Det er en del ting jeg ikke skjønner her i verden. Som for eksempel hvordan man skrur et møbel fra IKEA, hvordan man lager risgrøt uten å brenne den og hvorfor noen tar to parkeringsplasser i stedet for en. Det er noen av tingene jeg ikke skjønner, men jeg skjønner heller ikke hvorfor noen voldtar, hvorfor noen misbruker andre og hvorfor noen skriver hat til andre på sosiale medier.

For å nevne noe. 

Men i dag er det en annen ting som gjør meg til et eneste stort spørsmålstegn. For jeg har nemlig, som veldig mange andre, fått med meg bråken rundt Farmen. Intrigene, isfrontene mellom de to finaledeltakerne og den eventuelle juksinga, #DRAMA. Personlig kjenner jeg at jeg ikke skal si så mye om det, for det vet jeg i utgangspunktet ingenting om. Men det jeg vet noe om er at Denis Mukwege og Nadia Murad får fredsprisen for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig idag. Og at FNs menneskerettighetserklæring fyller 70 år. Eller at 90 000 barn gruer seg til jul fordi noen i familien deres drikker seg dritings i jula.

Du vet, for å nevne noe. 

Jeg er jo ikke i tvil om hva jeg syntes er mest interessant eller om hva som samfunnet kanskje burde brydd seg mest om, men det viser seg jo at noen er totalt uenig.

For ja, jaggu. Farmen, fredsprisen, Farmen, fredsprisen, Farmen, fredsprisen? Farmen. Uten tvil. Farmen selger nemlig, for vi ELSKER drama. Vi elsker å diskutere, spekulere og mene. Om ting som er totalt uviktig. Joda, vi skal av og til få lov til å bry oss om ting som er totalt uviktig, for av og til har jeg også nok med å bestemme hvilken farge jeg skal ha på gardinene – Men la oss være enige… Alt med måte a.

Det er jo kanskje i beste fall temmelig deprimerende hvor fokuset vårt ligger når forsidene på to av landets største aviser ser sånn ut i dag:

Det virker jo nesten som at det har klikka for oss. Klikk, klikk og atter klikk.

… Og du. Tenk om alle som engasjerer seg i intrigene på Farmen kunne engasjert seg like mye i menneskerettigheter, Fredsprisen eller i å for eksempel plukke søppel a. Da hadde verden antakeligvis vært et litt bedre sted. 

// Marty

 

 

Akkurat nå har jeg lyst til å skrive noe jeg har hatt ville skrive lenge. Det er skummelt, rart og på en rar måte litt flaut. Jeg har tenkt mye på det den siste tiden og hver gang jeg leser om saker, hører historier og fortellinger om noe av det samme så knyter klumpen i magen seg – Og jeg får lyst til å si ifra.

For en stund siden fikk jeg spørsmål om jeg noen gang har blitt voldtatt. Spørsmålet dukket opp i mitt eget kommentarfelt og jeg fjernet den med en eneste gang.

For nei, jeg har ikke blitt voldtatt – Men jeg har hatt sex uten å ville det. 

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvor grensa gikk. For min grense ble hvert fall tråkket over den kvelden, uten at jeg føler meg voldtatt. Rett og slett fordi jeg ikke vet hva det vil si å føle seg voldtatt. Fordi jeg var med på leken, helt til siste sekund. Jeg valgte bare ikke å si i mot, til tross for at jeg de neste dagene følte meg helt naken, tråkka på og flau.

For denne fyren har forhåpentligvis ikke peiling på at jeg føler det sånn som jeg gjør, til tross for at han i ettertid oppførte seg som en drittsekk. Men jeg kan ikke kalle han en voldtektsmann fordi jeg ikke sa nei, og fordi han var en drittsekk.

Jeg ønsker å skrive om det etter at jeg tilfeldig kom over et anonymt spørsmål i en Facebook-gruppe. Personen lurte på hvor grensa gikk i forhold til voldtekt og lurte på om kjæresten hennes hadde voldtatt henne fordi hun ikke hadde sagt ja før de hadde sex. Jeg velger å skrive om det fordi jeg selv ikke vet. Fordi voldtekt i mine øyne er så stort, så vondt og så omfattende, og ikke må misforstås.

Jeg er en av de som mener at alt annet enn et ja, betyr nei. Samtidig så tror jeg det er viktig å skille mellom voldtekt og en dårlig følelse.

Journalist og teaterkritiker Anki Gerhardsen sa en gang “Voldtekt er ikke sex du ikke egentlig vil ha. Voldtekt er overgrep du ikke kan eller tør å verge deg mot”. Og jeg er enig.

Og mest av alt så ønsker jeg å komme med en oppfordring til at vi må si ifra. Jeg vil komme med en oppfordring til alle jenter og kvinner om at vi må være tydelige. Vi må si ifra hvor grensene våre går. Vi må være tøffe nok til å si nei. Vi må få kunnskap om hva som er greit og hva som ikke er greit. Vi må forstå at vi må stå opp for oss selv.

Ingen skal gjøre noe med oss som vi ikke vil, men av og til tror jeg det er vanskelig å sette grenser når det står på. Voldtekt er aldri greit, men vi må skille mellom voldtekt og sex vi egentlig ikke ville være med på.

Og først og fremst så tror jeg at vi, kjære jenter, vi må tørre å si ifra. At vi må være tøffe nok til å stå opp for oss selv.

// Marty

På bildet ser du en jente. Bildet er tatt for to år siden.

På bildet ser du en jente som fra 9.klasse til andre året på videregående hadde et sykehusopphold i året. På grunn av stress.

På bildet ser du en jente som er mer opptatt av å være flink enn glad.

På bildet ser du en jente som har det vondt, og ikke fordi hun ligger der, men fordi hun føler seg mislykket. Fordi hun ikke klarte alt hun selv ville.

På bildet ser du en jente med store blå ringer under øynene. De er der fordi hun ikke har pustet, sovet og spist som hun burde og fordi hodepinen nesten er uutholdelig.

På bildet ser du en jente med en kropp som er så sliten at den ikke orker mer.

På bildet ser du en jente som alltid er blid og glad og en jente som ingen kunne skjønne at ikke fikk til alt.

På bildet ser du en jente som alltid er opptatt av å være godt likt, pen og perfekt, sånn at alle snakker godt om henne.

På bildet ser du en jente som får vondt i magen av en 4-er på prøver, som ikke skjønner hvordan hun kan være så dårlig.

På bildet ser du en jente som forsøker å være perfekt.

På bildet ser du en jente som har møtt veggen, og den jenta er meg. Og det gjorde jævlig vondt.

Jeg har aldri før turt å si at jeg gikk på veggen. Men nå skal jeg være tøff nok til å si det for alle de gangene jeg ikke har turt å innrømme det ovenfor meg selv:

JEG HAR GÅTT PÅ VEGGEN. Jeg var ikke så perfekt som jeg trodde. Som jeg ville. 

I disse dager er det tusenvis av studenter som har både tentamener og eksamener og det er klart vi skal gjøre vårt beste – Men ikke på bekostning av oss selv. Vi er bare mennesker som gjør så godt vi kan. Vi må slutte å tro at prestasjonene våre er alt her i livet og vi må puste, nyte og gjør det vi kan. Vi er ikke dårlige mennesker hvis det ikke går helt vår vei, vi er ikke mislykket fordi det virker som at alle andre klarer det så mye bedre enn oss og livet er faktisk for kort til å ha blå ringer under øynene.

Vi er unge for søren! Det er klart at vi skal studere, jobbe og lære. Det er klart vi skal bygge oss en fremtid og finne ut av hvem vi er, men vi har faktisk lov til å ha det litt gøy på veien. Vi har lov til å danse når vi vil, vi har lov til å kjenne at sola varmer i fjeset, vi har lov til å stoppe opp og se hvor vakkert det er når årets første snø har kommet, vi har lov til å elske med den vi vil og vi har lov til å bare være. Og, det er faktisk nok å gjøre vårt beste. Noe bedre kan vi jo faktisk ikke.

Jeg har ikke mulighet til å være flink hvis jeg ligger utmattet i en sykehusseng, og det har ikke du heller!

Husk at verden ikke går under – Og at en karakter ikke har noen ting å si for hvem du er som menneske. Lykke til.

Innlegget er delt fra boken min“SYKT NORMAL” HER. 

// Marty

Kjære mamma,

Kan du være så snill å puste med magen? Kan du være så snill å se meg? Kan du være så snill å slutte og stresse?

Kan du vær så snill å lytte til meg? For jeg vil ikke ha en utbrent, utslitt og sur mamma i jula.

