Kjære du som kaller datteren min for en hore

– Gjesteinnlegg fra pappa – 

Kjære du som kaller datteren min for en hore, jeg har lyst til å si noe til deg. Oss menn i mellom.

Jeg har to døtre. Begge to har blitt kalt for horer. Både fordi de har stilt opp i en bursdag med lik kjole som en annen jente, fordi de har spilt fotball, fordi de har forelsket seg i feil fyr, fordi de har sagt i fra og fordi de er jenter. Jeg gjentar: Fordi de er jenter. Ja, det er litt sykt. Jeg er enig i det.

Jeg som pappa skulle egentlig ønske at jeg kunne beskytte døtrene mine fra alt. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne vært der i skolegården når en av gutta slenger med leppa, jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne ha vært på den festen da sønnen til en gammel kompis av meg stakk hånden ned i skjørtet til den ene datteren min, den hånden hun egentlig ikke ville fortelle meg om, for det var jo bare på tull, ikke sant. Han kødda bare. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne beskytte datteren min når noen kaller henne for en fitte i et kommentarfelt. Men, jeg begynner å forstå at jeg ikke kan beskytte de fra stygge kommentarer på nett, fra drittslengingen i skolegården og fra uønsket oppmerksomhet på fest. Uansett hvor mye jeg egentlig ønsker det.

Jeg har også en sønn. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som skrev meldinger til en jente om at hun like godt kunne ha solgt seg selv, fordi hun ser ut som en hore. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som stakk hånden sin under skjørtet til fremmede jenter bare på gøy. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som ropte hore etter en jente han ikke kunne få. Jeg vet at han kunne ha vært en av dem. For, han er jo gutt. Og det er jo noe gutter gjør – Er det ikke?

Nei. For det er ikke bare guttestreker når noen kommenterer hore på det ene bildet til datteren din. Det er ikke bare gøy når gutta kaller datteren din for en feit fitte i gymtimen. Det er ikke bare morsom når datteren din blir klappet på rumpa, fordi noen mener at de kan det.

Jeg har hatt i oppgave å passe på døtrene mine, men jeg har også hatt en oppgave med å oppdra sønnen min så han ikke roper hore etter jenta i klassen. Så han ikke ligger med jenta på festen, hun som er så veldig full, vet du. Så han ikke er en dritt. For ja, hadde han gjort det så hadde han vært en dritt.

Det har vært min oppgave å oppdra han til å være ålreit. Til å være grei. Til å vise respekt. Til å være en mann.

Det å være en ekte mann handler nemlig ikke om å ta mest i benkepress. Det handler ikke om å behandle jenter rævva. Det handler ikke om å gjøre akkurat som man vil.

Det handler om å vise respekt. Det handler om å oppføre seg. Det handler om å passe på. Det handler om å værra kar.

Så til deg som kaller jenter for horer, du som gjør ting etter å ha fått et nei og du som ikke skjønner hvor grensa går: Skjerp deg og vær litt mann. En dag er det kanskje din datter.

For det er den dagen datteren din blir kalt for en hore at du angrer på den gangen du bare lo på fotballtreninga av at en av de tøffeste gutta kalte en av jentene i klassen for en hore, for en fitte og for billig. Den gangen det bare var en guttestrek, og bare på gøy. 

// Pappaen til Martine

Det har gått opp for meg…

Det har gått opp for meg at jeg bor i en bag. Eller, ikke bare en, men flere. Jeg pakker baggen(e), er på farta, kommer hjem med baggene, vasker klær og pakker baggen(e) igjen. Vel, det er hvert fall sånn det føles. De siste ukene, eller 2019, har rukket å by på mye moro allerede, men også alt annet enn stabilitet.

På en måte så digger jeg det, for jeg liker når det skjer mye og når jeg slipper å bli rastløs, samtidig så kjente jeg i dag at jeg behøver noen dager hjemme. Jeg behøver å lage middag til et normalt tidspunkt, stå opp og legge meg i min leilighet og kle på meg fra klesskapet og ikke fra en av mange bagger.

Status 👇🏼

Du lurer kanskje på hvorfor det i alle dager er sånn, og jeg har egentlig ikke noe godt svar. Noe av grunnen er Mr.X, noe av grunnen er familie og noe av grunnen er jobb. Litt av alt blir fort mye.

I dag skal jeg hvert fall legge meg i min egen seng og det skal bli helt nydelig. Jeg skal lage middag hjemme, se på the Voice og føle meg avbalansert og rolig. Liker jeg hvert fall å tro. 

Jeg tenkte forresten at jeg skulle dele fire ting som har gjort meg glad i dag, til tross for det kjipe mandagsværet:

1. At jeg kunne se gresset utenfor leiligheten igjen. Det ga meg troa på at jeg faktisk kommer til å kunne oppleve og ligge på gresset og kjenne at sola varmer igjen, selv om det føles litt utenkelig akkurat nå.

2. Jeg har trent med Camilla! Det er helt nydelig å kunne trene og skravle samtidig!

3. Jeg våknet opp hjemme hos mamma og pappa i dag morges, og jeg fant en hettegenser jeg ikke har brukt på litt for lenge. Den ble jaggu med meg hjem! Jeg har et litt ambivalent forhold til fargen, men sånn får det bare være.

4. Jeg har fått den nyeste utgaven av Det Nye, der jeg er med på litt av hvert. Forresten, SE hvor fin forsiden er med Amalie! 

Nå skal jeg snart dra og hente en pakke, før jeg skal lage kylling, ris og grønnsaker til middag. Jeg håper at mandagen er snill mot dere💞 Vi snakkes!

// Marty

Derfor ble det slutt

Jeg husker Valentine’s Day i fjor veldig godt. Ikke fordi dagen besto av kjærlighet, røde roser og en romantisk middag, men fordi livet mitt ble snudd opp ned.

Jeg bodde i Norrköping sammen med C, fordi han spilte hockey der. Jeg elsket å bo i Norrköping! Ja, det dukket stadig vekk opp utfordringer, men vi var omringet av fantastiske mennesker, kjærlighet og opplevelser, og jeg elsket hverdagen og samholdet vi hadde der.

14.februar i fjor gikk jeg i byen sammen med to venninner. Vi hadde nettopp trent og vi skulle kjøpe noe å overraske de hjemme med. Jeg husker at C ringte meg og sa at agenten hans så etter en ny klubb for han. Det hadde jeg hørt flere ganger, men denne gangen merket jeg på klumpen i magen at det var annerledes. Men, lite visste jeg at jeg to dager senere skulle flytte fra byen jeg hadde blitt så glad i, vennene mine, livet vårt der nede og hjem. Hjem til hans gamle klubb, hjem til et hotellrom vi ikke visste hvor lenge vi skulle bo på og hjem til det jeg følte var ingenting. 

Det var tøft. Skikkelig tøft. Det var tøft å få to dager på oss til å flytte, det var tøft å si hadet til vennene våre uten å vite når vi skulle ses igjen og det var tøft å komme hjem. Hjemme var det grått, vi bodde på et hotellrom, vi varmet middag i mikrobølgeovnen og vi gikk på veggen begge to. Han hadde hockeyen, mens jeg måtte finne tilbake til hverdagen her hjemme, noe som viste seg å ikke være like enkelt.

C ble skadet og jeg slet skikkelig med å finne ut av ting. Jeg slet med å finne plassen min, jeg bodde i en koffert, vasket trusene mine i vasken på hotellrommet og utad latet jeg som at alt var fint.

Jeg og C bestemte oss for å ta en pause, og det gjorde vi. Jeg dro til New York med familien min, prøvde å finne meningen med livet, forelsket meg i byen, kom hjem og bestemte meg for å ta grep. Vi fant oss et sted å bo, jeg skulle skrive ferdig boken min, solen begynte å skinne, han var skadet, men jeg klamret meg fast i sola, boka mi og at det snart skulle bli bra.

