Kategori: Tanker 💭

Hyttefolket bytter bostedsadresse for å få kose seg på hytta i påsken.

Ungdommen møtes, fester og deler det på sosiale medier.

Hysteriske damer ringer til skjønnhetssalongene og tilbyr seg å betale det dobbelte for en behandling, og nærmest trygler de om å utføre behandlingene svart.

Uteserveringene bugner over av folk som skåler i solveggen.

Og jeg må bare spørre… Hva er det vi holder på med? KØDDER DERE?!

Det er så forbanna dumt og det er så forbanna egoistisk.

Folk mister jobbene sine, inntektene sine og tryggheten sin. Syke mennesker får beskjed om at nødvendige operasjoner og behandlinger må settes på vent. Studentene sin fremtid er usikker og satt på vent. Leger, sykepleiere og andre viktige ansatte i helsesektoren jobber rumpa av seg med egen helse som innsats. Folk får ikke gitt klemmer til de som de er glade i. De eldre sitter ensommere enn noen gang. Altfor mange barn låses nærmest inne sammen med egne overgripere. Skal jeg fortsette?

Også har vi dere da. Ja, du! Hei du, din dritt. Dere som sutrer over at dere ikke får bruke hytta i påsken. Dere som er hysteriske over at etterveksten begynner å bli synlig, at botoxen er i ferd med å gå ut og at neglene er #NotOnFleek. Dere som samler vennegjengen, fester og skåler i solveggen. Dere som gir beng.

Er det den samme mammaen som tillater ungen sin å dra på fest, som vil betale dyre dommer for å få fikset neglene sine svart?

Slutt å drit dere ut. Gjør som dere får beskjed om. Ta en for laget. Jeg driter i om det er deilig på hytten din i påsken eller at neglene dine ikke ser ut. Folk mister jobbene sine her, folk blir syke, folk sin fremtid står på spill. Folk dør faktisk her, og jeg lurer egentlig på hvem som må dø for at du skal forstå alvoret.

DEL GJERNE.

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs –

Jeg skriver dette med fare for å tråkke noen festglade mennesker på tærne og for å gjøre noen som er langt nede i vinflaska forbanna.

Men når jeg tenker meg om så kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre om det. Jeg bryr meg nemlig veldig mye mer om alle de barna som i disse dager er innestengt sammen med overgriperen sin, sammen med en voldelig forelder og de som føler seg utrygge, enn at noen skal få ha vinglasset sitt fred.

Vi vet at ett av fem barn blir slått, kløpet eller lugget av en av foreldrene sine.

Vi vet at mellom 10 og 20 prosent av norske jenter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Vi vet også at nesten 1 av 10 menn oppgir å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen.

Vi vet at nesten 1 av 10 barn vokser opp i hjem der mamma eller pappa drikker for mye alkohol.

Vi vet at 90 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes misbruk, og at mørketallene er gigantiske.

Disse barna har det neppe noe kulere i dag. Eller neste uke. Eller uken etter. Antakeligvis så blir det verre for hver dag som går.

Og hva i alle dager gjør vi for å ivareta alle disse barna?

Norge er stengt, og fristedene til disse barna er stengt, men polet er åpent og Vinmonopolet går ut og sier dette:

Disse barna har ikke den trygge læreren å støtte seg på i disse dager. Fotballtreneren som ser de og sier hei. Speiderlederen som gir en tommel opp. Barnehagelæreren som gir en klem.

Og jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet ikke om du vet at Vinmonopolet er et norsk aksjeselskap eid av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet?

Er det ikke på tide å ta ansvar for disse barna? For hva vet vi om sammenhengen mellom alkoholbruk og vold?

Jo, at voldsutøverne ofte er påvirket av alkohol under voldshandlingen.

Vi er alle ganske forvirra, kanskje redde og engstelige i disse dager, og hjertet mitt gråter for alle de barna som har det ekstra vanskelig og som ikke en gang kan få en klem som ikke stinker alkohol.

Trenger du noen å prate med ring: 

Mental Helse: 116 123
Vold- og overgrepslinjen: 116 006

DEL GJERNE. 

