Først og fremst må jeg meddele at Gud, engler og Jesus er nevnt i denne teksten, så hvis du blir støtt av ord som det anbefaler jeg deg å lukke den og se bort.  

Det er sjeldent jeg skriver et innlegg uten å tenke meg om, og et innlegg som kun går på min egne følelser. Men akkurat nå kjenner jeg et intenst behov for å si ifra, for nå må vi faktisk ta oss sammen.

Samfunnet vårt består i en økende grad av mennesker med ulik kulturell bakgrunn, noe som er berikende og fint for oss alle. De fleste av oss er positive til mangfold, ulikheter og forskjeller, fordi det er en god kilde til å skape nye bånd, utveksle ideer, skape fornyelse og kreativitet. Men vi kan faktisk ikke la det gå på bekostning av jula, som er en stor og viktig plattform for vårt fellesskap.

For selvfølgelig skal vi synge julesanger og utføre andre tradisjoner som hører julen til, og vi skal gjøre det fordi vi alltid har gjort det og fordi det ikke finnes én eneste god grunn til å la vær – Og fordi det er en del av julen og av våre tradisjoner.


Jeg kom nylig over en plussak i en avis der det ble fortalt at det ved en ungdomsskole i Telemark hadde blitt fremmet et forslag om at julemat skal bli kalt for tradisjonsmat i stedet for. I min egen hjemkommune har juleball blitt omdøpt til vinterball og juletrefest blitt omdøpt til lysfest. Nettopp for å inkludere flere, også de som ikke feirer jul. Men hvorfor i alle dager gjør vi det?

Det heter faktisk julemat og ikke tradisjonsmat, og alle som vil kan få smake! Og det fine? De som ikke vil smake, de slipper.

Vi styrker på ingen måte integrasjonen eller respekten for andre kulturer og religioner ved å underkjenne at julen ikke er så viktig for oss, og gjøre om på våre egne tradisjoner i respekt. 

Julen handler jo om juletrær, nisser, julemat, julesanger, kirkebesøk og gaver, og for meg er dette hellig.

Vi skal ikke fjerne ord som nisser og engler i sangene våre, fordi vi faktisk blir opplært fra vi er barn at nissen sitter på låven og at engler daler ned i skjul.

Vi skal ikke fjerne ord som Gud og Jesus, fordi dette er hovedgrunnen til at vi feirer jul.

Vi skal ikke fjerne sanger som “Deilig er jorden” fordi det er kultur og fordi den handler om så mye mer enn hvilken gud du tror på.

Vi skal ikke fjerne skolegudstjenestene på skolen, fordi de som ikke ønsker å delta kan få slippe. Vi skal ikke besøke andre steder enn kirken, fordi noen ikke ønsker å gå inn i en kirke. Vi skal ikke slutte å få besøk av julenissen på siste skoledag, fordi noen støtes av dette. Vi skal ikke nekte barna å ha på seg nisseluer i barnehagen, fordi noen ikke ønsker å bruke det.

Julen handler om så ufattelig mye mer enn om Jesus, Gud og religion. Det handler om samhold, tilhørighet, håp og kjærlighet. Det handler om at vi er sammen, at vi tar vare på hverandre, gir varme og lys. Det handler om at vi deler og at vi klemmer. Det handler om at vi smiler, ler og synger. Det handler om at vi samles, at vi holder hender og at vi står sammen. Det handler om empati og om ettertanke, og det ligger mer bak sanger som “Deilig er Jorden”, enn at Gud finnes og at Jesus gikk på vannet.

Jeg syntes faktisk ikke det er greit at vi endrer på våre tradisjoner fordi noen føler seg støtt eller fordi vi skal inkludere flere. Alle som vil er hjertelig velkomne til å feire jul, ta del i julens tradisjoner og la seg selv berike.

Jeg melder meg faktisk frivillig til å gi kunnskap og leie noen rundt juletreet, men slutt å ødelegg jula og tradisjonene som hører med.

Det blir faktisk for dumt.

Del gjerne. 

