Det ble jaggu nok en intens sommer, fylt med telefoner, hektiske dager, intense beslutninger, en dose forvirring og en haug av tålmodighet. Utrolig nok lærer man seg til å leve med usikkerheten og kaoset en ny kontrakt kan innebære. Vi lærer hele tiden, på godt og på vondt.
I år har beslutningen om hvor og hva vært det tøffeste, sammen med den påtvungne tålmodigheten. Det har vært utfordrende å skulle velge rett, men etter at valget ble tatt har det føltes helt rett. Fjo!
Hvor og hva har vært sommerens store spørsmål, både for oss og for andre. Og ja: Vi flytter tilbake til USA. Klyp meg i armen!
Nå i september tar vi med oss pikkpakket tilbake til Los Angeles, klare for hva vi har i vente. Mer klare enn noen gang. C har signert en ettårskontrakt med Ontario Reign i AHL (samme lag som i fjor), med mulighet for utlån til Greenville. Jeg er så, så stolt av han!!!
Det føles helt rett, og for hver dag som går så gleder jeg meg enda mer. Tenk at vi får gjøre dette en gang til. Den spinnville karusellen USA-eventyret byr på… Dæven! Vi har noen av våre bestevenner over dammen, og de fleste i LA. Vi er så heldige å til og med ha fått venner i South-Carolina –
Tja, hva mer kan jeg si? Dette blir spinnvilt, igjen, og jeg er gleder meg skikkelig. Til reisen og eventyret, med min bestevenn 💕
Vi dura til Skien på fredag ettermiddag, etter en dag fullt med flyttings, vasking og skrubbing. Eller, en uke med flyttings og kaos. Leiligheten vår nærmer seg helt finito og utflyttingsklar, og i morgen flytter vi ut – Antakeligvis for godt. Den skal leies ut, og vi skal videre.
Vi har fått innflyttingsdato i vårt nye hjem 21.september, og jeg gleder meg noe helt sjukt. Oi, så spennende det skal bli! Gleder meg så, så, så til å dele alt med dere. Nå skal pikkpakket videre til vårt nye hjem her hjemme, og ut i verden igjen… Snart, snart, snart kan jeg dele hvor årets sesong skal tilbringes. Det føles rett, og bra. Spennende!
Helgen har altså blitt tilbrakt i Skien, hjemme hos familien til C. Lillesøs spiller håndballturnering i Porsgrunn, og jeg er supporter på sidelinja. Fader så rå hun er. Både på banen og i livet generelt. Det å ha en søster i livet er søren meg noe av det fineste. ❤️
Det har vært litt stille fra meg de siste dagene, og det har rett og slett vært at det vært tungt og spesielt å dele ukas podkastepisode. Kjærligheten fra dere har vært enorm, og det betyr mer enn dere aner. Kroppen har gått inn i et rart modus, og jeg har følt meg akkurat som rett etter at det skjedde. Og forbanna sår. Tom. Tappet for energi. Det føles bedre i dag heldigvis. Og igjen, tusen takk for all kjærlighet. Det er overveldende og veldig fint. Selv om det er trist å lese hvor mange av dere som har opplevd det samme. Igjen så skjønner man jo at man aldri er alene, tross alt.
Nå skal jeg ut og tusle, sette det nye headsettet mitt på full guffe og lufte hodet. Etter det skal vi dra og heie på lillesøs, henge med familien vår og hjem til den tomme leiligheten vår. Det er rart, men fint. Jeg gleder meg til høsten. Jeg tror det blir ordentlig bra jeg. Selv med et nytt arr i hjertet.
Sommeren er på hell, sånn på ordentlig. Vi holder på å flytte ut av det som både har vært og føltes ut som vårt første felles (ordentlige) hjem, kaoset er komplett og snart skal vi ut i verden igjen, for å ta fatt på en ny hockeysesong. Oppdateringer på den fronten kommer så fort jeg kan dele det ❤️
Det er kanskje rart å si det, men jeg trives bedre nå, enn jeg har gjort i sommer. På lenge faktisk. Sommeren har nemlig vært spesiell, på godt og på vondt. Ikke bare har den forsvunnet foran øynene på meg, men den har også vært turbulent, vanskelig og tøff. Den ble litt som prikken over i-en på et turbulent halvår. Et spesielt halvår.
I juli skjedde det noe som jeg knapt har orket å stå i, men som jeg har vært tvunget til og håndtere, fordi livet går videre. Og det er jeg glad for, for det går tross alt bedre nå. Mye bedre nå.
Jeg har gruet meg til dagens podkastepisode. Ikke fordi jeg angrer på at jeg laget den, langt i fra. Mer fordi det er tøft, og fordi det er skummelt å dele og gjøre seg så sårbar. Tingen er at jeg egentlig ikke orker å prate om det, samtidig som jeg vet at det er viktig. Det er sårt å prate om det, og til de få menneskene jeg har delt det med til nå – Så har jeg distansert meg sånn. Og når folk har spurt om det har gått bra så har jeg sagt ja, selv om det har vært ren spikket løgn. Jeg har ikke ment å juge, men det har vært naturlig å gjøre det. Og fordi jeg har fortalt meg selv at det har gjort det, gått bra altså. Nå juger jeg ikke når jeg sier at det går bra, selv om hjertet mitt synker i brystet hver gang det kommer over meg eller jeg nevner det. Jeg veit ikke jeg… Life is a bitch, so learn how to fuck it. Lol.
Dagens episode heter “Det har vært tøft” og du finner den overalt hvor du finner gratis podkast ved å søke på Sykt Ærlig Med Martine. I dag skal jeg puste med magen og pleie hjertet mitt litt ekstra, for det er noe med det at med en gang man sier det høyt så er det ekte. Og det har vært veldig ekte for meg. Blodig alvor faktisk.
Det er vanskelig å skulle si det her, og det hadde jeg kanskje ikke trodd at det noen gang skulle bli. At det å si at jeg ikke tar kokain nesten skulle oppleves som å si at jeg ikke drikker, og at reaksjonene skulle være nogenlunde de samme. Fordi dokøene på utestedene ikke er lange på grunn av jenter som må på do, fordi festivalsommeren har vært fylt med hvitt pulver og fordi kokain ikke lenger er noe som tilhører eliten. Det tilhører plutselig 17-åringene på sommerfest.
Jeg tror kanskje at dette egentlig er en advarsel, et nødvarsel. For om du for eksempel har en som nå skal starte på videregående, så er jeg redd det ikke tar lang tid før tilbudet kommer, eller at man opplever det. Fordi hjemmebrent er byttet ut med cola. Fordi kokain er trendy. Fordi det flyter. Og det skremmer meg.
Det verste er kanskje at jeg nesten føler meg som en festbrems som rekker opp hånda og sier at jeg ikke synes noe om det. Men vi snakker ikke om det, og det må vi faktisk. At Ritalin brukes for å holde seg i gang på jobb, at hasj brukes for å chille og at kokain er den nye festen. Det har eskalert. Det kan hende at noen er uenig med meg, men det er i beste fall naivt eller så sitter man kanskje i saksa. For det er ikke et hovedstad-problem. Langt ifra. Det er et problem. Et stort, rødt og blinkende problem. For hva skjedde egentlig?
Jeg har aldri testet kokain selv, så jeg kjenner ikke følelsen. Men jeg opplever til stadighet at jeg treffer mennesker som sier at de gjør det. Litt som at de snuser. Og de fleste har et behov for å fortelle meg om følelsen, og hva jeg går glipp av. Litt som når jeg takker nei til å drikke alkohol, nei til en sigg eller til en snus.
Vi lever i et samfunn der vi skal prestere, levere og være på topp. Vi skal konstant være den beste utgaven av oss selv. På mange måter er kanskje ikke det helt forenlig med fest. Jeg er redd det er en av grunnene til at kokainen er byttet med alkohol. Fordi de som velger festen, er mer opptatt av kaloriinntaket og rusen det gir – Enn hva det gjør meg deg.
Jeg får kanskje ikke invitasjon til en ny fest av å skrive dette, men det gjør ingenting. For jeg vil heller benytte muligheten til å si ifra, enn å bare stå og se på. For jeg veit hvordan det er å være glad i en som ruser seg, og hva det gjør meg en familie. Selv om det bare er på gøy, eller noe man gjør i blant. Det er det som er problemet, for festen, den stopper aldri.
Det føles ut som at sommeren bare har flydd av gårde, og at den var over like fort som den kom. Selv om august egentlig pleier å være ganske magisk, så føles den mer ut som en forsmak på høsten enn en siste smak av sommeren. Det er lenge siden vi catchet opp her inne, men nå er det jaggu på tide igjen!
Vi har sagte men sikkert begynt å selge unna, pakke ned og forberede oss på å flytte ut leiligheten vår. Den er utleid, og overtakelse på vårt nye leilighet er ikke før mot slutten av september. Vi gleder oss stort, selv om vi vel egentlig ikke helt klarer å se det for oss. Det blir rart å flytte herfra, selv om vi ikke skal langt, så er kjærligheten for denne leiligheten stor. Men, forhåpentligvis blir den det for den neste også – Og den blir så, så, så fin 💛 Jeg har aldri følt meg tryggere et sted enn her, og jeg håper jeg karer å skape den samme trygghet i neste hjem. Her hjemme vel og merke. Verden har jo plutselig blitt vårt hjem, og jeg er så glad for at vi har den trygge og stabile basen her hjemme.
Det er mange som lurer på hva som egentlig skjer i livet nå. Hvor vi skal og hvor han skal spille. Spørsmålet har kommet daglig siden vi kom hjem fra VM i mai, og selv om jeg tror mange ikke har trodd på meg når jeg har sagt at vi ikke har visst – Så har det vært helt sant. Det var turbulent i fjor sommer, da USA plutselig kom på bordet og omstillingen ble enorm. I år har vi vært veldig rolige og trygge, til tross for at mulighetene og kaoset kanskje er desto større. Nå er rett valg det som gjør det hele komplisert og skummelt, og vi har ikke signert noe sted enda. “Vi” hører du, akkurat som at det er jeg som spiller hockey, haha! Så ja, det er fortsatt et spørsmål for oss også. Om hvor og hva… Snart. Snart, snart, snart vet vi hvor vi skal…
Ellers er mye likt som sist vi hørtes her inne. Vi har brukt opp pengene våre på to investeringer i sommer, jeg har snart tømt hele klesskapet mitt og jeg kjenner meg sterkere enn på lenge. Før sommeren var det meste kaos, aller mest i meg selv, og jeg har bestemt meg for å gjøre alt hva jeg kan for å tviholde på den roen jeg sitter på nå. Til tross for at livet vårt er hit og dit, og en heidundranes berg og dalbane.
De siste dagene har det rent inn med spørsmål om hvor diverse klær, ting og tang er fra, så her kommer det en liten oppsummering på det mest populære i innboksen.
