Kategori: Tanker 💭

Gjør sånn, sier de. Men ikke så mye sånn. Gjør litt mindre av det, og litt mer av dette, men for all del! Pass på at det ikke blir for mye nå da.

Vær deg selv, men ikke så mye. Gjør som du vil, men ikke dette, dette og dette. Kle deg i akkurat hva du vil, men for all del ikke dette. Hallo, ikke det heller da!

Smil litt da. Rett opp ryggen! Slå ut håret. Sitt med bena pent i kors. Vis hud, men ikke så mye hud. Gå i heler, men ikke for høye heler. Bruk leppestift, men ikke for mye. Er du sliten? Ta på deg litt sminke, så ser du ikke så sliten ut. Pass bare på at det ikke blir for mye.

Sørg for å oppføre deg nå da. Ikke vær for vågal! Du skal være ordentlig, ikke sexy. Kanskje litt, men ikke for mye. Du trenger jo kanskje ikke å være så kjedelig heller. Har du lagt på deg?

Vi blir hele tiden fortalt at vi skal være oss selv, samtidig som vi blir fortalt alt vi skal gjøre og ikke skal gjøre. Og det er ikke nærmest umulig, det er umulig å gjøre alle til lags.

I det siste har jeg observert en kultur på sosiale medier som har gjort meg uvel. Kommentarfeltene er sintere enn noen gang, jeg ser gedigne profiler på Instagram gi terningkast på hva de synes om andre, det lages Tik Tok’s der utseende til andre blir bedømt og det slenges med leppa, harseleres og smelles fra den ene siden til den andre. Og det menes. Jeg ville ikke skrive menes i sammes setning med det å slenge med leppa, harselere og smelle, fordi jeg vet hvor ufattelig viktig det er at vi får mene og at vi kan mene, og fordi jeg er redd for at meningene våre skal havne i samme kategori som ukulturen. Men også fordi jeg vet hvor skummelt det kan være å mene noe.

Det å være en profil på sosiale medier er frivillig. Det blir jo ofte brukt som et argument om noen klager på at klima online er litt lite fruktbart, og det stemmer. Det er dønn frivillig. Men at noen ønsker å dele, mene og inspirere over nett, betyr ikke at du kan være en dritt. For på lik linje som det er frivillig å dele kakeoppskriftene sine, antrekkene sine eller tankene sine på nett, er det frivillig å være er kødd i kommentarfeltene, i forumene og i innboksene.

Som en profil på sosiale medier vet jeg hvor betent det kan være. Jeg vet også hvor lett det er å si noe feil, gjøre noe feil og mene noe feil, og hvor viktig det er å holde tunga rett i munn. Jeg vet også hvor enkelt det er å glemme hvilket enormt ansvar man har. For man har et enormt ansvar, om man liker det eller ei. Derfor opplevdes det for mange som en ansvarsfraskrivelse da Sophie Elise ble nominert til Gullbarbie, og sa at “jeg er bare en 26 år gammel jente som prøver å finne min vei i livet”. Jeg skjønner det. Ingen av oss som opererer på sosiale medier bak kategorien influenser er uskyldige jenter som ikke veit hva vi holder på med. Ja, selv om det av og til kan føles ut som at man er veldig liten. Og ofte blir det fremstilt som at bak enhver profil på nett så er det et maskineri. Selv har jeg flinke folk som hjelper meg med ting jeg ikke skjønner bæret av og som holder meg i øra, men det er ingen som veit at jeg skriver dette. Ei heller ingen som bestemmer om jeg får reise til Dubai eller ei.

Og er det noe jeg er enig i, så er det at man må tåle kritikk. Om man er influenser, butikkmedarbeider, lærer, politiker, politi eller venn. Og jeg må innrømme at det av og til føles ganske frustrerende når jeg både hører, leser og se folk gravlegge en hver influenser på søppeldynga, fordi man automatisk er håpløs, dum og meningsløs når man har en plattform på nett. Ironisk nok så vet jeg jo om både butikkmedarbeidere, lærere, politikere, politi og venner som kan være ganske håpløse de også. Det betyr jo utrolig nok at ikke alle er det.

Og dere? Jeg har full forståelse for at det både er en haug av fordommer og nysgjerrighet rundt influensere. Det jeg derimot ikke forstår er drittsleninga og hetsen. Og ikke bare fra publikum, følgere, verdens beste internettvenner eller hva vi når skal kalle det. Men fra hverandre. Innad i bransjen.

Det er dritvanskelig, for verken influensere eller andre verken skal, kan eller burde få herje fritt. Jeg innrømmer det selv. For selv om jeg er frista til å si: Drit i hva alle andre gjør da, slutt å følge om det plager deg. Så forstår jeg at det er enklere sagt enn gjort. Det er i beste fall litt naivt.

Og vi skal reagere når influensere ferier i Dubai mens vi andre forsøker å holde et hvert pandemiråd. Vi skal reagere om en influenser deler ut rabattkode på leppeforstørring. Vi skal reagere om en influenser begår kriminalitet. Selvfølgelig. Det håper jeg vi fortsetter med. Men det er stor forskjell på å reagere på et lovbrudd, og på at vi synes noen tar litt mye plass. At noen er litt for lettkledde på TV til vår smak. At noen gjør noe annerledes enn hva vi hadde valgt. Og det er stor forskjell på å tenke det, og kommentere det.

Men det er en ting jeg ikke forstår, som egentlig er helt poenget mitt. Det er hvordan noen kan sitte på internett og ralle fra seg med dritt. Hvordan bestemødre med profilbilde med barnebarna sine kan hetse noen i et kommentarfelt, hvordan en enorm influenser kan spy ut med dritt om en annen og hvordan folk kan være direkte slemme. Jeg forstår det ikke, og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Uansett om jeg er uenig i at noen leser bøkene sine nakne på Internett eller at noen lager mat på TV i et antrekk jeg selv kanskje ikke hadde valgt. For eksempel. Kanskje vi kan gi koronaen skylda på at internettklima har blitt forurenset, fremfor lufta.

Ikke veit jeg. Jeg veit bare at det er lov å bruke huet. Og det hender at jeg lurer på om de som skriver det jeg leser hadde turt å si det rett opp i trynet på den det gjelder. Om svaret er nei, så burde man vel kanskje la være å skrive det også.

 

Jeg var 19 år gammel første gang jeg fikk beskjed om at det kunne bli en utfordring for meg å få barn.

Jeg var like gammel da jeg første gang fikk mitt første ordentlige spørsmål om når jeg hadde tenkt til å få barn.

Og om jeg vil ha barn? Ja, det vil jeg – Mest av alt.

Det er vanvittig mange kvinner, verden over, som har store utfordringer knyttet til menstrasjon.

Jeg har nemlig noe som heter endometriose. Endometriose er en sykdom som rammer opptil 1 av 10 kvinner (les mer HER), noe som betyr at verden over er det 176 millioner kvinner som opplever det. Når jeg er dårlig, som idag, så ser jeg ut som på bildet over og jeg har ofte vært så dårlig som på bildet under:

For min del innebærer det ofte smertefulle perioder. På det verste er jeg sengeliggende, og det har tatt både mye tid og moro av ungdomstiden min. Det har vært mye smerter, mye frustrasjon og på det verste har jeg sittet hulkende på legevakta mens jeg har tryglet om hjelp.

Men det verste er at det kan gjøre det vanskelig å bli gravid uten hjelp.

Jeg får ofte spørsmål om når jeg tenker å få barn. Og jeg vet ikke om jeg en gang er så heldig at jeg kan bli det en dag, selv om jeg håper det – Og velger å tro det. Faktisk er det kanskje min aller største drøm.

Jeg har bare så lyst til å si at jeg håper at du er bevisst når du spør. Når du gang på gang spør om når. For hvordan kan du vite at jeg ikke har prøvd? At jeg prøver med alt jeg eier og harr? At jeg har mista? At jeg ikke har lyst på?

Det er selvfølgelig greit å spørre om man ønsker seg barn eller ikke. For noen vil faktisk ikke, og det er helt greit. Noen vil, og det er helt greit. Noen vil av hele sitt hjerte, men får det allikevel ikke til. Og husk at det ikke er din business. Uansett hvor godt du mener det når du gnåler, maser, mener og graver, så er det ikke innafor. Det gjør nemlig ekstremt vondt for veldig mange. Sånn skikkelig vondt – I hele hjertet.

Mishandlingssaker i Norge har økt med 12,5 % under koronapandemien. 1 av 3 studenter er ensomme. Det har vært en økning på 3,2 % i overgrep mot barn. Det er bekymring for 200 000 barn. Det er 50 % ubesvarte anrop hos hjelpetelefonen. Over 50.000 utsettelser i psykisk helsevern. Hvor mange som har tatt livet sitt vet man ikke.

Det ble oppstandelse, kilometer med køer i nabokommunene man overhode ikke skulle dra til og frustrasjon da vinmonopolene i de hardest rammede kommunene skulle stenge i helgen. Et døgn etter, ble de åpnet igjen.

Og jeg må bare spørre… KØDDER VI ELLER?

Hva i alle dager holder vi på med? Hvor skal dette egentlig ende? Jeg skammer meg, og det er så forbanna dumt!

HVA SKAL DERE MED ALL DENNE ALKOHOLEN? Hva faen holder dere på med? Kødder du?

Jeg driter i at polene stenger. Det jeg derimot ikke driter i, det er alle de som har havnet utpå igjen som følge av pandemien, på barna som er innelåst med foresatte som drikker for mye og alle familiene og relasjonene som brister på grunn av misbruk av alkohol. På volden, på overgrepene, på misbruket, på utryggheten og på den psykiske- og fysiske helsen. Alkohol har ALDRI hjulpet mot noe av det, og det er sjokkerende hvor opptatt vi er av polet, når vi har blinkende varsellamper i altfor mange hjem, relasjoner og hoder.

Treningssentrene er stengt, det finnes de som ikke har sett familiene sine på snart et år, barn og unge blir fratatt enhver fritidsarena, som for mange er de eneste fristedene de har fra foresatte som bidrar til å øke statistikkene over. Folk kan ikke huske sist de fikk en klem, når de la seg uten å være bekymret og når de ikke følte seg alene.

Men drit i det, så lenge vinMONOPOLet kan holde åpent.

De voksne kan gjøre som de vil, mens ungdomstiden til altfor mange blir kansellert, mens viktig utvikling blir satt på vent og kommende mødre risikerer å føde alene. Fordi folk på død og liv ikke klarer seg en uke uten vin? Eller nei, vent. Ikke noen. Det hjelper forbanna mange. Skremmende mange!

Jeg skjønner at dere vil kose dere altså, det vil influensere som er på reise i Syden også – Men slutt å kødd a. Dette er ikke tiden for “jeg”, men tiden for “vi”.

Hilsen en som skulle gjort mye for å få en klem av mammaen sin.

DEL GJERNE. 

 

 

 

Jeg ser meg selv i speilet. Hele leiligheten er mørklagt, jeg tror jeg låste ytterdøren, men jeg husker ikke. Jeg må ha gjort det.

Det føles som at jeg holder pusten, samtidig som pulsen min er skyhøy. Jeg ser meg selv i speilet. Jeg vil gråte, men det er som at noe stopper meg. Det går liksom ikke. Det renner blod fra nesa mi og ansiktet mitt dunker. Det dunker så innmari.

Jeg tar meg i ansiktet og ser at hendene mine er fulle av skrubbsår.

Hvordan skjedde det? Jeg husker ikke. Jeg får panikk. Hva faen skjedde nå?  

I dag er det FNs internasjonale dag for eliminering av vold mot kvinner. I dag er det litt over tre år siden jeg uoppfordret ble overfalt utenfor mitt eget hjem. Hver dag utsettes kvinner og jenter for vold. Èn av tre kvinner i verden opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. Årlig mottar krisesentre i Norge cirka 20.000 henvendelser. 1 av 10 kvinner i Norge rapporterer at de er blitt voldtatt. De fleste voldtekter blir begått av noen man kjenner (86 %). Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet.

Mørketallene er store.

Vold dreper, og det dreper ikke bare liv og mennesker.

Vold dreper meninger, det dreper selvtillit, det dreper ord, det dreper handlinger, det dreper trygghet og det dreper livsglede.

Det dreper kjærlighet, tro, respekt og mot.

Vold er aldri greit. Selv om du er sint. Selv om du har hatt en hektisk periode på jobben. Selv om du er sliten. Selv om du har lyst. Selv om du mener at hun fortjener det. Selv om du syntes hun sa noe dumt. Selv om hun ikke gjorde som du ba om. Selv om du kan.

Det er aldri greit.

Og vi må snakke om det. Vi må snakke om konsekvensene, vi må snakke om forebygging og vi må snakke på vegne av de andre.

For alle kvinner som ikke kan, for alle kvinner som ikke har mulighet og for alle kvinner som ikke tør. For alle kvinner som har eller som blir utsatt for vold.

Det er nok nå. Det er så jævlig nok.

Vi i GUTS laget genseren Together, og alt
overskuddet går til CARE og deres arbeid for kvinner.
Klikk HER for å lese mer og for å bestille årets viktigste genser. 

 

Jeg har alltid vært veldig heldig. Jeg har fått lov til å drive med det jeg har hatt lyst til, om det har vært dans, ridning eller fotball. Jeg har stort sett alltid fått det jeg har ønsket meg, og hvert fall det jeg har behøvd. Jeg har aldri manglet noe, selv om jeg verken fikk Michael Kors-veske på ungdomsskolen eller Svea-jakke året etter at jeg hadde fått en vinterjakke som fortsatt holder seg like fin året før. Vi reiste ikke til Syden hvert år og vi hadde heller ikke hytte på fjellet, men minnekontoen er fortsatt full av deilig sommerminner og jeg lærte å stå på ski for det.

Da jeg flyttet hjemmefra fikk jeg bakoversveis da jeg fant ut hvor mye en avokado til fredagstacoen koster, hva prisen for en pakke med ost er og hva det koser for en kilo med kyllingfilet. I disse dager holder jeg og kjæresten min på å overta vår første kjøpte leilighet, noe vi har jobba og spart opp til selv. Og jeg har ikke visst at det krever så mye som det gjør. Papirer, avtaler, enda flere papirer og enda noen til. For ikke å snakke om summer. En tusenlapp der, en tusenlapp her. Jeg har virkelig fått kjenne på hva det både krever og koster, og jeg har også forstått at det kanskje er lurt å finne et annet sofabord, enn det jeg kanskje hadde øverst på ønskelista. For det koster, alt koster.

Jeg tror veldig mange av oss kommer fra den levestandaren jeg har vært heldig å ha, og jeg tror mange har hatt det enda mer lukrativt. Om ikke mye mer.

Jeg hører og ser hva folk har på ønskelistene sine til jul, hvordan mange snakker om økonomi og ikke minst om ting. Om utlandsreiser, dyre merkeklær og flotte hjem. Og om jeg skal være helt ærlig, så tror jeg at veldig mange kommer til å få seg en wake up-call, en realitycheck eller så kan vi rett og slett bare kalle det for et slag i trynet av voksenlivet. Det har jeg fått.

Jeg tror det er en del som forsøker å opprettholde den livsstilen de kanskje har vært heldige å få leve hjemme, også når de flytter hjemmefra og skal etablere seg selv – Uten å huske på at fatter’n har passert femti, og at han har jobba, opparbeidet seg og kanskje  har råd. Men det betyr jo ikke at man som 20-åring har det, og jeg tror det kommer til å sette mange i en skvis.

For to dager på byen i helgene, ny Louis Vuitton-veske, take away flere dager i uka og to uker i Frankrike er jo ikke standarden. Det er ikke normalt med ny iPhone til jul, en vinterjakke til flere tusen og reiser til enda flere tusen.

Det er svindyrt, og for de aller fleste så lar ikke det seg kombinere med en full BSU-konto, det å prøve og komme seg inn på boligmarkedet eller å behøve nye joggesko. Det lar seg jo kanskje rett og slett ikke kombinere med det å skulle bli voksen. Selvstendig. Uavhengig. Uansett hvor kjipt det er.

For ja, det er dritkjipt å måtte kjøpe oppvaskmaskin i stedet for å shoppe akkurat det man har lyst til. Det er dritkjipt å måtte kjøpe klesskap i stedet for sommerferie. Det er dritkjipt å måtte kjøpe ny vaskemaskin, fordi den gamle ryker, men det er enda kjipere å ikke ha penger på konto.