Jeg vil ikke ha en mamma som stresser livet av seg for å rekke og kjøpe julegaver til hele familien. Jeg vil ikke ha en mamma som er sur fordi hun aldri strekker til. Jeg vil ikke ha en mamma som gråter seg i søvn fordi det ikke ser bra nok ut hjemme. Jeg vil ikke ha en mamma som går med dårlig samvittighet hvis ikke hun rekker å bake syv slag eller å lage hjemmelagde medisterkaker. Jeg vil ikke ha en mamma som ikke gjør annet enn å fikse, fikse og fikse.

Jeg vil ikke ha en mamma som tror at alt må være perfekt for at jula skal bli bra. 

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om vegger, vinduer og gulv er vaska til jul. For det er ikke så nøye. Vi søler pepperkakersmuler der uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om alle pakkene er pakket inn perfekt. For det er ikke så nøye. Papiret skal jo av uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om huset er pyntet fint nok. For det er ikke så nøye. Vi koser oss jo uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om potetene blir litt harde. For det er ikke så nøye. Det smaker jo godt uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om alt er perfekt. Vi trenger mammaer som ikke sliter seg ut i jula, fordi pakkene skal handles, fordi huset skal være perfekt og aller helst Instagram-vennlig. Vi trenger mammaer som er mer opptatt av å være tilstede på juleavslutningen enn å planlegge hvor mange gjester det er plass til rundt bordet 2.juledag. Vi trenger mammaer som er tilstede og mammaer som ikke sliter seg ut.

Jula handler nemlig ikke om å løpe rundt som en strikkball for å gjøre alle til lags hele tiden. Jula handler ikke om at alt skal være perfekt, flott og #vakkert. Jula handler ikke om at maten skal være identisk som den i kokeboka.

Kjære mamma, jula handler da om at vi skal være sammen, at vi skal ta vare på hverandre og bry oss? Ikke om du har pyntet enda finere enn naboen. Eller om svoren blir litt brent.

Kjære mamma. Det er viktig at du viser at du setter litt pris på livet, at du kan slappe av, at du ikke bare stresser avgårde og at du aldri blir fornøyd. Dere mammaer er våre rollemodeller, så dere må slutte å klage på at dere ikke strekker til og dere må slutte å tro at det dere gjør ikke er bra nok. For kjære mamma. Det tar tid å skulle pynte hele huset, kjøpe inn gaver, lage fem familiemiddager, huske spinninga, arrangere pepperkakebaking(er), dra på grøtfest, dra i tre juleavslutninger, være på fire julebord og samtidig huske å være mamma. Vi lever i et av verdens rikeste land og mange av oss er skikkelig heldige, så kan vi ikke prøve å nyte litt, uten å bruke penger vi ikke har for å kjøpe de flotteste gavene og uten å gå i veggen fordi “jula skal være perfekt?”.

Kjære mamma, du er bra nok, syv slag eller ei – Og jul blir det uansett.

// Marty

Foto: @Ivarwj

I går ble Ada Hegerberg tidenes første kvinnelige vinner av gullballen, og det er så stort. Det er så inspirerende, det er så viktig og det er så bra. Så bra at jeg og fotballhjertet mitt gråt en skvett. For det var ikke kun en seier for Ada Hegerberg i går. Det var en seier for kvinnefotballen. En viktig og etterlengtet seier. Takk Ada. 

Hvis man har fulgt med det siste døgnet så har det også vært vanskelig å unngå og få med seg den idiotiske kommentaren til DJ-en og artisten Martin Solveig. Etter takketalen til Ada, som hun gjennomførte på både engelsk og på fransk ble hun bydd opp til dans, der han spurte han om hun kunne twerke. Altså, danse mens hun rister på rumpa mot de som ser på. 

Jeg er hun som imponerer gutta på fest, med kunnskap om fotball. Mange mener nemlig at jenter i 2018 imponerer når de kan snakke om fotball. Jeg har alltid elsket å spille fotball og allerede på barneskolen fikk jeg kommentarer om at jeg ikke kunne være med å spille fotball med gutta i friminuttet, fordi jeg var jente. Jeg husker også godt da jeg var 13 år og hadde vært med på en guttetrening. Vi lå i en sirkel og tøyde lysken, og en av gutta kommenterte at det var så hyggelig at jeg var med på trening – For rumpa mi var så fin. Jeg hører fortsatt til stadighet at “hun er god til å være jente” når det snakkes om noen av Norges fremste fotballspillere.

Forresten. Vi har vel aldri sammenliknet Petter Northug med Marit Bjørgen, så hvorfor i alle dager holder vi på med å sammenlikne kvinnelige- og mannlige utøvere i fotball?  

Jeg lærte meg fort til å vise fingeren til holdninger som det, men at holdninger som det også skulle dukke opp og bli bortforklart som en dårlig spøk under utdelingen av gullballen viser hvilken vei vi fortsatt har å gå. Og jeg må bare spørre. Hadde det noen gang skjedd at noen hadde spurt Luka Modrić det samme spørsmålet? Om han ikke kunne riste litt på rumpa? 

Neppe. 

Det jeg egentlig blir mest forbanna over er at denne prisen deles ut til en kvinne for aller første gang, og at en fyr, som er henta inn for å spille litt musikk, klarer å drite seg loddrett ut og få fokuset bort fra hvor forbanna sterk denne prestasjonen er og hvor viktig den er!

Det er én mann som har sagt noe umoderne, respektløst og idiotisk. Det at så mange reagerer og at det har kommet en enorm støtte fra kollegaer, andre idrettsmiljøer og journalister er skikkelig oppløftende. For det sender signaler om at denne type oppførsel ikke tolereres.

Så la oss være enige om at kommentaren til Solveig var helt bak mål og at kommentarer som det ikke hører hjemme noe sted. La oss alle være enige om at vi slutter å snakke nedlatende om kvinnefotball. La oss alle være enige om at vi lærer barna våre at fotball er fotball. La oss være enige om at vi slutter å se ned på kvinnelige fotballspillere. La oss være enige om at det er slutt på sexistiske drittkommentarer i idretten. Og la oss også være enige om at det ikke skal skygge over Ada sine prestasjoner, la det ikke ta fokuset fra det som kanskje er Ada sin aller største opplevelse noen gang.

Tusen takk Ada Hergerberg og gratulerer.

// Marty

 

 

 

 

Forrige uke leste jeg om Tanja som hadde brukt mange år på å bli trodd etter at hun hadde blitt voldtatt. Tidligere i dag leste jeg om en kvinne som skal ha blitt voldtatt og overfalt i Tromsø i helgen og at av alle voldtektssaker i Vest politidistrikt er det under én av ti saker som ender i retten.

Det river i hjertet mitt hver eneste gang jeg leser om hendelser og ting som dette, og jeg kjenner at jeg faktisk blir ganske forbanna.

For noen år siden kom jeg over fem råd fra politiet om hvordan du skulle unngå å bli voldtatt. Rådene var for eksempel å snakke i telefonen hvis du gikk alene, bære voldtektsalarm og unngå stille eller uopplyste gater på nattestider – så langt det lot seg gjøre.

Samme år kom jeg over noen råd fra en kule dame for hvordan man kan unngå å voldta, og for meg virker det som at noen har gått glipp av disse eller at noen rett og slett har glemt disse rådene. Jeg tenkte derfor at jeg skulle påminne dere om de (Siden det viser seg at det gang på gang er nødvendig).

Selv har sett meg grundig lei av råd om hva man må gjøre for ikke å bli voldtatt. I bunn og grunn føler jeg egentlig at disse rådene gir deg litt skyld hvis det først skulle skje. 

For hvis du nå har gått i en mørk gate – helt uten å holde noen våkne i den andre enden av telefonen – og en eller annen kommer og voldtar deg – da kan du vel egentlig takke deg selv?

Derfor er disse rådene helt bak mål, og jeg syntes det er på tide at vi begynner å ta tak i det faktiske problemet.

For problemet er ikke de som går alene i mørket, de som ikke bærer voldtektsalarm eller de som drikker for mye på fest. Problemet er de som voldtar.

Så til du som har et behov for å voldta, til du som voldtar eller til du som mener at du har rett til å voldta:

10 tips for å ikke voldta: 

1. Ikke putt dop i andre sine drinker.

2. Lær deg at nei betyr nei – UANSETT. Og hvis du sliter med å forstå nei, må du faktisk lære deg forskjellen på stønning og grining. Det gjelder både kvinner og menn.

3. Når du ser noen som går alene, la personen være i fred. Ikke voldta personen. 

4. Gå aldri inn i et hus som ikke er ditt. Men hvis du likevel skulle havne der ved et rent uhell, ikke skrem og ikke voldta.

