«Jeg er ikke så fan av blogg jeg altså»

«Det å blogge er bare teit»

«Bloggere er så oppmerksomhetssyke»

Dette er kommentarer jeg ofte både hører og leser. Det virker som ekstremt mange har et elskhat-forhold til blogg og bloggere. Og hvorfor er det egentlig sånn? Er det fordi noen stikker frem nesa si og snakker høyt? Fordi noen viser seg frem? Fordi man er uenig? Fordi man er sjalu? Eller fordi man rett og slett skriver på en blogg, og fordi man bare syntes blogg er teit?

Det er noen påstander og kommentarer om blogg jeg hører oftere enn andre, og jeg tenkte derfor å svare på noen av dem.

“Jeg er så lei bloggere”

– Hvordan da? Bloggere er ikke en egen gruppe mennesker som alle har en intensjon om å plage noen mest mulig. Hvis man er lei en blogger er det enkleste bare å slutte og lese, kommentere og bry seg. Det er litt som å bytte kanal hvis ikke programmet på TV tiltaler deg akkurat der og da 💪🏻

“Slutt å være så oppmerksomhetssyk”

– Man skriver en blogg fordi man har et ønske om å dele, vise seg frem og man ønsker SELVFØLGELIG oppmerksomhet for det man gjør. Hvis man som blogger sier noe annet, så lyver man. Man skriver en blogg fordi man ønsker mest mulig oppmerksomhet. Utover det så er det opp til publikum om de ønsker å gi bloggeren oppmerksomhet eller ikke. Man trenger hvert fall ikke å kommentere at bloggere er oppmerksomhetssøkende, for det kommer vel ikke som et sjokk 🤪

“Jeg vil begynne å blogge for å bli rik, jeg også”

– Den dagen man kun blogger for å tjene penger, så tror jeg at man burde finne på noe annet gøy. Det er ikke sånn at man automatisk blir styrtrik av å blogge (de færreste er faktisk det)! Jeg blogger fordi jeg syntes det er gøy, jeg digger å formidle og dele – Og det er et stort bonus at jeg kan leve av noe jeg syntes er så spennende, lærerikt og kult. Men, for min del så gjør det seg overhode ikke selv!

“Jeg er ikke så fan av blogg jeg altså”

– Hvordan kan man ikke være fan av blogg? Misforstå meg rett, det er en helt ærlig sak hvis man ikke er fan av spesifikke bloggere. Men blogg-universet er så enormt, og jeg vil tørre å påstå at man er ganske trangøyd hvis man bare har bestemt seg for at blogg er teit. Visste du at Jonas Gahr Støre har en blogg?

“Blogg er så teit, det handler jo bare om en selv” 

– Jeg personlig vil egentlig at min blogg skal handle minst mulig om meg selv. Noen har veldig personlig blogger, mens andre ikke skriver om seg selv i det hele tatt! Blogg er en form for selvrealisering, og er det egentlig feil? Igjen, det er jo valgfritt å lese. Liker man ikke fotball så trenger man jo ikke å se på fotball. Hehe.

via GIPHY

“Slutt å dele bloggen din, det er så irriterende”

– En gang hadde jeg samme kronikk publisert i Aftenposten som jeg hadde på bloggen. Folk syntes det var helt i orden om det ble spredning på kronikken i Aftenposten, men ikke direkte fra bloggen. Jeg tror det henger sammen med at man ikke ønsker å gi bloggerne klikk og cred, til tross for at det står AKKURAT det samme. En blogg er en bitteliten plattform med en redaktør!

“Ikke klikk deg inn på bloggen hennes, det gir henne PR”

– Ærlig talt. Det er ikke sånn at kronene automatisk tikker inn fordi mange er inne og leser! Er man livredde for at noen skal få det til? At noen skal tjene penger? At noen skal få oppmerksomhet?

Jeg syntes, uten og ta stilling til min egen blogg at det er forbanna kult at noen faktisk satser litt, at noen tør å by på seg selv og snakke høyt. Janteloven regjerer så det griner etter, og det er kult at noen klarer å se bort fra den. For det er så mange som ikke vil at noen skal være noe, og som mener at man ikke skal tro at man er noe. Personlig tror jeg det er enormt mye sjalusi ute og går, selv om de færreste ønsker å innrømme det.

