Livet er sårt

… Jeg vet det var dårlige oppdateringer fra meg forrige uke. Christian og jeg har flyttet inn i ny leilighet på fredag, formen har vært litt halvveis og det har vært litt spennende møter nå og da. Hverdag. En uke bestående av gjøremål og plikter. Sliten, trøtt. 
Jeg føler rett og slett at jeg ikke har hatt verken tid eller ork til å skrive, eller å blogge. Sannheten er at jeg føler at det har vært uviktig. Uviktig å sette seg ned, skrive og tenke. 
Lørdagkveld fikk jeg en tøff beskjed om at en barndomsvenninne har gått bort, så dagen i går var veldig rar, stille og jeg var veldig forvirret. Sint. Frustrert. Jeg fikk smake på virkeligheten. Det er som om virkeligheten er tullet inn i en fasade som plustelig smeller, eller sprekker. I tusen biter. Tårer. Mørke. Alvor. 

Livet er skjørt, vakkert, hardt og sårt. 

Tusen tårer
kan fortelle hva som skulle vært,
men ikke er.
Tusen tårer kan fortelle
hva vi vet men ikke vil vite.
Tusen tårer kan fortelle
hva vi vil men ikke kan
? og hva vi ønsker,
men som ikke går an.

Tusen tanker kan tenke
på det deiligste minne.
Tusen tanker kan trøste
og be mørket forsvinne.
Tusen tanker kan ønske
men samtidig se:
At tanker og tårer
og alt det som sårer
det sies at det hører livet med.

 

Husk å ta vare på de rundt deg. 

 

– Marty

Vi er mange som er virkelig glad i ishockey

“En gang var ishockey forsidestoff i VG. En gang var folket på fornavn med Ørjan, Geir og Erik- dengang vi rykket opp fra B-VM på Lillehammer i 1989 – og alle sang «Vi er landslaget i ishockey/Åle åle åle/Hei hå». En gang fantes det kun én ishockeykommentator og det var Jon Herwig Carlsen. En gang satt folk på taket på kioskene for å få plass på Jordal da det var lokalderby mot Furuset. En gang dukket det opp 5800 mennesker da Sparta fra Sarpsborg spilte mot rivalene fra Stjernen til serielederduell, og kampen måtte utsettes til dagen etter på grunn av «hockeytåke» – dampen som oppstår når for mange mennesker samles i en kald ishall. For 20 år siden var det hockeyfeber i Norge. Spørsmålet er: Når sank temperaturen?” link

Jeg våkner opp ved siden av en hockeyspiller hver dag, og ofte har han allerede vært oppe å trent. Ofte lades det opp til økt nummer to, og av og til nummer tre. Det spilles til enkelte tider av året kamper annenhver dag. Jeg skjemmes av de som fnyser av ishockey, de som slenger med leppa og lattliggjør sporten jeg som fotballjente mener ikke kan sammenlinkes en gang. I innlegget til Esten O. Sæther i Dagbladet i dag vurderer han norsk ishockey til å være for små. Han forteller om den dårlige interessen for ishockey og at ishockey kan glemme å bli en folkesport. 

Dette rører ved meg, det rører meg faktisk personlig. Det rører meg fordi jeg ved hvor stor dedikasjon hver eneste spiller har til sporten sin, hver trener og hver klubb. Jeg vet hvor mye det koster og krever. Jeg vet at ishockey er beintøft, og at ishockey er en egen kultur. 

Esten O. Sæther presenterer de brede TV-sportene som skiskyting og langrenn, men la meg bemerke at ishockey er mye større en disse to sportene på verdensbasis. Så hva gjør egentlig av vi nordmenn ikke lar oss fenge, fascinere og elske denne sporten, og utøverne? Der jeg kommer fra, kun 30 minutter unna hovedstaden finnes det ingen ishall, og tema er ikke diskutert en gang. Esten O. Sæther skriver at det kun er 2000 gutter mellom 13 og 19 år som spiller ishockey, og dette er fordelt på 105 klubber. Per 31. desember 2012 registrerte man 1 909 registrerte fotballklubber i Norge og 28 146 lag. Hva om alle disse klubbene og lagene hadde et tilbud om ishockey? Både for gutter og jenter? Hva om norsk media begynte å heie, fremfor å hver gang trekke frem de negative sidene? Det har nå vært to 19 år gamle gutter rundt A-landslagets VM, og hvis ikke det er positivt, så vet ikke jeg. Norsk media har fremfor blant annet dette valgt å fokusere på at tap, nederlag og i mine øyne nesten oppfordret folk til å ikke komme, fordi det ikke har vært verdt det.  

Ishockey er en unik kultur, og det er blod, svette og tårer. Ishockey er så mye mer enn harrystemplet og slåsskamper, og hvis du tror de er de eneste, så har du ikke vært på julebordet til den lokale fotballklubben. 

Jeg ønsker ishockey alt godt, jeg ønsker det opp og frem – og en dag blir jeg kanskje ordentlig hockeyfrue, og det skal jeg være stolt av. 

 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

Når sjalusien seirer

Jeg kjenner mennesker som gir en klem hver gang de møter meg, og som ler av meg etterpå. Jeg tror vi alle kjenner mennesker som dette. Jeg kjenner mennesker som kommenterer hvor fint håret mitt er, og som snakker stygt om det etterpå, og jeg tror vi alle har opplevd det. Jeg kjenner mennesker som skryter av meg, og som snakker dritt om meg bak ryggen min, og det tror jeg vi alle kan kjenne oss igjen i. 

For sjalusien seier, og når den gjør det – så tror jeg vi taper. For jeg tror vi alle har vårt, og jeg tror vi alle ønsker å oppnå noe og beskytte noe. Jeg tror vi alle snakker nedlatende om noen andre, for jeg tror ikke jeg er noe bedre enn deg, eller at du er noe bedre enn meg.
For hvem er det vi egentlig ønsker at skal lykkes? Hvem er det vi ønsker at skal oppnå noe? Hvem er det vi ønsker at skal få til noe? I bunn og grunn, så er det vel ingen andre enn oss selv. Vi liker ikke når naboen har kjøpt seg en dyr fin bil, joda, vi sier den er fin – men vi kunne vel ønske at den var vår? Vi liker ikke når hun i klassen seirer i Idol, vi sier hun er flink – men vi kunne vel ønske at hun ikke gjorde det så bra? Vi liker ikke når han på laget scorer mål og presterer – joda, vi syntes det er bra, men innerst inne kunne vi vel ønske at det var oss selv? For vi er mennesker, og de aller ferreste av oss unner andre suksess. Jeg tror ikke på deg når du sier at du ikke bryr deg, for hvis du har knekt koden med å gi faen, så vil jeg gjerne at du lærer meg det. 

Jeg blir skuffet når jeg hører at du ikke unner meg å oppnå noe, når du har snakket nedlatende om meg til andre og når du alltid rakker ned på det jeg gjør – men jeg prøver å huske på hvorfor du gjør det. Hvorfor du kan tillate deg om ikke unne meg og klare noe, hvorfor du kan tillate deg og snakke nedlatende om mitt arbeid og hvorfor du kan tillate deg og rakke ned på meg. 

Jeg forstår vi ikke innrømmer at det er sjalusien som seirer, jeg gjør heller ikke det. Jeg liker heller ikke når noen andre får til noe jeg gjerne skulle klart.

Men jeg prøver å holde kjeft, og spørre meg selv om hvordan jeg skal få til det samme – i stedet for å rakke ned og klage. 

Men i bunn og grunn, så seirer vel sjalusien, både hos meg og deg. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

Det forkvaklede kvinnesynet

Idag er dagen derpå, dagen der vi møter unge jenter på t-banestasjonen utpå morgenkvisten i ført bunad, dagen der sliten ungdom ligger strødd på skolepulter og gårsdagens rot skal ryddes opp. Frem til idag, 18.mai har vi skrevet artikler og innlegg opp og ned om russens oppførsel, ungdomens ville tilstander og katastrofale hendelser. Vi har blitt foret med 14 åringer som gir bort sex for å få henge med russen, sugekonkurranser og oppfordringer vi himler med øynene av og drar oss i håret for. 

Jeg leste ett innlegg skrevet av Erik Stephansen som er nyhetsredaktør i Nettavisen, ett innlegg jeg bare var nødt til å svare på. Ett innlegg jeg som 18 åring fikk lyst til å svare på, og som jeg var enig i. Det er nemlig sjeldent at en 18 år gammel jente og en voksen mann er enig, men nå er vi det – og det er kanskje skremmende i seg selv.