Men, det gjorde det ikke. Avstanden mellom oss ble for stor. Han gjorde sitt, jeg gjorde mitt. Vi sluttet å prate sammen, vi sluttet å være sammen og vi sluttet med det vi egentlig var skikkelig gode på.

Vi kom oss gjennom sommeren, men så gikk det ikke mer. Det var tomt og det var helt greit, for jeg hadde ikke mer å gi, selv om jeg ikke ville noe annet i hele verden.

I dag er det et år siden vi flyttet hjem fra Sverige. Et år siden jeg ikke gjorde noe annet enn å gråte. Et år siden jeg følte at jeg mistet en stor del av meg selv. Nå sitter jeg her og ser tilbake på det hele som en enrom erfaring. Jeg har det bedre enn noen gang, jeg føler meg sterk, jeg er fornøyd og jeg er sulten på livet.

I går var jeg og så C spille kamp, og jeg ser at han er det samme. Han stråler, jeg stråler og jeg er stolt. Jeg er stolt av han, jeg er stolt av meg sjæl og jeg er stolt av hvordan vi har håndtert alt. Herregud, han er jo rå om dagen! 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette? Vel. Grunnen er at jeg i det siste har hørt ganske mange rykter og ting som ikke stemmer, og fordi jeg har lyst til å vise at man kan håndtere et brudd uten å hate hverandre, uten å snakke stygt om hverandre, såre hverandre og være uvenner.

Det har siden vi gjorde det slutt blitt snakket om utroskap, andre mennesker, heftige krangler og verre, men ingenting stemmer. Sannheten er nemlig at vi gikk hver vår vei, i stedet for å gå samme vei. Det ble kanskje litt tøft og i stedet for å hoppe i alt som skjedde sammen, så hoppet vi i det hver for oss, utviklet oss i hver vår retning og sluttet å være oss. 

Og det er helt greit. Jeg skammer meg ikke, for jeg er så takknemlig for alt jeg har lært, hvordan jeg har vokst og hvor langt jeg har kommet det siste året. For et år siden kom jeg nemlig hjem og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre med livet mitt, nå vet jeg enda bedre hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er på vei – Og det føles skikkelig bra. Kanskje spesielt når det samme gjelder C. 

// Marty

Nei, jeg drikker ikke!

Jeg drikker ikke alkohol. Det er ikke sånn at jeg syntes at alkohol er tåpelig og dustete, jeg bare velger å la være sjæl. Jeg trives bedre uten. Jeg syntes ikke det er godt. Ja, også syntes jeg selv at jeg blir et rævva menneske når jeg drikker.

Jeg skal være helt ærlig å si at det ikke alltid er like enkelt å la være. Som for eksempel når jeg kommer til et arrangement og det bare blir servert alkohol. Som når jeg ikke blir invitert med ut, fordi jeg ikke drikker. Eller når jeg blir invitert, kun fordi at jeg da kan rydde opp og passe på “alle andre”.

La meg presentere deg for en helt vanlig samtale på en fest:

– Hva vil du ha å drikke?

Gjerne noe alkoholfritt.

– Hva?! Drikker du ikke?

Nei, det gjør jeg ikke.

– Jo, kom igjen. Litt kan jo ikke skade. 

Nei, men jeg vil ikke.

– Hvorfor drikker du ikke?

Fordi jeg ikke har lyst egentlig.

– Oi, er du gravid?

Nei, jeg er bare ikke keen på å drikke.

– HÆ, er du ikke keen på å drikke?! 

Ehm, nei. Det er jeg ikke.

– Da kan du jo kanskje hjelpe til med å rydde opp her og passe på de andre da?

Barnevakt og vaskehjelp med andre ord?

– Er du ikke litt redd for å bli kjedelig når du ikke drikker?

Sikker på at det ikke handler mest om at du er redd for at jeg skal huske alt du gjør da?

– Forresten. Kan du kjøre meg hjem i natt?

Ja, jeg er jo på fest for å være taxisjåfør.

– Sorry, men det blir så kjedelig hvis du ikke drikker, så du er ikke invitert dessverre.

Fett at alkohol er limet i et vennskap og at man må drikke for å være med.

Som en “ikke-drikker” så opplever jeg å høre ganske mye rart, og ja, jeg føler stadig vekk på presset om å drikke alkohol. Jeg føler at det er en forventing til at alle skal digge alkohol, at alkohol er høydepunktet i løpet av helgen for mange og at det automatisk står “kjip” i panna på meg fordi jeg ikke drikker.

Men det er ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg om hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg om hvorfor jeg velger å ikke drikke? Jeg er ingen taxisjåfør, vaskekjerring eller mamma fordi jeg syntes at Pepsi Max er diggere enn mojito – Og det får da jaggu værra greit👊🏼

God helg, edru eller ei!

// Marty

 

 

HAPPY F*UCKINGS VALENTINE!

Hurra for Valentine’s Day eller for 14.februar for de som ønsker å kalle dagen for det! Hurra for roser, stygge hjerteputer fra Nille og kliss på Instagram. Som jeg elsker det. 

Som jeg elsker dyre middager, heite filmer, klissete oppdateringer fra nyforelskede par og “har du ikke husket å kjøpe gave til din kjære enda”-reklamer som slår meg i trynet hvor enn jeg går.

Okei, jeg høres kanskje gretten og singel ut, men la meg gi deg seks grunner til at du kan drite i Valentine’s:

1. Det koster penger. Valentine’s Day koster penger, ferdig snakka. Selvfølgelig går det an å gjøre noe for din kjære uten at det koster penger, men i utgangspunktet er jo denne dagen til for at handelstanden skal tjene penger på at vi skal kjøpe “I LOVE YOU”-bamser og sjokkis.

2. Det er fullt. Det å gå på kino eller ut å spise middag på Valentine’s Day kan nesten være som å handle på Black Friday.

3. Det er altfor høye forventinger! Og det får jeg panikk av selv. Jeg har i ukesvis lest innlegg og tips inn mot Valentine’s og jeg har falt av for lengst. Jeg blir glad for et klapp på rumpa og en hyggelig melding, jeg trenger ikke et helikopter til Paris og roseblader i hele leiligheten. Men ja, det er meg. 

4. Det er bortkasta. En god middag, blomster eller en massasje er aldri bortkasta, men de hjertegreiene mange butikker selger er i mine øyne sjukt bortkasta. Hvor skal man gjøre av det, liksom? Har du sett alle de sinnsykt stygge tingene som skal symbolisere kjærligheten man føler for hverandre?

5. Gaver…….. For det første så er det vanskelig å kjøpe gaver og for det andre så syntes jeg at det er en anledning til å gi gaver HELE TIDEN. Og hvem tjener på det? Jo, butikkene og bloggerne som frister med HELT EKSLUSIVE rabattkoder bare til deg.

6. Det er 364 andre dager i året å være romantisk på. Det er fint at vi feirer kjærligheten, men det er like viktig å feire den ALLE andre dager i året også. Den trenger ikke å være 14.februar for at man skal kunne kjøpe blomster til en man er glad i!

Okei, kanskje noen påstår at jeg bare er gnien og furten nå, men det er helt greit. Jeg skylder på at det er fordi det for meg er en helt vanlig torsdag. Ja, bortsett fra alle de forelskede parene og stygge hjerteputene i butikkene. Haha!

Jeg er dønn alene i dag, siden han jeg dater er alt annet enn tilgjengelig. Jeg skal derfor benytte muligheten til å legge bena høyt, spise is rett fra boksen og se akkurat hva jeg vil på TV, for hvis jeg ønsker meg roser i senga og haugevis av gaver, så tror jeg jaggu at jeg må sette på en film. Og du? Det er HELT greit!

// Marty

Hei, din drittsekk!

