Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si eller skrive, og irriterende nok så har jeg et behov for at det skal bli tolket rett. Jeg er liksom livredd for å bli misforstått, at noen skal sitte igjen med et feil inntrykk eller tro noe som ikke stemmer.

Og ja, det er jo egentlig hele problemet.

Jeg har spilt fotball i MANGE år. I flere år var drømmen min å bli verdens beste fotballspiller. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte legge drømmen på hylla og da jeg pådro meg en alvorlig skade for fire år siden fikk jeg beskjed om at jeg kanskje, bare kanskje kunne komme til å kunne løpe ordentlig igjen.

Heldigvis så kan jeg det. Etter fire år kan jeg til og med spille fotball igjen, akkurat sånn som før. Ja, men unntak av nivået og drømmene.

Jeg elsker det og faktisk er det noe av det beste jeg vet om. Jeg føler meg liksom som meg selv og jeg er evig takknemlig for at kroppen min (etter mye om og men) fungerer.

Men det er et men. Et ganske så stort og vanskelig men. For ved siden av det å spille fotball med gode venner, å trene og gjøre noe av det jeg digger mest i hele verden, så har jeg en jobb der jeg stikker meg frem. En jobb som gjør at motstanderne ofte tisker og hvisker før kamp og en jobb som gjør at mange vet hvem jeg er – Og har et inntrykk av hvem jeg er.

Det høres kanskje ikke ut som et problem, men jeg syntes det er skikkelig, skikkelig vanskelig. Så vanskelig at jeg flere ganger har begynt å grine etter at jeg har spilt kamp. Fordi jeg er så redd for hva folk skal si om meg og hvilket inntrykk folk skal få av meg.

Ta for eksempel forrige søndag. Da begynte jeg å krangle med noen av spillerne på motstanderlaget, og det er helt greit.

Gi meg tenning, sleng gjerne litt med leppa og la oss diskutere så busta fyker. JEG DIGGER DET, med hånda på hjertet!

MEN: Jeg tviler på at noen av de på motstanderlaget satt jeg inn i bilen etter kampen og begynte å gråte. Men jeg gjorde det, fordi de vet hvem jeg er og fordi jeg er livredd for at de skal få et feil inntrykk av hvem jeg er. For at de skal sitte i vennegjengen å si at jeg er en drittkjerring, for at de skal legge inn en dårlig rating på podkasten min eller legge igjen en drittkommentar. For det har skjedd, og det gjør meg både forbanna og skikkelig trist.

Jeg blir så lei meg fordi at jeg føler at jeg må begrense meg og oppføre meg konstant. Fordi jeg alltid må trå forsiktig, smile pent og passe på ryktet mitt. Jeg blir så lei meg fordi tanken om at det kanskje er best å la være spille slår meg.

For jeg vil også kunne trøkke til, være med på leken, ha tenning og gi alt, uten å tenke på om noen har skrevet noe dritt om meg etterpå eller lagt igjen en møkkakommentar, ei heller at noen sitter i vennegjengen og snakker dritt om meg.

Jeg vet at det er en konsekvens av å drive med det jeg gjør, men det er vanskelig. For når jeg er på fotballbanen, når jeg drar på meg drakta og når dommeren blåser i fløyta så er jeg bare Martine. Faktisk er det en av få ganger jeg helt glemmer både mailer som burde vært svart på og innlegget jeg nettopp publiserte. Da er ikke jeg på jobb, og jeg ønsker heller ikke å være det. Da vil jeg bare være en av damene som spiller fotball, som trøkker til, som smeller, som kjefter på dommeren om jeg vil og som gjør det jeg digger, uten å være livredd for hva noen skal syntes eller tro om meg.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det jeg egentlig vil er jo kanskje å komme med en påminnelse. En påminnelse om å ikke snakke dritt om folk vi ikke kjenner og en påminnelse om at vi ikke skal dømme noen før vi kjenner dem. Ja, og et ønske om forståelse. Jeg veit at det kanskje er litt mye og be om, men…

Kanskje en motstander tilfeldigvis klikker seg inn og kommer på at det er stor forskjell på hun som hun møter på fotballbanen, og hun som herjer på Instagram. Ikke vet jeg.

Mamma og pappa har alltid vært mine store forbilder. De har gjort sitt beste for å lære meg om rett og galt, de har gjort sitt ytterste for at jeg alltid har skulle hatt det best mulig og det har gang på gang vist meg hva som er viktig i livet.

I dag har mamma og pappa vært kjærester i 30 år. Vi snakker 30 år med barn, kjøring til fotballtreninger og leksehjelp. 30 år med diskusjoner, vasking av husvegger og gressklipping. 30 år med felles økonomi, fulle skittentøyskurver og middagsplanlegging. 30 år med logistikk, med oppturer og nedturer. 30 år med ubetinget kjærlighet.

