Nå skal jeg skrive om noe jeg egentlig syntes at det er skikkelig teit å skrive om. Jeg syntes faktisk at det er ganske flaut. Men jeg skriver det fordi jeg i går ble stoppet opp på kampen til kjæresten min av en som skrøt av meg ved å si «jøss, det er hockeyfrua si det, du har skjønt hvordan det skal være». Fordi jeg var på kampen som kjæresten min spilte. På bursdagen hans.

Men jeg skriver dette aller mest fordi en journalist ringte meg i går for å spørre om hvordan det var å være hockeyfrue i sluttspillet. Hockeyfrue. Martine, 21 år, hockeyfrue.

Jeg opplever mye kult på grunn av jobben til kjæresten min. Jeg får besøkt steder jeg ellers aldri hadde gjort, jeg blir rik på uforglemmelige øyeblikk, jeg lærer mye og jeg er så heldig å ha blitt kjent med mange bra mennesker. Ja, og en haug av bra damer på grunn av jobben til kjæresten min. Verden over.

Jeg kjenner damer som omtrent tar seg av tre barn alene, fordi mannen deres spiller hockey.

Jeg kjenner damer som driver store, egne firmaer, som er sammen med hockeyspillere.

Jeg kjenner damer som jobber døgnet rundt for å få hverdagen til å gå rundt, fordi mannen spiller ishockey.

Jeg kjenner damer som har flyttet tre ganger i år og bor i en koffert, fordi mannen deres spiller hockey.

Jeg kjenner sterke, bra, imponerende, flotte og tøffe damer. Damer som tilfeldigvis er sammen med menn som spiller ishockey.

Og hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg de færreste av disse syntes det er fett å til syvende og sist å bare være en hockeyfrue. 

For vi er ganske mye mer, og ikke for å være vanskelig eller noe sånt, men jeg tviler på at jeg hadde blitt kalt søppelfrue om samboeren min hadde vært renovasjonsarbeider. Ei heller lærerfrue om mannen min var lærer. Men, ikke vet jeg.

Jeg er skikkelig stolt av kjæresten min. Jeg er stolt av det han presterer, det han gjør, det han får til og av hvem han er, men hva han jobber med definerer ikke hvem jeg er, ei heller hva jobben min som kjæreste er. Jeg går heller ikke rundt og bare gjør “hockeyfrue” ting fordi han spiller ishockey.

Jeg kan godt tulle med “hockeyfrue” jeg også, men jeg er på ingen måte interessert i å stille opp i en sak der jeg skal snakke ut om livet som hockeyfrue. Men jeg kan godt fortelle om at alt ansvaret ligger på meg her hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han er mer borte enn han er hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han ikke kan være med i begravelsen til et familiemedlem fordi han spiller kamp. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når han må prioritere å sove, fremfor å bidra hjemme. Jeg kan godt fortelle om at det er kjipt når alt tidvis handler om han. Hva han skal. Hva han må gjøre.

Og jeg kan jo bare tenke meg hvordan det er å ha tre barn i tillegg, og skulle balansere det – Nesten alene.

Til syvende og sist så er det mest moro, det gir ekstremt mye og det er skikkelig kult. Men når han kommer inn døra etter en kamp så er han bare kjæresten min, og ikke en hockeyspiller.

Så hvis journalisten er keen på en sak, så kan jeg, og garantert flere fortelle om hvordan det er på privaten. Hvordan det er når de kommer hjem midt på natten, enten sure, eller glade. Hvordan det er når de må stå over ting som er viktig for oss, på grunn av jobbene sine. Hvordan det er når alt handler om de, at de skal prestere og hva de må gjøre. Og det er sjeldent glamorøst. Det er mye sure sokker, husarbeid, matlaging, diskusjoner og frustrasjon.

Ja, og det er dessverre altfor lite shopping, kafebesøk og luksus. Men, alle de “hockeyfruene” jeg kjenner fortjener hvert fall en stor klapp på skulderen. Takk til alle dere som holder ut, som gjør det mulig og som holder på å rive av dere håret fordi mannen aldri er hjemme.

De er nemlig helt rå, og fortjener all hyllest de kan få 💓

 

I stad sto jeg i kassa på butikken for å kjøpe inn middag til i kveld. Det var midt i ettermiddagsrushet så jeg ble stående å kikke på magasinene rett ved kassa. Jeg bladde i et par av de og stoppet opp ved ELLE sin nyeste utgave. Eller, jeg stoppet opp ved forsiden:

Det tok litt tid før jeg satt meg ned for å skrive om det. Jeg tenkte nemlig først at jeg skulle la være. Jeg tenkte at det ikke var vits å lage noe nummer ut av det, at jeg ikke ville leke kjeftekjerring og at jeg sikkert var den eneste som gadd å bry meg om tullete ting som at et av landets største magasiner bruker på sex, to av landets hotteste modeller og “vær glad i deg sjæl”-taktikk på en og samme forside. Det er jo tross alt trendy å være for mangfold, ikke sant?!

Du må ikke misforstå meg, for det er helt greit å se ut som modellene på bildet. Altså, for å være helt ærlig så prøver jeg på det hele tiden jeg. Som for eksempel i stad, etter å ha vært på butikken:

Jeg fikk det nemlig for meg at jeg skulle smøre meg inn med selvbruning, og jeg har jo lest at man må unngå skjolder (skjolder er stygt, ikke sant). Jeg trakk derfor for gardinene og subbet naken rundt hjemme. Ja, samtidig som jeg gjorde husarbeid. MED HANSKER. For å ikke få skille på hendene, eller for å lage flekker noe sted.

Det er på ingen måte ELLE sin skyld at jeg av og til glemmer at jeg er bra nok som jeg er og at det aldri har blitt vellykket når jeg prøver selvbruning, men ELLE er ikke akkurat med på å minne meg på det heller.

Jeg syntes det er fett at magasiner begynner å forstå at det er viktig med mangfold, sånn som for eksempel KK:

Men dette vitner om at ELLE kanskje burde holde seg til trendy sko, jakker og dietter. Ja, til tross for at ELLE kanskje ønsker å skrive om alt som er trendy. Men det å slenge litt kropp og “body issues” sammen med denne forsiden er i beste fall ganske komisk.

Jada, vi kan godt bli servert en historie om at modellene på forsiden har sitt de også (noe jeg tviler på at de har), men som den gjennomsnittlige dama på gata blir dette ironisk. Ja, og ganske dumt.

God helg a, og husk at du faktisk er bra nok som du er – Og ikke smør deg inn i selvbruning, gå naken og bruk hansker for å ikke ødelegge noe. Det finnes faktisk viktigere ting å bruke tiden sin på 🖤

 

 

I går satt jeg på bussen. Foran meg satt det to unge jenter og pratet. De pratet om hva de skulle utdanne seg som, om fremtiden sin og hva de en gang håper å jobbe med. Midt i samtalen sa den ene jenta at «jeg skal hvert fall ikke jobbe i barnehage eller noe ass», der den andre svarte «hvem er det egentlig som vil være barnehagetante, sånn egentlig?»

Akkurat som at det var det aller dummeste man kunne finne på.

Det kan hende at jeg er litt hårsår akkurat her, jeg vet ikke. Mammaen min har nemlig jobbet i barnehage i mange år, og hun har trøstet mange barn hun. Hun har lært mange barn å gå hun. Hun har plastret mange knær hun. Hun har tørket mange snørrete neser hun. Hun har gitt mye omsorg, trygghet, kjærlighet og forståelse hun. Så ikke kom her og si at det er «bare, bare».

For hvem skal egentlig tilbringe tid med barna når mamma og pappa drar på de «kjempeviktige»jobbene sine? Hva skulle egentlig toppsjefene, lærerne, bussjåførene og butikksjefene gjort uten sånne som mammaen min?

Det er nemlig ingen straff å jobbe i barnehage.

Det er jo de som er der når barna dine tar sine første steg. De er der og passer på at barna dine har tørre og rene klær. De er der og passer på at barna dine er mette i magen. De er der når barnet ditt lærer seg å telle til hundre.

