Er dere klare for en litt annerledes spørsmålsrunde? Det håper jeg hvert fall! Jeg spurte dere på Instagram for litt siden om dere hadde noen dilemmaer og noe dere ville prate om, og jeg har svart på noen av de. Gi meg en lyd om dere syntes det er ålreit a, for da kan vi jo gjøre det igjen om litt!

💕💕💕

Kjæresten min får meg alltid til å føle meg så sykt dum om jeg foreslår nye ting. Det kan være ting som å bytte ut sofaen, men spesielt nye ting under sex. Hva kan jeg gjøre?

Har du noen gang fortalt hen at han får deg til å føle deg dum? Jeg tror ofte det kan oppfattes (og det kan godt være tilfellet) at hen gjør det med vilje, for å enten kontrollere deg eller fordi hen oppriktig syntes det er dumt. Men jeg tror også det kan være usikkerhet fra kjæresten din sin side. Kanskje personen er usikker på seg selv, og i stedet for å face det, så tar hen det utover deg? Det er ikke noe mer greit om det er grunnen, men jeg er tilhenger av å si ifra! Fortell hva du føler, spør om hvorfor og åpne opp til en dialog. Jeg prøver selv å jobbe med og ikke ha en ovenfra og ned holdning, og det tror jeg egentlig gjelder de fleste av oss. Det er lett å avfeie ting som er nytt eller kanskje til og med litt skummelt for oss, men jeg tror det kan være lurt å av og til si: Så fint at du deler hva du tenker og føler med meg, jeg må innrømme at det er litt nytt og skummelt for meg, men jeg skal tenke på det. For eksempel. Men! Kjæresten din skal ikke få deg til å føle deg dum, og om hen gjør det kun for å være en dritt, så hadde jeg kanskje tatt en runde meg meg sjæl i tillegg. MEN! Vær åpen for at det kan være andre grunner til deg, og husk at du ikke er dum – Og at ingen verken skal få deg til å tenke eller føle det❤️

Jeg har funnet ut at kjæresten min er utro mot meg, og jeg er knust. Jeg har enda ikke konfrontert han med det, og det er rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg vil, hva jeg føler eller hvordan jeg skal ta det. Jeg fant ut av det da jeg leste meldingene hans, og jeg vil ikke at han skal vite at jeg gjorde det.

1. Det høres ut som at han har gjort deg skikkelig usikker, og det gjør meg SÅ trist. Joda, man skal ikke lese meldingene til kjæresten og bla, bla, bla. Helt ærlig: Du gjorde det antakeligvis fordi du hadde en følelse av at noe var gærent, og burde man egentlig skamme seg over det? Er det noen som burde skamme seg her, så er det vel han eller? Jeg er litt der at man så klart skal få ha mobilen sin i fred, men om man ikke har noe å skjule, så er det vel ikke noe stress om kjæresten sjekker eller? Æsj, det der er en hårfin balanse som jeg tror man må finne ut av seg i mellom, men DU skal ikke skamme deg over at du gjorde det – DEAL?

Når det er sagt så forstår jeg det sånn at du er usikker på hva du vil, og om du foreløpig “bare” har meldingene å vise til, så betyr nok det at du er usikker på hvor dypt dette kanskje er? Jeg er egentlig mest imponert over at du ikke allerede har klikka i vinkel (for det hadde jeg gjort), men jeg syntes du skal prate med han så fort du føler deg klar for det. Kan du ikke bare fortelle at du har en dårlig magefølelse, at du føler at noe er feil og spørre han? Når du gjør det er det flere ting som kan skje, han kan nekte, han kan innrømme det og han kan anklage deg for å anklage han. Uansett så må du gjøre det, for det er ingenting du verken skal eller burde finne deg i. Jeg hadde krevd en forklaring, at kortene ble lagt på bordet og tatt det derfra. Og igjen: Du har ikke gjort noe gærent, du skal ikke si unnskyld for noe og du skal ikke finne deg i å bli behandla som en dritt. Hva dere velger å gjøre er opp til dere, men du fortjener å ha det best – Og man har det ikke best når noen er utro mot deg. Masse lykke til, heia deg og vit at jeg har ryggen din❤️ Du er fin, du er bra, du er digg, du er pen og ingen skal noen sinne få deg til å føle noe annet.

Jeg vil ha barn og har alltid drømt om det, men kjæresten min nekter. Han har gjort det siden dag én, men jeg har kanskje trodd at han ville endre mening med årene. Hva i alle dager gjør man?

Jeg har aldri vært i den situasjonen selv, men jeg tenker at barn ikke er noe man verken skal få eller droppe for å være grei mot en annen. Om du har bestemt deg for at du ønsker barn, og partneren din ikke gjør det – Da er det jo kanskje ikke meningen at det skal være dere to? Det er jo ganske brutalt, men barn er jo en temmelig stor greie og da er det jo kanskje andre genrelt grunnleggende ting i livet man også er uenige om? Personlig er jeg fast bestemt på at jeg ønsker meg barn og om en eventuell partner ikke hadde ønsket seg det, da tror jeg nok ikke at det hadde fungert mellom oss. En ting er om man er uenige om når, det kan man alltid diskutere frem og tilbake – Men jeg syntes ikke man skal tvinge det på noen som ikke ønsker det. Ei heller få noen som ønsker det til å endre mening. Hva du gjør er jo helt opp til deg, men da veit du hvert fall hva jeg tenker!

