Ja, hun er deilig!

– Gjesteinnlegg fra C – 

På bildet over ser dere kjæresten min. I går la hun ut bildet over på Instagram (@martine.halvs) og ganske kjapt var det en person som skrev at h*n ikke kunne skjønne at jeg kunne være sammen med henne:

Personen kommenterte også ting som at hun ikke var noe fin og at kroppen hennes var ekkel, men kommentarene ble raskt slettet etter at jeg svarte.

Jeg er ikke typen som bryr meg om stort, men akkurat dette kunne jeg ikke la være å kommentere.

For på bildet ser dere er frisk, sunn og glad jente. Dere ser en jente som drar meg opp fra senga hver morgen, som kjefter på meg når jeg glemmer å rydde opp etter meg og en jente som får meg til å smile som ingen annen.

Dere ser en jente som har troa på seg selv og som ikke er så opptatt av å likne på alle andre.

Hun har ikke sixpack, hun har ikke Instagram-lepper eller “ideal-rumpa”. Hun har ikke tight-gap mellom lårene eller synlige ribben. Det hun derimot har er et nydelig smil, en sunn kropp og et hode som er smartere enn de fleste. Hun har en kropp som gjør det mulig for henne å få til akkurat det hun vil, en kropp som kan bære henne jorden rundt og som jeg er heldig å få elske.

Som mann har jeg faktisk sett meg lei av kroppspresset. For er vi ikke litt ferdig med det? Er vi ikke ferdige med å slenge stygge kommentarer om hverandre? Med å kalle hverandre tjukke, stygge, ekle og feite? Har vi helt seriøst ikke noe bedre å drive med enn det? Kan vi ikke alle være enige om at det viktigste i livet ikke er å være deilig? Og at det viktigste i livet ikke er å bedømme hvem som er deilig og ikke?

Så, når noen lurer på hvordan jeg kan være sammen med henne eller om hvordan jeg kan syntes at er flott, så kan jeg faktisk ikke forstå hva dere mener. For meg er hun nemlig helt perfekt – Og jeg vil mye heller ha en glad, sunn og fornøyd jente, enn en som ikke har det bra og som er opptatt av at alle andre skal syntes at hun er deilig.

Gi nå litt faen i hva alle andre driver med og hvordan alle andre ser ut – Jeg lover deg at du får det bedre da 💪🏻

God sommer og nyt sola!

// C

De sexy bildene fra dusjen…

Det hender jeg får meldinger i innboksen min som gjør at jeg omtrent detter av stolen. Alt fra betroelser om fotsopp og penisbilder, til tilbud om luksuriøse reiser fra fyrer på alder med min egen bestefar. Takk for infoen og takk for invitasjonen! 

I dag har jeg fått en melding fra en fyr overalt hvor det går an å sende meg melding. I hver melding har han lurt på om jeg ikke kan sende han noen sexy bilder fra dusjen, om han ikke kan få bli med meg inn i dusjen og om hva jeg liker å gjøre i dusjen.

Jeg vet ikke hva han tror at jeg egentlig holder på med i dusjen, men jeg tenkte å avgi en forklaring.

1. Jeg barberer leggene mine.

2. Ofte tar jeg tannpussen i dusjen… 

​3. Ja, det kan skje at jeg klipper tåneglene…. 

4. Og jeg vasker håret (med blåshampoo i dag om du måtte lure)

5. Ja, og en del ting som det ikke er mulig å ta bilde av…

Som når jeg synger i dusjen. 

Jeg vil vel tro at de fleste tar dusjen sånn som meg, men jeg setter pris på at noen tror at jeg ser steinhot ut når jeg dusjer.

Men, jeg tror det får bli med fantasien… Eller ikke:

– Følg meg gjerne på Instagram: @Martine.halvs

Til alle som gruer seg like mye som meg:

Hurra, det er den tiden på året igjen!

Den tiden på året der de tjukke genserne pakkes bort, der klærne skal av og bikinien på. Der de bleke leggene mine titter frem og bikinilinja blomstrer. Bokstavlig talt. 

Hvis du er en sånn som meg, som bruker opp bikiniene dine hver sesong og derfor trenger en, to eller fire nye bikinier hvert år…:

Hvert eneste år må jeg kvinne meg opp for å traske inn i landets butikker, dra med meg de bikiniene som jeg hater minst og vagge inn i prøverommet og vrenge av meg klærne.

Det hersens prøverommet som viser frem alt. Både de inngrodde hårene i bikinilinja og de cellulittene jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Velkommen skal dere være! 

I går forsøkte den hyggelige damen som jobbet butikken og spørre om jeg behøvde noe hjelp, jeg svarte gryntende at det gikk fint, mens jeg fortsatte å forberedte meg mentalt.

For lite, for trangt, for mye pupper, nei, kødder du, for stor, for bred, for smalt. HVA ER DETTE?!

Faktisk så lurer jeg på om bikinishopping er på topp 10-lista mi over ting jeg hater. For neida, jeg hater verken bikini, sol eller sommer… Det elsker jeg faktisk så høyt at jeg nærmest går rundt i en konstant lykkerus med en gang sola titter frem og vekker fregnene mine til livet igjen. Jeg hater bare det å finne en bikini, eller tre som jeg føler at passer meg og som jeg føler meg fin i på stranda. En som ikke viser frem alt annet enn streken i rumpa eller niplene mine. Det vil jeg liksom aller helst ha i fred, tro det eller ei.

Jeg kan ikke skjønne at det skal være så forbaskande vanskelig. Så klamt. Så grusomt.

Jeg sender hvert fall en varm tanke til alle dere som har bikinishoppingen foran dere og som gleder dere like lite som meg:

Lykke til😂

Ja, og husk at bikinien skal passe deg og at ikke du skal passe bikinien.

Jeg slår opp!

Det siste året har jeg lært mye om meg selv. Jeg har utviklet meg, forandret meg en del og jeg har tilegnet meg mye ny kunnskap. Jeg begynner å forstå at jeg fortjener å ha det bra og jeg begynner å skjønne at jeg ikke behøver å finne meg i alt.

Det siste året har jeg lært meg å forstå verdien av ting, ja, hvert fall mer enn tidligere. Jeg begynner nemlig å forstå hva og hvem som gjør meg godt. Jeg begynner å forstå hva jeg må gjøre for å ha det best mulig og jeg begynner å lære meg at ting ikke er så nøye.

Jeg er fullstendig klar over at jeg enda har en lang vei å gå når det kommer til det meste, men det å kjenne at jeg har blitt båd litt sterkere, eldre og klokere føles både godt – Og litt på tide.

Jeg er en av de som plages av enormt mye dårlig samvittighet. Jeg får dårlig samvittighet når jeg glemmer å ønske gamle klassekamerater gratulerer med dagen på Facebook (selv om jeg ikke har peiling på at de har bursdag), jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke strekker til og får til absolutt alt jeg egentlig vil, og jeg får dårlig samvittighet hvis ikke jeg klarer å ta vare på alt og alle. Minus meg selv.

Det siste året og den siste tiden har jeg forstått at jeg nødvendigvis ikke trenger en gigantisk vennegjeng for å ha det bra. Jeg har også forstått at det er umulig å ta vare på så mange som jeg egentlig har trodd at jeg har behøvd.

Vennskap er komplisert, det er deilig og det er fint. Alle vennskap er ikke ment for å vare, noen vennskap er det verdt å kjempe for og noen vennskap gir deg ingenting, snarere tvert imot. Jeg har derfor forstått at jeg må ta vare på de menneskene som gir meg noe, de menneskene som vil meg vel og de menneskene som er villige til å få vennskapet til å fungere.

Jeg har også forstått at jeg rett og slett må face at man ikke kan ta vare på alle, og at alle ikke kan ta vare på meg!

Jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i det å irritere seg over en venn. Hvorfor tar han aldri initiativ? Hvorfor snakker hun ikke like mye med meg lenger? Hvorfor blir hun aldri glad på mine vegne? Ah, det siste der kjenner hvert fall jeg veldig godt igjen. Det er skikkelig vanskelig å vite når grensa egentlig er nådd, og hallo, alle vennskap har sine utfordringer og man må ta og gi – Akkurat som i et forhold. Men, til syvende og sist skal vel et vennskap gi mer enn det tar.

Jeg har mistet kontakten med mange fantastiske mennesker de siste årene, og mange av de kan jeg kjenne at jeg savner. Samtidig så skjer livet, og jeg har innfunnet meg i at det er sånn det er.

Andre har jeg faktisk “slått opp med”, rett og slett fordi det har vært venner som kun har sugd energi og venner som ikke har gjort meg noe godt. Det handler ikke om at de ikke er fine folk, men at vi rett og slett ikke har vært bra for hverandre eller at det ikke har fungert.

Og vet du hva? Det er ikke kult, men jeg tror det er viktig. For det å “slå opp” med venner som ikke gjør deg noe godt er faktisk like greit som å slå opp med en kjæreste du ikke lenger har følelser for.

Jeg kjenner at jeg er så lei av å forholde meg til relasjoner og mennesker som jeg egentlig ikke ønsker og som ikke gir meg noen ting.

Venner skal gi energi, ikke ta energi – Og jeg er så glad for at jeg begynner å forstå det.

Med fare for å høres ut som det mest egoistiske mennesket på denne jorden: Gi slipp på mennesker som ikke gjør deg noe godt og lev! Livet er for kort til å kaste bort tid og energi på noe som ikke er bra. Og… NYT de menneskene som vil være vennen din og husk å være venn med deg sjæl også. 

Ja, og av og til tror jeg vi må slå opp med venner også, og det får være greit.

Til drittkjerringene i kommentarfeltet:

Vi snakker mye om at ungdommen oppfører seg så dårlig på internett, men det er jo faktisk foreldregenerasjonen som oppfører seg rævva! 

Det går vel ikke lenger en dag uten at det tordner rundt om i landets kommentarfelt. Enten om det handler om Märtha Louise og hennes nye kjæreste, om TV 2 programmet Sommerhytta eller om man er uenig i om en kjole er i gull eller i blå. Det krangles, blir spredd dritt og hat over en lav sko.

Jeg lurer egentlig på når voksne mennesker ukritisk begynte å kalle hverandre for drittsekker i kommentarfelt. Litt flaut, kanskje. Jeg lurer på om de gjør det når de sitter i møte på jobben og er uenige også…🙃

Jeg mener på ingen måte at man må elske at Sophie Elise har endret på utseende sitt nok en gang. Jeg mener på ingen måte at man må være stor fan av Shaman Derek. Jeg mener på ingen måte at man må digge Paradise Hotel-deltakerne.

Men jeg mener med hånden på hjertet at noen burde tatt seg en liten titt i speilet og stilt seg selv spørsmålet om man faktisk vil være så tåpelig, gretten og kjip som det enkelte gir uttrykk for at de er i kommentarfeltene.

Jeg blir helt svett på ryggen når jeg ser bestemødre, som har profilbilder der de spiser boller i solveggen med barnebarna sine skrive at en ung kvinne likner på en prostituert og at det eneste munnen hennes duger til er å suge. Wow, bestemor! 

Jeg blir målløs når jeg ser en pappa som man tydelig ser på profilen at trener et fotballag, omtaler en annen person som hjernedød og hjerneskada. Bra forbilde, papsen!

Jeg blir sjokkert når jeg ser en mamma skrive til en annen mamma at hun aldri burde blitt født med livmor, så dårlig og stygg mor som hun er. Sterkt. 

Sånn helt seriøst. Hva skjer a? Det er strålende at vi kan diskutere, argumentere og gi konstruktive tilbakemeldinger, men ærlig talt bestemor… Oppfør deg a!

Sitter dere med kaffekoppen på kontoret og hamrer løs på tastaturet? Sitter dere hjemme i godstolen, ser på reprise av God Morgen Norge, pusser brillene og lirer av dere dritt? Sitter dere i bilen for å hente barna deres i barnehagen og påstår at noen ikke fortjener plassen sin her på jorda?

Hva får noen til å holde på sånn? Jeg sliter liksom litt med å tro at man har det dødsfett med seg sjæl når man har et så stort behov for å spy ut dritt til noen andre.

Det virker som at altfor mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen ikke forstår at vi leser hva de skriver, at alt de skriver kommer på trykk og at det kommer til å stå der for alltid.

Vi snakker mye om mobbing og de aller fleste gir uttrykk for at det er noe de ikke syntes noe om og hver gang det publiseres en tragisk historie om mobbing viser alle sympati. Men kjære vene, det er så mange voksne som ikke er et fnugg bedre sjæl. Og dere har antakeligvis hørt det før, men det er ikke så rart at barn mobber, når dere holder på som dere gjør. Og er det helt seriøst sånn vi vil ha det?

Det vil hvert fall ikke jeg. 

Kan vi ikke heller være litt ålreite, rause og konstruktive? Kan vi ikke vær så snill å huske og ta med oss fornuften når vi hiver oss inn i et kommentarfelt? Kan vi ikke være så snill å drite i og oppføre oss rævva?

I dag er det Rusken på nett-aksjonen, og jeg håper du vil være med å rydde opp i søpla på nettet, og at du vil være med på å legge til rette for åpne, konstruktive og trygge diskusjoner – For alle.

For kjære Gerd, Torbjørn, Stine, Henriette, Stian, Tor-Morten og Hedwig, og resten av sinnataggene i kommentarfeltene… Jeg er så glad for at dere ikke er foreldrene mine, for det hadde vært skikkelig, skikkelig flaut.

PS: Husk på dette før du kommenterer:
#NOHATE

Bare for å ha sagt det:

Jeg har ikke fulgt spesielt godt med på TV 2 programmet ‘Sommerhytta’, men i går sto det tilfeldigvis på i bakgrunnen. Lite visste jeg at det var finale, men jeg fikk med meg paret som vant og tenkte ikke spesielt mye over det.

Vel, helt til jeg i nysgjerrighetens navn klikket meg inn på en sak som informerte meg om at de andre deltakerne i konkurransen var svært misfornøyde og mente at vinnerne ikke var kåret rettferdig. Deltakerne føler seg ført bak lyset, lurt og ydmyket.

Noe sier meg at saken må ha lest veldig godt ettersom den fortsatt ligger nesten øver hos flere av landets største nettaviser. Klikk, klikk, klikk. Vi elsker jo sånn, gjør vi ikke? Hehe. Det gjør hvert fall jeg.

I ren nysgjerrighet sjekket jeg kommentarfeltene på Facebook under sakene og makan til engasjement skal du lete lenge etter.

I kommentarfeltetene var det tusenvis av kommentarer fra folk som fløy i tottene på hverandre og som var så forbanna at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. Jeg, som vil kalle meg selv utenomforstående, kunne ikke unngå og tenke tanken om hvor fantastisk det hadde vært om folk alltid hadde engasjert seg så mye. Som for eksempel i debatter om klima, i at Alabama nærmest forbyr abort i alle tilfeller eller at 1 av 10 norske kvinner forteller at de har blitt voldtatt.

Herregud, uten sammenlinkning selvfølgelig. Selv om engasjementet hadde vært fint og brukt et annet sted. Kanskje. 

Jeg skjønner jo at det er grisekjipt om man har bygd en hytte som man ikke får beholde, og spesielt om det er noen ugler i mosen som gjør at du ikke får det. Rett skal jo tross alt være rett.

I går morges fikk jeg en invitasjon til å delta i et spleiselag via siden Spleis. Det var en bekjent som inviterte meg til å støtte kreftforskning og kreftsyke barn. Den bekjente av meg var frustrert fordi det var overraskende vanskelig og fordi det var så få som ønsket og bidra.

Sent i går kveld fikk jeg en annen invitasjon til et spleiselag via siden Spleis. Noen hadde opprettet et spleiselag for de to som angivelig ble snytt for seieren i programmet Sommerhytta. Målet er å samle inn nok til at de to kan få den hytta de fortjener.

Det har blitt samlet inn over 100 000,- på godt under et døgn. Det er rørende og fint. Se hvor mye makt og engasjement man kan skape sammen, liksom.

Jeg mener bare: Tenk hvor fint det hadde vært om alle hadde engasjert seg like mye i kreftsyke barn, hungersnød og andre grusomme ting, som de gjør i Sommerhytta a.

 

Hei du, din drittsekk!

Jeg prøver å komme meg på trening så ofte jeg kan (og gidder). Jeg er en av de som trener fordi det gir meg overskudd, fordi jeg digger følelsen av å være sterk og fordi jeg vet at jeg har godt av det.

Jeg er langt ifra ekspert på noe som helst område når det kommer til trening, men er det en ting jeg vet så er det at vi har godt av det. Unge, gamle, høye, lave, tjukke eller smale.

I går morges ble jeg sittende og lytte til en jentegjeng som satt og tøyde i hjørnet på treningssenteret hvor jeg forsøkte å ta noen situps. Det tok litt tid før jeg forsto at den lille jentegjengen ved siden av meg var der med klassen sin, og at samtalen de hadde dreide seg om to av de andre jentene som var på treningssenteret.

Samtalen som handlet om hvor rare de var, hvor dumt det så ut når de trente og at det ikke hjalp at de trente når de så ut som de allerede gjorde.

Jeg, som egentlig hadde nok med situpsene mine visste ikke hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle se eller om jeg burde si noe.

Her jeg sitter nå, angrer jeg på at jeg ikke gjorde noe. Men hvis jeg skal være helt ærlig så følte jeg meg ikke så høy i hatten ved siden av jentene som snakka dritt om de andre på treningssenteret. Ikke ble det flere situps på meg heller. 

Men, jeg tenkte kanskje jeg skrive noe i stedet. Til jentene som snakka dritt på treningssenteret, til de som ser ned på andre som prøver å komme seg i form og som tror at de er så forbanna mye bedre enn noen andre:

Hei du, din drittsekk!

Hvem er du til å bestemme hvem som er bra nok til å være på trening og ikke?

Hva om den sjenerte jenta i hjørnet i hjørnet bruker treningssenteret til å komme seg ut blant folk, fordi hun sliter skikkelig med sosial angst?

Hva om han fyren som alltid flekser i speilet endelig begynner å bli tilfreds med seg selv etter mange år med en selvtillit på bunn?

Hva om hun late dama som alltid er på trening i bare femten minutter før hun drar holder på å trene seg opp fra en stygg ulykke?

Hva om det er første gang han gutten som holder på med benkpress er der, uten å ha noen som kan lære han hvordan det fungerer?

Hva om de gamle damene som kun er på treningssenteret for å skravle er skikkelig ensomme?

Er det kult å le da? Er det kult å himle med øynene da? Er det kult å baksnakke da?

Ja, og hun tjukke dama på sykkelen du kanskje gjør narr av. Burde vi ikke heie på henne? Løfte henne frem? Klappe i hendene for at hun faktisk har kommet seg dit?

Det syntes hvert fall jeg.

La oss være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! La oss drite i å snakke dritt om andre, himle med øynene og se ned på noen som prøver så godt de bare kan.

Jeg vet at jeg har mer enn nok med meg selv når jeg er der, og det har nok de aller fleste andre også.

Jeg har hvert fall for lengst bestemt meg for at jeg heller skal gi en hjelpende hånd og et smil, i stedet for å være en dritt fordi jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle. Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle💪🏻 

____________________________

Følg meg gjerne på Instagram @Martine.halvs!

Fordi det er nok nå

Mammaen min er den tøffeste, sterkeste og beste dama jeg veit om. Ja, og noe av det aller beste med mammaen min er at hun har gitt med to søsken. En lillesøster og en storebror.

En lillesøster som jeg av og til irriterer grønn, som alltid gir meg en klem når jeg behøver det og som alltid får meg til å le.

En storebror som jeg alltid har ville løpe like fort som, som alltid har passet på meg, selv når jeg ikke har visst om det og som aldri er lenger enn en telefonsamtale unna.

Broren min ble født 18.mai 1995 og det var ingen selvfølge at det ville gå bra. Faktisk holdt det på å gå skikkelig gærent. Både med mammaen min og med broren min.

Jeg har den siste måneden fulgt Bunadsgeriljaen tett.

Bundasgeriljaen er en tverrpolitisk folkebevegelse som kjemper for nærhet til et trygt fødetilbud for alle i hele landet. Jeg har fulgt sterke damer som har brukt stemmen sin til å rope høyt, jeg har fullt tøffe mannfolk som har hivd seg med i kampen og jeg har fulgt en folkebevegelse som gir meg gåsehud. Den gjør meg skikkelig stolt. 

Med stor sannsynlighet vil jeg også trenge ekstra hjelp og kompetanse den dagen jeg kanskje er så heldig å få barn. Jeg veit det. Jeg veit at det den 18.mai 1995 kunne ha gått så galt at verken lillesøster min, jeg, storebroren min eller mamma kunne vært.

På grunn av en fødsel som egentlig burde være det tryggeste og fineste i verden. Jeg har lært at vi er nødt til å tilby gode fødetilbud for alle, at vi er nødt til å tilby god oppfølging til alle og vi er nødt til å tilby god nok kompetanse til alle. 

I dag slutter jeg meg til Bunadsgeriljaen på alvor. For nærhet til føden. For trygghet til alle. Fordi det er nok nå.

Takk til alle som bruker stemmen sin, makten sin og posisjonen sin! Jeg har troa.

Slutt å ødelegg 17.mai!

Det er sjeldent jeg skriver et innlegg som kun går på mine egne følelser og tanker. Men i dag så føler jeg for å si noe.

Jeg er medlem av en Facebookgruppe der det i disse dager deles haugevis av tips om 17.mai. Alt fra hårfrisyrer, til kakeoppskrifter og til hvordan man kan unngå gnagsår. I går ble det stilt et spørsmål om hva flertallet syntes om andre flagg en det norske på 17.mai og jeg kan mildt sagt si at kommentarfeltet kokte.

Samfunnet vårt består i en økende grad av mennesker med ulik kulturell bakgrunn, noe som er berikende og fint for oss alle. De fleste av oss er positive til mangfold, ulikheter og forskjeller, fordi det er en god kilde til å skape nye bånd, utveksle ideer, skape fornyelse og kreativitet. Men, vi kan faktisk ikke la det gå på bekostning av nasjonaldagen vår.

For på 17.mai skal vi synge nasjonalsangen, rope hipp, hipp hurra og veive med det flotteste flagget jeg vet om. Fordi det er vår nasjonaldag.

Vi styrker på ingen måte integrasjonen eller respekten for andre kulturer eller religioner ved å underkjenne at 17.mai ikke er så viktig for oss, og gjøre om våre egne tradisjoner i respekt.

17.mai for meg handler om tog, vakre bunader, samhold, stolthet og frihet, og for meg er dette hellig.

Vi må ikke slutte å feire 17.mai på vår måte fordi vi skal inkludere flere.

Vi må ikke slutte å ha respekt for vårt flagg, fordi vi ønsker flere nasjonaliteter velkomne.

Vi må ikke slutte å være stolte av hvor vi kommer fra, hvem vi er og hva vi har fått til.

Forståelsen min for at det skal brukes andre flagg enn vårt er lav, og den er lav fordi jeg mener at det handler om lojalitet og tilhørighet – og jeg mener også at det handler om respekt.

Det handler om respekt for et helt land, en hel historise og om respekt for både glade barn, slitne mødre og herjende ungdom. Jeg forstår ikke hvorfor andre lands flagg skal vaie på vår stolteste og flotteste dag.

Det blir jo liksom litt som å kjøpe bløtkake til naboen på hans bursdag, for og så skrive mitt navn på den.

Jeg syntes faktisk ikke det er greit at vi endrer på våre tradisjoner fordi noen føler seg støtt eller fordi vi skal inkludere flere. Alle som vil er hjertelig velkomne til å feire årets fineste dag, til å rope hurra og til og la seg selv berike. Jo flere, jo bedre!

Jeg melder meg faktisk frivillige til å gi kunnskap og til å dele våre flotte tradisjoner, men vær så snill og ikke ødelegg eller forandre på nasjonaldagen vår.

Hipp, hipp hurra! 🇧🇻

Del gjerne. 

 

Hvordan få seg nye venner?

Spørsmålet har dukket opp i innboksen min ved flere anledninger. Hvordan få seg nye venner? Jeg har tenkt lenge på det selv og jeg kunne ønske at jeg hadde et fasitsvar. Et svar som alle de som føler at de mangler noen i livet sitt, alle som flytter til et nytt sted og følger seg ensomme og alle som ønsker nye bekjentskaper kunne lent seg på. Et svar jeg kunne lent meg på. En suksessoppskrift.  

I 2017 flyttet jeg til Sverige sammen med C. Han skulle jobbe, jeg skulle pendle og jeg skulle skaffe meg nye venner. Jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle ta fatt på en ny by, et nytt miljø og nye mennesker. Jeg husker hvordan jeg tenkte alle de teite tankene om at ingen kom til å like meg, at det kanskje ikke fantes noen der som jeg kom til å klikke med og ikke minst tanken om at jeg ikke ville få meg en eneste venn.

Det første jeg gjorde før vi flyttet ned var å finne et menneske jeg visste at bodde der, ta kontakt og avtale å treffes. Og til tross for at jeg holdt på å avlyse fordi jeg var så nervøs rett før vårt første møte, så overlevde jeg. Herregud, selvfølgelig gjorde jeg det! Vi ble jo faktisk skikkelig gode venner. Ja, og hun hadde jo andre venner der, som jeg var så heldig å bli kjent med.

Jeg skjønte fort at jeg måtte ta ansvar selv også. Jeg kunne ikke bare lene meg på alle andre og jeg kunne hvert fall ikke forvente at det bare skulle dukke opp nye potensielle venner på døra.

Jeg ble derfor en ekspert til å inviterte folk på middag, til å henge meg på ting selv om jeg egentlig ikke hadde overskudd til og til å snakke med de jeg kunne.

Faktisk traff jeg min aller beste venninne det året, og om jeg ikke hadde flyttet og om jeg ikke hadde tatt sjansen hadde jeg antakeligvis aldri truffet henne!

Det året lærte jeg meg at det finnes mennesker for alle der ute. Det er ikke sikkert at de jobber på samme jobb som deg, at de bor i nabolaget eller trener på det samme treningssenteret som deg, men de finnes. Jeg lover. 

Jeg lærte også at jeg ikke kunne forvente å få en haug av nye venner om jeg ikke gikk inn for å bli venn med meg selv først. Jeg lærte meg at jeg måtte forsøke og trives i eget selskap, at jeg faktisk var voksen nok til å sitte på kafe alene og at jeg fortjente å ha det bra selv. Å være kompis med meg sjæl. Det hender jeg glemmer det, men stort sett så går det fint.

Det er skikkelig vanskelig med relasjoner og jeg er fullt klar over at det ikke nødvendigvis blir like vellykket neste gang jeg flytter eller neste gang jeg ønsker meg en ny venn. Men jeg skal huske på å gjøre mitt, ta vare på meg selv og tørre å ta sjansen. Tørre å snakke med naboen, hun i kassa på butikken og hun jeg følger på Instagram. For alt jeg vet kan det være en ny kompis for livet, og det er kjipt om jeg ikke tar sjansen.

Jeg anbefaler forresten alle å søke opp Hey Girl! på Facebook. Finn gruppa som hører til området du bor i, meld deg inn og delta. Der er det en haug av bra damer som ønsker å treffe akkurat deg, der er det ikke flaut å invitere fremmede med på en kaffe og kanskje din nye bestis er der. Ikke vet jeg, men ta sjansen🖤 Jeg heier på deg.

Lykke til!