Kategori: Tanker 💭

Jeg kjenner en 11 åring og de to siste dagene har ingen av guttene i klassen snakket til han. Vet du hvorfor? Jo, fordi han har arvet den gamle mobilen til faren sin. Fordi han bruker et belte fra H&M. Fordi skoene hans liksom er billige.

For to uker siden var jeg på skoshopping med en 12 åring. Han gikk rett bort for å prøve et par sko til 2500,-. Da jeg spurte om hvorfor, så sa han at det var de skoene alle gutta i klassen hadde.

Her om dagen fortalte en bekjent av meg at en 14 åring hun kjenner ble kalt for Finn.no i en hel uke på skolen, fordi hun hadde kjøpt en brukt merkejakke – Fordi alle andre hadde en. Ikke brukt selvfølgelig, for det var visst ikke bra nok.

Og bare for å spørre…:

HAR DET KLIKKA FOR OSS? 

Hva i alle dager holder vi på med?

Hvor skal dette egentlig ende? Hvordan samfunn er det vi lager? Et samfunn der alt handler om hvor dyre klær du har på deg? Et samfunn der du ikke få være med på leken om ikke mamma og pappa har brukt en halv månedslønn på en vinterjakke til deg? Et samfunn bestående av drittunger som mobber de som ikke går med sko til flere tusen kroner?

Det er så forbanna dumt!

Barn ned i barneskolealder flyr rundt med mobiler dyrere en husleia mi. Barn på ungdomsskolen flyr rundt med vesker til titusenvis av kroner. Barna som henger på det lokale kjøpesenteret mitt flyr rundt med vinterjakker så dyre at jeg blir svimmel av å tenke på det.

Og dere foreldre kjøper det. Dere sponser. Dere drar kortet. Dere skaper presset.

Så kjære dere foreldre som kjøper, som sponser og som bidrar til dette vanvittige kjøpepresset uten å tenke dere om:

Vær så snill og lukk opp øynene! Se opp fra de viktige mailene dere bare må svare på! Ta en liten timeout fra alt stresset ditt! Sett ned foten! Ta ansvar! Slutt å dra kortet!

Dere bidrar til å skape et samfunn bestående av elendige holdninger, dere bidrar til mobbing, dere bidrar til et enormt kjøpepress og dere bidrar til å skape et klasseskille som skremmer livet av meg. Dere bidrar med å sette et sinnssyk standar!

Dere må slutte å argumentere om at “alle andre har det” eller at “det er bare sånn det har blitt”. Dere er nødt til å slutte! For dette er helt sinnssykt.

Barna deres må ikke ha jakker til 8000,-, barna deres må ikke ha telefoner til 15 000,- og barna deres må ikke ha verken sko, belter eller eller gensere til tusenlapper på tusenlapper.

De burde leke til skoene deres er skitne, de burde lære om respekt for både de som har og de som ikke har, de burde lære seg å vise empati, fremfor å mobbe og de burde lære seg at penger ikke vokser på trær. Men viktigst av alt: At verdien deres ikke ligger i hva de har på seg.

Kjære foreldre, det er på tide at dere blir litt kjipe – For dette går faktisk ikke lenger.

DEL GJERNE!

– Følg meg på Instagram: @martine.halvs –

 

Jeg har tenkt mye på om jeg skal si noe. Om jeg skal svare den ene følgeren min som sendte meg melding i dag morges og skrev “hæ, hvorfor er ikke du finalist?”. Om jeg skal gidde.

For jeg er litt redd for å virke både bitter og kjip, men det er jeg egentlig hver gang jeg skal mene noe som mange velger å ikke mene noe om og hver gang jeg sier noe høyt jeg vet noen kan være uenig i.

For jeg har blitt kalt både bitter, kjip og ganske mange verre ting etter at jeg har valgt å bruke stemmen min de siste årene. Men, ikke søren at jeg skal slutte med det, fordi noen er uenig, fordi noen syntes det er kjipt at en ung jente slår i bordet eller fordi noen syntes det er ubehagelig. Aldri. 

Stort sett så mener jeg jo noe om litt viktigere ting, som for eksempel vold mot kvinner, netthets (apropos) eller kvinnehelse, men jeg føler for å si noe, og jeg gidder ikke å bite i det sure eplet og late som ingenting.

For i dag ble finalistene i Vixen Awards sluppet. Jeg var semifinalist i kategorien Årets Sterke Mening, men navnet mitt dukka ikke opp på lista over finalister. Kjipt? Ja, selvfølgelig!

For selvfølgelig mener jeg at jeg hadde fortjent det. Det er det mange som gjør, men de færreste får en pris og en klapp på skulderen for innsatsen og jobben de legger ned, verken her eller der.

Det ble heldigvis litt mindre kjipt da jeg så at Christina Fraas aka Kirsebærhagen heller ikke sto som finalist i kategorien, for jeg trodde at hun skulle vinne. Det hadde hun fortjent etter å ha engasjert et helt land og vel så det med abortsaken i fjor. Ikke fordi alle var enig med henne, men fordi hun slo i bordet, skrek så høyt hun kunne og gjorde en forskjell. For sjukt mange.

Og det er litt det, det handler om å være influenser. Nemlig det å gjøre en forskjell. Alle trenger ikke å skrike høyt, snakke åpent om verken mensen eller abort, men det handler om å inspirere, motivere og gjøre en forskjell for noen. Enten om det er å tipse om en middagsoppskrift, hjelpe noen over dørstokkmila eller minne noen om at de er bra nok akkurat sånn som de er.

Derfor er det litt kjipt, og jeg sier det høyt for han veit at jeg digger han og noe sier meg at han kanskje har stusset litt selv også, at en 100 % ansatt som programleder i NRK tar en av plassene. Ikke fordi at han ikke er rå på det han driver med, men fordi jobben hans er å være journalist – Ikke influenser. Å joda, det er jo kanskje litt av den samme greia, men jobben hans er vel i utgangspunktet å være nøytral, og på NRK, ikke på Instagram.

Men ikke vet jeg, jeg prøver nemlig å være skikkelig stolt av jobben min og av bransjen min, og jeg er kanskje litt redd for at ting som dette, som Vixen Awards handler mer om oppmerksomhet og at det blir mer en “kjendisgreie” enn en utdeling til de som jobber døgnet rundt, som står i stormen og som gjør en forskjell for ufattelig mange mennesker.

Og ikke misforstå meg, for jeg mener ikke at jeg burde ha vunnet, for det mener jeg at hun som sto foran Stortinget, dekket i blod i abortlovensnavn i fjor burde gjort.

Ja, også syntes jeg kanskje at det er litt teit å måtte betale 395,- for å dra på en fest for å hylle dødsrå kollegaer. Ja, og enda 395,- om man vil ha med seg noen. Men det er det helt sikkert en veldig god grunn til.

Lykke til, til alle velfortjente finalister og takk til alle dere som ikke står der, men som allikevel fortsetter å inspirere, dele, mene og motivere hver eneste dag!

I går kveld da jeg var ute og kjørte, så kjørte jeg forbi tre barn som så ut til å være på vei hjem fra trening. Barna gikk ikke sammen, men alle barna gikk i mørke klær og alle tre var vanskelige å se.

Og vet du hva? Jeg syntes faktisk voksne som ikke tar på seg selv eller barna sine refleks er noen skikkelig idioter.

For jeg lurer: Er det så forbanna vanskelig å ta på deg en refleks?

Jeg blåser i om du bare skal en kjapp tur ut for å lufte hunden, jeg gir beng i om du skal være forsiktig, jeg bryr meg ikke om i at du sier at ikke skal være så mye i veien og jeg driter i at du mener at “det går sikkert bra”.

Jeg driter også i om du har fancy treningssko, om jakka di ikke matcher refleksen eller om du ser meg. Jeg har nemlig ikke lyst til å kjøre på deg, jeg har nemlig ikke lyst til å ta livet av noen og jeg har nemlig ikke lyst til å ødelegge livene til alle som er glad i deg.

Så ta på deg den fordømte refleksen, drit i at gutta i klassen sier det er teit og drit i om det ikke ser kult ut.

Det er nemlig veldig mye teitere å utsette seg selv for fare og det er ikke kult å ende opp med å bli en kjøttkake fordi du skulle være så sinnssykt kul. Eller lat.

Så vær så snill, ta på deg en refleks når du venter på bussen i mørket, sørg for at barna dine har på seg refleks når de går til trening og ta på deg refleks, på både deg og hunden din når du er ute og trener.

Jeg ønsker nemlig aldri å treffe deg, men jeg har et STORT ønske om å se deg.

Takk på vegne av alle oss bak rattet.

Hilsen hun som for 12 år siden i dag mistet en venninne i en trafikkulykke, og som ikke unner noen å oppleve det samme.

 

Jeg er en av de irriterende helårsmosjonistene. Jeg trener like mye i mars, som jeg gjør i september og i januar. Og om du lurer på om det var snikskryt, så kan jeg skrive under på at det var det. Hallo, litt skryt må da være lov. 

Jeg skal også ærlig innrømme at jeg er en av de som kan irritere meg over stappfulle treningssentre på nyåret Jeg irriterer meg ikke over at folk trener, men at det blir fullt, rotete og dobbelt så bråkete. Men, det er mitt problem og takler jeg det ikke så får jeg trene ute i stedet. Eller noe. 

I går overhørte jeg en samtale i treningsgarderoben mellom to jenter. Jentene snakket om hvor irriterende det var med fulle treningssentre på nyåret. Jentene snakket om de irriterende menneskene, alle som trodde de kunne trene, alle som ikke hadde noe der å gjøre og alle som så dumme ut når de trente.

Feig og nordmann som jeg er så lot jeg være å si noe, og jeg angrer fortsatt. Jeg har ikke til å vane å blande meg inn i hva andre snakker om mens de skifter i garderoben, men i går så burde jeg gjort det.

Jentene kan umulig ha tenkt på meg, og alle de andre som også var i garderoben. De to eldre damene som sto og skiftet. Jenta som prøvde og gjemme seg i hjørnet. Hun som gikk inn på toalettet for å skifte. Jeg som motvillig hadde kommet meg til treningssenteret. Hvem er disse jentene til å bestemme hvem som er bra nok til å være på trening og ikke? Hvordan kan disse jentene vite om jenta som gjemte seg i hjørnet har som mål for det nye året at hun skal tørre å gå ut av døra og komme seg på trening, fordi hun lider av angst?

Om de eldre damene som ja, stort sett ikke gjør annet enn å skravle når de er der, har lengtet til januar fordi de har sittet ensomme og alene i jula? Om han fyren som ser helt dust ut når han løfter vekter gjør sitt aller beste? Om dama som nesten ikke løfter noen ting og som bare er der i ti minutter nettopp har blitt skrevet ut av sykehuset etter en stygg ulykke og gjør det hun klarer?

For ikke å snakke om de som er “så tjukke at de nesten trenger to sykler når de sykler”… Hallo, burde vi ikke virkelig heie på de? Løfte de frem? Klappe i hendene for at de faktisk har kommet seg dit? Jeg er nemlig temmelig sikker på at de aller fleste er livredde for selvopptatte, snerpete, drittfolk på treningsstudioet som skal se på de, le av de og snakke stygt om de.

Det er hvert fall jeg. 

La oss være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! Jeg vet at jeg har mer enn nok med meg selv når jeg er der, og det har nok de aller fleste andre også.

Jeg har hvert fall bestemt meg for at jeg skal gi en hjelpende hånd og et smil, i stedet for å være en dritt fordi jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle. Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle💪🏻 

Rett før jul fikk jeg en forespørsel om jeg ønsket å annonsere for et produkt. Det er et produkt jeg kjenner godt til, ikke fordi jeg noen gang har brukt det selv, men fordi jeg har sett reklame for det i åresvis. På alt fra kjente realityserier, bloggere til kjøpte annonser på Instagram. Annonsøren kunne tilby meg 50 000,- om jeg annonserte for produktet.

50 000,- er mye penger. Det er en god månedslønn. Det ville vært fint å kunne bruke det til å nedbetale boliglånet. Kanskje til å kjøpe meg noe fint? Til å kunne dra på en fin reise? Til å spare?

Jeg vet ikke, men jeg vet at det er mange som får tilbud om mye høyere summer enn meg.

Jeg brukte to timer til å tenke over tilbudet før jeg sa nei. For selv om det var fristende, så sa magefølelsen nei.

Samme dag så jeg tre andre blogger annonsere for produktet jeg hadde takket nei til.

Jeg takket nei fordi jeg aldri før hadde testet produktet. Jeg takket nei fordi jeg heller aldri hadde vurdert å teste produktet. Jeg takket nei fordi det er nok av reklame som forteller folk at de burde endre på noe, fordi det er nok av produkter som kommer med lovnader de ikke kan holde og fordi det er et produkt som skaper et ikke eksisterende problem.

Men jeg skjønner at det både er enkelt og fristende å takke ja. For la oss være ærlige: HVEM vil ikke tjene 50 000,- ekstra?