I dag skal jeg fortelle dere en hemmelighet. En hemmelighet jeg skammer meg over. En hemmelighet jeg ikke orker å holde på lenger. For jeg er så lei. Jeg er så lei av alle spørsmålene om hvorfor jeg ikke drikker alkohol, all masinga om at jeg bare kan ta litt og av alle som skal overbevise meg.

– Er ikke det kjedelig da?

– Jamen, hvordan har du det gøy da?

– Denne drinken liker du garantert!

– Er du gravid eller?

– Assa, vet du hva du går glipp av?

– Er du muslim eller? HAHA.

Tenk om jeg er gravid, men at jeg allerede har mislykkes på første forsøket og er livredd for at noen skal få vite om det? Kanskje jeg er ordentlig syk og at kroppen min ikke tåler å drikke? Kanskje jeg er alkoholiker? Kanskje jeg rett og slett ikke har lyst på?

Sist jeg var på fest så svarte jeg først at jeg ikke hadde lyst på. Jeg svarte så at jeg kjørte, etter å ha nærmest blitt tvunget til å ta meg en drink. Deretter svarte jeg at jeg er alkoholiker, etter å ha blitt påspandert en drink jeg flere ganger hadde takket nei til.

“Sorry, jeg er alkoholiker”.

Da slutter de nemlig å spørre.

Og siden du lurer, siden du aldri slutter å spørre og siden du alltid maser, så skal fortelle deg det og jeg håper det gjør at du neste gang driter i å spørre personen ovenfor deg om hvorfor personen ikke drikker.

Jeg fikser nemlig ikke å drikke alkohol. Jeg blir dårlig, jeg blir annerledes og jeg gir meg ikke, og jeg har ikke spesielt gode gener til å gjøre det. Alkohol blir et fristed for meg, og det tør jeg ikke. For det blir til noe jeg føler at jeg fortjener, for godt, det syntes jeg ikke at det er. Det blir ikke fokus på kosen rundt bordet som er fylt opp av gode venninner. Det blir fokus på rusen, på flukten, på å bli drita.

Jeg ønsker ikke, under noen omstendigheter å bli det menneske jeg vet og har sett mennesker rundt meg bli – For jeg vet at jeg har det i meg. Jeg vet hvorfor mine foreldre holder seg til den ene ølen og hvorfor det ikke har blitt servert alkohol i familiebursdagen våre.

Jeg vet hvordan det er å være barn, å komme på besøk til en av de jeg er mest glad i, i hele verden og sette meg opp på fanget, og møte en klem som stinker alkohol. Jeg vet hvordan det er å møte en stengt dør, fordi alkoholen er viktigst. Jeg vet hvordan det er å miste noen på grunn av alkoholen, og jeg har bestemt meg for at ingen av de jeg er glad skal behøve å oppleve det på grunn av meg.

For jeg velger mye heller å avstå fra det å drikke alkohol, enn å bli sint, urimelig og avhengig.

Det å ikke drikke alkohol er fortsatt et tabu og det er evige forventinger til at man skal drikke alkohol.

Jeg er lei av å måtte svare på spørsmål om hvorfor jeg ikke drikker. For alle behøver ikke å ha en grunn til å drikke alkohol, det kan være så enkelt at man ikke har lyst, at man ikke liker det eller at man rett og slett ikke føler for det. Mens andre har grunner sånn som meg.

Jeg drikker ikke alkohol fordi jeg ikke liker det, jeg liker ikke smaken, jeg liker ikke hva det gjør med meg og jeg liker ikke hvordan kroppen min håndterer det. Hvordan kroppen min tenker at et glass på en mandag er helt greit. At to glass også er greit. For ikke å snakke om en hel flaske. Aleine. Mandag, tirsdag, onsdag, ja, du skjønner.

Så husk på det neste gang du spør meg, eller en annen. Og imens så kan du jo tenke litt på hvorfor du faktisk drikker, men det slipper du mest sannsynlig å svare på.

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs – 

Jeg ser meg selv i speilet. Hele leiligheten er mørklagt, jeg tror jeg låste ytterdøren, men jeg husker ikke. Jeg må ha gjort det.

Det føles som at jeg holder pusten, samtidig som pulsen min er skyhøy. Jeg ser meg selv i speilet. Jeg vil gråte, men det er som at noe stopper meg. Det går liksom ikke. Det renner blod fra nesa mi og ansiktet mitt dunker. Det dunker så innmari.

Jeg tar meg i ansiktet og ser at hendene mine er fulle av skrubbsår.

Hvordan skjedde det? Jeg husker ikke. Jeg får panikk. Hva faen skjedde nå?  

I dag er det FNs internasjonale dag for eliminering av vold mot kvinner. I dag er det litt over to år siden jeg uoppfordret ble overfalt utenfor mitt eget hjem. Hver dag utsettes kvinner og jenter for vold. Èn av tre kvinner i verden opplever fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet. Årlig mottar krisesentre i Norge cirka 20.000 henvendelser. 1 av 10 kvinner i Norge rapporterer at de er blitt voldtatt. De fleste voldtekter blir begått av noen man kjenner (86 %). Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet.

Mørketallene er store.

Vold dreper, og det dreper ikke bare liv og mennesker.

Vold dreper meninger, det dreper selvtillit, det dreper ord, det dreper handlinger, det dreper trygghet og det dreper livsglede.

Det dreper kjærlighet, tro, respekt og mot.

Vold er aldri greit. Selv om du er sint. Selv om du har hatt en hektisk periode på jobben. Selv om du er sliten. Selv om du har lyst. Selv om du mener at hun fortjener det. Selv om du syntes hun sa noe dumt. Selv om hun ikke gjorde som du ba om. Selv om du kan.

Det er aldri greit.

Og vi må snakke om det. Vi må snakke om konsekvensene, vi må snakke om forebygging og vi må snakke på vegne av de andre.

For alle kvinner som ikke kan, for alle kvinner som ikke har mulighet og for alle kvinner som ikke tør. For alle kvinner som har eller som blir utsatt for vold.

Det er nok nå. Det er så jævlig nok.

 

Jeg har tenkt på noe i det siste. Eller, jeg skal være helt ærlig. Jeg har følt på noe i det siste og det er en ting jeg lurer på, og det er hvor kjipingene som ikke ønsker andre godt kommer fra. Hvorfor de er så kjipe, hvorfor de er så sure og hvorfor de er så lite rause? Det må jo, ja, være ganske kjipt å være sånn.

Jeg tror de aller fleste av oss har kjent på det å føle at ingen bryr seg, at noen man kanskje skulle ønske at støttet deg, ikke gjør det eller at man føler at noen ikke unner deg det du får til. Enten om det er noe lite eller stort. Enten om det er en venn, en kollega eller et familiemedlem.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg både føler og har følt på det – Ofte. Jeg skal også være så ærlig å si at det er ganske kjipt. Ja, og motiverende, men gjør vel alle som ikke heier ekstra irriterte. Jeg tror derfor at jeg kanskje bare skal gjenta jeg: Det er motiverende med folk som ikke heier, for da kan man tross alt bevise de at de tar feil og syntes litt synd på de når de sitter igjen med geipen nedpå knærne mens du har fått til det du ville.

Og jeg lurer.

Hvorfor er det sånn at når Kylie Jenner lanserer ny sminke, så kjøper folk det?

Hvorfor er det sånn at når en idrettsstjerne produserer sitt eget klesmerke, så kjøper folk det?

Hvorfor er det sånn at når en kjendis reklamerer for et produkt, så kjøper folk det?

Samme hva?

Og hvorfor er det egentlig sånn at når en bekjent, en venn eller et familiemedlem starter opp for seg selv, får til noe spesielt eller følger drømmen sin at så mange av oss egentlig ikke ønsker å støtte det? At vi sier ting som at «det skal hvert fall ikke jeg finansiere» og «vi får se hvor lenge det varer»? Eller at vi lar være å si noe som helst?

Er det fordi vi er så redd for at andre skal lykkes, få det til og gjøre det bra? Er vi så sjalu? Eller hva er egentlig grunnen?

For hvorfor velger vi å støtte noen vi overhode ikke kjenner? Når vi er så forsiktige med å støtte noen vi kjenner, en vi har gått på skole med, naboen eller et familiemedlem?

