Jeg var 19 år gammel første gang jeg fikk beskjed om at det kunne bli en utfordring for meg å få barn.

Jeg var like gammel da jeg første gang fikk mitt første ordentlige spørsmål om jeg ville ha barn.

Og om jeg vil ha barn? Ja, det vil jeg – Mest av alt.

Men jeg har noe som heter endometriose. Endometriose er en sykdom som rammer opptil 1 av 10 kvinner (les mer HER), noe som betyr at verden over er det 176 millioner kvinner som opplever det. Når jeg er dårlig ser jeg ut som på bildet over og jeg har ofte vært så dårlig som på bildet under:

Men det verste er at det kan gjøre det vanskelig å bli gravid uten hjelp. For min del innebærer det ofte smertefulle perioder. På det verste er jeg sengeliggende, og det har tatt både mye tid og moro av ungdomstiden min. Det har vært mye smerter, mye frustrasjon og på det verste har jeg sittet hulkende på legevakta mens jeg har tryglet om hjelp.

Jeg får ofte spørsmål om når jeg tenker å få barn og i går fikk jeg spørsmål om jeg var gravid. Og nei, det er jeg ikke, men jeg håper at jeg er så heldig at jeg kan bli det en dag. Faktisk er det kanskje min aller største drøm.

Idag er det den internasjonale mensdagen og det er vanvittig mange kvinner, verden over, som har store utfordringer knyttet til menstrasjon.

Jeg er en av de.

Jeg vet at du sikkert mener det hyggelig når du spør, men vær bevisst. For hvordan kan du vite at jeg ikke har prøvd? At jeg prøver? At jeg har mista? At jeg ikke har lyst på?

Det er ikke nødvendigvis så kult å bli spurt om man vil ha barn. Noen vil ikke, og det er greit. Noen vil, og det er greit. Noen vil av hele sitt hjerte, men får det allikevel ikke til. Og det er ikke din business. Det er faktisk ikke innafor å spørre om, selv om du mener det godt. For ekstremt mange gjør det vondt skikkelig vondt – I hele hjertet.

Du trenger ikke å mase på at noen må få barn. Vi vet alle sammen når den biologiske klokka begynner å tikke.

Du trenger ikke å diskutere med noen som sier at de ikke vil ha barn. Vil de ikke, så vil de ikke – Grunnen kan være privat, eller at de rett og slett ikke vil.

Du trenger ikke å spørre om noen ikke skal få barn snart. Du veit ikke om hun har kreft i livmorhalsen. Om hun har spontanabortert fire ganger. Eller om mannen hennes er steril.

For eksempel.

Jeg er enda ung, og jeg får ofte høre at jeg har mange år på meg til å få barn. Og ja, det stemmer det. Om jeg i det hele tatt er så heldig at jeg kan få det.

La oss ta en prat om litt kjærlighet a dere. 

Jeg tenkte nemlig at jeg skulle tenke litt høyt her inne, sammen med dere. Hver uke så får jeg spørsmål om forholdet mitt, hva mine triks er og hvordan jeg holder gnisten i gang. Sannheten er jo at jeg veldig ofte ikke har peiling selv, at vi også har surret det til nå og da og at det rett og slett ikke alltid er så enkelt.

Vi har vært sammen i over 5 år nå. Innimellom der har vi gjort det slutt, trengt å finne ut av litt på hver vår kant og blitt enige om å kjøre på igjen. Det er jeg skikkelig glad for, for vi har aldri hatt det bedre enn nå. Og uten å være verken klissete eller få noen til å skulle sammenlikne seg med meg og mitt: Fy, søren så fint vi har det akkurat nå. Selv om vi begge er veldig opptatte av vårt, jobber døgnet rundt og har lite tid sammen.

Kanskje er det fordi vi trives veldig på hver vår arena, og at vår felles arena da også blir ganske så ålreit?

2018 var skikkelig kjipt på kjærlighetsfronten, og vi brukte 2019 på å komme oss på bena, krangle, le, være forelska og finne ut av hvordan vi ønsker at ting skal være. Hvem vi ønsker å være både alene, sammen og for hverandre. Jeg føler vi har knept koden ganske greit, heldigvis. Men, det har både tatt tid, vært utfordrende og krevende til tider, selv om det desidert har vært mest gøy.

Jeg har ingen superoppskrift når det kommer til kjærligheten, men jeg tenkte å dele vår(e) hemmelighet(er) – Som egentlig ikke er så hemmelig, haha – og si hva jeg tror er viktig for å ha det bra. Ja, egentlig det jeg har lært de siste årene.

