Hei du som sitter alene, for en taper du er!

Jeg er ikke kjedelig, jeg er introvert – Og det er HELT greit.

Det er lørdagkveld og mine sosiale medier bugner av folk som er på fest, i bursdager og i andre sosiale sammenkomster. Selv sitter jeg hjemme og er storfornøyd. Det er nemlig ikke så viktig for meg.

Jeg tror veldig mange anser meg som veldig sosial, at jeg er hun som alltid gjør kule ting og hun som alltid henger med masse folk, men sannheten er at jeg egentlig er skikkelig kjedelig. Eller nei, ikke kjedelig. Jeg er meg sjæl. For jeg er ikke så sosial av meg, snarere tvert i mot.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har funnet på de villeste unnskyldninger for å slippe unna de store og sosiale sammenkomstene. Det er liksom ikke helt meg, jeg syntes ikke det er kult og det eneste jeg egentlig vil er å dra hjem. Være alene og gjøre noe jeg syntes er ålreit. Mens andre har jublet for å få invitasjoner til store bursdagsselskaper har jeg blitt svett og prøvd å finne en unnskyldning til å ikke komme. Ikke alltid, men ofte. Til mamma sin store frustrasjon. For hun har prøvd å overtale meg. Hun har nærmest smisket for å få meg ut døra. Jeg klandrer hun ikke, og jeg vet at hun er ganske så lik selv, men hun har vel kanskje vært redd for at jeg skal føle meg alene. Jeg vet ikke. 

Sist jeg var i en stor sosial sammenkomst var jeg der i to timer, og sendt melding til mamma der jeg rett etter 21.00 skrev:

«Nå har jeg vel vært her lenge nok, så nå kan jeg vel dra?»

Det handler ikke om at jeg ikke liker menneskene jeg er sammen med eller at jeg ikke har det bra, det bare er liksom ikke min greie.

Jeg har alltid beundret de som alltid er sosiale, de som alltid er sammen med andre, som planlegger, som fester (helst hele tiden) og som virker å aldri bli slitne av det. Jeg tror kanskje at jeg har beundret de fordi jeg har følt at det er det som er rett. Det som er kult. For vi blir jo opplært til at vi aller helst skal være så kule som mulig, at vi burde ha flest venner som mulig og at det er fett å være sosial hele tiden.

For man blir jo sett på som litt annerledes og rar hvis man ikke blir med, hvis man sier nei og hvis man faktisk foretrekker å sitte alene hjemme.

Jeg skriver dette fordi jeg for noen timer siden fikk melding fra en jente som følte seg skikkelig teit som heller ville sitte hjemme en lørdagskveld enn å dra på fest. Hun følte seg rett og slett som en skikkelig taper. Men, hun er ikke teit og hun er ikke en taper. Hun er seg sjæl – Og det er helt greit. Vi er for søren ikke tapere fordi vi er annerledes enn noen andre, eller fordi vi er annerledes enn det vi vanligvis snakker om.

Vi må ikke gjøre som alle andre eller gjøre det vi føler at kreves av oss. Vi har lov til å ta valg utifra det som vi liker best og det som er best for oss. Det er helt greit å sitte alene hjemme en lørdagskveld, og man trenger for all del ikke å føle seg verken annerledes eller rar.

Så, hei til du som sitter alene hjemme i sofaen, på rommet ditt eller som gleder deg til å kunne flykte fra festen du er på – Hjem til bobla di. Du er ikke teit, du er ikke kjedelig og du er ikke alene. Ja, selv om du sitter alene hjemme.

Hils på meg og magen min!

Dette er meg og magen min. Jeg har flere dager i måneden der den ser sånn ut og jeg har enda flere dager i måneden der jeg vrir meg i smerter. Jeg har nemlig noe som heter endometriose.

Jeg er en av de som vrir meg i smerter når jeg har mensen og ofte når jeg ikke har det også, jeg er en av de som blir sengeliggende når det står på som verst og jeg er en av de som kaster opp når smertene blir uutholdelige. Mange dager i måneden.

Jeg er en av de som tisser så ofte at du syntes det er rart, jeg er en av de som flere ganger i måneden sliter med å gå på do fordi tilstanden gjør det smertefullt og jeg er en av de som mange dager i måneden er hindret i å ha sex, fordi smertene gjør det umulig.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått beskjed om å skjerpe meg. Jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn fordi smertene er for sterke.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at “det er jo bare mensen”. Jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har blødd i stykker sengetøyet mitt.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre “så ille kan det ikke være”. Jeg har heller ikke tall på hvor mange dager jeg har vært sengeliggende.

Jeg har ikke tall på hvor mange leger som har sagt ting som “du er sikker på at du ikke bare har spist noe dårlig da?” eller “ta en paracet og sov deg bedre”. Jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har ligget i fosterstilling på baderomsgulvet.

En av mine største drømmer er å kunne bære frem et barn en vakker dag, men jeg vet at tilstanden min kan gjøre veien både vanskelig og utfordrende.

Jeg har i altfor mange år gått rundt og trodd at jeg har måtte skjerpe meg, fordi jeg har fått høre at jeg er en kjerring som klager og at alle andre fint klarer å ha mensen uten å sutre. Helt til jeg i desperasjon oppsøkte en gynekolog i fjor, og fikk høre om endometriose – Som jeg i løpet av 13 års skolegang aldri hadde hørt om.

1 av 10 kvinner er rammet av endometriose og jeg vil anbefale alle jenter og kvinner som lider av ekstreme smerter, ubehag og som på en eller annen måte hindres på grunn av smertene til å oppsøke en gynekolog eller en lege. Jeg sier ikke at man automatisk har det samme som meg, men snakk med noen, ta tak og ikke gå rundt å tro at det er sånn det skal være!

Vi blir stadig vekk fortalt at det “bare er mensen” og at det er årsaken til hvordan vi har det, men hey – Det skal faktisk ikke være sånn og mensen skal ikke hindre oss i å leve normalt. Mange kvinner opplever få eller ingen problemer knyttet til mensen, men MANGE kvinner opplever uutholdelige mensensmerter og noen så ille at det går utover livskvaliteten. Sånn som meg. 

Det er ikke vits i å gå rundt og ikke ha det bra, og vi må ta vare på kroppen vår så godt vi kan. Vi skal ikke bare finne oss i at “det er sånn det er” og vi må tørre å snakke om tilstander som min – For det er faktisk blodig alvor. Og vi må huske på at det ikke er noen verdens ting å skamme seg over!

Kjære alle jenter og damer der ute som lider av det samme som meg: Dere er ikke alene, selv om det veldig ofte føles sånn❤️

 

 

 

 

 

Hva har jeg gjort for å gå ned i vekt?

Spørsmålet har dukket opp i kommentarfeltet mitt flere ganger i løpet av sommeren. Hva har du gjort for å gå ned i vekt? Noen har også lurt på om jeg har slanka meg. Eller om jeg kan gi dem noe tips til hvordan de kan bli tynnere.

Ingen har fått med seg at jeg har vært hos frisøren og farget håret mitt, ei heller at jeg har tatt to nye hull i ørene eller at jeg har fikset neglene mine. Faktisk har flere lurt på noe angående vekta mi i sommer, enn om jeg har det bra.

Jeg husker faktisk ikke sist jeg gikk på en vekt. Men jeg kan heller ikke huske sist jeg har hatt det så bra som jeg har hatt det i sommer.

Jeg har løpt digge turer, jeg har kastet ball i timesvis, jeg har svømt, jeg har dansa, jeg har spilt fotball og jeg har lekt.

Jeg kommer aldri til å fortelle hva jeg spiser eller drikker, hva noen skal gjøre for å gå ned i vekt eller hva du burde gjøre for å få en flatere mage. Faktisk kunne jeg ønske at man kunne slutte å spørre bloggere og ufaglærte de spørsmålene.

