Et samfunn med Donald Trump og deprimerte jenter 

Hva er det egentlig med oss jenter? Jeg leser stadig vekk at vi bløffer oss til dårligere versjoner av oss selv, og at den nye folkesykdommen er depresjon. Jeg leser at vi sammenlikner oss med kjendiser, politikere, bloggere, familie, venner og kollegaer. Jeg leser konstant at vi ønsker å forbedre oss på alle våre arenaer – skole, jobb, privat og sosiale medier. Er vi rett og slett forbanna på oss selv fordi vi ikke er like flinke som alle andre? Er det ikke sånn at hvis man snakker negativt til seg selv og gjentatte ganger forteller oss selv at vi ikke duger og at vi aldri er bra nok – så blir det sånn? 

Jeg føler at spesielt vi jenter, blir sittende nede og stille når de “store tøffe” gutta snakker. Vi tør liksom ikke si helt hva vi mener, selvom vi kanskje egentlig vet at vi har rett. Gutta breier seg og hever stemmen – og gjør dette at vi faktisk tror dem? Hvorfor føler jeg dette? Er jeg den eneste? Er vi fortsatt pappas “lille pike”, og hvorfor tør vi ikke? Er vi litt redd for hva disse gutta vil si om oss? Hva de vil syntes og kalle oss? Er vi redd for å skille oss ut? 

Er det en myte at man på ligge seg til suksess? Leser stadig om nye FIFA-skandaler hvor alt handler om korrupsjon og aldrende menn som er beskyldt for det ene og det andre. Er dette er bevis på at alt handler om penger og makt? At den som hever stemmen høyest blir hørt? Dette ser vi vel uten å trekke kjønnsparalleller også. Hever du stemmer blir du hørt, og hvis du fra før av er redd for å snakke – ja, da forblir det vel kanskje sånn. Leser også i avisene om jenta som ble voldatt og neddopet av sin far fra hun var 14 år gammel – den, trygge stabile faren, som var sjef i barnevernet. Er det rart vi syntes systemet svikter av og til? Er det rart vi kanskje av og til ikke stoler på at ting fungerer som det skal? Vi er vel alle mennesker, er vi ikke? 

Samtidig sitter vi her hjemme, i lille rike Norge og ler av Donald Trump i USA, herregud så mange fans han har. Jeg undrer på hvordan vi hadde sett på dette hvis det hadde vært en kvinne i samme posisjon, med de samme meningene? 

Jenter, gutter, damer eller menn. Jeg sier ikke at menn verken er skumle eller farlige, for det er vel ingen som kan være så jævelige mot hverandre som det kvinner kan. Og jeg kan forstå som kvinne at det kan være provoserende å få slengt i trynet at man kanskje selv stiller seg litt etter gutta, og jeg har ikke svaret. Jeg undrer bare. Lar vi kvinner og jenter oss fortsatt overkjøre av det motsatte kjønn, fordi de snakker høyere, fordi det enda er diskriminering i samfunnet vårt og  for å unngå bråk? 

Igjen, jeg har ikke svaret – men jeg lurer så ofte på hvorfor jeg sitter med følelsen at vi alltid lar oss overkjøre av den høyeste stemmen i klassen, rundt møtebordet og i selskapet vi befinner oss i, som ofte kommer fra en mann – eller? Eller er jeg kanksje bare en nybakt attenåring med tusenvis av spørsmål i hodet, om krig, fred og kjærlighet, og om hvordan systemet ikke kan oppfatte at sjefen i barnevernet misbruker datteren sin – og at fortsatt altfor mange resultater kommer fra penger under bordet. 

Men kjære alle jenter, mammaer, bestemødre, mormorer, tanter, søstre og venninner. Jeg tror verden trenger at vi rister litt på nisselua vår så vi ser litt bedre og kommer oss opp og frem og så vi blant annet får denne folkesykdommen til å forsvinne. Disse mannfolka kan ikke være så tøffe, og jeg tror sannelig de til og med syntes vi er svært nyttige av og til. Halvparten av oss er jo kvinner, så kanskje vi må heve hodet, ta frem godheten, røsten fra magen, fremsnakke og heie. Da vil det kanskje bli akseptert i samfunnet vårt at jenter spiller jentefotball og gutter spiller guttefotball, og at jenter vil bli elektrikere og gutter vil bli frisører. Kanskje det er rett det pappaen min sier? Nemlig at bak hver vellykket mann står en sterk kvinne? Vel, jeg tror bare det er viktig at vi ikke blir stående der.  

