Kategori: Tanker 💭

I dag har jeg gått mange runder med meg selv og jeg har nettopp takket nei til en god sum penger, som følge av det. Om det var fristende å si ja? Ja, jeg skal ikke legge skjul på det. Det hadde dekt flere av møblene i den nye leiligheten jeg holder på å bygge, det hadde dekt alle forsikringene mine denne måneden, husleia og bilen og det hadde kunne blitt en rålekker veske, ferie og det hadde sett fint ut på BSU-kontoen min.

Men etter å ha tatt en titt i speilet og gått en runde med meg selv for å minne meg på hva som er viktig for meg, så var svaret enkelt.

Jeg har alltid hatt en filosofi om at om det jeg gjør kan gjøre dagen til én person bedre, så er det verdt det. Jeg har hørt mange andre si det også, men det er sjeldent vi hører det motsatte. For om jeg kan gjøre dagen til én person litt kjipere, så er det ikke verdt det.

Jeg som influenser har et enormt stort ansvar, og det er lett å glemme det eller å la seg friste. Jeg har bomma selv, og det kan godt hende at jeg vil gjøre det igjen, men ikke på vegne av de som trofast følger meg hver eneste dag og min egen integritet.

Den siste uken har det nemlig blitt annonsert for slankeapper og spillselskaper hos diverse influensere, og jeg har forsøkt å forsvare det både ovenfor meg selv og følgerne mine, men det lar seg ikke gjøre. Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av å si at man bare gjør noe for pengene, for du hadde jo kanskje ikke dratt på jobben din hver dag du heller om ikke det var for pengene – Men akkurat her så sliter jeg med å begrunne det med noe annet. Joda, det finnes morsomme og bra ting med det meste, men jeg syntes ikke det er morsomt å trigge en spiseforstyrrelse hos følgerne mine eller å gjøre det enda mer tilgjengelig og fristende å spille. For all del, de fleste av oss blir kanskje ikke trigget av å loggføre kalorier eller avhengig av å spille litt poker, men det er en gråsone jeg ikke ønsker å ta del i.

Yrket mitt, som influenser, diskuteres opp og ned i mente. Det skrives kronikker, snakkes om bloggkrangler, lages TV-programmer og de som sier at de ikke bryr seg er ofte de som bryr seg mest. Ofte sitter jeg frustrert i andre enden, med et behov for å svare og forsvare meg. For eksempel når jeg leser kronikker om yrket mitt som dette:

Samtidig som jeg syntes det er litt vittig at det annonseres for noe landets influensere har blitt hudflettet for å annonsere for rett under kronikken.

For ja: Jeg ser på mine følgere som venner. Vi går gjennom livet sammen, vi har dype samtaler, vi ler og vi blir kjent. Du kan godt sitte i andre enden og fnyse av det, syntes at det er tullete og at sosiale medier er helt dust, men jeg tror du gjør deg selv en tjeneste ved å forstå at sosiale medier har kommet for å bli. Vi må nemlig slutte å undergrave makten man har på sosiale medier ved å si at det ikke er så viktig eller at det bare er tull, for det er blodig alvor – Og fremtiden.

Kanskje du sier at du ikke følger noen influensere? Vel, hva med skiløperen du digger? Hva med Donald Trump på twitter? Hva med han komikeren som legger ut morsomme poster? Eller hun som deler lekre interiørbilder?

Jeg bare nevner det.

Vi influensere har nemlig et gedigent ansvar og en større påvirkningskraft enn de fleste, og derfor er det så viktig at vi holder tunga rett i munn. For nei, alt vi influensere sier er ikke tull, kjøpt eller betalt og det er viktig for meg å påpeke det. De aller fleste av oss er genuine, vi snakker fra hjertet og vi tipser om det vi digger. Det er jo tross alt kjekt med en rabattkode på strømmetjenesten du bruker, på treningstøy eller tips et rimelig middagstips. Men jeg blir skuffa, og kanskje til og med litt forbanna når jeg ser at flere av mine influenserkollegaer glemmer hvilket ansvar de har og ikke tar hensyn til følgerne sine.

Jeg tror bare det er viktig å stille seg spørsmålet om man takker ja fordi man faktisk digger det men tjener penger på, at man syntes det er lurt eller fint, eller om man kun gjør det for pengene, selv om jeg tror det er mange som hadde takket ja – Influenser eller ei.

