Måned: juli 2017

En ny dansk hudpleieserie lover kvinner “The Perfect V” hvis du smører, folierer, highlighter og fukter underlivet ditt. Skjønnhetsindustrien er kjent for å skape idealer og lage nye trender, og det er heller ingen hemmelighet at skjønnhetsindustrien tjener godt på vår usikkerhet. Vi strekker oss etter idealene de skaper, men skal ikke underlivet vårt få lov til å være i fred? Uten å måtte fremheves av en highlighter? 

Dette tyder jo på at det ikke under noen omstendigheter finnes grenser for hva folk ønsker å tjene penger på. For folk må gjerne smøre seg inn med det ene og det andre, men ikke fordi man tror det er det som skal til for å få en perfekt, eller et sunt underliv. 

Det er ingen nyhet at skjønnhetsindustrien spiller på at kvinnekroppen ikke er god nok, og at de er flinke til å slenge produkter på bordet som skal fremheve fingrene dine med riktig neglelakk, mascaraer for at du skal få lengre vipper og riktige bukser for å lage en illusjon av en større rumpe. At de nå også klarer å produsere en rekke kremer som skal fremheve underlivet er ikke noe annet en bedritent og tåpelig. 
 

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

“The Perfect V” er et utvalg av skjønnhetsprodukter som er utformet for å holde “V” for vaginaen, i form. Det er utformet for at du skal føle deg lekker nedentil hele tiden – Til et hvert tidspunkt. Antakeligvis også når du har mensen, utflod og andre kvinnelige underlivslaster. Kremene skal altså rengjøre underlivet, noe som for så vidt er greit. De er også laget for at du skal kunne foliere underlivet, som betyr at kremene skal fjerne det ytterste laget av døde hudceller når du skrubber på den. Et av produktene skal også highligte vaginaen, noe som betyr å gi vaginaen glans. De har selvfølgelig ikke glemt antiage-ingredienser i produktene – For HVEM vil vel ha rynker på tissen?

Hvis én av de åtte kremene ikke fungerer tilbyr de også en skjønnhetsbehandling på en skjønnhetsklinikk. Det betyr at når du har fått et rynkefritt ansikt, større lepper, smalere midje og en veltrent rumpe, kan du dra å gi “dåsa” en real skjønnhetsbehandling. Du kan faktisk til og med polere den. 

Jeg finner dette svært problematisk og ikke minst trist, og det kommer ikke av at jeg er motstander av at man tar vare på seg selv. For det er viktig å ta vare på underlivet, vaginaen, dåsa eller slufsa (hva man nå liker å kalle det), men ikke fordi det skal være enda et perfekt område. Jeg finner dette aller mest problematisk fordi de gjør enda en del av kvinnekroppen “perfekt”. For gjennom slagordet sitt og gjennom produktene sine sier de at det er fullt mulig å få en perfekt vagina, så lenge den har påsmurt glans, er polert og kan gjenspeile en 12-åring sitt underliv. 

Budskapet til “The Perfect V” er altså at du ikke er god nok før underlivet ditt glinser, før det er polert og hårfritt. Dette blir en forenkling av intimkirurgi, samtidig som det forsterker egne tanker om sitt eget underliv. 

Vaginaen min skinner ikke, og det er heller ikke polert. Men det fungerer fortsatt HELT fint, selvom den ikke er pynta. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde // Elitedaily

// Marty

“Hei! Jeg har nå sittet å sett på flere bilder av deg. Jeg må innrømme at du er vakker, men ikke særlig sexy. Jeg savner den tiden der dere damer lot oss menn styre og ikke sutra fordi vi tok dere på rumpa. Det er deilig å være sexy :-)”

Slik lyder første melding fra Kjetil (54). Den popper opp på skjermen på telefonen min, og jeg blir sittende som et stort spørsmålstegn. Et par minutter senere tikker det inn enda en melding. Kjetil (54) ber meg sende noen bilder som er mer sexy. Jeg vet ikke hva Kjetil tror, håper eller tenker, men for min del tråkker han langt over en grense, hvis han ikke tråkker over flere. Jeg lurer aller mest på hvorfor Kjetil tar seg rett til å spørre noen, og kanskje spesielt meg på 19 år, om noen sexy bilder. Spesielt når det viser seg at hans egen datter er 16 år. Datteren han la ut bilde av fra en flott strand i Hellas forrige uke. 

For et par uker siden ble det postet flere artikler om spredning av nakenbilder av unge. Det viser seg at 1 av 10 unge mellom 13 og 16 år oppgir å ha sendt nakenbilder det siste året. I 2015 håndterte Slettmeg.no 7.826 slike saker. At enkelte i foreldregenerasjonen oppfordrer til dette gir meg bakoversveis. 

Hvis det sitter noen flere menn der ute, som har tenkt til å sende slike meldinger til veldig mye yngre jenter tenkte jeg at jeg skulle dele mitt svar til Kjetil så alle kan lese det. For i mitt hode hører holdningene til Kjetil vikingtiden til, og jeg lar meg skremme. 

Hei Kjetil (54). Takk for melding, men jeg må innrømme at jeg blir litt skremt. Jeg er 19 år gammel, altså 3 år eldre enn det ser ut som den ene datteren din er. Jeg har på ingen måte et behov for at du skal syntes at jeg er sexy, og jeg synes det er skremmende at du i det hele tatt vurderer meg som sexy. Ingen jenter skal finne seg i å bli tatt på rumpa for å tilfredsstille menn sine behov, og vi kvinner er på ingen måte laget for å bli styrt. 

Jeg håper ikke at datteren din blir oppdratt med en pappa som syntes det er greit at gutta i gymmen harsellerer med kroppen hennes, med en pappa som syntes det er greit at folk spør om “sexy” bilder av henne eller med en pappa som syntes det er fint at hun blir objektivisert – eller styrt. Datteren din skal ALDRI finne seg i at noen tar seg frem slik de ønsker, og jeg tror du trenger en oppvask av egne holdninger. 

En mann på 54 år som vil ha “sexy” bilder av en 19 års gammel jente… DET er lite sexy det. 

God helg. 

– Martine 19 år. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Når jeg var liten hoppet jeg av glede når det tikket inn en bursdagsinvitasjon. Det var alltid et høydepunkt og en sikkelig glede! I invitasjonene sto det alltid at jeg, eller mamma måtte ringe å gi beskjed om jeg kom eller ikke, innen en spesifikk dato. Hva skjedde? 

En gang fikk jeg omgangssyken samme dag som jeg skulle i bursdag til en god venninne. Da gråt jeg hele kvelden. Nå er det en unnskyldning for å slippe unna. (Stakkars de som faktisk får det). 

Noen husker bursdagen sin for alltid, og ikke fordi de klarte å blåse ut alle lysene på kaka, fordi gjestene ble i timesvis eller fordi man fikk en ordentlig fin gave. De husker den fordi godteriet ble tømt tilbake i posen det kom fra, fordi store deler av kaken ble fryst ned og fordi nesten ingen kom. Dette gjelder ikke bare for barn som ferier, for det siste året har jeg sett det i de fleste bursdagene jeg har vært invitert i. Ofte er unnskyldningene til at man ikke kan komme at man er sliten, at man har så mye å gjøre eller at det skjer noe annet kult. For selvom 20 stykker har trykket “SKAL” på Facebook, er det visstnok veldig mange dette ikke gjelder for. Og hvorfor blir bursdager plutselig sett på som et slit og noe som ikke er så høytidelig? 

“Det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet”

Jeg merker det på meg selv også. Gleden av å bli invitert i bursdag er ikke det samme som før, men jeg vet at gleden og iveren rundt det å faktisk invitere er stor. Det er stas å henge opp ballonger, lage god mat, stelle i stand og kjenne forventingene til det som skal bli den beste bursdagsfeiringen noen gang. Men det er vondt å komme i en bursdag der bursdagsbarnet har brukt flere dager på å planlegge og stelle i stand, og se at det er så mange som faktisk ikke ønsker å ta del i det. Enda verre er det at så mange velger noe annet, men det verste er at dette skal være gode venner av bursdagsbarnet. 

Jeg vet ikke om bursdag blir sett på som uhøytidelig for mange, eller om vi rett og slett har for mye kult å gjøre. For når invitasjonen popper opp på Facebook to uker før feiringen skal finne sted, må de fleste se om de har noe annet å gjøre, og gjerne til de siste dagene før feiringen, mens noen aldri sier ifra. Er dette fordi vi må se om vi har noe kulere å gjøre? Det har nemlig skjedd flere ganger at noen har kommet i en bursdag for å spise, for å så dra videre til et annet sted. Og hvordan føles egentlig det for bursdagsbarnet?

Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt meg liten. Jeg vet at jeg hadde følt meg verdiløs, ensom og tom. Og det smerter meg at man som venn ønsker å legge de følelsene i fanget på den man er invitert til. 

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. 

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

Bildekilde

// Marty 

Jeg smaker litt på ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forstå det. Kreft, du liksom. Er det sånn at man må begynne å gråte når diagnosen blir slengt på bordet, eller har man egentlig lov til å le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er døds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker så fjernt. Og heldigvis så er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

På tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nærmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne gå så fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle dø av kreft? Hvem kunne forestille seg noe så vondt, sårt og frustrerende?

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, så er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vært rammet. En nabo, en søster, en lærer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft går ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som våre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge måneder og år på å konkludere angående ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til å benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og død, og jeg lurer på om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter i kø. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt ønsker jeg å tale for andre. Vi kan ikke sitte å se på et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og død, mens mennesker mister sine nærmeste. Jeg håper ingen tjener gode penger på at andre dør av kreft, og jeg håper at noen føler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi så busta fyker angående vannscootere, og jeg skulle så gjerne likt å sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som å redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i kø for å vente på behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne ønske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, når jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 år siden ga de sitt løfte om at de skulle stå sammen til døden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva nå? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs