Mange ser nok på meg og tror nok at jeg er en skikkelig byjente. Men sannheten er at jeg er oppvokst på landet, med jordbær – og potetåkre som nærmeste nabo. Med elgjakt om høsten og en kort sykkeltur for å komme til stallen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger mamma har kjefta på meg fordi jeg har spist med mett på jordbær lenge før middag. Og et hot tips: Jordbær på brødskiva er skikkelig digg.
Er det noe jeg er skikkelig takknemlig for, så er det å være oppvokst med disse omgivelsene. Det har lært meg at ingen dauer av å få skitt under neglene, at man sover godt om natten og det har lært meg til å bli et arbeidsjern.
I år hadde vi en helt fantastisk sommer. Selv var jeg solbrun fra starten av mai, til slutten av september. Vi badet, spiste god mat og nøt som aldri før. Mens jeg lå henslengt i hagen og spiste is, vet jeg at noen jobbet rumpa av seg for å få dagene til å gå rundt. For selv om jeg selv ikke vet hvordan det er å være bonde, så vet jeg at sommeren som var har satt en real støkk i mange. Jeg vet at mange har måtte slakte titalls dyr, at det var en kamp om å ha nok mat til dyra og at avlingene ble elendige. For ikke å snakke om at økonomien til mange ikke gikk, og fortsatt ikke går rundt. Jeg vet og jeg har full forståelse for den frustrasjonen for eksempel kålbonden kjenner på når store kjeder kan selge produktene billigere enn bonden kan selge til leverandøren.
Nå nærmer det seg jul og det reklameres for elleville priskriger på flere av bøndenes produkter, jeg leser Facebookstatuser der folk diskuterer om ribba er for dyr og at bøndene på skjerpe seg – For makan til gjerrigknarker. På lik linje som jeg tidligere i år leste Facebookstatuser der folk klagde på at bøndene jobbet til ubeleilige tider og at jordbærsesongen var så kort.
For meg så virker det som at enkelte glemmer at landbruket og jordbruket må til for at vi skal få mat på bordet, for at vi skal kunne ha melk i kaffen og for at vi skal få spise den årlige juleribba. Det bonden driver med er absolutt nødvendig næringsvirksomhet, og det er vi nødt til å huske på når vi syntes det er ufattelig plagsomt at noen jobber døgnet rundt for å sikre at vi skal bli mette i magen. Det er nemlig ikke sånn at maten kommer i butikkhyllene av seg selv og jeg setter faktisk pris på at maten kommer fra den lokale bonden, og ikke fra et sted jeg ikke kjenner til i Polen.
Tusen takk til alle landets bønder. Takk for at dere gjør deres ytterste og for at dere sørger for at vi har mat på bordet.
Vi andre må kanskje minne oss selv på at potetene, medisterkakene, karbonadene, surkålen og ribba ikke flyr inn i butikkhyllene av seg selv – Og at vi kanskje skal sette litt pris på de som gjør at vi år etter år kan spise nydelig julemat!
Og nei, bøndene skal ikke skjerpe seg – De skal ha en klapp på skulderen.
Følg meg gjerne på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