Det handler jo om å støtte drømmer, noen som vil noe og noen som jobber hardt for å få til noe. Enten det er idrettsprestasjoner, å åpne en lokal butikk eller et stort internasjonalt firma. Eller om det er å pusse opp et hus, få barn eller prestere på eksamen!

For hvor forbanna vanskelig er det å gratulere noen du er glad i med noe den har fått til? Hvor forbanna vanskelig er det å kommentere det fine bildet av en venn? Hvor forbanna vanskelig er det å støtte, heie og dele?

Har vi så nok med oss selv, eller er vi rett og slett skikkelig gjerrige?

Det er jo ikke sånn at jeg gjør det noe dårligere eller ikke kan få til noe, fordi at du gjør det. Ei heller omvendt!

Neste gang du ser en bekjent, en venn eller et familiemedlem som skriver eller deler noe om hva de har fått til, noe de ønsker å få til eller noe de har skapt. Vær med og støtt!

Gi en like, en kommentar, en klapp på skulderen og bruk tre sekunder til å nevne det eller noe annet hyggelig når dere treffes på butikken. Vær raus og hei på dem.

For du? Du veit jo aldri hvem du kommer til å angre på at du ikke støttet og heia på.

Og vi vet aldri hvem vi kommer til å ha bruk for.

Det kan nemlig være at du en dag har brukt for han som gikk sin helt egen vei som du aldri har hatt troa på 💪🏻

Så la oss heie, være litt rause og støtte. Jeg tror hvert fall at vi kommer lengst med det.

Reklame | Akan kompetansesenter

Lønningspils, vinlotteri, sommeravslutning, fredagspils, ankerpils, seminarvin, after work og julebord.

Det er noen av de tingene jeg har blitt invitert med på i jobbsammenheng det siste året, hvert fall av det jeg kommer på i farta.

Jeg er en av de som ikke drikker alkohol. En av de kjipe der ja, tenker kanskje du. Og ja, jeg er en av de. En av de som heller velger å kjøre til fest, enn å bruke hundrevis av kroner på taxi. En av de som syntes det går helt fint å ha det kult uten å drikke. En av de som faktisk verken liker øl eller vin.

HÆ, er det mulig? Ja, det er faktisk det.

Siden jeg allerede er stemplet som kjip av en del av dere, så tenkte jeg å fortsette med å være det. For jeg tenkte nemlig at jeg skulle komme med en liten påminnelse.

Jeg tror nemlig en del av oss trenger det i disse julebordstider. For så vidt på lønningspilsen, sommerfesten, vinlotteriet og fredagspilsen også, men siden det er julebord vi har foran oss nå, så kan vi ta det. Først og fremst.

Halvparten av norske ledere mener at enkeltansatte blir for beruset i jobbrelaterte sosiale situasjoner og det samme sier halvparten av de ansatte, i en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet (FHI). Akan kompetansesenter  som daglig jobber med å forebygge og håndtere rus -og avhengighetsproblematikk i arbeidslivet, bekrefter dette og at det er veldig alvorlig.

Ja, og i den samme undersøkelsen har det kommet frem at 330 600 ansatte i norske virksomheter dropper jobbfester på grunn av andre kollegaers fyll, eller fylla, som jeg kaller det.

Det er jo ganske kjipt, syntes hvert fall jeg og vi kan jo kanskje tenke oss litt om alle sammen, for det er jo tross alt hyggelig om alle på jobben får en positiv opplevelse av årets julebord.

Så!

  1. Ber du kollegaen din styrtdrikke kaffekoppen på mandagsmøte? Antakeligvis ikke. Da trenger vi jo heller ikke å be kollegaen vår styrte ølen på julebordet.
  2. Spør du om kollegaen din er gravid i lunsjpausen fordi hun drikker vann? Sikkert ikke. Da trenger vi jo heller ikke å spørre om det fordi hun ikke drikker alkohol på julebordet.
  3. Jukker du eller tafser du på kollegaen din på nabopulten på kontoret? Forhåpentligvis ikke. Da er det jo kanskje greit å unngå det på julebordet også.
  4. Tisser du på trappa utenfor kontoret rett før du skal hjem etter jobb? Jeg tror kanskje ikke det. Da er det jo fint å droppe det på vei hjem fra julebordet også.
  5. Presser du kollegaen din til å drikke en kopp kaffe ekstra i strategimøtet med ledelsen? Jeg tviler på det. Da er det jo greit å huske på at det er like teit å gjøre på julebordet.