Vi har nå i en måned bedt jenter stå opp for seg selv, ta på seg sykkelbukser og ikke drikke for mye alkohol. Vi har bedt unge jenter holde sammen, oppføre seg og ta vare på hverandre. Alle disse oppfordringene har kommet på grunnlag av gutter og menns forvridde forestillinger, alkoholinntak og oppfatning. Men etter en måned relativt tett på ungdommene, russen og dette svært omdiskuterte samfunnet så er det en ting jeg har lyst til å skrike ut, og det overrasker deg kanskje… Men jeg har lyst til å be alle de fordømte jentene om å skjerpe seg, og dette gjelder ikke alle – men det gjelder dessverre alt for mange. For jentene er mye med på å danne et lite feministisk og sterkt bilde av seg selv når de forsøker å bli med på et korrupt konsept ved å selge seg selv. Når de blir med på å synge og danse til sanger som forteller om hvor våte- og kåte de er og hvor store gutta er, når jentene gjør seg billig og setter seg i en situasjon der de ønsker å være det. Nei, dette forsvarer ikke voldtekt, misbruk og disse hendelsene vi himler med øynene og drar oss i håret for, men det forklarer kanskje, og det er forjævelig. Mitt store spørsmål er ikke hvorfor gutta oppfører seg manipulerende og store, heller ikke hvorfor jentene ønsker å være med på det. Spørsmålet mitt er hvor det kommer fra, hvem som gir konseptet makt og jentene en forestilling om at det er normalt å være billig, slenge rundt med sex, bli med på sugekonkurranser – for å oppnå status. I tillegg lurer jeg på: Hvor er mamma og pappa? 

Jeg kan ikke forstå at mamma og pappa kan tillate dette, og det er mye mulig de ikke gjør. Og du som forelder kan godt fortelle meg at dette ikke er vanlig, og at dette ikke gjelder datteren din; men bare så du vet det, så gjelder det vanvittig mange døtre, og noen av deres døtre må det være, og jeg vet at det er det. For det  ER på tide å ta grep, og det er på tide at mamma og pappa gjør det.
For kjære mammaer og pappaer, ta tak i det forkvaklede kvinnesynet fremfor sommerkroppen, innboksen og vinglasset, for  jeg vet at barna deres ikke klarer det alene. 

 

VI TRENGER FEMINISTISK VERDI. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

 

17.mai dryss

Hei alle!

Jeg håper alle har en bra 18.mai tiltross for en sikkelig fest i går – vel kanskje ikke for alle, men det var hvertfall en sikkelig folkefest! Det var så mange ute i gatene i Oslo av både små og store, og i går hadde jeg den beste 17.mai feiringen jeg kan huske faktisk. Jeg syntes jo egentlig sånne dager er super skumle, og har bestemt meg for at jeg skal gjøre akkurat sånn jeg vil og hva jeg ønsker på sånne dager – og det gjorde jeg i går. 

Jeg startet dagen med frokost hos fineste Isabelle med alle jentene, noe som var super hyggelig. Vet ikke om vi fortsatt kunne kalle det frokost når klokken hadde bikket to på ettermiddagen, men vi koste oss hvertfall gløgg i hjel. Etter koselig besøk hos Isabelle kom Christian innover og vi tuslet nedover mot sentrum. Altså, jeg elsker å bare gå sånn, se på mennesker, ting, antrekk og bare føle på stemingen! Nede i sentrum møtte vi hele familien min, som fikk kriget seg plass på et bord sånn at vi kunne spise middag. Jeg skal innrømme at når middagen var spist og maten hadde sunket at jeg rett og slett var så kaputt at vi dro hjem. Jeg hadde litt jobb jeg måtte gjøre når jeg kom hjem, og etter det var det totalkollaps på sofaen, der jeg telte gnagsår og hvor mange is som var spist i løpet av dagen. Litt klisje, jeg vet! Men det er noe med det at i går gjorde jeg akkurat sånn jeg ville, feiret med bare masse gode venner, og da blir jo ting ofte ganske så bra! Solen varmet jo hele dagen også, så da kan jeg jo ikke klage….


 

 

Se så kule søsken a! Kjekkasen til venstre har bursdag i dag også han:):)

Håper dere får en fin dag videre!

 

– Marty

 

Er det tabu å grue seg til 17.mai?