Det jeg heller kan fortelle deg er at jeg aldri har hatt det så bra som nå, at jeg aldri har vært så trygg på meg selv som jeg er nå og at jeg aldri har følt meg sterkere enn jeg gjør nå, og for min del har det ingen verdens ting med tallet på vekta å gjøre. Som jeg faktisk ikke vet hva er en gang.

Kan vi ikke være så snill å bli enige om at det viktigste er å ha det bra?

Jeg har en drøm om å leve lengst mulig, om å være så sterk at jeg kan leke med fremtidige barnebarn så lenge som mulig, at jeg er frisk nok til å reise jorden rundt om jeg vil og at jeg er i stand til å leve livet mitt sånn som jeg ønsker det.

Jeg vil orke å danse til langt på natt om jeg vil, jeg vil være sterk nok til å hjelpe naboen med den nye sofaen han må få bært inn i stua, jeg vil være frisk nok til å kunne løpe meg en tur for å klarne hodet og jeg vil ha så mange gode år som mulig. Jeg har nemlig brukt mye tid på å ikke ha det bra.

Jeg nekter å sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg kastet bort tid på å tro at jeg ikke var bra nok eller på å ikke ha det bra. Jeg nekter!

Neste gang vi får lyst til å kommentere kroppen til noen så kan vi jo kanskje minne oss sjæl på at vi ikke vet hvorfor noen ser ut som de gjør.

Kanskje han i klassen som har gått opp i vekt har begynt på noen nye medisiner.

Kanskje hun i klassen som er ‘så tynn at hun nesten knekker’ sliter med spiseforsyrrelser.

Kanskje hun som ser ut som operert barbiedukke har vært i en alvorlig bilulykke.

Kanskje han som ‘er så j*vla feit’ lider av overspising.

Kanskje personen vi kommenterer utseende eller vekta til heller hadde satt pris på at vi enten holdt kjeft, eller fant noe annet å kommentere?

Nå skal jeg på fotballtrening🖤

 

 

 

Takk til de to damene på raden foran

I går hadde jeg en sånn dag der jeg gjorde alt for å holde tårene tilbake. En sånn dag der klumpen i brystet var litt for tung. En sånn dag der alt var tomt. Med andre ord: Rett og slett en skikkelig drittdag.

En av mine favorittartister skulle ha konsert i byen og bare en time før jeg skulle møte opp, synge av full hals og glemme både tid og sted, var dette status:

Selv om jeg var nysminka og bestemte meg for at ‘nå skal jeg søren ikke grine’, så gikk det skeis. Det bare skjedde. Eller, begeret var fullt.

Jeg var ikke langt unna å kaste inn håndkle, og etter å ha gått noen runder med meg selv tørket jeg tårene, pudret nesa og kom meg avgårde. Vel vitende om at jeg hadde angra om jeg ikke hadde gjort det, til tross for at jeg egentlig hadde nok med meg selv.

Jeg leste en anmeldelse fra en av landets største aviser etter konserten. Anmelderen serverte en treer og mild kritikk, og selv lurte jeg på om gubben i det hele tatt hadde vært der. Noe sa meg hvert fall at han på generell basis ikke skrur opp volumet når et av mesterverkene til P!nk kommer på radioen.

Jeg hadde sitteplass på konserten. Urutinert tenker du kanskje, og jeg er litt enig, men akkurat i går så var det midt i blinken. For selv om jeg var med en stor og fin gjeng, så satt jeg stort sett alene hele konserten. Lo. Sang. Gråt. Ikke akkurat en treer med andre ord. 

Foran meg sto det to damer som trosset sitteplassen sin. Jeg ble sittende å se på de. Begge var mammaer og antakeligvis på alderen til min egne foreldre. De visste neppe at jeg satt på raden bak de og så på de, men de skulle visst hvilken forskjell de gjorde for Martine (21 år) rett bak de.

For til tross for at begge hadde snakket om matpakkesmøring, henting på skolen og vasking av klær før konserten, la de telefonen i veska og bare var. De sang av full hals, danset som om det var det siste de gjorde, ga fullstendig blaffen i om noen så på de og for meg, var de minst like store rockestjerner som dronninga på scenen.

For jeg satt rett bak de, slet litt med å holde igjen tårene, var tom innvendig og sår i øynene og ble skikkelig glad. Glad fordi de ga så beng, glad fordi de viste skikkelig livsglede og fordi de la alle bekymringer til side og bare var seg selv. To voksne damer som helt sikkert til vanlig har helt nok med seg og sitt, men som nå bare nøt. To damer som dreit i om noen så rart på de. To damer som dreit i om noen sa noe kjipt om de. To damer som akkurat der og da levde sitt beste liv.

Jeg veit ikke, men for meg med en skikkelig drittdag var det ordentlig fint. Det var fint å se at selv om noe er kjipt, så trenger ikke alt å være det. Det var fint å få en påminnelse om at det er viktig å gi litt beng, selv om det er vanskelig. Det var fint å komme på at så lenge man trives med seg sjæl, så har det ingenting å si hva de rundt mener og syntes.

Jeg vet ikke hvor lenge konserten varte, for til slutt la jeg mobilen i veska jeg også, reiste meg opp, sang av full hals og glemte klumpen i brystet for en liten stund. Jeg, og damene på raden foran.

Når jeg kom hjem kjente jeg litt på klumpen i brystet igjen, før jeg minte meg selv på at statistikken for å komme gjennom dårlige dager hittil er 100 %. Ja, og det er jo ganske så bra🖤

En innrømmelse om Petter Northug

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg var liten. Jeg var på Norway Cup med pappa og laget til storebroren min. Det var onsdag og duket for verdikampen. Kampen der kjendisene skulle spille.

Jeg byttet på å fly mellom banen der hvor broren min spilte kamp og hovedbanen der de jeg pleide å se på TV eller høre på radioen spilte.

Etter kampen var det en fyr jeg gjerne ville møte og det var Petter Northug. Pappa og jeg gjorde alt for at jeg skulle få si hei og ta et bilde, men de som gikk rundt han og passet på jaget oss bare vekk. Jeg husker hvor skuffa jeg ble, selv om jeg i etterkant har forstått at det antakeligvis ikke var Petter som var den kjipe.

Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til han, helt frem til jeg hørte boka hans på lydbok i ferien. Det er ikke rart jeg ble brun, for jeg lå rett ut i sola og lyttet med store ører. Da den var ferdig satt jeg igjen og var både fascinert og imponert. Respekt er kanskje ordet. Fy flate, for en idrettsutøver. For en fyr. For en skrulle. Jeg ble mint på at det alltid er en grunn til at folk er som de er og hvor viktig det er å ikke dømme noen før man faktisk kjenner de.

Da jeg gikk i 6.klasse ble jeg og en av mine beste venninner på den tiden intervjuet av lokalavisa. Vi satt på kunstgressbanen og fikk spørsmål om hvem forbildene våre var. Jeg svarte Brede Hangeland. Litt fordi jeg visste at det var forbildet til storebroren min, men også fordi jeg ville bli som han. Det spilte ingen rolle at han var mann og at prestasjonene hans var gedigene. Jeg skulle bli som han. 

Jeg traff han en liten stund etter det og fikk tatt et bilde. I dag spilte jeg plutselig back i verdikampen for andre året på rad, ved siden av Brede og jeg dekket opp Petter.

Brede sa til og med bra spilt og klappa meg på skulderen. Flere ganger. Om det var bra spilt vet jeg ikke om jeg vil si meg enig i, men det minte meg på den gangen jeg sa til lokalavisa at jeg ville bli som Brede.