Kjæresten min røyker (ulovlig) og han nekter å slutte selv om jeg ikke aksepterer det. What to do? 

Hva jeg hadde gjort personlig? Så lenge det er ulovlig og jeg har de meningene jeg har om det, så hadde jeg sagt shallabais og på gjensyn. Om det er noe du ikke aksepterer og ønsker å leve med, så tror jeg egentlig at du har svaret selv – Selv om det gjør dritvondt.❤️

Hvordan kan jeg be ut personen jeg liker på date?

For eksempel med å spørre: Hei, vil du bli med meg på date? Vi trenger ikke alltid å overtenke ting eller gjøre ting mer komplisert enn hva de er. Jeg veit at det er superskummelt, men det verste som kan skje er at du får et nei eller en kjip avvisning – Men da slipper du jo hvert fall å lure på det. GO FOR IT💛

Hvordan føle seg bedre etter at kjæresten din har forlatt deg for en annen? 

Jeg har følt på de kjipe følelsene der én gang (ikke samme situasjon), og jeg fikk et ekstremt stort behov på å skulle få bekreftelse og føle meg sexy. Om det gjorde at jeg følte meg bedre veit jeg ikke, men det var sånn jeg reagerte. Jeg vet egentlig ikke, men om jeg som venninne skulle sagt noe til deg, så ville det vært at det er greit å ha det kjipt, det er greit å grine og det er greit å være sint. MEN! Du fortjener også å ha det bra, å gjøre ting som gjør DEG glad og komme deg videre. Det kan gå kjapt og det kan ta lang tid, og begge deler er greit. Føl deg fin, gjør gøye ting, tillat deg å føle og fake it till you make it (bare ikke så mye at du glemmer deg sjæl).

Jeg får ikke orgasme (jente) og lurer så sjukt på hva jeg kan gjøre!

DENNE er min  reddende engel, min go-to og min… Haha! Dere skjønner. Jeg sverger til den og håper og tror at den vil gi deg like stor aha-opplevelse som den ga meg!

Nå sjekker hobbxsamlivsterapauten ut her, 0g minner om at det jeg sier ikke nødvendigvis er verken rett eller det som funker for deg. Men, husk at du er digg, du er bra og du fortjener det beste – Samme hva💛

VI SNAKKES!

Jeg lurer på hva du tenker om utroskap? Med tanke på at du sier at mennesker ikke er feilfrie og at alle kan gjøre dumme beslutninger de angrer på?

Jeg fikk spørsmålet her på bloggen og ble sittende å tenke. Spørsmålet er liksom for stort til å svare kort på, og jeg vet ikke en gang om det går an å svare godt på det.

Personlig så har jeg en null toleranse, eller vi, har en null toleranse for utroskap i vårt forhold. Og for å være helt ærlig: Jeg vrenger meg i tanken på å bli utsatt (og utsette C) for det og jeg kan begynne å grine, bare av tanken. Jeg har hatt mareritt om det flere ganger, og da verker det liksom litt i hjertet hele dagen etter.

Jeg holdt på å skrive at vi i utgangspunktet har en null toleranse, men jeg tok meg selv i at det ikke er noe vi har tatt utgangspunkt i. Det er sånn det er, og jeg håper og tror at vi snakker såpass godt, åpent og mye om det, at det ikke vil skje.

Jeg lærte veldig mye da en god venninne av meg ble bedratt ganske heftig for en tid tilbake. Både om hvordan man i alle dager kan være en god venninne, hvordan man håndterer det selv, hva det innebærer og jeg har også fått kjenne på hvordan det kan føles.

Nemlig helt forjævlig.

Jeg føler nesten at det er litt skummelt å svare på dette, for det er så individuelt. Noen har stått i det flere ganger, noen kaster kjæresten sin på huet og rævva ut og noen jobber seg gjennom det, og får det bedre enn noen gang. Jeg tror ikke at det finnes et fasitsvar, annet enn hos seg selv.

Da venninnen min ble bedratt lærte jeg at det ikke er min jobb som venn å dømme eller å ta beslutninger. Jeg tror faktisk at en del vennskap blir ødelagt på grunn av nettopp det, men det var ikke min jobb å fortelle henne hva hun skulle gjøre. Det var min jobb å være der for henne og sørge for at hun kom seg gjennom det, på den ene eller den andre måten.

Selv om jeg, spesielt i starten, var hårreisende uenig. Nå derimot, er jeg veldig glad for at jeg lot hun gjøre det som er best for henne.

Jeg har tro på mennesket, og jeg vet at jeg selv er langt i fra feilfri. Derfor forsøker jeg å være forsiktig med å dømme. Uansett hva det kommer til. Jada, jeg dømte over en lav sko når venninnen min ringte hysterisk og fortalte hva som hadde skjedd, men på et tidspunkt så tror jeg at man må gi slipp. Jeg har så langt det lar seg gjøre tro på nye muligheter. For min del så betyr ikke det at man må tilgi, men om man skal klare å leve videre med det så må man forsøke å akspetere, og tro meg – Det kan ta LANG tid og når man står midt oppe i det så føles det antakeligvis umulig.