Gresset blir grønnere, luften varmere og sommerkroppen strammere. Joda, neida. Om det enda hadde vært så vel. 17.mai lusker rundt hjørnet og forbredelsene er i full gang. Vi kan tulle så mye vi vil med at tilbud på akrylnegler og vippeextension hører hjemme i disse dager sammen med dugnadsplanlegging og boble hamstring. Men sammen med alle disse tingene, tilbudene og all planleggingen så seirer vel forventingene? Forventningene som forteller oss om bunader, alkohol og venner – jævelig mange gode venner. For forventes det ikke at vi skal være glade, flotte og i lag, sammen med mange andre, i forsøk med å opprettholde den lykkelige fasaden? 

Jeg vet så godt med meg selv at det er sånn det føles, og jeg har bestemt meg for og la være å bry meg. For jeg orker ikke lenger å tenke på hva de andre gjør, hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde oppføre meg, for jeg lurer sånn på hvem som skaper disse forventingene – og er det egentlig noen andre enn oss selv? Samfunnet? Jeg ønsker ikke være en del av forventingene, og jeg vil delta på grunnlag av mine egne overbevisninger og ønsker; fremfor forventingene og det jævelige presset. 

For det er helt greit å grue seg til 17.mai, men det er også greit å glede seg. Jeg syntes det er greit at man syntes det er vanskelig. For det er vanskelig. Men det er jo nasjonaldagen, og det finnes vel ingen fasit på hvordan den skal feires. Oppskriften handler ikke nødvendigvis om bobler, snitter og hipphurra – for i mine øyne kan det drite og dra! 

Jeg håper dere er klare for morgendagen, om du skal feire med tog, eksamen, familien eller Netflix! 

 

– Marty

 

Norge i sort, grønt og gult

Flaggdebatten er like heit i år, som alle andre år. Det skrives artikler, statuser og innlegg. Debatten kan vel oppfattes som useriøs og på et lite sivilisert nivå, men det blir vel ofte sånn når følelsene våre er involvert? Flaggdebatten berører selve kjernen i forholdet vårt til nasjonale verdier, og diskusjonen er med på å gjøre 17.mai til noe annet og mer enn en fest. Mer enn en fest for fasadefamilier, snitter og barn fulle av is og pølser. 

Idag er jo dagen der bunadsskjorter strykes, dresskoene pusses og flaggene hentes frem og strykes. Idag er dagen der vi lader opp til gnagsår, sang og iskonkurranser. Jeg sliter litt med å forstå hvorfor vi skal akseptere at man bruker andre flagg på 17.mai enn det norske. Jeg kan ikke forstå det, fordi det er vår nasjonaldag. Jeg syntes alle skal få delta på festen, alle som ønsker og alle som vil – men jeg syntes kanskje, at akkurat denne dagen burde vært Norge sin. Snille, lille naive Norge sin. Det er klart vi skal inkuldere alle og at alle skal få heie frem og sette pris på Norge, men det burde vel gjøres på våre premisser? Hvertfall akkurat denne dagen. 

Forståelsen min for at det skal brukes andre flagg enn vårt er lav, den er lav fordi jeg mener at det handler om lojalitet og tilhørighet – og jeg mener også at det handler om respekt. Det handler om respekt for et helt land, en hel historise og om respekt for både glade barn, slitne mødre og herjende ungdom. Jeg forstår ikke hvorfor andre lands flagg skal vaie på vår stolteste og flotteste dag. Det blir jo liksom litt som å kjøpe bløtkake til naboen på hans bursdag, og skrive navnet mitt på den. Forståelsen er derimot stor når den kommer til verden. For verdenen forandrer seg raskt og det er ikke alle som liker det. Norge er litt som et enebarn som plutselig har fått stesøsken. Det er uvant og ukomfortabelt å måtte dele bursdagen med fremmede mennesker. 

Det er ikke fremmedfiendtlig eller rasistisk mot de som ikke er fra Norge og som ønsker å være med på folkefesten, for de er hjertelig velkomne; 
Men de inviteres for å feire Norge sin bursdag, ikke for å feire sin egen. 

OSLO 20110517
17.Mai på Karl Johansgate i Oslo. Slottet i bakgrunnen.
FOTO: FRODE HANSEN/VG
bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

Grillparty og surr

I går var jeg i Hagefest hos Grunde for å feire bursdagen hans, noe som var sikkelig hyggelig. Det er litt ironisk med sånne sammenkomster, for jeg tror alle som er tilstede syntes det er super flaut og litt små kleint den første timen, før det løsner og blir super hyggelig! Det ble det hvertfall i går  🙂 Hva slår vel egentlig musikk, god mat og bra mennesker? 