Og nei, dette er ikke hemmeligheten til et lykkelig forhold (haha) – Men en påminnelse til både meg sjæl og kanskje til deg.

Til alle dere som spør, som er litt på tuppa, litt lost eller bare trenger litt innputt 💓 Ja, og husk at jeg ikke er noen ekspert a dere. Det blir litt som når den single venninna gir tips til hvordan det er å være i et forhold, men jeg kjører på:

✗ Dress up! Jeg vet at det kan være tungt å skulle finne tid og energi i en hektisk hverdag til å skulle vise seg frem eller pynte seg for den andre parten, men jeg har tro på å av og til ta av seg joggebuksa, ta på leppestiften man hadde på første gang man møttes og vise at man fortsatt er like heit som det man var da man traff hverandre. Da er det jo også ekstra digg å komme hjem i joggisen etterpå, hehe!

✗ Dra på date… Finn på ting sammen, få rumpa opp av sofaen og gjør ting! Gå en tur sammen, spis middag ute sammen, bli med på det den andre parten skal og berik livet litt! Det trenger verken å koste eller kreve mye, men jeg setter hvert fall stor pris på en time her og en time der til å gjøre noe annet enn hva hverdagen egentlig har å by på.

✗ Hold munn. HÆ, tenker du sikkert nå, men dette er noe jeg jobber med. Jeg må nemlig ikke aaaalltid klage over at ting ikke har blitt gjort, at det ikke er støvsugd bra nok eller at det ligger en genser på feil sted. Av og til er det greit å telle til ti og svelge tungt en gang, fremfor å lage dårlig stemning! For all del: Si ifra når ting ikke er greit, men hvis du er en som meg er det kanskje lurt å tenke seg om en gang, eller fire først.

✗ Legg vekk mobilen! Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg sitter på mobilen når vi spiser middag sammen. Jeg skammer meg nesten når jeg tenker på det nå, for det er jo i beste fall idiotisk. Ofte er det den eneste tiden vi har sammen i en hektisk hverdag, og akkurat da måååå jeg liksom sjekke Instagram? Nei. Skjerpings.

✗ Det viktigste jeg har skjønt er at det å ha en viktig relasjon, enten med en kjæreste, med venner eller med familie handler om å spille hverandre gode. Det er enkelt å skulle konkurrere om hvem som en mest sliten, hvem som har det verst, hvem som er mest sulten og hvem som fortjener noe mest, men hvor fruktbart er det a? Tenk om man mye heller kan spille hverandre gode, spille på samme lag, gå sammen om å få til ting og ikke skulle sammenlikne hverandre hele tiden. Man er jo faktisk et team, og det gjelder å være en god lagspiller.

👆🏼 sånn høres det ut når den gamle fotballspilleren prøver å forklare lagspill i en relasjon for hockeyspilleren😂

Jeg tror hvert fall man ikke kan finne på å ta hverandre som en selvfølge, at man av og til må ha litt space og jeg mener at det av og til kan være lurt å dra ut, finne på noen med venner eller gjøre noe annet, uten hverandre. Ja, og logge av den forbanna mobilen. Påminnelse til meg selv. 

Le, ligg og lev. Prat, pul og prat enda litt til. HAHA! Fra spøk til alvor: Vi har det innmari gøy sammen, og det er jeg skikkelig glad for. Jeg tror vi har funnet frem til den perfekte balansen mellom bestevenner og kjærester, uten å bli for mye eller for lite av det ene eller det andre.

Jeg tror mange av oss sveiper oss i hjel og at vi til en viss grad ødelegger relasjonene våre med å sammenlikne oss med det som skjer på sosiale medier. Vi ser lykkelige forhold, forelskede par og ting som bare er fryd og gammen. Det er lett å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg tror at det også er lurt å huske på at gresset kanskje er grønnere på den andre siden fordi det er fake.

For vi vil ha det perfekte, vil vi ikke? Vi skal ha ALT, fordi vi tror det finnes. Men hey, jeg er ikke perfekt (selvom jeg av og til prøver og late som), og hvordan kan jeg da forvente at en partner skal være perfekt?

Vi leter oss i hjel, sveiper kun etter utseende og glemmer kanskje hva som er viktig. Vi er kravstore, vi vet akkurat hva vi skal ha og kanskje en del av oss ødelegger ting som kunne vært bra, fordi vi konstant jager etter det perfekte?

Jeg tror derfor at det av og til er lurt å logge av, se hvor heldig man faktisk er og slutte å sammenlikne seg med alle andre.

