I dag skal det være bra nok

31.12.15:

Jeg gråter. Jeg er sint. Jeg vil aller helst bare sove. Jeg er skuffet, fortvilet og misfornøyd. Jeg føler at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok og at det er synd på alle menneskene som tilbringer tid med meg. Jeg får lyst til å kaste opp av bildene som popper opp på telefonen, alle hilsningene og alle festene. Æsj. Jeg prøver intenst å fortelle meg selv at de ikke har det så kult der de ligger fulle i vei kanten, havner i fremmede senger og sovner før fyrverkeriet er skutt opp. Jeg prøver å late som at jeg ikke bryr meg når meldingen fra venninnen min tikker inn på telefonen om at de rett og slett glemte å invitere meg.

“MARTINE. Skitt!!! Unnskyld, unnskyld. Jeg hadde HELT glemt at du var hjemme på nyttårsaften. Det var ikke meningen å ikke invitere deg. Jeg håper du får en fin kveld for det <3 Tusen takk for dette fine året med deg. Jeg er kjempe glad i deg.”

Jeg kaster telefonen ned i senga. Faen. Hun husket ikke på meg. Ikke denne gangen heller. “Ha en fin kveld”.
 

31.12.16

I år har jeg gruet meg like mye som i fjor til nyttårsaften. Mer enn til eksamen. Jeg har ikke fått invitasjonen jeg ble lovet i fjor i år heller. Faen heller. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke å gråte. Jeg orker ikke være sint. Jeg vil ikke bare sove. Jeg vil være, jeg vil nyte og jeg vil oppleve. Jeg vil ikke sitte inne og syntes synd på meg selv. Jeg vil ikke gråte i dusjen, motvillig ta på meg kjolen til familiemiddagen og stirre ut i løse lufta, med den konstante følelsen av å ikke være bra nok. Jeg vil ikke.

I dag har jeg lyst til å være fornøyd. Jeg har lyst til å nyte det jeg er heldig å faktisk få være en del av. Jeg har ikke lyst til å se hva alle andre gjør, hvor kult alle andre har det og hvor fint alt ser ut, for uansett hva jeg sier – så påvirker det meg. Det gjør at jeg føler at det jeg gjør ikke er bra nok. Så i kveld, skal jeg legge bort mobilen, logge ut av Snapchat og heller fokusere på hva jeg selv får oppleve. Om det er film i sofaen, dans med venner, middag eller tidlig kvelden, så skal det jeg gjør, være bra nok. 

Jeg ønsker deg et godt nytt år, og jeg håper feiringen din også blir mer enn bra nok. 


 

Følg meg gjerne: men lover at det ikke blir noen oppdateringer i kveld. 

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

Hvis du lurer:

Hvis du lurer på hvordan jeg har det nå, så har jeg det sånn:

Og sånn har jeg hatt det den siste halvtimen. Jeg håper dere syntes det var bra, og at jeg kan tørre å gå ut av døren i morgen. 
Jeg håper også at jeg klarer å skrive noe konstruktivt i morgen. 
Natta. 

 

// Marty. 

 

Reportasje med TV 2

Reportasje med TV 2

Jeg har akkurat hatt besøk av TV 2 som har laget en reportasje som kommer på TV 2 Nyhetene i kveld, så jeg håper så mange som mulig har lyst til å skru på og se! Reportasjen omhandler nye undersøkelser om ensomhet, og jeg er så privilegert å få være med å ha en stemme i denne saken. Jeg er stolt, takknemlig og glad for at vi prater om dette, og ikke minst takknemlig for at jeg kan få lov til å være med på å tråkke ned på de tabuene vi har. 

Bortbortbort med tabu. 

Håper du vil se på!

Hvis du forresten ikke har lest saken jeg var med på å lage sammen med VG, kan du gjøre det HER og HER

// Marty. 

New leather jacket

__________________________________________

Jakke: Zara
T-shirt: Carlings
Bukse: Floyd
Belte: Gucci
Blazer: H&M
Sko: Fretex
Veske: Lånt
Øredobber: H&M

_____________________________

Jeg er totalt forelsket i den nye jakka mi. Altså! Den er helt rå. 

 

// Marty. 

