Jeg kom over denne forsiden her om dagen, og jeg syntes det er så vanvittig synd at man bruker både kropp og vekt som underholdning. For jeg kan ikke skjønne hvordan vekten til noen kan være god underholdning? Jeg leste ikke mye, og kjøpte overhode ikke bladet. Men jeg kan ikke skjønne poenget eller hva de ønsker å nå frem med. Er det bra, eller er det dårlig at Linni Meister kun veier 40 kg? Og, hvor relevant er det faktisk?

Det skremmende her er hvordan de klarer å kombinerer vekt, med glamour. Er det et forsøk på å trigge, underholde eller hva forsøker de egentlig på? Jeg liker Linni Meister, og hva hun veier er ikke min business, og heller ikke noe jeg finner underholdende. Jeg syntes hun er tøff som deler sin historie og sine tanker, og jeg syntes det er synd at Se & Hør bruker det for at folk skal ville lese. Jeg tviler også på at hun har bedt om at historien skal legges frem på den måten. Problemet er at Se & Hør fremmer det som en stor nyhet, og at jeg ikke klarer å skjønne om det er ment bra eller dårlig. Forsøker de å si at det å være på Farmen er en bra slankekur eller å si at Linni Meister er syk? 

Jeg er så lei av at vi er så opphengt i kropp, og hvert fall at vi bruker det som underholdning. Hvorfor lar vi oss selge av dette? 

// Marty 

 @daybirgeretmikkelsenoslo 

Hvor kul er ikke denne jeansen? Jeg DIIIGGER den. 

Jeg gleder meg masse til å bruke den utover våren til enkle pumps, sneakers og kule t-shirts. 

 

// Marty

 


 

ENDELIG kan jeg rope det ut. Deltakerne til Paradise er sluppet og jeg kan røpe at Grunde, bestekompisen min er med. Det er noen av de som har fulgt meg en stund som har spurt om det har skjedd noe mellom oss eller om vi har kranglet, men jeg kan fortelle at det overhode ikke er tilfelle. Jeg kan nesten ikke vente til han kommer hjem om noen dager og kan love dere MASSE gøy. 

Grunde er et av de varmeste, snilleste, kuleste og mest omtenksomme menneskene jeg kjenner, og jeg er vanvittig spent på hvordan han har løst Paradisegåten. Det er jeg som meldte han på, og det er nesten så jeg angrer nå, for det føles jo ut som om han har vært borte i alle evigheter! Heldigvis er innspillingen snart over, og han er på plass igjen til å ha lange samtaler, få litt kjeft og finne på masse sprell. Det er ofte veldig strengt for deltakere før de drar, og de kan egentlig ikke si det til noen hvor de skal og hva de skal. Grunde ringte meg samme dag som han ble ringt opp for casting, og i det han sa hei, visste jeg hvorfor han ringte! Grunde stiller alltid opp, får alltid viljen sin og er en ordentlig bra fyr:

Gled dere til å bli bedre kjent med Grunde. 

// Marty

 

Jeg har de siste ukene lagt ut bilde av meg selv på sosiale medier i både undertøy, badetøy og singlet. Jeg har vist hud og gjort et tappert forsøk på å ikke retusjere, posere og endre på noe. Jeg har forsøkt å fremstå som ekte, jeg har forsøkt å være naturlig og jeg har forsøkt å ha troen på meg selv. Det har vært skummelt, fordi det har vært langt utenfor min egen komfortsone. Det har vært utenfor komfortsonen fordi jeg føler meg utenfor normalen og fordi jeg er flink til å fortelle meg selv at kroppen jeg bærer ikke er bra nok. 

I forbindelse med dette har kommentarene rent inn. Det har rent inn kommentarer om hvor fin jeg er, hvor vakker jeg er og det har til og med rent inn kommentarer om hvor tynn jeg er. En del av meg elsker det, mens en annen del av meg syntes at det er synd at det er det som får fokuset. Jeg har stilt spørsmål om jeg er for stor til å trene i singlet, jeg har poengtert at vi skal elske oss selv som vi er og jeg har lagt ut bilder der jeg ønsker å vise frem hvem jeg er. Jeg har ikke vært ute etter å få bekreftelse på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Hvis det hadde vært poenget mitt kunne jeg like godt lagt ut et bilde av meg selv, retusjert og tilgjort, for jeg hadde fått kommentarer på hvor fin jeg var da også. 

Jeg ønsker å poengtere at min kropp ikke er et kroppsideal fordi den ser ut som den er. Vi må slutte å gi kommentarer som bygger på en perfekt kropp. Kommentarer som sier at “sånn skal en ekte kropp se ut”. Kroppen min er til tider min verste fiende, samtidig som den er min bestevenn. Min kropp er ikke noe andre skal hige etter, for den er min og ingen vil kunne se ut som meg – Akkurat som jeg ikke kan se ut som de jeg ønsker å se ut som. Jeg kan kun se ut som meg selv, og derfor ønsker jeg å akseptere den kroppen fremfor å ønske meg en annen. Vi må slutte å idealisere og begynne å ta vare på oss selv. 

Jenter som kaster klærne i sosiale medier blir ofte kritisert, og hvert fall hvis de ser ordentlig godt ut. Jeg har delte meninger om dette, mye fordi jeg vet det dannes kroppsidealer av det, noe vi allerede har nok av. Men også fordi de færreste som gjør det innrømmer at de gjør det fordi de er fornøyde med seg selv, søker oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg ønsker at alle skal være fornøyde, selv om jeg ironisk nok ikke er det selv. 

Jeg minne om at det er samme jenta på alle tre bildene under her, bare i forskjellige settinger, retusjert, nakent og naturlig. 

Til alle som har gitt meg komplimenter og rost meg, jeg håper dere gjør det samme med dere selv. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

 

 

 

// Marty

 

 


Screenshot fra VG.no. 
__________________________________________________________________________________

“Hver gang vi møtes” på TV 2 har truffet meg rett i hjerteroten år etter år. Jeg har vært takknemlig for atmosfæren, hensikten og verdiene programmet har utstrålt. Jeg har satt pris på at vi har fått blitt kjent med musikerne, og menneskene bak artistnavnene, sangene og ryktene. Jeg har satt pris på at alle har fått være, og at det ikke har vært noen konkurranse og utstemming. Det går mange supre programmer på TV, men når jeg tenker meg om inneholder de fleste konkurranser og utstemming på ett eller annet vis. 

Jeg vil tørre å påstå at “Hver gang vi møtes” har lykkes, og det har lykkes fordi det fungerer for alle. Fordi hensikten og formålet er godt. Jeg vet ikke altfor mye om artistene fra før, men sitter igjen med en følelse av at de også er mennesker og jeg setter pris på at de deler sine historier. Både gjennom ord og gjennom de andre artistene sine sanger. 

Men til tross for min hyllest til programmet, sitter jeg med en bismak i munnen. Ikke på grunn av deltakerne, musikken eller selve programmet, men det enorme karakterfokuset som foregår blant landets aviser etter at sangene er spilt. Plutselig er  ikke “Hver gang vi møtes” et program uten karakterer, utstemming og prestasjoner. For det jeg ser på som varmt, godt og god underholdning blir rangert og vurdert opp og ned. Sangene jeg har vokst opp med og sitter og nynner til etter at lørdagspizzaen er fortært er faktisk bra nok som de er, fordi i mine øyne handler programmet om så mye mer enn prestasjonene. 

Så, jeg lurer på om vi ikke kunne latt være å rangere og hive ut karakterer for en gangs skyld? Vi får ta del i artistene sine oppturer, nedturer og historier, både som artister, mennesker, foreldre og kjærester. “Hver gang vi møtes” er så harmonisk og positivt, så la oss la være å dømme det. 

 

– Martine, 19 år og “Hver gang vi møtes-fan”. 

 

 


 

I dag har jeg en sånn dag. Nemlig sånn at jeg ser ut som på bildet til venstre og føler meg som på bildet til høyre. Jeg vet at det kun er jeg som tenker over det, men samtidig klarer jeg ikke å ta meg sammen. Alt føles feil, alt kjennes feil og alt oppfattes feil. Er jeg den eneste som av og til har det sånn? 

Jeg søkte akkurat på dårlige dager, i det jeg kom på at jeg sto på badet og danset mens jeg sminket meg i stad. Allikevel føler jeg meg ubrukelig og lite fin. Jeg vet det er håpløst, og at det antakeligvis går over før dagen er omme. Jeg vet at sminken ikke ligger feil, at håret ikke ligger feil og at antrekket ikke er feil. Tankene mine er det eneste som er feil. 

Ofte er det eneste som frister på sånne dager som idag film, alenetid og dyna mi. Men jeg stiller meg alltid spørsmålet om det egentlig hjelper å syntes synd på meg selv. I dag tror jeg faktisk at jeg skal ta meg sammen, være litt sosial og ha litt troen på meg selv i stedet. Jeg lager faktisk mine dårlige dager selv, og det er fryktelig slitsomt – og ikke minst unødvendig. Følelsen jeg bærer på forteller at jeg ikke ser bra ut, ironisk nok så jeg helt lik ut i går. 

Det er fullt mulig at det er tabu å si at man føler seg smashing, men det er da veldig mye deiligere å føle seg det, enn sikkelig dritt. 

Stemmer for en smashing lørdagskveld. 

// Marty 

 

Jeg har nå sett serien “Innafor” for andre gang. Jeg som i utgangspunktet aldri ser ting to ganger, var denne gangen nødt til å finne ut om jeg kom til å sitte igjen med samme følelser som jeg gjorde etter å ha sett den første gang. Konklusjonen min endte igjen opp med å være den samme; nemlig at NRK et lite øyeblikk fikk med til å tro at det å operere meg nedentil er løsningen på alt. Episoden om initimkirurgi har nemlig enda ikke sluppet taket, mye fordi jeg har sett effekten det har hatt på andre og merket det selv. Og at “perfect vagina” er googlet mer enn noen gang, og fordi jeg har gjemt sminkespeilet mitt. 

Så sinnsykt usaklig og håpløst. 

NRK gjør et tappert forsøk på å fremme noe som de fleste av oss er enige om at er en trist trend, og for så vidt en enkel løsning. For kritikken av serien, og de spesifikke episodene handler ikke om at man ikke skal snakke om temaene som blir belyst i serien – Men om den snevre måten det blir lagt frem på. Måten som handler om at du kan operere deg for å bli fornøyd. Og at du kan få et bedre selvbilde på en time.

Fortsatt sinnsykt usaklig og håpløst. 

Programleder Emma Clare stiller spørsmålet: “Skal det være sånn at man skal slutte å lage saker om betente temaer fordi det potensielt kan «trigge» noen? Jeg synes man må kunne lage undersøkende journalistikk på kontroversielle og ubehagelige samfunnstendenser. Ellers har man på en måte tapt.”

For min del handler det ikke om at man skal slutte å lage saker om betente temaer, men måten man legger det frem på. Jeg har full forståelse for at Emma ønsker å forsvare produktet hun har vært med på å lage, og fra min side er det ikke henne som kritiseres – Men strukturen og innholdet vi blir vitne til. Det er nemlig ikke intensjonen eller motivasjonen rundt programmet det stilles spørsmålstegn ved. Jeg vil tørre å påstå at spesielt episoden om intimkirurgi manglet viktige journalistiske elementer av motstand, og at konklusjonen ble for snever. For min del så lå ikke fokuset på mangfoldet, men fasiten. 

Jeg er redd smitteffekten er stor, og det tror jeg den er uansett – Og dette betyr ikke at man skal slutte å snakke om ting som er sårt og som vi vet, eller er redde for at kan påvirke. Jeg tror rett og slett problemet denne gangen er at det var flere positive sider, enn negative. Og det var vel ikke helt meningen? Problemet er ikke hva som sies, og hvordan det sies. 

Det er fint at programlederen viser hvor påvirket hun blir, men det gjør jeg også. 

Samtidig så mener jeg at samfunnet er nødt til å ta privatlivet litt tilbake, og få frem selvrespekten for seg selv og andre. 

Også NRK. 

 

Følg meg gjerne: Instagram HER – Facebook HER – Snapchat Martinehalvs

 

Utblåsning. 

Jeg er så lei av menn som skriver kommentarer som dette.

Har vi ikke kommet litt lenger enn som så?
Jeg krysser fingrene for Brækhus. 

GIRL POWER. 

 

PINKRED

Så var det torsdag. Dagene flyr av gårde, og det at solen skinner ute gjør dagene SÅ mye deiligere. Jeg lar meg fascinere av farger og har latt meg beundre av kombinasjonen av rødt og rosa denne sesongen. Når jeg var yngre var det den verste kombinasjonen jeg visste om, men HALLOO, man lærer. Jeans kommer også mer og mer inn i varmen hos meg, og hettegenseren er fortsatt et av mine favorittplagg – Noe jeg tror det egentlig alltid kommer til å være. 

 

// Marty