Jeg får ofte spørsmål fra folk som lurer på hvordan man kan finne tilbake til hverandre igjen etter et brudd og jeg kan godt svare at “er det meant to be, så er det meant to be”. Men jeg tror også at man først og fremst må klare å ha det bra med seg selv, finne trygghet i seg selv og vite hva man selv vil. For jeg tror det er vanskelig å skulle rydde opp i noe som er i tusen knas om man ikke en gang spiller på lag med seg selv. Ja, og noen ganger så tror jeg bitene må resirkuleres og bli til noe nytt.

Det var veldig dypt, men om du står i situasjonen selv så tror jeg kanskje du skjønte hva jeg mente.

Takk for at du er du, vi snakkes💓

Jeg skal være helt ærlig.

Jeg skal bare si det. Rett ut. Selv om det sitter skikkelig langt inne. Selv om jeg skammer meg over det. Selv om jeg aller helst ikke vil at noen skal få vite om det.

Det sitter langt inne og si det høyt, fordi jeg syntes at det er skikkelig flaut, fordi jeg skammer meg og fordi jeg er redd for at noen skal syntes synd på meg. Fordi jeg er redd for å ikke være like bra som alle andre.

For jeg syntes det er skikkelig flaut å innrømme at jeg til tider kan føle meg skikkelig ensom og alene, og 17.mai er en av de dagene i året jeg føler desidert mest på det.

Da blir det liksom så tydelig at jeg ikke er en del av verdens beste og største jentegjeng som har vært bestevenner siden barnehagen, og at jeg ikke har en haug av invitasjoner i innboksen. Følelsen blir liksom forsterket av at jeg føler at jeg er den eneste som har det sånn.

Stort sett så føler jeg meg sånn som dette:

Det føles ofte ut som at Norge har bursdag, og at jeg ikke er invitert. For jeg føler ofte at jeg står på sidelinja og ser på at alle roper hurra, samtidig som de skåler med verdens beste venner og har verdens beste dag. Samtidig som jeg får slengt et “gratulerer med dagen” i fleisen når jeg skroller nedover Instagram, med tårer i øynene.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt med en klump i magen, ofte i flere dager i forveien. At jeg har grått i skuffelse. At jeg har følt meg så forbanna mislykka.

Det blir liksom så lett å sammenlikne meg med alle andre og å føle at jeg ikke strekker til.

Og det er jo ikke sånn det burde være, jeg veit jo det. Det burde jo ikke vært sånn at det handler om å være på den kuleste festen, med de kuleste menneskene og gjøre de kuleste tingene, og at alt annet ikke er bra nok.

Det burde jo kanskje heller være sånn at jeg jager etter å gjøre noe jeg liker, noe som er bra for meg og noe som gjør at jeg føler meg bra nok. Om det er en tur i skogen med flagget i sekken, maraton med favorittfilmene mine eller noe annet jeg har lyst til.

I år har jeg bestemt meg for å prøve og gjøre det beste ut av det, at det ikke skal være så nøye og at jeg skal gjøre noe som er bra for meg. Jeg skal prøve å legge vekk de skyhøye forventingene og logge av. For det hjelper ikke å møte en haug av inntrykk og å se hvor kult alle andre har det.

Jeg pleier ofte å trøste meg selv meg at ting ofte ikke er så kult som det ser ut, og det stemmer nok ganske ofte. Men det kan jo også hende at ting faktisk er så kult som det ser ut som, at folk har det så gøy som det virker som og at ting er så bra som det jeg får inntrykk av at det er. Og det er jo fint for dem, men da er det kanskje greit å huske på at det ikke betyr at jeg ikke kan ha det fint jeg også.

Jeg har også bestemt meg for en annen ting. Det er nemlig noe jeg har tenkt mye på i den vanskelige perioden vi har vært, og er i nå. Jeg skal bli litt flinkere til å smile til naboen. Å hilse på hun på butikken. Å være litt raus, ålreit og inkluderende. Jeg vet jo selv hvor mye det betyr når noen byr på et smil, et hei eller kanskje til og med en invitasjon. Jeg vet også at det er mange som i år ble nummer 21 på lista, og at “vi kan bare være 20 stykker” har gitt mange den samme klumpen i magen jeg ofte føler på.

Og du? Hvis du føler deg litt ensom, alene eller at du ikke er bra nok, så kan jeg love deg at du ikke er alene. Da er vi hvert fall to, og jeg er ganske sikker på at det er enda flere enn oss også. Og ja, det betyr jo at vi egentlig ikke er alene.