 

trumpets

________________________________

Genser: Morena  (HER) gave
Bukse: Levis
Jakke: BikBok
Belte: Fretex
Veske: Lånt
Sko: Bianco 

______________________
 


 

Det enkle og tidløse antrekket. Jeg faller mer og mer for helt vanlige jeans og titter stadig inn i kjæresten sitt klesskap for å rappe buksene hans. Jeans er virkelig en sikker vinner, og med farger som på dette beltet blir antrekket aldri kjedelig. 

Jeg trenger vel ikke si noe om genseren, for den er rett og slett amazing. 

// Marty

 

Nesten gjennkjennelig

– Sponset innlegg – 

Okei, det er muligens en litt sen julehilsen, men! GOD JUL. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke åpnet macen på julaften og 1.juledag – og det var så deilig. Men nå er batteriene ladet opp! Dere som følger meg på snapchat fikk med dere at jeg var hos Spraytanhuset i Oslo rett før jul. Dagene før jul var veldig hektiske, jeg fikk sovet lite, spist dårlig og løp rundt. Når jeg har disse hektiske periodene føler jeg meg alltid dårlig og selvbildet blir nesten ugjenkjennelig. Alt blir feil, og føles feil. Men, så sendte min barndomsvenninne Nathalie meg en melding og lurte på om jeg ville komme til henne og ta spraytan, og det er seriøst mitt beste tips. Nesten, etter is og film. Jeg følte meg SÅ fresh, og selvbildet ble nesten gjenkjennelig igjen. Jeg har anbefalt dette til alle mine venninner, og jeg skal garantert gjøre det igjen. Anbefaler dere å gå til Nathalie, og sende en venninne som trenger å føle seg litt fresh dit! 

Ha en fiiiiin dag.

 

// Marty. 
 

Det å møte ensomheten er tøft

SAKEN FINNER DU – HER – 

Tidligere i år skrev jeg at jeg ønsket meg en venn, og fikk enorm respons. Jeg delte mine innerste tanker om at jeg savnet en som alltid var der, en jeg kunne ringe og at jeg var lei av å ikke føle meg bra nok. Meldingene tikket inn, fra både kjente og ukjente. Brått følte jeg meg ikke så alene, og følelsen av å være den eneste i verden som var ensom, forsvant.

Sammen med VG dro jeg for å møte noen av de som kontaktet meg. Alle menneskene vi har møtt har en historie, helt ulik min egen. Sindre var den første vi møtte. En gutt, utdannet og en del år eldre enn meg. Sindre inviterte meg på kaffe, og åpnet seg mer og mer for meg. Jeg forsto at vi kanskje ikke var så ulike likevel. Vi ønsket oss begge en venn, vi ønsket begge å prate om ensomheten vår og følelsene vi satt med var faktisk ganske like. Å ikke være bra nok, og ikke strekke til. Å stirre i veggen mens alle andre er ute og har det gøy.

Mitt møte med Synne fra Levanger, satte i gang tanker hos meg som ingen andre har gjort. Etter møtet med henne syntes jeg ikke synd på henne, men jeg følte med henne. For jeg klarte ikke å forstå at Synne kunne være ensom. I mine øyne var hun helt normal, oppegående, høflig, høy og slank, flott, rimelig komplett, egentlig. Jeg klarer fremdeles ikke å skjønne hva som gjør at Synne sitter inne alene.

Andrine og Tone har snakket for generasjonen jeg selv er en del av, og det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som føler meg rar, utilpass og håpløs. At jeg ikke er den eneste som står foran speilet og spør hva som er galt med meg. For disse to jentene er unike, ekte og fantastiske slik jeg ser dem.
Da jeg møtte Tone ble jeg overrasket, for hun var en helt vanlig mamma, oppegående, snill og trygg. Det eneste som var annerledes med Tone var at hun var like gammel som meg, og samtidig mamma. Det var også derfor hun var mye ensom, i likhet med mange av de andre som har kontaktet meg. Tone har ingen andre mammaer rundt seg, ingen å henge med. Og selv om Tone er mamma, er hun fortsatt bare 18 år ? med akkurat de samme følelsene og behovene som meg.

Å møte mennesker som tør å snakke om ensomheten har vært tøft. Men det har vært godt, og det har gitt meg en rar form for trygghet. Selv om jeg er veldig ulik alle jeg har møtt, har vi likevel dette til felles, og det gjør at jeg tenker at jeg kan ha noe felles med alle mennesker. Det betyr ikke at vi skal snakke om ensomheten hele tiden, slik disse menneskene har gjort til meg, men det betyr at vi har noe å snakke om, noe felles.
Det er også vanskelig å definere hva ensomhet er. Det finnes jo ingen fasit. Vi kan snakke om hvilken påvirkning sosiale medier har og hvor mye samfunnet vårt har endret seg, men jeg er lei av å prate om alle om alle årsakene. Vi må snakke om hva vi kan gjøre, like mye med hverandre som med oss selv.