 

 

– Marty 

 

Kjære mamma og pappa. 

Kjære mamma og pappa. Jeg er sliten. Jeg har vondt i kroppen og hodet verker. Jeg er sliten, og jeg er sint. Jeg vil skrike og gi slipp. Jeg er ensom, forlatt og tom. Elsket, hatet og forventingsfull. Jeg er forvirra. Jeg vrir meg i forvirring når kroppen sprenner seg i frustasjon. Jeg orker ikke mer, så la meg slippe – kjære mamma og pappa. Hvor ble det av latteren min mamma og pappa, latteren min som ronget høyt i husets vegger, når snøen falt og når solen begynte å varme igjen? Latteren som var så uventet, som fløy som en lek, helt uten regler. Hvorfor slutter vennene mine å leke mamma? Hvorfor sluttent vi å leke med dokkene som jeg fortsatt nekter å kaste. Hvor ble det av timene på løkka, leken og magefølelsen? Er livet så mørkt, og grått og trist pappa? For det vil jeg ikke. Hvor ble det av forventingene til hva livet ville bringe? Hvorfor kom pluselig redselen for å ikke oppnå disse forventingene? 

Hvilke forventinger er det jeg egentlig er redd for? Vi er redde for? Forventingene om å ikke få det til, ikke lykkes? Hvem faen har sagt at vi må lykkes? Hvem definerer det å lykkes? Mamma og pappa, jeg var lykkelig når jeg løp barbent, men håret til alle kanter, sang og danset i den tilgrisete kjolen min. Jeg er lei av å streve etter forventingene jeg føler.

Kjære mamma og pappa, hvorfor tok leken slutt, og vil det noen gang begynne igjen?

I Tv 2 serien Sykt Perfekt snakket vi unge jenter om hvordan vi egentlig har det og hvordan det er å vokse opp med presset om å være perfekt hele tiden. Og jeg tror at foreldre og andre voksne må hjelpe oss unge å dempe prestasjonsjaget. Jeg tror at mange voksne, at mange foreldre bruker sine barn som symboler på vellykkenheten. Tar jeg feil? Kjære mamma og pappa, vi skal prestere overalt. Vi skal prestere på alle arenaer. 

Dere merker vel det selv gjør dere ikke? Jeg syntes nemlig dere gjør ett tappert forsøk for at alt skal være perfekt slik at vellykkheten kommer frem. Vi ser jo det på bildene på facebook og instagram at det oser av lykkelige, perfekte voksne med fancy utstyr på tur i fjellheimen med hyttefasaden i bakgrunnen på vei inn i skibakken, men lykkelige barn – og gjerne ett par nybakte boller i sekken. Dere voksne må jo også for all del vise det frem, og vi lar oss jo igjen fascinere av det perfekte. Vi barn og unge blir og er et produkt av dere voksne, så dere voksne har vel også ett ansvar? Dere vil jo at vi skal lykkes? Vil dere ikke? Dere voksne gir jo så mye skryt for kropp og utseende. Dere dyrker og fremhever prestasjonene vi gjør. Det er jo det ytre folk ser, men hva med det inne i oss? Kjære mamma og pappa, føler dere dere mislykkete hvis vi ikke er perfekte og gjør som dere ønsker?

Kjære mamma og pappa, dere snakker da sykt mye snakk om kosthold, karakterer, trening og prestasjoner… Gjør dere ikke?

Det er vel ikke helt uvanlig at dere er på slankern? Drikker shaker for å gå ned i vekt, og ikke spiser middag? Det er vel ikke uvanlig at du står foran speilet mamma og er misfornøyd med kroppen din? Men mamma, da kan vi jo kanskje være sammen om å stå foran speilet å kritisere kroppene våre, slanke oss og drikke shaker for å droppe middagen? 

Kjære mamma og pappa, kanskje foreldregenrasjonen burde gjøre en snuoperasjon og vise at dere er fornøyd med livet deres, sånn det faktisk er. Ikke alltid være på jag etter det som er enda bedre, og flottere. Dere foreldre sier liksom en ting til oss, og gjør noe annet, og nei… Vi liker ikke høre på det dere har å si, men vi gjør ofte som dere gjør. Så når dere aldri har tid, fordi dere har et møte på jobben, spinning time, syklubb, jobbreise, noen livsviktige mail, så tror kanskje vi at det er sånn det skal være? 

