___________________________

Jakke: VILA
Genser: Fretex
Bukse: 2NDDAY 
Sko: Bianco 
Belte: Selected Femme
Bag: Day Birger et Mikkelsen
______________________________________________

 

Happycow.

// Marty. 

Jeg har jo blitt Gonok ambassadør og har så lyst til å dele intervjuet mitt med Gonok sammen med dere. Du kan se intervjuet HER. Det er en stor ære og få være ambassadør, få delta i et så viktig arbeid og ikke minst fremme følelsen av å være GOD NOK!

Jeg var så heldig å få gjeste Sunn Fornuft-prisen 2016 i går for å holde tale og det var helt fantastisk. Sunn Fornuft-plakaten ble startet opp i sommer og bygger på at influensere og bloggere skal bruke sunn fornuft. Det har vært helt valgfritt om man har ønsket å signere på plakaten eller ei, men jeg har selvfølgelig signert. 

Punktene lyder som følger: 

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   

3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:  116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no

 

Det er jo klart vi skal bruke sunn fornuft, og jeg er sikker på at det gjør at vi føler oss gode nok! 

// Marty. 

 

 

 

 

Kjære du som sender bilder av penisen din til datteren min. 

Jeg som far har noen spørsmål til deg. Jeg har selvfølgelig noe annet å si også, og er vel som far pliktig til å fortelle deg korteste veien til helvete. Men jeg skal være seriøs. Jeg skjønner at du ikke er en av de betatte gutta, og jeg antar at hun da ikke hadde fortalt meg hvor ekkelt hun syntes det er. Jeg skjønner faktisk ikke verken lysten eller behovet ditt, men det er en helt annen sak. Det som betyr noe for meg er at det er datteren min som får disse bildene, og at du ikke gir deg. For hva kan jeg som far egentlig gjøre?

Jeg er, og håper egentlig at jeg er en generasjon eldre enn deg. Jeg forstår at mulighet for å blottlegge deg på måten du gjør er enklere i dag, enn det det var før. Til tross for at jeg syntes det er synd at sosiale medier har blitt et marked for sex. Men! Jeg har lyst til å gi deg noen råd – Oss menn i mellom. 

Det er ingen kvinner som tiltrekkes av en penis i første melding, heller ikke tredje, eller fjerde. Kvinner fortjener respekt, og de skal ha respekt. 

Du vinner ingen dame med å ikke oppføre deg. Du kommer desidert lengst med å være snill, høflig og veloppdratt. 

Vær en gentleman! Ingen gentleman kaster buksa etter første møte, og HVERT FALL ikke på Snapchat. Hold opp døra, gi hun jakka di, hent henne. 

Ikke la hun føle seg i veien. Sett pris på henne, ta vare på henne og følg henne til bussen. Aldri gi utrykk for at det er slitsomt eller plagsomt. Det som er plagsomt er å åpne meldinger på bussen og at din penis uanmeldt dukker opp. 

Se henne! La hun føle seg spesiell, unik og ivaretatt. 

For kjære du som sender disse bildene, jeg liker det ikke – Jeg liker det faktisk svært dårlig. Spørsmålet er jo hva jeg kan gjøre, annet enn å sette ned foten. Det å begå overgrep, trakassering og misbruk er lettere i dag enn det det var når jeg vokste opp, men det betyr ikke at det er noe mer greit. Det er nemlig å seksuelt trakassere noen når du presser ditt underliv uønsket på noen, og det er ikke greit. Vi trenger flere gentlemans, som setter pris på, ser og tar vare på damene på den måten de fortjener, det er hvert fall ingen som vil hilse på penisen din før de har hilst på deg. Kortene våre skal ikke blandes til tross for at vi ønsker å være likestilt. Vi må fortsette å være menn til tross for at kvinner burde stilles likt som oss i arbeid. Det kan hvert fall ikke gå på bekostning av gentlemanskulturen. 

Jeg vet ikke om det er oppmerksomhet du søker, aksept eller om du kun er pervers og i utgangspunktet så spiller det egentlig ingen rolle, for det er faktisk den lille jenta mi det er snakk om. 

– Pappa
 

 

Følg meg gjerne her:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty.

Gamle, små trange bukser og en størrelse for stor herreskjorte funker utmerket når man ikke har noe å dra frem i skapet. Eller hvert fall når man tror man ikke har det. Denne buksen tok plass i skapet mitt for to år siden, og er brukt altfor lite. Jeg har derimot ønsket meg en bukse med bootcut som har vært oppklippet – og det hjalp kjøkkensaksen meg med! Denne bootcuten får dere dessverre ikke se da jeg var mer opptatt av det øvre enn det nedre i denne omgang, men lover at dere skal få se siden. Skjorten er en litt liten skjorte som C har hengende, og den er derfor midt i blinken for meg. 

// Marty


 

Blanding av panikk og ideer sent på sengekanten i går kveld blir surr som dette. Jeg skal på julebord i kveld og lette gjennom alle veskene mine, fant ingen som passet til antrekket mitt og begynte å søke etter ny veske. Ja, det er harry – Men så sykt meg. Denne oransje clutchen er en super gammel slitt sak, og stoffet er en gammel, ubrukelig kjole fra H&M. Båndet jeg brukte tror jeg faktisk kommer fra en gammel skoeske! 

Lurer du på hva i alle dager jeg gjorde? Vel, til C sin frustrasjon breiet jeg meg ut i sengen, bladde frem en liten tube lim og saks. Det behøves ikke akkurat en tryllekunst for å få til dette, men jeg som elsker litt rare, kule og unike ting syntes den ble sikkelig morsom. Jeg har lyst til å gjøre det enda litt mer avansert med en annen clutch og da uten tråd – Som i mitt hastverk og i denne omgang erstattet nål og tråd. 

Jeg elsker gjenbruk, og jeg er blitt veldig flink til å kun kjøpe ting jeg vet jeg kommer til å bruke. Jeg prøver stadig å friske opp tingene jeg har ved å klippe av gamle bukseben, sy på knapper og stæsje opp gammelt i stedet for å kjøpe nytt. Jeg vet ikke om det blir denne, eller en annen spennende sak i kveld, men den skal hvert fall brukes! Woho, stygg eller ei. 

// Marty. 

 

Okei. Fun fact. Nei, det er ikke funny. Det er så sykt langt fra funny som det kommer. Det er en svakhet, nærmest trist. Eller nei. Du kan avgjøre. Jeg er avhengig av is. Helt seriøst! Jeg har hostet, snufset og vært små syk hele uken, og her om dagen hentet mamma meg, dro meg vekk fra macen og ut for å spise is. Altså, thank yoooou sier bare jeg. 

Det finnes vel verre ting å være avhengig av, så det er jo ikke SÅ ille. Men det er såpass at jeg spiser is på julaften – he he. 

Det verste er at jeg er sykt kresen på hvordan is jeg spiser. SYKT kresen. Men nok om is og min avhengighet til is. 

 

Black Friday hææ? Det er jo ville tilstander. Jeg har jobbet i hele dag, og skal jobbe noen timer til, men jeg tenke meg en tur på storsenteret i kveld for å se om jeg finner meg noe, eller kanskje noen julegaver. Formen er ikke 110 %, men det funker. Jeg prøvde meg på en hjemmedag for noen dager siden, og jeg fikser det dårlig. Det endte opp med at jeg satt foran macen hele dagen (aka jobbet), trente, spiste pepperkaker og sutra. Nei, formen blir vel bedre med litt is tenker jeg. 

 

Håper alle har en fin dag!

 

// Marty

 

Grå, små kjølige og lange dager gjør at jeg lengter tilbake til dager som dette. Jeg fikk Barcelonatur i bursdagsgave fra Christian for en stund tilbake og jeg lengter tilbake til sol, is, kos og deilige dager. Jeg vet det kommer igjen, men det er vel lov å lengte litt? Jeg gleder meg enormt til jul, og jeg elsker julen her hjemme – Så tur får vente nå og jeg får lengte så mye jeg vil. Jeg kan uansett anbefale Barcelona på det varmeste. Vi dro ikke til Barcelona for å shoppe, og det tror jeg heller ikke at jeg ville gjort nå heller. Men! Byen har så mye fint å se på hvis man tar seg tid til det, fine restauranter i bakgater og en idyllisk stemning i utkanten av storbyen. Jeg er heldig!!

Christian har forresten blitt tatt ut til VM i desember så STOOORT grattis. 

 

// Marty.

 


 

Det er sjeldent jeg tipser om noe på bloggen. Det er sjeldent jeg informerer om hvilken hudkrem som er best, hvilken foundation som er best, julegavetips eller hvilket treningstøy som er best. Men i dag er jeg faktisk nødt. 

Jeg ønsker nemlig å anbefale årets julegave, en gave alle kan dra nytte av, en gave alle kan kjenne seg igjen i og som alle kan hente kunnskap fra. For vi har mye, samtidig som vi savner mye. Vi har alle en følelse av lengsel etter noe, eller noen. For hvordan er det å ha en mamma som er fyllik? Hvordan er det å ha en mamma som drikker? Som glemmer, surrer og som du kanskje ofte er sint på. Eller pappa, eller søster, eller bestefar? For vi kjenner alle en eller annen, på en eller annen måte. 

For slutter man noen gang å være alkoholiker? Slutter man noen gang å drikke? Er det mulig? 

Min kjære nabo, forbilde og mamma Julie har skrevet om dette. Hun har skrevet ned alt hun husker, men også de gangene det har vært helt svart. Helt svart. 

Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen, til tross for at jeg ikke kan forstå det. 

“En livsreise som kan være til hjelp og advarsel for alle dem som kjenner noen som er rusmisbruker, det vil si så godt som alle”

Jeg anbefaler absolutt alle å lese boken til Julie. Du kan kjøpe boken til Julie HER

Tusen takk.

 

Innlegget er ikke sponset med annet en fantastisk innputt, kunnskap og kloke ord.

 

// Marty. 

Jeg mimrer tilbake til i sommer, til lange støvletter, korte skjørt og vind i håret. Jeg sitter nå og snufser i tøflene mine, ullgenser og drikker noen ekle greier jeg hørte skulle hjelpe. Jeg har spist opp alle pepperkakene og kjenner at jeg gleder meg til jul samtidig som jeg sutrer over forkjølelsen som nå har kapret både stemmen, hørselen og kroppsvarmen min. 

// Marty. 

Jeg sitter på sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. Både hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrømme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av å sove nok, fremfor å bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av å fremme meg selv, tenke på meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dårlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spøk, og litt alvor. 

Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen på innsiden er langt større enn det som når meg på utsiden. For jeg bestemmer når jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet åpent eller lukket – Men jeg bestemmer vel svært lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, så føler jeg det hvert fall sånn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, på lik linje som alle andre. Jeg var flink til å si ifra når det ble begått urettferdigheter og urett når jeg var yngre, men jeg blir bare dårligere og dårligere på det nå. Jeg lurer på hvorfor det var lettere å si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet på veggen. Jeg tror og håper at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg ønsker ikke å sette meg inn i et argument om at “livet er urettferdig”, for det vet jeg, og det forsøker jeg å akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for å ikke si ifra. 
For vi skal, og vi må si i fra når vi ser andre bli slått av urettferdighet, når vi ser andre blir lugga av urett og når vi ser våre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.

Samtidig så syntes jeg det splittede Norge kanskje møter seg selv litt i døren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen så faller det oss inn at det er greit å legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke større rett til å hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, på en seriøs måte. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig når barn ikke får en sjanse i Norge og blir sendt til områdene vi helst ikke vil vite at eksisterer. 

For politikken er tøff, tiltakene er tøffe og tilstandene er tøffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme. 

Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting – Og jeg tror det er viktig å huske på. Samtidig vil jeg stille et spørsmål som jeg selv ikke har svaret på. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde – Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse? 

Hvor mange av oss hadde egentlig ønsket å gi fra oss det vi har, åpnet det vi har og dele det vi har – Med noen andre enn oss selv? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty.