

 

// Marty 

Søndagsfrokost

Hva slår vel pannekaker til frokost? Jeg er ikke mye flink på kjøkkenet, og bruker helst minst mulig tid der. Samtidig er jeg opptatt av å spise god og næringsrik mat, og får titt og ofte innfall av å prøve noe nytt. En ting jeg ikke kommer foruten er pannekaker. Jeg elsker pannekaker, og kan spise pannekaker både til frokost, lunsj og middag. Har du noen gang smakt pannekaker med bacon? Det anbefales på det sterkeste, og selvfølgelig med jordbær og is… 

Jeg skal hvert fall lage meg pannekaker til frokost i dag, og hvis det frister så sjekk ut denne oppskriften:

(Jeg følger denne oppskriften, men ikke så nøyaktig. Jeg tar det som regel på øyemål) 

♥ 4 stk egg

♥ 2 ½ dl sammalt hvete, fin

♥ 1 dl lettkokt havregryn

♥ 1 l ekstra lett melk

♥ 3 ½ dl hvetemel

♥ ½ ts salt

♥ 2 ss smeltet smør eller olje

♥ Litt sukrin 

♥ 1 ss cottage cheese 

 

Happy meal. 

 

// Marty 

 

 

Horegenseren

__________________________

Jakke: Vila
Genser: Fransa
Bukse: Floyd
Sko: Zara
Veske: Morena HER
Belte: Gucci
_____________________________________________

Sporty lørdag kombinert med print. 
Eller horegenser. 

Jeg elsker å kle meg komfortabelt! Jeg er en av de som mener at det ikke er verdt å kle seg i noe som ikke er vel å ha på seg. Hvis ikke man skal på galla, da kan godt antrekket være så ubehagelig som det vil! Men hvor ofte er man det? Komfortabelt i mitt hode betyr sporty, men dette antrekket kunne fort vært røffet opp med en par pumps, en skinnjakke eller blazer. 

Jeg er nødt til å le litt, for jeg hadde på meg denne genseren tidligere denne uken også, og fikk en anonym melding om at det liknet på en horegenser. HALLO. Hvor langt eller kort har vi egentlig kommet? For det første syntes jeg at det er skremmende at noen bruker det som et utrykk i 2017, og for det andre syntes jeg at det er ganske frekt. Er det ikke egentlig det? Hva skal det egentlig bety? Jeg er så lei av at folk misbruker ord som det og ikke minst av at man ikke skal kunne gå med hva man vil. Vel, i dag skal jeg sprade rundt i HOREgenseren min, og være sjukt fornøyd. 

Og du som skrev det, du kan godt få låne den. 

– I’m wearing what i feeling fabulous in – 

// Marty

 

Jenta til høyre

Som medmennesker har vi et stort ansvar, ikke bare ovenfor oss selv, men for andre. Akkurat idag, så snakker jeg ikke om ansvaret ovenfor klimaendringene, flyktningskrisen eller dopinganklager til våre kjære idrettsutøvere. I dag vil jeg snakke om ansvaret som handler om å se hverandre og akseptere hverandre.
Vi snakker om utseendepress, karakterpress og forventningspress, samtidig som vi stadig jakter etter syndebukker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt spørsmålet om hvem jeg tror har skylden for presset jeg føler. Presset jeg føler på å være uoppnåelig. Perfekt. Det hender vi peker ut syndebukker, før vi plutselig finner nye. Nye mennesker å legge skylden på, fordi vi føler det sånn som vi gjør. Men hvem har egentlig skyld i hvordan jeg føler det? 

Jeg tror det er deg og meg. Jeg vet det er en klisje og si at jeg har ansvar for min egen lykke, men hvis jeg ikke klarer å skape min egen – Betyr det at jeg må ødelegge andres? 

Vi mennesker er altfor dårlig til å se hverandre. Vi er altfor dårlig til å unne hverandre godt. Vi er altfor dårlige til å forstå. For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å se noen av de menneskene vi er glade i? Fortelle de at vi bryr oss, er glade i de og spørre hvordan det går. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å feire og oppleve med menneskene vi er glade i? 

Vi mennesker er mye flinkere til å lete frem det negative fremfor det positive. Vi er flinke til å finne feil, både hos oss selv og hos andre, og altfor ofte ønsker vi å fremheve oss selv ved å rakke ned på andre. Det er som om vi glemmer å hente ut det beste i hverandre, og at vi heller ønsker at sidemannen skal feile. For verdiene som handler om å ivareta og se, akseptere og glede seg er altfor sjeldent å se. Vi har laget oss en “Være best” mentalitet, og vi glemmer at livet og dagene er en reise, og ikke en konkurranse. For vi konkurrer i alt, vi konkurrer i å se best ut, ha det best, ha det flottest, og ha føle seg best. Samtidig som at vi av og til konkurrerer i å ha det verst. 

Vi finner feil hos alle. Det er rart hvor flinke vi er til å studere alle andre og finne feil, når så få av oss klarer å akseptere det vi selv har å jobbe med i speilet. Vi vet hvor vondt det gjør å ikke føle oss tilstrekkelige, flinke nok og bra nok, så det er vel kanskje på tide at vi slutter å la andre føle på det samme? 

I går fortalte jeg noen av de menneskene jeg setter stor pris på at jeg er glad i de, og alle sammen svarte med å spørre om det gikk bra, og om alt var som det skal. Har vi virkelig tullet oss så langt inn i denne gråsonen at det å være medmenneske er unaturlig for de rundt oss? Det er på tide at vi løfter blikket, begynner å se hverandre. Vi er alle med på å skape det samfunnet vi lever i, og vi har faktisk et ansvar når det kommer til hvordan det skal og burde være. Hvordan vi vil ha det. Vi må slutte å klage på rammene som er, når vi velger å leve etter de. 

Vi må begynne å se hverandre, akseptere hverandre og slutte å lete etter feil. Jeg er ikke perfekt, og jeg blir ikke mer perfekt av å lete etter feil oss andre, eller være opptatt av å fremme meg selv. Vi må begynne å se ut og opp av våre selvdyrkede bobler full av prestasjoner og jag. Først da kan vi begynne å akseptere oss selv, og sidemannen. 

Livet mitt er ganske godt oppsummert på disse to bildene, og jeg tror ikke mine kritikere dømmer jenta til høyre på samme måte
som med jenta til venstre. Jenta til høyre er hvert fall veldig trøtt av å strebe etter noe hun ikke klarer å være. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty