Kjære mamma og pappa

Takk mamma, for at du henta meg når jeg ikke rakk siste bussen da jeg var på den festen.

Takk for at du tok med deg venninna mi også. Hun som ikke en gang klarte å huske sitt eget navn.

Takk for at du fulgte henne helt hjem og passet på at hun var i trygg hender.

Takk pappa, for at du tok telefonen da jeg var redd for å gå alene.

Takk for at du heiv deg rundt og møtte meg.

Takk for at du kom, selv om du egentlig hadde lagt deg.

Takk mamma, for at du sa nei når jeg påsto at alle andre fikk et ja.

Takk for at du lærte meg at det finnes mye kjærlighet i et nei.

Takk for at du forsto at du ikke skulle være kul og la meg få lov.

Takk pappa, for at du nektet meg å bli med russen da jeg var 15 år.

Takk for at du fortalte meg om livet.

Takk for at du sa nei av kjærlighet.

Takk for at du ikke turte å ta sjansen.

Takk mamma, for at du ikke kjøpte alkohol til meg da jeg var mindreårig.

Takk for at du fortalte meg om konsekvensene.

Takk for at du satte grenser.

Takk.

Kjære mammaer og pappaer. Vi går nå inn i en måned der mange kommer til å feste mye. Det er russetid, natt til 1.mai, natt til 17.mai og 17.mai. Det drikkes mye alkohol, noen kommer til å oppleve ting ingen burde oppleve, noen kommer til å ruse seg og noen kommer til å miste kontrollen.

Ikke misforstå meg. For det er klart vi skal få lov til å ha det gøy! Det er klart vi skal leve livet, danse, le og nyte. Det er klart vi skal ha det kult.

Jeg vil derfor på forhånd si takk for at dere ser opp fra telefonene deres. Fra de dødsviktige mailene. Fra vinglasset.

Takk for at dere av og til sier nei. For at dere av og til er kjipe. For at dere setter grenser. For at dere tar alle forhåndsreglene.

Takk for at dere tar ansvar, ser og ivaretar.

Takk for at dere minner sønnen deres om at nei er nei. Takk for at dere minner datteren deres på at hun bare er 16 år. Takk for at dere tar praten.

Det blir nemlig kulest da. Tross alt. Jeg er nemlig skjønt det nå, selv om det tok litt tid.

Så takk. Takk mamma og takk pappa.

… Og til den mammaen som kjørte hjem meg og venninna mi for noen siden. Hun hadde ikke trengt det, men jeg er glad hun ikke tok sjansen.

 

Ti tanker på en tirsdag

✗ Jeg har vært fastmedlem av pollenklubben siden jeg var liten. Fordelen min er at jeg glemmer hvordan det sto til i fjor, hvert eneste år. Derfor tror jeg hvert år at ‘det har aldri vært så ille som nå’🤧

✗ C er borte denne uka også og jeg begynner sannelig å få teken på ‘gressenke’ livet. Han må passe på så jeg ikke begynner å like det litt for godt.

✗ Okei, jeg er ikke så redd for at jeg kommer til å like det litt for godt. Jeg savner han med en gang han går ut døra hjemmefra og jeg gleder meg til han ikke er hjemme på lånt tid igjen. Men, jeg må bare holde ut litt til. Jeg trøster meg med at ‘den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves’.

✗ Finnes det egentlig en uskreven regel om hvor grensa går på hva man ikke trenger å vipse tilbake eller be om? Er man gjerrig om man ber noen vipse 40,- eller er det en selvfølge?

✗ Jeg. Har. Blitt. Hekta. På kjoler. På sommerkjoler. Kjoler til hverdag, fest og til å vaske leiligheten med. Ja, så voldsomt er det kanskje ikke – Men omtrent.

✗ Jeg har vært medlem av en gruppe på Facebook som heter ‘Hey Girl! Oslo’ i flere år. Det er en gruppe bestående av damer i Osloområdet som har lyst til å danne nye vennskap, å treffe nye mennesker og ikke minst bli kjent med andre damer. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den mest aktive der inne, men det er mye aktivitet, MANGE har funnet nye venner og det skjer mye kult der inne. Etter hva jeg vet finnes det forskjellige Hey Girl! grupper rundt om i landet, så søk opp og finn den som er nærmest deg. Kanskje du kan få deg en ny treningsvenninne eller en å dra på ferie med? Det er genialt og jeg hyller alle som tør å ta sjansen!

✗ Med fare for at noen skal tro at jeg er tretti år eldre enn det jeg er og gretten: Natt til søndag var jeg så nære ved å despe på russebussen i nabolaget. Flaks for meg var det noen andre som gjorde det i stedet og kjipt for de. Herregud, ha det gøy, dans, syng av full hals, ligg om du vil og kos deg, men gi faen i å holde et helt nabolag oppe mellom 03.30-05.00. Det ekke gøy. Det var ikke sånn at det hjalp å lukke vinduet og putte i ørepropper heller. Det var disco inne på soverommet.

✗ Apropos russ! I går så jeg noen jenter som ville dra med seg andre russ som ikke hadde så mange å henge med i russetiden til å henge med de. I like 👏🏼

✗ Jeg er veldig selvstendig. Jeg tjener mine egne penger, kjøper mine egne ting og betaler mine egne regninger. Jeg klarer meg fint selv og er sjeldent avhengig av andre.

I går var jeg på date med C og vi var innom noen butikker for å kikke. Jeg falt pladask for en topp og et belte, og bestemte meg for å kjøpe det. Jeg hadde prestert å legge igjen lommeboken min (dekselet til mobilen) i bilen og C sa at han tok det. Det kan ha sett ut som at jeg tok det som verdens største selvfølge at han skulle kjøpe det jeg skulle ha, men jeg krympet cirka ti centimeter da han bak kassa så på meg og sa ‘så heldig du er som slipper og betale’ i det han ga meg posen. Tell til ti, Martine. Tell til ti. 

✗ I stad så jeg to stykker gå sammen der han ene hadde på seg shorts og t-skjorte, mens han andre hadde på seg jeans, jakke og skjerf. Syntes det beskriver denne årstiden ganske så greit. Da er jo umulig å kle seg riktig, haha!

✗ Nå skal jeg på fotballtrening, legge vekk mobilen og svette litt. Digg det!

Jeg håper tirsdagen din har vært bra og at du ikke er medlem av pollen-klubben!

Over og ut💛

Om Erik Sæter

Da jeg bestemte meg for at ‘kropp’ skulle være det første temaet jeg ville snakke om i podkasten min var jeg fast bestemt på at jeg måtte ha med meg en mann. En som jeg vet mange ser opp til, en som utad virker til å være veldig sikker på seg selv og en man kanskje ikke tenker på at har så mange tanker om kropp.

Jeg gikk i tenkeboksen og kom frem til at jeg ville snakke med Erik Sæter. Jeg har nemlig lenge vært veldig nysgjerrig på han. Første gang jeg så han på TV-skjermen tenkte jeg at det var en fyr som var altfor høy på seg selv og som trodde at han var noe. Han var cocky, kjepphøy og breial. Ja, og det syntes jeg vel helt ærlig at han fortsatt kan være. Men det vet han, så det går bra å si høyt, hehe!

Jeg savner flere mannlige stemmer i debatten om kroppspress og jeg tror det er lurt å tråkke litt på den holdningen om at gutta skal klare alt sjæl, at menn ikke skal grine eller vise svakhet.

Jeg har derfor snakket med Erik, jeg har fått svar på om han faktisk er så selvsikker som det han virker som, hvilke tanker han har om sin egen kropp og på om han noen gang har blitt negativ påvirket av broren sin Erlend Elias, som har vært åpen om at han har fikset på utseende.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig med Martine’ (feks iTunes, Podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler eller Spotify)🖤

Hjertet mitt verker

Det er mandag, sola skinner og jeg har hatt en svært etterlengtet dag sammen med han jeg bor med. Eller, han som stikker innom i ny og ne, haha!

Det er ikke så ofte jeg sover litt lenge, trener midt på dagen, drar på date og spiser is på mandager. Selv om jeg mener at det i utgangspunktet burde vært obligatorisk. Siden det er så digg. Men, lever man med en fyr som det jeg gjør er det bare å tilpasse seg og date når man date kan. Mandag eller ei!

Han drar avgårde igjen i morgen, så jeg har brukt denne dagen til å suge til meg det jeg kan av og kjærlighet og oppmerksomhet. Og gjett om jeg skal utnytte resten av dagen til det også! Jeg er vanligvis ikke så klengete, men akkurat i dag har jeg vært det – Med tillatelse.

Jeg juger om jeg sier at det går helt fint å omtrent kunne telle på en hånd hvor mange dager vi har hatt sammen de siste månedene. Hjertet mitt verker, men det hjelper ikke å sutre. Tro meg, jeg har prøvd. Og, det er jo egentlig ingenting å sutre over heller. Annet enn at vi har har og har hatt veldig lite tid sammen. Ellers er jo alt fryd og gammen.

Jeg heier sånn på han at det gjør vondt og ikke for å skryte, men fy f*en for et team vi har blitt. For et team vi er.

Jeg håper mandagen deres har vært fin og at sola har skint på dere idag også. Nå skal jeg logge av og suge til meg enda litt til kjærlighet. Vi snakkes i morgen. Da kommer det forresten en ny podkastepisode, som skiller seg litt ut fra de andre som har kommet til nå! Stay tuned.

Klem fra meg

 

 

 

 

 

Hei til noen nye…

Reklame | Ellos

I helgen fikk jeg en melding fra bestekompisen til C som lurte på hva våre planer for 17.mai var. For det første så gikk det opp for meg at det snart er 17.mai og for det andre så har jeg ikke peiling på hva vi skal. Ja, mest på grunn av jobben til C og at det er umulig å planlegge det foreløpig, men også fordi jeg egentlig ikke har tenkt så langt enda.

Jeg gledet meg alltid skikkelig til 17.mai da jeg var yngre og jeg husker at jeg alltid angret på at jeg ikke hadde spist flere is enn jeg gjorde når jeg la meg. Hvert eneste år. Heldigvis har broren min bursdag 18.mai, så skuffelsen varte ikke så lenge, haha!

Nå skal jeg innrømme at jeg har et veldig ambivalent forhold til 17.mai, men er det en ting 17.mai stort sett betyr, så er det vår, lysere og varmere tider. Takk og lov!

Ja, og lysere og varmere tider betyr sommerkjoler, letteplagg og mindre bekymringer. Og det er sommerkjoler jeg egentlig tenkte at vi skulle prate om nå. For hvis du er en som foretrekker å bruke kjole på 17.mai, så tenkte jeg at jeg skulle gi deg noen tips til hvor du finner den, eller hvis du bare er like hekta på sommerkjoler som meg. Ja og hallo! 17.mai-kjolen kan fiiiiint brukes igjen.

Jeg er en STOR fan av Ellos. Grunnen er at de har klær til alle og enhver, at klærne har god kvalitet og at jeg finner omtrent alt jeg er på utkikk etter.

Denne drømmen finner du HER og den finnes fra str. 34 til str. 48.

Denne er så fin og finnes også er ‘rosablomstret’. Denne finnes også fra str. 34 til 48 og du finner den HER.

Hellooooo there! Denne finner du HER. 

Denne meg skinnjakke, sneakers og favorittsolbrillene mine… HALLA! Du finner denne kjolen HER.

Denne finner du HER.

Disse kjolene er hvert fall noen av mine favoritter, både til hverdag og fest, men jeg anbefaler deg å ta en titt på de andre kjolene fra Ellos Collection HER

Nå får du også 20 % på alle Ellos sine kolleksjoner ved å bruke koden 395415. Det gjelder selvfølgelig på annet enn kjoler også, selv om jeg har tenkt til å bruke den på kjoler selv, hehe 👗

Nå skal jeg ta en titt i handlekurven min og se hvilke kjoler som skal få en plass i klesskapet mitt denne sommeren, ja, også skal jeg gi bort og selge de kjolene jeg har slått opp med. Sånn får det være… Hei til noen ny venner, hade til gamle!

La meg være sykt ærlig…

For et år siden bestemte jeg meg for at jeg ønsket å lage en podkast. Før det hadde jeg diskutert det med noen og det hadde vært noen ideer oppe, men ingenting ble noe av. Jeg hadde selv blitt bitt av podkast-basillen og ville være en del av det, men hvis jeg skal være helt ærlig så virket det uoppnåelig på daværende tidspunkt og jeg skal være så ærlig å si at jeg tvilte på om noen kom til å gidde og høre. Så jeg brukte et halvt år på å tenke over det, og for et halvt år siden lagde jeg ideen. Konseptet. Listet opp hvem jeg ønsket å ha som gjester. Hva den skulle hete. Hva den skulle handle om. Og hva den skulle gi folk.

For jeg ønsker nemlig at alt jeg gjør skal gjøre en forskjell for noen. Enten om det er å få noen til å le, eller om det er å få noen til å føle seg litt mindre alene.

Podkasten min ‘Sykt Ærlig med Martine’ ble lansert for noen uker siden og det har gått over all forventing. Faktisk har jeg allerede nådd målet mitt, og det er faktisk ganske kult. Og ja, nå har jeg satt meg et nytt mål.

For noen dager siden fikk jeg tilsendt en screenshot fra en gammel bekjent. Bilde var en screenshot fra en felles gruppesamtale på Facebook der jeg visste hvem alle var. Alle var nemlig tidligere venninner. Venninner jeg har mistet kontakten min, venninner jeg savner og som jeg støtt og stadig tenker på.

Samtalen handlet om podkasten min og om meg. Den handlet om at alle i samtalen skulle gå inn å gi podkasten min en 1-er, for at den skulle få dårlig rangering. Og grunnen? Jo, de ville at jeg skulle jekke meg ned litt.

Og jeg lurer.

Hvorfor er det sånn at når Kylie Jenner lanserer ny sminke, så kjøper folk det?

Hvorfor er det sånn at når en idrettsstjerne produserer sitt eget klesmerke, så kjøper folk det?

Hvorfor er det sånn at når en kjendis reklamerer for et produkt, så kjøper folk det?

Samme hva?

Og hvorfor er det egentlig sånn at når en bekjent, en venn eller et familiemedlem starter opp for seg selv, får til noe spesielt eller følger drømmen sin at så mange av oss egentlig ikke ønsker å støtte det? At vi sier ting som at «det skal hvert fall ikke jeg finansiere» og «vi får se hvor lenge det varer»? Eller at vi lar være å si noe som helst?

Er det fordi vi er så redd for at andre skal lykkes, få det til og gjøre det bra? Er vi så sjalu? Eller hva er egentlig grunnen?

For hvorfor velger vi å støtte noen vi overhode ikke kjenner? Når vi er så forsiktige med å støtte noen vi kjenner, en vi har gått på skole med, naboen eller et familiemedlem?

Det handler jo om å støtte drømmer, noen som vil noe og noen som jobber hardt for å få til noe. Enten det er idrettsprestasjoner, å åpne en lokal butikk eller et stort internasjonalt firma.

Jeg har tenkt en del på dette etter at jeg fikk tilsendt dette bilde.

Det har nemlig blitt så synlig med hvem som har gratulert meg, og hvem som har latt være. Jeg har egentlig ikke forventet det store og jeg er overveldet av tilbakemeldingene, samtidig så skal jeg være så ærlig å si at det har overrasket meg at noen har latt være å gratulere. Av de som kanskje egentlig burde det.

Jeg tror vi alle har kjent på dette en gang, og det er derfor jeg velger å skrive det. For jeg må ærlig innrømme at det er litt sårt og at det faktisk gjør litt vondt. For hvor forbanna vanskelig er det å gratulere noen du er glad i med noe den har fått til? Hvor forbanna vanskelig er det å kommentere det fine bildet av en venn? Hvor forbanna vanskelig er det å støtte, heie og dele?

Har vi så nok med oss selv, eller er vi rett og slett skikkelig gjerrige?

Det er jo ikke sånn at jeg gjør det noe dårligere eller ikke kan få til noe, fordi at du gjør det. Ei heller omvendt!

Neste gang du ser en bekjent, en venn eller et familiemedlem som skriver eller deler noe om hva de har fått til, noe de ønsker å få til eller noe de har skapt. Vær med og støtt!

Gi en like, en kommentar, en klapp på skulderen og bruk tre sekunder til å nevne det eller noe annet hyggelig når dere treffes på butikken. Vær raus og hei på dem.

For du? Du vet aldri hvem du kommer til å angre på at du ikke støttet og heia på.

Og vi vet aldri hvem vi kommer til å ha bruk for.

Det kan nemlig være at du en dag har brukt for han som gikk sin helt egen vei som du aldri har hatt troa på 💪🏻

Så la oss heie, være litt rause og støtte. Jeg tror man kommer lengst med det.

Jeg kunne løyet, men!

I går gjorde jeg det igjen. Jeg tok et raid gjennom alle jeg følger på Instagram og sluttet å følge flere. Både ukjente og kjente.

Bort med deg, orker ikke deg, vi snakker aldri sammen lenger, du får meg bare til å ha dårlig samvittighet, hvem er egentlig du?!

Okei, det var ikke så brutalt, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde en liten klump i magen mens jeg gjorde det. Det hjalp heller ikke på når jeg fikk melding fra en jeg gikk på ungdomsskolen med, som jeg ikke har snakket med siden da, der hun lurte på hvorfor jeg hadde sluttet å følge henne på Instagram.

Jeg kunne løyet og sagt at ‘oops, jeg må ha kommet borti’, men til tross for at jeg følte meg som verdens kjipeste der og da, så sto jeg i det. Så vidt. 

Hun tok det så pent man kan og fortalte at hun hadde en app som gjør at hun får varsler når noen slutter å følge henne.

‘Halla, vil bare gi deg beskjed om at Martine Halvorsen ikke liker deg lenger og at du ikke er bra nok til at hun gidder å følge deg’.

Okei, jeg skjønner hvor dumt det høres ut, men det er jo faktisk sånn det har blitt. Og føles, og det er jo helt sjukt.

Jeg følger mennesker på Instagram som jeg føler at jeg bare må følge fordi vi for eksempel er bekjente eller kollegaer og fordi jeg rett og slett er redde for at de skal tro nettopp det at jeg ikke liker de lenger eller at de ikke er bra nok for meg lenger. Til tross for at de kanskje bare gir meg en klump i magen og ikke gir meg noe som helst.

Men det handler jo ikke om at jeg ikke liker de eller at de ikke er fine folk, selv om jeg også kan føle det selv.

Det handler for min del om at man mister kontakten og kanskje ikke er så keen på å se bilder av folk man ikke en gang vet hvem er, om at man begynner å følge noen som en dag inspirerer en, men som en annen dag gjør at man ikke føler seg vel, at man er på et punkt i livet der ikke alt passer seg eller at man rett og slett ikke føler for det lenger.

Jeg vet at jeg helt sikkert kommer til å ha en klump i magen neste gang jeg trykker ‘unfollow’ og antakeligvis når jeg har sett at noen har gjort det på meg også. Samtidig vet jeg at det viktigste er at jeg har det fint og kanskje det aller viktigste… Nemlig at Instagram ikke er livet.

 

Vær så god

Hei gjengen!

Jeg sitter og forsøker å kvinne meg opp til å stelle meg. Akkurat nå sitter jeg nemlig i en sliten joggebukse, den samme t-skjorta som i går og fantaserer om hvor nydelig en powernap ville vært. Bildet av meg og den søte valpen er altså ikke fra idag, men man blir jo alltid litt glad av å se søte valper – Så vær så god!🐶

I dag har jeg hatt hjemmekontor. Jeg har fått gjort unna en del ting som har stressa meg og det føles alltid digg! Godt for alt som er gjort, eller noe.

Jeg henger hjemme hos mamma og pappa og har gjort det siden tirsdag. Det var egentlig ikke planen, men sånn ble det – Og det passer meg utmerket med selskap og mat som jeg slipper å lage akkurat nå. Mamma påstår hardnakka at jeg ikke bor på et hotell, men jeg kan liksom ikke helt skjønne hva hun mener. Hehe!

Men hey! Idag løp jeg min første ordentlige løpetur ute for i år, og hvis du lurer på om det er snikskryt – Så kan jeg bekrefte det. Jeg kan til og med meddele at det var skikkelig digg, til tross for at jeg tror at løpeturen må få skylden for at jeg har et sterkt behov for en powernap.

Nå er ikke dette en ‘dette gjorde jeg på trening-blogg’, men jeg fikk litt ‘løpedilla’ i fjor sommer og jeg håper på ekte at det skjer i år også. Om ikke så er jeg godt i gang med å tvinge den på meg sjæl.

Nei, nå får jeg ta meg i nakken og bytte ut joggisen med noe helt annet.

Jeg håper fredagen deres har vært finfin og at dere har det bra 🌼 Nå skal jeg dra avgårde for å se C spille landskamp mot Danmark. Neida, hockeysesongen er enda ikke over – Men jeg gleder meg til å se han. Det gjør jeg jo i grunn alltid.

VI SNAKKES!

Sorry, du er ikke invitert!

Innlegget er republisert

Forrige helg var jeg invitert i en bursdag. Jeg blir alltid glad når jeg får invitasjoner til noe, enten om det er til en jentekveld eller om det er til å gå en tur med noen. Sånn har det vært siden jeg var liten. Jeg jublet alltid når det ble lagt en invitasjon i sekken min eller når det dukket opp en melding på telefonen til mamma og pappa. Jeg har alltid syntes at bursdager er så stas!

Det var 30 stykker som var invitert i helgens bursdag. 23 av disse hadde trykket SKAL på invitasjonen som ble sendt ut via et arrangement på Facebook. 9 stykker kom. Og fire stykker trykket “KAN IKKE” etter at bursdagen hadde startet, uten å gi beskjed om hvorfor. Seks stykker av de inviterte var å observere et annet sted samme kveld. Uten å i det hele tatt å gi beskjed om at de ikke kom.

Bursdagsbarnet grein, og lurte på hva i alle dager hun hadde gjort feil.

Og folkens. HVA SKJEDDE? Hva skjedde egentlig med respekten for hverandre? Når ble det sånn at det ble greit å ikke si ifra om at man ikke kommer? I GOD tid. Hvorfor tar vi det ikke seriøst når det dukker opp en invitasjon i innboksen vår på Facebook? Hvorfor tror vi at det er helt greit å trykke “KAN IKKE” en halvtime etter at selskapet har startet?

Hvordan rævva opplegg er det egentlig vi driver med?

Vi bryter avtaler hele tiden og det virker som at de fleste av oss kun sitter og venter på om det skal dukke opp noe kulere. Noe mer fristende.

Er det virkelig sånn vi vil ha det? Vil vi ha det sånn at vi kan bryte avtaler uten å stå for det? Vil vi ha det sånn at vi velger det som er kulest? Vil vi ha det sånn at det er akseptert å ikke gi beskjed?

Er det faktisk sånn at det ikke lenger er en glede å bli invitert? Er det sånn at vi har det for kult, til å glede oss over en invitasjon? Til å ikke ta den seriøst?

Når det dukker opp en invitasjon er det faktisk fordi noen ønsker at du skal komme. Noen har stelt i stand, brukt tid, penger og energi på å skape noe eller lage noe – Som også skal være fint for deg. Det er lett å føle at man selv er problemet, når nesten ingen av de inviterte dukker opp – Til fordel for noe kulere.

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert.

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp.

Ikke vær den personen som ikke sier i fra eller den personen som velger det kuleste – For sorry, da er blir du ikke invitert av meg. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si

I dag føler jeg meg sånn👆🏼

Jeg har en av de dagene der jeg kan begynne å grine av at det er tomt for ost i kjøleskapet og av at headsetet mitt har krølla seg. Jeg er sur, jeg bjeffer for ingenting og er rett og slett fortvila.

Det har ikke skjedd noe spesielt og alt er egentlig bra. Det er bare livet som har slått meg litt i trynet og jeg som har foretatt en krasjlanding.

Hurra for drittdager si!

Jeg har derfor ingenting annet å komme med en dette heller. Jeg vet liksom ikke hva annet jeg kan si enn ‘hei, denne dagen suger, f*ck off, hade’.

Jeg kunne lata som at alt er fryd og gammen idag, men jeg spyr av tanken. Av og til så er’e dritt, og sånn er det jo bare. Og alle dager er ikke like digge, dessverre! 

Nå skal jeg prøve å putte den dårlige samvittigheten jeg av en eller annen grunn kjenner at presser på i brystet i en skuff (plis, bli der), logge av og ta fatt på serien ‘Quicksand’ sammen med mamma.

Ja, også trøster jeg meg med at det heldigvis er det mange flere gode dager, enn dager som idag💖

Jeg håper at dagen din har vært fin og om ikke – Så er det helt greit og jeg håper at morgendagen blir bedre.

Vi snakkes. Klem fra meg!