Jeg håper feiringen din blir mer enn bra nok, uansett hva du gjør ❤️

– Instagram: @martine.halvs

 

 

 

Jeg veit ikke med deg, men jeg har hatt det ganske så kjedelig de siste ukene. Eller, månedene faktisk. Jeg har savnet vennene mine, jeg har grått en del tårer over ting som har blitt avlyst, jeg har ikke kunne klemme bestefar på altfor lenge og jeg har tidvis syntes at ting har vært både ganske kjipt og tungt. Ingenting ble liksom som planlagt, og det har vært ordentlig kjedelig.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som har følt på mye usikkerhet, urolighet og som har vært både lei meg, forvirra, redd og fortvila etter at Covid-19 kom og beit oss i rumpa.

Dette var meg for noen uker siden:

Jeg var altså så lei meg, oppgitt og forbanna. Akkurat da så gjaldt det et luksusproblem, som kom på toppen av alt det andre. Jeg fikk nemlig ikke besøkt bestevennen min og deltatt på feiringen av at hun skal bli mamma og det ble liksom dråpen av ting som har blitt og er avlyst.

Samme kveld så jeg en video på Instagram der en av de jeg sitter og ser på TV flere dager i uken var på fest. Etter at han hadde lagt seg paddeflat og sagt at det skulle han ikke være, for det var jo fryktelig dumt.

Og ja, det var fryktelig dumt og det var, og er forbanna provoserende at flere offentlige personer de siste ukene har festet fra seg på sosiale medier til tross for at myndighetene har satt ekstremt klare, tydelige og viktige retningslinjer.

Det er forbanna provoserende ovenfor alle oss andre som i ukesvis har sittet på rumpa, vaska i hjel hendene våre, gjort som vi har fått beskjed om og forsøkt å få dagene til å gå. Det er forbanna provoserende ovenfor alle de som har jobbet seg i hjel de siste ukene, ovenfor alle de som har mistet jobbene sine, ovenfor alle de som de siste ukene aldri har hatt det verre hjemme og ovenfor alle de som har mistet noen de er glade i. For at de skal ta seg en jævla fest!

Og jeg må bare spørre: Hvem faen tror de at de er?

Så når Mads Hansen, som flere ganger har slått hånda i bordet de siste ukene, nylig delte en innsamling der han, med flere andre gode forbilder samler inn penger til Rett Fram Opplevelser som hver dag jobber for at barn og unge i svært vanskelige livssituasjoner skal få det litt bedre, for hver følger to av de som har festet fra seg på sosiale medier mister, så gjorde jeg dette:

Jeg håper at de kronene, sammen med alle de andre titusenvis av dem kommer godt med, at de gjør en forskjell og at de gjør at disse barna kanskje får seg en ordentlig opptur, noen fine minner og et smil om munnen. Også håper jeg at de som tror at dugnadsarbeid og samhold ikke gjelder de setter seg i skammekroken. Så må jeg ærlig innrømme at jeg lurer på hvem de måtte mista, for at de skulle forstått alvoret.

Jeg så forresten at det var noen som lurer på hva i alle dager Mads Hansen driver med, og jeg mener at han minner om at rollen som forbilde ikke er noe man velger, og at det er noe man må ta på det aller høyeste ansvar. Selv om man har lyst til å ta seg en fest.

Takk for god dugnadsånd Mads, for at du tar ansvar, og takk til alle andre som har gjort sitt de siste ukene for at alt skal bli bra igjen❤️

I går kveld fikk jeg melding fra en ung jente. Hun lurte på om jeg hadde et tips til hvordan hun kunne føle seg litt mindre håpløs og få det litt bedre med seg selv. Jeg får sånne meldinger ganske ofte, og vanligvis så elsker jeg å svare på de og dele om meg med både råd og kjærlighet, men i går så gikk det ikke.

Jeg ble sittende å lese meldinga flere ganger, og da gikk det opp for meg hvor dårlig venn jeg har vært mot meg selv de siste ukene. For nei, akkurat i går så hadde jeg ikke noe råd eller tips. Faktisk så satt jeg og lurte på akkurat det samme.

Hvordan kan jeg føle meg litt mindre håpløs?

Spesielt den siste uken har jeg følt meg helt ubrukelig, håpløs, dum og enda litt mer håpløs. Jeg vet at det er fordi vi har flyttet, fordi det skjer forandringer, fordi jeg ikke har hatt noe rutine og fordi alt har vært litt kaos. Eller ikke litt… Veldig kaos. 