Kjære mamma og pappa… Det er faktisk viktig at dere også viser at dere setter pris på livet, at dere kan slappe av og ikke bare stresse av gårde. Dere er faktisk våre rollemodeller, så slutt å klag over at dere ikke strekker til. For ja, mamma og pappa – det tar mye tid og trene til Birken, og reise i jobben, trene lillebrors fotballag og invitere til fest i det nyoppussete huset. Smitteeffeffekten ovenfor oss barn og unge er større enn dere tror. Dere er jo våre forbilder. Vi lever jo i verdens rikeste land, så la oss nyte, selv om arbeidsledigheten er på vei oppover og innkassogjelden aldri har vært større og at det ryker av kjøpekortene deres. Husk at det er vi som er deres generasjon Sykt Perfekt.

For kjære mamma og pappa, dere som kritiserer vår generasjon – ikke glem hvem som oppdro den. 

 

– Marty

Faen ta sjalusien 

Jeg løper gjennom storsenteret i det en mann huker tak i armen min. En godt voksen mann, velkledd og høflig. Han smiler, og det slår meg at mannen er mer nervøs enn meg. Jeg ser spørrende på han og mannen smiler igjen. Han takker meg. Han takker meg for at jeg har vært åpen og ærlig, for at jeg har vært med på å sette fokus på en sak og på en verden datteren hans er på vei inn i. Han takker meg for å ha åpnet meg, fortalt min historie og gjort det lettere for han å forstå. Mannen gjør meg glad, han verdsetter meg og gjør at jeg smiler når vi skiller lag. 

Så setter jeg meg i bilen og får en melding fra en venninne. På meldingen står det: “Føler at folk driver å snakker så nedlatende om deg pga. du var med på TV… Men de høres bare helt sjukt sjalue ut, hahaha.” 

Jeg blir sittende lenge og se på meldingen fra venninnen min. Svarer med å spørre hva folk sier, og får tilbake at folk sier at jeg overdriver og at jeg umulig kan ha så mye å gjøre og at jeg bare er dramaqueen. Oppmerksomhetssyk. Jeg ler. Og jeg sier ikke at jeg ler for å vise styrke, for å bruke det som er forklarende metafor på at jeg ikke bryr meg. Men jeg ler. For dette er så feil. Jeg får så lyst til å gråte, for følelsene fra den hyggelige mannen og fra venninnen min gjør at jeg går fra å være konge til knekt på under to minutter. Det fine skjørtet jeg hadde handla på salg, har jeg lyst til å hive ut av bilvinduet og jeg føler meg fæl. Jeg føler meg stygg, forsvarsløs og knekt. Men etterhvert som jeg lar hjulene på bilen rulle, ruller tankene også. Hvordan kan jeg ta meg nær av en kommentar fra en venninne, på denne måten? Hvorfor snakker folk om meg? Hvordan kan folk tillate seg å kalle meg oppmerksomhetssyk? Jeg vet jo, at de som kjenner meg vet hvordan mitt liv fungerer og at jeg aldri har fortalt noen om hvordan jeg har det. Og nå har jeg åpnet meg, og nei, ikke for oppmerksomheten – men for mannen på senteret, og for datteren hans. Og kanskje også litt for at de som snakker nedlatende skal ha noe å snakke om i lunsjen, noe å diskutere? For mitt mål er nådd, hvis mannen på senteret og hans datter har funnet en måte, en hjelp og en støtte i mine ord, Sykt Perfekts budskap og lært noe om samfunnets falske idealer. Og hvis de som velger å snakke nedlatende har satt seg ned å sett, lyttet og hørt – men ikke forstått, kjent seg igjen eller ønsker å forstå – er det helt i orden. 

Men jeg tror egentlig alle, jente, gutt, dame, mann, stor, liten, mørk eller lys kan kjenne seg igjen og være enige om at samfunnet er forvridd. Jeg liker egentlig også å tro at alle er enige om at presset som eksisterer er uoppnåelig – og at det er med på å skapes av de, de som sitter i lunsjen og snakker nedlatende om andre. Fordi vi er så jævelig opphengt i janteloven og enten så lar vi oss skremme, eller så lar vi sjalusien ta knekken på oss. Men faen ta sjalusien og janteloven, og praten i lunsjen. 

 

– Marty

Gi nå litt faen i illusjonen

 ___________________________

Jeg kan titte innom jentedoer her og der, på skolen, kjøpesentere og høre jenter som sitter på kne for å få opp det siste de har spist. Jeg kan se gutter tilbringe timesvis på gymmen, med proteinshaker det er totalt forbud mot. Jeg kan se småjenter i sminkebutikkene og fulle smågutter sene fredagskvelder. Jeg lever i et samfunn der dette er normalt. Jeg føler ikke at lever i et samfunn der man lever livet, søker lykken og slår ut håret – som dere voksne kaller det. Jeg føler at jeg lever i et samfunn der det å dele en spritflaske med gutta en fredagskveld er å leve livet, der det å søke lykken er å ha toppkarakterer på skolen, se best ut på gymmen, og fronte sitt vellykkede liv og skal vi virkelig slå ut håret – ja, da spiser vi to sjokolader – ikke bare én. 

Er det sånn vi vil ha det? Er vi i ferd med å skape et samfunn på grunnlag av presset som vi konstant lever i? Danner vi oss et bilde, en illusjon, av perfeksjon, av det uoppnålige? Jeg mener det, når det er dette vi vier tiden vår til. Når vi vier tiden vår og livene våre til å hige etter idealene som vi ikke en gang vet om er ekte. Idealene vi ser i mediene, filmene og hvor enn vi ser de. Hvor får vi det fra? Hvor henter vi det fra? 
Når skal det bli kult å stå opp for seg selv, skille seg ut og gjøre noe de andre ikke tørr å gjøre? Jeg føler at hver gang noen går en annen vei en strømmen, så er de teite, joda, litt kult kan vi syntes at det er, men så dilter vi videre med halen mellom bena våre som vi forsøker å få mest mulig mellomrom mellom fordi det er det som er in. Er vi i ferd med å danne et samfunn der vi er så opptatt av å dilte med hodet under armen og følge strømmen at vi glemmer å leve, leke, le og holde på de viktige tingene i livet? 

Er vi i ferd med å skape et samfunn der det er normalt å ha en psykisk lidelse, der det er in å ha en pyskisk lidelse? Er vi så uvitende at når vi har det å skylde på er det akseptert? Er det da greit for oss andre at hun er litt utenfor? 
Eller gjør dette at de som virkelig sliter trekker seg unna? De som ikke forteller, de som spises opp på innsiden, og kan diagnotiseres opp og ned. Søker vi oppmerksomhet? Og gjør vi dette fordi vi ikke vet hvordan vi skal gjøre dette, uten å stikke hodet ut fra den seige, trange armhulen vår? Jeg er ikke noe bedre selv, og hvis du har noen svar til meg så vil jeg gjerne høre. Men kom ikke å fortell meg at du ikke er en som bryr deg om noen ting – for jeg tror deg ikke. 

For hadde samfunnet akseptert om jeg hadde slutta på skolen, for å dra til Hollywood for å bli filmstjerne? 

Og hadde jeg farga håret rosa hadde du kanskje sagt det både var tøft og kult, men hva hadde du egentlig syntes?

Ønsker deg en god, glad, leken og givende helg 🙂 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Marty 

Kjære, kjære hverdagshelter. 

Kjære sykepleiere, kjære kokker, kjære taxisjåfører, kjære lærere, kjære psykologer, kjære vaskehjelper, kjære motivatorer, kjære mammaer. 

Kjære mammaen min, kjære mammaer. Dere er noen sanne hverdagshelter. Dere skal virkelig ha for at dere stiller opp, vasker tøy, kjører, hjelper til, lager mat og det som skal til. Kjære mammaer, dere er virkelig bra – sorry for at vi ikke hører på alt dere sier og sa. Kjære mammaer, dere er der i medgang og motgang. Takk for en hver nattasang. Dere er der når det blåser som mest, og når vi kommer gråtende hjem fra fest. Kjære mammaer, dere er fine som få. Takk for at dere får hjula til å gå. Kjære mammaer, tusen takk. Også for at dere hjelper til når lommeboka viser=blakk.

En dag skal kanskje jeg bli mor, en skal kanskje vi bli mødre, herregud, jeg gruer meg litt til å føde. En dag skal vi overta disse oppgavene som hører med, med matlaging og klesvask, og kanskje vi da forstår hvorfor de av og til kaller oss for slask. Når mamma har lagd middag, og vi sitter med blikket vårt planta ned i mobilen vår, og hun maser gang på gang om vi kan legge den fra oss – er det kanskje ikke så rart det etterhvert blir ett par grå hår? Når du lurer på hvorfor mamma er sur og lei, er det kanskje greit å huske på at hun var oppe før deg. 
Og uansett hvor dum både du og jeg syntes hun er, så er hun der, i alt slags vær. Og når vi kryper opp og trenger en klem, er det alltid greit å huske at mamma er vår venn. 