Sånn. Enkelt og greit.

Hilsen hun kjipe, hun som syntes det er kjipt med drita kollegaer som ikke tar hensyn og hun som syntes at alle skal ha det ålreit, uavhengig av hva som er i glasset.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Jeg er ikke så fan av blogg jeg altså»

«Det å blogge er bare teit»

«Bloggere er så oppmerksomhetssyke»

Dette er kommentarer jeg ofte både hører og leser. Det virker som ekstremt mange har et elskhat-forhold til blogg og bloggere. Og hvorfor er det egentlig sånn? Er det fordi noen stikker frem nesa si og snakker høyt? Fordi noen viser seg frem? Fordi man er uenig? Fordi man er sjalu? Eller fordi man rett og slett skriver på en blogg, og fordi man bare syntes blogg er teit?

Det er noen påstander og kommentarer om blogg jeg hører oftere enn andre, og jeg tenkte derfor å svare på noen av dem.

“Jeg er så lei bloggere”

– Hvordan da? Bloggere er ikke en egen gruppe mennesker som alle har en intensjon om å plage noen mest mulig. Hvis man er lei en blogger er det enkleste bare å slutte og lese, kommentere og bry seg. Det er litt som å bytte kanal hvis ikke programmet på TV tiltaler deg akkurat der og da 💪🏻

“Slutt å være så oppmerksomhetssyk”

– Man skriver en blogg fordi man har et ønske om å dele, vise seg frem og man ønsker SELVFØLGELIG oppmerksomhet for det man gjør. Hvis man som blogger sier noe annet, så lyver man. Man skriver en blogg fordi man ønsker mest mulig oppmerksomhet. Utover det så er det opp til publikum om de ønsker å gi bloggeren oppmerksomhet eller ikke. Man trenger hvert fall ikke å kommentere at bloggere er oppmerksomhetssøkende, for det kommer vel ikke som et sjokk 🤪

“Jeg vil begynne å blogge for å bli rik, jeg også”

– Den dagen man kun blogger for å tjene penger, så tror jeg at man burde finne på noe annet gøy. Det er ikke sånn at man automatisk blir styrtrik av å blogge (de færreste er faktisk det)! Jeg blogger fordi jeg syntes det er gøy, jeg digger å formidle og dele – Og det er et stort bonus at jeg kan leve av noe jeg syntes er så spennende, lærerikt og kult. Men, for min del så gjør det seg overhode ikke selv!

“Jeg er ikke så fan av blogg jeg altså”

– Hvordan kan man ikke være fan av blogg? Misforstå meg rett, det er en helt ærlig sak hvis man ikke er fan av spesifikke bloggere. Men blogg-universet er så enormt, og jeg vil tørre å påstå at man er ganske trangøyd hvis man bare har bestemt seg for at blogg er teit. Visste du at Jonas Gahr Støre har en blogg?

“Blogg er så teit, det handler jo bare om en selv” 

– Jeg personlig vil egentlig at min blogg skal handle minst mulig om meg selv. Noen har veldig personlig blogger, mens andre ikke skriver om seg selv i det hele tatt! Blogg er en form for selvrealisering, og er det egentlig feil? Igjen, det er jo valgfritt å lese. Liker man ikke fotball så trenger man jo ikke å se på fotball. Hehe.

“Slutt å dele bloggen din, det er så irriterende”

– En gang hadde jeg samme kronikk publisert i Aftenposten som jeg hadde på bloggen. Folk syntes det var helt i orden om det ble spredning på kronikken i Aftenposten, men ikke direkte fra bloggen. Jeg tror det henger sammen med at man ikke ønsker å gi bloggerne klikk og cred, til tross for at det står AKKURAT det samme. En blogg er en bitteliten plattform med en redaktør!