Jeg svarte ikke på meldinga til jenta i går, men jeg tenkte jeg skulle svare her idag. For hun, for deg og for meg selv.

For jeg vet hva som funker for meg. Jeg vet hva som skal til for at jeg skal ha det bra og jeg vet hva jeg liker, trives med og hvordan jeg liker å føle meg. Allikevel så hender det at jeg detter helt ut av det, at jeg gjør det stikk motsatte av hva jeg burde og at klumpen i brystet bestemmer. Neida, jeg vet at jeg bestemmer, men det hender at man, eller jeg, bare lar den styre. Jeg har jo allerede bomma, driti meg ut eller surra meg fast, så da kan jeg liksom bare fortsette med det. Jeg er jo håpløs uansett. 

Jeg er en som kan bli irritert om jeg leser en inspirerende Instagramquote eller en status på Facebook som liksom skal motivere meg når jeg har det sånn. Det strør liksom salt i såret, og ærlig talt… Jeg veit det jo. Jeg bare glemmer det av og til. Jeg veit at jeg burde stå foran speilet og si at jeg er best, pen og deilig hver jævla morgen, men HALLO! Hvem faen er det som gjør det når de føler seg som en grå mus som er rygget over tre ganger a?

Ikke jeg hvert fall.

Jeg vet at jeg ikke er en dårlig kjæreste, at jeg ikke er en ubrukelig venninne og at jeg ikke er stygg, fæl og ekkel, men det hender at jeg tror det, og her jeg sitter nå så gjør det meg forbanna. For jeg vet at jeg er en god kjæreste, jeg vet at jeg gjør alt for vennene mine og jeg vet at jeg er fin – Som faen. Men, det hjelper ikke at noen andre sier at jeg er det – Om jeg ikke tror på det selv. Eller om jeg glemmer det litt.

Så hva gjør man da? Hva gjør jeg? Når jeg føler meg som en dritt, både på utsiden og på innsiden?

For å være helt ærlig så vet jeg ikke helt, men jeg vet at det går over og at man på et eller annet tidspunkt på slå seg litt på brystet og be den klumpen som sitter der stikke til helvete.

Jeg tror det er bullshit at man kan gå rundt å føle seg på topp hele tiden, jeg gjør hvert fall ikke det, men jeg kan jo allikevel prøve å gjøre mitt beste for og ha det bra. Enten om jeg føler meg som en 2- eller som en 6’er.

I går kveld bestemte jeg meg for at det får være nok. For denne gang. For jeg kommer til å få en dårlig dag, kanskje til og med en dårlig uke igjen, men da er det jo greit å huske på at det ikke er et dårlig liv, kanskje bare en dårlig time, dag eller uke.

I dag stilte jeg meg selv spørsmålet om hva som skal til for at jeg skal ha det bra. Jeg kunne svart ganske mye, som for eksempel masse penger, nye klær eller en reise. Men jeg tenkte at jeg fikk begynne med en løpetur i frisk luft, med å barbere leggene og ta meg en lang dusj. Det er jo et steg i riktig retning, og utrolig nok så føler jeg meg allerede mye mer som meg selv igjen.

Og litt sterkere. Tøffere. Til og med kanskje litt gladere. For jeg kom meg over denne kneika også. Og det er søren ikke dårlig! Det betyr faktisk at statistikken for å komme meg gjennom dårlige dager fortsatt er 100 % og om ikke det er bra, så veit ikke jeg.

Så bra jobba, til deg og til meg❤️

Hvorfor er det sånn at vi er så gjerrige på å dele ut likes? Å legge igjen en kommentar på noe bra en vi kjenner har gjort eller klart? Å komme med et heiarop?

Hvorfor er det sånn at det er lettere å støtte en venn som har det kjipt, enn en venn som lykkes?

Da jeg begynte med det jeg gjør nå, så snakket de fleste av de jeg kjente. Stort sett bak ryggen min.

Jeg fikk til og med meldinger av venner som sa at de gledet seg til å se hvor lenge det kom til å vare.

Forresten! Stryk ordet venner.

Jeg veit at jeg var tema på ganske mange flere vorspiel enn det jeg var invitert på og at det sjeldent var noen som ga meg et klapp på skulderen og sa at de heia på meg.

Sikkert fordi jeg bestemte meg for å ta plass, bruke stemmen min og gjøre noe annerledes. Og jeg skjønner jo at det er skikkelig irriterende med folk som tror at de er noe og med folk som tør å ta plass. Dritirriterende. 

Jeg skjønner godt at vi må prøve å jekke de ned. At vi må snakke litt dritt. At vi må spre litt rykter. At vi må le av de.