Jeg har alltid lurt på hva den store hemmeligheten er, og hver gang jeg har spurt så har de begge to ledd litt, sett på hverandre og gang på gang mint meg på at det kreves litt mer en det man ser på film. Samtidig så har de begge to vært tydelige på at respekt, tid, og tillit er tre viktige nøkkelord. For ikke å snakke om hverdagen og det å ta og gi.

For både mamma og pappa har alltid hatt stor respekt for hverandre. De har alltid vært likestilt og respekter hverandre sine ønsker, tanker og valg. Det skal sies at de ikke alltid har vært enige, men de har uansett respektert hverandre 100 %.

Mamma og pappa har alltid snakket om det å ha tid sammen. For dem har det aldri vært å måtte skaffe barnevakt og reise på langweekend til Paris. Det har kunne vært å gå en tur sammen. Å vaske bilen sammen eller kanskje å lage middag sammen. Å kunne finne tid i hverdagen. Det er jo tross alt hverdagen som er viktigst, for det er hverdager det er flest av.

Men viktigst av alt så har kanskje mamma og pappa alltid vært eksperter på å ta og gi. De har aldri konkurrert om hvem som har vært mest sliten, hvem som har gjort mest eller hvem som fortjener noe mest. De har ikke vært gjerrige ovenfor hverandre og de har alltid tatt og gitt. De har alltid spilt på lag. Selv om motstanderne kanskje har vært litt for tøffe og motvinden litt for sterk.

Når det har vært tungt å gå i motbakken, så har de tatt hverandre i hånda, de har tatt oss på ryggen og kommet seg opp. De har funnet øyeblikk til å le, samme hvor vanskelig ting har vært og de har vært og er et heidundranes team.

Gratulerer så mye med 30 år sammen mamma og pappa, takk for at dere gir meg troa på kjærligheten.

Jeg vet at dere stort sett kanskje har rukket å se hverandre ti minutter etter jobb, før det er kjøring til nytt møte og til håndballtrening. Men igjen… Det er jo flest hverdager, eller hva? 😉

Okei. Jeg burde kanskje ventet til jeg hadde kommet litt lengre ned i innlegget med å innrømme det, sånn at så mange som mulig kunne få med seg det jeg egentlig vil si, men det blir vanskelig å snakke om sillsær (silikonpupper), kirurger og størrelse når fakta er at jeg nettopp løy.

Eller lurte deg. For det kan hende at du klikket deg inn i en ren tilfeldighet, det kan hende at du er en av de (kule) faste som klikker deg inn hver eneste dag og så kan det jo hende at du klikket deg inn fordi du ville lese om mine nye pupper, ha noe sladder å skrive om eller et nytt tema å prate om. Ikke veit jeg, men jeg veit hvert fall at jeg i skrivende stund har oppmerksomheten din (takk!) og selv om du forventet noe helt annet, så håper jeg ikke at du blir sur og klikker deg rett ut igjen. Jeg vil nemlig så veldig gjerne komme med en påminnelse.

Jeg skrev det samme før idag, men det var nesten ingen som gadd å lese det, så jeg fjernet det og limte det inn her i stedet for.

… Jeg har forresten ingen tendens til å drive og juge, men akkurat i dag så gjør jeg det for en god sak. Eller, for deg og meg.

I dag er det nemlig verdensdagen for psykisk helse. Jeg både vet og skjønner at det kan være enkelt å skrolle forbi, at det kan være enkelt å tenke at det ikke gjelder meg eller å tenke at det faktisk kanskje er litt ubehagelig. Men, vi har alle en psykisk helse – Og den må vi ta på det fulleste alvor.

Jeg veit ikke hvordan du har det og du har heller ikke peiling på hvordan jeg har det. Ofte spør vi hverandre hvordan det går, og like høflig som vi spør, så svarer vi “det går bra, hva med deg?”. Det hender jeg lurer på om hvordan den gamle klassevenninna mi, kollegaen min eller den gamle bekjente hadde tatt det om jeg faktisk hadde vært 100 % ærlig. Om jeg hadde sagt at det var litt vanskelig nå eller om jeg hadde sagt hvor fantastisk jeg hadde det? Om jeg hadde fortalt at jeg ikke har sovet på en uke eller at jeg hadde fortalt at jeg hadde fått en lønnsforhøyelse?