God morsdag til dere som er der, i motbakker og i medvind. God morsdag til mødre som har vært, vil bli og er. God morsdag til mødre som har en god og en dårlig dag, god morsdag til dere vi tar forgitt, når middagen står på bordet og klærne er ferdig bretta i skapet.

God morsdag, kjære, kjære hverdagshelter. 

 

– Marty 

 

Jeg sitter og tygger bacon samtidig som jeg skroller ned over for og lese landets største nettaviser. Diskusjonene om 10 år gamle Kristina Pimenova som nylig har fått en ny svimlende modellkontrakt florerer. Jeg blir trist, samtidig forvrirra. I kommentarfeltene står det kommentarer som at denne jenta er deilig, sexy og uimotstålig. Joda, denne jenta er smellvakker, eller, vil vel kanskje ikke kalle en liten jente vakker, men hun er super søt. Hvordan kan vi lage slike objekter? Selge slike objekter? Ikke minst kjøpe slike objekter?  For jenta brukes ikke til å selge varer vanlige 10 åringer bruker. Hun kles opp i heler lengre enn føttene hennes, vipper lengre enn det falske smilet og klær til en prislapp 10 åringer ikke har hørt om en gang. Snakker vi om en ny form menneskehandel? Jeg syntes det er trist at en 10 åring skal brukes i en bransje vi allerede diskuterer som brutal. Vi kjemper mot et press som et umotstålig og vi undrer på hvor disse idealene kommer fra? Hvor dette presset kommer fra? 

Hvem skal sette ned foten for dette presset? Hvor skal dette presset ende? Jeg undrer på hvilken bransje som tør å være først. 

Det skal være lek og morro å låne mammas klær som liten jente, ikke blodig alvor. Det skal være med bustete hår, sminke her og der og rosa sokker i de høyhælte skoa. Disse jentene skal ikke imitere kvinner for å selge, være sexy og være pensjon for sine foreldre. Jeg blir trist, oppriktig trist. 

 

 


– Marty 

Barnefotballen 

La oss ta en prat om fotball. Et tema som står nært mitt hjerte, noe jeg har viet mitt liv til og all min tid til. Et tema som stadig diskuteres, et tema som diskuteres både på puber, i bilen på vei inn til morgenmøte, på skolen, på butikken, ja – et tema som opptar mange. Så la oss ta en prat om barnefotball. La oss ta en prat om de gode, de dårlige, de som lykkes, og de som kun ble drømmere. De mange og heftige diskusjonene om topping. Skal man toppe, skal man ikke toppe? Når er det greit å toppe, og når er det ikke greit å toppe? 

Jeg husker så godt at når jeg gikk i 4.klasse, så var vi så få på skolen min at vi slo sammen 1.-4.klasse. Altså, jeg som var stor for alderen hadde samme undervisning som en sent født første klassing. Jeg syntes ikke 4.klasse var så gøy, og grunnen var kanskje at utviklingen ikke var sånn den skulle være? Og er det kanskje sånn i fotballen også?

Ironisk nok drar mange seg i håret når man hører om 11 åringene som er på trening før skolen om morgningen, trener to ganger om dagen og syntes dette er helt håpløst. Samtidig som man ikke kan unngå å dra fram stortalentet Martin Ødegård som sier at det eneste som skal til for å bli god er å trene, som de fleste foreldre da forteller sine barn. Nærmest ordrett at: Hvis du skal bli like god som Martin Ødegård, så må du trene hele tiden sånn som han. Motsigende? Tja.

Men oppe i alt dette, så glemmer man kanskje disse som stiller på hver eneste fotballtrening, fordi de syntes det er morsomt. Kun fordi de syntes det er gøy. Fordi det er et fristed, fordi det er der vennene befinner seg, fordi det er GØY. Skal disse ofres i et satsningsprosjekt, bli satt på høyrebenk og få fylle vannflasker? 

Er det egentlig barna, trenerne eller foreldrene som bryr seg? Og er det feil av en 11 åring og begynne å gråte fordi de tapte kampen? Er det ikke feil å ikke la 11 åringen utvikle seg hvis 11 åringen vil? 