Jeg hadde syntes at det hadde vært så kult om folk kunne heia på hverandre, fremfor å tråkke ned hverandre. For hvorfor gjør det så vondt hos oss når noen andre får det til? Samme hva det er? Jeg mener oppriktig at det er helt greit å ikke ha sansen for alle bloggere, men det er faktisk ganske mange av oss – Og de færreste er like.

Bloggere er selvopptatte og vi ønsker å få det til. Vi ønsker at folk skal se og ta del i det vi gjør, men det er vel ikke et sjokk? 💪🏻

✗ Jeg ser nesten på for eksempel VG som en lokalavis, for stort sett så står det om saker fra der jeg har tilhørighet til og saker jeg engasjerer meg i. Jeg lurer på om det er noe man tenker over/irriterer seg over om man for eksempel bor på bygda, eller om det bare er jeg som av og til tenker over det.

✗ Jeg gleder meg så mye til juleferien at det kribler helt ned i lilletåa.

✗ Før helgen leste jeg en artikkel om en dame som hadde tatt fillers og at resultatet hadde blitt katastrofalt. Det viste seg at behandleren ikke hadde noe utdannelse, annet enn baker (😂). Hun som hadde gjort behandlingen gitt ut for å advare andre og kommentarfeltet bugnet over av folk som ikke kunne skjønne at man i det hele tatt ville se ut som en anderumpe i trynet. Jeg syntes at sånne kommentarer er så teite at det fortjener en egen tirsdagstanke. Det er et faktum at enormt mange mennesker tar fillers, og det kan vi gjerne mislike, men vi kan ikke stemple alle som gjør det som dumme og si at de fortjener det. Er det noen som er dumme her så er det de som utfører disse behandlingene uten kompetanse eller bakgrunn til å kunne gjøre det, og det MÅ man faktisk ha fokus på.

✗ Jeg har blitt en sånn som liker statuser på Facebook der man liksom skal stemme over om det er innafor å spise ribbe/pinnekjøtt før julaften eller ikke 🤗

✗ Vi runda serien «Skitten Snø» i helgen og jeg er enda berørt. Den fikk meg så sint, så engasjerer og så trist på en og samme tid. Man kan godt si at det bare er film, men nei, det skjer i virkeligheten hver eneste dag og det gjør meg så forbanna at jeg nesten sprekker. Det ble kanskje ekstra sterkt fordi jeg i forrige uke spilte inn en podkastepisode med en som kunne fortelle meg mye av det samme fra virkeligheten. Den kommer i romjula og serien finner du på NRK. Dæven altså.

✗ Jeg har egentlig vært ganske negativ til snø de siste årene, men etter en helg med snø i monitor så gleder jeg meg faktisk til skikkelig vinter. Jeg har til og med lyst til å gå på ski liksom. Kanskje jeg begynner å bli voksen? 😂

✗ Jeg har fått dilla på «Oppussing på en dag» på TV Norge. Familien til ungdomsskolekjæresten min (HAHA) var med, og etter det har jeg sett en haug av episoder. Ingenting slår når mennesker genuint ble glade og overrasket, og jeg sitter i sofaen og hopper mens jeg klapper i hendene hver gang.

✗ Jeg er overbevist om at landets barn/ungdommer hadde hatt det bedre om det ble servert et varmt måltid på skolen hver dag. Tenk alt det hadde vært bra for a!

✗ Jeg jobber med to veldig spennende prosjekter om dagen og jeg er egentlig litt satt ut, for tenk om jeg får det til. Jeg vet at dere hadde ELSKET det og det gir meg motivasjon herfra og til månen!

✗ Det er så grått og trist ute, så her hjemme står det taco og film på planen i kveld. Jeg trenger litt kos, hygge og god mat, spesielt på en ellers så ganske grå tirsdag☔

Jeg håper du ikke har regnet (eller snødd) bort i dag, og at du har det så fint som mulig.

Klem fra meg!