Samtidig som jeg lurer på det, så er jeg en av de som svarer “det går bra, hva med deg?”. Samme hvordan jeg har det. Det har til og med hendt at jeg bedt om at jeg ikke skal møte noen, fordi jeg er livredd for at noen skal spørre om hvordan jeg faktisk har det. Rett og slett fordi at jeg vet at jeg ikke hadde klart å svare, uten å knekke sammen.

Livet går opp og ned, og ofte litt til siden. Det hender til og med at man står rett opp og ned, uten å komme noen vei. Det er skikkelig frustrende, men jeg liker å tro at det er ganske vanlig. Hvert fall å føle seg sånn.

Jeg vet at det er enkelt å føle seg skikkelig alene, å føle at man er den eneste i verdens som har det sånn som man har det og at ingen forstår, og det er helt greit. Jeg gidder egentlig ikke å skrive at “du er ikke alene”, for det vet du. Men når det står midt oppe i det, så kjennes det kanskje sånn ut – Og det er greit. Men, da er det viktig at vi prater om det. Kanskje det er nok å sende en melding til en venn å fortelle, kanskje det hjelper å oppsøke en profesjonell og kanskje det er riktig å gå en lang tur i skogen med en du er glad i, uten å egentlig si noe som helst?

Da jeg mistet en venninne i bilulykke da jeg gikk i 5.klasse, fikk jeg låne en bok av helsesøster. Det irriterer meg at jeg ikke husker hva den heter, men den handlet om hvordan man kunne være en god venn. Jeg gikk jo gjennom en sorgprosess selv, men jeg trengte også en påminnelse om hvordan jeg kunne være en god venn for meg selv og ikke minst for andre. Den boka lærte meg blant annet at man alltid skal spørre hvordan noen har det, for det er vanskeligere å svare på det, enn å si ja eller nei. Den lærte meg også at man aldri kan fjerne følelsene eller tankene til noen, men man kan lette på trykket. Man kan være en venn. Man kan støvsuge gulvet eller sette på en vaskemaskin. Man kan bidra. Man kan sette av tid. Man kan se personen. Man kan være tilstede.

Vi kan strekke ut en arm, vi kan gi et smil, vi kan sette av tid. Det koster så lite å være en venn eller et medmenneske, men det kan faktisk både redde liv og være totalt avgjørende.

Jeg håper du tar litt ekstra vare på deg selv i dag, og kanskje at du ser litt ekstra til en som kanskje trenger det🖤

Nå skal jeg på fotballtrening og lufte hodet.

Klem fra meg

Jeg prøver å komme meg på trening så ofte jeg kan (og gidder). Jeg er en av de som trener fordi det gir meg overskudd, fordi jeg digger følelsen av å være sterk og fordi jeg vet at jeg har godt av det.

Jeg vet at jeg blir en litt bedre venninne, en litt bedre kollega og en litt bedre (les: blidere) samboer.

Jeg er langt ifra ekspert på noe som helst område når det kommer til trening, men er det en ting jeg vet så er det at vi har godt av det. Unge, gamle, høye, lave, tjukke eller smale.

I dag delte jeg et bilde av at jeg var på treningssenteret og like etterpå dukket denne meldingen opp i innboksen min:

Jeg ble ganske paff og visste ikke helt hva jeg verken skulle si eller svare.

Men nå har jeg fått tenkt litt, og jeg har tenkt aller mest på de som gruer seg hver gang de skal på treningssenteret, på de som har gått mange runder med seg selv for å i det hele tatt ha kommet seg dit og på de som ikke tør å dra dit i det hele tatt.

For hva vet egentlig jenta som sendte meg denne meldinga, om meg?

Hva vet alle de som snakker nedlatende om andre på landets treningssentre om de andre som er der?

Hvem i alle dager er disse folka som tror at de får bestemme hvem som er bra nok til å være på trening og ikke, og hvem som er tynne nok til å gå i singlet?!

Hva om den sjenerte jenta i hjørnet bruker treningssenteret til å komme seg ut blant folk, fordi hun sliter skikkelig med sosial angst?

Hva om han fyren som alltid flekser i speilet endelig begynner å bli tilfreds med seg selv etter mange år med en selvtillit på bunn?

Hva om hun late dama som alltid er på trening i bare femten minutter før hun drar, holder på å trene seg opp fra en stygg ulykke?

Hva om det er første gang han gutten du ler av, er på et treningssenter?

Hva om de gamle damene som du syntes er kjempe irriterende og i veien, er der fordi de er skikkelig ensomme?

Ja, og hun tjukke dama på sykkelen du kanskje gjør narr av. Burde vi ikke heie på henne? Løfte henne frem? Klappe i hendene for at hun faktisk har kommet seg dit?

Det syntes hvert fall jeg.

