Slik kan du spare penger på bil:

Reklame

For 1,5 år siden tok jeg førerkortet. For min del var det en selvfølge å ta lappen så fort jeg fylte 18 år. Jeg har alltid vært mye på farten og jeg har dermed til tider vært avhengig av foreldrene mine for å komme meg rundt. Følelsen av å sette seg inn i bilen for først gang etter å ha fått førerkortet er ubeskrivelig. Det hender fortsatt at jeg reflekterer over hvor behagelig og nyttig det er å ha førerkortet, samtidig som jeg rynker på nesen over drivstoffprisene, økningen av bompengeavgiftene og alle andre utgifter som hører sammen med det å eie egen bil.

Jeg kjenner flere som velger å ikke ta førerkortet av flere grunner. Noen sier at de ikke føler et behov for det, mens andre sier at de ikke ønsker å bruke penger på det. Det at man ikke ønsker å bruke penger på det er et godt argument, for det å eie bil koster om du vil eller ei. Man skal gjennom alt fra små reparasjoner, til EU-kontroller, uheldige bulkinger og til ukentlig påfyll av drivstoff. Jeg har flere ganger forsøkt å regne på hvor mye penger en gjennomsnittlig sjåfør bruker i løpet av et år, for ikke å snakke om et helt liv. I en undersøkelse utført av Auto Europe fant de ut at en gjennomsnittlig sjåfør bruker hele 2 001 261 NOK på bil i løpet av hele livet. Det er ekstremt mye penger. 

Jeg har forhørt meg med Auto Europe, som forøvrig er en ledende leiebilmegler om hvordan man faktisk, om mulig, kan minste utgiftene ved det å eie bil. 

Her er deres tips:

EU-kontroll

EU-testen kommer du ikke utenom. Denne lovfestede testen av bilens veisikkerhet må vi alle gjennom. Dersom kjøretøyet ikke blir godkjent må du utbedre punktene og ta etterkontroll. EU kontrollen må gjøres 4 år etter bilens første registrering og deretter hvert annet år. Kontrollpunktene inkluderer sikt, bremser, lys, støy og avgasser. Les kontrollpunktene nøye og sørg for at du unngår merknader og etterkontroll! På denne måten sparer du tid og penger.

  • Sjekk at hornet fungerer som det skal
  • Se at lysene virker og er uskadet
  • Vindusviskerne skal virke på alle trinn og pusse rent
  • Sidespeilene kan ikke være knust eller sprukket
  • Du må ha varseltrekant i bilen.
  • Alle sikkerhetsbeltene skal fungere
  • Sjekk at alle hjulboltene er på plass
  • Speedometeret må virke
  • Ha vognkort klart
  • Sjekk at du har en refleksvest i bilen
     

Bensin

Prisen på drivstoff stiger hvert år (til alles store frustrasjon), og må inkluderes når vi snakker om kostnader for å eie bil. Det er alltid verdt tiden å sammenlikne priser på drivstoff, men det finnes også andre ting du kan gjøre for å senke kostnadene.

  • Slå av air condition med mindre du trenger det ? klimaanlegget bruker mye drivstoff.
  • Bilens vekt har mye å si på hvor mye drivstoff den bruker så fjern unødvendig ballast.
  • Brå stopp og akselerering krever mye drivstoff så kjør pent og lommeboken vil takke deg!

Vedlikehold

Vedlikehold og relaterte reparasjoner koster europeere i gjennomsnitt 57 euro i måneden. Uventede reparasjoner kan være frustrerende, og det er noe som kan unngås i mange tilfeller. Hold øynene åpne når du kjøper bil. Når man eier egen bil er det beste å ta regelmessig service. Lær deg litt om bil og spør venner og familie om hjelp slik at du slipper unødvendige turer til mekaniker.
 

Parkeringsavgifter 

For byboere som bruker bilen sin hver dag, enten på vei til jobb eller til ærender følger parkeringsavgifter med. Parkering koster! Ved å dele bil med andre på vei til jobb, møter eller avtaler sparer du parkeringsavgifter og utgifter på bensin. To mer miljøvennlige alternativer er bruk av offentlig transport eller Park & Travel (P + R). P + R er parkering som er i nærheten av offentlig transport. På denne måten slipper du høye kostnader for parkering i sentrum.

Forsikring

Man bør ta seg god tid ved valg av forsikring. Det er så mange alternativer å velge mellom at man kan bli svimmel av mindre. Bruk kalkulatorer på nett til å sammenlikne priser og dekning. Det kan lønne seg å investere i en forsikringsmegler. Mange selskap tilbyr også lavere priser om du samler alle forsikringer i ett selskap. Husk også å lese gjennom forsikringspapirene hvert år slik at du holder deg oppdatert på endringer i vilkårene.

Skatter og avgifter

Skatter og avgifter koster europeere i gjennomsnitt 17 euro i måneden. Dette varierer naturligvis fra land til land og er også avhengig av størrelse, ytelse og kjøretøyets drivstoffeffektivitet. Det er verdt å tenke på å kjøpe el-bil for å spare inn på disse postene.

Vask

Det er fristende å alltid kjøre bilen inn i en automat for en vask, men økonomisk lønner det seg absolutt å gjøre dette selv! 

Bøter

Her kan du spare mye! Husk å alltid se deg godt om, og bemerk alle skilter. Å bli bøtelagt er unødvendig og ikke minst veldig irriterende. Se deg for og spar deg for en sur utgift!

Bøter er unødvendig og dyrt. 

Deling

Det er genialt å dele bil med andre! Ved å dele bil med kollegaer, naboer eller venner minsker bensinforbruket (både for deg selv og naturen) og det blir færre biler på veiene. Det er ikke dumt å dele bil på vei til jobb!

Vær sporty

Vi snakker ikke om sportsbiler, men om å ta sykkelen fatt. I tillegg til å spare penger og unngå trafikkorker sparer du miljøet og holder deg i form.

Ta sykkelen fatt og spar (Noe som forøvrig er mitt beste tips også)

 

Dette bildet gir en god (og festlig) oversikt: 

 

Lik Auto Europe Norge på Facebook HER

// Marty

 

Vaginaen min skinner ikke – Er det et problem?

En ny dansk hudpleieserie lover kvinner “The Perfect V” hvis du smører, folierer, highlighter og fukter underlivet ditt. Skjønnhetsindustrien er kjent for å skape idealer og lage nye trender, og det er heller ingen hemmelighet at skjønnhetsindustrien tjener godt på vår usikkerhet. Vi strekker oss etter idealene de skaper, men skal ikke underlivet vårt få lov til å være i fred? Uten å måtte fremheves av en highlighter? 

Dette tyder jo på at det ikke under noen omstendigheter finnes grenser for hva folk ønsker å tjene penger på. For folk må gjerne smøre seg inn med det ene og det andre, men ikke fordi man tror det er det som skal til for å få en perfekt, eller et sunt underliv. 

Det er ingen nyhet at skjønnhetsindustrien spiller på at kvinnekroppen ikke er god nok, og at de er flinke til å slenge produkter på bordet som skal fremheve fingrene dine med riktig neglelakk, mascaraer for at du skal få lengre vipper og riktige bukser for å lage en illusjon av en større rumpe. At de nå også klarer å produsere en rekke kremer som skal fremheve underlivet er ikke noe annet en bedritent og tåpelig. 
 

“The Perfect V” er et utvalg av skjønnhetsprodukter som er utformet for å holde “V” for vaginaen, i form. Det er utformet for at du skal føle deg lekker nedentil hele tiden – Til et hvert tidspunkt. Antakeligvis også når du har mensen, utflod og andre kvinnelige underlivslaster. Kremene skal altså rengjøre underlivet, noe som for så vidt er greit. De er også laget for at du skal kunne foliere underlivet, som betyr at kremene skal fjerne det ytterste laget av døde hudceller når du skrubber på den. Et av produktene skal også highligte vaginaen, noe som betyr å gi vaginaen glans. De har selvfølgelig ikke glemt antiage-ingredienser i produktene – For HVEM vil vel ha rynker på tissen?