Tenk om noen får det til liksom. 

Men hvorfor i alle dager er det sånn? Hvorfor er det så vanskelig for oss å stille oss på sidelinja og heie?

Er det fordi vi er livredde for at noen skal få det til? At noen skal gjøre det bedre enn oss? Eller er vi rett og slett bare drit kjipe?

Hvorfor lar du være å ‘like’ bildet til hun i klassen din? Hvorfor lar du være å kommentere det fine bildet til venninna di? Hvorfor lar du være og sende melding til vennen din som prøver på noe nytt? Det er jo gratis for søren! Det er helt gratis å være ålreit og det betyr så enormt mye for personen i den andre enden.

Ta bildet til venninna di, det som hun la ut på Instagram. Kanskje du ikke syntes at det er så fint, kanskje problemet er at du syntes det er veldig fint og at du ikke unner henne mer oppmerksomhet for det eller kanskje du bare ikke gidder. Venninna di har faktisk delt det fordi hun syntes det var fint, morsomt eller kult, og hun har brukt tid på å dele det med akkurat deg.

Så hvorfor holder du igjen ‘❤️’ som at det er fare for at du går tom? Tom for kjærlighet, tom for å være ålreit, tom for å være en venn?

Okei, jeg skal fortelle hvorfor jeg skriver dette nå. Jeg fikk nemlig melding fra en gammel venninne i for litt siden. Hun holder på å utdanne seg som journalist og ville gjerne ha med meg i en av de største oppgavene hun skal levere. Hun trodde at det kom til å være et stort pluss om hun fikk med en som meg. 

En av de hun har snakket dritt om, en av de hun har ledd av og en av de hun har spredd rykter om.

Jeg takket pent nei, fordi jeg kan huske de gangene jeg har grått meg i søvn. På grunn av henne.

Og det minte meg om at vi aldri vet hvem som skal ta i mot barna våre i barnehagen, hvem som skal behandle søknaden vår hos NAV eller hvem som tar oss i mot på operasjonsstua, om vi har vært uheldige å bli utsatt for en ulykke.

Det minte meg på at jeg ikke tror at jeg tør å ta sjansen på å ikke være ålreit mot de jeg møter på min vei. Han rare i klassen, hun som tror hun skal få det til og han som ofrer alt for drømmen sin.

Jeg tror rett og slett ikke at jeg ikke tør å ta sjansen på å ikke være ålreit jeg.

Gjør du?

Jeg lurer på noe. Jeg har nemlig fått lastet ned Smittestopp-appen, etter mye om og men. Jeg lastet den ned med en gang jeg skjønte at det var noe jeg burde, og grunnen til at det tok litt tid å få det til, var nok fordi jeg ikke var alene om å tenke “denne må jeg selvfølgelig laste ned, for jeg skal selvfølgelig være med på denne dugnaden”.

Men, lite overraskende så er det jo mange som ikke gidder. Eller tør. For det tok ikke lang tid etter at appen ble lansert, før en eller annen veivet med armene og ga oss klar beskjed om at: IKKE LAST NED APPEN!

For skal man virkelig la myndighetene overvåke oss?!

Kall meg gjerne både dum, fjerne og naiv, men…

Er det ikke litt rart at mange av de som roper høyst om dette har fullt navn, alder og adresse liggende ute på Facebook? Telefonnummer, barneskolen de gikk på, ungdomsskolen de forelsket seg på for første gang og videregående der de ble dumpa for første gang cirka tre tastetrykk unna?

Bilder av alle barna, både fra barnedåp, utallige bursdager, ferier og 1200 andre bilder?

At de har svart på hvilke TV-serier de liker å se på, hva favorittboka er, hvor favorittreisemålet er og apropos det: Statuser med NÅ KOSER VI OSS I SOLVEGGEN HER PÅ GRANCA. Samtidig som de sjekker inn på hotellet de er på.

For ikke å snakke om alle som er på Snapchat, og som kanskje ikke en gang vet at de har på snapmap. Sånn ser snapmap ut for de som ikke veit det:

Jøss, nå ser jeg at Sara og Emil er hjemme i Sverige begge to!

Jeg kan til og med se om kjæresten min er på jobb, eller om han plutselig ikke er det……

Men innimellom deling av hvem vi spiser middag med, når vi var på do sist og hvordan det står til med tarmen på Facebook idag, så skal vi IKKE under noen omstendigheter laste ned Smittestopp-appen.

Det hadde jo tatt seg ut!