La oss være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! La oss drite i å snakke dritt om andre, himle med øynene og se ned på noen som prøver så godt de bare kan.

Jenta kan umulig ha visst at det er første gang jeg trener med singlet på så lenge jeg kan huske fordi jeg har følt meg litt for bred, litt for stor, litt for rar til å gjøre det, og vet du hva? Det skal jeg faen meg gjøre i morgen også.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle.

Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle 💪🏻 

Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på at jeg skulle bli fotballspiller. Jeg drømte om både Tyskland, landslag og 1.plasser. Jeg trente mer enn de fleste, jeg ofret mye og jeg elsket det jeg holdt på med.

Jeg elsket samholdet, lagvenninnene mine og hver eneste lille seier. Både lagseierene og de personlige seirene – Som første gang jeg scorte mål på hodet, da jeg avgårde en finale og da jeg fikk rødt kort. Ja, kanskje ikke akkurat en personlig seier, men det ble hvert fall en morsom historie.

Jeg husker også en gang at jeg ble skikkelig forbanna på en lærer. Jeg gikk på ungdomsskolen og læreren min spurte hva alle i klassen ville bli. Vi skulle svare en etter en, om mens de andre i klassen svarte politi, eiendomsmegler, butikksjef og ‘hakke peiling’, så svarte jeg at jeg ville bli fotballspiller. Læreren min begynte å le og sa at det nærmest var umulig, og at det kanskje var lurt å finne på noe annet.

Jeg sa ingen ting, men den dagen trente jeg ekstra hardt.

I mange år satset jeg det jeg hadde for å nå målet mitt. Det var både oppturer og nedturer, og i perioder var det desidert flest nedturer.

Sommeren jeg skulle begynne i 2.klasse på videregående byttet jeg klubb. Dagen før jeg skulle spille min første kamp tråkket jeg over på trening. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å være skadet og jeg bestemte meg for å teipe ankelen, ta smertestillende om det var vondt og satse på det beste.

To uker senere smalt det og jeg røk ankelen.

På første sykehusbesøk fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå på krykker i fire dager, og at det da helt sikkert kom til å være bedre. Jeg merket selv at det ikke stemte og oppsøkte en ny lege, og da fikk jeg beskjed om at det aller meste, bortsett fra akillesen var enten røket eller hardt skadet.

Dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg var heldig om jeg noen gang kom til å klare og løpe ordentlig igjen, og jeg husker at noe av det første jeg tenkte var at den hersens læreren skulle få rett om at jeg ikke kom til å klare det.

Det neste halvåret gikk jeg på krykker, jeg fikk trent minimalt og jeg nektet å se fotball. Jeg ville verken se fotball på TV, se lillesøsteren min spille eller følge med på mitt eget lag. Den eneste gangen jeg var på en fotballbane etter skaden var da jeg spilte inn siste klipp til ‘Sykt Perfekt.’ Eller, en lagvenninne gjorde det jeg skulle gjort, mens jeg sto på sidelinjen med krykker.

Etter fire måneder kastet jeg krykkene. Etter syv måneder løp jeg mine første meter igjen. Etter tolv måneder så jeg min første fotballkamp igjen. Etter 1,5 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2 år prøvde jeg å spille fotball igjen.

Det gikk ikke.

Etter 2,5 år bestemte jeg meg for å prøve enda en gang. Det gikk bedre. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle gi det en sjans så lenge det varte. Gikk det til helvete igjen fikk det bare være, men jeg skulle hvert fall ha det gøy frem til det. Og det har jeg fortsatt. Sinnssykt gøy faktisk.

Og jeg er så vanvittig takknemlig. For at jeg kan løpe om jeg vil. For at kroppen min fungerer. For at jeg kan. For at jeg ikke ga meg. Selv om jeg måtte gi glipp på drømmen min, selv om det første halve året var skikkelig tøft, selv om jeg har måtte gå mange runder med meg selv og selv om jeg ganske mange ganger har måtte ta et steg frem, og to tilbake.

I går kveld spilte jeg fotballkamp. Vi vant og jeg krangla med dommeren, akkurat som før. For første gang på flere måneder var ankelen min vond etter kampen, og uansett hvor rart det kanskje høres ut så var jeg faktisk litt takknemlig for det. For det minte meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å sette pris på alt jeg kan gjøre med kroppen min og at jeg verken skal ta det å kunne løpe til bussen, det å kunne danse til langt på natt eller å kunne spille fotball med gode venner for gitt.

 

Jeg er ikke kjedelig, jeg er introvert – Og det er HELT greit.