Hvis én av de åtte kremene ikke fungerer tilbyr de også en skjønnhetsbehandling på en skjønnhetsklinikk. Det betyr at når du har fått et rynkefritt ansikt, større lepper, smalere midje og en veltrent rumpe, kan du dra å gi “dåsa” en real skjønnhetsbehandling. Du kan faktisk til og med polere den. 

Jeg finner dette svært problematisk og ikke minst trist, og det kommer ikke av at jeg er motstander av at man tar vare på seg selv. For det er viktig å ta vare på underlivet, vaginaen, dåsa eller slufsa (hva man nå liker å kalle det), men ikke fordi det skal være enda et perfekt område. Jeg finner dette aller mest problematisk fordi de gjør enda en del av kvinnekroppen “perfekt”. For gjennom slagordet sitt og gjennom produktene sine sier de at det er fullt mulig å få en perfekt vagina, så lenge den har påsmurt glans, er polert og kan gjenspeile en 12-åring sitt underliv. 

Budskapet til “The Perfect V” er altså at du ikke er god nok før underlivet ditt glinser, før det er polert og hårfritt. Dette blir en forenkling av intimkirurgi, samtidig som det forsterker egne tanker om sitt eget underliv. 

Vaginaen min skinner ikke, og det er heller ikke polert. Men det fungerer fortsatt HELT fint, selvom den ikke er pynta. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde // Elitedaily

// Marty

 

 

 

Er jeg bedre enn noen andre?


 

I dag er jeg i søndagsavisen til VG. Jeg snakker om forventingene til sommeren, følelsen av at alle har det så mye kulere og følelsen av å føle seg alene. Jeg kunne sagt enormt mye om temaet, og jeg vet at temaet omhandler MANGE. Denne gangen snakket jeg like mye for andre, som jeg snakket for meg selv. Det ble kanskje ikke lagt så mye trykk på det, men det er slik det er ment. 

Etter intervjuet sa mamma til meg at det kom til å komme reaksjoner. Det gjør det alltid, og jeg var fullt klar over det. “Du har jo et ansvar selv også”. “Du har jo blitt invitert med av oss”. “Du sa jo nei når vi inviterte deg”. Det er rart enkelte føler seg “angrepet” når man snakker om temaer som dette. Min ensomhet er jo overhode ingen andre sitt ansvar, til tross for at andre kan påvirke den og til tider minske den. Jeg tror ensomhet er en følelse og en blanding av mye. Det betyr ikke nødvendigvis at du ikke har noen venner eller aldri omgås andre. Følelsen handler like mye om det å føle at man gjerne skulle vært med, føle at man ikke har noen å ringe og føle at man ikke har det like “kult” som alle andre. 

Jeg har snakket mye om ensomhet det siste året, og jeg blir mer og mer bevisst på ansvaret som jeg selv har. Jeg kan skape min egen glede, men det betyr ikke at det ikke gjør vondt når man får slengt i trynet på Snapchat at man ikke er invitert. Jeg tror også at ensomheten blir forsterket av at vi hele tiden vet hva andre gjør. 

Det er tabu å være ensom, og det er ingen svakhet. For min del betyr det ikke at jeg ikke har det bra, og at jeg er kronisk ensom. Men jeg har tro på at det hjelper å snakke om det, og at noen kan kjenne seg igjen i følelsene. 

Jeg er på ingen måte bedre enn noen andre, og det er jeg glad for. Jeg håper heller ingen andre føler seg bedre enn meg, eller noen andre. Det aller viktigste er jo faktisk at vi føler oss bra nok til å være oss selv! 

Du kan lese saken HER

xxx

// Marty

Kan du sende noe sexy? Hilsen Kjetil (54)

“Hei! Jeg har nå sittet å sett på flere bilder av deg. Jeg må innrømme at du er vakker, men ikke særlig sexy. Jeg savner den tiden der dere damer lot oss menn styre og ikke sutra fordi vi tok dere på rumpa. Det er deilig å være sexy :-)”


 

Slik lyder første melding fra Kjetil (54). Den popper opp på skjermen på telefonen min, og jeg blir sittende som et stort spørsmålstegn. Et par minutter senere tikker det inn enda en melding. Kjetil (54) ber meg sende noen bilder som er mer sexy. Jeg vet ikke hva Kjetil tror, håper eller tenker, men for min del tråkker han langt over en grense, hvis han ikke tråkker over flere. Jeg lurer aller mest på hvorfor Kjetil tar seg rett til å spørre noen, og kanskje spesielt meg på 19 år, om noen sexy bilder. Spesielt når det viser seg at hans egen datter er 16 år. Datteren han la ut bilde av fra en flott strand i Hellas forrige uke. 

