Hei snuppiser. Akkurat nå føler jeg meg som verdens verste blogger, haha. For det første kommer jeg ikke på NOEN ting å skrive. Hodet har tatt kvelden for lengst etter en lang dag på farta, og jeg hater å skrive noe som føles uviktig og uvesentlig. Misforstå meg rett, jeg kan godt skrive om hva jeg gjør eller hva som skjer i livet, men da skal det hvert fall være skrevet godt og være pittelitt interessant! For det andre så har jeg ikke knipset et eneste bilde idag, sånn som det ser ut som at alle andre bloggere er så flinke til hele tiden. Jeg har ingen unnskyldninger sånn egentlig, men det har rett og slett ikke vært prioritert. Men, sånn er det! Noen må jo ta på seg jobben som verdens verste blogger 😉 


Da blir det et gammelt blinkskudd. Jeg husker at jeg følte meg så himla voksen i stilen denne dagen at jeg NESTEN kjøpte meg et nytt antrekk…. Krise. Nå digger jeg det da, hehe

Nå sitter jeg som verdens verste blogger (haha) og oppdaterer dere, svarer litt på ting i innboksen og venter på middag fra mamsen. LIVET! Jeg er oppdratt med at jeg alltid må klare å lage mat selv, og at jeg overhode ikke bor på hotell… Men, mamsen glimter til og skjemmer meg bort når det trengs. Det er godt å være hjemme, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle likt å hatt et par dager til før jeg skal tilbake. Jeg reiser lørdag ettermiddag, men hele morgendagen kommer nok til å gå bort til møter og kjas. Jeg skal inn til Nettavisen og henge litt med de andre bloggstjernene blant annet, så det blir stas. Jeg har allerede booket ny tur hjem om typ 12 dager fordi jeg må hjem for nye møter da, så det er ikke så krise. Jeg er spent på hvor lenge jeg holder ut ‘pendlertilværelsen’, hehe. Jeg tror at det kommer til å gå fint så lenge jeg faktisk har det bra og trives med det jeg gjør. Det er vel egentlig sånn med det meste! Samtidig så vet jeg at det nå i august og september kanskje har vært og blir litt mye hjemme i forbindelse med jobb, og at det kanskje blir roligere de neste månedene. Men, jeg vet aldri. Jeg trives jo tross alt, og spesielt i sofaen og mat i ovnen. 

Nå skal jeg ikke gjøre stort mer, for hodet ligger allerede i senga kjennes det ut som. Jeg håper dagen deres har vært fin!!

 

// Marty

Hvor ble august av? Dagene og ukene går så fort at jeg føler at jeg sliter med å holde følge. Altså, wow! August har både vært innholdsrik, lærerik og givende. For første gang på så lenge jeg kan huske startet jeg ikke på skolen i august, og bare det har vært rart. 

Månedens nedtur: 

Jeg vil ikke kalle det en nedtur, for det var så mye mer enn som så. Jeg mistet bestemor i slutten av juli, og vi begravde henne i august. Det var vondt, sårt, trist, men samtidig veldig flott. Jeg er så takknemlig for alt som har vært, og til tross for at sorgen til tider er ordentlig vond er jeg glad for at begravelsen hennes ble så fin som den ble. Jeg tok til mot å holdt tale, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde. 

Månedens opptur: 

At det har gått SÅ himla fint å flytte til Sverige. Vi har blitt tatt i mot med åpne armer, leiligheten er fin og stedet er midt i blinken!

Månedens favoritt antrekk:

Det må være dette. Det er jo litt komisk, for dressbuksen kommer fra Dressmann og jeg har rett og slett arvet den fra C, haha. Jeg elsker når man kan ta på seg kule bukser, kule gensere og kombinere det med t-shirts, kule skjørt og ikke minst lekre sko. Det er noe av det jeg gleder meg mest til med høsten!

Månendens oppgjør:

– Jeg føler at jeg har hatt et lite oppgjør med meg selv. Jeg føler at jeg plutselig tok et gedigent byks og vokste veldig på kort tid. Jeg tror mye av henger sammen med at jeg turte å løsrive meg litt og satse litt på meg selv. Det skal jeg jaggu fortsette med også!

Månedens irritasjonsmoment: 

– Det er mye som irriterer meg. Alt fra politikk, kriminalitet og annen møkk. Men for min egen del så syntes jeg at jeg har brukt liiiiiitt mye penger den siste måneden. Jeg kjøpte jo inn litt nytt til leiligheten, men føler også at vi ikke har falt helt til ro med tanke på rutiner og sånt. Det har gjort at vi nok har brukt mer penger enn nødvendig på for eksempel mat. 

Månedens opplevelse:

– Det må bli Zuccarello All Star Game. Der hadde jeg det kanongøy!

Månedens blogginnlegg:

– Jeg har hatt mange veldig godt leste innlegg i august, noe som er veldig hyggelig. Det er alltid stas at det man skriver blir lest! Det jeg selv kanskje vil fremme er dette: Kjære alle pappatrenere

Månedens mål:

– Har vært å komme meg på trening! Jeg er veldig fornøyd, for jeg har faktisk vært overraskende motivert og flink. Jeg har vel besøkt treningssenteret mer denne måneden enn jeg har gjort de tre forrige månedene, og jeg har vært flink til å komme meg ut i naturen. Dette har jeg bestemt meg for å videreføre til september, for jeg merker hvor godt kropp og sjel har av det! 

Månedens øyeblikk: 

– På søndag var vi en gjeng ute i skogen, og det må være august’s fineste kveld – Uten sammenlikning. Bål, musikk, ro, grillings og gode samtaler… Ja takk til flere sånne kvelder. 

Nå er jeg på vei til ett par møter, og jeg kjenner at jeg gleder meg til september! I kveld skal jeg henge med familien, og det gleder jeg meg til. 

Kick ass

// Marty

Reklame

Jeg leker med tanken om at jeg kanskje skal få til en tur til varmere strøk før jul, og har falt pladask for denne bikinien. Den har høy skjæring i livet, mønsteret er upåklagelig og jeg er solgt. Fra første stund faktisk. I sommer har jeg vært flink til å bruke bikinier som jeg selv føler meg komfortabel i. Jeg liker når livet er litt høyere enn vanlig, og at bikinioverdelen sitter godt. Jeg kan fort finne på å både spille volleyball og bryte i vannet, og da er det greit at bikinien sitter som den skal! 

Bikinien kommer fra en nettbutikk som heter Romwe. Romwe tilbyr fashion til rimelige priser, og jeg har tidligere gjort flere geniale kjøp der. De har kule t-shirts, (høstens) kuleste olajakker og sjukt mye fint badetøy. Du kan jo ta en titt på badetøyet deres HER, og se om du finner din favoritt! Hvis du for eksempel skulle behøve en bikini til svømmegym på skolen anbefaler jeg å sjekke ut baderaktene deres. 

Se flere bikinier HER

Enjoy!

 

// Marty 

Jeg har akkurat pakket baggen igjen og satt meg på toget. Jeg er på vei hjem til Oslo, og jeg gleder meg masse. På en måte skulle jeg ønske at jeg bare kunne være i Norrköping, for jeg trives så vanvittig godt. På en annen side er det alltid hyggelig å komme hjem til familien, senga mi hos mamma og pappa og alle fine Oslomennesker. Jeg er i Oslo sent i kveld og reiser tilbake allerede på lørdag ettermiddag. Grunnen til at jeg reiser hjem nå er rett og slett fordi jeg er nødt til å ha noen møter. Det er vel et ganske så godt tegn at jeg ikke hadde et kjempe behov for å reise hjem denne gangen. Det er helt rart hvor godt jeg trives der nede, for det er nesten for godt til å være sant. La oss si det sånn… Jeg hadde trodd at det kom til å gå fint å flytte, men at jeg skulle STORTRIVES hadde jeg ikke trodd. 


I fjor var jeg sikkert i Frognerparken nesten en million ganger. 

Akkurat nå jobber jeg litt, småspiser litt nøtter og må egentlig sikkelig tisse. Problemet er at damen ved siden av meg sover, og jeg har allerede vekket henne en gang når jeg satte meg ned i stad. Haha, luksusproblemer.

Jeg ser frem til i morgen, for jeg skal møte en ny norsk designer som hvert øyeblikk skal lansere et nytt merke som jeg har vært så heldig å få jobbet litt med. Det er så kult å treffe sultne, kreative og inspirerende mennesker, for det gir meg så mye. Jeg tror ærlig talt at det er en av grunnene til at jeg trives så godt sosialt nede i Sverige. Menneskene vil ting, de er så ålreite og det er liksom kult å heie på hverandre. Hmm… Det finnes liksom fine mennesker over alt, uansett hvor man reiser! 

Jeg holder forresten på å vokse ut håret mitt. Jeg savner det så sjukt. 

Oslo er hvert fall fortsatt favorittbyen min, og det tror jeg at det kommer til å være for alltid. Men, det er godt med en forandring en gang i blant. Nå skal jeg ‘toge’ videre og forhåpentligvis få godt på toalettet snart… 

xx

// Marty

En av Norges fremste fotballspillere Ada Hegerberg avslører i kveld at hun har valgt å ta en pause fra det norske landslaget. Først vil jeg starte med å si at det er synd for norsk damefotball at en så stor og sentral spiller velger å trekke seg i en alder av 22 år. Men jeg vil også påpeke at dette viser at norsk fotball har noen store utfordringer. Det er nemlig på tide at noe begynner å skje i gubbestyret. 

Det er både rart og overraskende at Hegerberg velger å avstå fra landslaget, og noe i meg skulle virkelig ønske at hun ville brette opp armene og heller jobbe for å få Norge opp og frem. Jeg tviler nemlig ikke på at Hegerberg kommer til å fortsette og prestere i klubbdrakta si, men jeg syntes det er skuffende at hun ikke på nåværende tidspunkt ønsker å representere Norge.
Det er ingen hemmelighet at det har vært nødvendig med en oppvask av landslaget etter EM i sommer, og spesielt nå som de snart skal begi seg ut på en ny kvalifisering. Men jeg syntes det er oppriktig synd at Hegerberg ikke ønsker å være en del av den nødvendige oppvaska, og at dette blir utfallet. For det er ingen hemmelighet at det sitter enormt mange unge, lovende og talentfulle jenter som har begynte å spille fotball på grunn av Hegerberg – Og da mener jeg at man har et stort ansvar. 

Norge underpresterte til de grader i EM som gikk i sommer, og mye av frustrasjonen ble lagt over på landslagstrener Martin Sjøgren. Både media, enkeltspillere, tidligere landslagsspillere, eksperter og en håndfull fotballtrenere var ute og mente og synset om hvorfor Norge underpresterte. Jeg er helt enig i at Norge ikke leverte til forventingene, men jeg er samtidig skuffet over holdningene som kom frem i forbindelse med resultatene. Jeg syntes nemlig at respekten til trenerrollen forsvant og at all skylden ble lagt på treneren, for flere av de norske spillerne underpresterte også. Ikke bare treneren. 

 

“Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget”

 

Jeg klarer å forstå frustrasjonen til Hegerberg, samtidig som jeg ikke klarer å si meg enig i vurderingen hennes. For dette er veldig trist, men jeg kan forstå at det er enormt frustrerende å spille for et lag der Norges Fotballforbund krever resultater, samtidig som de ikke er villige til å følge opp med tilhørende satsing av kvinne- og jentefotballen. Norges Fotballforbund er nødt til å ta reelle grep for å ta bedre vare på Norges kvinnelige fotballtalenter, og ikke bare på bakgrunn av det norske landslaget. Det er nemlig synd hvis Toppserien kun skal inneholde unge talenter, fordi de rutinerte, beste spillerne søker seg bort fra Norge for å oppnå bedre satsning og seriøsitet. 

Men, mest av alt kjenner jeg på en skuffelse for at Ada Hegerberg ikke tar ansvar og tar kampen. Ikke bare for landslaget, men genrelt for norsk kvinnefotball. Noen vil nok påstå at det ikke er Hegerberg sin jobb å stå for oppvasken av Norges Fotballforbund, og det er jeg helt enig. Men jeg vil påstå at det er Hegerberg sin oppgave, som en av Norges fremste utøvere å blø for drakta og gå frem som et godt forbilde. For hvis dette handler om at det ikke satses like hardt på norsk kvinnefotball som det gjøres på norsk herrefotball syntes jeg det er en feig måte å melde seg ut av kampen på. 

Det er nok mye vi ikke vet, og derfor er det muligens farlig å uttale seg. Kanskje fører dette til endringer, og hvis Hegerberg har hatt noen gode innspill håper jeg hvert fall at ledelsen har lyttet ivrig. Samtidig er jeg helt sikker på at hun ikke har spilt sin siste kamp i landslagsdrakta. Jeg håper bare ikke at hun føler seg større enn selve drakta og laget. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg har vært fast bestemt på at jeg skal skrive det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ordlegge meg. Mest av alt er jeg faktisk litt redd for å bli stemplet som svak. For jeg føler meg ikke svak. Jeg føler meg både sterk, selvstendig og dyktig.
Det som skremmer meg mest med at jeg har et ønske om å dele, er hva andre vil tro. For jeg er ikke enda en profil som er åpen og ærlig. Jeg er nemlig så mye mer enn som så. Jeg er en jente på 19 år som både prøver og feiler, som ler og gråter. Som har både tunge og gode dager. Som får til mye, og mislykkes i noe. 

Jeg vurderte om jeg skulle starte dette innlegget med: “Mitt første angstanfall”. Men det sitter så langt inne. For i bunn og grunn så handler dette innlegget om så vanvittig mye mer. Jeg nekter også at en hendelse, et øyeblikk og en følelse skal gi meg et stempel eller bli en beskrivelse av hvem jeg er. Det er nok å være hun lange, hun med nesa, hun bloggeren, hun som tror hun er noe. 

Min psyke er nemlig fin den, for den er med meg gjennom tykt og tynt. Til tider krangler vi litt, men stort sett spiller vi på lag. Forrige lørdag krangla vi litt, noe som gjorde at jeg i et øyeblikk trodde at jeg skulle dø. For akkurat når følelsen av panikk står på som verst, så kjennes det ut som at du skal dø. Hvert fall for noen. Hvert fall for meg. Jeg tror det var en måte for kroppen min å si ifra at jeg måtte sette meg ned, føle litt og ta tak i det som brusa i brystet og som jeg aller helst ville putte dypt ned i en boks. Egentlig er jeg ganske takknemlig for at kroppen sa ifra, og for at psyken min og jeg kan spille på lag på den måten vi gjør. 

 

“Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta.”

 

Jeg vet at det finnes mennesker som påstår at de aldri har tunge dager og at psyken deres aldri spiller dem et puss. Jeg er en av de som ikke tror på disse. Jeg vet nemlig at alle mennesker har en psykisk helse, og denne psykiske helsen påvirkes av omgivelsene våres og følelsene våres. Jeg er også en av de som tror at jeg tåler alt, og at jeg kommer meg gjennom alt bare jeg fortsetter uten å blunke. Men så feil kan man faktisk ta. 

Jeg velger å være ærlig, og jeg ønsker ikke at noen skal syntes synd på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de tenker på meg. Jeg ønsker ikke at noen skal skrive at de støtter meg. Jeg ønsker heller ikke at noen skal skryte av meg fordi jeg er ærlig. For det er faktisk ikke en svakhet å vise følelser eller å være ærlig. Det er heller ikke en svakhet å føle på disse følelsene, enten i form av at man kan oppleve psykisk sykdom, angst eller depresjoner. Eller i form av at man opplever noe tungt, går gjennom noe tungt eller sliter litt med hvem man ønsker å være. 

Skolen har akkurat startet igjen, vi er tilbake i jobb og vi har akkurat ønsket hverdagen velkommen. Vi mister jobben, vi mister mennesker vi er glade i, vi skilles, vi blir syke og vi taper. Men vi møter også nye mennesker, vi når nye mål, vi vinner, vi opplever, vi ler og vi lever. Til syvende og sist vil jeg påstå at det er de siste punktene som er de viktigste, og at det er dette vi tar med oss. 

Noen vil nok lure på hvorfor jeg velger å være ærlig om dette. Svaret er at jeg føler meg så alene. Det hjelper nemlig ikke å snakke om dette om ti år, når jeg sitter i min dyre designersofa og drikker sterk kaffe. For det skjer nå, akkurat nå. Og hvis det hjelper én annen, så er det hvert fall én annen som ikke føler seg alene. 

Vi skal og vi må fortsette å snakke om psykisk helse. Jeg kunne ønske at jeg ikke hadde følt skam over at kroppen min reagerte eller sa ifra. Min psykiske helse er en del av meg, men jeg nekter å la den definere meg som menneske. For jeg er mye mer en angst, panikk og følelser. Men, det er en del av pakka. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 


Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid ​

// Marty

 

 

 

Vet dere hva vi gjorde i går? Vi tok like så greit med oss våre kjære, hunden til Elin, pølser og fyrstikker ut i skogen og grilla. Vi var der i timesvis, lo og skravla. Hvor fantastisk? Hvis ikke vi hadde gjort det hadde vi antakeligvis ligget inne hele dagen og runda Netflix, og det skjer ofte nok. Eller, kanskje ikke for min del. Jeg ser jo tross alt aldri på TV alene, men dere tar poenget! Det er så deilig at man av og til kan gjøre sånt, og ikke minst finne andre som også digger å gjøre sånt. Jeg er jo oppvokst med grilling og tur i skogen, og hvis man først får smaken på det, er det noe man aldri slutter å like. Det var nesten sånn at vi dro og kjøpte et telt, så vi kunne sove i skogen, haha! For min del var det veldig deilig å koble av, puste ut og få et sikkelig avbrekk fra hverdagen. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg koste meg sånn som jeg gjorde i går. 

RO I SJELA

I dag har jeg jobbet hele dagen, og jeg har så vidt husket å spise lunsj. Det var jaggu godt jeg fikk ladet batteriene litt i går! Høstforkjølelsen har tatt meg, så jeg syntes litt synd på meg selv. Men, det hjelper ikke å sutre. Akkurat nå venter jeg på at C skal lage middag, samtidig som jeg oppdaterer dere. Vi kom akkurat inn etter en kjapp tur til kjøpesenteret, jeg skulle ta noen bilder og kom også over noen nye joggesko som ble med hjem. Jeg har så store føtter, så det er jo julaften hver gang jeg finner rosa joggesko i min størrelse! Nå skal jeg snart klappe sammen macen og ta kvelden. Jeg har klart å booke to treningsøkter i morgen, så jeg satser på at det kompenserer for at jeg har gjemt joggeskoa lengst inne i skapet i dag. Jeg merker hvor godt kroppen har av å få litt frist luft og mosjon! Hodet sier liksom ifra om at det trenger det. 

Forresten! Jeg har jo æren av å være ambassadør for Right To Play, og i dag startet Jimmy (en av de som jobber i Right To Play) sammen med RTP en sikkelig god greie. Jimmy skal løpe 20 maraton 20 dager på rad, 20 forskjellige steder. HVOR sinnsykt er ikke det? Alle inntektene i forbindelse med prosjektet går til utdannelsesprosjekter for flyktninger i Midtøsten, og jeg ELSKER det. Det er så bra og så viktig. De kommer blant annet til å besøke Trondheim 2.september, Ålesund 3.september, Bergen 5.september, Stavanger 6.september og Oslo Maraton 16.september. Jeg satser på å få med meg en av etappene selv, og jeg håper du også har lyst til å bidra! 

Du kan gjerne donere HER og lese mer om prosjektet HER. Når barn leker, vinner verden! 

NYYYYT.

// Marty

Vi unge jenter lærer at gutter gjerne vil ha oss, gjerne glattbarberte og gjerne på en leilighetsvisning, i en kjørende bil eller i en badstue med flere jenter. Det er dette vi blir lært opp til at er sexy og tiltrekkende. Pornoen lærer oss nemlig at vi jenter er undertrykte leketøy som skal føye oss, med unntak av de gangene det er lagt opp til at det er sexy at vi undertrykker mannen.  

Jeg har aldri latt meg fascinere av porno. Første gangen jeg så på porno var sammen med flere fra klassen på barneskolen. En av de tøffe gutta satt på en film der tre menn hadde sex med en jente som var kneblet og med teip foran munnen, og dette var mitt første møte med sex. Det forklarer kanskje hvorfor jeg aldri har sett på porno som spesielt fascinerende og flott. 

Samtidig merket jeg fort at spørsmålene ble større og fler jo eldre jeg ble. Jeg var livredd for å være syk den ene dagen i året vi skulle ha seksual undervisning på skolen, og i ettertid har jeg lurt fælt på hva denne undervisninga egentlig lærte meg. Jeg husker at det var snakk om mensen på barneskolen, og at det var snakk om kondomer og bananer på ungdomsskolen. For ikke å snakke om kjønnssykdommer. På en ironisk måte lærte vi om alt som var fyfy med sex, og om alt vi måtte passe oss for. På videregående tror jeg ikke at jeg gikk gjennom en eneste time med ordentlig seksualundervisning, nesten som at det var forventet at vi skulle være ferdig utlært.
 

“Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex.”

Det er jo heller ikke noe nytt at dagens seksualundervisning handler for mye om forplantningslære og hetero forhold. Jeg lærte aldri at det var vanlig med sex mellom det samme kjønn, før jeg ble vitne til en pornofilm der to jenter hadde sex. 

Jeg tror ikke lenger det er en hemmelighet at jenter også ser på porno. Jeg tror derimot at det hvert fall til en viss alder ikke er noe man prater stort om. Jeg tror mange unge tyr til pornoen fordi man sitter på så mange spørsmål knyttet til egen seksualitet, og fordi det virker som om porno er den enkleste måten å lære om det på. Og kanskje er det sånn at porno er den beste seksualundervisningen vi har. 

Nå har jeg venninner som snakker høyt om at de ser på porno både alene og sammen med kjæresten, men da gjøres det ofte for å oppnå en tenning og som et vorspiel. Jeg tror også at disse er ganske sikre på hva de selv liker og hvor grensene deres går. Men hvis du skal hoppe ut i sex for første gang, og den eneste informasjonskilden du har en kondom og porno, så vil jeg påstå at du står på en ganske så bar bakke. Nærmest ufrivillig. 
Jeg forstår at det kan bli skuffende for en gutt som tror at porno er svaret på sex, at han ikke klarer å holde på i timesvis, eller at jenta han ligger med ikke liker å bli slått, sperma i ansiktet eller at hun ikke er så begeistret for gagging (penis så langt ned i halsen som overhode mulig). 

Vi er så opptatte av sex, og mange av oss er veldig flinke til å skryte av både hva vi gjør, når vi gjør det og hvem vi gjør det med. Men vi er altfor dårlige til å snakke om hvordan. Jeg er sikker på at vi hadde tjent mye på å ha en bedre og tidligere seksualundervisning, enda større åpenhet og en annen arena til å lære om sex enn i filmer som heter “Lisa Ann Hardcore Gangbang by 4 dudes ALSO Facial Blast”. 

Ulrikke Falch uttalte seg så fint rundt det samme temaet da hun sa: “Forklaringen på at jenter opererer underlivet eller leppene eller rumpa, er at all ungdom forsøker å bli som alle andre, å være normale.” Og hun har jo rett. For hvis vi hadde lært at det ikke fantes en idealvagina, en idealkropp eller et forventingspress når det kom til sex, hadde vi sluppet unna med mye. For ungdom strever etter å være normale, ikke bra nok. 

Sex er så mye mer enn en kondom, litt klining og en varm, og god følelse. Sex er så mye mer enn porno. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 


Foto: Kjersti Westeng

 

// Marty

 

Hello partypeople. Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så sigen! Øynene henger og kroppen holder ikke følge med alt jeg egentlig vil gjøre. C har vært syk hele denne uken, og jeg frykter at han muligens har smitta meg. Æsj, jeg krysser fingrene for at det ikke stemmer. Jeg kom akkurat hjem etter å ha spist brunsj på en kul restaurant her i Norrköping. Hvor perfekt er det ikke at man kan dra å spise ferdiglagd egg, bacon, croissanter og pannekaker når hodet og kroppen ikke er helt på? 
 

Akkurat nå sitter jeg og jobber litt, men merker at jeg nesten ikke får gjort noen ting. I går var C sitt lag og spilte cup i Västervik, så jeg og Annalisa kjørte dit i går morges og tilbragte hele dagen der. Det var snakk om at vi skulle ut på kvelden, men før jeg visste ordet av det var stua her hjemme full av både den ene og den andre. Med andre ord: Fifa, sofaen og is slo fyll og fanteri, og det passer jo midt i blinken for meg. Annalisa og hennes kjæreste Kevin sov over her, og jeg hadde skrytt på meg at jeg skulle stå opp grytidlig i dag og se boksekampen mellom Conor McGregor og Floyd Mayweather, men når alarmen ringte fristet det sjukt lite. Kevin og C kom seg opp, mens både jeg og Annalisa kastet inn håndkle. 

Men, når jeg våknet opp idag trodde jeg seriøst at det hadde foregått et mord i sengen mens jeg sov. Det var blod OVERALT i sengen og jeg ber om at mitt hvite, digg favorittsengetøy ikke er ødelagt…. C hadde blødd neseblod, og jeg måtte faktisk vekke han for å spørre hva han hadde drevet med. Det så jo faktisk ut som at han hadde deltatt på boksekampen selv. 


Dette er tyvæææær ikke fra idag, selvom det hadde vært sykt hyggelig om Ingrid var her nede <3

Jeg har hatt en del tanker om Oslo Runaway som foregikk forrige uke, så jeg tenkte at jeg kanskje skulle få skrevet ned disse tankene. Jeg må bare få vekket opp hodet mitt på et eller annet mystisk vis. 

I mens håper jeg dere nyter søndagen!

// Marty

 

I går postet jeg og en rekke andre sikkelig kule damer innlegg om den ene dagboken som Disney har produsert. Dagboken oppfordret små barn til å notere ned hva de spiste, for å likne på prinsesser. Beskrivelsen lød som følger:

“Et sunt kosthold hjelper deg til å se like bra ut om en Disney-prinsesse” 

Æsj. 

Du kan lese mitt innlegg HER for å sette deg enda litt bedre inn i saken.
Flere medier hev seg på å skrev om saken, og forlagssjefen presterte å uttale seg om at han syntes det var storm i et vannglass. Jeg ble intervjuet av Dagbladet i forbindelse med saken i dag morges, og stilte da spørsmål om forlagssjefen har en datter. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å ha et så snevert syn på en sak som dette hvis ikke man ikke kjenner til konsekvensene av oppfordringer som dette. I mine øyne var ikke denne dagboken noe annet enn en oppfordring til spiseforstyrrelser. For HVORFOR skal små jenter sammenlikne seg med Disney-prinsesser og spise som dem? Spise sunt for å bli som dem? 

Men dere!!!! Nå er bøkene trekt fra bokhyllene, og hvor rått er ikke det? Tenk hva man faktisk får til når man går sammen og sier ifra! Jeg er sikkelig stolt og ikke minst glad, og det viser at det faktisk finnes litt fornuft her i verden allikevel. Takk til alle som sa i fra, kastet bøkene og til de som hørte etter!

 

// Marty