 

Mens jeg har måtte avlyse en reise, har en bekjent av meg gått glipp av bursdagen til sønnen sin.

Fordi han er lege.

Mens jeg har måtte avlyse møtene mine, har en venninne gått glipp av begravelsen til bestemoren sin.

Fordi hun er sykepleier.

Mens jeg går glipp av fotballkampen jeg har gledet meg til å månedsvis, har den ene naboen min enda ikke hatt tid til å hilse på den nyfødte nevøen sin.

Fordi han jobber på legevakta. Og jeg er ekstremt takknemlig.

For at den eldre damen som ringer bekymret inn for viruset blir møtt med ro, kunnskap og forståelse.

For at mannen som er smittet blir tatt vare på av de beste vi har.

For at de som er redde blir møtt med et smil.

For at våre helsearbeidere er på jobb. For meg, for deg, for de som ikke kan ta vare på seg selv, for de som ikke husker hvem de er, for de som er redde, for de som er syke, for de som behøver stell og for oss.

Så takk. Takk til deg som jobber på spreng for å holde oss friske. Takk til deg som gjør alt som står i din makt. Takk til deg som svarer på alle spørsmålene vi andre måtte ha. Takk til deg som forsøker å holde oss rolige. Takk til deg som akkurat nå står ovenfor tøffe etiske valg. Takk til deg som gjør ditt aller beste. Takk til deg som gjør en av landets viktigste jobber.

Vi skylder dere all respekt, og i mens så skal vi andre ta vår del av ansvaret. For det er det minste vi kan gjøre.

Eller hva, folkens?

DEL GJERNE. 

Vet du hva noe av det jeg har vært flauest over de siste årene er?

Jo, at jeg har hår på puppene.

Jeg har det på tærne også. På fingrene, magen, føttene.

Til og med i rumpa.

Jeg har merker på kroppen som kommer av sene kvelder med gode venner, av knall og fall og av isen jeg spiser på sydenferie. Ja, på fredagskvelden også. De kommer av øyeblikk, historier, minner og fra haugevis av latterkramper.

Den høyre puppen min er litt større enn den venstre. Nesa mi er ganske skeiv. Det ene øyebrynet er tynnere enn det andre. Du kjenner kanskje til det.

Jeg får valker på magen når jeg sitter. Jeg har ettervekst i håret. Negler som burde vært stelt. Litt blå ringer under øynene etter å ha sovet litt lite. Smilerynker i ansiktet etter å ha smilt av fine mennesker, morsomme historier og kule opplevelser.

Jeg er menneskelig. Jeg er normal. Jeg er kvinne. Og det er jeg skikkelig stolt av.

Vi får ofte beskjed om at vi er litt for mye av det, litt for lite av det og at det kanskje hadde vært fint om vi bare kunne gjort det, det og det annerledes.

Har du noen gang tenkt på hvem som krever det av oss? Det er jo ofte oss selv!

Når vi kritiserer noen for å være litt for lite eller litt for mye. Når vi snakker nedlatende om noen som tar litt lite eller litt mye plass. Når vi zoomer inn, kommenterer og finner feil. Når vi baksnakker, diskuterer valg, vekt, utseende og klesstil.

Hver gang vi gjør det, så gjør vi det litt vanskeligere å være kvinne. Litt vanskeligere å ha tro på oss selv, litt vanskeligere at den ene puppen ser annerledes ut enn den andre og litt vanskeligere å være oss selv.

Ingen av oss står opp om morgenen og tenker at vi ikke skal gjøre vårt beste. Så kanskje vi skal huske på det når noen driter seg ut, sier noe teit eller gjør noe du aaaaldri selv kunne gjort? Vi veit jo at det ikke alltid er så lett og at vi prøver vårt beste. Så hvordan i alle dager kan vi egentlig forvente noe annet av noen andre?

Hvert år når det er kvinnedagen deles det quotes og heiarop om at kvinner skal heie på kvinner og at kvinner skal tørre å ta plass. Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg syntes en medkvinne tar plass på en annen måte enn jeg selv hadde gjort, når en medkvinne har på seg noe jeg aldri verden ville gått med eller når en medkvinne går på trynet, driter seg ut, prøver så godt hun kan og når du lykkes. Ikke minst.

Jeg veit jo godt at jeg ikke er perfekt, selv om jeg prøver. Og da er det kanskje greit å huske på at det gjelder de fleste andre også.

Ja, og når jeg tror at jeg er unormal på grunn av hårete pupper (tro meg at jeg har følt meg både ekkel og rar) eller hva det nå måtte være, så er det greit å minne meg sjæl på at det heldigvis finnes cirka 3,86 milliarder andre kvinner i verden. I alle farger, varianter og fasonger.

Og jeg er hvert fall ikke alene.

Jeg har akkurat skrollet meg gjennom flere kommende russ sine Instagramkontoer, etter å ha lest om russ som utestenger jenter over 60 kilo. I år også.

Jeg har sett videoer der kommende russ slår glassflasker i ansiktet sitt for å få oppmerksomhet, videoer av jenter som kler av seg for å få henge med russen og videoer der man får klar og tydelig beskjed om at jenter over 60 kilo ikke er velkomne. Eller… Ingen feite horer som ser ut som hvaler.

Hvor skal dette egentlig ende? Hvem har vi blitt? Hva er det vi ønsker å oppnå? Ønsker vi et samfunn bestående av blærete drittunger som kategoriserer og dømmer andre? Et samfunn der all vår verdi ligger i hvordan vi ser ut? I hvor mange vi har ligget med? I hvor langt vi er villige til å gå for oppmerksomhet?

Jeg orker knapt å tenke på det, for det er så fjernt, kvalmt og det er så dumt.

Og jeg lurer litt på om de foreldrene som ukritisk sponser russebusser, som sitter på sidelinja og ser på og som har oppdratt barna sine til å holde på som dette vet hva de holder på med…

Vet du om barnet ditt er en av de som frivillig stiller seg opp for å få dartpiler kastet i ryggen? Vet du om det er barnet ditt som slår en glassflaske i ansiktet for og så hoppe fra en ti meter høy klippe? Vet du om det er barnet ditt som slåss for å vise hvem som er kongen på haugen? Vet du om barnet ditt er en av de som takker ja til å suge fem russegutter på rad for å få rulleplass? For oppmerksomhet? For status? For å liksom bli likt?

Dette er ikke gøy lenger. Det har tatt helt av og det skremmer meg. Det skremmer meg at så mange signerer på rævva holdninger, at det lages sanger som er direkte mobbing, at det er en syk standar og at det gang på gang tråkkes på ALT som har med sunne og gode verdier å gjøre.

Ja, og det skremmer meg at det er snakk om fremtidens advokater, leger, fotballtrenere, lærere, vernepleiere og medmennesker.

Det er nok nå! Barna deres MÅ ikke være med på en russebuss for å bli noe. Barna deres behøver ikke å bruke 100 000,- på noen uker av livet sitt for å bli likt. Barna deres kan ikke være med på dette sjuke presset. Og dere må slutte å unnskylde det med at de må få lov til å ha det litt moro. Det er rett og slett skikkelig rævva.

Kjære ungdom som tror at dette er viktig: Hvilken russebuss du er på har ingenting å si den dagen du skal søke jobb. Verdien din måles ikke i hvor mange du har ligget med. Hvor mye du veier har ingenting å si for hvor bra du er på fest.

Hilsen er feit hval over 60 kilo som er sjokkert, og som lurer på om den russen det er snakk om vet hva mødrene deres veier, om de hadde likt om det gjaldt søsteren sin og om hva de gjør, den dagen det går skikkelig gærent.

Selv om det bare var på kødd.

DEL GJERNE.

 

Akkurat nå sitter jeg hjemme i en kanondyr designerstol, jeg drikker litt champagne fra et sponset glass og beundrer de sponsede neglene mine og de sponsede tøflene mine som nesten ingen har råd til. Ja, ingen har vel egentlig råd til stolen jeg sitter i heller #Spons. Jeg venter på at den private kokken min skal lage ferdig middag til meg og jeg ser at pengene tikker inn på konto mens jeg bare sitter på rævva. Nydelig. 

Neida, det er jaggu ikke så vel her. Sannheten er at jeg ligger nydusjet i sofaen, sminkefri og i joggisen. Ja, og de flisete neglene mine beundrer jeg ikke, men de duger. Men, skulle man trodd en kommentar jeg fikk på bloggen i går, så hadde det første stemt, og ikke det siste. Det er nemlig veldig mange som har et temmelig spesielt syn på oss bloggere.

Jada, noe av skylden kan vel kanskje enkelte blogger ta på seg – Men jeg velger å fraskrive med alt ansvar her, og det er sannelig ikke ofte.

Forresten. Jeg ligger og vurderer om jeg i det hele tatt skal gidde å dra på butikken for å kjøpe middag, eller om jeg skal spise havregryn til middag, så den kokken kan jeg se langt etter (dessverre).

Jeg fikk også en annen kommentar jeg bet meg merke i på bloggen i går. Det var en mann som mente at jeg bare var ute etter klikk og oppmerksomhet. Ikke for å være sånn, men… Det finnes vel ingen som har en blogg som ikke er ute etter klikk og vil at folk skal lese det man skriver eller? Hehe. Jeg bare spør. Liksom. Det er jo en blogg for svarte. Ja. Ferdig.

Det som fascinerer meg er når folk etterlyser blogger med mer mening og bloggere som ikke bare skriver om uviktige ting. For bloggere er jo helt blåst, ikke sant. 

Personlig prøver jeg jo virkelig å skrive om litt viktige ting fra titt til ofte, ting jeg tror mange kan kjenne seg igjen i og ting jeg syntes kanskje er litt langt ute på jordet, men det kan av og til virke som at man heller vil lese om tja, for eksempel at en blogger har fjernet silikonpuppene sine, enn at tja, nesten 1 av 10 norske kvinner har blitt voldtatt. Slitsomt å forholde seg til, slitsomt å høre om.

Når det kommer til oss bloggere så liker, kommenterer og deler folk i hytte og pine. Hver gang det blir skrevet en artikkel om oss bloggere kommer det alltid kommentarer om hvor håpløse bloggere er og hvor tåpelige bloggere er. Det slår faktisk aldri feil, og det er rart med det. Akkurat som at vi bloggere er et eget folkeslag av IQ-døde, inkompetente og håpløse folk. Jada, det hender at noen av oss bommer grovt på et utsagn, at vi driter oss loddrett ut og at vi både er dumme og blonde, men når jeg tenker meg om så kjenner jeg folk som gjør det samme – Som ikke er bloggere.

Jeg kjenner faktisk både selgere, advokater og lærere som driter seg ut, som sier teite ting en gang i blant og som overhode ikke er feilfrie. Jeg vet til og med om folk jeg ikke liker, selv om de ikke har en blogg. Hmm, rart!

Bloggere er faktisk ikke en egen gruppe mennesker som har en intensjon om å plage noen mest mulig. Hvis man er skikkelig lei de j*vla bloggerne så er det faktisk så enkelt som at man kan slutte å lese – Og bry seg. Det er litt som å bytte kanal hvis ikke programmet på TV tiltaler deg akkurat der og da. Liker man ikke fotball, så trenger man ikke å se på fotball. Liksom.

Nei, jeg måtte bare få ut dette, for jeg klarer egentlig ikke helt å forstå hva Kari-Mette (67 år) har i mot en blogger som har kjøpt seg nytt hus eller som har gifta seg og hvorfor hun skriver kommentarer som dette:

… Når en influenser for eksempel har blitt gravid. Ja, jaggu. Æsj. Få det bort.

Nei, ikke vet jeg.

Hilsen enda en blærete, blond og tåpelig blogger…

I går satt det fire jenter i garderoben på treningssenteret og snakket om mat. Den ene jenta klaget over at hun følte seg så oppblåst etter å ha spist to muffins i lunsjen, og at hun var sikker på at det kom av glutenallergi.

En av de andre jentene kommenterte at hun alltid tok en pille før hun skulle spise gluten sånn at magen hennes kunne bearbeide det uten at hun ble oppblåst. To av de andre jentene kastet seg entusiastisk på og lurte på hvordan de kunne få tak i det. Før den siste kommenterte at “jeg prøver å holde meg unna både hvete og gluten jeg”. Hun kunne også informere at moren kun lagde glutenfrimiddager hjemme, til hele familien, fordi det var best sånn.

Og jeg må bare spørre: Kødder dere?

Kødder alle dere som innbiller dere den ene eller den andre allergien etter den andre? Kødder de mødrene som nekter barna sine å få i seg laktose fordi hun har lest på en eller annen blogg at det er usunt? Kødder alle dere som tror at dere har glutenallergi fordi dere blir litt oppblåste etter å ha trøkka i dere fire hveteboller?

HVEM blir ikke litt oppblåst i magen av å spise muffins a? Eller litt tung i magen etter å ha spist en pizza? Fastelovensboller? Eller en pasta?

Hvilket sykt forhold får vi egentlig til mat om vi konstant skal passe oss for alle potensielle påståtte farer? Kan vi ikke slutte å skremme hverandre med sunn norsk hverdagskost? Hva skjedde med matvett?

Ikke gidd å skryt på deg en allergi du ikke har a. Vi har alle dager der vi er litt slappe både i fiseringen og i skrotten, og har du for eksempel skikkelig glutenallergi så driter du på deg. I dagesvis.

Hilsen hun som syntes det er litt stress å skulle arrangere middagsselskaper å skulle ta hensyn til lavkarbo, sukkerdiett, keto, DASH-dietten, liksom-glutenfritt, Mayo Clinic-dietten, volumetrics-dietten, palmefritt, null e-stoffer, TLC-dietten, kun soya, ornish-dietten, aller helst laktosefritt, økologisk, fruktdietten, atkinsdietten, skal jeg fortsette?

Nei, jeg tenker at det er nok jeg. Så innmari nok faktisk.

Det siste året har jeg lært mye om meg selv. Jeg har utviklet meg, forandret meg en del og jeg har tilegnet meg mye ny kunnskap. Jeg begynner å forstå at jeg fortjener å ha det bra og jeg begynner å skjønne at jeg ikke behøver å finne meg i alt.

Det siste året har jeg lært meg å forstå verdien av ting, ja, hvert fall mer enn tidligere. Jeg begynner nemlig å forstå hva og hvem som gjør meg godt. Jeg begynner å forstå hva jeg må gjøre for å ha det best mulig og jeg begynner å lære meg at ting ikke er så nøye.

Jeg er fullstendig klar over at jeg enda har en lang vei å gå når det kommer til det meste, men det å kjenne at jeg har blitt både litt sterkere, eldre og klokere føles både godt – Og litt på tide.

Jeg er en av de som plages av enormt mye dårlig samvittighet. Jeg får dårlig samvittighet når jeg glemmer å ønske gamle klassekamerater gratulerer med dagen på Facebook (selv om jeg ikke har peiling på at de har bursdag), jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke strekker til og får til absolutt alt jeg egentlig vil, og jeg får dårlig samvittighet hvis ikke jeg klarer å ta vare på alt og alle. Minus meg selv.

Det siste året og den siste tiden har jeg forstått at jeg nødvendigvis ikke trenger en gigantisk vennegjeng for å ha det bra. Jeg har også forstått at det er umulig å ta vare på så mange som jeg egentlig har trodd at jeg har behøvd.

Vennskap er komplisert, det er deilig og det er fint. Alle vennskap er ikke ment for å vare, noen vennskap er det verdt å kjempe for og noen vennskap gir deg ingenting, snarere tvert imot. Jeg har derfor forstått at jeg må ta vare på de menneskene som gir meg noe, de menneskene som vil meg vel og de menneskene som er villige til å få vennskapet til å fungere.