For et par uker siden ble det postet flere artikler om spredning av nakenbilder av unge. Det viser seg at 1 av 10 unge mellom 13 og 16 år oppgir å ha sendt nakenbilder det siste året. I 2015 håndterte Slettmeg.no 7.826 slike saker. At enkelte i foreldregenerasjonen oppfordrer til dette gir meg bakoversveis. 

Hvis det sitter noen flere menn der ute, som har tenkt til å sende slike meldinger til veldig mye yngre jenter tenkte jeg at jeg skulle dele mitt svar til Kjetil så alle kan lese det. For i mitt hode hører holdningene til Kjetil vikingtiden til, og jeg lar meg skremme. 

Hei Kjetil (54). Takk for melding, men jeg må innrømme at jeg blir litt skremt. Jeg er 19 år gammel, altså 3 år eldre enn det ser ut som den ene datteren din er. Jeg har på ingen måte et behov for at du skal syntes at jeg er sexy, og jeg synes det er skremmende at du i det hele tatt vurderer meg som sexy. Ingen jenter skal finne seg i å bli tatt på rumpa for å tilfredsstille menn sine behov, og vi kvinner er på ingen måte laget for å bli styrt. 

Jeg håper ikke at datteren din blir oppdratt med en pappa som syntes det er greit at gutta i gymmen harsellerer med kroppen hennes, med en pappa som syntes det er greit at folk spør om “sexy” bilder av henne eller med en pappa som syntes det er fint at hun blir objektivisert – eller styrt. Datteren din skal ALDRI finne seg i at noen tar seg frem slik de ønsker, og jeg tror du trenger en oppvask av egne holdninger. 

En mann på 54 år som vil ha “sexy” bilder av en 19 års gammel jente… DET er lite sexy det. 

God helg. 

– Martine 19 år. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

Nå skjer det


L A S T T I M E
 

Akkurat nå sitter jeg og C i bilen på vei til Norrköping. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og kroppen skifter på å være glad og trist om hverandre. Hvor lenge har vi ikke snakket om at vi skal flytte? Det at det faktisk er et faktum er både rart, gøy og spennende! Etter at jeg mistet bestemor tidligere i uken har jeg vært mye frem og tilbake. Jeg har vært usikker på om jeg har ville dra på grunn av omstendighetene, og alle slags mulige spørsmål og tanker har gått gjennom hodet mitt. Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg vært redd for at det å sette seg i bilen i dag og kjøre av gårde skulle føles ut som en flukt fra mine egne følelser. Men til tross for at vi kjører mil, etter mil, etter mil, føles det verken bedre eller verre. Jeg finnes ikke redd for å flytte. Jeg gleder meg faktisk, og jeg tror det skal bli veldig bra. Det eneste er at alt er ganske vondt akkurat nå, og jeg bytter på å le og gråte, og det gjør at ting kanskje føles ekstra rart. 

Jeg vet at vi kommer til en fin by, en trygg leilighet, fine mennesker og en ny hverdag – Og jeg tror kanskje det er derfor jeg faktisk valgte å bli med som planlagt. Det er ikke så altfor lenge til jeg må hjem igjen, så ingenting føles totalt fremmed. C og jeg gjør dette sammen, og for min del føles det helt sprøtt. Vi er jo så heldige som får muligheten til å gjøre noe helt annet, og vi er heldige som har hverandre. 

Jeg er klar over at ting kommer til å være vondt, rart og sårt lenge, og det er greit. Vi er til tross 2 timer unna vår nye by, og det føles godt! 