Nå snakker jeg ganske generelt, bare så du vet det. For jeg tror ikke jeg hadde klart å fortsette og være sammen med mannen i mitt liv, om han hadde gått og vært utro nå. Igjen, jeg vrenger meg bare av tanken på det. Samtidig, så står jeg ikke midt oppe i det, og jeg skal passe meg med å være for sikker. Til syvende og sist så er det vel bare jeg som kunne tatt den beslutningen.

Vi har jo en veldig generell holdning til ting som er ulovlig. Bort, vekk, æsj. Enten om noen begår en kriminell handling, driter seg ut eller for eksempel er utro. Og jeg gjentar. Jeg har tro på mennesket. Har du sona, tatt straffen din eller gjort opp for deg, så må man på et tidspunkt kunne gå videre. Det betyr ikke at det var greit, men igjen, jeg tror man må akseptere og kunne gå videre. Enten alene, eller sammen.

Det er opp til deg og magefølelsen din.

Men, bare for å ha sagt det: Om du har planer om å være utro, om du gjentatte ganger velger å være det og om du trives med det, så ha nok respekt for mennesket du er i en sivilstatus med til å være ærlig og redlig. For er du så tøff at du velger å være utro, så får du også være tøff nok til å stå i det og ta konsekvensene av det også. For min del så handler det om respekt. Og, ikke vær en dritt. For det er skikkelig, skikkelig, skikkelig dritt å velge å være utro.

Jeg begynte med at jeg syntes dette er vanskelig å svare på, og det ble nesten bare vanskeligere og vanskeligere for hver setning som ble skrevet ned, og for å prøve og konkludere:

Vi kan alle drite oss ut, jeg kan hvert fall det og jeg tror at det er en grunn til at alt skjer. Det betyr ikke at det er greit eller akseptert, men alle valg vi tar, tar vi av en grunn. Og ja, de valgene kan være helt på trynet. Og ja, å være utro er et valg. Ikke prøv å unnskylde deg med noe annet.

I bunn og grunn så tror jeg i et tilfelle som utroskap at de det gjelder må ta kampen. Det er lett å sitte på utsiden med pekefingeren, å mene og dømme, og svare på hva man hadde gjort.

Og det er sinnssykt vanskelig dette med kjærligheten. Nemlig at den er størst av alt. Det er nok det som gjør at den kan være så forbanna vond også.

Jeg husker godt hvor mange ganger jeg skiftet før jeg skulle treffe C for første gang. Hvor nøye jeg var på å ta meg godt ut. Hvor viktig det var for meg å gjøre et godt første inntrykk.

Etter snart fem år sammen, så tyder det på at jeg gjorde noe riktig. Selv om jeg ikke tror at det var verken sminka eller skinnbuksa mi som gjorde susen.

Jeg har i etter tid skjønt at pushup BH-en jeg hadde på meg hvert fall gjorde inntrykk, for når jeg for første gang på tja, nesten fem år, hadde på meg en push up-BH her om dagen fikk jeg nemlig høre at “sånn hadde du på deg første gang du var hos meg”.

Jeg har enda ikke klart å tolke det, for mente han at det var komisk eller at jeg burde bruke det litt oftere? Ikke veit jeg, og egentlig er det samme for meg, for sports BH-ene er veldig mye mer komfortable…

Det hender jeg får spørsmål om hva grunnen er at vi har det så fint sammen er. For jeg kan godt fjase om at han er min bedre halvdel og at vi er en perfekt match, men ingen verdens ting har kommet gratis. Faktisk så holdt det jo på å gå skikkelig skeis for under et år siden, og selv om det river i hjertet av å tenke på det, så er jeg på en rar måte takknemlig. Jeg trengte kanskje den påminnelse og lærdommen. For både han og jeg lærte en hel del.

Vi lærte at vi ikke kan ta hverandre forgitt. Jeg tror nemlig det er veldig enkelt å gjøre det, men ingenting er en selvfølge og vi er nødt til å ta og gi.

Vi lærte også viktigheten av å huske på og være kjærester. Hvor viktig det er å gjøre noe annet, bryte litt opp med hverdagen og minne hverandre på hvorfor man fikk sommerfugler i magen første gangen. Hvor viktig det er at hverdagen sammen ikke kun handler om plikter, gjøremål, vasking av bad og diskusjoner. Hvor viktig det er å av og til få rumpa opp av sofaen, pudre nesa og finne på noe gøy.

Men det viktigste vi lærte var at ikke alt trenger å være en konkurranse. Vi kan godt konkurrere om hvem som kan lage den beste pastaen eller hvem som løper fortest, men vi trenger ikke å konkurrere om hvem som har det verst, hvem som er mest sliten, hvem som har sovet minst og hvem som har gjort mest. Målet er jo å spille på samme lag, spille hverandre gode og være et team.

Vi er jo tross alt to om det, og det er jeg så innmari glad for ❤️

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg som frem til nå har blitt kalt sex og singelliv-spalten. Fremover vil jeg kalle den sex og kjærlighets-spalten! Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at mye av det som omhandler kjærligheten er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

Det er ikke så lenge siden noen sa til meg at: Det å gå tilbake til eksen sin er som å ta en dusj, for også ta på seg det skitne undertøyet sitt igjen. Joda, det kan gi mening for en som har blitt behandlet som en dritt eller for en som er skikkelig såret, men ikke for meg. Vel, jeg hadde skiftet undertøy, men det må man jo gjøre i et forhold også. Må man ikke?