Det er fristende å si ja, til tross for at det kanskje gjør at noen av de som følger meg kanskje får et kompleks de ikke har hatt tidligere, til tross for at det er med på å skape et press og til tross for at noen kjøper produktet i håp om at de skal bli enda litt mer fornøyde med seg selv. Og det er enkelt å si at folk selv velger hva de kjøper og at folk må ta ansvar selv.

Men jeg som påvirker har også et ansvar. Et enormt ansvar. Derfor sa jeg nei. Fordi jeg prøver å holde tunga rett i munn. Fordi jeg prøver å gjøre det riktige. Fordi jeg ønsker å være et godt forbilde. Men, det er jaggu ikke alltid like enkelt og jeg kan forstå at mange faller for fristelsen. Jeg tror faktisk ikke at jeg klandrer de som velger å takke ja en gang.

Kanskje det ikke hadde skjedd noe som helst om jeg takket ja. Kanskje følgerne mine hadde blitt glade for en rabattkode på noe som skulle løse et problem med utseende vårt som ikke egentlig skal løses. Kanskje jeg hadde kunne tjene enda 50 000,- kroner til.

Men akkurat denne gangen så ville jeg ikke ta sjansen. For kanskje følgerne mine ville blitt skikkelig skuffa og sluttet å følge meg. Kanskje de ville sendt meg meldinger om hvor kjipt de syntes det var av meg. Kanskje jeg hadde mistet litt av troverdigheten min. Uansett, jeg turte ikke å ta sjansen. Mest fordi jeg tenkte på lillesøsteren min på 16 år. Fordi jeg hadde blitt forbanna om hun hadde kjøpt produktet av en eller annen influenser som lovte at hun kom til å bli penere med dette produktet.

Det er nemlig stor forskjell på å annonsere for en god smoothie, en fin genser eller et fint feriested, enn ‘hei, sånn kan du bli kvitt et problem som jeg nettopp plantet i hodet ditt’. Ja, og vi kan ikke klandre noen som tjener penger å tipse om en god smoothie, en fin genser eller et fint feriested, for de tipser om akkurat det samme som vi ser på TV eller leser om i avisene – De er bare sjukt trendy. Og irriterende nok for noen: Fremtiden. 

Men hva kan man som følger gjøre? Jo, vi kan følge de som gir oss noe. Som kan komme med nyttige tips. Som kan vise oss nye matretter. Som kan tipse om en kul app. Som kan fortelle oss hvor vi kan kjøpe en bukse som faktisk passer oss. Som kan lære oss noe. Som inspirerer oss. Ikke de som gjør at vi føler at vi ikke er bra nok. At vi må forandre oss.

Jeg sier ikke at jeg alltid gjør ting rett, for tro meg – Det gjør jeg ikke. Men jeg prøver og jeg lærer litt hver eneste dag. Jeg prøver å ta til meg tilbakemeldinger, kloke ord og spørsmål. Og jeg blir ikke sur om noen ikke digger det jeg gjør, for det er umulig å gjøre alle til lags eller alltid gjør alt rett.

Jeg tror bare det er viktig å stille seg spørsmålet om man takker ja fordi man faktisk digger det men tjener penger på, at man syntes det er lurt eller fint, eller om man kun gjør det fordi det er 50.000 kroner. Spesielt når man serverer et kompleks til folket.

Først og fremst må jeg meddele at Gud, engler og Jesus er nevnt i denne teksten, så hvis du blir støtt av ord som det anbefaler jeg deg å lukke den og se bort.  

Det er sjeldent jeg skriver et innlegg uten å tenke meg om, og et innlegg som kun går på min egne følelser. Men akkurat nå kjenner jeg et intenst behov for å si ifra, for nå må vi faktisk ta oss sammen.

Samfunnet vårt består i en økende grad av mennesker med ulik kulturell bakgrunn, noe som er berikende og fint for oss alle. De fleste av oss er positive til mangfold, ulikheter og forskjeller, fordi det er en god kilde til å skape nye bånd, utveksle ideer, skape fornyelse og kreativitet. Men vi kan faktisk ikke la det gå på bekostning av jula, som er en stor og viktig plattform for vårt fellesskap.

For selvfølgelig skal vi synge julesanger og utføre andre tradisjoner som hører julen til, og vi skal gjøre det fordi vi alltid har gjort det og fordi det ikke finnes én eneste god grunn til å la vær – Og fordi det er en del av julen og av våre tradisjoner.

Jeg kom nylig over en plussak i en avis der det ble fortalt at det ved en ungdomsskole i Telemark hadde blitt fremmet et forslag om at julemat skal bli kalt for tradisjonsmat i stedet for, for å blant annet inkludere human-etisk forbund og Jehovas Vitner.

I min egen hjemkommune har juleball blitt omdøpt til vinterball og juletrefest blitt omdøpt til lysfest. Nettopp for å inkludere flere, også de som ikke feirer jul. Men hvorfor i alle dager gjør vi det?

Det heter faktisk julemat og ikke tradisjonsmat, og alle som vil kan få smake! Og det fine? De som ikke vil smake, de slipper.

Vi styrker på ingen måte integrasjonen eller respekten for andre kulturer og religioner ved å underkjenne at julen ikke er så viktig for oss, og gjøre om på våre egne tradisjoner i respekt. 

Julen handler jo om juletrær, nisser, julemat, julesanger, kirkebesøk og gaver, og for meg er dette hellig.

Vi skal ikke fjerne ord som nisser og engler i sangene våre, fordi vi faktisk blir opplært fra vi er barn at nissen sitter på låven og at engler daler ned i skjul.

Vi skal ikke fjerne ord som Gud og Jesus, fordi dette er hovedgrunnen til at vi feirer jul.

Vi skal ikke fjerne sanger som “Deilig er jorden” fordi det er kultur og fordi den handler om så mye mer enn hvilken gud du tror på.

Vi skal ikke fjerne skolegudstjenestene på skolen, fordi de som ikke ønsker å delta kan få slippe. Vi skal ikke besøke andre steder enn kirken, fordi noen ikke ønsker å gå inn i en kirke. Vi skal ikke slutte å få besøk av julenissen på siste skoledag, fordi noen støtes av dette. Vi skal ikke nekte barna å ha på seg nisseluer i barnehagen, fordi noen ikke ønsker å bruke det.

Julen handler om så ufattelig mye mer enn om Jesus, Gud og religion. Det handler om samhold, tilhørighet, håp og kjærlighet. Det handler om at vi er sammen, at vi tar vare på hverandre, gir varme og lys. Det handler om at vi deler og at vi klemmer. Det handler om at vi smiler, ler og synger. Det handler om at vi samles, at vi holder hender og at vi står sammen. Det handler om empati og om ettertanke, og det ligger mer bak sanger som “Deilig er Jorden”, enn at Gud finnes og at Jesus gikk på vannet.

Jeg syntes faktisk ikke det er greit at vi endrer på våre tradisjoner fordi noen føler seg støtt eller fordi vi skal inkludere flere. Alle som vil er hjertelig velkomne til å feire jul, ta del i julens tradisjoner og la seg selv berike.

Jeg melder meg faktisk frivillig til å gi kunnskap og leie noen rundt juletreet, men slutt å ødelegg jula og tradisjonene som hører med.

Det blir faktisk for dumt.

Del gjerne. 

I dag skal jeg fortelle dere en hemmelighet. En hemmelighet jeg skammer meg over. En hemmelighet jeg ikke orker å holde på lenger. For jeg er så lei. Jeg er så lei av alle spørsmålene om hvorfor jeg ikke drikker alkohol, all masinga om at jeg bare kan ta litt og av alle som skal overbevise meg.

– Er ikke det kjedelig da?

– Jamen, hvordan har du det gøy da?

– Denne drinken liker du garantert!

– Er du gravid eller?

– Assa, vet du hva du går glipp av?

– Er du muslim eller? HAHA.

Tenk om jeg er gravid, men at jeg allerede har mislykkes på første forsøket og er livredd for at noen skal få vite om det? Kanskje jeg er ordentlig syk og at kroppen min ikke tåler å drikke? Kanskje jeg er alkoholiker? Kanskje jeg rett og slett ikke har lyst på?

Sist jeg var på fest så svarte jeg først at jeg ikke hadde lyst på. Jeg svarte så at jeg kjørte, etter å ha nærmest blitt tvunget til å ta meg en drink. Deretter svarte jeg at jeg er alkoholiker, etter å ha blitt påspandert en drink jeg flere ganger hadde takket nei til.

“Sorry, jeg er alkoholiker”.

Da slutter de nemlig å spørre.

Og siden du lurer, siden du aldri slutter å spørre og siden du alltid maser, så skal fortelle deg det og jeg håper det gjør at du neste gang driter i å spørre personen ovenfor deg om hvorfor personen ikke drikker.