// Marty 

Hvorfor kommer det ingen i bursdagen?

Når jeg var liten hoppet jeg av glede når det tikket inn en bursdagsinvitasjon. Det var alltid et høydepunkt og en sikkelig glede! I invitasjonene sto det alltid at jeg, eller mamma måtte ringe å gi beskjed om jeg kom eller ikke, innen en spesifikk dato. Hva skjedde? 

En gang fikk jeg omgangssyken samme dag som jeg skulle i bursdag til en god venninne. Da gråt jeg hele kvelden. Nå er det en unnskyldning for å slippe unna. (Stakkars de som faktisk får det). 

Noen husker bursdagen sin for alltid, og ikke fordi de klarte å blåse ut alle lysene på kaka, fordi gjestene ble i timesvis eller fordi man fikk en ordentlig fin gave. De husker den fordi godteriet ble tømt tilbake i posen det kom fra, fordi store deler av kaken ble fryst ned og fordi nesten ingen kom. Dette gjelder ikke bare for barn som ferier, for det siste året har jeg sett det i de fleste bursdagene jeg har vært invitert i. Ofte er unnskyldningene til at man ikke kan komme at man er sliten, at man har så mye å gjøre eller at det skjer noe annet kult. For selvom 20 stykker har trykket “SKAL” på Facebook, er det visstnok veldig mange dette ikke gjelder for. Og hvorfor blir bursdager plutselig sett på som et slit og noe som ikke er så høytidelig? 

 

“Det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet”

 

Jeg merker det på meg selv også. Gleden av å bli invitert i bursdag er ikke det samme som før, men jeg vet at gleden og iveren rundt det å faktisk invitere er stor. Det er stas å henge opp ballonger, lage god mat, stelle i stand og kjenne forventingene til det som skal bli den beste bursdagsfeiringen noen gang. Men det er vondt å komme i en bursdag der bursdagsbarnet har brukt flere dager på å planlegge og stelle i stand, og se at det er så mange som faktisk ikke ønsker å ta del i det. Enda verre er det at så mange velger noe annet, men det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet. 

Jeg vet ikke om bursdag blir sett på som uhøytidelig for mange, eller om vi rett og slett har for mye kult å gjøre. For når invitasjonen popper opp på Facebook to uker før feiringen skal finne sted, må de fleste se om de har noe annet å gjøre, og gjerne til de siste dagene før feiringen, mens noen aldri sier ifra. Er dette fordi vi må se om vi har noe kulere å gjøre? Det har nemlig skjedd flere ganger at noen har kommet i en bursdag for å spise, for å så dra videre til et annet sted. Og hvordan føles egentlig det for bursdagsbarnet?

Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg liten. Jeg vet at jeg hadde følt meg verdiløs, ensom og tom. Og det smerter meg at man som venn ønsker å legge de følelsene i fanget på den man er invitert til. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde

// Marty 

 

 

Til døden skiller oss ad

Jeg smaker litt på ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forstå det. Kreft, du liksom. Er det sånn at man må begynne å gråte når diagnosen blir slengt på bordet, eller har man egentlig lov til å le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er døds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker så fjernt. Og heldigvis så er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

På tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nærmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne gå så fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle dø av kreft? Hvem kunne forestille seg noe så vondt, sårt og frustrerende?

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, så er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vært rammet. En nabo, en søster, en lærer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft går ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som våre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge måneder og år på å konkludere angående ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til å benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og død, og jeg lurer på om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter i kø. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt ønsker jeg å tale for andre. Vi kan ikke sitte å se på et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og død, mens mennesker mister sine nærmeste. Jeg håper ingen tjener gode penger på at andre dør av kreft, og jeg håper at noen føler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi så busta fyker angående vannscootere, og jeg skulle så gjerne likt å sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som å redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i kø for å vente på behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, når jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 år siden ga de sitt løfte om at de skulle stå sammen til døden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva nå? 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

 

Hvil i fred

I dag er vi så opptatte av å se på telefonen, at vi går glipp av blomstene på bakken. I dag er vi så opptatte av å prestere, at vi glemmer hva som faktisk betyr noe. I dag er vi så opptatte av å ha rett, at vi glemmer at det er to sider av enhver sak. I dag er vi så opptatte av vårt eget beste, at vi glemmer å strekke ut en hånd, gi en klem og være medmenneskelige. 

Vi er så opptatte av å prestere, være flinke og ta oss godt ut, at vi strekker oss etter en verden som ikke eksisterer. For livet er nå, og vi kaster bort så mye tid på å være misfornøyde og ikke være takknemlige for det vi har fått og for det vi er. Vi klager på rynker, skjeve neser, små lepper, dårlige karakterer og valker, og vi kaster bort så mye energi og så mye tid på noe som er uvesentlig. For vår verdi måles ikke i hvordan vi ser ut, og vår lykke ligger ikke i håret vårt, i leppene våre eller i baken vår. Vår verdi ligger i hvordan vi griper dagene, hvordan vi omfavner menneskene rundt oss og i hvordan vi verdsetter livet vi er så heldige å ha fått. 

Vi må ikke slutte å leve, slutte å sette pris på ting eller slutte å ta vare på oss selv og menneskene rundt oss, fordi vi fokuserer på feil ting. Vi må begynne å se på hverandre, vi må begynne å se inn i øynene til hverandre å se vår egen og hverandres verdi. Vi må slutte å kritisere oss selv og vi må slutte å kritisere andre. Vi skal ikke sammenlikne oss med noen andre enn oss selv. 

I går morges våknet jeg opp, og det første jeg gjorde var å klage på den nye kvisen som hadde kommet. Noen timer senere mistet jeg bestemoren min. Det setter livet i perspektiv, det gjør vondt og det tar tid. 

Det får meg til å tenke på alle gangene jeg klager over ting som ikke betyr noe, det får meg til å tenke på alle gangene jeg har fokusert på feil ting og det får meg til å innse hvor heldig jeg er. Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å klage igjen, men jeg tror vi alle av og til trenger en påminnelse om hva livet faktisk er og hvor skjørt livet faktisk kan være. 

For livet er ikke hvite joggesko på Instagram, solbrune ben på Facebook eller karakterkort på Snapchat. Livet er vondt, det er skjørt og det er sårt, men det er også fint, godt og vakkert. Jeg, og veldig mange andre strekker oss etter en verden som er perfekt. Men livet er ikke perfekt, for hadde livet vært perfekt hadde ikke døden eksistert. 

Jeg skal jobbe med å akseptere at ting er som de er, at nesa er litt skeiv, at jeg ikke alltid treffer blink og at livet skjer. For vi har ingen garanti for noen ting, og vi mennesker trenger hverandre – Og vi må begynne å ta vare på hverandre. 

Verden er ikke perfekt, og det trenger heller ikke vi. 

Takk for at du var du, bestemor. Takk for at du sa at jeg var bra nok. 

Hvil i fred. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 


 

// Marty

 

 

 

 

Uken som gikk

♥ Ukens høydepunkt: Fredagen! Fredagen var sikkelig fin. Vi var på sykkeltur nesten hele dagen, badet på ukjente perler, spiste god mat og nøt ferien sikkelig. 

♥ Ukens måltid: Jeg kan faktisk ikke velge. Jeg har spist så mye god mat på ferien, og ironisk nok mye av det samme. Men, det er kanskje ikke et måltid, men jeg har fått totalt dilla på oreo-is. ALTSÅÅÅ! Nam. Jeg spiste det hver eneste dag der nede. Jeg fikk også veldig smaken på kinamat, og det spiser jeg sjeldent her hjemme. 

♥ Ukens nedtur: Det har egentlig ikke vært så mange nedtur, og jeg vet ikke om det er litt bortskjemt å si at ukens nedtur var å dra hjem fra ferii? Jeg hadde fint klart noen dager til der nede for å si det sånn. 

♥ Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på hvor mye det faktisk har å si at vi er ålreite mot hverandre! Den siste uken har jeg fått melding fra tre andre bloggere, med bare ros. Det er altså så hyggelig, og ikke minst inspirerende. Det er så fort gjort å glemme og heie på hverandre, og dette gjelder generelt ellers i livet også. Det minner meg faktisk på at jeg også kan bli flinkere til å rose andre når de gjør noe bra! Mitt liv og min karriere blir ikke på noen måte dårligere av at jeg skal være gjerrig eller sjalu på noen andre, og jeg tror faktisk kun det gir meg positiv energi hvis jeg klarer å være mot andre som jeg ønsker at de skal være mot meg. Jeg tror det å være raus er noe av det viktigste vi kan være.

♥ Ukens kjipis: Jeg har tissa så mye på ferie at jeg nesten begynte med bleie. HAHA! Jeg har drukket liter på liter der nede, for det har jo vært så varmt. Jeg er sikker på at jeg omtrent har tissa en gang i halvtimen. #Livetproblemer

♥ Ukens boost: Den svenske avisen Expressen har skrevet om meg, og det var sikkelig stas. Du kan lese det HER. 

♥ Ukens antrekk: Garantert denne kjolen. Den er SÅÅ fin. 

♥ Ukens sang: “Vi er perfekte men verden er ikke det” med Astrid S. Den er kanonfin!!!!

♥ Ukens tåre: Jeg begynte å tenke på hvor ofte det er vanlig å gråte i stad. Haha, jeg gråt noen tårer på lørdag, men når jeg gråt før det husker jeg ikke. Og det er jo ikke SÅ lenge siden. Gråter man én gang i uka, eller hvordan er egentlig det? Hvert fall. Panikken rundt flyttinga tok meg litt, og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg gråt eller hvorfor jeg har panikk. For jeg gleder meg jo egentlig bare!

Nå sitter jeg ute på terrassen og skal spise en liiiiitt sen middag. Norges fotballkamp står på i bakgrunnen og jeg håper så at de vinner denne kampen. De er nødt til å vinne med hele tre mål for å gå videre, og Danmark leder allerede 0-1…. Men, det er lenge igjen, så HEIA NORGE ♥ 

I morgen skal hode mitt begynne å fungere igjen, og jeg skal klare å skrive noe bra igjen. Jeg har så mye på hjertet!

 

// Marty

Det begynner å gå opp for meg

You jump, I jump
 

Dagene går så fort og det begynner å gå opp for meg at jeg skal flytte i løpet av en uke. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, danse eller bli værende under dyna. Det føles så uvirkelig og rart! Jeg angrer ikke på noen måte, men jeg er samtidig veldig redd. Det rareste er at jeg ikke aner hva jeg er redd for. Er det egentlig noe å være redd for? Leiligheten står og venter på oss, jeg vet det sitter noen jenter der nede som gleder seg til å møte meg og stedet er fint. Jeg tror det er mer det at jeg skal ta et stort steg ut av min egen komfortsone, og at jeg vet det blir en stor utfordring. Jeg skal innrømme at jeg har felt noen tårer de siste dagene, og det er så himla rart. For jeg gråter ikke fordi jeg ikke vil flytte, men fordi hele kroppen verker etter det og fordi panikken sitter i hele kroppen. Herregud, så rart. 

Jeg har så stor tro på at det kommer til å bli bra, og jeg vet jo at jeg kommer til å være mye her hjemme. Allerede etter to uker må jeg hjem fordi jeg skal på en jobb her hjemme, så den delen er ikke noe stress. Nå går vi egentlig bare og venter på å vite hvem av dagene vi kan komme inn i leiligheten, og jeg jobber til og med fredag. Jeg har vært nødt til å si opp stillingen min hos DAY, og det er også både trist og rart. Jeg har trivdes så godt, men jeg vet at jeg kommer til å bli gal av å holde på en jobb her hjemme, og aldri vite noen ting. Det er verken bra for meg, eller for jobben. Men, det kommer nye muligheter og jeg er evig takknemlig for de jeg allerede har fått. 

Jeg gleder meg til å komme på plass i ny leilighet, sove i min egen seng og kanskje falle litt til ro! Det blir sinnsykt spennende å følge med C og hvordan har fikser å spille der nede – Jeg heier hvert fall! Forhåpentligvis slipper nervene snart taket. 

xx

// Marty