De siste ukene har det kommet haugevis av snø, og selv er jeg møkkalei. Ikke nødvendigvis av snøen, men av all måkinga. Jeg banner, sverter, fryser og klager over at jeg ikke gjør noe annet. Kanskje du kjenner deg igjen? For til tross for at det er vakkert med all snøen og at skiløypene er strålende, så skaper det også et enormt kaos med all snøen som kommer.

Tidligere i dag kom jeg over en sak i lokalavisa mi. Brøytemannskapene i nærmiljøet fortalte om hvordan folk behandler de og jeg er mildt sagt i sjokk. De kunne fortelle om trusler, om folk som viser fingeren og at folk slår etter brøytemaskinene og brøytemannskapet. Og vet du hva? Jeg blir brydd. Skikkelig brydd. 

Like brydd som når jeg leser Facebookstatuser skrevet av folk som irriterer seg over at de våkner av brøytebilene midt på natten og som kaller brøytemannskapet en gjeng med drittsekker.

For kom igjen folkens! Hva i alle dager skulle vi gjort uten? Jeg er evig takknemlig ovenfor de som tar jobben, ovenfor de som dropper nattesøvnen og ovenfor de som gjør det mulig for meg å komme meg på jobb om morgenen, å rekke det jeg skal og kjøre trygt på veiene. De jobber døgnet rundt for at vi skal rekke spinning, henting i barnehagen og de dødsviktige morgenmøtetene våre.

Vi er faktisk totalt avhengige, så kan vi ikke heller snu rumpa til og sove videre, i stedet for å stå opp og vise fingeren til han som er ute og måker snø for oss midt på natten? Kan vi ikke heller vinke og si takk, enn å slå etter brøytemannskapet? Kan vi ikke slutte å være så forbanna bortskjemte, gretne og kjipe og slutte med sinte Facebook-statuser på de som faktisk gjør en heroisk innsats?

De som måker veiene for oss er ikke en gjeng med drittsekker, de er en gjeng med hverdagshelter og jeg hyller de. Så flytt deg, hold kjeft og vær litt takknemlig!

Takk til alle som tar jobben. Verden stopper opp uten dere.

// Marty

 

 

 

Det skjer ytterst sjeldent

Akkurat nå ligger jeg på sofaen og hvis jeg skal være helt ærlig så verker det i de fleste delene av kroppen min akkurat nå. I helgen har jeg nemlig spilt futsal (innefotball) og det har vært skikkelig gøy. Faktisk var det litt som å være 14 år og være på cup igjen, og det var helt nydelig – Med unntak av at kroppen har fått skikkelig juling.

Det skjer ytterst sjeldent at jeg ikke oppdaterer bloggen, men på lørdag skjedde det og jeg skylder på at jeg var kaputt. Hvis du tror jeg tuller eller at jeg overdriver, så kan kanskje dette bevise at jeg ikke gjør det:

Jeg minner om at det var på lørdag, så da kan du jo tenke deg hvordan jeg hadde det i går. #Detsnakkerviikkeom. Det ser kanskje ut som at jeg hadde det forferdelig, og det hadde jeg på en måte, men på en annen måte så hadde jeg det veldig fint, for jeg ELSKER å spille cup, innefotball og det samholdet som hører med.

I dag begynner jeg heldigvis å bli meg selv igjen, og det er jeg veldig glad for. Til tross for at kroppen har vært kronisk vond i helgen, så fikk jeg på meg joggeskoa (og ja, broddene) tidligere i dag og jeg fikk gått meg en lang tur, noe jeg tror gjorde susen for både kropp og sjel.

Ellers har det faktisk ikke skjedd så mye bloggvennlig i dag. Jeg antar nemlig at klesvask, yoghurt til lunsj og mail ikke er så kult å lese om. Jeg har nemlig hatt hjemmekontor idag, noe som innebærer at ting som ikke blir gjort ellers, har blitt gjort i dag. Det må til, selv om det ikke akkurat er den kuleste delen av jobben!

Planen i kveld er å henge med Mr. X som jeg ikke får sett resten av uken, spise takeaway, se på The Voice og kurere de siste vondtene fra helgen. Det ligger altså an til å bli en helt prima mandagskveld.