Det er vel egentlig laget en ordning fra en viss alder med 1. og 2. lag. der det ikke er noen hemmelighet at de beste spiller på 1.laget, og de nest beste på 2.laget. Da har man egentlig en ordning der de beste kan utvikle seg, og de nest beste ha det gøy. Eller? Det er vel kanskje ikke alltid sånn at de beste er på 1.laget? Og misnøyet rundt dette kommer vel egentlig ikke fra barna selv, men fra de voksne. For tro meg, som spiller og ung selv, at rangen i en spillergruppe er ganske klar. Og det er vel ingen straff å bli satt på ett 2.lag? Er det en straff å bli satt på den dårligste mattegruppa på skolen? For det skjer jo, og det er jo like feil, er det ikke? 

Men tro meg at uansett om 11 åringen blir satsa på eller ei, så er det 11 åringen som trener mest som kommer til å nå lengst. Det er ikke talentet som gjør at 11 åringen lykkes senere, men mengden trening, innstilling og moral. Det er kanskje spilleren som stilte på hver eneste trening fordi spilleren syntes det var GØY som lykkes, ikke spilleren som trodde den ikke trengte å trene fordi den var guds gave til fotballen. Og treningen er ikke gøy hver eneste dag, men viljen og gleden er kanskje det som skaper sluttproduktet av talentet som kanskje ikke en gang fantes. 

 For hardt arbeid slår talent, hvis talentet ikke jobber hardt nok. Og ja – det er helt lov og bare ha det gøy. 


– Marty

 

Den retusjerte virkeligheten 

«Det er utseende som fanger oppmerksomheten, men det er personligheten som binder den.» Ukjent

Jeg tror alle mennesker lever under ett press, på en eller annen måte. Alle som gjør det vet at det er fryktelig slitsomt. Jeg syntes hvert fall det er veldig slitsomt og leve etter det uoppnåelige. Man blir aldri fornøyd, aksepterer sjeldent og det er jo klart at det er med på å ødelegge livskvaliteten. En håpløs bagatell, en håpløs forestilling om et uoppnåelig ideale som jager stort og er ekstremt slitsomt.

Haugevis av bilder, fra en boble jeg føler meg så langt i fra og jeg syntes ikke noen om dette. Jeg ser ikke poenget med det, og jeg føler at det finnes en fasit, at det oppgis en fasit på et ideale – et ideale som ikke eksisterer; fordi alt er fake, noe som er svært trist. Bildene av kroppene i bikiniene jeg bare sikler på, fordi jeg har så lyst til å se sånn ut. Men av en eller annen grunn får jeg det ikke til, er det kanskje fordi det er umulig? Jeg mener faktisk at det er enn fasit som lages, som det konstant jages etter.

Jeg liker å tro at jeg egentlig ikke blir påvirket, men jeg lyver jo hvis jeg sier at jeg ikke ser det og tenker over det. Jeg vet at det ikke er sånn, at bildene ikke gjenspeiler seg med virkeligheten. Men jeg higer allikevel konstant etter det, så en viss påvirkning har det. For disse damene kan da ikke være ny voksa fra topp til tå hver eneste dag, de må da ha en dag i blant der huden er uren, disse damene må da slite litt med bikinilinja de også, ha kviser, mensen, tørr hud, flisete negler, blå ringer under øya, ja, you name it. Dette gjenspeiler seg ikke i den realiteten jeg kjenner til. Jeg sier ikke at det er feil å poste et heldig bilde av seg selv, av maten man spiser eller av klesskapet ditt. Jeg gjør det jo selv. Hele tiden. Vi gjør det jo selv alle sammen.

Jeg er for at man skal tørre å vise seg frem, at man skal være stolt av seg selv. For hvis man eier en ferrari, så setter man den vel ikke i garasjen? Men ferrarien kan være realitet, en retusjert kropp gjenspeiler seg ikke i en virkelighet hvertfall jeg kan kjenne meg igjen i. 

Men uansett hvor sterkt vi er i mot denne retusjerte virkeligheten, så tiltrekkes jo av den, gjør vi ikke? Så kanskje det er på tide at vi setter ned foten, står opp for oss selv og kan se oss selv i speilet og si: Jeg er sykt bra nok.

For jeg er dritt lei av og diskutere kropp, er ikke du? 

 

____

– Marty