Kategori: Takk til…❤️

Jeg husker da en lærer sa til meg at jeg måtte sette meg tydelige mål, om ikke så var det større sannsynlighet for at jeg kom til å ende opp som en barnehagetante. Jeg husker også da det ble et samtaleemne på skolen, og da noen av gutta sa at de hvert fall ikke skulle drive og passe på en haug av snørrunger.

Jeg gikk forbi en barnehage i dag tidlig, og kom til å tenke på de kommentarene, samtidig som jeg begynte å tenke på hvordan hverdagen hadde sett ut uten de som jobber i landets små og store barnehager.

De som er der og tar i mot barna i barnehagen om morgenen, når mamma og pappa drar til de viktige jobbene sine. For hva skulle egentlig toppsjefene, politikerne, bussjåførene og butikksjefene gjort uten de som sørger for en trygg og god hverdag for de aller minste?

Og bare for å ha gjort det klinkende klart: Det er ingen straff å jobbe i barnehage.

De gjør faktisk en viktigere jobb, enn noen gang. De drar på jobb, til tross for at vi er midt i en pandemi. De tar i mot barna dine, de tar vare på de, passer på de og sørger for at de har det fint. De har ingen munnbind å gjemme seg bak eller et plexiglass som tar i mot støyten.

Det er de som er der når barna dine tar sine første steg. De er der og passer på at barna dine har tørre og rene klær. De er der og passer på at barna dine er mette i magen. De er der når barnet ditt lærer seg å telle til femti.

Og bare for å ha sagt det. De er ikke «bare barnehagetanter» eller «bare barnehageonkler». De er sinnssykt viktige (barnehagelærere), forbilder, rollemodeller og trygge havner.

Så takk. Takk til deg som går på jobb og ivaretar barna, til deg som gir dem kunnskap og trygghet. Til deg som tar de på fanget og trøster de når mamma og pappa må på jobb og til deg som møter foreldrene med et smil når de kommer og henter.

Dere som står på, dere som beroliger, dere som stiller opp og dere som er tilstede. Dere som lærer bort, dere som trøster og dere som bidrar. Bidrar til at hverdagen går rundt for landets foreldre, kollegaer og ansatte. Dere er superhelter.

Så takk. Takk for jobben dere gjør.

I går leste jeg gjennom et kommentarfelt på Facebook som handlet om den pågående busstreiken. Flere personer diskuterte seg i mellom og meningene var mange. To av personene diskuterte spesielt ivrig og skrev ting som at “har du valgt å bli noe så tåpelig som bussjåfør, så får du skylde seg selv”, der den andre fulgte opp med at “herregud, hva forventer man egentlig når man bare er en bussjåfør”.

Jeg har tatt mye buss i mitt liv. Jeg har tatt bussen for å komme meg til skolen, jeg har tatt bussen for å rekke fotballtreninger, jeg har tatt bussen for å besøke venner, jeg har tatt bussen for å komme meg til flyplassen, jeg har tatt bussen for å skvære opp med kjæresten min og jeg har tatt bussen for å besøke besteforeldrene mine. Jeg har tatt bussen når jeg har vært glad, når jeg har vært sint, når jeg har vært trist, når jeg har vært sliten og når jeg har vært full. Jeg har tatt bussen midt på natta, mens sola har stått opp og på julaften.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For å nevne noe.

Og jeg må bare spørre: Hvordan hadde din hverdag vært uten disse menneskene?

Om ingen kunne sørge for at dine barn kom seg trygt til skolen?

Om ingen kunne sørge for at du rakk det dødsviktige møtet ditt?

Om ingen kunne sørge for at du rakk fotballkampen din?

Om ingen kunne sørge for at du fikk besøkt vennene dine?

Om ingen kunne sørge for at du kom deg hjem etter en kveld på byen?

Om ingen kunne sørge for at du rakk daten du har gledet deg til?

Om ingen kunne sørge for at du ble plukket opp etter en lang dag på jobb?

Hvordan hadde din hverdag vært uten disse menneskene?

Nettopp, jeg tenkte meg det. Vi er nemlig helt avhengig av disse menneskene OGSÅ. Disse som veldig mange andre. Disse som sørger for at samfunnet vårt går rundt og som gjør det mulig for oss å rekke alt det viktige vi vil rekke.

Så takk til deg som drar på jobb hver eneste dag for å frakte meg til jobb, for å frakte skolebarna trygt til skolen, for å frakte bestefar til lunsjen i pensjonistklubben og for at dere sørger for at vi kommer oss trygt frem dit vi skal. Takk til deg som smiler og ønsker meg en fin dag når jeg behøver det. Takk til deg som sørger for at lillesøsteren min kommer seg trygt frem til skolen hver eneste dag. Takk for at du sørger for en trygg reiserute, takk for at du holder orden og takk for at du jobber både tidlig og seint.

Takk til deg som har valgt å bli bussjåfør, sånn at vi andre rekker alt det viktige vi skal. Som jobben vår, som håndballtreninga, som daten vår, som foreldremøtet og alt det andre.

Takk kjære bussjåfør.

Jeg er oppvokst på en gård og min nærmeste nabo var jordbæråkeren. Hver sommer syklet jeg til stallen for å holde på med hestene, på jordene rundt meg jobbet bøndene og det var trygt, fint og barnevennlig. Jeg har så mange gode minner derfra. Alt fra når vi barna smakte på kornet som bonden hadde gjort i stand for å sende avgårde, til vi lagde hytter på jordene av halmen som skulle fraktes videre. Eller når vi gikk på jordbærslang og spiste oss mette på jordbær lenge før middag.

I går kveld satt jeg og spiste kveldsmat sammen med familien min. På bordet sto det blant annet ferske rundtstykker, kokte egg, ost, både gul og brun, syltetøy, skinke, kjeks og i glassene våre var det melk.

På torsdag i forrige uke måtte jeg innom tre butikker for å få tak i melk, etter at alle landets hamstere hadde gått berserk i butikkhyllene. På fredagsmorgen var hyllene fulle av melk igjen. Takk og lov!

Vi har kanskje en tendens til å glemme hvor maten vår kommer fra. At den deilige fløteisen kommer fra et sted, at melken vi har i kaffen vår kommer fra et sted, at melet vi lager både vafler, brød og boller med kommer fra et sted og at maten i butikkhyllene ikke kommer dit av seg selv.

Det kommer fra jordbruket og landbruket. Fra bøndene. De som jobber døgnet rundt for at vi skal være mette i magen, de som står opp grytidlig og legger seg seint for å produsere mat og de som fortsetter å jobbe knallhardt i disse dager for å produsere, og levere.

Takk for den jobben dere gjør. Takk for at dere sørger for at vi er mette i magen, for at vi har mat på bordet og for at butikkhyllene er fulle. Takk til alle “de håpløse bøndene”, som ofte både glemmes og som oftere får en pekefinger enn det klappet på skulderen de fortjener.

Nå skal jeg lage vafler, med varer fra den norske bonden. Det gjør jeg for så vidt hele året, men det er i tider som dette jeg blir minnet på hvor viktig det er. Hvor viktig det er at vi kan produsere vår egen mat.

Heia norsk mat, og heia den norske bonden! Dere er enestående.

DEL GJERNE.