For nei, jeg ble ingen fotballspiller og jeg kommer aldri til å sportslig sett bli som Brede. Men da kan jeg hvert fall være en som roser andre og klapper de på skulderen. En som er et forbilde. Og, jeg skal aldri si nei når noen stopper meg for å spørre om et bilde. For det er sånn man husker, og man veit aldri når man plutselig er på samme jobb, har barn i barnehagen der den personen jobber eller blir dekt opp på verdikampen på Norway Cup.

I dag ble jeg påmint at folk bare er folk, det er ingen som er bedre enn andre og selv statsministeren er bare en helt vanlig dame, med en forbanna viktig jobb.

Tusen takk til alle som kommer bort, som sier hei og gir en klem. Det er skikkelig stas🖤

 

 

Kjære alle pappatrenere

Norway Cup er i full gang. Selv savner jeg skikkelig å være med, men jeg er en ivrig tilskuer til laget til broren til kjæresten min og får med meg alt jeg kan – Og helst litt til. Jeg syntes det er skikkelig kult å følge med på både oppturene og nedturene under turneringen. All spenningen og moroa! Det er ikke så altfor mange år siden jeg deltok selv, og jeg kjenner fortsatt at det kribler i bena av å tenke på det.

I år, som i fjor og året før der, står det haugevis av foreldre på sidelinja. Det står foreldre som knyter skolisser, som holder vakt uten for dodørene og foreldre som stiller opp, og ikke bare for sine egne barn, men for alle de andre som også spiller på laget til sine egne barn.

Pappatrenerne er et kjent fenomen. Du vet de som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er? De som alltid hyler og kjefter på dommeren? De som alltid mener at de kan ting best?

I går så jeg en sint Facebookstatus fra en forelder som klagde på treneren offentlig. Jeg er ikke sikker på om jeg selv var venn med personen en gang, men den kom hvert fall opp, og den fikk meg til å tenke. For hvis treneren er SÅ forferdelig – Så kan du vel ta jobben sjæl?

For disse som alltid lar barna sine spille uansett hvor dårlige de er, de som hyler på dommeren og de som mener at de kan ting best. Det er disse som skyver på familiemiddager for å rekke å trene barna dine. Det er disse som står og trener barna dine, i alt slags vær mens du blir sittende i bilen fordi det regner. Det er disse som så barnet ditt score sitt første mål, mens du var for opptatt med å være på spinning. Det er disse som kjører land og strand, for at dine barn skal få spille, trene og utvikle seg, mens du syntes det er for langt. Det er disse som stiller opp på dugnad med dine barn, for at dine barn skal ha penger til å være med på cup. Det er disse som gjør at barna dine har et tilbud etter skoletid, det er disse som er med på å skape vennskap for livet og det er disse som gjør at barna dine lærer seg forskjell på rett og galt og om hva som er rettferdig.

For vi er avhengig av disse frivillige foreldrene som stiller opp, alltid, uansett. Som tar en uke av ferien sin for å dra på cup med laget til sønnen, selvom sønnen har knekt ankel og ikke kan spille.

Så hvis du syntes det er så forferdelig – Så syntes jeg jaggu du skal gå i deg selv. 

For:

Disse trenerne er ikke pedagoger, de er mammaer og pappaer – Akkurat som deg.

Det er ikke VM, og hvis barnet ditt bommer – Så er det ikke treneren sin skyld.

De får ikke lønn, men legger ned timesvis med arbeid.

De rekker opp hånden og stiller opp, når ingen andre kan.

De tar telefonen når dere foreldre ringer, uansett hvilken tid på døgnet det er. (De skal også svare på mail og SMS)

De skal sende ut informasjon, organisere og fikse. Og de skal også purre på alle som ikke svarer innen tiden.

De skal passe på at alle barna har det bra, og at alle føler at de mestrer noe.

De gjør sitt aller beste, og de er der, når du ikke kan, orker eller når du har egentid.

Husk på det neste gang treneren er en dust på Facebook. Og husk på at barnet ditt får det med seg. For ikke å snakke om treneren.

Lykke til⚽

DEL GJERNE.

