I går leste jeg gjennom et kommentarfelt på Facebook som handlet om den pågående busstreiken. Flere personer diskuterte seg i mellom og meningene var mange. To av personene diskuterte spesielt ivrig og skrev ting som at “har du valgt å bli noe så tåpelig som bussjåfør, så får du skylde seg selv”, der den andre fulgte opp med at “herregud, hva forventer man egentlig når man bare er en bussjåfør”.

Jeg har tatt mye buss i mitt liv. Jeg har tatt bussen for å komme meg til skolen, jeg har tatt bussen for å rekke fotballtreninger, jeg har tatt bussen for å besøke venner, jeg har tatt bussen for å komme meg til flyplassen, jeg har tatt bussen for å skvære opp med kjæresten min og jeg har tatt bussen for å besøke besteforeldrene mine. Jeg har tatt bussen når jeg har vært glad, når jeg har vært sint, når jeg har vært trist, når jeg har vært sliten og når jeg har vært full. Jeg har tatt bussen midt på natta, mens sola har stått opp og på julaften.

For å nevne noe.

Og jeg må bare spørre: Hvordan hadde din hverdag vært uten disse menneskene?

Om ingen kunne sørge for at dine barn kom seg trygt til skolen?

Om ingen kunne sørge for at du rakk det dødsviktige møtet ditt?

Om ingen kunne sørge for at du rakk fotballkampen din?

Om ingen kunne sørge for at du fikk besøkt vennene dine?

Om ingen kunne sørge for at du kom deg hjem etter en kveld på byen?

Om ingen kunne sørge for at du rakk daten du har gledet deg til?

Om ingen kunne sørge for at du ble plukket opp etter en lang dag på jobb?

Hvordan hadde din hverdag vært uten disse menneskene?

Nettopp, jeg tenkte meg det. Vi er nemlig helt avhengig av disse menneskene OGSÅ. Disse som veldig mange andre. Disse som sørger for at samfunnet vårt går rundt og som gjør det mulig for oss å rekke alt det viktige vi vil rekke.

Så takk til deg som drar på jobb hver eneste dag for å frakte meg til jobb, for å frakte skolebarna trygt til skolen, for å frakte bestefar til lunsjen i pensjonistklubben og for at dere sørger for at vi kommer oss trygt frem dit vi skal. Takk til deg som smiler og ønsker meg en fin dag når jeg behøver det. Takk til deg som sørger for at lillesøsteren min kommer seg trygt frem til skolen hver eneste dag. Takk for at du sørger for en trygg reiserute, takk for at du holder orden og takk for at du jobber både tidlig og seint.

Takk til deg som har valgt å bli bussjåfør, sånn at vi andre rekker alt det viktige vi skal. Som jobben vår, som håndballtreninga, som daten vår, som foreldremøtet og alt det andre.

Takk kjære bussjåfør.

 

 

 

Jeg er oppvokst på en gård og min nærmeste nabo var jordbæråkeren. Hver sommer syklet jeg til stallen for å holde på med hestene, på jordene rundt meg jobbet bøndene og det var trygt, fint og barnevennlig. Jeg har så mange gode minner derfra. Alt fra når vi barna smakte på kornet som bonden hadde gjort i stand for å sende avgårde, til vi lagde hytter på jordene av halmen som skulle fraktes videre. Eller når vi gikk på jordbærslang og spiste oss mette på jordbær lenge før middag.

I går kveld satt jeg og spiste kveldsmat sammen med familien min. På bordet sto det blant annet ferske rundtstykker, kokte egg, ost, både gul og brun, syltetøy, skinke, kjeks og i glassene våre var det melk.

På torsdag i forrige uke måtte jeg innom tre butikker for å få tak i melk, etter at alle landets hamstere hadde gått berserk i butikkhyllene. På fredagsmorgen var hyllene fulle av melk igjen. Takk og lov!

Vi har kanskje en tendens til å glemme hvor maten vår kommer fra. At den deilige fløteisen kommer fra et sted, at melken vi har i kaffen vår kommer fra et sted, at melet vi lager både vafler, brød og boller med kommer fra et sted og at maten i butikkhyllene ikke kommer dit av seg selv.

Det kommer fra jordbruket og landbruket. Fra bøndene. De som jobber døgnet rundt for at vi skal være mette i magen, de som står opp grytidlig og legger seg seint for å produsere mat og de som fortsetter å jobbe knallhardt i disse dager for å produsere, og levere.

Takk for den jobben dere gjør. Takk for at dere sørger for at vi er mette i magen, for at vi har mat på bordet og for at butikkhyllene er fulle. Takk til alle “de håpløse bøndene”, som ofte både glemmes og som oftere får en pekefinger enn det klappet på skulderen de fortjener.

Nå skal jeg lage vafler, med varer fra den norske bonden. Det gjør jeg for så vidt hele året, men det er i tider som dette jeg blir minnet på hvor viktig det er. Hvor viktig det er at vi kan produsere vår egen mat.

Heia norsk mat, og heia den norske bonden! Dere er enestående.

DEL GJERNE. 

 

Det hender man får seg en skikkelig påminnelse. En påminnelse om hva som betyr noe. En påminnelse om hva som er viktig. En påminnelse om hvor skjørt livet er.

En påminnelse som gjør at man forstår hvor teit det er å klage over at det blir mørkt tidlig (i år også gitt), at man er litt sliten etter å ha tilbragt jula sammen med familien sin eller at man har gått opp tre kilo på grunn av all julekosen.

1. juledag fikk vi alle den påminnelsen da Ari Behn valgte å forlate livet. I dag fikk vi den igjen da hans eldste datter talte for en hel nasjon. Når hun ga pårørende et ansikt. Når hun tryglet alle som syntes livet er vanskelig på ordentlig om å søke hjelp. Ikke sånn stakkars meg som må på jobb-vanskelig, men sånn jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fortsette-vanskelig.

I dag ringte jeg til en person som betyr mye for meg, men som jeg ikke har snakket med på lenge. Litt fordi jeg har syntes at det har vært litt vanskelig, men også fordi jeg har skyldt på at jeg ikke har hatt tid.

I dag tok jeg opp telefonen og tok den samtalen fordi Ari Behn sin bortgang har mint meg på det og fordi Maud Angelica minte meg på hvor viktig det er å elske mens man fortsatt er her.

Altfor ofte glemmer vi nemlig det. Akkurat som med Ari. To dager før han gikk bort lo jeg av et bilde på Facebook der han ble gjort til narr, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som gjorde det.

Jeg skulle ønske flere fortalte han hvor fantastisk han var, at han kunne føle den kjærlighet han får nå og at han kunne se hvor mye han har betydd. Hvilken forskjell han har gjort. Før han ikke orket mer.

Så la oss alle huske på det. Jeg er sikker på at mange av dere som leser har satt dere nyttårsforsetter om å bli enda litt flinkere til å spise sunt, enda litt flinkere til å trene og enda litt flinkere til å være perfekt.

Men la oss salle bli litt flinkere til å strekke ut en arm, la oss alle bli litt flinkere til å gi et smil og la oss alle bli litt flinkere til å åpne opp. La oss slutte å tro at vi er til bry, la oss slutte å komme med dårlige unnskyldninger om at vi ikke har tid og la oss slutte å tro at det helt sikkert går bra.

Ikke la Ari Behn sin bortgang være forgitt. La oss lære noe, la oss ta til oss all kjærligheten og la oss se de vi er glade i. Sånn på ordentlig. Før det er for sent. Før det ikke lenger betyr noe.

La oss drite i å snakke dritt om treneren på laget til sønnen, la oss la være å kommentere hun på spinningsykkelen på treningssenteret som ser litt rar ut og la oss la være å være kjipe.

La oss alle huske at det er gratis å være ålreit og at vi kan være der. Du kan være der.

Hvil i fred, hvil i stolhet.

– Om du behøver noen å prate med: 116 123 – 

2019 har vært opp, ned og litt til siden. Jeg har lært mye, jeg har opplevd mer enn jeg kunne drømme om, jeg har utviklet meg, jeg har forstått og jeg har driti meg ut. Ja, faktisk flere ganger. Jeg har grini mye og jeg har ledd, enda mer.

Jeg er takknemlig, jeg er stolt og jeg er rørt. Jeg er takknemlig for alt jeg har lært, alle mennesker jeg har fått vokse sammen med, lære av og ikke minst lært og kjenne. Jeg er stolt over alt jeg har fått til, alle mål jeg har nådd og hvem jeg har blitt.

Jeg er rørt over hvor mange fine mennesker det er som heier på meg, som vil andre godt og som gjør sitt ytterste for andre.

Egentlig kjenner jeg bare på en eneste stor takknemlighet. TAKK for at jeg får lov til å drive med det jeg gjør, TAKK til alle som lærer meg noe hver eneste dag, TAKK til alle som får meg til å le, TAKK til alle som ser meg og TAKK til alle som står meg nære.

… Takk til du som støtter meg!

… Takk til du som deler dine innerste tanker og følelser!

… Takk til du som stiller spørsmål og som kommer med gode ideer!

… Takk til du som har troa på meg og som forteller meg det!

… Takk til du som kommer bort og gir meg en klem. Det hender faktisk at jeg trenger den.

… Takk til du som sprer glede, gir komplimenter og sier fine ting til meg og i mine kanaler.

… Takk til du som er på laget mitt og som en en del av gjengen min.

Jeg setter så stor pris på dere alle og enhver, og vit at jeg ser dere, lytter til dere og bryr meg – Enormt. Tusen takk for at dere er så bra og for at dere gidder å følge meg gjennom tykt og tynt. Tusen takk for at dere er med på å mene, dele og gjøre verden til et litt bedre sted!

Tusen, tusen takk fra en veldig takknemlig Martine! Jeg gleder meg enormt til 2020 og til å ha med dere som heier, leser og følger på laget. Nå skal jeg logge av for kvelden, nyte, puste med magen og la alle inntrykkene synke inn.

Ja, og kanskje felle en tåre når klokken slår tolv… Jeg har en tendens til det. Jeg håper du har det fint der du er, og husk at du ikke er aleine. Det er du aldri, for jeg tenker på deg og bryr meg, med hånda på hjertet.

Godt nyttår 🖤✨

STOR KLEM FRA MEG!

Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom tre unge jenter mens jeg gikk på tredemølla på treningssenteret. Innimellom min egen pusting og pesing hørte jeg jentene prate om hva de ville studere og om hvordan de håpte fremtiden deres skulle se ut.

Under samtalen sa den ene jenta at “jeg skal hvert fall ikke drive å tørke gamle folk som ikke husker sitt eget navn en gang, i rumpa”, der den andre svarte “nei, æsj. Hvem er det som egentlig vil det egentlig? De må jo være ganske desperate”.

Akkurat som at det var det aller dummeste man kunne finne på.

Flere av mine nærmeste jobber på sykehjem og jeg vet at jobben de gjør er livsviktig. Bokstavlig talt. 

For tenk om det en dag er du som havner på sykehjem. Kanskje du ikke klarer å gå lengre, kanskje du ikke har noen pårørende lengre eller kanskje du har blitt dement?

Kanskje du er en av de som blir møtt av en ansatt på sykehjemmet hver morgen og som er livredd, eller kanskje sint, fordi du ikke husker verken hvem du er, eller hvem personen er? Da er det ganske fint med ansatte som tar seg tid til å snakke rolig til deg, til å forstå deg og til å få deg til og føle deg trygg.

Kanskje du er en av de som hver morgen må ha hjelp til å spise frokost, gå på do eller pusse tennene? Da er det ganske fint at noen har valgt å bruke sin tid på å hjelpe nettopp deg med disse tingene.

Kanskje du er en av de som trenger hjelp til å vaske deg ren og til å vaske bort uhellet du nettopp hadde? Da er det jo ganske fint at det er en på jobb som møter deg med et smil og hjelper deg.

Kanskje du er en av de som er skikkelig ensomme og ikke har noen å prate med? Da er det ganske fint at du møter sånne som venninna mi som stryker deg på ryggen og spør hvordan du har det.

Kanskje du skal huske på det neste gang du snakker nedlatende om de som gjør en av landets viktigste jobber. For en dag så sitter du der kanskje selv og er avhengig av at noen tar seg et minutt til å stelle håret ditt, til å spørre om du har hatt en fin dag eller til å tørke deg i rumpa.

Det er nemlig ingen straff å jobbe på sykehjem. Og de er ikke “bare rumpetørkere” eller “desperate”. De er sinnssykt viktige.

Så takk. Takk til deg som går på jobb og tar vare på de eldre. Til deg som bruker et ekstra minutt selv om du kanskje ikke har det. Til deg som sørger for verdighet og trygghet til siste slutt.

Takk!

– Følg meg gjerne på Instagram: @Martine.halvs –