Og bare for å ha sagt det. De er ikke «bare barnehagetanter» eller «bare barnehageonkler». De er sinnssykt viktige.

Så takk. Takk til deg som går på jobb og ivaretar barna, til deg som gir dem kunnskap og trygghet. Til deg som tar de på fanget og trøster de når mamma og pappa må på jobb og til deg som møter foreldrene med et smil når de kommer og henter.

Takk!

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs – 

// Marty

– Gjesteinnlegg fra C – 

I går fikk Martine en melding på Instagram. Den var fra en fyr som syntes at hun var både ubrukelig, stygg og feit, og vi pleier bare å le av sånne meldinger. For la oss være enige om en ting: Det er ganske teit å sende en man ikke kjenner en melding om at personen er ubrukelig og feit. Og det sier ganske mye mer om personen, enn om Martine.

I går lo vi av meldingen, men jeg klarte allikevel ikke helt å slippe den. Mest fordi jeg syntes lite om tullinger som snakker sånn om kjæresten min, men også fordi jeg syntes det finnes så sinnssykt mye teite folk. Og burde ikke folk flest egentlig ha nok med seg selv?

Dama på bildet over er flott. Hun er sterk. Hun er morsom. Hun er inspirerende. Hun er ærlig. Hun er tøff. Hun er bra. Hun er real. Hun er seg selv.

Hun har ikke sixpack, hun har ikke Instagram-lepper eller “ideal-rumpa”. Hun har ikke tight-gap mellom lårene eller synlige ribben. Det hun derimot har er et nydelig smil, en sunn kropp og et hode som er smartere enn de fleste. Hun har en kropp som gjør det mulig for henne å få til akkurat det hun vil, en kropp som kan bære henne jorden rundt og som jeg er heldig å få elske.

Hun støtter meg gjennom tykt og tynt. Hun får hverdagen til å gå rundt. Hun tar godt vare på de rundt seg. Hun hjelper fremmede på butikken med å bære de litt for tunge handleposene. Hun stiller opp. Hun er smart. Og, hun er skikkelig vakker. Hun er vakker når hun står opp om morran, selv om sveisen står til alle kanter. Hun er vakker når hun er utslitt etter en hard treningsøkt. Hun er vakker når hun kommer inn døra etter en lang dag på jobb. For hun er seg selv, hun har glimt i øyet og smiler, nesten samme hva. Ikke når jeg ikke har ryddet opp etter meg da, men det er greit.

For meg teller disse tingene mer enn noe annet. Vi snakker sykt mye om utseende, vi snakker om vekt, om hvem som er pene og hvem som ikke er pene. Vi snakker om sixpack, sommerkroppen og dietter. Det er et skjellsord å være feit og tidvis så virker det som at det er verre å være tjukk enn slem og at det er viktigere å være digg enn ålreit.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg vil mye heller ha en glad, sunn og fornøyd jente, enn en som ikke har det bra og som er opptatt av at alle andre skal syntes at hun er tynn nok, pen nok og deilig nok til en hver tid.

Gi nå litt faen i hva alle andre driver med og hvordan alle andre ser ut – Jeg lover deg at du får det bedre da 💪🏻 Og ikke være en kjip fyr som forteller andre hvordan de burde se ut. Det er bare teit.

// Marty

 

 

I dag gikk jeg en tur langs jordet til en lokal bonde. Langs jordet kom jeg over flere ølbokser som den på bildet over. Antakeligvis har ølboksene havnet der etter et festlig lag i fjor sommer eller kanskje i løpet av vinteren.

Kanskje noen hadde tatt med seg kompisgjengen sin for å campe i skogen like ved. Kanskje hadde de sittet der, drukket øl, fortalt historier de alle smurte litt tjukt på, mens de snakket om hvor deilig livet var akkurat der og da.

Kanskje en ungdomsgjeng som egentlig er for unge til å drikke tok med seg ølboksene til skogholtet i fjor høst, mens de tøffa seg, smakte på ølen og så hvem som kunne kaste ølboksene lengst ut på jordet når de var ferdige.

Kanskje noen festglade skiløpere satt seg ned i skogkanten i vinter, skålte og grillet pølser.

Jeg vet ikke, men uansett hva som skjedde eller hvem som glemte de der, så er det en ting som er helt sikkert: Noen glemte å rydde opp etter seg. Noen glemte at jordet de var like ved er mat til dyra våre. Noen glemte at ølboksene de hygget seg med enkelt surrer seg inn i høyballene som blir for til hestene eller kuene våre. Noen glemte at det er livsfarlig. Noen glemte at ølboksen deres kan ta livet av et helt dyr. Noen glemte at ølboksen de hygget seg med kan skjære opp en stor ku innvendig. Noen glemte at den og de ølboksene kan gjøre at eieren av en hest eller en ku kan tape enorme summer med penger.

Kun fordi noen kanskje satt og hygget seg. Hadde konkurranse om hvem som kunne kaste lengst. Ikke orket å bære med seg søpla si. Var late. Ikke gadd.

Takk for besøket. Om det er på campingtur med gutta, en rampestrek med noen i klassen på ungdomsskolen eller sammen med venninna di. Husk søpla di neste gang a. Den er faktisk livsfarlig. Ja, selv om det er litt slitsomt å bære det tilbake.

// Marty

 

 

Freeeeddan! Jeg håper alt er fint med dere🌼 Akkurat nå sitter jeg svett i treningstøy, drikker halvlunket vann og burde dusjet for to timer siden når jeg kom hjem fra trening. Jeg lærer aldri. Jeg må gå i dusjen så fort jeg kommer hjem etter trening, hvis ikke blir jeg sittende som nå. Illeluktende, fortsatt svett og irriterer meg over at jeg sitter med svett treningstights i sofaen. Jaja, snart freddan.

I går var jeg med på Helsekontrollen på TV 2 for å snakke om reklamer vi blir utsatt for og som oppfordrer oss til å endre på oss selv. Jeg og en av mine venninner var med på en undersøkelse der vi i én uke telte hvor mange reklamer vi ble utsatt for som oppfordret oss til å endre på oss selv og til å bare bli litt penere.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg tvilte på at jeg kom til å få opp noen særlig reklamer, men når jeg først satte i gang sjokkerte resultatet meg. For selv om flere av reklamene gikk på enkle utseendeforandringer, ble vi opptil 30 ganger per dag fortalt at vi kunne bli en bedre utgave av oss selv – Og det har jeg ALDRI tenkt på før.

Jeg har nemlig aldri tenkt over hvor ofte jeg får en påminnelse om «sånn kan du bli penere» eller «sånn blir du tynnere». Men mens jeg ligger og åpner bilder vennene mine har postet, ble jeg innimellom shopping- og feriebilder fortalt at jeg kan slanke meg sånn her, jeg kan fjerne håret på armene her og sånn får du sixpack på et blunk.

Det er rett og slett sykt mye.

Og vet du hva jeg gjorde når jeg var ferdig? Jo, jeg gikk inn og fjernet alle mennesker på sosiale medier som gjør at jeg får det litt dårligere. Til og med de jeg kanskje ikke før har tenkt over at gjør det. Jeg gikk inn og rapporterte alle annonsene jeg er møkkalei av å få opp. Jeg gikk inn på Facebook og skrudde av annonser som dukker opp ut ifra hva jeg ser på eller søker på. Jeg tok rett og slett en skikkelig oppvask. Enn oppvask og fjernet all dritt, all negativitet og så mye som mulig av det som gjør at jeg ikke føler at jeg strekker til eller er bra nok.

Senest i går publiserte VG en sak med en tittel «har brukt 60 000 på utseende» og til tross for at innholdet fortalte oss at det i beste fall er tragisk, blir tittelen brukt fordi utseende selger og fordi nysgjerrigheten vår tar overhånd. En av landets største bloggere informerte i går åpenlyst om hvilken klinikk hun opererte seg på sist og det er både uetisk og rævva. Når en av mine venninner la ut et fint bilde av seg selv på Facebook i går fikk hun to kommentarer der noen lurte på om hun hadde gått ned litt i vekt.

Det er sykt mye fokus på utseende og jeg er redd det ikke kommer til å bli så mye bedre. Men! Vi kan alle ta en oppvask av dårlige forbilder, annonser som får oss til å føle oss dritt og av det som ikke gjør at vi føler oss noe bra. Vi kan si ifra til vennene våre at vi ikke ønsker å høre om alt de er misfornøyd over med oss selv og vi kan forsøke å ta litt ansvar for oss selv. Det er ikke alltid så lett, men det er verdt et forsøk.

Nå. Må. Jeg. Dusje. Nyt sola og være grei mot deg sjæl. Du trenger ikke å fikse på noe fordi en annonse prøver å tjene penger på deg, og du har lov til å lukke øynene og vise det finger’n.

GOD helg💛

// Marty

 

 

For noen uker siden var jeg i en bursdag. Bursdagsbarnet serverte laget kaker, men ingen spiste.

I forrige uke spiste jeg lunsj med en venninne. Til tross for at jeg visste hva jeg hadde lyst på, latet jeg som at jeg studerte menyen og i det jeg «bestemte meg» sa jeg «jeg tar en pasta jeg. Det er jo tross alt onsdag».

Akkurat som at jeg måtte unnskylde meg for at jeg bestilte meg en pasta, på en helt vanlig onsdag.

Disse to hendelsene har fått meg til å tenke på hvordan ting har blitt. For mange av oss sluttet plutselig å spise kaker i bursdager. Mange av oss sluttet å spise vanlig mat som pasta. Mange av oss sluttet plutselig å spise.

Fordi vi skal være så flinke. Så pliktoppfyllende. Så perfekte.

Det er helt greit å sette grenser for seg selv, det er helt greit å takke nei, det er helt greit å være bevisst på hva man spiser og det er helt greit å være forsynt, men jeg syntes at det er skikkelig synd at jeg føler at jeg må unnskylde meg for at jeg bestiller meg en pasta. Jeg syntes det er synd at jeg nærmest må forklare meg når jeg spiser et kakestykke i en bursdag. Jeg er lei av at mat har blitt en måte å vise frem hvor flinke vi er.

Jeg vet at dette ikke gjelder alle, men jeg vet at det gjelder mange. Jeg vet at det gjelder vennen min som skylder på allergier for å ikke spise. Jeg vet at det gjelder jenta på 16 år som sendte meg melding om at hun ikke turte å spise dessert med venninnene sine i helgen. Jeg vet at det gjelder han som dropper å spise for å få sommerkroppen. Jeg vet at det gjelder mange og at jeg ikke er alene.

Kroppen min er kompisen min. Den trenger mat for å fungere. Den trenger mat for å ha det bra. Den trenger mat for å være glad!

Den trenger en løpetur i skogen, den trenger en næringsrik frokost for å fungere og den liker av og til å kose seg. Uten at jeg skal behøve å føle på skammen.

De ekstra kiloene, de formene eller de merkene jeg har på kroppen min kalles for livet. De kommer av de sene kveldene jeg har hatt sammen med gode venner. De kommer av favorittisen som jeg elsker å dele med kjæresten min. De kommer av den kaka jeg og søsteren min baker når vi har tid. De kommer av øyeblikk, historier, minner og fra haugevis av latterkramper.

Den kroppen er den samme kroppen som er sterk nok til å hjelpe naboen med å løfte inn den nye sofaen. Den kroppen har energi nok til å løpe til bussen. Den kroppen er frisk nok til å gå en lang tur i skogen. Fordi den har litt av alt. Litt av intervaller på mølla og litt av fredagspizzaen. Ja, og favorittsjokoladen.

Vi burde ikke trenge å unnskylde oss for å leve, for å smake på livet og for å nyte en pannekake med nutella en lat søndag med en vi er glad i. Vi behøver ikke å unnskylde oss for at vi bestiller en pasta som gir oss energi og påfyll, kombinert med den deilige vårsola. Vi skal ikke trenge å si unnskyld oss! Litt av alt er fint og balanse er fint. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som dropper lunsjen på ungdomsskolen fordi brødet i matpakka liksom ikke er sunt. Jeg blir lei meg når jeg ser hvor mange som ikke spiser fordi de tror det er den riktige måten å bli tynn på. Jeg blir lei meg av å se hvor mange som sliter og som skammer seg når det kommer til mat.

Jeg vet ikke med deg, men jeg håper at jeg ikke kommer til å angre på at jeg kastet bort tid på å ikke ha det bra, på å ikke ta vare på kroppen min eller at jeg kommer til å angre på at jeg ikke spiste fordi det var trendy på skolen når jeg blir gammel.

Av og til tror jeg vi trenger en påminnelse om at vi er mer enn hva vi spiser, hvordan vi ser ut og hva vi veier. Ja, og apropos det å bli gammel: Jeg håper at kroppen min er sterk nok til å en dag bære frem et barn, ha barnebarna mine på besøk i helgen og til å kunne reise på heisatur til Granca som pensjonist og med grått hår. Og det syntes jeg er litt viktigere enn å skulle passe inn nå. Så fra og med nå skal jeg slutte å si unnskyld 💘

// Marty

 

 

 

 

Til dere kjipe voksne.

Dere som ler av barna som streiker for miljøet.

Dere som ber de ta seg sammen og være realistiske.

Dere som sier at det ikke er vits.

Dere som sier at ungdommen er dumme.

Ja, du ja. Ja, ikke det at du innrømmer det sjæl – Men jeg har sett deg jeg. I flere kommentarfelt faktisk.

Jeg har sett at Øyvind på 55 år fra Porsgrunn syntes at de som streiker er idioter. Jeg har sett at Vigdis på 68 år syntes at ungdommen er hjernevaska. Jeg har sett at Tom syntes at barna er en gjeng med tapere som like godt kan “legge på røret” hvis de tror at dette tøvet skal hjelpe.

Jeg skjønner at det er vanskelig for voksne med endringer. Jeg skjønner det. Det er kanskje både kjipt og slitsomt å måtte endre på gamle vaner. Det er kanskje kjipt å måtte kjøre litt mindre bil, kildesortere, droppe en tur til Granca i året og forurense litt mindre. Jeg skjønner det.

Bestefar syntes jo det var tåpelig når man skulle begynne å betale regninger på nett, fordi han ikke kunne det. Neida, han innrømmet jo ikke det. Han skyldte på at han hadde gjort det i “alle år” og at det var håpløst å skulle endre på det.

Mamma likte også dårlig når hun måtte begynne å bestille frisørtimen sin på nett, i stedet for å ringe. Hun truet med å skifte frisør, for hun syntes virkelig ingenting om den endringen.

Endringer er litt skummelt, det er nytt og ja, det kan faktisk være litt ubehagelig å måtte forandre på vanene sine.

Det kan hende at de voksene, både lærerne våre, foreldrene våre og besteforeldrene våre syntes at vi er teite som vil at jorda skal ha det best mulig, at vi streiker for å bli hørt og at vi forsøker å gjøre både små og store endringer for miljøet. Det kan hende at de truer med færre sydenturer eller kortere dusjer om morgenen. Men, det går fint. For heldigvis finnes det faktisk viktigere ting.

Jeg heier på alle barn og unge som engasjerer seg. Det hender faktisk at de voksne, selv om de liker det dårlig, må lytte litt til oss også. Det er tross alt vi som skal overta jorda, ikke Vigdis på 68 år som syntes at vi er hjernevaska.

Ungdom har utgjort en forskjell før og det gleder meg å se at vi kan få det til igjen.

Heia min generasjon, la oss bruke stemmene våre og den kraften vi har. Verden trenger oss!

PS: Det er faktisk til bestefar sitt beste å dra ut nettkabelen hans hvis ikke han klarer å oppføre seg på nett. Sånn hvis han skriver at 13 åringer er dumme eller noe sånt. 

// Marty

 

 

Nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg skroller gjennom sosiale medier og kjenner at jeg har lyst til å skrike ut. Jeg har nettopp sett på Debatten på NRK der det har blitt diskutert om bloggere, reklame for kosmetisk kirurgi og komplekser.

Debatten startet med at forskning viser at 7 av 10 unge kjenner på et press til å ha en perfekt kropp. 9 av 10 jenter på 16 år vil endre på kroppen sin. 50 % av norske 15 åringer slanker seg. 50 000 kvinner har til en hver tid spiseforstyrrelser.

Og jeg har mest lyst til å si: Kom igjen a folkens, vi kan bedre enn dette!

Vi må slutte å følge influensere som får oss til å føle oss rævva. Vi må slutte å skrive om kosmetiske inngrep. Vi må slutte å gi fokus til dårlige forbilder. Vi må slutte å tillate at media skriver om at en kjendis har operert seg. For helt ærlig VG, skjerp dere a. 

Men mest av alt så må vi begynne å jobbe med oss sjæl og med hverandre. Vi er nødt til å være kritiske til det overfladiske. Vi er nødt til å snakke pent til oss selv. Vi er nødt til å jobbe enda bedre med forebygging. Vi er nødt til å velge forbildene våre.

Tenk hvor digg det hadde vært om vi klarte å sette pris på hvem vi var, i stedet for å jage etter og bli noen vi overhode ikke er!

Foreldre er nødt til å se opp fra mailboksen sin og se barna sine. Foreldre er nødt til å slutte og slanke seg foran barna sine. Foreldre er nødt til å slutte og kritisere seg selv foran barna sine. Foreldre er nødt til å følge med, ta ansvar og sørge for at barna er rustet best mulig.

La oss velge forbildene våre. La oss velge de som får oss til å le. De som gjør at vi føler at vi er bra nok. De som inspireres oss til å ta smarte valg i hverdagen. De som får oss til å gjøre ålreite ting mot andre.

Jeg opplever stadig at jeg og min generasjons dømmekraft og intelligens blir undervurdert, for vi er faktisk en ganske kul, oppegående, spennende, inspirerende og tøff generasjon. Og forbilder? De er det MANGE av.

Vi har forbilder som Johannes Høsflot Klæbo, Vegard Harm, Astrid Smeplass, Karsten Warholm, Ada Hegerberg, Gina Gylver og Emma Ellingsen, for å nevne noen under 25 år. Lista er lang.

Vi er en generasjon med engasjement, vi presterer bedre enn noen gang og vi tør å bruke stemmene våre. Vi inspirer, vi lærer og vi tør å være annerledes – Og det er skikkelig fett.

Vi kommer ikke til å bli kvitt såkalte dårlige forbilder og rollemodeller. De har eksistert i alle år og jeg er redd det bare kommer til å bli flere av de med sosiale medier. Jeg tror at dermed at det er viktig at foreldre tar ansvar, at de får barna sine til å føle seg vel og at man heier frem de forbildene som har sunne og gode verdier, for ikke å snakke om at vi har litt tillit til min generasjon som faktisk får oss høyere utdannelse enn noen gang, engasjerer oss mer enn noen gang og der de aller fleste av oss er skikkelig ålreite.

La oss heie på de gode forbildene, la oss framsnakke de og de de en “follow” på Instagram – For det er en haug av gode forbilder der ute som faktisk gjør en forskjell. Ja, annet enn å gi noen rævva selvfølelse, tilbud på restylane og nye gloser å ta med seg i skolegården.

Det beste ville jo vært om alle ungdommer kunne være seg selv og slutte å prøve og være noen andre, og heldigvis har vi MANGE flotte forbilder som kan vise vei!

Jeg har en drøm om at det en dag skal bli bra nok å være seg sjæl og at vi skal slutte å oppfordre til noe annet.