“Ikke klikk deg inn på bloggen hennes, det gir henne PR”

– Ærlig talt. Det er ikke sånn at kronene automatisk tikker inn fordi mange er inne og leser! Er man livredde for at noen skal få det til? At noen skal tjene penger? At noen skal få oppmerksomhet?

Jeg syntes, uten og ta stilling til min egen blogg at det er forbanna kult at noen faktisk satser litt, at noen tør å by på seg selv og snakker høyt. Janteloven regjerer så det griner etter, og det er kult at noen klarer å se bort fra den. For det er så mange som ikke vil at noen skal være noe, og som mener at man ikke skal tro at man er noe. Personlig tror jeg det er enormt mye sjalusi ute og går, selv om de færreste ønsker å innrømme det.

Jeg hadde syntes at det hadde vært så kult om folk kunne heia på hverandre, fremfor å tråkke ned hverandre. For hvorfor gjør det så vondt hos oss når noen andre får det til? Samme hva det er? Jeg mener oppriktig at det er helt greit å ikke ha sansen for alle bloggere, men det er faktisk ganske mange av oss – Og de færreste er like.

Bloggere er selvopptatte og vi ønsker å få det til. Vi ønsker at folk skal se og ta del i det vi gjør, men det er vel ikke et sjokk? 💪🏻

Om du vil nominere meg til Vixen Awards så blir jeg superglad! Du kan nominere meg eller en annen du liker HER i den kategorien du føler passer best❤️ 

I helgen har jeg vært på fjellet sammen med kjæresten min. Vi har spist den beste maten Norge har å by på, vi har vært omringet en høye fjell, snø, frost og ivrige skiløpere, og jeg har fått meg en viktig påminnelse.

Jeg har nemlig glemt noe veldig viktig i det siste og faktisk så skammer jeg meg litt. Jeg skammer meg over at jeg klagde på at det ikke er noen gode jordbær på denne tiden av året i går kveld og at det var irriterende å bli vekt av lekende barn i går morges.

Når jeg tenker på det så blir jeg flau, for jeg har glemt hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er.

Jeg har glemt hvor heldig jeg er som hver eneste dag kan stå opp og velge.

Jeg kan velge hva jeg skal spise til frokost, hva jeg skal ha på meg, om jeg skal ta bussen, toget eller om jeg skal kjøre, eller om jeg skal ha på meg den sorte eller grønne jakka mi.

Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg er mett i magen. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg kommer frem. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg slipper å fryse.

Jeg kan velge om jeg vil bli lærer, sykepleier eller blogger, om jeg vil studere eller jobbe og om jeg vil trene før eller etter jobb.

Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg kan velge. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg har et hav av muligheter. Uansett hva jeg velger så vet jeg at det er opp til meg.

For jeg står hver eneste dag ovenfor en haug av valg og muligheter. Jeg kan til og med bli frustrert over valgmuligheter som om jeg skal orke å dra i bursdag eller om jeg skal bli hjemme på sofaen, fordi det er så vanskelig å velge.

Om jeg ikke skulle klare å velge selv, så finnes det til og med noen som kan hjelpe meg å velge.

Og jeg skammer meg.

For jeg har blitt tilbudt utdannelse, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har klagd over at det er slitsomt.

Om jeg brekker en arm er det noen som tar meg i mot med åpne armer, men jeg klager på at det tar litt for lang tid.

Om jeg vil spille fotball, danse, bli politiker eller veganer så er det opp til meg, og det er jeg så takknemlig for.

Jeg vet at systemet ikke alltid funker. Jeg vet at det hender det tar litt lang tid før måkebilen kommer, at avokadoen ikke er perfekt eller at det er trangt på toget, men det da kommer det stort sett et nytt tog og jeg har mulighet til å stå og vente på det, om jeg vil.

Akkurat idag så husker jeg på hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som kan bruke stemmen min, hvor heldig jeg er som kan ta på meg akkurat hva jeg vil og hvor heldig jeg er som kan velge akkurat hva jeg vil ha til middag selv.

Det er nemlig ingen selvfølge. For…

Akkurat nå.

Nå.