Jeg fikser nemlig ikke å drikke alkohol. Jeg blir dårlig, jeg blir annerledes og jeg gir meg ikke, og jeg har ikke spesielt gode gener til å gjøre det. Alkohol blir et fristed for meg, og det tør jeg ikke. For det blir til noe jeg føler at jeg fortjener, for godt, det syntes jeg ikke at det er. Det blir ikke fokus på kosen rundt bordet som er fylt opp av gode venninner. Det blir fokus på rusen, på flukten, på å bli drita.

Jeg ønsker ikke, under noen omstendigheter å bli det menneske jeg vet og har sett mennesker rundt meg bli – For jeg vet at jeg har det i meg. Jeg vet hvorfor mine foreldre holder seg til den ene ølen og hvorfor det ikke har blitt servert alkohol i familiebursdagen våre.

Jeg vet hvordan det er å være barn, å komme på besøk til en av de jeg er mest glad i, i hele verden og sette meg opp på fanget, og møte en klem som stinker alkohol. Jeg vet hvordan det er å møte en stengt dør, fordi alkoholen er viktigst. Jeg vet hvordan det er å miste noen på grunn av alkoholen, og jeg har bestemt meg for at ingen av de jeg er glad skal behøve å oppleve det på grunn av meg.

For jeg velger mye heller å avstå fra det å drikke alkohol, enn å bli sint, urimelig og avhengig.

Det å ikke drikke alkohol er fortsatt et tabu og det er evige forventinger til at man skal drikke alkohol.

Jeg er lei av å måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker. For alle behøver ikke å ha en grunn til å drikke alkohol, det kan være så enkelt at man ikke har lyst, at man ikke liker det eller at man rett og slett ikke føler for det. Mens andre har grunner sånn som meg.

Jeg drikker ikke alkohol fordi jeg ikke liker det, jeg liker ikke smaken, jeg liker ikke hva det gjør med meg og jeg liker ikke hvordan kroppen min håndterer det. Hvordan kroppen min tenker at et glass på en mandag er helt greit. At to glass også er greit. For ikke å snakke om en hel flaske. Aleine. Mandag, tirsdag, onsdag, ja, du skjønner.

Så husk på det neste gang du spør meg, eller en annen. Og imens så kan du jo tenke litt på hvorfor du faktisk drikker, men det slipper du mest sannsynlig å svare på.

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs – 

Jeg ser meg selv i speilet. Hele leiligheten er mørklagt, jeg tror jeg låste ytterdøren, men jeg husker ikke. Jeg må ha gjort det.

Det føles som at jeg holder pusten, samtidig som pulsen min er skyhøy. Jeg ser meg selv i speilet. Jeg vil gråte, men det er som at noe stopper meg. Det går liksom ikke. Det renner blod fra nesa mi og ansiktet mitt dunker. Det dunker så innmari.

Jeg tar meg i ansiktet og ser at hendene mine er fulle av skrubbsår.

Hvordan skjedde det? Jeg husker ikke. Jeg får panikk. Hva faen skjedde nå?  

I dag er det FNs internasjonale dag for eliminering av vold mot kvinner. I dag er det litt over to år siden jeg uoppfordret ble overfalt utenfor mitt eget hjem. Hver dag utsettes kvinner og jenter for vold. Èn av tre kvinner i verden opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. Årlig mottar krisesentre i Norge cirka 20.000 henvendelser. 1 av 10 kvinner i Norge rapporterer at de er blitt voldtatt. De fleste voldtekter blir begått av noen man kjenner (86 %). Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet.

Mørketallene er store.

Vold dreper, og det dreper ikke bare liv og mennesker.

Vold dreper meninger, det dreper selvtillit, det dreper ord, det dreper handlinger, det dreper trygghet og det dreper livsglede.

Det dreper kjærlighet, tro, respekt og mot.

Vold er aldri greit. Selv om du er sint. Selv om du har hatt en hektisk periode på jobben. Selv om du er sliten. Selv om du har lyst. Selv om du mener at hun fortjener det. Selv om du syntes hun sa noe dumt. Selv om hun ikke gjorde som du ba om. Selv om du kan.

Det er aldri greit.

Og vi må snakke om det. Vi må snakke om konsekvensene, vi må snakke om forebygging og vi må snakke på vegne av de andre.

For alle kvinner som ikke kan, for alle kvinner som ikke har mulighet og for alle kvinner som ikke tør. For alle kvinner som har eller som blir utsatt for vold.

Det er nok nå. Det er så jævlig nok.