Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom tre unge jenter mens jeg gikk på tredemølla på treningssenteret. Innimellom min egen pusting og pesing hørte jeg jentene prate om hva de ville studere og om hvordan de håpte fremtiden deres skulle se ut.

Under samtalen sa den ene jenta at “jeg skal hvert fall ikke drive å tørke gamle folk som ikke husker sitt eget navn en gang, i rumpa”, der den andre svarte “nei, æsj. Hvem er det som egentlig vil det egentlig? De må jo være ganske desperate”.

Akkurat som at det var det aller dummeste man kunne finne på.

Flere av mine nærmeste jobber på sykehjem og jeg vet at jobben de gjør er livsviktig. Bokstavlig talt. 

For tenk om det en dag er du som havner på sykehjem. Kanskje du ikke klarer å gå lengre, kanskje du ikke har noen pårørende lengre eller kanskje du har blitt dement?

Kanskje du er en av de som blir møtt av en ansatt på sykehjemmet hver morgen og som er livredd, eller kanskje sint, fordi du ikke husker verken hvem du er, eller hvem personen er? Da er det ganske fint med ansatte som tar seg tid til å snakke rolig til deg, til å forstå deg og til å få deg til og føle deg trygg.

Kanskje du er en av de som hver morgen må ha hjelp til å spise frokost, gå på do eller pusse tennene? Da er det ganske fint at noen har valgt å bruke sin tid på å hjelpe nettopp deg med disse tingene.

Kanskje du er en av de som trenger hjelp til å vaske deg ren og til å vaske bort uhellet du nettopp hadde? Da er det jo ganske fint at det er en på jobb som møter deg med et smil og hjelper deg.

Kanskje du er en av de som er skikkelig ensomme og ikke har noen å prate med? Da er det ganske fint at du møter sånne som venninna mi som stryker deg på ryggen og spør hvordan du har det.

Kanskje du skal huske på det neste gang du snakker nedlatende om de som gjør en av landets viktigste jobber. For en dag så sitter du der kanskje selv og er avhengig av at noen tar seg et minutt til å stelle håret ditt, til å spørre om du har hatt en fin dag eller til å tørke deg i rumpa.

Det er nemlig ingen straff å jobbe på sykehjem. Og de er ikke “bare rumpetørkere” eller “desperate”. De er sinnssykt viktige.

Så takk. Takk til deg som går på jobb og tar vare på de eldre. Til deg som bruker et ekstra minutt selv om du kanskje ikke har det. Til deg som sørger for verdighet og trygghet til siste slutt.

Takk!

– Følg meg gjerne på Instagram: @Martine.halvs –