5. Gå alltid med en voldtekstsfløyte. Hvis du er i ferd med å voldta noen, blåser du i den til noen får stoppet deg.

6. Når en person ligger og sover, betyr det ikke at du kan voldta denne personen. La personen sove i fred. 

7. Når en kvinne går alene ute på gaten, betyr det ikke at hun vil at du skal voldta henne.

8. En kvinne kan gå naken om hun vil, uten at du det er greit å voldta henne. (Husk å blåse i voldtektsfløyta hvis tanken skulle falle deg inn)

9. Ikke drikk for mye, da kan det hende at du glemmer å blåse i voldtekstsfløyta og at du voldtar uten å mene det.

10. Hvis du er redd for at du kommer til å voldta noen, ta med deg en god venn som passer på at du ikke kommer til å forgripe deg på noen.

INGEN skal behøve å gå rundt og være redde for å bli voldtatt og jeg er så lei av å høre om tilfeller, jeg er så lei av at det rammer mennesker jeg bryr meg om og jeg er så forbanna lei av de som voldtar.

Vi må prate om voldtekt, vi må innføre tiltak for at det ikke skal skje, og vi må informere grundigere om konsekvensene og vi må snakke om grunner til å ikke voldta.

Jeg har aldri hørt foreldre lære barna sine at det er feil å voldta. Det som derimot er vanlig, er å lære bort hvordan du ikke skal bli voldtatt. Det er ikke feil å ta forholdsregler. Men det endrer ikke årsaken til problemet. Nemlig at noen voldtar.

Jeg skjønner at ingen tror at sine nærmeste kan voldta. Allikevel skjer det, gang, på gang. Så slutt å snakke om voldtekt som om det er offerets ansvar å forhindre det. Begynn heller å snakke om ansvaret du har for å forsikre deg om at den andre faktisk vil ha sex, akkurat nå, med akkurat deg.

Det er på tide å snu “Nei er nei” til “Ja, er ja”. Det er på tide at gutta må spørre om et ja, i stedet for å vente på et nei. Det er på tide med nulltoleranse for voldtekt.

Ikke vær en som voldtar. Plis.

Del gjerne. 

// Marty

Jeg har alltid vært glad i å pynte meg. Spesielt da jeg var yngre. Jeg elsket å sminke meg, bruke (altfor store) vesker og jåle meg til. Mamma har aldri vært spesielt jålete, så hvorfor jeg skulle ønske meg sminkebord i 5 års gave har jeg ikke peiling på – Men det gjorde jeg. Og om jeg fikk det? Neh. Og det var kanskje like greit.

Den dag i dag har jeg et ganske så bevisst forhold til sminke, jålerier og mitt eget utseende. Jeg trives aller best med et dott på hodet og med joggebukse, men jeg syntes fortsatt at det kan være ordentlig stas å dra på meg finstasen. For en time eller to, hehe.

Da jeg gikk i 10.klasse begynte jeg å sette på vippeextensions. Det ble liksom til en greie og jeg elsket det. Jeg slapp å sminke meg, jeg var “alltid” vakker og jeg følte meg fin. Vippene ble til en besettelse, uten at jeg egentlig ville innrømme det ovenfor meg selv. Og tja, hva har det blitt? 5 år senere har jeg fortsatt med det. De siste to årene vil jeg egentlig ikke kalle det en besettelse, for jeg har lært meg til at jeg ikke må ha det, men jeg har vel egentlig gjort det av ren luksus. Og fordi jeg har følt meg penere av det.

Og dere. La oss være ærlige: Hvis noen har vippeextensions og det er gjort ordentlig, så er det skikkelig fint. Skikkelig fint også. 

I en periode fikk jeg sponset vipper. Jeg var ganske fersk i gamet og at noen ville sette vipper på meg gratis, mot at jeg reklamerte for det var fett. Det føltes digg for lommeboken og det var luksus. Jeg fikk sponset vipper i en god stund og underveis lærte jeg at jeg måtte skatte av det, og da ble det plutselig ikke så digg for lommeboken allikevel. Også fikk jeg etter hvert en klump i magen. Lillesøsteren min stilte meg nemlig spørsmål om hun burde sette på vipper hun også og jeg svarte klart og tydelig at jeg kom til å kvele henne om hun gjorde det. Søskenkjærlighet. Ikke fordi vippeextensions er farlig eller fordi det i utgangspunktet gjør noe skade, men fordi hun for meg er verdens vakreste – Og fordi jeg mente at hun ikke trengte det.

