Uken som gikk

Okei, jeg har faktisk en blogg. En blogg som må oppdateres. Eller, som hvert fall burde oppdateres. Jeg vet ikke om noen stusser hvis den ikke blir oppdatert, og hvis det er det; da må jeg ærlig innrømme at forrige uke var FULLSTENDIG kaos. Jeg har vel hatt det jeg kaller en ut av meg sjæl opplevelse. Ordentlig morro, og sykt på samme tid.  

♥ Ukens craving: Når dagene går fortere enn det er fysisk mulig å holde følge, så betyr det kald mat i bilen, havregryn og julebrus for å opprettholde. Og den nye julebrusen som i utgangspunktet vel både er sukkerfri og kalorifri, er ordentlig god. Noe som egentlig gjør at jeg tviler litt på hvor sunn den egentlig kan være? Faktisk, så lot jeg meg nesten provosere, og ladet egentlig opp til et heidundranes blogginnlegg om at vi må gjøre absolutt ALT sunnere. Men personlig syntes jeg nesten den sukkerfri er bedre……. 

♥ Ukens opptur: Det er garantert all den positive responsen jeg har fått rundt temaet ensomhet. Det er helt vanvittig. Jeg hadde aldri forventet at responsen skulle være så enorm, og noe sier meg at det faktisk er et tema som MÅ snakkes mer om. Jeg var også i ett spennende møte og skal gjøre noe kjempe spennende og interessant snart, så stay tuned. 

♥ Ukens tanke: Godt spørsmål. At vi stresser oss i hjel unødvendig? Nei. For jeg var sinnsykt stressa forrige uke, og de ordene hjalp ikke meg overhodet. Jeg har tenkt mye på alt vi ikke tør å prate om, alt vi skyver til siden og alt vi faktisk er redde for å prate om. Jeg har tenkt på alt som er med på å sette skår i vår såkalte fasade. Samtidig som jeg har stilt spørsmål om det faktisk er verdt det? 

♥ Ukens øyeblikk: Hmmmm…. Jeg kan svare alt som er “jobbrelatert”, altså besøk på TV og radio, intervjuer og mailer. Dette har på en måte vært øyeblikk, og selvfølgelig fantastiske øyeblikk. Men, det er på en måte ikke det som betyr noe. Det er rart, men sant. Blant alt stress, flying fra A-B og kaos, så hadde jeg et øyeblikk der jeg satt i bilen, helt alene og tok meg selv i å synge – høyt. Akkurat da slappet jeg av og var bare, sang bare, satt bare, kjørte bare. Det verste er at jeg ikke husker hvilken sang det var en gang, eller kanskje det er det beste?

♥ Ukens serie: Jeg vet ikke om dere fikk med dere mitt svar til Anders Danielsen Lie? Hvis ikke, så kan dere lese det HER. Uansett, han spiller jo i NRKserien NOBEL, og jeg DIIIGGER den serien. 

♥ Ukens sitat: “Alt gikk på skinner i feil spor” – @selvforvikling. Dette slår liksom aldri feil. 

 

– Marty

Hva faen er “generasjon prestasjon”?

Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg ønsker å svare på hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spørsmålet:

“Sykeliggjøringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i særlig VG og Aftenposten. Nå er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men når er man egentlig “syk”? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter på Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mørkt tankegods i et spørreskjema?”

Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spørsmålene blir stilt. Samtidig, så har jeg et brennende ønske om å svare. Jeg føler et behov for å svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt på sykehus, og antakeligvis av og til er på kanten av hva som er bra når det kommer til stress. 

Jeg er en av de som er helt “vanlig”. Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i å trene, jeg ønsker i å jobbe hardt og jeg prøver alltid å gjøre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dårlige perioder. Jeg er en av de som av og til føler at jeg er i nærheten av å stange i veggen, miste all kontroll og få panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte. 

Heldigvis, så har jeg flere gode dager enn dårlige. Jeg unner ingen å ha flere dårlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av å tro at det er helt normalt med dager som er litt tøffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk så hadde jeg dessverre følt det som ett nederlag. Jeg forstår at “generasjon prestasjon” muligens er utydelig, vanskelig å tolke, og ikke minst vanskelig å sette seg inn i.