Spesielt når man serverer et kompleks, en avhengighet eller rævva selvfølelse til de som følger deg.

Jeg har en regel for meg selv, og den er om jeg hadde likt at lillesøsteren min ble eksponert for det jeg annonserer for. Er svaret nei, ja, da er det nei.

Jeg har tenkt mye på det jeg skal si nå, uten at jeg egentlig helt vet hvordan jeg skal si det. For å være helt ærlig så er jeg faktisk litt redd for å si noe feil, samtidig som jeg føler et behov for å si noe. Kanskje mest av alt fordi jeg neppe er alene om å føle på det, og fordi jeg oppriktig lurer på hvorfor. Det er faktisk noe jeg har lurt på siden jeg begynte med det jeg gjør nå, og jeg har ikke blitt mye klokere med årene.

Jeg tror mange av oss har kjent på det at ingen bryr seg, at noen man kanskje skulle ønske at hadde støttet deg, ikke gjør det eller at man føler at noen ikke unner deg det du får til. Enten om det er lite eller stort. Enten om det er en venn, en kollega eller et familiemedlem.

Jeg skal være helt ærlig å si at jeg både føler og har følt på det – Faktisk ganske ofte. Jeg skal også være så ærlig å si at det kan være ganske kjipt. For hvorfor er det sånn at når Kylie Jenner lanserer ny sminke, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når Gina Tricot slipper en ny kolleksjon, så kjøper folk det? Hvorfor er det sånn at når en kjendis reklamerer fort et produkt, så kjøper folk det?

Og hvorfor er det sånn at når en bekjent, en venn eller et familiemedlem starter opp for seg selv, får til noe spesielt eller følger drømmen sin, at så mange av oss velger å ikke støtte det? At vi sier ting som at «det skal hvert fall ikke jeg finansiere» og «vi får se hvor lenge det varer»? Eller at vi lar være å si noe som helst?

Er det fordi vi er så redd for at andre skal lykkes, få det til og gjøre det bra? Er vi så sjalu? Eller hva er egentlig grunnen?

For hvorfor velger vi å støtte noen vi overhode ikke kjenner? Når vi er så forsiktige med å støtte noen vi kjenner, en vi har gått på skole med, naboen eller et familiemedlem?

Det handler jo om å støtte drømmer, noen som vil noe og noen som jobber hardt for å få til noe. Enten det er idrettsprestasjoner, å åpne en lokal butikk eller et stort internasjonalt firma. Eller om det er å pusse opp et hus, få barn eller prestere på eksamen!

For hvor forbanna vanskelig er det å gratulere noen du møter på din vei med noe den har fått til? Hvor forbanna vanskelig er det å kommentere det fine bildet av en venn? Hvor forbanna vanskelig er det å støtte, heie og dele?

Det er jo ikke sånn at jeg gjør det noe dårligere eller ikke kan få til noe, fordi at du gjør det. Ei heller omvendt!

Jeg har hørt mange forklaringer og unnskyldninger oppgjennom. Unnskylding som for eksempel at “du får jo så mange gratulasjoner uansett, så jeg tenkte at det ikke betydde noe”, på min egen bursdag, fra mennesker på vennelista.

Så kanskje vi neste gang ser en bekjent, en venn eller et familiemedlem som skriver eller deler noe om hva de har fått til, noe de ønsker å få til eller noe de har skapt, at vi skal gi et klapp på skulderen? For nei, vi trenger ikke å ville henge opp maleriet i stua, si ja til den frisyren eller bruke den genseren, men vi kan vel gi en tommel opp for det vel?

Gi en like, en kommentar, en klapp på skulderen og bruk tre sekunder til å nevne det eller noe annet hyggelig når dere treffes på butikken. Vær raus og hei på dem.

Du veit jo aldri hvem du kommer til å angre på at du ikke støttet og heia på. Og vi vet aldri hvem vi kommer til å ha bruk for.

Det kan nemlig være at du en dag har bruk for han som gikk sin helt egen vei som du aldri har hatt troa på 💪🏻

Så la oss heie, være litt rause og støtte. Jeg tror hvert fall at vi kommer lengst med det. En ting er hvert fall sikkert: Det er gratis å være ålreit.

Jeg var 19 år gammel første gang jeg fikk beskjed om at det kunne bli en utfordring for meg å få barn.

Jeg var like gammel da jeg første gang fikk mitt første ordentlige spørsmål om jeg ville ha barn.

Og om jeg vil ha barn? Ja, det vil jeg – Mest av alt.

Men jeg har noe som heter endometriose. Endometriose er en sykdom som rammer opptil 1 av 10 kvinner (les mer HER), noe som betyr at verden over er det 176 millioner kvinner som opplever det. Når jeg er dårlig ser jeg ut som på bildet over og jeg har ofte vært så dårlig som på bildet under:

Men det verste er at det kan gjøre det vanskelig å bli gravid uten hjelp. For min del innebærer det ofte smertefulle perioder. På det verste er jeg sengeliggende, og det har tatt både mye tid og moro av ungdomstiden min. Det har vært mye smerter, mye frustrasjon og på det verste har jeg sittet hulkende på legevakta mens jeg har tryglet om hjelp.

Jeg får ofte spørsmål om når jeg tenker å få barn og i går fikk jeg spørsmål om jeg var gravid. Og nei, det er jeg ikke, men jeg håper at jeg er så heldig at jeg kan bli det en dag. Faktisk er det kanskje min aller største drøm.

Det er vanvittig mange kvinner, verden over, som har store utfordringer knyttet til menstrasjon.

Her om dagen delte jeg et bilde på Snapchat av at jeg farget etterveksten min hjemme. Jeg pleier det, så det er ikke akkurat noe nytt. Forskjellen fra da, til nå, er at det ikke tok lang tid før jeg hadde delt et bilde på Snapchat av at jeg gjorde det, før jeg fikk en melding fra følger som syntes at det var fryktelig unødvendig av meg å vise følgerne mine at jeg endret på utseende mitt. Hun hadde også lagt merke til at jeg hadde tipset om en god selvbruning og kunne ikke fatte og begripe at jeg kunne gjøre det:

Jeg fikk også kjeft da jeg annonserte for en barberhøvel her om dagen. Fra en annen da, vel og merke.

Jeg svarte ikke hun som syntes det var dumt at jeg sa at jeg farget håret mitt. Mest fordi jeg var opptatt av å farge håret, men også fordi jeg måtte tenke litt før jeg svarte.

Jeg har nemlig lyst til på svare både voksent og seriøst, men jeg må ærlig innrømme at jeg sliter litt med å ta det seriøst. Bitte litt, hehe. Men! Jeg skal prøve. Selv om jeg heller foretrekker å bruke tiden min på ganske mye annet – Enn å forklare hvorfor jeg for eksempel liker å barbere meg under armene eller farge etterveksten.

For…

Jeg tror vi må passe oss litt for at ikke absolutt alt blir farlig eller feil. At ikke alt behøver å rettes pekefinger mot. For jeg farger håret mitt, jeg sprayer meg med selvbruning, jeg bruker vippeserum for at vippene mine skal vokse og jeg barberer leggene mine når jeg har lyst til det. Hvorfor? Tja, fordi det gjør at jeg føler meg freshere og fordi jeg liker å føle meg fin!

Om du har lyst til å la håret vokse, etterveksten blomstre og være bleik – Så er det helt i orden for meg, men jeg trives aller best med barberte legger, null ettervekst og litt brunfarge i fleisen. Og… Kan ikke det få være greit da?

Jeg vet nemlig om så vanvittig mye annet vi kan kjefte og smelle for, så mye annet vi kan engasjere oss i og så mye annet vi kan bruke energien vår på – Enn at jeg liker å farge etterveksten min.

For du, og jeg og vi er mer enn bra nok, akkurat sånn som vi er. Men for min del så betyr ikke det at jeg bare trenger å subbe rundt i joggebuksa med tre dager gamle matrester på, fettete hår og flisete negler. Joda, det hender at jeg gjør det:

Men jeg har også lyst til å dra på meg finstasen, føle meg fin og gjøre det som gjør at jeg føler meg som den beste utgaven av meg selv!

Jeg heier på at det skal være rom for alt, og alle. For min del handler det om at vi skal gjøre det som er rett for oss og at vi skal både ha det, og føle oss best mulig.

Jeg skal innrømme at jeg syntes dette er litt vanskelig, for det er en hårfin balanse mellom å tipse om eller vise frem sprøytespisser og tullball, og det er å spraye seg brun og fin eller for eksempel å farge øyenbrynene.

Så selv om jeg drar meg litt i den nyfarga etterveksten i frustrasjon, samtidig som jeg har lyst til å rope “KØDDER DU MED MEG?!”, så prøver jeg å telle til ti og bruke huet. For det er vanskelig, og det kommer fra en som ofte roper elsk deg sjæl og alt det der, men jeg syntes samtidig at det skal være rom for å elske seg sjæl med sminke i fleisen, akrylnegler på fingrene og hva man nå gjør for å føle seg fin.

… Og om man ikke vil det.

For min del er jo liksom det litt greia. DU gjør det DU vil og det som føles bra for DEG! Ikke gjør som alle andre, gjør det som skal til for at du har det best mulig. Og det å være glad i seg sjæl er ikke et synonym med å ikke ta vare på seg sjæl.

Pynt deg, ikke pynt deg, farg, ikke farg, fiks, ikke fiks og vær deg sjæl. Og… Ikke kjeft på de som gjør det motsatte eller noe annet enn deg. Jeg har lært at det ikke er så fruktbart og at hva jeg gjør eller mener ikke er fasiten på hva som er rett eller galt.

Jeg drømmer om en verden der det skal være bra nok å være seg sjæl og at vi skal slutte å oppfordre til noe annet, men: Jeg syntes vi skal få lov til å gjøre oss litt ekstra fine for det – Om det føles rett for oss.

Jeg har tenkt litt, og det er noe jeg har lyst til å si. Ikke av en spesiell grunn, som når det for eksempel er kvinnedagen og mange av oss poster quotes, bilder og sitater om at kvinner skal heie på kvinner, men fordi det gjelder nå, fordi det har alltid gjeldt og fordi det garantert gjelder i morgen også. Ja, selv om de fleste av oss er enige alle de kloke ordene, bildene og sitatene om girl power, at kvinner skal heie på kvinner og tjo-og-hei.

En gang skrev jeg et blogginnlegg om en annen influenser, og den dag i dag så angrer jeg. Ikke fordi jeg ikke stiller meg bak meningen min og det jeg ville frem til, men fordi innlegget var med på å dra ned en annen. Fordi jeg syntes det er noe forbanna tull å presse operasjoner, sprøytespisser og botox opp i fleisen på følgerne sine, og det tror jeg hun også er enig nå, men det ga ikke meg en grunn til å være kjip.

Du har sikkert gjort det du også. Kanskje du påstår at du ikke er noe tilhenger av drama, baksnakking og det å snakke stygt om noen, men du også har vel antakeligvis kalt noen noe stygt? Snakket stygt om noen? Vært kjipt? Kanskje du har kalt hun ene i klassen stygg, fordi hun prøvde seg på personen du likte? Kanskje du har ledd og sendt bilde av hun ene i gjengen til de andre fordi du innerst inne har vært litt sjalu på henne? Kanskje du har sagt noe stygt om hun ene på laget fordi det har gjort at du har følt deg bedre sjæl?

Jeg har det.

Har jeg følt meg bedre etterpå? Nei. Har jeg blitt bedre av det? Nei. Har jeg fått noe ut av det? Nei.

Har jeg blitt penere av å kalle noen noe stygt? Nei. Har jeg blitt tynnere av å kalle en annen tjukk? Nei. Har jeg blitt noe kulere av å være kjip mot en annen? Nei.

Jeg føler at man ofte unnskylder det med at alle gjør det, at alle snakker dritt om alle og at det sikkert er noen som snakker dritt om meg også. At det til og med at det er menneskelig å gjøre det.

Sier vi det fordi det er er faktum, eller sier vi det for å forsvare ovenfor oss selv at vi egentlig ikke er kjipe – Vi bare gjør det fordi alle andre gjør det?

Jeg veit ikke, men jeg veit at jeg ikke spiser dritt bare fordi noen andre gjør det.

Etter at jeg skrev innlegget jeg gjorde har jeg lært at alle har en historie, det er en grunn til at man er som man er og de aller fleste er faktisk ganske ålreite. De færreste mener ikke å være kjipe og de fleste er faktisk ganske ålreite om man faktisk både er saklig og ålreit tilbake. Joda, noen av bare grisekjipe, men betyr det at jeg må være kjip? Nei, det gjør jo ikke det!

Det er ganske klisje å si det, men ‘real queens fix each others crowns’. Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg slenger med leppa om en jeg ser på TV, en venninna mi snakker dritt om eller når jeg sier noe kjipt om en annen. Samtidig er jeg veldig innforstått med at ikke alle kan like alle, men om noen ikke liker meg så trenger jeg jo ikke å gi de flere grunner til å ikke like meg med å være like kjip tilbake.

Jeg kan jo heve hodet, finne noe annet å prate om og minne meg sjæl på hvordan det stikker hos meg om noen er kjipe mot meg. Jeg har lært, og jeg skal nok fortsette å gjøre det en god stund til – Og huske på at det er kulere å heie med et smil om munnen, enn å være sinna og sitte å sture.

Hehe, og det er jo litt morsomt hvordan man bruker tid og energi på noen man liksom ikke bryr seg om eller ikke liker. Det er jo litt fint å huske på om noen skulle komme til å snakke dritt om meg. Det og at det finnes folk som ikke liker Beyoncé også.

Jeg utsetter ting hele tiden. Jeg utsetter klesvasken, jeg utsetter telefonen for å fikse internettet i leiligheten og jeg utsetter å rydde i klesskapet.

Alt dette er ting som i utgangspunktet ikke har noen betydning. Det er ikke noe problem å utsette det, for til tross for at klesvasken hoper seg opp, så gjør det ingenting. Det har heller ingen betydning at jeg dropper å fikse internettet, selv om det til tider irriterer meg grenseløst. Det er heller ikke noe stress om jeg ikke rydder i klesskapet, for det går tross alt fint å irritere seg litt over de umatchende sokkene som er parret sammen litt til.

Her om dagen sendte en venninne en snap av at hun hadde fått #Sjekkdeg i postkassen, og hun lurte på hva hun skulle gjøre med det. Samme dag fikk jeg vite at en gammel fotballvenninne hadde fått kreft.

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de syntes det er flaut. De syntes det virker flaut å dra til en gynekolog og sjekke seg.

Jeg kjenner damer som ikke sjekker brystene sine for kuler, fordi de aller helst ikke vil vite om det eventuelt skulle ha dukket opp en kul. Fordi frykten for å miste håret, eller en pupp er større enn frykten for å dø.

Jeg kjenner damer som lar være å sjekke seg fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det. Fordi et kjapt googlesøk etter hvordan man lager kokte egg, hvordan man får six-pack og hvordan man kan gå ned i vekt er enklere enn å google “hvordan kan jeg sjekke meg”.

Jeg kjenner damer som tror at de ikke trenger å teste seg fordi de ikke ligger rundt med mange. Fordi de tror det er større sannsynlighet for å få livmorhalskreft fordi de har mye sex. (Jeg kvier meg i tanken på at noen slutshamer kvinner med livmorhalskreft).

Det er mye vi kan utsette, men vi kan faktisk ikke utsette livet – Og det gjør vi ved å slenge lappen om at vi burde sjekke oss i søpla, eller ved å stue den bort og tenke at vi gjør det seinere. Det gjør vi ved å utsette timen, uke etter uke. Det gjør vi ved å tro at det ikke angår oss.

Det å miste mennesker gjør vondt, det er smertefullt og det etterlater seg et enormt tomrom. Jeg nekter å miste damer jeg er glad i fordi de ikke tok seg tid til å sjekke seg, fordi de syntes det var flaut å vise frem tissen sin eller fordi en pupp er viktigere enn livet. Jeg nekter.

Noen ting er fryktelig ubehagelig. Det er fryktelig ubehagelig å kaste opp. Det er fryktelig ubehagelig å være svimmel. Det er fryktelig ubehagelig å ta “praten” med sjefen. Men det finnes ting som er så ufattelig mye mer ubehagelig, og celleprøven er ikke en av de tingene. Det er ubehagelig å begrave en søster, en venninne eller en datter, og jo før vi sjekker oss og jo mindre vi utsetter, jo større sannsynlighet er det for at noen slipper akkurat dette.

Så vær så snill: Sjekk deg.💘

Jeg gidder ikke å legge skjul på at det ikke alltid er fryd og gammen jeg. Jeg tror jo liksom at de aller fleste av oss møter litt motvind, noen motbakker eller at vi får en stein i skoa i blant – Og sånn er det jo bare.

Heldigvis så ordner det meste seg, og om ikke det ordner seg så må man jo bare finne en annen løsning på det, også ordner det seg allikevel. De siste månedene, eller halve året har vært… Rart. Det har vært vanskelig, utfordrende, heftig, fint, surrete og tungt. Livet har stått opp og ned på hodet, det har bestått av lite trygghet og mye kaos.

Det vanskeligste er nok det at det har vært lite kontroll, og jeg er ikke så flink til å ikke ha kontroll. Jeg tror nok mange kan kjenne seg igjen, og at det helt sikkert er en del som ikke gjør det, men som har følt på det før, eller som kommer til å føle på det.

Da Covid-19 kom som et pang inn i livene våre, så gikk ingenting etter planen, og det har det på mange måter enda ikke gjort. Mye i mitt liv ble satt på vent og endret, og alt i C sitt liv ble avlyst og utsatt. Det er ganske kjipt når alt blir avlyst, spesielt når det er viktige ting, ting som er avgjørende og ting som har mye å si for fremtiden.

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg gjør for at forholdet mitt skal fungere og hva jeg gjør, eller hva vi gjør, for å ha det så bra. Og hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg at en av grunnene er at vi har det så bra nå, er fordi vi har opplevd å ikke ha det så bra også. Sånn som i våres og utover sommeren. Det er jo selvfølgelig mye annet som har spilt en rolle også, som at vi har lært å kjenne hverandre ut og inn, som at vi vet hva som funker og hva som ikke funker – For eksempel.

Men det siste halve året, før vi flyttet til Stockholm var utfordrende for oss. Det har aldri vært snakk om at det ikke skulle gå, men vi har hatt nok med vårt begge to, å få det til og funke, og nå målene våre, til tross for en ganske så kjip situasjon.

Jeg veit at det virker som at alle par stort sett har det perfekt hele tiden og at alle virker så lykkelige, og selv om vi nok vet innerst inne at det kanskje ikke stemmer, så er det fort gjort å glemme det. For er det bare vi som har det sånn? Er det bare vi som ikke får det til? Er det sånn her det skal være? Hva gjør vi egentlig nå? Rekk opp hånda alle som har tenkt en, eller flere av de tankene. Jeg rekker hvert fall opp hånda, og det har jeg gjort flere ganger.

Jeg tror at det er sånn det er å være forelska, å elske noen og være i et forhold med noen. For akkurat som at vi har dårlige dager selv, så har jo forholdet det også. Det er jo bare greit å huske på at det aller helst skal være flere gode dager, enn dårlige. Så nei, vi har det ikke alltid perfekt, vi er ikke alltid superlykkelige og det er heller ikke alltid vi digger hverandre. Men er det ikke litt sånn det er? Litt sånn man lærer å kjenne? Sånn man vokser? Sånn man utvikler seg? Ved å prøve, feile også lære.

I sommer måtte vi ta et fot i bakken og si «Hey, nå må vi ta en oppvask her», og så måtte vi jo bare finne ut hvilken vei vi skulle gå sammen – Ettersom de veiene vi egentlig hadde planlagt hadde blitt stengt, en etter en. Og det hjalp, det gjør stort sett det. Det er jo også ganske kjekt å være på vei i samme retning, og ikke hver for seg. Det er jo selvfølgelig helt greit om man vil det, men da er det jo kanskje litt vanskelig å skulle spille på samme lag – Hvert fall i denne omgangen. Okei, det var klisje, men jeg mener det. 

Poenget mitt her er egentlig det at ting ikke alltid er som de ser ut, de aller fleste av oss er bare folk og de aller fleste av oss forsøker å få det vi ønsker til å fungere. På lik linje som jeg må jobbe med meg selv og på lik linje som jeg har dårlige dager, så har forholdet det også. Det må også jobbes med, det må også tas tak i og det må også komme seg gjennom dårlige dager.

Det er lettere å skrive dette nå, når vi har det som plommen i egget, enn hva det er når man står midt i det og ikke skjønner bæret av hva man egentlig holder på med, haha.

Men egentlig så er jo det litt fint, at man kommer seg gjennom dårlige dager og perioder sammen, at ting kan bli innmari fint om man jobber for det og at man kommer seg over kneika sammen om man vil. Like forelska, om ikke enda mer. ❤️

Det er ikke tvil om hva tema den siste uka har vært; Petter Northug, hva mener du, hva syntes du og hva tenker du? Jeg har lyttet til mange meninger frem og tilbake, jeg har lest mange kronikker, en haug av Facebookstatuser og enda flere kommentarer på Facebook.