Etter at jeg hadde sagt det til henne begynte jeg å tenke meg om. For hvorfor reklamerte jeg for det? Fordi jeg fikk det “gratis”?Hvorfor oppfordret jeg andre til og en gang i måneden bruke penger på å sette på vipper? Til å bli “penere”? For det var jo det jeg skrev. Eller det de som setter på vippeextensions skriver. Jeg føler meg aldri så pen som når jeg setter på vipper hos ***. Anbefaler alle som vil føle seg litt ekstra fine å kontakte henne. Hvem faen vil ikke føle seg litt ekstra fin liksom. 

Så. Jeg slutta å reklamere for det. På flekken. Jeg slutta ikke med vipper, for jeg mener oppriktig at det var og er min business. Vil jeg ta det så kan jeg holde kjeft om det og skal jeg ta det får jeg ha penger nok til å betale for det selv. Uten å oppfordre en haug av andre til å gjøre det samme.

Det siste halvåret så har jeg begynt å gå lei. Jeg har blitt lei av å ikke ha gnidd meg ordentlig i øynene på 5 år, jeg har blitt lei av å bruke (litt for mye) penger på det hver tredje uke og jeg har blitt lei av å følge det opp. I en periode av livet mitt var det nesten umulig å skulle på en tre ukers ferie, for hva med vippene? Jepp. Heldigvis er den tiden forbi.

Jeg har derfor bestemt meg for å fjerne vippene mine, og faktisk er det nesten ingen av de som følger meg som har sett meg uten. Selv ikke eksen min har sett meg uten. Spess. Tenk at ikke han har sett meg sånn jeg egentlig ser ut. Tenk at han aldri har sett det ordentlig trøtte trynet mitt og tenk på hvor mange ganger jeg har måtte be han flytte på seg så han ikke har skulle ødelegge vippene mine når har har gitt meg en kos.

Sånn ser jeg ut nå:

… Og hvis jeg skal være helt ærlig så må jeg nok lære meg til å bli vant til det igjen. Som dere ser trenger vippene mine litt pleie de også, for de har jaggu fått kjørt seg de siste årene.

Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å sette på vipper igjen, for det kan godt hende at jeg gjør. Kanskje om én måned, kanskje om to år og kanskje aldri. Men nå skal jeg bli litt glad i det trøtte og bleke trynet mitt først, og minne meg selv på at jeg kan være vakker uten også. Det har jeg nemlig glemt. Eller, aldri lært meg. 

// Marty

Jeg husker så godt da jeg var barn. Da jeg aller helst ville pakke opp gavene under treet så fort de kom under der. Da jeg var mett av julematen etter første bit. Da jeg lå våken flere netter på rad fordi det kriblet i magen. Da jeg sang julesanger allerede i slutten av oktober. Da jeg klemte på alle julegavene og smugtittet i alle skap for å se om det var noe jeg kunne finne. Da jeg fikk lov til å være lenge oppe for å se på film. For ikke å snakke om da bestemor sine medisterkaker ble servert.

Men mest av alt husker jeg første gangen jeg forsto at ikke alle var like heldige som meg. Første gangen jeg forsto at jeg var heldig fordi mamma og pappa ikke drakk store mengder med alkohol i jula. Første gangen jeg forsto at jeg hadde en i klassen som ikke bodde hjemme hos familien sin i jula. Første gangen jeg forsto hvorfor jeg ikke fikk overnatte hos vennen min natt til nyttårsaften. Første gangen jeg forsto hvorfor vennen min sa at hun hata jula.

Jeg som hadde trodd at hun bare tøffa seg.

Jula er allerede i gang for mange, og for oss andre nærmer den seg med stormskritt. Mange av oss gleder oss, mens mange av oss gjør det motsatte. Det sitter haugevis av barn landet over som gruer seg til ferien, til læreren ønsker god jul, til kirkeklokkene skal slå og til ribba skal tas ut av ovnen. Fordi det for ekstremt mange voksne betyr at det er lov til å drikke store mengder med alkohol. Fordi i julen skal vi virkelig kose oss! Vi skal slå ut håret og vi skal nyte, og mange glemmer å tenke på at det går på bekostning av barna.