Jeg lurer forresten på om det noen gang har tenkt til å slutte og snø. Og nei, dette har ikke blitt en værblogg selv om jeg har snakket mye om været i det siste. Jeg lengter bare litt etter sommeren skjønner dere.

La oss derfor bruke de sekundene det tar og sveipe forbi dette bildet fra i sommer mens vi tenker på det…:

Dette bildet er forresten bakgrunnen på mobilen min, så hver gang jeg ser ut og på gradestokken så ser jeg på dette bildet for å minne meg selv på at det er lys i enden av tunnelen.

Jeg håper at mandagen deres har vært bra, at dere har det fint og at dere har noe å glede dere til <3

Vi snakkes!

// Marty

Jeg begynner å miste troa

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

I går satt jeg og pratet med mamma. Vi prater om det aller meste, og vi kan ha samtaler der vi både er enige og uenige. I går fortalte jeg mamma om hvor teit jeg syntes det er med fyrer på for eksempel Tinder eller, ja, for så vidt Instagram, som later som at de er noe de ikke er.

Jeg fortalte at jeg syntes det er så teit med de som skriver at de er fotballspillere, men som i realiteten sluttet å spille fotball da de var 18 år på grunn av russetiden og som aldri har spilt noe høyere enn 4. divisjon. Jeg fortalte også om hvor teit jeg syntes det er med de som én gang sommeren 2016 fikk prøvekjøre den dyre bilen til onkelen sin og bruker det som bilde på Tinder.

For min del blir det tydelig hva de holder på med og stort sett så tar det ikke så lang tid før man klarer å legge sammen to og to, og til man forstår tegninga.

Bakgrunnen for samtalen var egentlig at jeg hadde vært inne på en restaurant og bestilt med meg mat hjem. Fyren som tok i mot bestillingen fra de foran meg sto og skrøt av sin idrettskarriere og av hvor god han hadde vært, mens jeg visste hvem han var og at ingenting av det han sa stemte. Vi snakker ingenting. 

Etter at jeg hadde uttrykt min frustrasjon til mamma, så svarte hun bare “men hva skal man gjøre for å rekke opp i dagens samfunn da, Martine?”.

Og jeg ble sittende å tenke. For selv om det er litt irriterende, så hadde mamma jaggu et poeng. Igjen. 

Jeg vet med meg selv at jeg er litt sær. Eller, ikke litt en gang. Jeg er sær, eller, kanskje vi heller kan kalle det målbevisst? Jeg ønsker å lage meg en god karriere, jeg ønsker å ha en god og stabil økonomi, jeg ønsker å kunne kjøpe meg fine ting, jeg ønsker å stifte familie, bo i drømmehuset og kjøre drømmebilen. Vel, jeg forstår at det i bunn og grunn er det mange av oss ønsker, men med hånda på hjertet… Matcher du ikke drømmen min litt en gang, da er du ikke så attraktiv. For selv om du ser ut som en drøm og kanskje oppfører deg som en drøm, så er resten av pakka minst like viktig. Jada, jeg vet at drømmehuset ikke nødvendigvis gjør en lykkeligere og alt det der. 

Æsj, nå hørtes jeg kanskje knallhard ut, men hallo. Det er jo faktisk livet mitt det er snakk om!

Mamma har et poeng, for vi har laget oss en sinnssyk standar og det er vanskelig å strekke helt opp. Man skal ikke lenger bare se greit ut og oppføre seg bra, alt annet skal også være på stell og aller helst perfekt. Kanskje det er grunnen til at mange av oss leter oss i hjel etter valget av partner? Kanskje det er grunnen til at mange av oss gir slipp på forhold som egentlig kunne blitt skikkelig bra? Rett og slett fordi pakka er så viktig for oss.

Jeg elsker eventyrfilmene der prinsen forelsker seg i tjenestepiken, men hvor ofte skjer det egentlig i virkeligheten og hvis det skjer, lar vi det fortsette eller fortsetter vi å lete fordi økonomi, status og den så kalte “pakka” med fin leilighet, deilige ferieturer og fin bil er viktigere enn den virkelige kjærligheten?

Det er jo egentlig skikkelig synd at SÅ mange av oss føler et behov for å late som vi er noe vi ikke er, men jeg skjønner det. Jeg skjønner det fordi jeg senest denne uken har en bekjent som dumpa en fyr fordi han jobba på en bensinstasjon og ikke hadde noen andre visjoner. Fordi han elsket jobben sin. Min bekjente studerer til å bli lege, og for hun kunne ikke se livene deres sammen om 10 år. Er det innafor, eller er det bedritent? Selv klarer jeg liksom ikke helt å bestemme meg, samtidig som jeg ikke klarer å klandre henne.

Det ligger jo kanskje noe der at like barn leker best. Det er kanskje en grunn til at idrettsutøvere ofte finner hverandre, det er kanskje en grunn til at kjendiser dater kjendiser og det er kanskje en grunn til at veldig mange finner partnere i samme omgangskrets.

Personlig liker jeg egentlig å tro at kjærligheten trumfer alt som heter status, penger og hvem man er, men jeg må ærlig innrømme at jeg kanskje har mistet litt troen på det.

Hva mener du? 

// Marty

 

I dag er jeg forbanna!

Kjære Erna Solberg.

Jeg kunne egentlig ønske at jeg kunne skrive om hva jeg har på meg, hva jeg shoppet i går eller hva jeg skal spise til middag idag, men akkurat nå finnes det faktisk viktigere ting å skrive om.

I dag er jeg er nemlig forbanna. Jeg er forbanna på vegne av landet mitt, jeg er forbanna på vegne av min generasjon, jeg er forbanna på vegne av oss kvinner, jeg er forbanna på vegne av homofile og jeg er forbanna på vegne av alle du tillater at det køddes med.

Jeg har i utgangspunktet stor respekt for deg og jeg har støttet deg i det meste. Men at du som statsminister og som kvinne tillater at din borgerlige regjering gjennomfører den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført gjør meg sint.

Det at en ministerpost nå er endret fordi politikeren som skal ha dette vervet synes det blir for problematisk å håndtere likestillingsspørsmål, synes jeg er rett og slett er helt på trynet.

Det gjør meg sint at likestillingsansvarlig flyttes over til kulturministeren fordi LHBT blir vanskelig for Ropstad og KrF å håndtere.

Det gjør meg sint at du tillater et parti med en oppslutning på fire prosent innskrenke mine grunnleggende rettigheter til å bestemme over egen kropp.

Det gjør meg sint at den nye barne- og familieministeren nekter å delta i homoparaden i Oslo Pride.

Det gjør meg sint at kvinnekroppen har blitt brukt som et forhandlingskort.

Det gjør meg sint at dere ber oss føde flere barn, samtidig som du gir KrF vetorett på biotekniske spørsmål.

Det gjør meg sint fordi det virker som at dere er på vei bakover, og ikke fremover.

Det er jeg og min generasjon som skal ta over. En dag er det en fra min generasjon som skal bli statsminister. Det er min generasjon som skal lage de neste barna. Det er min generasjon som skal ta over. Det er min generasjon som skal leve med de brutale klimaendringene som skjer. Det er min generasjon som skal føre videre våre verdier, hva vi står for og hvem vi er. Og i min generasjon er vi homofile. Kvinner ligger med kvinner. Menn ligger med menn. Kvinner tar abort. Menn aksepterer at vi er forskjellige. Kvinner har de samme rettighetene som menn.

Min generasjon er forbanna bra, og det gjør meg sint at du tillater at det køddes med mulighetene våre, friheten vår og livene våre.

DEL GJERNE. 

// Marty

Er det greit å ligge med eksen?

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

______________________________________________________________________________________________________

Jeg husker skikkelig godt da jeg kom over en artikkel i et blad da jeg var 12 år gammel. Jeg satt på venterommet hos legen, leste i eldgamle blader og hørte på folk hoste. Det er alltid like hyggelig. Artikkelen handlet om kjærlighetssorg, om ekser og om man kunne være venn med eksen sin. Martine på 12 år sugde til seg alt hun kunne og bet seg ekstra godt fast i den avsluttende setningen “det å være venn med en eks er som å ta vare på den døde hunden sin”. Herregud, så brutalt. Da hadde jeg akkurat sluttet å flørte (som jeg kalte det) med en fyr på naboskolen, som jeg ikke en gang husker etternavnet på den dag i dag.

Fra og med da bestemte jeg meg for at det var sånn det skulle være, men heldigvis har jeg endret litt mening de siste årene. Kanskje aller mest da jeg faktisk fikk min første ordentlige eks. For vi kranglet ikke, vi hatet hverandre ikke og vi fungerte godt som venner, så hvorfor i alle dager kunne vi ikke fortsette med det? Det sier seg kanskje selv at det i lengden blir vanskelig, men for min del var det helt naturlig å ha en vennskapelig tone og snakke om, og med hverandre med en hyggelig tone. Man må jo ikke hate noen hvis man ikke må, eller? Selv om det er en eks?

Jeg forstår at det kommer helt an på hvordan situasjonen er og jeg har også ekser jeg ikke har noe med å gjøre, som jeg aldri tenker på og som jeg aller helst ikke vil tenke på. På en måte tror jeg det er fordi vi var så ferdig med hverandre, eller, jeg med de, fordi det ikke var noe match og fordi det ikke fungerte. Samtidig så har man jo hatt en tid sammen, som forhåpentligvis hvert fall var litt ålreit, og personlig syntes jeg det kan – merk deg kan – være hyggelig og treffe på de, si hei og hade. Spesielt hvis jeg er ekstra digg den dagen (helst ikke ellers).

Når jeg stilte spørsmål om hva jeg burde skrive om i denne spalten svarte nesten litt for mange at de ønsket å lese om ekser, om det er dumt å ligge med eksen og om man faktisk kan være venn med eksen. Jeg er ingen ekspert, men jeg vet at det kan være svært ålreit å ligge med eksen, at det kan være svært dumt, at det går fint å være venn med eksen og at det går helt fint å ikke være venn med eksen. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar, og det er jo det som er så forbanna frustrerende.

De fleste av oss vet jo at det kanskje ikke er lurt å ikke ligge med eksen, men hvor fristende er det ikke å sende en liten melding når man ligger ensom på sofaen en søndagskveld eller når man sent en lørdag er på vei hjem fra byen? Man mister jo alt som heter sunn fornuft, og det er både deilig, og brutalt på en gang. Hvert fall for meg. 

Men…

Er det greit å ligge med eksen? Ehm, ja. Selvfølgelig er det greit! Om det er lurt er en annen sak. En eks kan jo være en eks fordi man ikke fikk livene til å fungere sammen akkurat da, det kan være en eks fordi man behøvde noe annet akkurat da, det kan være en eks fordi h*n var utro, det kan være en eks fordi man mistet følelsene for hverandre, det kan være en eks fordi man ble dumpa. Det finnes så mange muligheter, og jeg har jo tro på at ting kan ordne seg og jeg kjøper ikke nødvendigvis argumentet om at “det er en eks for en grunn”, for man ble jo også sammen av en grunn. Jeg tror i utgangspunktet at det er lurt å finne seg en annen om man vil det og at det er lurt å ikke plage seg selv med en eks eller flere, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den rette til å si det.

Æsj. Jeg føler at det var like komplisert å skrive noe klokt om dette, som det faktisk er med en eks. Alle brudd er jo forskjellige, alle mennesker er forskjellige og alle saker er forskjellige. Personlig tror jeg hvert fall at det er viktig å ikke plage seg selv med en eks, å ikke la eksen ødelegge noe for deg og ikke minst ha det bra med seg selv. Det er jo egentlig alfa og omega. 

Hva mener du? Kan man være venn med eksen? Og… Er det greit å ligge med eksen? 

// Marty