For hva faen er egentlig “generasjon prestasjon”? Hva er så spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som på en eller annen måte har tullet seg inn i en sykelig boble som er på randen til å sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi støter på, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig så ønsker jeg å stille spørsmål om hvorfor dette har blitt “vanlig”? Vel, jeg velger fortsatt å sette vanlig med gåseøyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer åpenhet rundt temaet psykisk helse eller så har noen ledet generasjonen min ut på ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi møter på veien med så mørke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre så er vanlig i mange sine øyne det perfekte. Altså; perfekte relasjoner, rød vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god økonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dårlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva “vanlig” egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som åpner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker på som svakheter. Mange av oss er flinke til å klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut. 

Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet “spennende” å tilby. Det jeg kan tilby er åpenhet, ærlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nødvendig med slike spørsmål som du stiller Anders, samtidig så tror jeg det er viktig å være åpen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nødt til å finne en balanse. For det skal ikke være en skam å slite, og det skal heller ikke være en skam å ikke slite. 

Jeg ønsker å være en representant, både for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å tilby innblikk i mine dårlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg ønsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent på en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for å lese til eksamen i stad. Jeg ønsker hvert fall ikke å bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i håp om å kanskje få en kommentar på at det er flott at jeg sov to timer i stedet for å pugge. For i bunn og grunn så er det jo håpløst. 
Jeg har åpnet meg og fortalt at jeg ofte føler på ensomheten, jeg har ikke søkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke når jeg svimte av sist. 

Jeg har etterlyst en som kan lære meg å drikke kaffe og jeg møter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til å lære meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige. 

For du føler vel kanskje på ensomheten av og til du også? 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

GOD MORGEN NORGE

Heia! 

Jeg skal på God Morgen Norge i morgen tidlig en gang mellom 08.30-09.00, og håper alle som har mulighet vil tune in. Jeg gleder meg masse! Det vil bli snakk om ensomhet, fasade og prestasjon. Jeg er så takknemlig for at jeg får være med på å sette så viktige temaer på agendaen, og ikke minst at noen ønsker å sette fokus på det. 

Disse dagene går i ett, og jeg er spent, glad, takknemlig, sliten og surrete. Jeg har til og med latt noen blomster jeg fikk forrige uke dø, lenge før tiden. De som kjenner meg vet at sånt i utgangspunktet ALDRI skjer, så jeg skal ærlig innrømme at det er hektisk og at tankene er cirka en million forskjellige steder. Jeg trives med det, men hater når jeg ikke har kontroll. Men det er vel kanskje derfor det er viktig med en ung stemme, som lever midt oppi kaoset? Jeg er både sliten, stressa, frustrert, men også til tider sinnsykt glad! 

Jeg gleder meg til i morgen, og jeg håper du vil se! 

Marty.

Ztreetz

 

______________________________
Jakke: H&M mann
Genser: BikBok
Singlet: H&M
Bukse: Acne
Sko: Bianco / Caroline Berg Eriksen
Veske: Gave
Lue: Monki

_____________________
 


Foto: Grunde Myhrer

Digge, ustabile høstdager. Temperaturene svinger, men jeg digger at det er langt innafor å ta på seg både lue og tjukkere jakker om dagen. Jeg har tidligere hyllet hettegenser-trenden, og jeg fortsetter. Altså, hvor digg er vel ikke det? Dagene flyr av gårde, og jeg prøver intenst å holde følge. Jeg digger egentlig de hektiske tendensene, det eneste er at jeg må huske å puste. Heldigvis har man aldri så dårlig tid som blogger at man ikke rekker å ta litt antrekksbilder. Joda. Jeg får hvert fall det. Lørdag, jobb, skole, jobb. Jeg har fått enormt mange fantastiske invitasjoner til i kveld og jeg er så takknemlig. Nå skal jeg løpe videre for enda litt mer jobb. Jeg skulle gjerne skrevet at jeg elsker de som leser bloggen min, og på en rar måte gjør jeg det, men på en veldigveldig rar måte. Jeg vet enkelte som klikker seg inn blar rett over disse innleggene, mens andre klikker seg inn på grunn av de. Uansett, takktakktakk. 
 

Marty. 

 

Red

________________________________

Jakke: Fretex <3
Genser: Fretex <3
Genser under hettegenser: Acne
Bukse: Zara
Veske: Lånt
Sko: DinSko

____________________

Rødt er alltid kult. Til tross for at dagene og ukene fremover nå vil bestå av deilige kåper, strikk og kanskje litt lunere farger, er det alltid deilig å føle seg fresh i farger og kombinasjoner. Denne hettegenseren er jeg oppriktig forelsket i, og jeg bor omtrent i den! Den passer til absolutt alt bare man har riktig tilbehør til. Buksene på bildet er det lenge siden jeg har brukt. Jeg kjøpte de i Barcelona i våres engang, da tanken var å bruke de til litt mer pyntede antrekk. Men hallo; De funker jo perfekt til mer behagelige og avslappende antrekk også!

Ha en diiiiiigg dag.

Marty.

 

Det er på tide å prate om klumpen i brystet.

De to siste døgnene har det tikket inn med meldinger. Det har tikket inn meldinger av mennesker som er ensomme, mennesker som kjenner seg igjen og mennesker som ønsker å stille opp. Jeg er rørt, jeg har en rar følelse av stolthet og jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at det finnes så mange fantastiske mennesker der ute, så mange kloke, omsorgsfulle, og skremmende nok, ensomme mennesker.

For meg er det viktig å prate, det er viktig å dele. Jeg vil være en av de som tør å innrømme, en av de som tør å være ærlig og en av de som tør å være meg selv. Jeg nekter å la meg selv forsvinne i ett hull av verken ensomhet, prestasjon eller i en selvfølelse som handler om å ikke være bra nok. Jeg ønsker heller ikke at noen andre skal det. Jeg fikk et spørsmål her om dagen, angående min egen Instagram. Jeg fikk spørsmål om hvorfor den tilsynelatende fremstår perfekt. Dette fikk meg til å tenke, og jeg er vanvittig glad for at jeg fikk spørsmålet. Jeg valgte å stille et spørsmål tilbake om hvorfor jeg ikke kunne tillate meg og uttrykke meg, uten at det skal være dysset ned av dobbelthake, kviser og dårlige vinkler. Personen nikket enig, og så kunne vi le litt av det. 

Jeg ønsker å bruke bloggen til å forklare, og ikke minst vise livet bak den så kalte fasaden. Jeg ønsker ikke begeistring for verken mine tanker eller meninger, det jeg ønsker er aksept og forståelse. Muligens en bekreftelse? Jeg har de siste dagene lest historier og meninger, og jeg stiller spørsmål om hvorfor vi ikke prater om ensomheten når det er snakk om så vanvittig mange. Ensomhet er ingen lidelse, etter min mening er det en tilstand. Ensomheten er menneskelig, på lik linje som alt annet vi foretar oss og ikke minst føler på. Jeg skal ikke vise frem min ensomhet i stolthet, men jeg skal vise den frem bevisst. Jeg vil ikke bruke unnskyldninger for at jeg ikke deltar, og at jeg ikke får delta. Jeg vil ikke late som, og jeg vil hvert fall ikke fremme noe som ikke er. 

Jeg er ofte ensom. Men ikke alltid. 

Jeg hater å åpne snaps fra helgens festligheter. Jeg nekter ingen å ha det gøy, det er bare vondt å ikke være en del av det. Min egen skyld, jeg vet ikke? Jeg hater å stirre i veggen og lure på hvem jeg skal ringe. Jeg forventer ikke å bli ringt ned, det er bare vondt å ikke alltid kunne dele med noen jeg er glad i. 

Jeg syntes det er på tide at vi prater om ensomhet, for hva er egentlig problemet? Det er faktisk på tide.
Jeg forstår at det er enklere å prate om sex, hvem vi ligger med og hvem vi mer enn gjerne skulle ligget med, men hva stopper oss i å prate om klumpen i brystet, alle de forskjellige klumpene i brystet som vi gjemmer bort?

Les: Jeg ønsker meg en venn 


Til dere som savner mer dobbelthake. 
 

Marty. 