Til sommerens drittsekker:

Jeg er en av de som ikke bryr meg så mye om hvordan jeg ser ut. Jeg prøver å være mer opptatt av at kroppen min er frisk, enn at den er deilig. Jeg prøver å være mer opptatt av at jeg har det bra, enn å bruke til på og være misfornøyd. Jeg prøver å huske at livet er mye mer enn tallet på vekta, enn å konstant være sulten.  Det er ikke alltid så enkelt, men jeg forsøker.

I går kom jeg over en kommentar i mitt eget kommentarfelt. Det var en som skrev at jeg var tjukk. En annen jente fulgte opp med å skrive at hun var enig.

De siste dagene har jeg vært så heldig å få ligge langflat på stranden, og på stranden bugner det av alle slags mulige kropper. Det er kropper med historie, med arr, med merker, med sår og kropper med sjel. Jeg ser kun skjoldet til disse menneskene, og jeg er fullstendig klar over at de er mer enn de kroppene de bærer.

Jeg er også fullstendig klar over at jeg ikke passer inn i malen det muligens forventes at man skal passe inn i – Men hvem gjør egentlig det? Gjør du det? Jeg tror alle, på en eller annen måte har noe de ikke er fornøyd med ved sin egen kropp, og jeg tror det er sånn det er å ha en kropp!

Jeg vet ikke når det ble greit å verken kritisere eller se ned på noe på grunnlag av utseende, og jeg mener at man har et problem hvis man tar seg rett til det. For andre sine kropper har ingenting å si for verken min eller for din verdi, og da syntes jeg egentlig vi kan la det ligge.

Du som skrev til meg har ikke peiling på hvordan jeg har det eller hvordan jeg tar det. Du har ikke peiling på om jeg går på medisiner som gjør at jeg ser ut om jeg gjør, du har ikke peiling på om jeg sliter med en spiseforstyrrelse eller om jeg har opplevd noe som gjør at jeg ser ut som jeg gjør. Husk litt på det neste gang du føler et behov for å fortelle noen hvordan de ser ut.

La oss la være å være noen drittsekker som bryr oss om vekta til fremmede. La oss heie, la oss la være og bry oss, la oss la folk være i fred og la oss senke terskelen for å være på stranda – Akkurat som man er. Jeg vet at jeg har mer enn nok med å bry meg om meg selv, og det tror jeg egentlig de aller fleste andre har også.

Jeg har hvert fall bestemt meg for at jeg skal bry meg om meg selv fremfor andre, framsnakke andre og gjøre at andre føler seg bra, fremfor å være en dritt og få noen til å føle seg dårlig.

Send heller en melding og minn vennen din på å huske og drikke vann i varmen, logg heller av Instagram eller gi et smil til noen du treffer på stranda. Jeg lover at det gir deg mer.

GOD sommer til store, små, høye, lave, trente, utrente, tjukke og smale💛

– Følg meg gjerne på Instagram: @Martine.halvs – 

DEL GJERNE. 

Derfor gjorde vi det slutt

For to dager siden lå jeg og C på hver vår flytemadrass i Middelhavet.

Vi lå helt alene i en bukt, omgitt av blått hav, stillhet og eksotiske fisker i vannet. Mens vi lå der og snakket om den spennende høsten vi har i vente og om fremtiden avbrøt han meg med å si at om to dager er det et år siden vi gjorde det slutt. Jeg hadde ikke en gang tenkt over det og det slo meg egentlig at det virker som en evighet siden.

Det fikk meg til å tenke på hvordan livet var for et år siden. For et år siden i dag tok jeg nemlig mot til meg, bestemte meg for at noe måtte skje og tok praten. Praten jeg i tre år hadde fortalt meg selv at jeg aldri kom til å behøve og ta.

Den dagen bestemte vi oss for at det ikke fungerte mellom oss lenger. Vi var begge slitne, tomme og jeg følte ingenting. Verken på godt eller vondt. Jeg hadde gått hele sommeren, tviholdt og håpt, og til slutt så orket jeg ikke mer. Det føltes som at vi sto i hver vår ende av en trapp og dro i hverandre, uten at noen av oss ville rikke på oss. Jeg kan få vondt langt inn i hjertet når jeg tenker på hvor tom jeg var.

Jeg har alltid fortalt mine venner at om det er meningen at man skal være sammen, så kommer man til å være det, og selv om jeg håpte så må jeg ærlig innrømme at det føltes umulig der og da. Når folk spurte så fortalte jeg at det kanskje kunne skje i fremtiden. Hvem vet hva som skjer om fem år?

Det gikk et halvt år av og på. Frem og tilbake. Han tok grep. Jeg tok grep. Han visste hva han ville og jeg visste ikke helt. Jeg var redd for å bomme igjen, for å satse med begge bena og for å bli såret igjen. Vi snakket sammen oftere enn vi sikkert burde, ønsket hverandre alt godt og det hendte jeg behøvde hjelp til noe som jeg egentlig hadde klart fint selv. Bare for å få en klem. 

Det var kanskje kjipt gjort av meg når jeg visste at han prøvde så godt han kunne, og når jeg var hun som hadde han på en god armlengdesavstand. Men, jeg angrer ikke. Det var ikke få ganger jeg ønsket at det hadde skjedd noe som gjorde at jeg kunne hate han, hvert fall litt. Men jeg ville bare at han skulle ha det bra og jeg ønsket han alt godt, samme hva.

I julen bestemte vi oss for å ta noen museskritt, sammen. Se an. Ta det rolig. Bli litt kjent på nytt. Og det gjorde vi.

Jeg har alltid fnyst av de som har sagt at man må jobbe med forholdet hele tiden, at man må holde gløden oppe, at det er mulig å bli forelsket i samme person igjen og at det finnes håp. Kanskje har jeg tenkt at enten så fungerer det, eller så gjør det ikke det fordi jeg har vært for ung eller fordi jeg aldri før hadde hatt noe behov for å kjempe med nebb og klør. Jeg veit ikke. 

Sakte men sikkert begynte hvert fall noe å skje. Plutselig ble ting spennende igjen, plutselig fikk jeg den pirrende og deilig følelsen i kroppen igjen og plutselig var det ingenting annet som betydde noe. Plutselig forelsket jeg meg igjen, enda hardere. Enda sårere. Enda mer. Jeg som trodde at det var umulig å forelske seg i samme person to ganger.

Ja, og for to dager siden lå jeg i Middelhavnet på en flytemadrass, holdt mannen i mitt liv i hendene og snakket om fremtiden. Mer forelsket enn noen gang.

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tror jeg vil frem til at det av og til er lurt å gi slipp. Aldri hold fast i noe som gjør at du mister gløden i kinnene, som gjør at du slutter å le eller drømme. Ta vare på deg selv først. Ikke vær en dritt. Ha troa på at det blir bedre, enten alene, sammen eller med noen andre.

Jeg veit det er så klisje som det får blitt og at du kanskje spyr om alt føles håpløst akkurat nå, men… Er det meant to be, så blir det sånn. Om ikke, så var det ikke det🖤

 

 

Ja, jeg ser annerledes ut

De to siste ukene er det flere som har stilt meg spørsmål om jeg har endret på utseende mitt, om hvorfor jeg ser så annerledes ut og om hva jeg har gjort. Det toppet seg da jeg fikk melding fra en yngre jente tidligere i uken som sa at hun var så skuffet over meg, fordi jeg hadde endret på utseende mitt.

Egentlig så har jeg mest lyst til å le av det hele, men jeg føler allikevel for å si noe.

For:

1. Jeg har ikke lagt meg under kniven. 

2. Man er ikke et dårlig menneske hvis man endrer på utseende sitt. 

Men ja, jeg ser annerledes ut om dagen og jeg ser helt annerledes ut enn det jeg har gjort tidligere.

Jeg er nemlig glad, jeg smiler, jeg gløder og jeg er fornøyd. Smilerynkene mine har blitt vekt til live og øynene mine har begynt å leve igjen. Jeg har ikke blå ringer under øynene eller en bekymringsrynke i panna. Og DET er forskjellen. Jeg trives, jeg tar vare på meg selv og jeg har det bra. Faktisk bedre enn på veldig lenge.

Faktisk blir jeg nesten litt lei meg når jeg ser på bildet til venstre, for jenta på bildet hadde det ikke bra. Jenta på bildet var sliten, lei og ja – Ganske så grå. Jenta på bildet var tom, trøtt og forvirra.

Jenta til høyre har enda en lang vei å gå med mye, men nå om dagen ler til hun får vondt i magen, hun trener fordi det gir hun overskudd, hun nyter, puster med magen og hun tillater seg å ha det som hun har det.

Jeg bruker ikke tid på å kjase over at hendene mine er tørre, at håret er fett eller at øyenbrynene burde vært nappa. Jeg bruker ikke tid på å tenke over alt som burde vært annerledes, på å deppe over alt som kan deppes over og på å sammenlikne meg med alle og enhver. Jeg er nemlig mye mer opptatt av å smile, le og sette pris på meg sjæl om dagen. Jeg er tilfreds, jeg er stolt og jeg er gira.

For meg er det faktisk det aller viktigste og jeg er både takknemlig og glad for at jeg har det fint om dagen ♥

Og ja – Jeg stråler, og ja – Det er digg. Skikkelig digg. Det er nemlig digg å ha det bra, og om du ikke har det – Så håper jeg at du får det snart.

Klem fra meg!

Det er på tide

Akkurat nå sitter jeg ute på terrassen her på Kypros. Sola treffer føttene mine, jeg myser med øynene selv om jeg sitter i skyggen og håret er fullt av saltvann etter dagen i dag.

For første gang på så lenge jeg kan huske så kjenner jeg meg rolig innvendig. Jeg er ikke stressa, jeg er ikke urolig og jeg skal ingenting. Jeg bare er. Jeg slapper av, jeg nyter og jeg smiler, uten helt å vite hvorfor.

Faktisk kan jeg kjenne tårene presse på når jeg skriver det, for jeg innser hvor ofte jeg bare holder pusten og kommer meg gjennom ting, hvor ofte jeg glemmer å sette pris på alle de fine tingene jeg er så heldig å få oppleve og hvor ofte jeg glemmer meg selv i alt annet som skjer. Hvor ofte livet bare skjer, og hvor ofte jeg bare henger på slep.

Faktisk så har jeg har bestemt meg for å ta litt ordentlig ferie. Det er på tide nå.

Familien min fortjener en Martine som er tilstede, Christian fortjener en Martine som ikke er stressa og jeg syntes jaggu jeg fortjener å logge av litt. Sånn på ordentlig.

Jeg vil la være å åpne macen en hel dag, jeg vil glemme hvor jeg har lagt mobilen min og jeg vil rett og slett logge av litt. Jeg tror vi alle har godt av det i blant. Jeg er hvert fall overbevist om at jeg har godt av det nå.

Vi snakkes her inne om en ukes tid. Kanskje før, om jeg boble over med noe på hjertet. Jeg titter antakeligvis innom på Instagram nå og da, men det er fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må.

I mellomtiden så håper jeg kanskje du gjør det samme. For hvor deilig hadde det ikke vært å bare hatt litt fri? Bare vært? Bare hatt deg selv å tenke på? Jeg skal hvert fall gi deg fri fra å titte inn her i en ukes tid, så gleder jeg meg til å snakkes når jeg har ladet opp og blitt fylt opp av motivasjon!

Nyt konserten du er på uten telefonen i hånden, skål med vennene dine uten å legge det ut og drit i å skrolle gjennom sosiale medier som det første du gjør om morgenen. Det skal hvert fall jeg.

Takk for at du følger meg.

Stor sommerklem fra meg💛