Selv har jeg lurt på om jeg har skulle si noe. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt på hvem som bryr seg om hva jeg som J22 måtte mene og tenke, men så kom jeg til og tenke på at det kanskje er greit at en av de som har hatt Petter Northug som forbilde faktisk sier noe. For jeg har lest og hørt flere snakke om Petter som forbilde, hvor viktig rollen hans er og hvor mye han har sviktet som forbilde, og sittet igjen og lurt på hvem de egentlig snakker om. Men her er jeg, og om jeg er skuffa? Ja, det er klart jeg er skuffa.

I fjor sommer lå jeg og hørte på lydboka hans. Jeg ble hekta og da den var ferdig så ville jeg bare høre mer. Jeg slukte hans versjon om hva som skjedde da han fyllekjørte, alle historiene fra barndommen, alle tankene før, under og etter skirennene og om prestasjonene hans. Få uker senere var jeg så heldig å spille på samme fotballbane som han under Verdikampen på Norway Cup, og det var stas. Det er jo Petter Northug. 

Den siste uken har jeg lest x-antall kommentarer om hvor synd det er på Petter, etterfulgt av x-antall nye kommentarer om hvorfor det ikke er synd på han. Men ja, det er synd på Petter. Ikke fordi han ble tatt eller fordi dette er så tungt for han. Det er synd på Petter fordi han har et rusproblem, fordi han er en rusmisbruker og det er fryktelig leit. Rett og slett trist.

Jeg har vært usikker på om jeg skulle si det jeg skal si nå, men at det nærmest ikke har vært noen som har fortalt at de visste om Petter Northug sitt forhold til rus er meget spesielt. Jeg har nemlig det siste halve året sett videoer, jeg har hørt historier og jeg har møtt han, full på noe helt annet enn alkohol.

Jeg er ikke den eneste, og jeg kjenner ikke Petter.

Petter forteller om tre, til fem fester i uka, med mye rus. Jeg kan umulig være den eneste som lurer på hvem han har festet med, for han har neppe gjort det alene. De som vet de vet, og jeg tillater meg også å lure litt på hvordan reaksjonene hadde vært om det var en av de andre som ble tatt. En av de han pleier å feste med. En av de andre profilerte menneskene i landet som ble tatt. Eller hvordan reaksjonene hadde vært om det var en deltaker fra Ex On The Beach? Eller en mørk fotballspiller.

En ting er hvert fall sikkert. Vi kan ikke unnskylde Petter fordi han har gått fort på ski.

Det er mange som tenker og spør seg om “hva om”. Hva om han hadde ditt, hva om han hadde datt. Men det holder det som har skjedd, det holder faktisk i massevis. Det som ikke holder er at venner, støtteapparat og sponsorer sier at de skal hjelpe Petter på bena igjen. Det gir forhåpentligvis motivasjon og mot, noe han trenger mye av, men det holder ikke om Petter selv ikke ønsker å bli rusfri, om han ikke ønsker å motbevise og om han ikke ønsker å ta tak.

En ting er hvert fall sikkert og det er at ingen har rusa seg til toppen.

Jeg veit at de som liksom aldri har likt han kan gni seg i fingra og riste på hodet og si “hva var det jeg sa”, jeg veit at mange har mistet respekten og jeg veit at mange er ordentlig skuffa – Kanskje til og med forbanna. Det må han stå i, men ingen kan ta fra Petter Northug hans eksepsjonelle prestasjoner, medaljene hans, alt han har gjort for idretten sin og alt det han har gjort for landet vårt. All underholdninga han har gitt oss, alle oppturene han har servert og alle de fantastiske øyeblikkene.

Den kampen han har foran seg nå og den seieren han må kjempe for nå er den største han noen gang har kjempet for og som både medmenneske og fan så skal jeg heie på Petter, for han trenger det mer enn noen gang.

Det er snart tre år siden det ble spredd et nakenbilde av meg fra da jeg skiftet i garderoben på treningssenteret jeg trente på. Det er snart tre år siden en annen enn meg tok valget om at det skulle ligge et bilde av meg uten klær på nett. Det er snart tre år siden noen tok fra meg en bit av min frihet. Min verdighet. Min kropp.

Den dag i dag så vet jeg enda ikke hvem som gjorde det. Hvem som tok seg friheten til å ta et bilde av meg uten klær, lagre det på telefonen og spre det videre. Kanskje det var en av de som jeg pleide å hilse på i gangene? Kanskje det var hun jeg pleide å løpe ved siden av på tredemølla? Jeg vet ikke, men jeg vet at saken min ble henlagt på grunn av manglende ressurser og at hun som gjorde det slapp unna. At hun kan utdanne seg til å bli politi eller advokat. At hun kan bli lærer for mine fremtidige barn, eller en av de som kommer til å skifte bleie på de i barnehagen.

Hun har sluppet unna, mens jeg ikke turte å gå på butikken i frykt for at noen hadde sett meg, jeg måtte møte blikket til pappa etter at en kollega av han fortalte at han hadde sett bildet av meg på en pornoside og jeg måtte møte venner, bekjente og fremmede, uten å ha peiling på hvem som hadde sett og hvem som visste.

Det gjør meg forbanna. For jeg er bare en av mange. En av altfor mange jenter. En av de som har fått saken sin henlagt. En av de som har blitt frarøvet en bit av verdigheten sin og kroppen sin. En av de som må leve med at bildet, eller videoen eksisterer – Og at den alltid kommer til å gjøre det.

Saken min er ingenting i forhold til hva mange andre opplever. Det er ingenting i forhold til hva noen velger å utsette andre for. Det er ingenting i forhold til hvilke konsekvenser det kan få.

Nylig ble to deltakere fra en kjent realityserie dømt til fengsel. Begge mennene hadde sex med samme kvinne i april 2019 og den ene av mennene filmet og delte det på Snapchat. I følge tiltalen skal kvinnen ikke ha ant at hun ble filmet og heller ikke samtykket til det. Begge mennene skal derimot ha vært kjent med filmingen, da den ene filmet og den andre «smilte og vinket til kamera».

Den ene av de ble dømt til 90 dager i fengsel og 20.000 kroner i erstatning, mens den andre fikk ubetinget fengsel i 30 dager.

Og jenta?

Hun må leve med det de har utsatt henne for RESTEN AV LIVET.

Jeg vet at jeg skrev at jeg er forbanna, men jeg gjentar det: JEG ER FLYFORBANNA. Jeg er forbanna fordi 20 000,- ikke hjelper en dritt mot alle ryker som blir skapt. Jeg er forbanna fordi de blir beskyttet og anonymisert. Jeg er forbanna fordi folk fortsetter å spre nakenbilder og videoer av andre uten tillatelse. Jeg er forbanna fordi det er altfor enkelt å ødelegge noen sitt liv på den måten.

Vet du hva det kan gjøre med noen? Vet du hvor mye det kan ødelegge? Vet du konsekvensene av det?

Og hvorfor gjør du det? Fordi du skal være kul? Fordi du skal vise verden at du har klart å få deg noe? Fordi du er en drittsekk?

Jeg driter nemlig i at den ene av de dømte realitydeltakerne er fortvilet. Visst faen skal du være fortvilet – Men jeg kan love deg det at du ikke er i nærheten av like fortvilet som de som blir utsatt for det. For hvem tror du at du er? Hvem tror du at du er som kan tillate deg å ta et bilde av en annen uten klær, uten tillatelse? Hvem tror du at du er når du sprer videre et bilde av en annen sin nakne kropp? Hvem tror du at du er som tillater deg å være med på å rive et menneske fra hverandre?

Du er nemlig ingenting annet enn en drittsekk.

Du er en drittsekk når du deler bildet du har mottatt av en annen sin kropp med resten av jentegjengen. Du er en drittsekk når du tar et nakenbilde av en annen og sprer det. Du er en drittsekk når du filmer noen ha sex uten at de veit det. Du er en drittsekk når du sprer, deler og deltar.

Tenk om det hadde vært deg!

I fjor snakket jeg med en ung gutt om dette på en videregående skole jeg besøkte. Han kom bort til meg og fortalte at han hadde en venninne som hadde tatt livet sitt på grunn av påkjenningen som kom etter at noen hadde valgt å spre et nakenbilde av henne.

Det er virkeligheten. Så jeg driter i at du er fortvila. Jeg driter i at du ikke mente det. Jeg driter i at det bare var på gøy.

Det ekke gøy å ødelegge livet til noen, bare fordi du “ikke mente det”, bare fordi du var litt sjalu eller bare fordi du kødda.