Men hvis du ikke er en som er redd for at Erna skal bry seg om den siste boka du leste eller hvor du bor, så kan du jo laste den ned og ta en for laget du også.

Så vil jeg jo bare påpeke at det jo fort kan bli lenge til vi kan sitte i solveggen på Granca, sjekke inn på hotellet og dele bilder av hverandre, drinken vår og “fordi vi fortjener det bilder” om vi ikke blir med på denne dugnaden alle mann.

Del gjerne!

– Instagram: @martine.halvs

Da jeg gikk i barnehagen lånte jeg sminken til mamma i skjul, jeg brukte ammeinnleggene hennes for å late som at jeg hadde store pupper og jeg pyntet meg med alt jeg kunne finne av smykker. Og vesker. Som jeg elsket vesker.

Rettelse: Elsker.

Mamma har aldri vært spesielt opptatt av sminke, så det kom kanskje litt overraskende på da Martine (5 år) skulle sminke seg, helst hele tiden. Jeg kunne stå i timevis på badet, jeg fulgte nøye med når mamma sminket seg og jeg elsket å dolle opp Barbie-dukkene mine.

Da jeg gikk i barnehagen lekte jeg bare, jeg tulla og jeg elsket å late som at jeg var eldre enn jeg var. Jeg drømte meg bort, gikk inn i roller og malte meg i fjeset. Det var ikke sjeldent at Martine (5 år) hadde tatt med seg leppestiften til mamma i barnehagen, ei eller at hun fikk for seg at hun skulle sminke de andre i barnehagen også. Hurra!

På et tidspunkt så sluttet sminke å være bare gøy og bare på tull. Jeg var 11 år gammel og jeg hadde akkurat mistet en venn i en bilulykke. Jeg var sint, jeg var lei meg og jeg følte meg stygg.

Da jeg var 11 år begynte jeg nemlig med sminke på ordentlig. Ikke bare fordi jeg syntes at det var gøy, fordi jeg tulla eller fordi jeg syntes at det var spennende. Jeg trengte å føle meg litt fresh. Eller, litt penere.

Nå river det i hjertet mitt at 11 år gamle Martine ikke følte det sånn.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte lage meg en maske. Et skjold mot alt det vonde. Et skjold bestående av sminke, så ingen skulle se hvordan jeg egentlig hadde det.

Når jeg sminket meg tok jeg nemlig på en maske som gjorde at jeg ikke gråt. Jeg ble på mange måter en annen. Jeg ble tøff. Ufølsom. Pen. Og jeg trivdes som det en ganske lang stund. Helt til jeg forsto at jeg ikke kunne fake meg gjennom livet.

Vel, av og til er det lov, men det er fryktelig slitsomt å alltid måtte være perfekt for å komme seg gjennom en dag. Faktisk så er det ikke bare slitsomt, det er umulig. Hvert fall på sikt.

Den dag i jobber jeg fortsatt med at jeg ikke måtte noe som helst. Jeg begynner nemlig å forstå at jeg fint kan dra på trening sminkefri, at jeg har lov til å sove en halvtime ekstra om morgenen i stedet for å bruke tid jeg egentlig ikke vil på å se perfekt ut og at jeg er fin nok som jeg er, med arrene mine, fregnene mine og med det som gjør meg, til meg. Jeg har lov til å være lei meg og sint, og jeg trenger ikke å sette opp et skjold for å slippe og håndtere det.

Jeg kan finne på å ødelegge en hyggelig kveld med venner fordi jeg ikke føler meg pen nok. Jeg kan bli hysterisk fordi jeg føler meg stygg. Jeg kan avlyse noe fordi jeg ikke føler meg bra nok. Ja, det er tullete, men det er blodig alvor. 

Livet er sminka. De aller fleste av oss tar på oss en maske nå og da, eller, skal vi kalle det et filter? Vi later som, fremstiller oss selv på en best mulig måte, vi dekker arrene våre med foundation og vi retusjerer oss penest mulig.

Jeg har gjort det i ganske mange år, først fordi jeg syntes det var gøy, men så fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg.

De siste årene har jeg begynt å forstå at jeg har et valg. Vi har et valg. For min del handler ikke valget om å droppe mascaraen eller ikke, for jeg liker meg selv med mascara, og det er helt greit, for jeg liker meg selv uten også. Men vi har et valg om å prøve og være oss sjæl, om å akseptere hvordan vi ser ut uten retusjering og ikke minst hvordan vi har det, helt uten filter.

Selvfølgelig er det greit å gjøre det som gjør at man føler seg best mulig, men ikke fordi man føler at man må. At man ikke er seg selv uten.