Rørt til tårer

Jeg er stum, jeg er stolt og jeg er helt slått ut. For en fantastisk respons på gårsdagens innlegg! Jeg hadde aldri forventet en så enorm respons, og jeg skal ærlig innrømme at det ble felt en god del tårer. Hvis ikke du fikk lest det, så les det gjerne HER. Jeg har fått mange meldinger, og jeg skal virkelig forsøke å svare på alle. Det tar bare litt tid, og jeg ønsker å svare ordentlig – For alle som tar seg tid til å sende meg melding fortjener den samme tiden tilbake. 
Tusen takk. Takk for all positiv respons, meldinger og hyggelige tanker. 

Nå har jeg akkurat holdt et foredrag på Dønski videregående, noe som var super gøy. Jeg fortalte om gårsdagens innlegg, og det var så vanvittig kult og inspirerende! Nå er jeg på vei for å jobbe litt, før jeg er så heldig å få delta på to arrangementer senere i kveld. Så mye positiv energi! Jeg håper alle har en kanon bra dag, og at ingen føler seg ensomme. 


 

//Klem

Jeg ønsker meg en venn

Det å være selvstendig er viktig i dagens samfunn og det å være vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig å ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil økonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjør, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomførte treningstimer. Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele. 

Jeg ønsker meg en venn. 

Jeg ønsker meg en venn som ønsker å stille opp, en venn jeg kan ringe når som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin. 

Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag. 

Jeg kjøper ikke unnskyldningene om at jeg har så mye annet kult å gjøre og at jeg aldri kan uansett.

Jeg ønsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg ønsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som ønsker å invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser også, det er like bra! 

Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg på jentekveld. 

Jeg føler ofte på klumpen i brystet, spesielt en sen lørdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dø alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig så passer jeg på å fortelle de at de skal kose seg, uten helt å vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for høyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke være en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfølgere, dårlige unnskyldninger og en fasade. 

Jeg tror jeg vil tørre å påstå at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med å komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er på tide at vi er ærlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter å love ut avtaler som at man må møtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe? 

Så jeg ønsker meg en venn, som ikke kun møter meg på trikken og forslår et møte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har også lyst til å lære meg å like kaffe, så hvis du har lyst til å bruke tid på å lære meg det, så blir jeg veldig glad. Men jeg må forberede deg på at det kommer til å ta tid. 
Jeg håper ikke at det er å forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. Nå vet du hvert fall at jeg er det, så hvis du også er det – Kanskje vi kan bli venner? 


 

Bli gjerne venn med meg: 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

Tv-aksjonen

Nå er jeg på Nesodden, jeg har nemlig fått være med på ringe-dugnad for tv-aksjonen! Det er veldig hyggelig at det er lokalt, og ikke minst hyggelig å få være en del av noe som er så viktig. Ironisk nok er det næringslivets ringe dugnad, altså; Martine fra næringslivet?! 

Hvis du ikke helt vet hva TV-aksjonen er, så er det en årlig, riksdekkende innsamlingsaksjon til veldedige formål, som har blitt arrangert helt siden 1974. Den arrangeres av NRK i samarbeid med utvalgte organisasjoner. Innsamlingen foregår på flere måter. Det mest sentrale er rundt 100 000 bøssebærere som går fra dør til dør. Det gis også gaver fra bedrifter og privatpersoner direkte til innsamlingen, samt at det er tradisjon for å ha en direktesendt auksjon i NRKs sendinger. Innsamlingen foregår også en tid etter selve aksjonsdagen. Formålet bestemmes av et innsamlingsråd i NRK. I år er det bestemt at innsamlingen skal gå til Røde kors, og de “usynlige ofrene”. 
Dette vil si arbeid med å hjelpe mennesker i Syria, Sør-Sudan, Afghanistan, Somalia, Myanmar og Mellom-Amerika med blant annet helsetilbud og medisiner. 10 prosent av innsamlingsbeløpet skal også brukes i Norge, på aktiviteter på asylmottakene, flyktningguider og helsesentra for papirløse flyktninger.

Jeg syntes det er veldig hyggelig å hjelpe til, og det håper jeg du også gjør hvis du har muligheten! 
 

 

Marty.