Det er lørdagkveld og mine sosiale medier bugner av folk som er på fest, i bursdager og i andre sosiale sammenkomster. Selv sitter jeg hjemme og er storfornøyd. Det er nemlig ikke så viktig for meg.

Jeg tror veldig mange anser meg som veldig sosial, at jeg er hun som alltid gjør kule ting og hun som alltid henger med masse folk, men sannheten er at jeg egentlig er skikkelig kjedelig. Eller nei, ikke kjedelig. Jeg er meg sjæl. For jeg er ikke så sosial av meg, snarere tvert i mot.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har funnet på de villeste unnskyldninger for å slippe unna de store og sosiale sammenkomstene. Det er liksom ikke helt meg, jeg syntes ikke det er kult og det eneste jeg egentlig vil er å dra hjem. Være alene og gjøre noe jeg syntes er ålreit. Mens andre har jublet for å få invitasjoner til store bursdagsselskaper har jeg blitt svett og prøvd å finne en unnskyldning til å ikke komme. Ikke alltid, men ofte. Til mamma sin store frustrasjon. For hun har prøvd å overtale meg. Hun har nærmest smisket for å få meg ut døra. Jeg klandrer hun ikke, og jeg vet at hun er ganske så lik selv, men hun har vel kanskje vært redd for at jeg skal føle meg alene. Jeg vet ikke. 

Sist jeg var i en stor sosial sammenkomst var jeg der i to timer, og sendt melding til mamma der jeg rett etter 21.00 skrev:

«Nå har jeg vel vært her lenge nok, så nå kan jeg vel dra?»

Det handler ikke om at jeg ikke liker menneskene jeg er sammen med eller at jeg ikke har det bra, det bare er liksom ikke min greie.

Jeg har alltid beundret de som alltid er sosiale, de som alltid er sammen med andre, som planlegger, som fester (helst hele tiden) og som virker å aldri bli slitne av det. Jeg tror kanskje at jeg har beundret de fordi jeg har følt at det er det som er rett. Det som er kult. For vi blir jo opplært til at vi aller helst skal være så kule som mulig, at vi burde ha flest venner som mulig og at det er fett å være sosial hele tiden.

For man blir jo sett på som litt annerledes og rar hvis man ikke blir med, hvis man sier nei og hvis man faktisk foretrekker å sitte alene hjemme.

Jeg skriver dette fordi jeg for noen timer siden fikk melding fra en jente som følte seg skikkelig teit som heller ville sitte hjemme en lørdagskveld enn å dra på fest. Hun følte seg rett og slett som en skikkelig taper. Men, hun er ikke teit og hun er ikke en taper. Hun er seg sjæl – Og det er helt greit. Vi er for søren ikke tapere fordi vi er annerledes enn noen andre, eller fordi vi er annerledes enn det vi vanligvis snakker om.

Vi må ikke gjøre som alle andre eller gjøre det vi føler at kreves av oss. Vi har lov til å ta valg utifra det som vi liker best og det som er best for oss. Det er helt greit å sitte alene hjemme en lørdagskveld, og man trenger for all del ikke å føle seg verken annerledes eller rar.

Så, hei til du som sitter alene hjemme i sofaen, på rommet ditt eller som gleder deg til å kunne flykte fra festen du er på – Hjem til bobla di. Du er ikke teit, du er ikke kjedelig og du er ikke alene. Ja, selv om du sitter alene hjemme🖤

Bare for å ha sagt det: Vi snakker mye om at ungdommen oppfører seg så dårlig på internett, men det er jo faktisk foreldregenerasjonen som oppfører seg rævva! 

Det går vel ikke lenger en dag uten at det tordner rundt om i landets kommentarfelt. Enten om det handler om bompenger, om man er uenig i om en kjole er i gull eller blå eller om ungdom som engasjerer seg i klimakampen.

Jeg lurer egentlig på når voksne mennesker ukritisk begynte å kalle hverandre for drittsekker i kommentarfelt. Litt flaut, kanskje. Jeg lurer på om de gjør det når de sitter i møte på jobben og er uenige også…🙃

Jeg mener på ingen måte at man må digge Greta Thunberg. Jeg mener på ingen måte at man må være enig i bompengeprisene. Jeg mener på ingen måte at man må digge Ex On The Beach-deltakerne.

Men jeg mener med hånden på hjertet at noen burde tatt seg en liten titt i speilet og stilt seg selv spørsmålet om man faktisk vil være så tåpelig, gretten og kjip som det enkelte gir uttrykk for at de er i kommentarfeltene.

Jeg blir helt svett på ryggen når jeg ser gamle lærere, som har lært meg at man alltid skal være hyggelig, skrive at en ung jente burde bli buret inne og kneblet. Kul lærer! 

Jeg blir målløs når jeg ser en pappa som man tydelig ser på profilen at trener et fotballag, omtaler en annen person som hjernedød og hjerneskada. Bra forbilde, papsen!

Jeg blir sjokkert når jeg ser en mamma skrive til en annen mamma at hun aldri burde blitt født med livmor, så dårlig og stygg mor som hun er. Sterkt. 

Sånn helt seriøst. Hva skjer a? Det er strålende at vi kan diskutere, argumentere og gi konstruktive tilbakemeldinger, men ærlig talt papsen… Oppfør deg a!

Sitter dere med kaffekoppen på kontoret og hamrer løs på tastaturet? Sitter dere hjemme i godstolen, ser på reprise av God Morgen Norge, pusser brillene og lirer av dere dritt? Sitter dere i bilen for å hente barna deres i barnehagen og påstår at noen ikke fortjener plassen sin her på jorda?

Hva får noen til å holde på sånn? Jeg sliter liksom litt med å tro at man har det dødsfett med seg sjæl når man har et så stort behov for å spy ut dritt til noen andre.

Det virker som at altfor mange i foreldre- og besteforeldregenerasjonen ikke forstår at vi leser hva de skriver, at alt de skriver kommer på trykk og at det kommer til å stå der for alltid.

Vi snakker mye om mobbing og de aller fleste gir uttrykk for at det er noe de ikke syntes noe om og hver gang det publiseres en tragisk historie om mobbing viser alle sympati. Men kjære vene, det er så mange voksne som ikke er et fnugg bedre sjæl. Og dere har antakeligvis hørt det før, men det er ikke så rart at barn mobber, når dere holder på som dere gjør. Og er det helt seriøst sånn vi vil ha det?

Det vil hvert fall ikke jeg. 

Kan vi ikke heller være litt ålreite, rause og konstruktive? Kan vi ikke vær så snill å huske og ta med oss fornuften når vi hiver oss inn i et kommentarfelt? Kan vi ikke være så snill å drite i og oppføre oss rævva?

For kjære Morten, Mette, Gunnhild, Stig og Jan-Tore, og resten av sinnataggene i kommentarfeltene… Jeg er så glad for at dere ikke er foreldrene mine, for det hadde vært skikkelig, skikkelig flaut.

La oss ta en prat om litt kjærlighet a dere. 

Jeg tenkte nemlig at jeg skulle tenke litt høyt her inne, sammen med dere. Hver uke så får jeg spørsmål om forholdet mitt, hva mine triks er og hvordan jeg holder gnisten i gang. Sannheten er jo at jeg veldig ofte ikke har peiling selv, at vi også har surret det til nå og da og at det rett og slett ikke alltid er så enkelt.

Vi har vært sammen i over 4 år. Faktisk 4,5 år i går💓 Innimellom her har vi gjort det slutt, trengt å finne ut av litt på hver vår kant og blitt enige om å kjøre på igjen. Det er jeg skikkelig glad for, for vi har aldri hatt det bedre enn nå. Og uten å være verken klissete eller få noen til å skulle sammenlikne seg med meg og mitt: Fy, søren så fint vi har det akkurat nå.

Kanskje er det fordi vi trives veldig på hver vår arena. Eller at vi knapt har sett hverandre denne våren, ikke vet jeg, haha!

Neida, fra spøk til alvor. Året i fjor var kjipt på kjærlighetsfronten, og selv om det både har vært noen heftige oppturer og nedturer i år, så står vi i det og kommer oss gjennom.

Jeg har ingen superoppskrift, men jeg tenkte å dele mine hemmeligheter til hva jeg tror er viktig for å ha det bra – Og som jeg har lært meg det siste året.

Til alle dere som spør, som er litt på tuppa, litt lost eller bare trenger litt innputt 💓 Ja, og husk at jeg ikke er noen ekspert a dere. Det blir litt som når den single venninna gir tips til hvordan det er å være i et forhold, men jeg kjører på:

✗ Dress up! Jeg vet at det kan være tungt å skulle finne tid og energi i en hektisk hverdag til å skulle vise seg frem eller pynte seg for den andre parten, men jeg har tro på å av og til ta av seg joggebuksa, ta på leppestiften man hadde på første gang man møttes og vise at man fortsatt er like heit som det man var da man traff hverandre. Da er det ekstra digg å komme hjem i joggisen etterpå, hehe!

✗ Dra på date… Finn på ting sammen, få rumpa opp av sofaen og gjør ting! Gå en tur sammen, spis middag ute sammen, bli med på det den andre parten skal og berik livet litt! Det trenger verken å koste eller kreve mye, men jeg setter hvert fall stor pris på en time her og en time der til å gjøre noe annet enn hva hverdagen egentlig har å by på.

✗ Hold munn. HÆ, tenker du sikkert nå, men dette er noe jeg jobber med. Jeg må nemlig ikke aaaalltid klage over at ting ikke har blitt gjort, at det ikke er støvsugd bra nok eller at det ligger en genser på feil sted. Av og til er det greit å telle til ti og svelge tungt en gang, fremfor å lage dårlig stemning! For all del: Si ifra når ting ikke er greit, men hvis du er en som meg er det kanskje lurt å tenke seg om en gang, eller fire først. 

✗ Ikke klag på at bildene han tar av deg ikke blir fine nok. Det er ikke særlig poppis, hahaha! I går spiste vi middag med noen venner og det ble anført mobilfri. Flaks for meg at jeg fikk sneket meg til et bilde for det!

✗ Men, fra spøk til alvor – Igjen. Det viktigste jeg har skjønt er at det å ha en viktig relasjon, enten med en kjæreste, med venner eller med familie handler om å spille hverandre gode. Det er enkelt å skulle konkurrere om hvem som en mest sliten, hvem som har det verst, hvem som er mest sulten og hvem som fortjener noe mest, men hvor fruktbart er det a? Tenk om man mye heller kan spille hverandre gode, spille på samme lag, gå sammen om å få til ting og ikke skulle sammenlikne hverandre hele tiden. Man er jo faktisk et team, og det gjelder å være en god lagspiller.

👆🏼 sånn høres det ut når den gamle fotballspilleren prøver å forklare lagspill i en relasjon for hockeyspilleren😂

Jeg tror hvert fall man ikke kan finne på å ta hverandre som en selvfølge, at man av og til må ha litt space og jeg mener at det av og til kan være lurt å dra ut, finne på noen med venner eller gjøre noe annet, uten hverandre. Ja, og logge av den forbanna mobilen. Påminnelse til meg selv. 

Jeg tror mange av oss sveiper oss i hjel og at vi til en viss grad ødelegger relasjonene våre med å sammenlikne oss med det som skjer på sosiale medier. Vi ser lykkelige forhold, forelskede par og ting som bare er fryd og gammen. Det er lett å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg tror at det også er lurt å huske på at gresset kanskje er grønnere på den andre siden fordi det er fake.

For vi vil ha det perfekte, vil vi ikke? Vi skal ha ALT, fordi vi tror det finnes. Men hey, jeg er ikke perfekt (selvom jeg av og til prøver og late som), og hvordan kan jeg da forvente at en partner skal være perfekt?

Vi leter oss i hjel, sveiper kun etter utseende og glemmer kanskje hva som er viktig. Vi er kravstore, vi vet akkurat hva vi skal ha og kanskje en del av oss ødelegger ting som kunne vært bra, fordi vi konstant jager etter det perfekte?

Jeg tror derfor at det av og til er lurt å logge av, se hvor heldig man faktisk er og slutte å sammenlikne seg med alle andre.

Jeg får ofte spørsmål fra folk som lurer på hvordan man kan finne tilbake til hverandre igjen etter et brudd og jeg kan godt svare at “er det meant to be, så er det meant to be”. Men jeg tror også at man først og fremst må klare å ha det bra med seg selv, finne trygghet i seg selv og vite hva man selv vil. For jeg tror det er vanskelig å skulle rydde opp i noe som er i tusen knas om man ikke en gang spiller på lag med seg selv. Ja, og noen ganger så tror jeg bitene må resirkuleres og bli til noe nytt.

Det var veldig dypt, men om du står i situasjonen selv så tror jeg kanskje du skjønte hva jeg mente.

Takk for at du er du, vi snakkes💓

Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom tre unge jenter mens jeg gikk på tredemølla på treningssenteret. Innimellom min egen pusting og pesing hørte jeg jentene prate om hva de ville studere og om hvordan de håpte fremtiden deres skulle se ut.

Under samtalen sa den ene jenta at “jeg skal hvert fall ikke drive å tørke gamle folk som ikke husker sitt eget navn en gang, i rumpa”, der den andre svarte “nei, æsj. Hvem er det som egentlig vil det egentlig? De må jo være ganske desperate”.

Akkurat som at det var det aller dummeste man kunne finne på.

Flere av mine nærmeste jobber på sykehjem og jeg vet at jobben de gjør er livsviktig. Bokstavlig talt. 

For tenk om det en dag er du som havner på sykehjem. Kanskje du ikke klarer å gå lengre, kanskje du ikke har noen pårørende lengre eller kanskje du har blitt dement?

Kanskje du er en av de som blir møtt av en ansatt på sykehjemmet hver morgen og som er livredd, eller kanskje sint, fordi du ikke husker verken hvem du er, eller hvem personen er? Da er det ganske fint med ansatte som tar seg tid til å snakke rolig til deg, til å forstå deg og til å få deg til og føle deg trygg.

Kanskje du er en av de som hver morgen må ha hjelp til å spise frokost, gå på do eller pusse tennene? Da er det ganske fint at noen har valgt å bruke sin tid på å hjelpe nettopp deg med disse tingene.

Kanskje du er en av de som trenger hjelp til å vaske deg ren og til å vaske bort uhellet du nettopp hadde? Da er det jo ganske fint at det er en på jobb som møter deg med et smil og hjelper deg.

Kanskje du er en av de som er skikkelig ensomme og ikke har noen å prate med? Da er det ganske fint at du møter sånne som venninna mi som stryker deg på ryggen og spør hvordan du har det.

Kanskje du skal huske på det neste gang du snakker nedlatende om de som gjør en av landets viktigste jobber. For en dag så sitter du der kanskje selv og er avhengig av at noen tar seg et minutt til å stelle håret ditt, til å spørre om du har hatt en fin dag eller til å tørke deg i rumpa.

Det er nemlig ingen straff å jobbe på sykehjem. Og de er ikke “bare rumpetørkere” eller “desperate”. De er sinnssykt viktige.

Så takk. Takk til deg som går på jobb og tar vare på de eldre. Til deg som bruker et ekstra minutt selv om du kanskje ikke har det. Til deg som sørger for verdighet og trygghet til siste slutt.

Takk!

– Følg meg gjerne på Instagram: @Martine.halvs – 

I sommer kom jeg over et produkt jeg hadde lyst til å teste. Det var en barbermaskin for kvinner, som skulle være revlosjunerende. Jeg bestilte produktet og var veldig fornøyd.

Kort tid etter så fikk jeg spørsmål om jeg ønsket å gjøre et samarbeid med samme firma, og ettersom jeg var så fornøyd selv så var det enkelt å takke ja.

På det tidspunktet kalte firma seg MyFlawless og jeg hørte mange snakke varmt om produktet, og jeg så flere kollegaer annonsere for det.

Da jeg skulle gjennomføre samarbeidet fikk jeg beskjed om at firmaet hadde fått nytt navn og skulle gjøre en merkevareendring å fra nå av kalle seg bSmooth.

Jeg stusset ikke noe mer på det, og gjennomførte samarbeidet.

I ettertid har jeg fått titalls meldinger fra mine følgere som enten ikke har fått produktet, som har blitt trekt dobbelt og som har mottatt dårlige eller ødelagte produkter i posten. Mange har opplevd å motta et helt annet produkt enn hva jeg selv har mottatt.

Firmaet har fortsatt å annonsere og spre ut reklame, også på noen av Sverige sine største influensere. Når jeg har stilt spørsmål angående merkevareendringen har jeg fått beskjed om at bSmooth har stjålet merkevaren til MyFlawless, men sannheten er jo at det er samme mann som står bak begge og at dette er ren svindel.

Både jeg og byrået bak har blitt lurt, vi har alt skriftlig og det er advokat på saken, bare så dere vet at dette er noe jeg og de tar veldig seriøst.

Jeg er ekstremt opptatt av hvilke samarbeid jeg gjør, av hvem samarbeider med og hva jeg går god for. Denne gangen bomma jeg skikkelig, og det gjør meg ordentlig lei meg. Jeg ble rett og slett lurt, og jeg gikk fem på. Jeg også. 

Det gjør meg skikkelig sint og skuffa at mine følgere, som jeg setter umåtelig stor pris på, har blitt lurt i mitt navn.

Jeg vet at det er en risiko for at jeg aldri kommer til å se pengene jeg skulle sitte igjen med etter dette samarbeidet, men for meg er det veldig mye viktigere å strekke hånda i været og si unnskyld, enn det er å ha noen ekstra kroner på konto.

Så, til alle som føler seg snytt eller lurt så sier jeg unnskyld. Dette skal ikke gjenta seg, og om du ikke har mottatt produktet ditt så kan du sende meg en DM på Instagram på @Martine.halvs, så skal jeg forsøke å hjelpe deg så godt jeg kan.

Den summen jeg skulle fått for dette samarbeidet vil jeg bruke av min egen lomme, så om du ikke har mottatt produktet, ta kontakt.

PS: Det er lovet at produktet skal komme mellom 2-3 dager og for mange kommer det, men det tar opp mot 14 dager (bare så dere vet).

Takk for tilliten.

En ydmyk klem fra meg💛