Og nå, er det en jente under 18 år som blir giftet bort. Samtidig som jeg og kjæresten min sitter og prater om vi skal gifte oss i Norge eller i syden.

130 millioner jenter mellom 6 og 17 går ikke på skolen. Kjønnslemlestelse har blitt utført på 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag, og andelen ser ut til å øke. Man antar at3,1 millioner barn under 5 år dør hvert år på grunn av underernæring eller feilernæring.

Mens jeg lurer på om jeg skal studere i Norge eller i utlandet. Om jeg skal gidde å barbere meg eller ikke. Om jeg skal ha fisk eller kylling til middag.

Det er greit om du også har glemt hvor heldige vi egentlig er, for du er ikke alene. Men da har vi fått oss en påminnelse da hvert fall. Og da er det kanskje ikke så ille at det regner, at bussen er litt forsinka eller at kaffen på jobben er litt kald.

Sånn egentlig ❤️

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe denne gangen, for jeg ville ikke sutre eller syte. Jeg ville ikke gi det noe fokus og jeg tenkte at jeg bare skulle la det gå over. Sånn som det pleier.

Men så har jeg tenkt litt, og jeg har funnet ut at jeg selvfølgelig skal si noe. Det at jeg føler at jeg sutrer eller syter om jeg sier det, det er jo hele problemet her.

For hver eneste dag går det altfor mange kvinner rundt og holder munn, fordi det er forventet eller krevd, og fordi vi ikke vil skille oss ut eller sutre. Fordi det for mange ikke er en unnskyldning.

Tilstanden rammer 1 av 10 kvinner, og det vil si at det verden over er 176 millioner kvinner som opplever det. Og uheldigvis så er jeg en av de, eller… Kanskje heldigvis. For jeg har hvert fall mulighet til å bruke stemmen min og si ifra, å si ifra at vi behøver hjelp, at vi behøver tiltak, at vi behøver kunnskap og at vi behøver midler.

For jeg har endometriose. Om du ønsker å lese mer om hva det er, så kan jeg anbefale denne lenken som forklarer det på en god måte.

Det eneste som syntes på meg når det står på, er magen min. Men den er det jo bare jeg som ser, og jeg har ofte tenkt på at jeg heller skulle hatt et brekt ben når det er som verst, for da ser hvert fall folk at jeg har vondt.

De tre siste dagene har jeg egentlig hatt nok med meg selv og smertene. I natt sov jeg nesten 14 timer, fordi jeg blir totalt slått ut. Jeg får en hodepine fra en annen verden. Og smertene jeg får i magen vet jeg ikke en gang hvordan jeg skal beskrive.

Men til tross for hvordan jeg har det, så har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har måtte ta meg sammen. Hvor mange ganger jeg har måtte bite tennene sammen, skjerpe meg og late som ingenting. Selv om jeg har grått på doen på skolen, selv om jeg har ligget i fosterstilling på bakrommet på jobben og selv om jeg egentlig har mer enn nok med meg selv.

Og jeg har ikke sagt noe, for det er jo “bare” mensen. Fordi “alle andre” også har mensen. Fordi jeg bare kan ta meg sammen.

Men i dag sier jeg noe, for jeg vil ikke late som og fordi jeg ikke makter å ta meg sammen.

En av mine største drømmer er å få barn, og jeg vet at det kan bli vanskelig på grunn av nettopp dette, og det river i hjertet med denne hyppige påminnelsen. Påminnelsen som kommer i form av ekstreme kramper, avføring nesten en gang i timen, rivende hodepine og utmattelse. Samtidig som jeg håper av hele mitt hjerte at det kommer til å gå fint.

Vær så snill og slutt å slenge med leppa når det kommer til mensen. Ikke undergrav det, ikke tråkk på de som sliter og ikke le av det.

Kjæresten min lo ikke av meg når jeg lå i fosterstilling i dusjen i går og grein, og jeg er ganske sikker på at han aldri kommer til å le av noen andre han møter på sin vei som sliter med det samme. Jeg veit at pappa aldri kommer til å syntes det er håpløst om en kollega må bli hjemme fra jobb på grunn av mensen, for han har funnet på mange gyldige unnskyldninger for at jeg skal få gyldig fravær oppgjennom. For de har sett hva det gjør, hvordan det påvirker og hvordan det fungerer.