Jeg tror rett og slett at veldig mange av oss er fryktelig bortskjemte og at voksenlivet kan bli beintøft (noe det vel allerede er), om vi tror at feriehus i Spania, hytte på fjellet og vesker til titusenvis av kroner er noe alle har, og at det er standar. Da tror jeg det kan bli mange sultne mager, mange inkassoregninger og kalde hjem.

Ja, og da hjelper jo ikke den dyre vinterjakka en dritt.

 

 

 

Jeg husker så godt hvordan jeg hadde det for tre år siden. Tre uker tidligere ble det publisert et bilde av meg på appen Jodel, uten klær, da jeg sto og skifta i garderoben på treningssenteret.

Jeg satt og spiste lunsj med familien min, og jeg hadde lagt vekk mobilen. Jeg gikk på do etter at vi hadde spist, med mobilen i hånda og da jeg åpnet den så skjønte jeg at noe var galt. Mobilen min rant over av meldinger fra både kjente og ukjente. Fra hun jeg ikke hadde pratet med siden ungdomsskolen, fra broren til en gammel venninne og fra en fyr som syntes jeg så deilig ut. Fra en som kalte med stygg. Fra en som lo. Fra en som sa at jeg fortjente det.

Jeg ble sittende på badet og måpe. Og så ble redd. Panikk. Hva faen gjør jeg nå. 

Jeg skulle bare visst at det å møte blikket til hun i kassa på butikken, møte hun jeg visste at visste som ikke sa noe og føle at jeg like godt kunne gått naken nedover Karl Johan bare skulle være barnemat i forhold til hva som kom. For drittslengingen, uthengingen og hetsen som kom i ettertid var verre. Anklagende, meningene og hatet. Blikkene. Skriveriene. Meldingene.

Jeg turte ikke å lese mine egne kommentarer, åpne min egen innboks eller å møte ny mennesker. De mente at jeg likte oppmerksomheten, at jeg hadde delt bildet selv for å få det og at jeg fortjente det. At jeg var en drittkjerring, en hore og at jeg var patetisk.

Jeg kommer aldri til å glemme da pappa fortalte at en kollega av han fortalte at han hadde funnet bildet på en pornoside. Bildet av meg, etter en treningsøkt, mens jeg skifta.

Tre år senere så sitter jeg her, mer rusta enn noen gang. Jeg lærte mye av det som skjedde og det som skjedde i ettertid. Jeg lærte at man aldri skal dømme noen man ikke kjenner. Jeg lærte at det alltid finnes to sider av en sak. Jeg lærte at man kommer lengst med å være ålreit. Og jeg tok avstand. Avstand fra drittslenging, avstand fra hets og avstand fra anonyme forumer fulle av sladder, usannheter og mennesker som liker å lese dritt om andre. Jeg sa til og med til enkelte at om de fikk noe ut av å for eksempel være på gossip-sidene på Jodel, så trengte vi ikke å ha noe med hverandre å gjøre.

Jeg anmeldte saken, og etter om og men så ble henlagt på grunn av manglende ressurser. Politiet gjorde ikke noe, jeg fikk ikke gjort noe og Jodel svarte ikke. Jeg satt igjen med en følelse av at man kunne gjøre hva faen man vil på internett, til og med true, hetse og spre nakenbilder.

I går ble det klart at Jodel stenger sladderkanaler, og jeg skal være helt ærlig å si at det føles litt som en seier, selv om det er tre år for sent.

Joda, jeg skjønner at det er kjipt for de som har brukt mye tid der inne, de som ikke skjønner at det har vært en uting, de som mener at de har ytringsfrihet, de som mener at det bare er gøy, de som har har skrevet, hengt seg på og slengt med leppa, de som har funnet glede ved det, de som har hetset og de som har elsket å lese og skrive sladder, sant eller usant om kjente og ukjent fjes. Jeg skjønner at det er kjipt for dem, men de kan jo kanskje ta hintet nå, og kanskje begynne med noe annet som er mer givende enn å lese og skrive anonymt dritt. Begynn å gå tur i skogen, hjelp en eldre nabo eller begynn å jobbe for en frivillig organisasjon. Jeg lover at det gir deg mer. 

Med fare for å trå noen i mitt eget liv på tærne og med fare for å fyre opp de aller hissigste nettrollene: Jeg mener med hånda på hjertet at man ikke kan ha det godt med seg selv om man føler et behov for å lese og skrive dritt om andre. Det må være et eller annet langt der inne, som stikker, og som gjør at man tror at man får det bedre ved å jekke ned andre. Det er nok mange som ville nekta for det jeg sier nå, men da skulle jeg gjerne likt å vite hva det gir deg og hvorfor.

For det er ganske rart med det, men du blir ikke lykkeligere av at andre er ulykkelige, du blir ikke penere av å rakke ned på andre sitt utseende, du blir ikke tynnere av å kommentere andre sine kropper, du blir ikke et bedre menneske av at noen andre driter seg ut og du får det ikke bedre av å skrive dritt om andre.

Det er alltid fare for at det kommer noe nytt, et sted eller er forum der trollene kan trolle seg sammen, men jeg har lært at det er de det er synd på, det er ikke meg.

Foto: Paul Laukli/Tiden Norsk Forslag

Gjør sånn, sier de. Men ikke så mye sånn. Gjør litt mindre av det, og litt mer av dette, men for all del! Pass på at det ikke blir for mye nå da.

Vær deg selv, men ikke så mye av deg selv. Gjør som du vil, men ikke dette, dette og dette. Kle deg i akkurat hva du vil, men for all del ikke det. Hallo, ikke det heller da!

Smil litt da. Rett opp ryggen! Slå ut håret. Sitt med bena pent i kors. Vis hud, men ikke så mye hud. Gå i heler, men ikke for høye heler. Bruk leppestift, men ikke for mye. Er du sliten? Ta på deg litt sminke, så ser du ikke så sliten ut. Pass bare på at det ikke blir for mye.

Sørg for å oppføre deg nå da. Ikke vær for vågal! Du skal være ordentlig, ikke sexy. Kanskje litt, men ikke for mye. Du trenger jo kanskje ikke å være så kjedelig heller. Har du lagt på deg?

Dette er ting jeg har fått høre på skolen. På jobben. På kjøpesenteret. På internett. Hjemme. På trening. I møter. Av bekjente. Av venner. Av familie. For eksempel.

Du kan bli hva du vil har jeg alltid fått høre, men gjør aller helst dette. Eller dette, men for all del ikke det da.

Jeg må ærlig innrømme at jeg er møkkalei. Jeg er lei av å bli fortalt om hvordan jeg burde se ut, hvordan jeg ikke burde se ut, hva jeg burde gjøre og hva jeg ikke burde gjøre. At jeg er litt for mye sånn, at jeg er litt for lite sånn.

I helgen kom jeg over et kronikk skrevet i Stavanger Aftenblad der en kvinne, forteller en annen kvinne, eller rettere sagt Hadia Tajik at hun ødelegger for seg selv med coveret på sin nye bok«Frihet». Hvorfor? Jo, fordi hun poserer på forsiden av boka si i en blå, dødslekker velurdress. Man kan skimte en blonde singlet under, og Tajik sitter bestemt, hot og fremoverlent på coveret. Jeg ser en sterk, tøff og dyktig kvinne, som er sårbar, sterk og fremoverlent.

Karoline Holmboe Høibo som har skrevet kronikken mener at det setter Arbeiderpartiet i uheldig lys etter deres Me Too-utfordringer og hun skriver blant annet at:

«Er fargevalet og posituren meint å leie tankane mot 50 Shades of Grey? Det er i så fall eit underleg val, sett i lys av dei interne utfordringane dei har hatt i Arbeidarpartiet dei siste åra, der nettopp eldre menn i maktposisjonar sitt seksualiserte blikk på unge kvinnelege partikollegaer, har vore kjernen i problema.»

Et seksualisert portrett, med andre ord.

Og jeg veit ikke med deg, men jeg sier det rett ut jeg…: Kutt ut a. Det er nok. Det er så jævla gammeldags. I 2020 så finnes det kvinner i alle farger, former og fasonger. Kvinner som tar på seg kjeledressen hver morgen, kvinner som lever av å sminke seg, kvinner som ikke gidder å sminke seg, kvinner som kler seg som menn, menn som kler seg som kvinner, kvinner som pynter seg, kvinner i skjørt, kvinner i bukser, kvinner i akkurat hva søren de vil. Og som er dyktige, smarte, kompetente, flotte og profesjonelle. Ja, og kanskje til og med sexy. Og bare for å ha det sagt: Høye heler, blonde bluser og velur gir ikke grunnlag for å verken seksualisere eller trakassere, det er vi ferdig med.

Jeg tror kanskje at jeg skal ta på meg de høye helene mine på jobb i morgen, og kanskje til og med en blondesinglet. Og jeg både skal og vil gjøre jobben min like bra, like seriøst og jeg kommer til å være like dyktig. Når det er sagt så setter jeg pris på om vi kan slutte å seksualisere kvinner, diskutere antrekk og være enige om at det går an å være råflott og proff samtidig.

Haida Tajik viser oss jo det.

Del gjerne.

 

“Sorry, jeg kan ikke komme, jeg tror nemlig jeg begynner å bli forkjøla”.

Noe sier meg at den setningen har vært flittig brukt den siste tiden. Det er for så vidt helt rett, men det er jo også ganske kjekt å ha noe å skylde på for å slippe den konfirmasjonen man eller helst skulle latt være å dra i, det møtet eller den tilstelningen med jobben.

For all del, det er vel ingen av oss som elsker en god unnskyldning for å slippe unna med det som ikke frister, men om det nå skulle være sånn at vi skulle  trenge det – Så har vi jo den aller beste unnskyldningen nå. Er du forkjøla er det rett hjem, ingen unntak. Litt snørrete? Hjem. Hoster du? HJEM. Du skal aller helst bli hjemme et par dager ekstra, holde deg unna folk og du behøver hvert fall ikke å komme, for vi kan ikke risikere noe som helst. Det er jo helt rett, og jeg er neppe den eneste som er møkkalei av Covid-19 og som nærmest brekker meg av røde tall og kjipe nyheter. Det er allikevel et faktum, og selv om noen kjendiser bryter koronaregler på Instagram, noen fester fra seg som aldri før og noen driter i at vi andre er møkkalei, så lurer jeg på hva i alle dager vi egentlig gjør nå.

For høsten har ankommet, og for hver dag som går så nærmer vi oss det vi alltid gjør om høsten.Vi snakker snørrete neser, såre halser og kanskje til og med et nys eller fire. Det er jo liksom ikke noe nytt, men vi har jo ikke akkurat rom for noen gråsoner.

Jeg er jo med stor sannsynlighet neppe den eneste som i månedsvis har vært mer åpen for å slippe en fis, enn å hoste i det offentlige rom.

“Slapp av, jeg har ikke korona altså, hehe”.

Så hva i alle dager gjør vi nå når forkjølelsene kommer på løpende bånd, for vi slipper jo ikke unna de, selv om vi kanskje hadde fortjent det nå.

Det er jo tross alt et faktum at det for mange er lettere å skulke enn noen gang nå. Trenger du et par dager hjemme, så er det enklere enn noen gang. Vil du slippe unna, så er det bare å snufse litt med nesa. Nå hadde det jo tatt seg ut om noen av oss gjorde det, men dersom atte, hvis som atte noen syntes det hadde vært kjekt med noen ekstra dager på hytta rett før høstferien liksom.

Jeg veit da søren jeg, en ting er hvert fall sikkert og det er at det er mye jeg både har lurt på og lurer på om den dritten her. Ja, så kan jeg vel avslutte med å si:

Prosit. Bless you, og hele den pakka der. 

Kanskje det hjelper, sånn i tilfelle noen skulle la jobben i stikken bare fordi de kan eller droppe avtalen bare fordi de kan.

I dag har jeg gått mange runder med meg selv og jeg har nettopp takket nei til en god sum penger, som følge av det. Om det var fristende å si ja? Ja, jeg skal ikke legge skjul på det. Det hadde dekt flere av møblene i den nye leiligheten jeg holder på å bygge, det hadde dekt alle forsikringene mine denne måneden, husleia og bilen og det hadde kunne blitt en rålekker veske, ferie og det hadde sett fint ut på BSU-kontoen min.

Men etter å ha tatt en titt i speilet og gått en runde med meg selv for å minne meg på hva som er viktig for meg, så var svaret enkelt.

Jeg har alltid hatt en filosofi om at om det jeg gjør kan gjøre dagen til én person bedre, så er det verdt det. Jeg har hørt mange andre si det også, men det er sjeldent vi hører det motsatte. For om jeg kan gjøre dagen til én person litt kjipere, så er det ikke verdt det.

Jeg som influenser har et enormt stort ansvar, og det er lett å glemme det eller å la seg friste. Jeg har bomma selv, og det kan godt hende at jeg vil gjøre det igjen, men ikke på vegne av de som trofast følger meg hver eneste dag og min egen integritet.

Den siste uken har det nemlig blitt annonsert for slankeapper og spillselskaper hos diverse influensere, og jeg har forsøkt å forsvare det både ovenfor meg selv og følgerne mine, men det lar seg ikke gjøre. Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av å si at man bare gjør noe for pengene, for du hadde jo kanskje ikke dratt på jobben din hver dag du heller om ikke det var for pengene – Men akkurat her så sliter jeg med å begrunne det med noe annet. Joda, det finnes morsomme og bra ting med det meste, men jeg syntes ikke det er morsomt å trigge en spiseforstyrrelse hos følgerne mine eller å gjøre det enda mer tilgjengelig og fristende å spille. For all del, de fleste av oss blir kanskje ikke trigget av å loggføre kalorier eller avhengig av å spille litt poker, men det er en gråsone jeg ikke ønsker å ta del i.

Yrket mitt, som influenser, diskuteres opp og ned i mente. Det skrives kronikker, snakkes om bloggkrangler, lages TV-programmer og de som sier at de ikke bryr seg er ofte de som bryr seg mest. Ofte sitter jeg frustrert i andre enden, med et behov for å svare og forsvare meg. For eksempel når jeg leser kronikker om yrket mitt som dette:

Samtidig som jeg syntes det er litt vittig at det annonseres for noe landets influensere har blitt hudflettet for å annonsere for rett under kronikken.

For ja: Jeg ser på mine følgere som venner. Vi går gjennom livet sammen, vi har dype samtaler, vi ler og vi blir kjent. Du kan godt sitte i andre enden og fnyse av det, syntes at det er tullete og at sosiale medier er helt dust, men jeg tror du gjør deg selv en tjeneste ved å forstå at sosiale medier har kommet for å bli. Vi må nemlig slutte å undergrave makten man har på sosiale medier ved å si at det ikke er så viktig eller at det bare er tull, for det er blodig alvor – Og fremtiden.

Kanskje du sier at du ikke følger noen influensere? Vel, hva med skiløperen du digger? Hva med Donald Trump på twitter? Hva med han komikeren som legger ut morsomme poster? Eller hun som deler lekre interiørbilder?

Jeg bare nevner det.

Vi influensere har nemlig et gedigent ansvar og en større påvirkningskraft enn de fleste, og derfor er det så viktig at vi holder tunga rett i munn. For nei, alt vi influensere sier er ikke tull, kjøpt eller betalt og det er viktig for meg å påpeke det. De aller fleste av oss er genuine, vi snakker fra hjertet og vi tipser om det vi digger. Det er jo tross alt kjekt med en rabattkode på strømmetjenesten du bruker, på treningstøy eller tips et rimelig middagstips. Men jeg blir skuffa, og kanskje til og med litt forbanna når jeg ser at flere av mine influenserkollegaer glemmer hvilket ansvar de har og ikke tar hensyn til følgerne sine.

Jeg tror bare det er viktig å stille seg spørsmålet om man takker ja fordi man faktisk digger det men tjener penger på, at man syntes det er lurt eller fint, eller om man kun gjør det for pengene, selv om jeg tror det er mange som hadde takket ja – Influenser eller ei.

Spesielt når man serverer et kompleks, en avhengighet eller rævva selvfølelse til de som følger deg.

Jeg har en regel for meg selv, og den er om jeg hadde likt at lillesøsteren min ble eksponert for det jeg annonserer for. Er svaret nei, ja, da er det nei.