Så kjære du som føler deg rævva, som lurer på om hårfestet ditt er for høyt eller om du burde gjøre noe med strekkmerkene du hater. Kan vi ikke sammen bli enige om at vi skal prøve å være litt takknemlige i stedet? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal være opptatt av å være ålreite mot andre, enn om fingrene våre er litt brede? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal danse til favorittsangen vår, enn å slutte og spise? Kan vi ikke bli enige om at vi heller skal trykke “unfollow”, i stedet for å herme?

La oss vise finger’n til rævva forbilder og la oss heie litt på oss sjæl, på hvem vi er og hvordan vi ser ut.

Tenk så kjipt det er å angre på at vi droppa det kakestykket i bursdagen til bestevenninna fordi vi fulgte dietten til en influenser, tenk så kjipt det er å tenke på at vi lot være å le fordi tannkjøttet vårt syntes når det skjedde noe morsomt på filmen vi så og tenk så kjipt det er å angre på hvor mye tid vi kastet bort på å ikke ha det bra når vi blir gamle.

Jeg veit at det ikke er lett, jeg veit at dette sitter dypt hos mange og jeg veit at vi har en lang vei å gå.

Jeg sender en klem til alle som trenger det. Jeg har troa – Heia oss! 

// Marty

 

 

✗ Det at sola skinner her gjør meg så glad. Jeg fylles opp av energi, jeg blir motivert og jeg får lyst til å gjøre ting – Helst hele tiden.

✗ Jeg skulle ønske at vi som samfunn var mye flinkere til å si at “hey, nå dreit jeg meg ut”. Det skjer jo alle at man driter seg ut eller at man tar feil, men det er så få av oss som strekker armene i været og innrømmer det.

✗ I dag så jeg et bilde der noen klagde over at de ikke hadde fått godkjent å kalle barnet sitt for anus. Det var til og med noen som kommenterte at det var helt utrolig at de hadde fått avslag. DET syntes jeg var fryktelig komisk. Og ganske trist.

✗ Har du prøvd å fryse ned lilla druer før, for også spise de? Hvis ikke, prøvd det.

✗ C er borte på kamp i dag også, og jeg kommer snart til å kalle meg for en offisiell gressenke. Det positive med at han er mer borte enn hjemme er at jeg jobber, hele tiden – Så det er jaggu mye som blir gjort.

✗ Hvorfor er det sånn at avisene nærmest ukritisk skriver om utroskapsrykter blant utalandske kjendiser og hiver seg på alt som er av sladder, samtidig som de aldri skriver om sånt med “våre” kjendiser? Vel, alle gjør ikke det, men det er jaggu en hel del som gjør det. Det er liksom som at det er helt greit å skrive om utroskapsrykter blant Kardashians, men ikke om ****. Hmm… Er det fordi Kardashians er så uoppnåelige?

✗ I dag har jeg hatt fotoshoot til et prosjekt jeg snart skal dele. Jeg subbet for så vidt rundt i BH-en i tre timer, men makan til selvtillitsboost. Fotografen var så flink og gjorde nærmest at jeg fløy rundt her. Jeg skjønner at det er jobben hennes å få meg til og føle meg bra foran kameraet, men tenk så lite som skal til for å få noen til å føle seg bare litt bedre a!

✗ Nå er det faen meg på tide at det blir ulovlig for influensere, kjendiser og idrettsprofiler (Ja, og alle andre som gjør det) å reklamere for sprøyt inn, sprøyt ut, fjern litt her og endre litt her-ting. Gi oss bot når vi ikke tenker lenger enn nesetippen og kjeft på oss når vi oppfordrer noen til å fikse på kroppen sin. Det er nok nå.

✗ Jeg begynner å bli ganske tett i pappen og lette frem en nesespray her hjemme i stad. Jeg fikk nærmest mitt livs største sjokk når jeg skjøt nesespray med mentol rett opp i systemet. Wow, jeg vet at folk blir avhengig av det der, men jeg tror ikke at jeg er i nærheten. Ikke litt en gang.

✗ Nå skal jeg dykke inn i mailboksen og forsøke å trylle frem middag her hjemme etter hvert. Søren altså, det er nesten like vanskelig hver dag.

Vi snakkes, nyt sola og ta vare på dere selv 🌸

// Marty