Og det er blodig alvor. Bokstavlig talt.

Heia alle dere som står i dette, som kommer dere gjennom og som holder motet oppe, selv når det står på som verst❤️ Dere er ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

Jeg tror ikke det får blitt særlig mye gråere, kjipere og våtere utenfor døra mi. Det er så grått og stusselig at halve kunne vært nok.

Inne, på Facebook, ser jeg statuser med folk som er eitranes forbanna fordi det selges julebrus, pepperkaker og julepynt i butikkene – Allerede. Makan, du liksom. HER SKAL VI VENTE TIL DESEMBER!

Hvert eneste år etter nyttår stabber jeg meg tilbake på jobb eller skole (og det veit jeg at det er ganske så mange andre som gjør også) og klager over at “den jula går altså så fort”, samtidig som jeg sukker oppgitt og forbereder meg på nyttårsforsetter, slafs, våte føtter og noen grå måneder.

Jeg er en av de som har drukket julebrus siden starten av november, kanskje til og med litt før, og som allerede har rukket å smugspiser litt pepperkaker, og om du skulle være i tvil så er det like godt som i fjor. Til og med i november.

Jeg har nesten, men bare nesten, begynt å høre på julemusikk allerede, men fordi “jula begynner faktisk ikke før i desember altså”, så har jeg holdt igjen. Jeg kan jo for all del ikke finne på å få julestemning før desember. Jeg er jo ikke spik spenna gæren heller, ikke sant.

Eller, burde jeg kanskje det?

For når jeg ser ut, så får det jo ikke blitt så mye tristere og kjipere ute. Det er grått, det er kaldt og det er mørkt. Jeg tillater meg derfor å tenke at det kanskje bare er fint at jula begynner allerede i midten av november. For jula, den gjør jo hvert fall meg glad. Den lyser opp, og er et skikkelig høydepunkt i mørketiden. Så hvorfor i alle dager skal vi vente, vente og vente, når vi kan tjuvstarte, hvert fall litt?

Vi går jo stort sett rundt og klager på været, på temperaturene og på mørket hele gjengen, men vi skal for all del ikke lyse opp der vi kan.

Jeg er medlem av en gruppe på Facebook som heter “For oss som er hekta på jul” og det er faktisk skikkelig hyggelig å se julete oppdateringer i feeden, på en ellers så ganske grå torsdag.

Kanskje du kjenner deg igjen i å få panikk, tenke gjennom alle mulige symptomer, google alle symptomer og konstantere at du garantert er gravid, uten å egentlig ha peiling.

Jeg har hatt det sånn flere ganger. Senest på mandag kveld.

Da ser det ca. sånn ut:

Og når jeg leste om alle symptomene så jeg cirka ut som dette:

23.34 fikk jeg det nemlig for meg at nå er jeg gravid. Etterfulgt av:

Hva faen gjør jeg nå?

Skitt, skitt, skitt, skitt.

Nå svimer jeg av.

Dette går fint, Martine.

FY F*EN.

Hva skal jeg gjøre?!  

Hva skal VI gjøre? 

Okei, om du aldri har tenkt tanken eller kjent panikken i brystet så syntes du kanskje at jeg er verdens teiteste, men om du kjenner deg igjen så antar jeg du tenker “takk og lov for at det ikke bare er meg”.

Etter en natt med panikk, planlegging av både fremtiden, flukten til Mars og “ro ned nå”-tanker fikk jeg sjekket, og pulsen tilbake til normal, samtidig som vi begge to var veldig enige om at vi gleder oss til den dagen vi faktisk gleder oss og ikke får hettapanikk.

Jeg holdt forresten på å slenge bildet av den negative graviditetstesten inn i VSCO for å redigere det, men tok meg selv i at jeg ikke er en sånn en som redigerer bilder av en negativ graviditetstest. Den dagen det er to og ikke en strek kanskje.

SNAKKES fra hun som en gang i fremtiden skal ha flere kopper der det står ‘verdens beste mamma’ på👋🏼

Fjo.