Det er kanskje en klisje å si at «Er det meant to be, så er det meant to be», men jeg liker å tro på det. 

Tidligere i uken fortalte jeg at jeg har blitt sammen med fyren jeg egentlig har vært sammen med i fire år igjen. Vi gjorde det slutt i fjor sommer og nå er ting akkurat sånn det skal være igjen. Siden jeg delte dette har jeg fått mange spørsmål fra forskjellige jenter som lurer på om det egentlig er mulig, om hvordan det er å bli sammen med eksen sin igjen og om jeg ikke er redd for at det samme skal skje igjen.

Alle spørsmålene som har kommet har fått meg til å tenke, og vanligvis så pleier jeg ikke å snakke rett fra mitt eget hjerte i denne spalten, men i dag så føler jeg at det er litt nødvendig. Det viser seg nemlig at det sitter ekstremt mange som savner eksen sin, som har det skikkelig vondt og som er desperate på at ting skal løse seg, og det tror jeg vi trenger å prate om. Jeg er ingen ekspert, men jeg skal prøve å dele litt fra hjertet mitt. Til alle de som trenger å høre det.

Det sier seg selv at det er en grunn til at et forhold tar slutt, men trenger det å bety at det aldri kan bli noe igjen? Av og til så kan det være feil sted, feil tid eller bare feil. Og vet du? Det er helt greit, og jeg er hvert fall et eksempel på at det er greit.

For min, eller vår del så var bruddet rent, alt var på det tørre. Vi trengte avstand, å finne ut av ting på hver vår kant og være alene. Det var trist, vondt, ja, skikkelig vondt, men jeg klamret meg til at hvis det var meningen at det skulle være oss, så ville det bli oss. Om ikke, vel, da ville det ikke vært meningen.

For vår del så ordnet det seg etter mye om og men, etter litt oppvask på hver vår kant og fordi vi begge ville, noe jeg er skikkelig glad for. Samtidig så har jeg ingen garanti for at det vil vare livet ut, selv om jeg selvfølgelig håper det.

Jeg vet at det sitter ekstremt mange som savner eksen sin, og det skjønner jeg godt. Jeg er temmelig sikker på at det ikke finnes noe fasitsvar om hva som er rett eller galt, og til syvende og sist så er det de det gjelder som er nødt til å finne ut av hva som er rett eller galt – Og vel, svaret er vel ikke alltid fornuftig.

For kjærlighet er jo ikke fornuftig, det er jo kaotisk, vondt, godt, sårt, jævlig og fantastisk på samme tid, og vi er jo egentlig gærne som utsetter oss selv for det. Jeg liker å tro at vi innerst inne vet hva som er rett, og jeg tror at det er viktig å lytte til den følelsen. Det gjorde jeg, og det er jeg glad for.

Flere jenter har lurt på om de burde tørre å forsøke på nytt med sin eks, og jeg har ikke peiling. Jeg vet hvert fall at ingen av oss skal finne oss i å bli behandlet dårlig og at ingen skal få såre oss eller gjøre oss vondt. Vi fortjener å ha det bra, å være forelska og at ting er som vi ønsker og om det er mulig med eksen vår, vel, da er det kanskje verdt et forsøk? Og om ikke, så finnes det andre der ute, selv om det kanskje ikke virker sånn akkurat nå.

Bare lov meg en ting. Ikke minst deg selv i jakten på noen andre. For klisje som det er: Du kan godt elske andre, men da må du elske deg sjæl først. Eller noe.

Klem fra meg💝

// Marty

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

Noe sier meg at de aller fleste av oss har fått en melding fra en person vi er interessert i der vi kun har sittet og ventet på at sekundene skal gå, før vi åpner den opp og svarer. Ja, for vi må jo liksom være litt kostbare og late som at vi har viktigere ting å holde på med. Ikke sant?

Lite er så nervepirrende som å vente på svar fra en person man liker. Du vet når man sender noe man gjerne vil ha svar på, når man har sendt noe man gjerne ønsker bekreftelse for eller når man bare ønsker å høre fra personen. Det kan klø i hele kroppen etter svar og selv kan jeg koble ut resten av verden fordi jeg er så spent. En gang mistet jeg faktisk bussen fordi jeg satt og ventet på at personen i den andre enden skulle svare. Jeg satt kun og fokuserte på om han hadde åpnet meldingen min og jeg gikk glipp av at bussen bare suste forbi meg. Hurra! Det er ikke på lista over mine stolteste øyeblikk. Ikke var det verdt det heller for så vidt, for det ble aldri noe av.

Men, uansett!

Jeg har selv fått en melding fra et crush og ventet med å svare, kun for å virke litt hard to get. Ja, jeg har gjort det flere ganger. Mange ganger faktisk. Når jeg skriver det nå så blir jeg nesten flau, for hva er det jeg egentlig prøver på når jeg holder på sånn? Hva er det vi prøver på? Prøver vi å late som at vi er mer spennende enn vi egentlig er? Prøver vi å late som vi egentlig ikke er så interesserte? Prøver vi å late som at det ikke er så viktig for oss? Til tross for at det for oss, der og da, kanskje egentlig er det viktigste i verden?

Det er som at det er et spill jeg egentlig ikke skjønner meg på og hvorfor i alle dager må vi late som så mye?