For jeg tror mange av oss glemmer at julen ikke er et synonym for alkohol.

Det handler ikke om at man som voksen ikke skal få lov til å kose seg. Det handler ikke om at man som voksen ikke skal få slappe av, nyte og feire jul. Det handler om at det faktisk er noe som er viktigere enn alkoholen, den årlige akevitten eller det å drikke opp alle vinflaskene man har fått i julegaver.

Det handler om at barna merker det minste forskjellen og at for hvert glass vi tar så føler barna seg litt mindre trygge. Om vi er en mamma, en tante, en storebror eller en fetter. Uansett hvilken voksen vi er og hvilken rolle vi har så påvirker alkoholen fler enn bare oss. For til tross for at vi kanskje kun blir glade, for at vi kanskje begynner å synge, gråte, prate høyere og tøyse – Så er det et steg unna trygghet. Den tryggheten alle barn fortjener.

Det handler om at vi voksne burde være så voksne at vi klarer å begrense den kosen så mange av oss mener at vi fortjener og den kosen så mange av oss ser på som en selvfølge. Så barna slipper å merke forandringen. Det handler nemlig om at vi voksne skal være tilstede. Jeg mener på ingen måte å si at alle burde droppe alt som har med alkohol å gjøre i jula, men jeg mener at den ene akevitten kan være for mye for noen – Og at vi må tenke oss om.

Det handler om at når sønnen, lillebroren, barnebarnet eller nevøen vår kommer krypende opp i fanget for å si natta, for å få en klem eller for å fortelle noe gøy, så slipper han å lukte at vi stinker alkohol.

Del gjerne. 

// Marty

Mange ser nok på meg og tror nok at jeg er en skikkelig byjente. Men sannheten er at jeg er oppvokst på landet, med jordbær – og potetåkre som nærmeste nabo. Med elgjakt om høsten og en kort sykkeltur for å komme til stallen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mamma har kjefta på meg fordi jeg har spist med mett på jordbær lenge før middag. Og et hot tips: Jordbær på brødskiva er skikkelig digg. 

Er det noe jeg er skikkelig takknemlig for, så er det å være oppvokst med disse omgivelsene. Det har lært meg at ingen dauer av å få skitt under neglene, at man sover godt om natten og det har lært meg til å bli et arbeidsjern.

I år hadde vi en helt fantastisk sommer. Selv var jeg solbrun fra starten av mai, til slutten av september. Vi badet, spiste god mat og nøt som aldri før. Mens jeg lå henslengt i hagen og spiste is, vet jeg at noen jobbet rumpa av seg for å få dagene til å gå rundt. For selv om jeg selv ikke vet hvordan det er å være bonde, så vet jeg at sommeren som var har satt en real støkk i mange. Jeg vet at mange har måtte slakte titalls dyr, at det var en kamp om å ha nok mat til dyra og at avlingene ble elendige. For ikke å snakke om at økonomien til mange ikke gikk, og fortsatt ikke går rundt. Jeg vet og jeg har full forståelse for den frustrasjonen for eksempel kålbonden kjenner på når store kjeder kan selge produktene billigere enn bonden kan selge til leverandøren.

Nå nærmer det seg jul og det reklameres for elleville priskriger på flere av bøndenes produkter, jeg leser Facebookstatuser der folk diskuterer om ribba er for dyr og at bøndene på skjerpe seg – For makan til gjerrigknarker. På lik linje som jeg tidligere i år leste Facebookstatuser der folk klagde på at bøndene jobbet til ubeleilige tider og at jordbærsesongen var så kort.

For meg så virker det som at enkelte glemmer at landbruket og jordbruket må til for at vi skal få mat på bordet, for at vi skal kunne ha melk i kaffen og for at vi skal få spise den årlige juleribba. Det bonden driver med er absolutt nødvendig næringsvirksomhet, og det er vi nødt til å huske på når vi syntes det er ufattelig plagsomt at noen jobber døgnet rundt for å sikre at vi skal bli mette i magen. Det er nemlig ikke sånn at maten kommer i butikkhyllene av seg selv og jeg setter faktisk pris på at maten kommer fra den lokale bonden, og ikke fra et sted jeg ikke kjenner til i Polen.

Tusen takk til alle landets bønder. Takk for at dere gjør deres ytterste og for at dere sørger for at vi har mat på bordet.

Vi andre må kanskje minne oss selv på at potetene, medisterkakene, karbonadene, surkålen og ribba ikke flyr inn i butikkhyllene av seg selv – Og at vi kanskje skal sette litt pris på de som gjør at vi år etter år kan spise nydelig julemat!

Og nei, bøndene skal ikke skjerpe seg – De skal ha en klapp på skulderen.

Følg meg gjerne på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I dag har jeg lyst til å skrive noe jeg har tenkt på lenge. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt mye på om det er lurt, om det bare er teit eller om det i det hele tatt er vits, men jeg har kommet frem til at det for meg er riktig. Eller viktig. Så får folk selv velge om de er uenige eller om de ikke liker det.

For noen år siden skrev jeg et blogginnlegg med tittelen “Til Isabel Raad” der jeg stilte spørsmål om måten Isabel Raad frontet plastisk kirurgi på og jeg var tydelig på at jeg mente at måten hun snakket om det på og viste det frem på, på ingen måte var bra. Jeg mener fortsatt at det var og er feil å gjøre det, men jeg har også lært at man aldri skal dømme noen før man kjenner dem, vet deres verdier og kjenner til deres historie. For selv om det kanskje er klisje å si, så: Alle har en historie, og døm aldri noen før du kjenner dem.

Det er nemlig altfor enkelt å dømme noen ut i fra utseende, ut ifra noe man hører eller ut ifra noe man ser – Helt uten av å kjenne dem. Det betyr ikke at vi alle sammen kan gjøre akkurat som vi vil fordi vi enten har opplevd noe, mener noe eller har det på en viss måte, men jeg tror det er viktig å ha en viss forståelse. Og nei, med det mener jeg ikke at noen skal få lov til å fronte noe som gjør at en 11 års gammel jente ønsker å forandre på kroppen sin.

Vi mennesker er eksperter på å snakke dritt og til å finne feil hos andre. Vi elsker når noen driter seg ut og når vi kan le av andre og jeg tror på en måte at ingen av oss er bedre enn noen andre, inkludert meg selv.

For han fyren på treningsstudioet som vi ler av. Han med store muskler, som alltid skal vise seg frem… Kanskje han endelig har funnet en arena som passer seg. Kanskje han endelig har blitt en versjon av seg selv som han liker. Etter mange år med en selvfølelse på bunn.

Hun jenta i klassen som vi ler av fordi hun alltid bruker for mye sminke… Kanskje hun må det for å tørre å se andre i øynene? Fordi hun har blitt mobbet for hvor stygg hun er? Fordi det er hennes skjold?

Han på jobben som bare går hjemme og er sykemeldt… Kanskje han har møtt veggen? Kanskje han har stemmer i hodet? Kanskje han er dødssyk?

Hun jenta som operer og endrer på alt ved sitt eget utseende… Kanskje hun har en brutal fortid og ønsker å bli en annen versjon av seg selv? Å skifte identitet?

Igjen, historien vår og hvem vi er, er ikke unnskyldninger til å ikke ta ansvar, vise respekt eller å oppføre oss ordentlig, men jeg tror det er viktig å huske på at de fleste stort sett har nok med seg selv, at alle bærer på en historie og at vi alle har ting å håndtere. Det er stort sett en grunn til at vi er som vi er.

Etter å ha hørt Isabel fortelle sin historie i podkasten “Ida med hjertet i hånden” satt jeg igjen med en klump i magen. For jeg har sittet i rom med mennesker som har snakket stygt om Isabel, fordi hun ser ut som hun gjør – Uten å si ifra. Jeg har lest dritt som folk har skrevet om Isabel – Uten å bry meg. Jeg har ledd av ting Isabel har gjort – Uten å tenke meg om. Og det er søren ikke greit. Det er ikke greit ovenfor Isabel og det er ikke greit ovenfor noen andre.

Jeg er ikke enig i alt, og nei, jeg liker heller ikke alt og alle. Men jeg har blitt påmint om at det er greit å forsøke og forstå før man dømmer. Og at jeg egentlig ikke vet noen ting om mange av de jeg snakker om, og at jeg derfor burde tenke meg om før jeg sier noe. At det å gi et smil, en tommel opp eller å si noe hyggelig lønner seg. For ikke å snakke om at hvis man ikke har noe hyggelig å si, så burde man kanskje holde kjeft.

Be kind. Always. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty