Det ble nettopp offentliggjort at over 40 kvinner og menn har blitt voldtatt det siste året i Forsvaret. 71 kvinner og 53 menn oppgir at de har blitt forsøkt voldtatt. Alle landets nettaviser har omtalt saken i dag, og i flere kommentarfelt har #MeToo blitt diskutert heftig. Jeg kom blant annet over en kommentar som lød “nå er det faen meg nok av #MeToo. Nå må vi skjerpe oss og ikke være så hårsåre”. Kommentaren hadde hundrevis av likes.

Og vet du hva? Jeg er SÅ enig. Nå er det faen meg nok av #MeToo og ja, nå må vi for svarte ta å skjerpe oss!

Det er nemlig nok av klyping av pupper:

Det er nemlig nok av krenkende meldinger:

Det er nemlig nok av voldtekter:

(Tall fra 2014)

Det er nok av seksuell trakassering, overgrep og voldtekt.

#Metoo handler ikke om å…:

… ikke la menn leve. For menn (ja, kvinner også for så vidt) klarer fint å leve uten å ta fremmede på puppene, voldta noen og skrive at de kan…:

Det handler heller ikke om at du kan klemme en bekjent når dere treffes, at du kan spandere en kaffe på en dame du syntes er fin eller at du kan kommentere at noen er vakre:

… Det går nemlig HELT fint:

#Metoo har handlet om og handler om (for det er ikke slutt selvom det ikke er like mye snakk om det):

– Maktmisbruk

– Seksuell trakassering

– Grove overtramp

– Rævva holdninger

– Overgrep

Det handler ikke om:

– Dårlig sex

– En klein flørt

– Avisning

– Eller å spandere en kaffe på noen…

Jeg er møkkalei #Metoo, men ikke i den form av at mennesker som seksuelt trakasserer blir tatt eller at det blir satt på dagsordenen. Jeg er lei av at det skjer. Jeg er dritt lei faktisk.

// Marty

Akkurat nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg er helt svett og i sjokk. Jeg har nettopp kommet over bildet over der en gjeng kommende russ har laget et søknadsskjema for alle som ønsker å være med og rulle i russetiden. På søknadsskjemaet må man blant annet svare på hvor mye man veier og hvor seksuelt aktiv man er.  Jeg kom også tidligere i dag over en artikkel der en gutt forteller om at han ikke fikk være med på russebussen fordi han hadde for få følgere på Instagram. Selv vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, for er det i det hele tatt mulig?!

Og først og fremst så lurer jeg på en ting: HAR DET KLIKKA FOR OSS? 

Hvor skal dette ende? Hvem har vi blitt? Hvordan samfunn er det vi lager? Et samfunn bestående av blærete drittunger som kategoriserer og dømmer andre? Et samfunn der all vår verdi ligger i hvordan vi ser ut? I hvordan vi går kledd? I hvor mange vi har ligget med? Jeg orker knapt å tenke på det, for det er så fjernt, kvalmt og det er så dumt.

Jeg kjenner en jente som er innlagt på sykehus grunnet alvorlige spiseforstyrrelser. Jenta har droppet ut av videregående og kjemper hver eneste dag for å holde fast i livet. Og grunnen? Jo, hun sluttet å spise etter at noen av guttene i klassen hennes hver dag i et år sa at hun måtte slanke seg for at de skulle kunne like henne. Det var aldri meningen at det skulle gå så langt, men det har det gjort. Du vet, selv om gutta “bare” tulla.

Kan vi ta et minutts stillhet og tenke litt over det? Hvor sinnsykt det er?

Kjære foreldre som tillater dette, dere som sitter på sidelinja og ser på, som ukritisk sponser russebussene til barna deres og som har oppdratt barna deres til å holde på som dette:

Kan dere være så snill og lukke opp øya? Se opp fra telefonene deres? Dra hjem en tur fra forretningsreisen, slå hånda i bordet og ta litt grep? Stikke hodet ut av deres egne navle? Dere bidrar til et samfunn bestående av rævva holdninger, dere lager mobbere, dere er med på å sette en syk standar og dere tråkker på alt som har med sunne og gode verdier å gjøre.

Dere må slutte å argumentere om at «alle andre får lov» eller å si at «det er jo bare gøy». Dere MÅ slutte. For dette er ikke gøy, dette er sinnssykt. Barna deres MÅ ikke være med på en russebuss for å bli noe. Barna deres behøver ikke å bruke 150 000,- på noen uker av livet sitt for å bli likt. Barna deres kan ikke være med på dette sjuke presset.

Kjære ungdom som tror at dette er viktig. Hvilken russebuss du er på har ingenting å si den dagen du skal søke jobb. Verdien din måles ikke i hvor mange du har ligget med. Hvor mye du veier har ingenting å si for hvor bra du er på fest.

Kjære foreldre som har barn som er med på dette. Plis, slutt og bli litt kjipe a. Dette går faktisk ikke.

DEL GJERNE!

// Marty

De siste ukene har det kommet haugevis av snø, og selv er jeg møkkalei. Ikke nødvendigvis av snøen, men av all måkinga. Jeg banner, sverter, fryser og klager over at jeg ikke gjør noe annet. Kanskje du kjenner deg igjen? For til tross for at det er vakkert med all snøen og at skiløypene er strålende, så skaper det også et enormt kaos med all snøen som kommer.

Tidligere i dag kom jeg over en sak i lokalavisa mi. Brøytemannskapene i nærmiljøet fortalte om hvordan folk behandler de og jeg er mildt sagt i sjokk. De kunne fortelle om trusler, om folk som viser fingeren og at folk slår etter brøytemaskinene og brøytemannskapet. Og vet du hva? Jeg blir brydd. Skikkelig brydd. 

Like brydd som når jeg leser Facebookstatuser skrevet av folk som irriterer seg over at de våkner av brøytebilene midt på natten og som kaller brøytemannskapet en gjeng med drittsekker.

For kom igjen folkens! Hva i alle dager skulle vi gjort uten? Jeg er evig takknemlig ovenfor de som tar jobben, ovenfor de som dropper nattesøvnen og ovenfor de som gjør det mulig for meg å komme meg på jobb om morgenen, å rekke det jeg skal og kjøre trygt på veiene. De jobber døgnet rundt for at vi skal rekke spinning, henting i barnehagen og de dødsviktige morgenmøtetene våre.

Vi er faktisk totalt avhengige, så kan vi ikke heller snu rumpa til og sove videre, i stedet for å stå opp og vise fingeren til han som er ute og måker snø for oss midt på natten? Kan vi ikke heller vinke og si takk, enn å slå etter brøytemannskapet? Kan vi ikke slutte å være så forbanna bortskjemte, gretne og kjipe og slutte med sinte Facebook-statuser på de som faktisk gjør en heroisk innsats?

De som måker veiene for oss er ikke en gjeng med drittsekker, de er en gjeng med hverdagshelter og jeg hyller de. Så flytt deg, hold kjeft og vær litt takknemlig!

Takk til alle som tar jobben. Verden stopper opp uten dere.

// Marty

 

 

 

Det hender at jeg får spørsmål om hva som skal til for å lykkes som en så kalt influencer. Det hender at jeg får spørsmål om hva som må gjøres, hvordan man får følgere og hva som er de hemmelige triksene. Akkurat det med de hemmelige triksene skulle jeg gjerne likt og vite selv, for sannheten er at jeg ikke har peiling.

Det hender også at jeg får spørsmål om hvordan man tjener penger på sosiale medier, og gjerne fra de som har laget seg en profil, en blogg eller en kanal fordi de tror at det er så enkelt og at pengene renner inn på en blunk.

Hadde det enda vært så vel. 

Da jeg kom inn i denne bransjen hadde jeg ingen formening om hva jeg egentlig holdt på med. Jeg hadde aldri en tanke om at jeg skulle bli en influencer og jeg kan fortsatt skvette når noen kaller meg for en blogger. Da jeg forsto at jeg var i ferd med å bli en såkalt influencer og blogger, trodde jeg at jeg måtte gjøre som “alle andre”. Jeg trodde at jeg måtte gå med klær jeg ikke likte, at jeg måtte gå på fancy kafeer kun for å få fine bilder og at jeg måtte gå på eventer som ikke ga meg noe annet enn panikk. Jeg trodde at jeg som en god influencer måtte ha sponsede negler og at jeg daglig måtte legge ut bilder av hva jeg har på meg.

Da jeg fikk min første bloggkontrakt fikk jeg spørsmål om hvilken kategori jeg så meg selv under, og jeg svarte mote. Jeg hadde jo ikke peiling. 

Det tok ganske lang tid før jeg forsto at jeg måtte slutte å gjøre som alle andre. For etter hvert som tiden gikk så forsto jeg at alle andre var tatt. Jeg forsto at jeg ikke kunne gjøre som alle andre. Ja, jeg kunne la meg inspirere, men å herme etter noen fordi jeg trodde at det var riktig førte meg ingen vei. Jeg trengte ikke å si opp jobben, reise jorden rundt, gå med klær jeg ikke hadde råd til og fake it til I make it.

Jeg forsto at den eneste måten jeg kunne nå frem med mitt budskap og komme noen vei var med å være meg selv. Med å gå med klærne jeg liker, med å spise den maten jeg syntes er god og med å gjøre ting som er bra for meg, og ikke bare for Instagram. Jeg forsto også at det ikke nødvendigvis gjorde meg størst, men at det i lengden kanskje ville ta meg lengst.

Jeg begynte ikke med det jeg gjør i dag for å tjene penger. Jeg hadde det ikke en gang i tankene og derfor blir jeg faktisk oppriktig lei meg når jeg får meldinger fra unge jenter som lurer på hva de må gjøre for å tjene penger og for å bli bloggere. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg egentlig at man er dømt til å mislykkes i denne bransjen om det eneste man jager er pengene eller statusen. Jeg tror at man må være seg selv, være genuin, finne sin greie og leve sitt liv. Jeg tror man må være unik, og det er ikke enkelt.

Personlig følger jeg de profilene jeg føler at en genuine og de jeg føler at oppriktig elsker å inspirere, dele og mene. Ikke de som gjør det fordi de tror de skal bli noe, at kontoen skal fylles opp og at de skal få tilbud om en sponset reise. 

Jeg er på ingen måte en ekspert og det er greit om noen mener at jeg er på bærtur, men jeg trengte å si dette. Jeg er nemlig lei av at alle Instagramkontoer ser like ut, at alle ser akkurat samme vei og at det virker som at mange har glemt hva denne jobben egentlig handler om.

Jeg blogger om livet jeg lever, om tankene jeg tenker og om den jeg er, jeg lever ikke for å fylle bloggen min med innhold og for å være noen jeg ikke er. Den dagen jeg kun gjør det jeg gjør i dag for pengene, den dagen jeg blir en annen enn meg sjæl og den dagen jeg våkner opp og det ikke finnes et snev av inspirasjon i kroppen min, så lover jeg at jeg skal finne på noe annet å gjøre.

Takk til alle som leser, deler, heier og som er en del av gjengen min <3

// Marty

 

 

 

 

Jeg prøver å komme meg på trening så ofte som mulig. Om det så er på en tur i skogen, på fotballtrening eller er på treningssenteret. I mange år har jeg trappet opp på treningssenteret med én tanke – Nemlig at jeg skal bli tynnere, penere og deiligere. Egentlig blir jeg litt flau av å si det høyt, men det er helt sant og jeg tror kanskje at mange kan kjenne seg igjen.

Det har gjort at jeg flere ganger har latt være å stille opp på treningssenteret, rett og slett fordi jeg ikke har følt meg fin nok. Er det ikke komisk at jeg har måtte føle meg fin nok, for å trene? Haha. 

På senteret jeg trener nå bugner det av eldre mennesker. Eldre, spreke, inspirerende, sterke og flotte mennesker, og det gjør meg så glad og inspirert. Ja, noen har til og med rullatoren med seg på slep!

For noen dager siden tillot jeg meg og skryte av en av de eldre damene som trente på senteret. Hun hadde hatt en time sammen med PT-en sin og jeg var mektig imponert. Damen, som viser seg å være 83 år gammel takket og jeg spurte om hvordan hun hadde motivasjon til å komme seg på trening så ofte som hun faktisk gjør. Damen svarte: “Jeg trener jo ikke for å bli noe yngre, men for å leve lenger. For å kunne dra på sykkelturer med oldebarna mine, for å kunne gå lange turer sammen med venninner og for å klare og oppleve bryllupet til barnebarnet mitt”.

Den eldre damen kunne nesten like godt skreket “HALLO, VÅKN OPP!” rett i fleisen på meg, for jeg fikk meg en real oppvekker. For det er jo det hun snakker om som livet handler om. Det burde jo ikke handle om å være diggest, å få flest mulig likes på kroppen du legger ut på Instagram eller å gjøre alt for å bli yngre og penere. Det handler jo om å kunne leve lenger, være en bedre utgave av seg selv og ha energi til å leve livet. Til å danse natten lang om man ønsker, til å kunne reise og for å kunne oppleve det som virkelig har en mening.

Jeg glemmer helt å sette pris på at kroppen min faktisk er frisk nok til å trene. At kroppen min er sterk nok til å danse natten lang. At kroppen min tar meg med på så mange spennende reiser og eventyr. Jeg er tidvis rett og slett er en skikkelig dårlig venn ovenfor kroppen min. Hvert fall i forhold til hva den er for meg, for skitt – Den er jaggu trofast. Den har vært med på mange oppturer, nedturer, dårlige slankekurer, latterkramper og den har fått høre mye stygt.

Den kroppen der
skal du ha hele livet
da er det lurt
å si litt pene ting til den nå
bli kompis med den
be den ut på lunsj
så slipper du at den hater deg
når du blir en skrukkete pensjonist
for alle skrukkene der
de vil du ikke ha imot deg
om du skjønner
– Trygve Skaug

I dag skal jeg komme meg på trening, men ikke av samme grunn som jeg pleier. I dag skal jeg komme meg på trening fordi jeg har lyst til å være en litt bedre venninne, fordi jeg har lyst til å ha energi til å gjøre det jeg ønsker og fordi jeg har lyst til å være sterk nok til å bære meg selv. Fordi jeg ønsker å kunne dra på sykkeltur med oldebarna mine når jeg blir 83 år gammel jeg også og fordi jeg har lyst til å ta vare på meg selv. Ja, og fordi det gjør meg litt gladere.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle! 

// Marty

Vi snakker mye om at ungdommen oppfører seg så dårlig på internett, men det er jo faktisk foreldregenerasjonen som oppfører seg rævva! 

Det finnes vel omtrent ikke et eneste kommentarfelt som det den siste uken ikke har tordnet i. Etter at den nye regjeringen ble presentert har det tordnet, blitt krangla, blitt slengt dritt og spredd hat over en lav sko. Jeg lurer egentlig på når voksne mennesker ukritisk begynte å kalle hverandre for drittsekker i kommentarfelt. Litt flaut, kanskje. Jeg lurer på om de gjør det når de sitter i møte på jobben og er uenige også…🙃

Jeg mener på ingen måte at man må elske at Sophie Elise går ut og uttaler seg om den nye regjeringen. Jeg mener på ingen måte at man må elske at Sigrid Bonde Tusvik bruker stemmen sin til noe annet enn å skravle i en podkast og være morsom. Jeg mener på ingen måte at man må elske de som skriver frustrerte kronikker fordi en viss politiker uttaler at han nekter å gå i homoparaden under Oslo Pride. Men jeg mener med hånden på hjertet at noen burde tatt seg en liten titt i speilet og stilt seg selv spørsmålet om man faktisk vil være så tåpelig, gretten og kjip som det enkelte gir uttrykk for at de er i kommentarfeltene.

Jeg blir helt svett på ryggen når jeg ser bestemødre, som har profilbilder der de spiser boller i solveggen med barnebarna sine skrive at en ung kvinne likner på en prostituert og at det eneste munnen hennes duger til er å suge. Wow, bestemor! 

Jeg blir målløs når jeg ser en pappa som man tydelig ser på profilen at trener et fotballag, omtaler en annen person som hjernedød og hjerneskada. Bra forbilde, papsen!

Jeg blir sjokkert når jeg ser en mamma skrive til en annen mamma at hun aldri burde blitt født med livmor, så dårlig og stygg mor som hun er. Sterkt. 

Sånn helt seriøst. Hva skjer a? Det er strålende at vi kan diskutere, argumentere og gi konstruktive tilbakemeldinger, men ærlig talt bestemor… Oppfør deg a!

Sitter dere med kaffekoppen på kontoret og hamrer løs på tastaturet? Sitter dere hjemme i godstolen, ser på reprise av God Morgen Norge, pusser brillene og lirer av dere dritt? Sitter dere i bilen for å hente barna deres i barnehagen og påstår at noen ikke fortjener plassen sin her på jorda? Hva får noen til å holde på sånn? Jeg sliter liksom litt med å tro at man har det dødsfett med seg sjæl når man har et så stort behov for å spy ut dritt til noen andre.

Det virker som at altfor mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen ikke forstår at vi leser hva de skriver, at alt de skriver kommer på trykk og at det kommer til å stå der for alltid. Vi snakker mye om mobbing, de aller fleste gir uttrykk for at det er noe de ikke syntes noe om og hver gang det publiseres en tragisk historie om mobbing viser alle sympati. Men kjære vene, det er så mange voksne som ikke er et fnugg bedre sjæl. Og dere har antakeligvis hørt det før, men det er ikke så rart at barn mobber, når dere holder på som dere gjør. Og er det helt seriøst sånn vi vil ha det?

Det vil hvert fall ikke jeg. 

Kan vi ikke heller være litt ålreite, rause og konstruktive? Kan vi ikke vær så snill å huske og ta med oss fornuften når vi hiver oss inn i et kommentarfelt? Kan vi ikke være så snill å drite i og oppføre oss rævva?

Kjære Gerd, Torbjørn, Stine, Henriette, Stian, Tor-Morten og Hedwig, og resten av sinnataggene i kommentarfeltene… Jeg er så glad for at dere ikke er foreldrene mine, for det hadde vært skikkelig, skikkelig flaut.

// Marty

Martine, 14 år. 

Noe av det beste jeg vet er å komme hjem til mamma og pappa. Jeg elsker å flykte bort fra “bybobla” mi bestående av svindyr kaffe, merkevesker og stress. Misforstå meg rett. Jeg trives godt i Oslo, men jeg trives enda bedre når jeg kan gå ut på terrassen, ikke høre en lyd og trekke inn frisk og deilig luft. Når jeg kan gå en lang tur i skogen, høre fuglene kvitre og ikke treffe på noen andre. Eller når jeg kan stikke innom stallen der jeg har tilbragt mange somre, bare for å hilse på, treffe hestene og gamle bekjente.

For selv om det såkalte bylivet har lært meg mye, så har “livet på landet” lært meg mer. Og ja, mange ser nok på meg som en real byjente, men sannheten er jo at jeg er oppvokst med jordbæråkre som nærmeste nabo, med stallen en liten sykkeltur unna og med roser i kinnene. Det har lært meg å sette pris på den maten jeg spiser, det har lært meg å bli sterk, både ved hjelp av å bære blytungt, men også ved å møkke etter hestene. Jada, man kan bli temmelig lei av det etter hvert, men jobben må faktisk gjøres. Det har lært meg at hardt arbeid både lønner seg, men at det også må til. At det ikke er viktigst å være den kuleste, fordi det finnes viktigere ting. Det har lært meg at man sover ekstra godt om natten etter å ha gjort en innsats og at jeg duger til mye mer enn jeg skulle tro.

Faktisk er jeg skikkelig takknemlig for at mammaen min har fortalt om alle høstferiene hun tilbragte på potetåkeren, alle timene hun har brukt med meg i stallen og for at hun har lært meg å sette pris på frisk luft, dyr, aktivitet og hardt arbeid.

Jeg skal ikke skryte på meg en iherdig innsats rundt verken det ene eller det andre og jeg er langt i fra en bonde selv, men jeg har allikevel lyst til å gi en klapp på skulderen til noen som fortjener det idag. Jeg har gjort det før og jeg syntes virkelig det er på sin plass å gjøre det igjen.

Her jeg bor nå, var det den lokale bonden som var oppe 04.00 i natt for å måke snø i nabolaget, sånn at alle vi andre kunne komme oss frem i dag. Om noen måneder er det våronna, og mens noen kommer til å klage på bråk og støy kommer jeg til å glede meg, fordi det betyr at det snart er sommer.

I dag morges kom jeg over flere Facebookstatuser fra folk som klagde på alt bråket som hadde vært i nabolaget mitt i natt. Folk klagde på bråket fra måkebilen og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble brydd. Skikkelig brydd. Like brydd som jeg ble da jeg på våren i fjor kom over en Facebookstatus der noen klagde på at bøndene jobbet på åkeren under våronna.

Bøndene jobber stort sett døgnet rundt med å blant annet sikre oss norsk mat og det er to ganger i året de jobber på jordet. Det er én gang om våren og én gang om høsten. Ja, også er det flere som melder seg til å hjelpe til med å for eksempel måke snø, sånn at vi andre kan komme oss på jobb om morgenen eller på spinning en lørdagsmorgen.

Bøndene har ingen 8-16 jobb, og vi behøver de. Vi må ikke glemme at bøndene  må til for at vi skal ha norsk mat i butikkhyllene. Vi må ikke glemme at bøndene bidrar sånn at vi skal komme oss frem etter en snøtung natt. Vi må ikke glemme at bøndene bidrar til absolutt nødvendig næringsvirksomhet.

Kan vi ikke prøve å huske på det neste gang vi hoier ut av vinduet når måkebilen kommer? Kan vi ikke huske det neste gang vi klager på at bonden jobber på åkeren mens vi griller på terrasen en deilig vårdag? Kan vi ikke huske på det neste gang vi klager og tar maten som kommer fra bonden som en selvfølge?

Ingenting er nemlig en selvfølge og jeg syntes vi må huske på å være litt takknemlige!

Tusen takk til alle landets bønder. Takk for den jobben dere gjør, takk for at dere bidrar til at vi har mat i butikkhyllene og for at jeg kommer meg frem når jeg skal ut med bilen etter en snøtung natt. Jeg er en av de som setter pris på at maten min kommer fra den lokale bonden og ikke fra et sted jeg ikke kjenner til i Litauen. 

Og til den sinte naboen som mener at det er nok bråk fra bonden, som klager på at noen tar måkejobben som alle vet at bråker litt og at bonden sikrer oss norsk mat ved å jobbe på jordene…

La bøndene jobbe i fred. De skal ha en klapp på skulderen. Igjen og igjen. 

// Marty

 

 

 

Forrige helg hadde jeg bursdag og det fikk meg til å tenke.

For en stund siden var jeg invitert i en bursdag. Jeg blir alltid glad når jeg får invitasjoner til noe, enten om det er til en jentekveld eller om det er til å gå en tur med noen. Sånn har det vært siden jeg var liten. Jeg jublet alltid når det ble lagt en invitasjon i sekken min eller når det dukket opp en melding på telefonen til mamma og pappa. For jeg har alltid syntes at bursdager er så stas!

Det var 36 stykker som var invitert i bursdagen. 27 av disse hadde trykket SKAL på invitasjonen som ble sendt ut via et arrangement på Facebook. 5 stykker kom. 3 stykker sendte en snap og skrev at de ikke kunne komme i det bursdagen startet, og fem stykker trykket “KAN IKKE” etter at bursdagen hadde startet, uten å gi beskjed om hvorfor. Seks stykker av de inviterte var å observere et annet sted samme kveld. Uten å i det hele tatt å gi beskjed om at de ikke kom.

Bursdagsbarnet grein, og lurte på hva i alle dager hun hadde gjort feil.