I helgen har jeg vært på fjellet sammen med kjæresten min. Vi har spist den beste maten Norge har å by på, vi har vært omringet en høye fjell, snø, frost og ivrige skiløpere, og jeg har fått meg en viktig påminnelse.

Jeg har nemlig glemt noe veldig viktig i det siste og faktisk så skammer jeg meg litt. Jeg skammer meg over at jeg klagde på at det ikke er noen gode jordbær på denne tiden av året i går kveld og at det var irriterende å bli vekt av lekende barn i går morges.

Når jeg tenker på det så blir jeg flau, for jeg har glemt hvor heldig jeg er. Hvor heldige vi er.

Jeg har glemt hvor heldig jeg er som hver eneste dag kan stå opp og velge.

Jeg kan velge hva jeg skal spise til frokost, hva jeg skal ha på meg, om jeg skal ta bussen, toget eller om jeg skal kjøre, eller om jeg skal ha på meg den sorte eller grønne jakka mi.

Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg er mett i magen. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg kommer frem. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg slipper å fryse.

Jeg kan velge om jeg vil bli lærer, sykepleier eller blogger, om jeg vil studere eller jobbe og om jeg vil trene før eller etter jobb.

Uansett hva jeg velger så vet jeg hvert fall at jeg kan velge. Uansett hva jeg velger så vet jeg at jeg har et hav av muligheter. Uansett hva jeg velger så vet jeg at det er opp til meg.

For jeg står hver eneste dag ovenfor en haug av valg og muligheter. Jeg kan til og med bli frustrert over valgmuligheter som om jeg skal orke å dra i bursdag eller om jeg skal bli hjemme på sofaen, fordi det er så vanskelig å velge.

Om jeg ikke skulle klare å velge selv, så finnes det til og med noen som kan hjelpe meg å velge.

Og jeg skammer meg.

For jeg har blitt tilbudt utdannelse, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har klagd over at det er slitsomt.

Om jeg brekker en arm er det noen som tar meg i mot med åpne armer, men jeg klager på at det tar litt for lang tid.

Om jeg vil spille fotball, danse, bli politiker eller veganer så er det opp til meg, og det er jeg så takknemlig for.

Jeg vet at systemet ikke alltid funker. Jeg vet at det hender det tar litt lang tid før måkebilen kommer, at avokadoen ikke er perfekt eller at det er trangt på toget, men det da kommer det stort sett et nytt tog og jeg har mulighet til å stå og vente på det, om jeg vil.

Akkurat idag så husker jeg på hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som kan bruke stemmen min, hvor heldig jeg er som kan ta på meg akkurat hva jeg vil og hvor heldig jeg er som kan velge akkurat hva jeg vil ha til middag selv.

Det er nemlig ingen selvfølge. For…

Akkurat nå.

Nå.

Og nå, er det en jente under 18 år som blir giftet bort. Samtidig som jeg og kjæresten min sitter og prater om vi skal gifte oss i Norge eller i syden.

130 millioner jenter mellom 6 og 17 går ikke på skolen. Kjønnslemlestelse har blitt utført på 200 millioner jenter og kvinner som lever i dag, og andelen ser ut til å øke. Man antar at3,1 millioner barn under 5 år dør hvert år på grunn av underernæring eller feilernæring.

Mens jeg lurer på om jeg skal studere i Norge eller i utlandet. Om jeg skal gidde å barbere meg eller ikke. Om jeg skal ha fisk eller kylling til middag.

Det er greit om du også har glemt hvor heldige vi egentlig er, for du er ikke alene. Men da har vi fått oss en påminnelse da hvert fall. Og da er det kanskje ikke så ille at det regner, at bussen er litt forsinka eller at kaffen på jobben er litt kald.

Sånn egentlig ❤️

Jeg husker godt hvor mange ganger jeg skiftet før jeg skulle treffe C for første gang. Hvor nøye jeg var på å ta meg godt ut. Hvor viktig det var for meg å gjøre et godt første inntrykk.

Etter snart fem år sammen, så tyder det på at jeg gjorde noe riktig. Selv om jeg ikke tror at det var verken sminka eller skinnbuksa mi som gjorde susen.

Jeg har i etter tid skjønt at pushup BH-en jeg hadde på meg hvert fall gjorde inntrykk, for når jeg for første gang på tja, nesten fem år, hadde på meg en push up-BH her om dagen fikk jeg nemlig høre at “sånn hadde du på deg første gang du var hos meg”.

Jeg har enda ikke klart å tolke det, for mente han at det var komisk eller at jeg burde bruke det litt oftere? Ikke veit jeg, og egentlig er det samme for meg, for sports BH-ene er veldig mye mer komfortable…

Det hender jeg får spørsmål om hva grunnen er at vi har det så fint sammen er. For jeg kan godt fjase om at han er min bedre halvdel og at vi er en perfekt match, men ingen verdens ting har kommet gratis. Faktisk så holdt det jo på å gå skikkelig skeis for under et år siden, og selv om det river i hjertet av å tenke på det, så er jeg på en rar måte takknemlig. Jeg trengte kanskje den påminnelse og lærdommen. For både han og jeg lærte en hel del.

Vi lærte at vi ikke kan ta hverandre forgitt. Jeg tror nemlig det er veldig enkelt å gjøre det, men ingenting er en selvfølge og vi er nødt til å ta og gi.

Vi lærte også viktigheten av å huske på og være kjærester. Hvor viktig det er å gjøre noe annet, bryte litt opp med hverdagen og minne hverandre på hvorfor man fikk sommerfugler i magen første gangen. Hvor viktig det er at hverdagen sammen ikke kun handler om plikter, gjøremål, vasking av bad og diskusjoner. Hvor viktig det er å av og til få rumpa opp av sofaen, pudre nesa og finne på noe gøy.

Men det viktigste vi lærte var at ikke alt trenger å være en konkurranse. Vi kan godt konkurrere om hvem som kan lage den beste pastaen eller hvem som løper fortest, men vi trenger ikke å konkurrere om hvem som har det verst, hvem som er mest sliten, hvem som har sovet minst og hvem som har gjort mest. Målet er jo å spille på samme lag, spille hverandre gode og være et team.

Vi er jo tross alt to om det, og det er jeg så innmari glad for ❤️

Goood morgen💛 Jeg håper du har det fint og at helgen har vært bra hittil! Hva jeg gjør akkurat nå veit jeg faktisk ikke, for jeg har forhåndspublisert innlegget. Antakeligvis så ligger jeg fortsatt og sover, eller kanskje vi spiser frokost? Planen vår i dag er nemlig å logge av, å bare gjøre akkurat det som faller oss inn og bare være. C og meg. Men, ukens spørsmål og svar kommer for det!

Hvordan har du det?

Jeg har det veldig bra, men jeg må innrømme at det er mye følelser i omløp om dagen. Det skjer en hel del i kulissene og jeg er full av følelser og tanker. Det tar på, men det er mest av alt skikkelig gøy og jeg krysser alt jeg har 🤞🏼

Graviditetstesten din viste vel to streker?

Når du sier sånn så får jeg nesten så hetta at jeg må ta en test til… 😂

Er det noen bloggere du ikke liker?

Haha! Nei, det er egentlig ikke det. Jeg har egentlig så nok med meg sjæl jeg, så jeg har liksom ikke så mye overskudd til å gå rundt og ikke like folk. Det er selvfølgelig noen jeg ikke er like begeistret for som andre, men folk flest er skikkelig ålreite og prøver å gjøre sitt beste.

Blir du flau når du legger ut bilde av kroppen din?

Neh, hvorfor skulle jeg det?

Hvorfor ble det slutt mellom deg og C?

Det kan du lese om HER.

Har du noen tips til hvordan man kan elske kroppen sin?

Jeg delte en IG story om dette på torsdag, så jeg gjentar det jeg sa der:

Må vi drive og elske oss sjæl hele tiden? Jeg gjør ikke det, men jeg prøver å være takknemlig for at den funker, jeg prøver å akseptere at jeg er som jeg er og være mot den som jeg ville vært mot en god venn. Jeg skal jo tross alt bo i den for resten av livet, så det er jo greit å være litt ålreit mot den og behandle den bra. Den behandler tross alt meg jækla bra, stort sett hele tiden❤️

Hva syntes du om at Instagram fjerner likes?

Jeg har svart på det i et stort intervju med Aftenposten og til NRK, og som jeg har sagt så tror jeg det hadde vært fint for Martine 16 år, men for Martine 21 år så er det liksom ikke så nøye egentlig. Jeg har Instagram som jobb, og for meg så har derfor likes en litt annen verdi enn det den har for andre. Jeg velger å ha tillit til at Instagram veit hva de driver med og om det gjør at noen får det bedre, så er jeg HELT med. Samtidig så syntes jeg det i beste fall er idiotisk at de tror at “likt av hundrevis av andre” eller “likt av tusenvis av andre” er så mye bedre enn å vise antall likes.

Hvor mange søsken har du?

Jeg har en lillesøster og en storebror!

Skal du reise noe mer i 2019?

Jeg skal en tur til Frøya i Trondheim for å holde foredrag, men utover det så står det foreløpig ikke noe annet i kalenderen🤗🤗

Hvor ofte vasker du håret ditt?

Først og fremst så har jeg inngått et nydelig samarbeid som kommer i januar, men noen nyyydelige hårprodukter som jeg DIGGER. Ikke at det var det du lurte på (haha), men da skal det snakkes om hååååår da skal jeg si deg😂 Jeg prøver å vaske det så lite som mulig, og jeg forsøøøker å holde det til to, kaaaanskje ganger i uken. Det kommer så klart litt an på hva jeg gjør og hvor mye jeg trener for eksempel.

Investerer du pengene dine i noe?

JA! Jeg har bestemt meg for at det er noe jeg ønsker å være flink til. Norske menn har 1216 milliarder mer i bruttoformue enn kvinner, 86 % av minstepensjonistene er kvinner og i fjor gikk 80 % av aksjeutbytte i Norge til menn. Derfor skal jeg investere, spare og gjøre det jeg kan for å endre på statistikken. Litt er bedre enn ingenting!

Hvor lenge har du shoppestopp?

Ut november! Dessverre for meg så har det kommer en skjortejakke som jeg har ventet på i tre måneder nå og jeg ber i til høyere makter om at den IKKE blir utsolgt før 1.desember 😂

Hvordan møttes du og C i så tidlig alder ettersom dere ikke er fra samme sted?

Goooodt spørsmål, haha! Han flyttet til Asker da han var 16 år for å gå på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum og det er jo ikke sånn altfor langt fra Oslo, der jeg gikk på skole. Vet du? Dette tror jeg faktisk jeg skal lage et eget innlegg om 😂 Et «hvordan vi møttes» innlegg!

Nyt søndagen, så snakkes vi snart. Sender en stor og takknemlig klem herfra!

I skrivende stund sitter jeg i bilen med macen i fanget. “Bruises” med Lewis Capaldi spilles over høyttalerne, C kjører, vinterjakkene ligger bak i bilen og sminkepungen ligger igjen hjemme. Vi har ikke så mye tid, men vi har litt tid, og den skal vi utnytte til det fulleste.

Vi er nemlig på vei til fjellet, for å tilbringe kvelden, morgendagen og mandagsmorgenen der, før pliktene kaller igjen.

Det står ingenting annet på planen enn god mat, søvn, kliss og klass. Jeg trenger det nå, og det tror jeg at han også gjør. Så nå skal jeg logge av og skravle om alt og ingenting. Noen viktige beslutninger skal tas og jeg skal bare være, med verdens beste fyr. Med mobilen på flymodus.

Jeg håper dagen din har vært fin og at du husker å logge av litt, sånn innimellom ❤️ Vi snakkes.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe denne gangen, for jeg ville ikke sutre eller syte. Jeg ville ikke gi det noe fokus og jeg tenkte at jeg bare skulle la det gå over. Sånn som det pleier.

Men så har jeg tenkt litt, og jeg har funnet ut at jeg selvfølgelig skal si noe. Det at jeg føler at jeg sutrer eller syter om jeg sier det, det er jo hele problemet her.

For hver eneste dag går det altfor mange kvinner rundt og holder munn, fordi det er forventet eller krevd, og fordi vi ikke vil skille oss ut eller sutre. Fordi det for mange ikke er en unnskyldning.

Tilstanden rammer 1 av 10 kvinner, og det vil si at det verden over er 176 millioner kvinner som opplever det. Og uheldigvis så er jeg en av de, eller… Kanskje heldigvis. For jeg har hvert fall mulighet til å bruke stemmen min og si ifra, å si ifra at vi behøver hjelp, at vi behøver tiltak, at vi behøver kunnskap og at vi behøver midler.

For jeg har endometriose. Om du ønsker å lese mer om hva det er, så kan jeg anbefale denne lenken som forklarer det på en god måte.

Det eneste som syntes på meg når det står på, er magen min. Men den er det jo bare jeg som ser, og jeg har ofte tenkt på at jeg heller skulle hatt et brekt ben når det er som verst, for da ser hvert fall folk at jeg har vondt.

De tre siste dagene har jeg egentlig hatt nok med meg selv og smertene. I natt sov jeg nesten 14 timer, fordi jeg blir totalt slått ut. Jeg får en hodepine fra en annen verden. Og smertene jeg får i magen vet jeg ikke en gang hvordan jeg skal beskrive.

Men til tross for hvordan jeg har det, så har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har måtte ta meg sammen. Hvor mange ganger jeg har måtte bite tennene sammen, skjerpe meg og late som ingenting. Selv om jeg har grått på doen på skolen, selv om jeg har ligget i fosterstilling på bakrommet på jobben og selv om jeg egentlig har mer enn nok med meg selv.

Og jeg har ikke sagt noe, for det er jo “bare” mensen. Fordi “alle andre” også har mensen. Fordi jeg bare kan ta meg sammen.

Men i dag sier jeg noe, for jeg vil ikke late som og fordi jeg ikke makter å ta meg sammen.

En av mine største drømmer er å få barn, og jeg vet at det kan bli vanskelig på grunn av nettopp dette, og det river i hjertet med denne hyppige påminnelsen. Påminnelsen som kommer i form av ekstreme kramper, avføring nesten en gang i timen, rivende hodepine og utmattelse. Samtidig som jeg håper av hele mitt hjerte at det kommer til å gå fint.

Vær så snill og slutt å slenge med leppa når det kommer til mensen. Ikke undergrav det, ikke tråkk på de som sliter og ikke le av det.

Kjæresten min lo ikke av meg når jeg lå i fosterstilling i dusjen i går og grein, og jeg er ganske sikker på at han aldri kommer til å le av noen andre han møter på sin vei som sliter med det samme. Jeg veit at pappa aldri kommer til å syntes det er håpløst om en kollega må bli hjemme fra jobb på grunn av mensen, for han har funnet på mange gyldige unnskyldninger for at jeg skal få gyldig fravær oppgjennom. For de har sett hva det gjør, hvordan det påvirker og hvordan det fungerer.

Og det er blodig alvor. Bokstavlig talt.

Heia alle dere som står i dette, som kommer dere gjennom og som holder motet oppe, selv når det står på som verst❤️ Dere er ikke alene, selv om det ofte føles sånn.

Status.

I dag har jeg hatt en helt ok dag, og ok syntes jeg jaggu ikke vi skal klage på💛

Jeg har hatt en (laaaang) to do-liste å følge i dag, og jeg har prøvd å krysse av så mange punkter som mulig. Jeg klarer stort sett aldri det, så noe sier meg at jeg kanskje må senke forventingene mine til at jeg skal rekke alt på et blunk og være hvert fall bittelitt realistisk. Det er jo kanskje bedre å dele det opp og gjøre litt av gangen, enn å gjøre alt på en gang.

Jeg skal prøve det neste gang.

Mannen i mitt liv ligger og sover i sofaen, Home And Away surrer på TV-en i bakgrunnen og selv om jeg bare har gløttet bort mellom hamringen på tastaturet, så får jeg like lyst til å se på det nå som da jeg gikk på barneskolen og hadde det som rutine etter skolen hver dag. One Three Hill også Home And Away. Det var tider det.

I kveld står det middag, humorkveld og julebrus på planen. Vi må ta igjen alle humorseriene vi har gått glipp av de to siste ukene, og det passer utmerket i kveld når jeg trenger å ikke tenke og bare humre fra sofakroken.

Begge søsknene mine er sånne som hyler av latter når de ser på morsomme ting, mens jeg syntes de er dødsirriterende, for jeg humrer i skjegget for meg sjæl i stedet. Hvis du lurte.

Jeg har ikke peeeeiling på hva vi skal ha til middag idag, og jeg hadde egentlig tenkt til å sette sovetrollet på saken, men det virker som om han har gått i hi. Taktisk smart, som jeg kaller det. Jeg har tenkt til å få med meg landskampen som begynner om en bitteliten stund, så det lukter take away. Vi får se!

Etter kampen hans i morgen skal vi ture til fjellet og være der til mandag, bare vi to. Jeg gleder meg SÅ! Vi er seint oppe i morgen og må dra tidlig på mandag, og selv om vi kanskje hadde trengt en uke, vi får ta det vi får.

Jeg håper du har hatt en fin uke hittil og at du skal gjøre noe gøy i helgen💛

Klem i fleng.

 

Jeg tror ikke det får blitt særlig mye gråere, kjipere og våtere utenfor døra mi. Det er så grått og stusselig at halve kunne vært nok.

Inne, på Facebook, ser jeg statuser med folk som er eitranes forbanna fordi det selges julebrus, pepperkaker og julepynt i butikkene – Allerede. Makan, du liksom. HER SKAL VI VENTE TIL DESEMBER!

Hvert eneste år etter nyttår stabber jeg meg tilbake på jobb eller skole (og det veit jeg at det er ganske så mange andre som gjør også) og klager over at “den jula går altså så fort”, samtidig som jeg sukker oppgitt og forbereder meg på nyttårsforsetter, slafs, våte føtter og noen grå måneder.

Jeg er en av de som har drukket julebrus siden starten av november, kanskje til og med litt før, og som allerede har rukket å smugspiser litt pepperkaker, og om du skulle være i tvil så er det like godt som i fjor. Til og med i november.

Jeg har nesten, men bare nesten, begynt å høre på julemusikk allerede, men fordi “jula begynner faktisk ikke før i desember altså”, så har jeg holdt igjen. Jeg kan jo for all del ikke finne på å få julestemning før desember. Jeg er jo ikke spik spenna gæren heller, ikke sant.

Eller, burde jeg kanskje det?

For når jeg ser ut, så får det jo ikke blitt så mye tristere og kjipere ute. Det er grått, det er kaldt og det er mørkt. Jeg tillater meg derfor å tenke at det kanskje bare er fint at jula begynner allerede i midten av november. For jula, den gjør jo hvert fall meg glad. Den lyser opp, og er et skikkelig høydepunkt i mørketiden. Så hvorfor i alle dager skal vi vente, vente og vente, når vi kan tjuvstarte, hvert fall litt?

Vi går jo stort sett rundt og klager på været, på temperaturene og på mørket hele gjengen, men vi skal for all del ikke lyse opp der vi kan.

Jeg er medlem av en gruppe på Facebook som heter “For oss som er hekta på jul” og det er faktisk skikkelig hyggelig å se julete oppdateringer i feeden, på en ellers så ganske grå torsdag.

“Hvil i fred, min verdens beste storebror og bestevenn🌹i dag skulle du ha blitt 21 år. Gratulerer så mye med dagen. Du kommer alltid til å ha din egen plass i mitt hjerte❤️Jeg kommer aldri til å glemme de flotte, morsomme og latter fylte minnene vi har sammen. Du er dypt savnet og høyt elsket”.

Det var statusen Tove Kari delte på Facebook noen få uker etter at hennes aller nærmeste og hennes bestevenn tok livet av seg. For 26.juni 2017 skjedde det som ikke skulle skje. Storebroren til Tove Kari orket ikke mer.

Beregninger viser at i Norge behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Hvert år tar ca. 600 mennesker i Norge livet sitt og det er desidert flest menn.

Selvmord er et ekstremt vanskelig tema, og for mange er det et tema vi aller helst ikke skal prate så mye om. Men, det må vi.

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤 Abonner gjerne!

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS: 22400040

Røde Kors: 80033321

Mental Helse: 116123