Jeg har også forstått at jeg rett og slett må face at man ikke kan ta vare på alle, og at alle ikke kan ta vare på meg! Ja, og at man av og til rett og slett må gi slipp.

Jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i det å irritere seg over en venn. Hvorfor tar han aldri initiativ? Hvorfor snakker hun ikke like mye med meg lenger? Hvorfor blir hun aldri glad på mine vegne? Ah, det siste der kjenner hvert fall jeg veldig godt igjen i. Det er skikkelig vanskelig å vite når grensa egentlig er nådd, og hallo, alle vennskap har sine utfordringer og man må ta og gi – Akkurat som i et forhold. Men, til syvende og sist skal vel et vennskap gi mer enn det tar.

Jeg har mistet kontakten med mange fantastiske mennesker de siste årene, og mange av de kan jeg kjenne at jeg savner. Samtidig så skjer livet, og jeg har innfunnet meg i at det er sånn det er.

Andre har jeg faktisk “slått opp med”, rett og slett fordi det har vært venner som kun har sugd energi og venner som ikke har gjort meg noe godt. Det handler ikke om at de ikke er fine folk, det handler om at vi rett og slett ikke har vært bra for hverandre eller at det ikke har fungert.

Og vet du hva? Det er ikke kult, men jeg tror det er viktig. For det å “slå opp” med venner som ikke gjør deg noe godt er faktisk like greit som å slå opp med en kjæreste du ikke lenger har følelser for.

Jeg kjenner at jeg er så lei av å forholde meg til relasjoner og mennesker som jeg egentlig ikke ønsker og som ikke gir meg noen ting verdens ting.

Venner skal jo gi energi, ikke ta energi – Og jeg er så glad for at jeg begynner å forstå det.

Med fare for å høres ut som det mest egoistiske mennesket på denne jorden: Gi slipp på mennesker som ikke gjør deg noe godt og lev! Livet er for kort til å kaste bort tid og energi på noe som ikke er bra. Og… NYT de menneskene som vil være vennen din og husk å være venn med deg sjæl også. 

Ja, og av og til tror jeg vi må slå opp med venner også, og det får være greit. Det må nesten bare være det.

Jeg er en av de som trener hele året og som prøver å være i så mye fysisk aktivitet som mulig. Og om du lurer på om det var snikskryt, så kan jeg skrive under på at det var det. Litt skryt må da være lov! 

Både på treningssenteret, i hverdagslige situasjoner og på Instagram så møter jeg mange fordommer, utsagn og teite kommentarer knyttet til både kropp og til trening. Alt fra mannfolka som trener for harde livet på grunn av femtiårskrisa, til jenter som slenger med leppa om andre jenter og til unge gutter som ler eller harsellerer med andre.

Det er ikke så lenge siden jeg selv fikk en kommentar på at jeg er tjukk på Instagram etter at jeg postet et bilde fra treningssenteret, og jeg har tenkt mye på det siden.

Ikke fordi det å være tjukk er det verste jeg kan være, langt ifra, men fordi noen sier det for å såre meg. For du vet ikke hvordan jeg har det, hva som er grunnen til at jeg ser ut som jeg gjør og jeg har heller ikke bedt deg om din mening. Du vet ikke om jeg går på medisiner som påvirker vekta mi, du vet ikke om jeg kjemper en kamp mot overspising eller om jeg går gjennom en depresjon.

Du vet ikke om jenta du latterliggjør og kaller for et skjelett kjemper mot en alvorlig spiseforstyrrelse.

Du vet ikke om de gamle damene du syntes tar altfor stor plass og snakker altfor mye i garderoben på treningssenteret er skikkelig ensomme og at den eneste gangen de har noen å prate med er der.

Du vet ikke om han som flekser i speilet, som tar bilder og viser seg frem endelig har funnet sin plass her i verden etter mange år med mobbing på grunn av utseende sitt.

Du vet ikke om hun du gjør narr av ovenfor kompisene dine fordi hun er så stor nettopp har utført en av verdens kuleste jobber, nemlig å føde barn.

Du vet ikke om den store og sterke mannen du latterliggjør fordi han løfter så lite nettopp har gjennomført en operasjon.

Du vet ikke om han gutten som alltid skifter på do og som du gjør narr av skammer seg over sin egen kropp etter mange år med overgrep.

Du vet ikke om jenta som ofte drar etter bare fem minutter og som du kaller for lat, sliter med sosial angst.

Vi vet aldri hva som er grunnen til at noen ser ut som de gjør eller er som de er. Men, vi har alle vårt og vår historie. Så la oss heller være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! Jeg vet at jeg har mer enn nok med meg selv når jeg er der, og det har nok de aller fleste andre også.

Jeg har hvert fall bestemt meg for at jeg skal gi en hjelpende hånd og et smil, i stedet for å være en dritt fordi jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

Så GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle. Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle💪🏻 

Og du? Husk at ikke alt er som det ser ut: Og at jeg ikke er tjukk, jeg er glad – Og jeg har aldri hatt det bedre! For ikke å snakke om at det er bedre å være tjukk, enn slem. 

– Følg meg på Instagram: @martine.halvs –

 

Jeg kan meddele at de neste linjene byr på mye mensen. Men det er viktig at vi tar praten, for det gjelder faktisk cirka 50 % av oss.

Det kan jo hende at du mener at det ikke gjelder deg personlig, men det gjelder garantert ganske mange som du er glad i. Ja, og da er det jo kult å bry seg!

Jeg skal ikke klage sånn altfor mye på mensen, til tross for at jeg personlig er på min niende dag med gørr, smerter og et litt skiftende humør.

Det viser seg at kvinner i løpet av ti år i gjennomsnitt bruker ca. 3600 tamponger eller bind. Alt i alt så menstruerer vi i 6,25 år av livene våre. Prisene per pakke varierer stort sett mellom 20,- og 50,-. I tillegg til den prisen så må mange av oss ha smertestillende og ja, nye truser, sånn som jeg måtte i går, fordi jeg blødde gjennom på et ganske så upassende sted.

I tillegg må vi betale 25 % moms av produktene vi kjøper, til sammenlikning så betaler jeg 15 % moms for en pakke med tyggis. Kult at staten tjener penger på at jeg har mensen!

Og jeg lurer… Hvorfor i alle dager er ikke bind og tamponger gratis?

Haugevis av unge jenter hopper over mensen, fordi p-piller er gratis, mens bind og tamponger ikke er det. Det er enkelt å få tak i gratis kondomer, mens vi må betale dyre dommer for bind og tamponger.

Jeg forstår at enkelte menn vil humre godt av dette, og antakeligvis komme med en dårlig vits eller et motargument om at menn da burde få gratis barberhøvler eller støtte fordi mange behøver mer mat enn kvinner. Forskjellen er at skjeggstubber ikke forhindrer deg i å delta på fotballtrening eller svømmegym. Mensen venter ikke på lønningsdag eller ukepenger, skjegget kan vente, akkurat som at mine ubarberte legger kan vente – For det er nemlig et valg vi tar, men vi kan dessverre ikke velge bort mensen.

Det hadde vært fint om en kvinne kunne svare på hvorfor bind, tamponger og menskopper ikke er gratis, for jeg vil faktisk tørre å påstå at en mann uten døtre, nedblødde laken, blodige truser i skittentøyet, sene butikkbesøk og beskjeder i meldingsboken ikke kan uttale seg.

Det hadde jo også vært kult og sett hvor langt vi hadde kommet innenfor samme felt, om det var menn som blødde fra tissen hver måned.

Bind og tamponger er faktisk ikke en hverdagsluksus, det er et behov vi har for at vi skal fungere i arbeidslivet, på skolen, på idrettsarenaer og i fritidsaktiviteter. Samfunnet er faktisk avhengig av oss, på lik linje som vi er avhengig av bind og tamponger.

Det hadde jo liksom vært fint å kunne blø gratis.