Jeg går mye uten sminke, men det er ikke så ofte at jeg har vist meg selv helt uten vipper og stæsj.

Dere får ofte se den filtrerte utgaven av meg, og jeg liker meg selv sånn, ikke misforstå meg. Jeg tenkte bare det var på tide at dere får bli litt kjent med meg sånn som dette også, for jeg liker nemlig meg selv ganske godt sånn.

Sånn helt ufiltrert. Akkurat sånn som jeg er💛

Ungdommen møtes, fester og deler det på sosiale medier.

Voksne arrangerer alternative sammenkomster der det skåles, drikkes og festes.

Hysteriske damer ringer til skjønnhetssalongene og tilbyr seg å betale det dobbelte for en behandling, og nærmest trygler de om å utføre behandlingene svart.

Kjendiser har plutselig nystelte negler på Instagram.

Og jeg må bare spørre… Hva er det vi holder på med? KØDDER DERE?!

Det er så forbanna dumt og det er så forbanna egoistisk.

Folk mister jobbene sine, inntektene sine og tryggheten sin. Syke mennesker får beskjed om at nødvendige operasjoner og behandlinger må settes på vent. Studentene sin fremtid er usikker og satt på vent. Leger, sykepleiere og andre viktige ansatte i helsesektoren jobber rumpa av seg med egen helse som innsats. Folk får ikke gitt klemmer til de som de er glade i. De eldre sitter ensommere enn noen gang. Altfor mange barn låses nærmest inne sammen med egne overgripere. Skal jeg fortsette?

Også har vi dere da. Ja, du! Hei du, din dritt. Dere som sutrer over at dere ikke får festet fra dere. Dere som er hysteriske over at etterveksten begynner å bli synlig, at botoxen er i ferd med å gå ut og at neglene er #NotOnFleek. Dere som samler vennegjengen, fester og skåler i solveggen. Dere som gir beng.

Er det den samme mammaen som tillater ungen sin å dra på fest, som vil betale dyre dommer for å få fikset neglene sine svart?

Slutt å drit dere ut. Gjør som dere får beskjed om. Ta en for laget. Jeg driter i om det er deilig i parken med vennene dine eller at neglene dine ikke ser ut. Folk mister jobbene sine her, folk blir syke, folk sin fremtid står på spill.

Folk dør faktisk her, og jeg lurer egentlig på hvem som må dø for at du skal forstå alvoret.

DEL GJERNE.

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs

Jeg skriver dette med fare for å tråkke noen festglade mennesker på tærne og for å gjøre noen som er langt nede i vinflaska forbanna.

Men når jeg tenker meg om så kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre om det. Jeg bryr meg nemlig veldig mye mer om alle de barna som i disse dager er innestengt sammen med overgriperen sin, sammen med en voldelig forelder og de som føler seg utrygge, enn at noen skal få ha vinglasset sitt fred.

Vi vet at ett av fem barn blir slått, kløpet eller lugget av en av foreldrene sine.

Vi vet at mellom 10 og 20 prosent av norske jenter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Vi vet også at nesten 1 av 10 menn oppgir å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen.

Vi vet at nesten 1 av 10 barn vokser opp i hjem der mamma eller pappa drikker for mye alkohol.

Vi vet at 90 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes misbruk, og at mørketallene er gigantiske.

Disse barna har det neppe noe kulere i dag. Eller neste uke. Eller uken etter. Antakeligvis så blir det verre for hver dag som går.

Og hva i alle dager gjør vi for å ivareta alle disse barna?

Norge er stengt, og fristedene til disse barna er stengt, men polet er åpent og Vinmonopolet går ut og sier dette:

Disse barna har ikke den trygge læreren å støtte seg på i disse dager. Fotballtreneren som ser de og sier hei. Speiderlederen som gir en tommel opp. Barnehagelæreren som gir en klem.

Og jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet ikke om du vet at Vinmonopolet er et norsk aksjeselskap eid av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet?

Er det ikke på tide å ta ansvar for disse barna? For hva vet vi om sammenhengen mellom alkoholbruk og vold?

Jo, at voldsutøverne ofte er påvirket av alkohol under voldshandlingen.

Vi er alle ganske forvirra, kanskje redde og engstelige i disse dager, og hjertet mitt gråter for alle de barna som har det ekstra vanskelig og som ikke en gang kan få en klem som ikke stinker alkohol.

Trenger du noen å prate med ring: 

Mental Helse: 116 123
Vold- og overgrepslinjen: 116 006

DEL GJERNE.