Ser dere Fredrik under her —>? Han er med i Norges Tøffeste som har finale i kveld, så hei på Fredrik!! 

 

Forresten, så heter Grunde Grundemyhrer på Instagram, Christian heter Kaasastul97 og Fredrik heter Godagereide 😉 

Jeg løp rundt i hele går før bursdagen og ordnet litt små ting her og der, og etter bursdagen kjørte Christian og jeg til Skien, så det er her jeg er nå. Er så deilig å bare dra litt bort og slappe av! Elsker å være her :):) 

Håper dere har en fin søndag, og at den avsluttes med Norges Tøffeste på NRK 1 21.05 idag!

– Marty 

Du skal ikke tro du er noe

Camilla er i mine øyne en av de tøffeste. Camilla ofrer, elsker og lever livet – på den måten hun ønsker. Jeg ble kjent med Camilla gjennom Sykt Perfekt på TV 2 der Camilla delte sin historie om hvordan det er å leve et liv med panikkangst. Camilla er tøff, og har en viktig stemme, og en stemme jeg håper du vil lytte til: 

Camilla`s gjesteinnlegg: 

“Du skal ikke tro at du er noe”, lyder første punkt i Janteloven. Jeg, Camilla, tror faktisk at jeg er noe, og det burde søren meg du også gjøre! For kjære deg som himler med øynene og kaller meg “høy på pæra” idet jeg sier at jeg har et mål om å en dag få en Oscar for beste skuespillerinne. Hvem er du til å si hva jeg kan gjøre og ikke? Jeg vet ikke med deg, men ingen skal få ta fra meg retten til å finne ut av mine egne begrensninger her i livet. Reisen mot målene jeg setter meg, er nemlig selve livet for meg, og ingen andre enn meg selv skal få sette begrensninger for mitt liv. Våg å satse, våg å ha troen på deg selv, for du går glipp av så ufattelig mye ved å la være.

Har du hørt ordtaket som sier at man må lære å elske seg selv for å kunne elske andre? Vel, ved at jeg har lært å ha troen på meg selv, har jeg også blitt i stand til å ha større tro på andre. Min tro på meg selv gagner altså mine venner godt. For til deg som sier at jeg er høy på pæra på grunnlag av mine høye ambisjoner: Din mening er i mine øyne helt latterlig, for min tro på meg selv gjør nemlig at jeg har bedre evner til å ha tro på deg. 1 + 1 er lik 2, og like logisk er det for meg at det å tro at man er noe, ikke er det samme som være høy på pæra.

La oss heie hverandre frem, og oppmuntre folk til å våge å satse! Begynn med deg selv er det noe som heter, så begynn med å våge å ha troen på deg selv, og la dette inspirere andre til gjøre det samme.

Har du ikke ambisjoner, så er dette også helt greit, men vær så snill; ikke la grunnen til dette være frykten for å bli sett ned på av andre, som følge av strofen ?du skal ikke tro du er noe?, for kjære deg, det er du!

– Og du? Husk at om du lar folk sette begrensninger for dine ambisjoner, lar du dem også sette begrensninger for hva du skal få oppleve her i livet. Så ta ansvar, vær din egen sjef!


 

 

– Camilla // Marty

 

 

Black Saturdayyy

LØRDAAAAG! Jeg elsker lørdager. Lørdager er liksom deilig uansett om man jobber, trener, spiser god mat eller bare slækker. Idag skal jeg fikse vipper og i hageparty til en kompis for å feire bursdagen hans. Jeg skal også fikse litt små ting og så skal jeg og Christian kjøre til Skien i kveld, og jeg gleder meg. Jeg gleder meg til imorgen for da har jeg tid til å sette meg ned ordentelig med bloggen. Føler at den bare har sklidd mellom fingrene mine hele uken. Jeg er jo egentlig sånn som følger med på absolutt alt, og leser nyhteter flere ganger daglig, men denne uken tror jeg ikke jeg har skrollet nedover Facebook en gang! Egentlig litt deilig også, og ikke ha kontroll på alt som skjer overalt, men skal bli godt å hente seg litt inn igjen. Elsker sånne helger, og hvertfall helger med en ekstra dag, nesten like mye som jeg elsker sort… Sjekk denne kule jakka fra Freequent som jeg har kjøpt på Fretex – altså hallo! Den er jo dødskul. 

Hva skal dere bruke lørdagen til? Kos dere masse idag! 


 

 

 

– Marty