Hvorfor later vi egentlig som at vi ikke er så interesserte? Kan vi ikke egentlig bare gå rett frem, si det som det er, uten å ta så mange omveier, skape så mye usikkerhet og late som? Eller er det obligatorisk at man må gå med hjerte i halsen, vente på svar, vente med å svare og late som at man holder på med noe annet?

Jeg skjønner at det kanskje er for mye å be om, men det hadde jaggu vært deilig om vi bare kunne sagt til som det var, droppa å gå rundt grøten og være litt rett-frem.

Jeg tenker hvert fall at hvis man liker en person så godt at det kjennes ut som at man holder på å eksplodere, så får man jaggu si det. Det å spille «hard to get» er jo egentlig bare manipulerende og meningsløst. Er det personen du skal leve resten av livet ditt med, så funker det dårlig å ikke være tilgjengelig og på. Da kan man jo fort misse hvem som skal hente i barnehagen og hvem som skal handle inn middag. Hehe, neida. Men du skjønner.

Hva mener du?

// Marty

 

 

 

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

Tidligere i uken spurte jeg en kompis om han dater noen fortiden. Han svarte nei, men at han til stadighet titter innom de aller fleste datingsider. Jeg spurte om han var interessert i å finne seg noen, eller om han trivdes som singel. Svaret var at han selvfølgelig var interessert i å finne seg noen, men at han ikke fant den perfekte. Når jeg spurte han om han trodde at han var for kravstor var svaret enkelt: Ja, det er helt klart. 

Personlig vet jeg hva jeg vil ha, og jeg er ganske sikker på at jeg er kravstor. Kanskje til tider litt for kravstor. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg at det gjelder mange av oss. Jeg tror mange av oss har et bilde av det perfekte, og at når en profil ikke matcher det perfekte, så sveiper vi videre. Men, er det ikke egentlig forbanna synd at høyden, vekten eller hårfargen til en person skal avgjøre om det kan bli en potensiell partner? For ikke å snakke om ekstremt overfladisk?

I går kom jeg over en artikkel hos NRK. Artikkelen fortalte at mange kvinner har høydekrav når de for eksempel sveiper etter Mr. Right på Tinder. De aller fleste vil tydeligvis ha en kjæreste over 1.80, noe som betyr at nesten halvparten av norske menn ikke oppfyller kravet.

Selv er jeg 1.80 cm høy og sannheten er at jeg alltid har sett for meg at jeg skal gifte meg med en mann som er høyere enn meg selv. Men hvis jeg ser tilbake på tidligere forhold, så viser statistikken min at jeg har gått etter alt annet og for min del er det ganske mye som har vært viktigere enn høyden. Som for eksempel at fyren respekterer meg. At han er snill mot meg. At han støtter meg. For eksempel. 

Jeg skal ikke klandre noen for å ha krav, for å vite hva de vil ha og for å strebe etter det perfekte. Samtidig så er jeg kanskje redd for at jeg, og en hel del andre tidvis leter oss i hjel. Alt skal liksom matche, alt skal være perfekt og vi er ekstremt overfladiske. Faktisk tror jeg at mange av oss går glipp av noe som kunne vært bra, fordi vi streber for hardt. Og hey, jeg er langt i fra perfekt, så hvordan kan jeg egentlig forvente at en partner er det?

Samtidig så lurer jeg på hvordan reaksjonene hadde vært hvis menn hadde satt vektkrav til oss kvinner i bioen sin på Tinder. Er det noe bedre å gjøre det, enn at vi damer setter høydekrav på gutta? 

Jeg har faktisk opplevd å få avlyst en date en gang, etter at vi hadde pratet om høyde. Fyren var nemlig lavere enn meg, og for han var det utenkelig å skulle date en dame som var høyere enn han. Jeg konstaterte med at det var like greit å bli kvitt han hvis det var innstillingen hans, og jeg konkluderte med at han var livredd for å bli fratatt manndommen sin. Akkurat som at hvor mann du er måles i hvor høy du er.

Jeg lurer litt på hvor forventingene til at mannen skal være høyere enn dama kommer fra. Er det rent biologisk at mannen skal være større og sterkere? Er det filmer? Er det bare vi som har lagt opp til det sjæl?

Jeg har forstått at jeg som kvinne på 1.80 kommer til å støte på ganske mange menn som er mindre enn meg. Jeg kan jo se forbi og heve hodet, eller så kan jeg se de i øya og slå av en prat. Vi er jo som vi er, og hvis høyden skal sette stopper for at et forhold skal fungere – Hva er det vi egentlig bryr oss om da? Da kan vi neppe være mest opptatt av personligheten, sommerfuglene i magen og følelsene vi har for hverandre!

Klisje som det er, så måles vel ikke kjærlighet i verken mål eller høyde – Og godt er det.

// Marty

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

Når ble det egentlig akseptert å bare stikke, uten å si hade eller å takke for seg? Jeg er jo tross alt oppdratt til å takke pent for meg når jeg har vært på besøk hos noen. 

Jeg har en venninne som har truffet en fyr en del ganger de siste månedene. Venninnen min har egentlig hele tiden vært ærlig på at hun har vært skeptisk på om det har vært drømmemannen hennes, og etter mye om og men har hun funnet ut at han er ganske langt i fra. Fair enough. I stedet for å være ærlig mot han og si det som det er bestemte hun seg for å bare la det dabbe av. Altså, hun bestemte seg for å plutselig glemme og svare på meldinger, finne unnskyldninger til og ikke treffe han og bare la det “fade ut” som hun kaller det.

Okei, jeg skal være så ærlig å si at jeg har gjort det samme selv, og nå som jeg ser det litt fra utsiden så innser jeg hvor dårlig gjort det egentlig er.

Jada, jeg har også opplevd det selv og det er skikkelig kjipt – Og ganske rævva gjort. Personlig tror jeg man merker om personen i andre enden faktisk er interessert eller ikke, og når man har foreslått og treffes ti ganger uten at man har truffet hverandre, så vil jeg tørre å påstå at man burde ta hintet. Men! Hvorfor er det så forbanna vanskelig for oss å bare takke pent nei? Være ærlige? Å si det som det er? Hvorfor må så mange av oss gå rundt grøten? Hvorfor later vi som at “ja, det hadde vært hyggelig og sett hverandre en dag”, når vi egentlig ikke mener det?

Personlig tror jeg det handler om at jeg er redd for å såre noen, at det er ubehagelig og at jeg rett og slett er litt feig. Samtidig så hadde jeg satt mye større pris på at en fyr hadde vært ærlig mot meg og sagt “sorry, jeg er rett og slett ikke keen”, i stedet for å la meg leve i håpet. Ja, det gjelder jo egentlig like mye i et vennskap, som i et forhold eller på jobben.

For da jeg var liten og hadde vært på besøk hos noen fikk jeg alltid streng beskjed av mamma og pappa om at jeg måtte takke pent for meg. Det gjaldt om jeg hadde vært der i ti minutter eller om jeg hadde vært der en hel dag, og om det hadde vært hyggelig eller ei. Jeg er ganske sikker på at det gjelder flere av oss, så hvorfor sluttet vi plutselig og takke pent for oss?

Jeg syntes dette er skikkelig vanskelig, for selv om jeg setter pris på ærligheten selv, så må jeg ærlig innrømme at jeg er litt for dårlig til å være ærlig selv. Det er liksom litt for behagelig å servere en hvit løgn, å gjemme seg bak Snapchat og late som at “ops, jeg så det ikke, vi tar det igjen senere”, og det skammer jeg meg skikkelig for.

Samtidig så lurer jeg på om dette heter å bli voksen, eller om det heter dårlig folkeskikk. Jeg håper egentlig på det siste. 

Jeg skulle gjerne sagt at jeg skal være tydelig, ærlig og direkte neste gang, men helt ærlig så vet jeg ikke om jeg tør.

Hva mener du?

// Marty

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

En gang var jeg skikkelig betatt av en fyr. Denne fyren var på alle mulige måter uoppnåelig og jeg selv om jeg visste at han var det, så gjorde jeg alt for at han skulle like meg. Jeg hørte på den samme musikken som han gjorde, jeg gikk med klær jeg visste at han likte og jeg gjorde ting jeg visste at han likte. Jeg forandret meg rett og slett totalt for han. Det skal sies at jeg var 12 år gammel, men det er også verdt å nevne at jeg enda ikke har gitt helt slipp på akkurat det der. Jeg har en lei tendens til å gjøre det enda. 

Jeg liker å tro det er helt normalt å tilpasse seg etter den man er tiltrukket av. Vi forsøker vel alle sammen å være den beste utgaven av oss selv når vi er forelska, og jeg tror det er ganske normalt å tilpasse seg for å bli enda bedre likt. Eller, hvert fall tro at man blir bedre likt.

Herregud. Jeg blir flau når jeg tenker på hvor mye jeg har gjort for at fyren jeg har vært betatt av skal like meg. Jeg har vært inne på ganske så mange Instagramkontoer som har tilhørt ekser til fyrer jeg har vært betatt av, kun for å se hva han muligens likte med den personen, hvordan den personen er, kler seg og ser ut. Nå blir jeg flau. Men hey, du kjenner deg vel kanskje igjen?

Jeg har tenkt litt på dette med kompromisser i et forhold. Hvor langt kan man strekke strikken og hvor mye skal man, og burde man egentlig gi slipp på? Og… Hvor mye skal man egentlig forandre seg for at en person skal like deg?

Det enkleste svaret er jo at man skal være seg selv og at hvis personen du er betatt av er den rette, så liker personen deg uansett. Men, prøv å være forelska og ikke gjøre ting for at en person skal like deg a. Det har hvert fall aldri jeg klart.

Skal man late som man liker musikken til personen man er betatt av kun for å ha noe og prate om? Joda, det funker kanskje der og da. Samtidig er det jo nødt til å bli et helvete hvis man må late som at man digger noe man egentlig ikke liker – Kanskje i det hele tatt. Samtidig er det jo ganske uskyldig og forhåpentligvis kan man innrømme det på et tidspunkt.

Skal man slutte å gå med et plagg man selv liker, fordi personen man er forelska i ikke liker plagget? Min første tanke er NEI. Men jeg kan nesten love deg at 16 år gamle Martine hadde gjort det på flekken. Antakeligvis den Martine på 21 år også, uansett hvor tåpelig det egentlig er.

Skal man kvitte seg med den drit stygge kommoden som man har arvet av bestemor, fordi personen du flytter sammen hater den? Denne er for min del enkel. Jeg hadde nektet for det om kommoden var min, men insistert hvis fyren jeg flyttet sammen med eide den. Hehe, du skjønner.

Det finnes en haug av slike situasjoner som både er store, små, uviktige og ganske alvorlige. Det kommer vel en dag i de aller fleste forhold der man slutter å være det supermennesket man kanskje var i starten av forholdet. Du vet den perioden når man ikke trenger søvn fordi man er så forelska, når man glemmer å spise fordi magen på ekte er mett av kjærlighet og når du smiler for deg selv, fordi du er så forelska.

Jeg pleier å konkludere, men jeg syntes det er vanskelig når det kommer til akkurat dette. Samtidig så tror jeg det handler om å ta og gi i et forhold. Kanskje man av og til må kvitte seg med den stygge kommoden fra bestemor og kanskje man av og til må stå på sitt, for å rett og slett ikke gi fra seg for mye? Jeg tror det er viktig å tenke seg om to ganger og jeg tror det er viktig å finne gode løsninger for begge parter når det gjelder kommoder og livssituasjoner. Jeg tror også det er viktig å ikke endre for mye på seg selv for å tilpasse en annen person, eller, miste seg selv er kanskje mer passende. Vi kan alle late som vi liker en sang vi egentlig misliker, men kan vi egentlig tillate oss å bli en annen for at en person skal like oss?

I mine øyne handler jo ikke et forhold om å endre noen, verken seg selv eller den andre parten – Men om å skape noe fint sammen, utvikle seg, ta og gi og lære. Ja, og da kan man jo endre seg og da er det jo forhåpentligvis til det bedre.

I bunn og grunn så har jeg tro på at man skal være seg sjæl og at det er godt nok, samtidig så må man kanskje av og til tillate å endre litt på vanene sine, divanykkene og hvordan man selv liker å ha det. Ja, hvis personen virkelig er verdt det. 

Hva mener du? Hvor mye kan man ofre og endre for en annen person, av seg selv, hvem man er og hva man eier?

// Marty

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

I går satt jeg og pratet med mamma. Vi prater om det aller meste, og vi kan ha samtaler der vi både er enige og uenige. I går fortalte jeg mamma om hvor teit jeg syntes det er med fyrer på for eksempel Tinder eller, ja, for så vidt Instagram, som later som at de er noe de ikke er.

Jeg fortalte at jeg syntes det er så teit med de som skriver at de er fotballspillere, men som i realiteten sluttet å spille fotball da de var 18 år på grunn av russetiden og som aldri har spilt noe høyere enn 4. divisjon. Jeg fortalte også om hvor teit jeg syntes det er med de som én gang sommeren 2016 fikk prøvekjøre den dyre bilen til onkelen sin og bruker det som bilde på Tinder.

For min del blir det tydelig hva de holder på med og stort sett så tar det ikke så lang tid før man klarer å legge sammen to og to, og til man forstår tegninga.

Bakgrunnen for samtalen var egentlig at jeg hadde vært inne på en restaurant og bestilt med meg mat hjem. Fyren som tok i mot bestillingen fra de foran meg sto og skrøt av sin idrettskarriere og av hvor god han hadde vært, mens jeg visste hvem han var og at ingenting av det han sa stemte. Vi snakker ingenting. 

Etter at jeg hadde uttrykt min frustrasjon til mamma, så svarte hun bare “men hva skal man gjøre for å rekke opp i dagens samfunn da, Martine?”.

Og jeg ble sittende å tenke. For selv om det er litt irriterende, så hadde mamma jaggu et poeng. Igjen. 

Jeg vet med meg selv at jeg er litt sær. Eller, ikke litt en gang. Jeg er sær, eller, kanskje vi heller kan kalle det målbevisst? Jeg ønsker å lage meg en god karriere, jeg ønsker å ha en god og stabil økonomi, jeg ønsker å kunne kjøpe meg fine ting, jeg ønsker å stifte familie, bo i drømmehuset og kjøre drømmebilen. Vel, jeg forstår at det i bunn og grunn er det mange av oss ønsker, men med hånda på hjertet… Matcher du ikke drømmen min litt en gang, da er du ikke så attraktiv. For selv om du ser ut som en drøm og kanskje oppfører deg som en drøm, så er resten av pakka minst like viktig. Jada, jeg vet at drømmehuset ikke nødvendigvis gjør en lykkeligere og alt det der. 

Æsj, nå hørtes jeg kanskje knallhard ut, men hallo. Det er jo faktisk livet mitt det er snakk om!

Mamma har et poeng, for vi har laget oss en sinnssyk standar og det er vanskelig å strekke helt opp. Man skal ikke lenger bare se greit ut og oppføre seg bra, alt annet skal også være på stell og aller helst perfekt. Kanskje det er grunnen til at mange av oss leter oss i hjel etter valget av partner? Kanskje det er grunnen til at mange av oss gir slipp på forhold som egentlig kunne blitt skikkelig bra? Rett og slett fordi pakka er så viktig for oss.

Jeg elsker eventyrfilmene der prinsen forelsker seg i tjenestepiken, men hvor ofte skjer det egentlig i virkeligheten og hvis det skjer, lar vi det fortsette eller fortsetter vi å lete fordi økonomi, status og den så kalte “pakka” med fin leilighet, deilige ferieturer og fin bil er viktigere enn den virkelige kjærligheten?

Det er jo egentlig skikkelig synd at SÅ mange av oss føler et behov for å late som vi er noe vi ikke er, men jeg skjønner det. Jeg skjønner det fordi jeg senest denne uken har en bekjent som dumpa en fyr fordi han jobba på en bensinstasjon og ikke hadde noen andre visjoner. Fordi han elsket jobben sin. Min bekjente studerer til å bli lege, og for hun kunne ikke se livene deres sammen om 10 år. Er det innafor, eller er det bedritent? Selv klarer jeg liksom ikke helt å bestemme meg, samtidig som jeg ikke klarer å klandre henne.

Det ligger jo kanskje noe der at like barn leker best. Det er kanskje en grunn til at idrettsutøvere ofte finner hverandre, det er kanskje en grunn til at kjendiser dater kjendiser og det er kanskje en grunn til at veldig mange finner partnere i samme omgangskrets.

Personlig liker jeg egentlig å tro at kjærligheten trumfer alt som heter status, penger og hvem man er, men jeg må ærlig innrømme at jeg kanskje har mistet litt troen på det.

Hva mener du? 

// Marty

 

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

Jeg husker skikkelig godt da jeg kom over en artikkel i et blad da jeg var 12 år gammel. Jeg satt på venterommet hos legen, leste i eldgamle blader og hørte på folk hoste. Det er alltid like hyggelig. Artikkelen handlet om kjærlighetssorg, om ekser og om man kunne være venn med eksen sin. Martine på 12 år sugde til seg alt hun kunne og bet seg ekstra godt fast i den avsluttende setningen “det å være venn med en eks er som å ta vare på den døde hunden sin”. Herregud, så brutalt. Da hadde jeg akkurat sluttet å flørte (som jeg kalte det) med en fyr på naboskolen, som jeg ikke en gang husker etternavnet på den dag i dag.

Fra og med da bestemte jeg meg for at det var sånn det skulle være, men heldigvis har jeg endret litt mening de siste årene. Kanskje aller mest da jeg faktisk fikk min første ordentlige eks. For vi kranglet ikke, vi hatet hverandre ikke og vi fungerte godt som venner, så hvorfor i alle dager kunne vi ikke fortsette med det? Det sier seg kanskje selv at det i lengden blir vanskelig, men for min del var det helt naturlig å ha en vennskapelig tone og snakke om, og med hverandre med en hyggelig tone. Man må jo ikke hate noen hvis man ikke må, eller? Selv om det er en eks?

Jeg forstår at det kommer helt an på hvordan situasjonen er og jeg har også ekser jeg ikke har noe med å gjøre, som jeg aldri tenker på og som jeg aller helst ikke vil tenke på. På en måte tror jeg det er fordi vi var så ferdig med hverandre, eller, jeg med de, fordi det ikke var noe match og fordi det ikke fungerte. Samtidig så har man jo hatt en tid sammen, som forhåpentligvis hvert fall var litt ålreit, og personlig syntes jeg det kan – merk deg kan – være hyggelig og treffe på de, si hei og hade. Spesielt hvis jeg er ekstra digg den dagen (helst ikke ellers).

Når jeg stilte spørsmål om hva jeg burde skrive om i denne spalten svarte nesten litt for mange at de ønsket å lese om ekser, om det er dumt å ligge med eksen og om man faktisk kan være venn med eksen. Jeg er ingen ekspert, men jeg vet at det kan være svært ålreit å ligge med eksen, at det kan være svært dumt, at det går fint å være venn med eksen og at det går helt fint å ikke være venn med eksen. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar, og det er jo det som er så forbanna frustrerende.

De fleste av oss vet jo at det kanskje ikke er lurt å ikke ligge med eksen, men hvor fristende er det ikke å sende en liten melding når man ligger ensom på sofaen en søndagskveld eller når man sent en lørdag er på vei hjem fra byen? Man mister jo alt som heter sunn fornuft, og det er både deilig, og brutalt på en gang. Hvert fall for meg. 

Men…

Er det greit å ligge med eksen? Ehm, ja. Selvfølgelig er det greit! Om det er lurt er en annen sak. En eks kan jo være en eks fordi man ikke fikk livene til å fungere sammen akkurat da, det kan være en eks fordi man behøvde noe annet akkurat da, det kan være en eks fordi h*n var utro, det kan være en eks fordi man mistet følelsene for hverandre, det kan være en eks fordi man ble dumpa. Det finnes så mange muligheter, og jeg har jo tro på at ting kan ordne seg og jeg kjøper ikke nødvendigvis argumentet om at “det er en eks for en grunn”, for man ble jo også sammen av en grunn. Jeg tror i utgangspunktet at det er lurt å finne seg en annen om man vil det og at det er lurt å ikke plage seg selv med en eks eller flere, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den rette til å si det.

Æsj. Jeg føler at det var like komplisert å skrive noe klokt om dette, som det faktisk er med en eks. Alle brudd er jo forskjellige, alle mennesker er forskjellige og alle saker er forskjellige. Personlig tror jeg hvert fall at det er viktig å ikke plage seg selv med en eks, å ikke la eksen ødelegge noe for deg og ikke minst ha det bra med seg selv. Det er jo egentlig alfa og omega. 

Hva mener du? Kan man være venn med eksen? Og… Er det greit å ligge med eksen? 

// Marty