Kategori: Tanker 💭

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si eller skrive, og irriterende nok så har jeg et behov for at det skal bli tolket rett. Jeg er liksom livredd for å bli misforstått, at noen skal sitte igjen med et feil inntrykk eller tro noe som ikke stemmer.

Og ja, det er jo egentlig hele problemet.

Jeg har spilt fotball i MANGE år. I flere år var drømmen min å bli verdens beste fotballspiller. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte legge drømmen på hylla og da jeg pådro meg en alvorlig skade for fire år siden fikk jeg beskjed om at jeg kanskje, bare kanskje kunne komme til å kunne løpe ordentlig igjen.

Heldigvis så kan jeg det. Etter fire år kan jeg til og med spille fotball igjen, akkurat sånn som før. Ja, men unntak av nivået og drømmene.

Jeg elsker det og faktisk er det noe av det beste jeg vet om. Jeg føler meg liksom som meg selv og jeg er evig takknemlig for at kroppen min (etter mye om og men) fungerer.

Men det er et men. Et ganske så stort og vanskelig men. For ved siden av det å spille fotball med gode venner, å trene og gjøre noe av det jeg digger mest i hele verden, så har jeg en jobb der jeg stikker meg frem. En jobb som gjør at motstanderne ofte tisker og hvisker før kamp og en jobb som gjør at mange vet hvem jeg er – Og har et inntrykk av hvem jeg er.

Det høres kanskje ikke ut som et problem, men jeg syntes det er skikkelig, skikkelig vanskelig. Så vanskelig at jeg flere ganger har begynt å grine etter at jeg har spilt kamp. Fordi jeg er så redd for hva folk skal si om meg og hvilket inntrykk folk skal få av meg.

Ta for eksempel forrige søndag. Da begynte jeg å krangle med noen av spillerne på motstanderlaget, og det er helt greit.

Gi meg tenning, sleng gjerne litt med leppa og la oss diskutere så busta fyker. JEG DIGGER DET, med hånda på hjertet!

MEN: Jeg tviler på at noen av de på motstanderlaget satt jeg inn i bilen etter kampen og begynte å gråte. Men jeg gjorde det, fordi de vet hvem jeg er og fordi jeg er livredd for at de skal få et feil inntrykk av hvem jeg er. For at de skal sitte i vennegjengen å si at jeg er en drittkjerring, for at de skal legge inn en dårlig rating på podkasten min eller legge igjen en drittkommentar. For det har skjedd, og det gjør meg både forbanna og skikkelig trist.

Jeg blir så lei meg fordi at jeg føler at jeg må begrense meg og oppføre meg konstant. Fordi jeg alltid må trå forsiktig, smile pent og passe på ryktet mitt. Jeg blir så lei meg fordi tanken om at det kanskje er best å la være spille slår meg.

For jeg vil også kunne trøkke til, være med på leken, ha tenning og gi alt, uten å tenke på om noen har skrevet noe dritt om meg etterpå eller lagt igjen en møkkakommentar, ei heller at noen sitter i vennegjengen og snakker dritt om meg.

Jeg vet at det er en konsekvens av å drive med det jeg gjør, men det er vanskelig. For når jeg er på fotballbanen, når jeg drar på meg drakta og når dommeren blåser i fløyta så er jeg bare Martine. Faktisk er det en av få ganger jeg helt glemmer både mailer som burde vært svart på og innlegget jeg nettopp publiserte. Da er ikke jeg på jobb, og jeg ønsker heller ikke å være det. Da vil jeg bare være en av damene som spiller fotball, som trøkker til, som smeller, som kjefter på dommeren om jeg vil og som gjør det jeg digger, uten å være livredd for hva noen skal syntes eller tro om meg.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det jeg egentlig vil er jo kanskje å komme med en påminnelse. En påminnelse om å ikke snakke dritt om folk vi ikke kjenner og en påminnelse om at vi ikke skal dømme noen før vi kjenner dem. Ja, og et ønske om forståelse. Jeg veit at det kanskje er litt mye og be om, men…

Kanskje en motstander tilfeldigvis klikker seg inn og kommer på at det er stor forskjell på hun som hun møter på fotballbanen, og hun som herjer på Instagram. Ikke vet jeg.

Mamma og pappa har alltid vært mine store forbilder. De har gjort sitt beste for å lære meg om rett og galt, de har gjort sitt ytterste for at jeg alltid har skulle hatt det best mulig og det har gang på gang vist meg hva som er viktig i livet.

I dag har mamma og pappa vært kjærester i 30 år. Vi snakker 30 år med barn, kjøring til fotballtreninger og leksehjelp. 30 år med diskusjoner, vasking av husvegger og gressklipping. 30 år med felles økonomi, fulle skittentøyskurver og middagsplanlegging. 30 år med logistikk, med oppturer og nedturer. 30 år med ubetinget kjærlighet.

Jeg har alltid lurt på hva den store hemmeligheten er, og hver gang jeg har spurt så har de begge to ledd litt, sett på hverandre og gang på gang mint meg på at det kreves litt mer en det man ser på film. Samtidig så har de begge to vært tydelige på at respekt, tid, og tillit er tre viktige nøkkelord. For ikke å snakke om hverdagen og det å ta og gi.

For både mamma og pappa har alltid hatt stor respekt for hverandre. De har alltid vært likestilt og respekter hverandre sine ønsker, tanker og valg. Det skal sies at de ikke alltid har vært enige, men de har uansett respektert hverandre 100 %.

Mamma og pappa har alltid snakket om det å ha tid sammen. For dem har det aldri vært å måtte skaffe barnevakt og reise på langweekend til Paris. Det har kunne vært å gå en tur sammen. Å vaske bilen sammen eller kanskje å lage middag sammen. Å kunne finne tid i hverdagen. Det er jo tross alt hverdagen som er viktigst, for det er hverdager det er flest av.

Men viktigst av alt så har kanskje mamma og pappa alltid vært eksperter på å ta og gi. De har aldri konkurrert om hvem som har vært mest sliten, hvem som har gjort mest eller hvem som fortjener noe mest. De har ikke vært gjerrige ovenfor hverandre og de har alltid tatt og gitt. De har alltid spilt på lag. Selv om motstanderne kanskje har vært litt for tøffe og motvinden litt for sterk.

Når det har vært tungt å gå i motbakken, så har de tatt hverandre i hånda, de har tatt oss på ryggen og kommet seg opp. De har funnet øyeblikk til å le, samme hvor vanskelig ting har vært og de har vært og er et heidundranes team.

Gratulerer så mye med 30 år sammen mamma og pappa, takk for at dere gir meg troa på kjærligheten.

Jeg vet at dere stort sett kanskje har rukket å se hverandre ti minutter etter jobb, før det er kjøring til nytt møte og til håndballtrening. Men igjen… Det er jo flest hverdager, eller hva? 😉

Okei. Jeg burde kanskje ventet til jeg hadde kommet litt lengre ned i innlegget med å innrømme det, sånn at så mange som mulig kunne få med seg det jeg egentlig vil si, men det blir vanskelig å snakke om sillsær (silikonpupper), kirurger og størrelse når fakta er at jeg nettopp løy.

Eller lurte deg. For det kan hende at du klikket deg inn i en ren tilfeldighet, det kan hende at du er en av de (kule) faste som klikker deg inn hver eneste dag og så kan det jo hende at du klikket deg inn fordi du ville lese om mine nye pupper, ha noe sladder å skrive om eller et nytt tema å prate om. Ikke veit jeg, men jeg veit hvert fall at jeg i skrivende stund har oppmerksomheten din (takk!) og selv om du forventet noe helt annet, så håper jeg ikke at du blir sur og klikker deg rett ut igjen. Jeg vil nemlig så veldig gjerne komme med en påminnelse.

Jeg skrev det samme før idag, men det var nesten ingen som gadd å lese det, så jeg fjernet det og limte det inn her i stedet for.

… Jeg har forresten ingen tendens til å drive og juge, men akkurat i dag så gjør jeg det for en god sak. Eller, for deg og meg.

I dag er det nemlig verdensdagen for psykisk helse. Jeg både vet og skjønner at det kan være enkelt å skrolle forbi, at det kan være enkelt å tenke at det ikke gjelder meg eller å tenke at det faktisk kanskje er litt ubehagelig. Men, vi har alle en psykisk helse – Og den må vi ta på det fulleste alvor.

Jeg veit ikke hvordan du har det og du har heller ikke peiling på hvordan jeg har det. Ofte spør vi hverandre hvordan det går, og like høflig som vi spør, så svarer vi “det går bra, hva med deg?”. Det hender jeg lurer på om hvordan den gamle klassevenninna mi, kollegaen min eller den gamle bekjente hadde tatt det om jeg faktisk hadde vært 100 % ærlig. Om jeg hadde sagt at det var litt vanskelig nå eller om jeg hadde sagt hvor fantastisk jeg hadde det? Om jeg hadde fortalt at jeg ikke har sovet på en uke eller at jeg hadde fortalt at jeg hadde fått en lønnsforhøyelse?

Samtidig som jeg lurer på det, så er jeg en av de som svarer “det går bra, hva med deg?”. Samme hvordan jeg har det. Det har til og med hendt at jeg bedt om at jeg ikke skal møte noen, fordi jeg er livredd for at noen skal spørre om hvordan jeg faktisk har det. Rett og slett fordi at jeg vet at jeg ikke hadde klart å svare, uten å knekke sammen.

Livet går opp og ned, og ofte litt til siden. Det hender til og med at man står rett opp og ned, uten å komme noen vei. Det er skikkelig frustrende, men jeg liker å tro at det er ganske vanlig. Hvert fall å føle seg sånn.

Jeg vet at det er enkelt å føle seg skikkelig alene, å føle at man er den eneste i verdens som har det sånn som man har det og at ingen forstår, og det er helt greit. Jeg gidder egentlig ikke å skrive at “du er ikke alene”, for det vet du. Men når det står midt oppe i det, så kjennes det kanskje sånn ut – Og det er greit. Men, da er det viktig at vi prater om det. Kanskje det er nok å sende en melding til en venn å fortelle, kanskje det hjelper å oppsøke en profesjonell og kanskje det er riktig å gå en lang tur i skogen med en du er glad i, uten å egentlig si noe som helst?

Da jeg mistet en venninne i bilulykke da jeg gikk i 5.klasse, fikk jeg låne en bok av helsesøster. Det irriterer meg at jeg ikke husker hva den heter, men den handlet om hvordan man kunne være en god venn. Jeg gikk jo gjennom en sorgprosess selv, men jeg trengte også en påminnelse om hvordan jeg kunne være en god venn for meg selv og ikke minst for andre. Den boka lærte meg blant annet at man alltid skal spørre hvordan noen har det, for det er vanskeligere å svare på det, enn å si ja eller nei. Den lærte meg også at man aldri kan fjerne følelsene eller tankene til noen, men man kan lette på trykket. Man kan være en venn. Man kan støvsuge gulvet eller sette på en vaskemaskin. Man kan bidra. Man kan sette av tid. Man kan se personen. Man kan være tilstede.

Vi kan strekke ut en arm, vi kan gi et smil, vi kan sette av tid. Det koster så lite å være en venn eller et medmenneske, men det kan faktisk både redde liv og være totalt avgjørende.

Jeg håper du tar litt ekstra vare på deg selv i dag, og kanskje at du ser litt ekstra til en som kanskje trenger det🖤

Nå skal jeg på fotballtrening og lufte hodet.

Klem fra meg

Jeg prøver å komme meg på trening så ofte jeg kan (og gidder). Jeg er en av de som trener fordi det gir meg overskudd, fordi jeg digger følelsen av å være sterk og fordi jeg vet at jeg har godt av det.

Jeg vet at jeg blir en litt bedre venninne, en litt bedre kollega og en litt bedre (les: blidere) samboer.

Jeg er langt ifra ekspert på noe som helst område når det kommer til trening, men er det en ting jeg vet så er det at vi har godt av det. Unge, gamle, høye, lave, tjukke eller smale.

I dag delte jeg et bilde av at jeg var på treningssenteret og like etterpå dukket denne meldingen opp i innboksen min:

Jeg ble ganske paff og visste ikke helt hva jeg verken skulle si eller svare.

Men nå har jeg fått tenkt litt, og jeg har tenkt aller mest på de som gruer seg hver gang de skal på treningssenteret, på de som har gått mange runder med seg selv for å i det hele tatt ha kommet seg dit og på de som ikke tør å dra dit i det hele tatt.

For hva vet egentlig jenta som sendte meg denne meldinga, om meg?

Hva vet alle de som snakker nedlatende om andre på landets treningssentre om de andre som er der?

Hvem i alle dager er disse folka som tror at de får bestemme hvem som er bra nok til å være på trening og ikke, og hvem som er tynne nok til å gå i singlet?!

Hva om den sjenerte jenta i hjørnet bruker treningssenteret til å komme seg ut blant folk, fordi hun sliter skikkelig med sosial angst?

Hva om han fyren som alltid flekser i speilet endelig begynner å bli tilfreds med seg selv etter mange år med en selvtillit på bunn?

Hva om hun late dama som alltid er på trening i bare femten minutter før hun drar, holder på å trene seg opp fra en stygg ulykke?

Hva om det er første gang han gutten du ler av, er på et treningssenter?

Hva om de gamle damene som du syntes er kjempe irriterende og i veien, er der fordi de er skikkelig ensomme?

Ja, og hun tjukke dama på sykkelen du kanskje gjør narr av. Burde vi ikke heie på henne? Løfte henne frem? Klappe i hendene for at hun faktisk har kommet seg dit?

Det syntes hvert fall jeg.

La oss være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! La oss drite i å snakke dritt om andre, himle med øynene og se ned på noen som prøver så godt de bare kan.

Jenta kan umulig ha visst at det er første gang jeg trener med singlet på så lenge jeg kan huske fordi jeg har følt meg litt for bred, litt for stor, litt for rar til å gjøre det, og vet du hva? Det skal jeg faen meg gjøre i morgen også.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle.

Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle 💪🏻 

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli fotballspiller. Jeg drømte om både Tyskland, landslag og 1.plasser. Jeg trente mer enn de fleste, jeg ofret mye og jeg elsket det jeg holdt på med.

Jeg elsket samholdet, lagvenninnene mine og hver eneste lille seier. Både lagseierene og de personlige seirene – Som første gang jeg scorte mål på hodet, da jeg avgårde en finale og da jeg fikk rødt kort. Ja, kanskje ikke akkurat en personlig seier, men det ble hvert fall en morsom historie.

Jeg husker også en gang at jeg ble skikkelig forbanna på en lærer. Jeg gikk på ungdomsskolen og læreren min spurte hva alle i klassen ville bli. Vi skulle svare en etter en, om mens de andre i klassen svarte politi, eiendomsmegler, butikksjef og ‘hakke peiling’, så svarte jeg at jeg ville bli fotballspiller. Læreren min begynte å le og sa at det nærmest var umulig, og at det kanskje var lurt å finne på noe annet.

Jeg sa ingen ting, men den dagen trente jeg ekstra hardt.

I mange år satset jeg det jeg hadde for å nå målet mitt. Det var både oppturer og nedturer, og i perioder var det desidert flest nedturer.

Sommeren jeg skulle begynne i 2.klasse på videregående byttet jeg klubb. Dagen før jeg skulle spille min første kamp tråkket jeg over på trening. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å være skadet og jeg bestemte meg for å teipe ankelen, ta smertestillende om det var vondt og satse på det beste.

To uker senere smalt det og jeg røk ankelen.

På første sykehusbesøk fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå på krykker i fire dager, og at det da helt sikkert kom til å være bedre. Jeg merket selv at det ikke stemte og oppsøkte en ny lege, og da fikk jeg beskjed om at det aller meste, bortsett fra akillesen var enten røket eller hardt skadet.

Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg var heldig om jeg noen gang kom til å klare og løpe ordentlig igjen, og jeg husker at noe av det første jeg tenkte var at den hersens læreren skulle få rett om at jeg ikke kom til å klare det.

Det neste halvåret gikk jeg på krykker, jeg fikk trent minimalt og jeg nektet å se fotball. Jeg ville verken se fotball på TV, se lillesøsteren min spille eller følge med på mitt eget lag. Den eneste gangen jeg var på en fotballbane etter skaden var da jeg spilte inn siste klipp til ‘Sykt Perfekt.’ Eller, en lagvenninne gjorde det jeg skulle gjort, mens jeg sto på sidelinjen med krykker.

Etter fire måneder kastet jeg krykkene. Etter syv måneder løp jeg mine første meter igjen. Etter tolv måneder så jeg min første fotballkamp igjen. Etter 1,5 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2,5 år bestemte jeg meg for å prøve enda en gang. Det gikk bedre. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle gi det en sjans så lenge det varte. Gikk det til helvete igjen fikk det bare være, men jeg skulle hvert fall ha det gøy frem til det. Og det har jeg fortsatt. Sinnssykt gøy faktisk.

Og jeg er så vanvittig takknemlig. For at jeg kan løpe om jeg vil. For at kroppen min fungerer. For at jeg kan. For at jeg ikke ga meg. Selv om jeg måtte gi glipp på drømmen min, selv om det første halve året var skikkelig tøft, selv om jeg har måtte gå mange runder med meg selv og selv om jeg ganske mange ganger har måtte ta et steg frem, og to tilbake.

I går kveld spilte jeg fotballkamp. Vi vant og jeg krangla med dommeren, akkurat som før. For første gang på flere måneder var ankelen min vond etter kampen, og uansett hvor rart det kanskje høres ut så var jeg faktisk litt takknemlig for det. For det minte meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å sette pris på alt jeg kan gjøre med kroppen min og at jeg verken skal ta det å kunne løpe til bussen, det å kunne danse til langt på natt eller å kunne spille fotball med gode venner for gitt.

Jeg er ikke kjedelig, jeg er introvert – Og det er HELT greit.

Det er lørdagkveld og mine sosiale medier bugner av folk som er på fest, i bursdager og i andre sosiale sammenkomster. Selv sitter jeg hjemme og er storfornøyd. Det er nemlig ikke så viktig for meg.

Jeg tror veldig mange anser meg som veldig sosial, at jeg er hun som alltid gjør kule ting og hun som alltid henger med masse folk, men sannheten er at jeg egentlig er skikkelig kjedelig. Eller nei, ikke kjedelig. Jeg er meg sjæl. For jeg er ikke så sosial av meg, snarere tvert i mot.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har funnet på de villeste unnskyldninger for å slippe unna de store og sosiale sammenkomstene. Det er liksom ikke helt meg, jeg syntes ikke det er kult og det eneste jeg egentlig vil er å dra hjem. Være alene og gjøre noe jeg syntes er ålreit. Mens andre har jublet for å få invitasjoner til store bursdagsselskaper har jeg blitt svett og prøvd å finne en unnskyldning til å ikke komme. Ikke alltid, men ofte. Til mamma sin store frustrasjon. For hun har prøvd å overtale meg. Hun har nærmest smisket for å få meg ut døra. Jeg klandrer hun ikke, og jeg vet at hun er ganske så lik selv, men hun har vel kanskje vært redd for at jeg skal føle meg alene. Jeg vet ikke. 

Sist jeg var i en stor sosial sammenkomst var jeg der i to timer, og sendt melding til mamma der jeg rett etter 21.00 skrev:

«Nå har jeg vel vært her lenge nok, så nå kan jeg vel dra?»

Det handler ikke om at jeg ikke liker menneskene jeg er sammen med eller at jeg ikke har det bra, det bare er liksom ikke min greie.

Jeg har alltid beundret de som alltid er sosiale, de som alltid er sammen med andre, som planlegger, som fester (helst hele tiden) og som virker å aldri bli slitne av det. Jeg tror kanskje at jeg har beundret de fordi jeg har følt at det er det som er rett. Det som er kult. For vi blir jo opplært til at vi aller helst skal være så kule som mulig, at vi burde ha flest venner som mulig og at det er fett å være sosial hele tiden.

For man blir jo sett på som litt annerledes og rar hvis man ikke blir med, hvis man sier nei og hvis man faktisk foretrekker å sitte alene hjemme.

Jeg skriver dette fordi jeg for noen timer siden fikk melding fra en jente som følte seg skikkelig teit som heller ville sitte hjemme en lørdagskveld enn å dra på fest. Hun følte seg rett og slett som en skikkelig taper. Men, hun er ikke teit og hun er ikke en taper. Hun er seg sjæl – Og det er helt greit. Vi er for søren ikke tapere fordi vi er annerledes enn noen andre, eller fordi vi er annerledes enn det vi vanligvis snakker om.

Vi må ikke gjøre som alle andre eller gjøre det vi føler at kreves av oss. Vi har lov til å ta valg utifra det som vi liker best og det som er best for oss. Det er helt greit å sitte alene hjemme en lørdagskveld, og man trenger for all del ikke å føle seg verken annerledes eller rar.

Så, hei til du som sitter alene hjemme i sofaen, på rommet ditt eller som gleder deg til å kunne flykte fra festen du er på – Hjem til bobla di. Du er ikke teit, du er ikke kjedelig og du er ikke alene. Ja, selv om du sitter alene hjemme🖤

I sommer kom jeg over et produkt jeg hadde lyst til å teste. Det var en barbermaskin for kvinner, som skulle være revlosjunerende. Jeg bestilte produktet og var veldig fornøyd.

Kort tid etter så fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å gjøre et samarbeid med samme firma, og ettersom jeg var så fornøyd selv så var det enkelt å takke ja.

På det tidspunktet kalte firma seg MyFlawless og jeg hørte mange snakke varmt om produktet, og jeg så flere kollegaer annonsere for det.

Da jeg skulle gjennomføre samarbeidet fikk jeg beskjed om at firmaet hadde fått nytt navn og skulle gjøre en merkevareendring å fra nå av kalle seg bSmooth.

Jeg stusset ikke noe mer på det, og gjennomførte samarbeidet.

I ettertid har jeg fått titalls meldinger fra mine følgere som enten ikke har fått produktet, som har blitt trekt dobbelt og som har mottatt dårlige eller ødelagte produkter i posten. Mange har opplevd å motta et helt annet produkt enn hva jeg selv har mottatt.

Firmaet har fortsatt å annonsere og spre ut reklame, også på noen av Sverige sine største influensere. Når jeg har stilt spørsmål angående merkevareendringen har jeg fått beskjed om at bSmooth har stjålet merkevaren til MyFlawless, men sannheten er jo at det er samme mann som står bak begge og at dette er ren svindel.

Både jeg og byrået bak har blitt lurt, vi har alt skriftlig og det er advokat på saken, bare så dere vet at dette er noe jeg og de tar veldig seriøst.

Jeg er ekstremt opptatt av hvilke samarbeid jeg gjør, av hvem samarbeider med og hva jeg går god for. Denne gangen bomma jeg skikkelig, og det gjør meg ordentlig lei meg. Jeg ble rett og slett lurt, og jeg gikk fem på. Jeg også. 

Det gjør meg skikkelig sint og skuffa at mine følgere, som jeg setter umåtelig stor pris på, har blitt lurt i mitt navn.

Jeg vet at det er en risiko for at jeg aldri kommer til å se pengene jeg skulle sitte igjen med etter dette samarbeidet, men for meg er det veldig mye viktigere å strekke hånda i været og si unnskyld, enn det er å ha noen ekstra kroner på konto.

Så, til alle som føler seg snytt eller lurt så sier jeg unnskyld. Dette skal ikke gjenta seg, og om du ikke har mottatt produktet ditt så kan du sende meg en DM på Instagram på @Martine.halvs, så skal jeg forsøke å hjelpe deg så godt jeg kan.

Den summen jeg skulle fått for dette samarbeidet vil jeg bruke av min egen lomme, så om du ikke har mottatt produktet, ta kontakt.

PS: Det er lovet at produktet skal komme mellom 2-3 dager og for mange kommer det, men det tar opp mot 14 dager (bare så dere vet).

Takk for tilliten.

En ydmyk klem fra meg💛