Og folkens. HVA SKJEDDE? Hva skjedde egentlig med respekten for hverandre? Når ble det sånn at det ble greit å ikke si ifra om at man ikke kommer? I GOD tid. Hvorfor tar vi det ikke seriøst når det dukker opp en invitasjon i innboksen vår på Facebook? Hvorfor tror vi at det er helt greit å trykke “KAN IKKE” en halvtime etter at selskapet har startet? Har bursdager og invitasjoner blitt altfor upersonlig?

Og… Hvordan rævva opplegg er det egentlig vi driver med?

Vi bryter avtaler hele tiden og det virker som at de fleste av oss kun sitter og venter på om det skal dukke opp noe kulere. Noe mer fristende. Ja, også virker det som at de aller fleste av oss har mer enn nok å gjøre, kanskje til og med litt for mye.

Er det virkelig sånn vi vil ha det? Vil vi ha det sånn at vi kan bryte avtaler uten å stå for det? Vil vi ha det sånn at vi velger det som er kulest? Vil vi ha det sånn at det er akseptert å ikke gi beskjed?

Er det faktisk sånn at det ikke lenger er en glede å bli invitert? Er det sånn at vi har det for kult, til å glede oss over en invitasjon? Til å ikke ta den seriøst?

Når det dukker opp en invitasjon er det faktisk fordi noen ønsker at du skal komme. Noen har stelt i stand, brukt tid, penger og energi på å skape noe eller lage noe – Som også skal være fint for deg. Det er lett å føle at man selv er problemet, når nesten ingen av de inviterte dukker opp – Til fordel for noe kulere.

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert. For er du invitert, så betyr det antakeligvis at du betyr noe for personen som inviterer deg.

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp eller å gi beskjed.

Ikke vær så kul at du ikke gir beskjed, ikke vær den personen som ikke sier i fra og ikke vær den personen som velger det kuleste. 

La oss ha litt respekt for hverandre, la oss være en god venn og la oss prøve å sette oss selv i situasjonen. For hva om det hadde vært deg og hvor vanskelig er det egentlig å si “sorry, jeg kommer ikke?”

Del gjerne. 

// Marty

Kjære Erna Solberg.

Jeg kunne egentlig ønske at jeg kunne skrive om hva jeg har på meg, hva jeg shoppet i går eller hva jeg skal spise til middag idag, men akkurat nå finnes det faktisk viktigere ting å skrive om.

I dag er jeg er nemlig forbanna. Jeg er forbanna på vegne av landet mitt, jeg er forbanna på vegne av min generasjon, jeg er forbanna på vegne av oss kvinner, jeg er forbanna på vegne av homofile og jeg er forbanna på vegne av alle du tillater at det køddes med.

Jeg har i utgangspunktet stor respekt for deg og jeg har støttet deg i det meste. Men at du som statsminister og som kvinne tillater at din borgerlige regjering gjennomfører den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført gjør meg sint.

Det at en ministerpost nå er endret fordi politikeren som skal ha dette vervet synes det blir for problematisk å håndtere likestillingsspørsmål, synes jeg er rett og slett er helt på trynet.

Det gjør meg sint at likestillingsansvarlig flyttes over til kulturministeren fordi LHBT blir vanskelig for Ropstad og KrF å håndtere.

Det gjør meg sint at du tillater et parti med en oppslutning på fire prosent innskrenke mine grunnleggende rettigheter til å bestemme over egen kropp.

Det gjør meg sint at den nye barne- og familieministeren nekter å delta i homoparaden i Oslo Pride.

Det gjør meg sint at kvinnekroppen har blitt brukt som et forhandlingskort.

Det gjør meg sint at dere ber oss føde flere barn, samtidig som du gir KrF vetorett på biotekniske spørsmål.

Det gjør meg sint fordi det virker som at dere er på vei bakover, og ikke fremover.

Det er jeg og min generasjon som skal ta over. En dag er det en fra min generasjon som skal bli statsminister. Det er min generasjon som skal lage de neste barna. Det er min generasjon som skal ta over. Det er min generasjon som skal leve med de brutale klimaendringene som skjer. Det er min generasjon som skal føre videre våre verdier, hva vi står for og hvem vi er. Og i min generasjon er vi homofile. Kvinner ligger med kvinner. Menn ligger med menn. Kvinner tar abort. Menn aksepterer at vi er forskjellige. Kvinner har de samme rettighetene som menn.

Min generasjon er forbanna bra, og det gjør meg sint at du tillater at det køddes med mulighetene våre, friheten vår og livene våre.

DEL GJERNE. 

// Marty

Her om dagen var jeg på fotballbanen og til tross for at gradestokken viser kaldt er det tydelig at flere fotballag ikke ligger på latsiden. På parkeringsplassen satt det flere foreldre i de oppvarmede bilene sine og ventet på at barna med frosne tær og roser i kinnene skulle bli ferdig og på banen kunne man se alt fra nye talenter, til de som aller helst skulle gjort noe annet.

I år, som i fjor og året før der kommer det den kommende fotballsesongen til å stå haugevis av foreldre på sidelinja. (Ja, og noen kommer til å oppholde seg i varme biler så lenge det ligger snø rundt banen). Det kommer til å stå foreldre rundt sidelinja som knyter skolisser, som kjører land og strand og det kommer til å være haugevis av foreldre som kommer til å stille opp, og ikke bare for sine egne barn, men for alle de andre som også spiller på laget til barna sine.

Pappatrenerne er et kjent fenomen. Du vet de som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er? De som alltid hyler og kjefter på dommeren? De som alltid mener at de kan ting best?

Etter at jeg hadde vært på fotballbanen her om dagen kom jeg over en sint Facebookstatus fra en forelder som klagde på treneren til sønnen sin offentlig. Ja, treneren som visstnok var en typisk pappatrener. Jeg er ikke sikker på om jeg selv var venn med personen en gang, men den kom hvert fall opp, og den fikk meg til å tenke… Hvis treneren er SÅ forferdelig – Så kan du vel ta jobben sjæl?

For disse som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er, de som hyler på dommeren og de som mener at de kan ting best… Det er disse som skyver på familiemiddager for å rekke å trene barna dine. Det er disse som står og trener barna dine, i alt slags vær, mens du blir sittende i bilen fordi det er så kaldt. Det er disse som så barnet ditt score sitt første mål, mens du var for opptatt med å være på spinning. Det er disse som kjører land og strand, for at dine barn skal få spille, trene og utvikle seg, mens du syntes det er for langt. Det er disse som stiller opp på dugnad med dine barn, for at dine barn skal ha penger til å være med på cup. Det er disse som gjør at barna dine har et tilbud etter skoletid, det er disse som er med på å skape vennskap for livet og det er disse som gjør at barna dine lærer seg forskjell på rett og galt og om hva som er rettferdig.
For vi er avhengig av disse frivillige foreldrene som stiller opp uansett. Som tar en uke av ferien sin for å dra på cup med laget til sønnen, selvom sønnen har knekt ankel og ikke kan spille.

Så hvis du syntes det er så forferdelig – Så syntes jeg jaggu du skal gå i deg selv.

For:

Disse trenerne er ikke pedagoger, de er mammaer og pappaer – Akkurat som deg.

Det er ikke VM, og hvis barnet ditt bommer – Så er det ikke treneren sin skyld.

De får ikke lønn, men legger ned timesvis med arbeid.

De rekker opp hånden og stiller opp, når ingen andre kan.

De tar telefonen når dere foreldre ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er. (De skal også svare på mail og SMS)

De skal sende ut informasjon, organisere og fikse. Og de skal også purre på alle som ikke svarer innen tiden.

De skal passe på at alle barna har det bra, og at alle føler at de mestrer noe.

De gjør sitt aller beste, og de er der, når du ikke kan, orker eller når du har egentid.

Husk på det neste gang treneren er en dust. Og husk på at barnet ditt får det med seg. For ikke å snakke om treneren.

TAKK til alle pappatrenere som året rundt står på, heier, knyter skolisser og trener! Dere er noen skikkelige hverdagshelter.

// Marty