For det at vi snakker så lite om noe som er så vanlig, er rart. Vi snakker mye heller om hvem vi ligger med, hvor ofte vi går på toalettet og hva alle andre gjør, enn vi snakker om følelsene vi har inne i oss selv.

Det er tabu å vise for mye følelser, samtidig som vi heier frem de som tør å fortelle. Jeg ønsker minst mulig tabu, men enda mer ønsker jeg meg en venn. Jeg slår ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker påminnelser om hvor ensom jeg føler meg, fordi jeg ikke orker å ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe å dele.

Jeg tror mange velger å ikke prate om ensomheten av samme grunn. Fordi det oppleves, feil, svakt og sårt. Kanskje er det så enkelt som at vi ikke vil tre ut av fasaden vår? Uansett, så bør vi det.

For jeg vet at jeg ikke er alene om å være ensom. 

Les gjerne artikkelen med alle de fantastiske menneskene jeg har fått gleden av å møte HER


 

// Marty. 

Kan du ikke spise litt til?

Kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg hater deg. 

Jeg hater at du forteller meg at jeg fortjener å spise deg, at jeg fortjener å hive innpå fordi jeg snart uansett skal starte på nytt. Jeg hater at du gir meg tillatelse til å forsyne meg med en ekstra potet, kun fordi bestemor spør så pent. Jeg hater deg ikke fordi du ikke smaker, fordi du ikke er god eller fordi mamma har stekt ribba litt for godt. For den ekstra porsjonen kun for å glede bestemor, mammas litt for godt stekte ribbe og den “sunne” julebrusen er i utgangspunktet fantastisk. Ingenting bærer på den samme sjarmen som dette. Det er dette jeg lenge går og gleder meg til. Allikevel så hater jeg deg. 

Jeg hater deg for alle de ekstra porsjonene, jeg hater deg for konkurransen om å først finne mandelen og jeg hater deg for den “sunne” julebrusen. Som sagt, ikke fordi jeg ikke innerst inne lengter etter deg, forbinder deg med kjærlighet og samhold. Men fordi jeg vet at ikke alle rundt bordet føler det som meg. Fordi jeg vet hvor vanskelig spørsmålet om å spise litt til kan være. Ikke fordi jeg selv er vond å be, men fordi lydene fra badrommet gir meg grøsninger, fordi det usikre blikket gjør meg uvel, og fordi tårene bak den lukkende døra skjærer. 

Fordi :

“Vi har alle gått i fella og kjøpt en sikkelig trang julekjole. Gjerne rød. Det du ikke tenkte på da du stod i prøverommet, var at det skal mange kilo ribbe, pinnekjøtt, surkål, marsipan og litervis av julebrus og gløgg inn i den kjolen. Ikke den beste hold-in-strømpebuksa i verden kan skjule Jesus-food babyen du bærer på i jula”

Er tips nummer 1 på listen over problemer jenter har i julen fra et av landets kvinnemagasiner. 

Fordi vi må unngå fokus på utseende og kropp, ikke bare i julen – men også ellers. Vi må slutte å snakke negativt om oss selv fordi vi har overspist også dag nummer tre. Vi må slutte å snakke om hvor mye vi spiser, hvor mye vi legger på oss, og hvor godt det skal bli å gå ned noen kilo når januar kommer. Vi må snakke om annet en maten, for hos noen er maten det aller verste med julen. Trikset er å finne en balanse, og det er vanskelig. Det er viktig å finne rett fokus, for julen handler om julemiddager og selskaper for veldig mange, og vi må ikke kutte ut dette til tross for at det er vanskelig. Men vi må snakke sammen, og forsøke å la mat være mat, for det er kun slik man kan bevare den gode stemningen. 

For kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg håper det er rom for at storesøster kan feire jul i år, at det er plass til annet enn fokuset på mat, at det er plass til andre artikler enn hvordan du kan gå ned i vekt og at dumme kvinneblader kan slutte å skrive om hvordan du kan holde deg slank gjennom julen. For jeg er nemlig takknemlig for hvert år som går, der hun får feiret jul.
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty.