Noen dager

Hei, 

Mitt navn er Martine Halvorsen og jeg er 18 år.

Jeg syntes det er gøy å være med venner, jeg syntes det er gøy å trene og jeg syntes det er gøy å ta fine bilder og legge ut på Instagram. 

Noen dager, har jeg ikke lyst til å være med vennene mine, trene, eller legge ut bilde på Instagram. 

Jeg syntes det er spennende å gå på skolen, jeg syntes er spennende å lære og jeg liker jobben min. 

Noen dager, er det kjedelig på skolen, det hender at jeg ikke lærer noen ting, og at jeg vil gjøre andre ting enn å gå på jobb. 

Jeg syntes det er morsomt å være glad, leke og leve livet.

Noen dager, klarer jeg ikke være glad, har jeg ikke lyst til å leke og jeg syntes livet er litt tøft. 

Jeg er veldig glad i kjæresten min, jeg syntes det er gøy å være med familien min og spise god mat.

Noen dager, klarer jeg ikke vise at jeg er glad i kjæresten min, syntes jeg ikke det er gøy å være med familien min og jeg unner meg ikke god mat. 

Jeg tror ikke det er noe uvanlig at jeg kjenner på disse følelsene. Jeg tror faktisk at det er ganske vanlig. Jeg tror kanskje problemet er at vi ikke tør å føle på disse følelsene, fordi det bryter med det perfekte. 

Men jeg er ikke perfekt. Jeg er bare Martine Halvorsen på 18 år. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

–> Sogndal

Hei dere!

Nå sitter jeg på Gardemoen og venter på at jeg skal gå på flyet til Sogndal, Jeg skal til Sogndal for å holde foredrag på Sogndal Convetion. Jeg er så spent, og ikke minst nervøs, samtidig som jeg gleder meg MASSE. Jeg skal holde ett foredrag om: Alt jeg er. Der jeg skal prate om prestasjon, press og psykisk helse. Jeg tror dette blir super bra! 

Sjekk gjerne ut filmen av meg HER, der jeg snakker om Sogndal Convention. 

Følg meg også gjerne på snapchat utover dagen for å følge med – martinehalvs

Jeg håper dere får en super dag 🙂 

 

– Marty 

Kjære media, du gir oss spiseforstyrrelser

Når jeg ser hører jenter kaste opp frivillig på treningsstudioet, ser gutter ta ulovlige piller i sjul og jenter som aldri spiser – får jeg vondt. Jeg får lyst til filleriste de, fortelle de hvor flotte de er og hvor bra de egentlig er, men er det noen jeg får enda mer lyst til å filleriste, så er det de som fronter kampanjene som påvirker dette og oppfordrer til dette mellom linjene. 

Kroppskomplekser, spiseforstyrrelser og dårlig selvbilde blir bare mer og mer vanlig, og jeg føler tiltakene blir mer og mer brutale. Jeg får lyst til å gi jenta som kaster opp før hun skal løpe 3 mil på tredemølla en klem, jeg får lyst til å kaste pillene kompisen min tar og jeg får lyst til å smøre matpakke til hun som aldri spiser, men hjelper det egentlig å gi den klemmen, kaste pillene til kompisen min og smøre alle de matpakkene? Dette kunne like godt vært meg. Selvfølgelig kunne dette like godt vært meg. Jeg er bare heldig, som har sluppet unna – foreløpig.

Eller har jeg egentlig det – når jeg får dårlig samvittighet av å spise kake på bursdagen min, spise en ekstra tacolompe på fredagene og spise en sjokolade når jeg ser på film? For jeg tror det verken er unormalt eller feil å si at man tenker sånn – for jeg er villig til å vedde på at de aller fleste tenker disse tankene, og det er helt for jævelig. 

Jeg føler at pen=tynn, og er du ikke tynn, så er du mer lik=pent ansikt. Vi leser om konstant om “Slik blir du slank med juice”, “Nå kan du gå ned 5 kg, på 2 uker”, “Gå ned i 20 kg, på 8 uker”. Og kom ikke her at du ikke har lyst til å gå ned de kiloene, på så kort tid. For jeg er lei av holdningen som sier: Hvis du tror det er skadelig, så ikke les det. Jeg sier ikke at man ikke skal få kvitte seg med de kiloene man er misfornøyd med – jeg sier bare at måten det gjøres på er feil. 

Vi hyller magasinene og avisene når du bruker så kalte: 

Men i mine øyne – så er dette normalen. Hvorfor skal vi hylle, for noe som er normalt? Jeg forstår at plus size egentlig betyr at modellen egentlig ikke passer inn i kolleksjonene som lages og produserer – men da mener jeg at vi virkelig har et stort problem. Normalen burde ikke settes inn i en annen katogori – fordi de passer inn i normalen. 

Når media konstant hyller og oppfordrer til en kollektiv spiseforstyrrelse, er det klart at dette påvirker. Jeg snakker ikke kun om unge jenter, som kaster opp før de skal løpe 3 mil på mølla – jeg snakker om gutter, jeg snakker om damer og jeg snakker om menn. For ingen av oss er bedre enn noen andre, og de fleste av oss er i en katogori som heter plus size. Det er mediene som forteller oss hvordan vi skal bli lykkelig, hvor lykkelig vi blir av å gå ned de kiloene på de få ukene, men når i all verden begynte vi å la andre fortelle oss hva vi skulle gjøre? Det er da ikke mediene som skal fortelle deg hva du skal gjøre for å bli lykkeligere? 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

#Nettavisen #Side2 

 

 

#Slaskeladden

“Askeladden, de norske folkeeventyrs idealskikkelse, den skjulte kraft, som tilsynelatende dum og døsig venter til den rette tid kommer. Da seirer han, den yngste og foraktede, i alle prøver og vinner kongedatteren og halve riket” 

Det var en gang en gutt som het Espen Askeladd, bedre kjent som Askeladden blant gutta. Askeladden bodde lang, langt borte bak de høye fjell. Askeladden var sånn passe høy og sånn passe fin. Han pleide ofte å si at han ble finere med ett glass vin, #fordihanfortjenerdet. Askeladden var sånn passe på skolen og gjorde så godt han kunne. Han var sånn passe god i sport, men til tider var han litt for kort. Askeladden var glad i damer, og var et råskinn på tinder, en gang matchet han faktisk med en amerikaner. Han var sånn passe rask på replikkene, men fikk dessverre sjelden de fineste damene, med de beste ****** (kjolene med) prikkene. 

Askeladden elsket å henge med gutta, og brukte mye tid på å passe inn, #enavgutta. Han likte spesielt godt når dama til han ene av gutta var med, for hun hadde de fineste puppa. Han slet mye med seg selvfølelse, #tabu, men han prøvde å ikke bry seg så mye – og drakk på seg en bedøvelse. Han sparte til langt hår, og solgte både gamle fotballsko og iPaden til eldste broren i går, for å få råd til russebuss, noe de andre får. Askeladden var ung og det hendte at noen kalte han dum. Til Askeladdens ulempe var han liten og døsig, og et hode kortere enn alle gutta – og hun som fekk han helt på tuppa, #prinsessa. 

Faren til Askeladden kjørte golf, og dessverre ikke like fin bil som faren til Rolf, #taper. Faren til Askeladden hadde tre jobber, og den ene var å produsere kobber. Askeladden nekta å jobbe, for han ville leve livet – med både corona, gutta og medlemskortet på helsestudioet, #SK16. Askeladden likte å slå ut håret når var var invitert på fest, og en gang var han så uheldig at han måtte kjøpe en graviditetstest. Askeladden var hodestups forelska i hun som fikk han helt på tuppa, #Prinsessa, som var sammen med en av de store gutta. Hun var sammen med en ekte mann, som skrev sanger om både utslåtte tenner og skam. 

#Prinsessa var både fin, høy og russepresident – faktisk var hun ganske kjent. Hun kjørte rundt i en Mercedes Benz, #pappabetaler, og hun var helt rå på vorspieltaler. Askeladden var ofte sjenert, når han rava rundt, men en promille nærmere null, i hennes selskap i håp om å få en håndfull… 
Det hadde han arvet av moren sin, som var mer opptatt av mindfullness og gym, #egentid. Hun jogga til jobben og dro på Pilates på kvelden. Hun drakk smoothie til kvelds, sju dager i uka, og gikk alltid sur til sengs. Hun gikk i store bukser og tok bare trikken, for hun ville overhode ikke la miljøet i stikken. 

Askeladden gledet seg stort til russetiden, for da ville han prøve å kapre #Prinsessa sitt hjerte og ta hun med til Syden, og ha hun litt på siden. Han gledet seg sykt til fyll og vold, skamløse netter og #eksamensstyk. 

Forsettelsen på dette eventyret kan vi vel, hæsjtag: BI, Rhodos og skjorte eller sleik. Hurra for Askeladden aka Slaskeladden, #NullGolf. 

For snipp snapp snute, så var Slaskeladden ute. 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

– Marty 

Bad updates

Hei dere!

Beklager for litt dårlig updates de siste dagene. Jeg har hatt tentamen både tirsdag, i går og idag! WOW, for et kjør. Men nå er jeg ferdig, så det er sinnsykt deilig. Det er litt ironisk hvor lenge jeg har gått og gruet meg til disse dagene, også er det plutselig over. På tirsdag hadde jeg mattetentamen, hurra! Matte er virkelig mitt dårligste fag, og for å være helt ærlig – så har jeg bare mål om å stå. Litt tabu kanskje å si det, men helt ærlig… Jeg er ikke bedre! Utrolig nok så gikk det greit tror jeg, så det blir nok karakter i matte på meg i år også.
I går var det spansktentamen, hehe. Det er litt det samme med spansk og matte for meg altså…. Like svak i begge fagene. Egentlig er det litt synd, for jeg syntes spansk egentlig er litt kult og det hadde jo egentlig vært morro å kunne prate det. I dag derimot var det norsk, og det gikk helt greit. Jeg savner norsken på ungdomsskolen der vi bare kunne skrive i vei om det som falt oss inn, og fantasere til tusen. Diktanalyser og den slags er liksom ikke like spennende syntes jeg… Menmen, sånn er det! Det blir litt roligere dag imorgen hvertfall, før jeg reiser til Sogndal på lørdag for å holde foredrag. Det gleder jeg meg masse til! Hvis du ikke vet hva det dreier seg om, så kan du sjekke ut innlegget jeg skrev om det HER

Uansett, nå er jeg ferdig med tentamene for i år, så nå er det bare å glede seg til eksamen 😉 

Håper dere får en fin dag videre!


 

– Marty 

SYKT STERK

Hei! 

For noen uker siden ble jeg intervjuet av magasinet Krigsropet angående generasjon prestasjon og min historie, og min deltakelse i Sykt Perfekt. Intvjuet ble publisert for noen dager siden, og jeg tenkte å poste det her! Krigsropet kan forøvrig bli kjøpt på blandt annet Fretex! 

Sykt sterk?

Martine Halvorsen prøver konstant å ta utfordringer på strak arm, men nekter å ta imot hjelp for ting hun sliter med. ? Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke, sier hun i tv-dokumentaren Sykt perfekt.

? Det er så deilig, i dag har jeg sminket meg for første gang på to uker!

Martine Halvorsen har akkurat kommet hjem fra sykehuset. Årevis med langvarige hodepineanfall på grunn av stress og taklinger på fotballbanen har satt henne ut av spill. Tvunget henne til å prøve å la skolebøkene ligge et par uker. 

I tv-dokumentaren Sykt perfekt har vi sett 18-åringen spise omtrent hvert eneste måltid mens hun er på vei til skolen eller leser til en prøve. Hun lever  et liv der mest mulig presses inn i løpet  av et døgn, og dagen ikke er over før alle gjøremål er utført 110 prosent perfekt. Hun er en del av «generasjon prestasjon», der presset fra alle kanter gjør at det koker over for mange.

? Hvis jeg skulle presentert meg for noen som ikke kjenner meg? Jeg tror jeg ville sagt at jeg er en blid og positiv jente, det er det jeg ønsker å framstå som, sier Martine fra kjøkkenkrakken.

Håret er tullet sammen i en ball på toppen av hodet, og olaskjorta er akkurat passe avslappende å gå i. Neglene er nylakkerte, ansiktstrekkene fremhevet av rouge, eyeliner og ekstra vipper.

? Det som har vært utfordrende for meg, er at jeg har sagt ja, ja, ja til alt. At jeg ikke har klart å sette ned foten, er kanskje det som har stressa meg og gjort at jeg har fått en så hektisk hverdag. Jeg er en liten Duracell-kanin.

Liv uten pauseknapp

«Unge norske jenter gjør det bedre på skolen enn noensinne. Bruker mindre rus og er mer pliktoppfyllende enn før. Men aldri har de slitt mer med stress og psykiske plager. Mange sliter med konstant dårlig samvittighet og angst som resultat av indre og ytre press»,

lyder vignetten til Sykt perfekt. Vi møter jenter med angst, kroppskomplekser og prestasjonsjag. Jenter som dras i ulike retninger av samfunnets, familiens og sine egne forventninger og stresser så mye at de blir syke. De jobber med å fjerne presset, men det er ikke enkelt.

«Jeg smiler hele dagen, men ingen vet hvordan jeg egentlig har det», sier Martine i første episode.

«Når jeg er helt alene og ingen kan se og ingen kan vite og ingen kan høre, og det er ingen å dele med, så er det et lite øyeblikk der det er greit å bare være meg. Da kan tårene komme.»

Da Martine var 11 år gammel mistet hun en god venninne i en bilulykke. Mens alle andre gråt etterpå, reagerte Martine med sinne og glattet over  følelsene med å smile. Hun ble voksen over natta og løp inn i fotballen.

«Jeg har aldri vært hos doktor, lege, psykolog eller noen ting. Og det skal jeg ikke heller. Det er ikke et alternativ å møte veggen, så det skal jeg ikke», sier hun i serien. Jentene i Sykt perfekt er tilbudt hjelp, men Martine ønsker ikke å ta den imot. Hun skal klare seg selv.

? Er du alltid så sterk?

? Jeg liker i alle fall å late som at jeg er det, sier Martine fra den høye krakken.

? Jeg gråter sjelden. Foreldrene mine og kjæresten min er de eneste jeg tillater meg å åpne meg for. Siden ulykken skjedde, har jeg bygd opp en fasade der alle andre skal få vise følelser, men ikke jeg. Men det jobber jeg med nå, og det vil nok ta tid.

På tv dingler et gullkors rundt halsen hennes, i dag glitrer et annet rundt håndleddet.

? Jeg går på kg (Kristelig Gymnasium), og det er ingen i familien min som er troende, men jeg har alltid vært litt troende, forklarer hun og ser seg tilbake.

? Jeg trodde på Gud fram til ulykken. Da var jeg veldig bastant på at nei, Gud finnes ikke.

Martine på elleve år forsto ikke hvordan Gud kunne eksistere, når noe så vondt kunne skje. Det vanskelige spørsmålet er der fortsatt.

? Nå vet jeg ikke om jeg tror. Jeg går på en kristen skole og lytter til det de har å si. Jeg finner roen av å gå i en kirke, tidligere ble jeg bare sint fordi jeg forbandt den med død og begravelse. Men det er flott og vakkert der. Samtidig sitter angsten og følelsene fra ulykken fortsatt i meg.

Klage på et tall

Et av temaene Sykt perfekt tar opp, er karakterpress. I dokumentaren er Martine så sikker på at hun ikke vil bli fornøyd med karakterkortet, at hun nekter å se på det i timen sammen med de andre.

? Hva skal til for at du skal føle deg god nok?

? Det lurer jeg også på. Jeg tror egentlig ikke at de som bare får femmere og seksere føler seg gode nok heller, de har jo andre ting. Vi er altfor opptatt av karakterer. Om du står eller stryker, er du da et godt menneske for det!

? Hva oppnår du ved å prestere?

? Jeg skulle gjerne sagt at jeg får god selvfølelse, at når jeg presterer føler jeg meg bra. Jeg gjør det der og da, men med en gang jeg har oppnådd noe, lengter jeg etter å oppnå noe nytt. Det er kanskje det med flink pike-syndromet, det er hele tiden noe som må oppfylles. Akkurat nå venter jeg på å finne ut hva som er det neste store prosjektet, det er godt, sier hun.

Når presset blir for stort, hjelper det å trene. Sammen med familien og kjæresten kobler hun også av.

? De aksepterer meg som den jeg er, og definerer meg ikke utfra karakterene. De bryr seg bare om hvem jeg er som person.

Martine har lenge drømt om å bli profesjonell fotballspiller. Forsvarsspilleren kom inn på rekruttlaget til Stabæk i juli i fjor og var et steg nærmere landslaget. Men i fjor høst ble drømmen knust, Martine skadet ankelen og er satt ut av proffspill i 18 måneder.

? Med den skaden er det vanskelig å komme tilbake, men det er ikke noe vits i å sette seg ned og grine. Jeg har så mye annet i livet som er bra. Man må bare komme seg videre, det er mange eventyr som venter.

«Ikke et offer»

Martine er, som de fleste andre på hennes alder, aktiv i sosiale medier. På Instagram legger hun ut sminke- og motebilder, mens på martinehalvs.blogg.no tar hun opp temaer som mobbing, selvbilde og samfunnets forventninger.

? Kan jeg hjelpe én person er det bra, hjelper jeg ti er det helt fantastisk!

Deltakelsen i Sykt perfekt har gitt Martine mye oppmerksomhet. På bloggen forteller hun om at hun i det ene øyeblikket får takk fra en vilt fremmed mann på et kjøpesenter for at hun har hjulpet ham med å forstå hvordan datteren har det. I det neste øyeblikket får hun en melding fra en venninne som forteller at andre har begynt å prate nedlatende om henne etter at hun var på tv.

Noen uker tidligere skrev Adelina Trolle Andersen, praksisvikar i Aftenpostens Si;D-redaksjon, et innlegg med tittelen «Sykt perfekt? Nei, bare sykt selvopptatt», der hun hevder at jentene tar på seg en offerrolle og at de selv skaper presset. Martine var raskt ute med å svare, det reflekterte blogginnlegget endte på aftenposten.no og verdidebatt.no.

? Jeg har aldri sagt at jeg er et offer. I serien presenterer jeg bare hvor slitsom det er å kombinere et helt vanlig toppidrettsliv med skole. Hvor egoistisk det er, at du må droppe venner og ting som egentlig betyr mer for å følge drømmen din, sier hun.

Sammenligningskultur

Ifølge NOVA-undersøkelsen Ung 2015, sliter mange ungdommer med fysisk og psykisk helse. De stresser, bekymrer seg ofte og tenker at «alt er et slit».

? Kommer dette presset fra ungdommene selv, foreldrene eller samfunnet?

? Det er nok en kombinasjon, sier Ingunn Størksen, professor i pedagogisk psykologi ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

? Ungdommene skal ikke bare prestere på skolen, men også på idrettsarenaer, i forhold til kropp og utseende og med tanke på å være spennende og unik. De nye mediene åpner opp for en voldsom sammenligningskultur, og det som legges ut er ofte sminket, redigert og fikset opp, sier Ingunn som også er soldat i Frelsesarmeen.

? Hvilke følger kan du se av dagens fokus på å prestere?

? Et overdrevet fokus på prestasjon kan bidra til psykiske plager og lidelser og et nedbrutt selvbilde.

Det er en større andel jenter enn gutter som sliter psykisk i tenårene, og det er også oftest jentene som dras fram i diskusjoner om ungdomspress.

? Jenter er mer sårbare for å få symptomer på angst og depresjon i denne alderen. Samtidig vet vi at jenter ofte får bedre karakterer enn gutter, og at de også gjerne er mer aktive på sosiale medier. Det kan tenkes det er en sammenheng her. Kanskje pålegges jentene mer press enn guttene både fra omgivelsene og fra dem selv? Samtidig kan også gutter oppleve press og krav, og det er viktig å ikke glemme gutter som sliter, sier psykologen.

For å dempe dette har lærere, foreldre, trenere og andre voksne et viktig ansvar, mener Ingunn.

? For at barna og ungdommene skal ha det bra, er det veldig viktig at de kjenner kjærlighet uavhengig av prestasjon. De trenger en trygg og varm voksen som viser at han eller hun bryr seg og er glad i ungdommen helt uavhengig av prestasjoner.

Et annet konkret tiltak for å dempe presset, er å kutte ned på aktiviteter og antallet sosiale medier man bruker. Da kutter man samtidig ned på antallet arenaer man skal prestere på.

? Som et forebyggende tiltak burde nok vi som voksne kutte ned på kanaler som Facebook, Instagram og Snapchat.Hvis man ser at barnet sliter seg helt ut, er det viktig at man er en lyttende forelder og at man søker hjelp i skolehelsetjenesten, mener Ingunn.

? Det er viktig at ungdommene får snakke om sine bekymringer, og at de virkelig blir hørt. Videre må vi skille mellom overfladisk lykke og det som virkelig gir et lykkelig liv, sier hun.

? Den grenen av psykologien som fokuserer på lykke og positive følelser viser oss at virkelig glede finnes i det å engasjere seg i noe man liker og som gir mening og utfordringer, for eksempel musikk, turer i naturen, maling eller tegning. I slike aktiviteter kan vi holde på lenge uten at vi merker at tiden går, og vi kjenner at vi er i ett med aktiviteten. Tilstanden kalles flow, og har ingenting med å prestere og sammenligne seg med andre, sier psykologen.

? I tillegg viser det seg at det å ha gode nære relasjoner, være aktiv, være oppmerksom i hverdagen, fortsette å lære og det å gi er knyttet til lykke. Her snakker man om å gi i en vid forstand; at vi engasjerer oss for noe utenfor oss selv som kan bidra til en større sak, for eksempel andre mennesker, miljøet eller samfunnet på andre måter.

? Hvilke råd gir du dine egne barn hvis presset blir for stort?

? Vi prøver å sette det hele i perspektiv. Hva så om ungdommene får et dårlig resultat på en prøve? Hvis de har prøvd så godt de kan, så er jo det kjempebra. Vi prøver å gi barna mye kjærlighet og vise dem at de er mer enn gode nok som de er, og at deres verdi ikke er knyttet verken til karakterer eller andre ting. Vi oppmuntrer dem til å finne sin egen vei og stå i mot gruppepress. Senere i livet vil de møte press i ulike retninger, og da er det viktig at de klarer å stole på seg selv. For å kunne elske andre er det viktig å kunne elske seg selv og godta seg selv som man er.

Bra nok!

I Sykt perfekt avslutter alle jentenes historier med brev de har skrevet til seg selv. Et brev der de tar et oppgjør med det de strever med, et oppgjør med det indre og ytre presset. De skriver for å gå styrket inn i hverdagen og akseptere seg selv som de er.

Martine avslutter sitt brev slik: «For jeg er bra nok, hvorfor skal jeg ikke kunne være bra nok. Jeg er flink, jeg gjør som jeg skal, jeg skulle bare ønske at jeg kunne gjort det litt bedre. Men jeg skal begynne å bli fornøyd, for jeg er som regel den eneste som klager. Så kanskje jeg skal slutte å høre på stemmen som forteller meg hvor teit det var å gjøre akkurat det, stemmen som forteller meg hvor brei jeg ser ut i den genseren, eller hvor håpløs jeg er. Kanskje hvis jeg slutter å lytte til den at den forsvinner. For jeg skal se meg selv i speilet, og se på refleksjonen av et menneske som vil, og skal, og kan.»
 

Tusen takk til Heidi Goodreid! 

 

– Marty 

Feminst, jeg?

Det hender jeg får spørsmål om jeg er feminist. Jeg flirer og sier at; nei, tja… Hvem er ikke litt feminist? 

Men så slår det meg senere at; Herregud. Det er da sinnsykt mange som ikke er “litt feminist.”

Det finnes da sinnsykt mange som syntes denne reklamen som skal selge bruger, er sinnsykt bra. Altså pupp og burger på ett bilde – halleluja. 

 


Bildekilde

 

Det er derimot sjelden noen spør meg om jeg er skiskytterentusiast. Noe jeg dessverre ikke er, men vet at mange andre er. Det er jo klart da at denne sportsnyheten er sinnsykt interessant, spesielt når kvinnelandslaget i fotball har spilt landskamp, og ikke dreit seg ut eller hadde en puppeglipp. 

 


Bildekilde

 

Mitt nei, tja…. Hvem er ikke litt feminist hjerte, som undrer på hvorfor ukebladene forteller deg om botox, hvordan magen skal bli flat og ikke minst!!!! hvordan du skal få sprettrumpe. 

 


Bildekilde

 

Fordi “slik lurer du jentene” artikler lærer deg om hvordan du skal lure med deg damene hjem fra byen. Damer: husk sykkelbukse under kjolen. 

 


bildekilde
 

Om jeg er feminist? Neineinei, jeg er kun ute etter å kjøpe meg en bruktbil. 

 

bildekilde

 

Det er jo viktig å huske på at gutter og jenter må lære seg forskjellige sanger og IKKE MINST gå på potta forskjellig. 

 


Bildekilde
 

Tar du på deg dette undertøyet får du automatisk “The perfect body”. 

 


Bildekilde 

 

Det er helt naturlig at de kvinnelige ansatte går toppløse på jobb, mannfolka derimot….


Bildekilde
 

Også har vi jo meg da…. Som fisker og skryter av sjelefreden, samtidig som jeg og rumpa mi prøver å fiske etter likes på Instagram. 

Mission completed.


 

Feminist? Ja. 

_____________________________

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

– Marty 

 

 

 

 

Plastikk kirurgi må ikke romantiseres

Plastikk kirurgi diskuteres kraftig. Det rakkes ned på, og elskes i det skjulte. Mange benytter seg av det, mens andre boikotter totalt. Jeg, som ikke benytter meg av det, eller ønsker å benytte meg av det, sitter igjen med så mange spørsmål. Jeg sitter igjen med spørsmål som hvorfor og hvordan. Jeg undrer på om hvorfor noen ønsker å forandre så kraftig på utseende sitt, ikke fordi jeg ikke forstår det – for jeg er jo også misfornøyd. Tingen er jo bare at for meg, så virker det litt for lett å operere rumpa hvis jeg er misfornøyd. Jeg forstår argumentet med at man “har gått så mange år og vært misfornøyd, så nå gjorde jeg noe med det, fordi jeg hadde muligheten til det”. Men samtidig så syntes jeg det er litt trist. Men dette er jo meg, og mitt syn. I mine øyne burde man da heller begynt å akseptere seg selv, og lært seg og elske den litt skjeve nesa, de små puppene eller litt flate rumpa. Jeg vet at det ikke er lett, men jeg vet jo også at det er mulig.  

Men kanskje vi må slutte å rakke ned på de som er besatt av plastikk kirurgi, opererer kroppen for et bedre ytre og forandrer seg for å føle seg bedre selv? Vi rakker jo ikke ned på de med spiseforstyrrelser, og er dette noe av det samme? Du velger jo å forandre kroppen din, går inn for å forandre den og grunnen er jo ofte den samme? Bortsett fra at spiseforstyrrelsene ofte gjøres i skjul, og i mine øyne er i en helt annen liga. 
Er det er rop om oppmerksomhet når du må fortelle om det? Vi kaller jo det ofte det når de med spiseforstyrrelser bretter ut om det i det fulle og hele, mens de som virkelig sliter tier. For plastikk kirurgi er hysj hos mange, og kanskje de som virkelig er misfornøyd tier?

Jeg påstår ikke at du sliter psykisk fordi du har lyst på en rynkefri panne eller større lepper, men når dette blir et konstant jag – er vel besettelsen like enorm som suget etter å bli tynn, ikke spise, eller kaste opp? 

Men jeg tror hvis dette er tilfelle, at man behøver hjelp fremfor støtte for at man ønsker å utføre slike inngrep. For plastikk kirurgi må faen ikke romantiseres og aksepteres, det er du som ønsker å gjøre dette som må det. 


bildekilde

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

– Marty 

De nakne barna

Kjære forelder. Du som ikke dusjer med barnet ditt, i frykt for hva andre vil si. Du som skuler stygt på mannen i barnehagen, og du som nekter mannen din å dusje med barnet ditt. 

Barnet ditt er ikke et seksuelt objekt – og hvis noen syntes det, er vel personen syk? Barnet ditt trenger andre menn rundt seg, og kanskje barnet ditt trenger å lære seg hvordan er ekte kropp ser ut? 

Vi ser nemlig nakne kropper på TV, retusjerte reklamer og skaper oss kroppsidealer av dette. Hvis ikke vi skal lære oss hvordan kroppen er og fungerer, hvordan skal jeg da akseptere min egen kropp og hva som skjer med den? 

Vi snakker om kropp som noe seksuelt og legger et tabu på vår egen kropp. Vi dusjer ikke i gymmen, vi lar ikke barna skifte nakne på stranda og jeg leser om menn som ikke får skifte bleier på barn i barnehagene. Når ble kropp et slikt tabu, noe vi legger skjul på og noe vi ser på som seksuelt? Hvis vi barn og unge skal danne oss et bilde av kropp, på grunnlag av retusjerte reklamer – er det da rart kroppspresset blir så stort? Skal ikke en far få vaske håret til seksåringen sin? Og skal vi boikotte alle menn som jobber i barnehager eller skoler? 

Når jeg var liten satt vi i buskene og så på damene som lå toppløse på stranda, vi skiftet nakne fra den våte bikinien vår og det beste jeg visste var å ligge naken med et håndkle rundt meg på stranden – hvis ikke det var å sitte i badekaret med pappa eller storebror? Det er slutt på dette nå, og er det fordi hver rumpe, pupp eller underliv blir sett på som seksuelt, eller er det redselen for det? Jeg syntes det er trist hvis to åringer ikke kan løpe med rumpa bar i hagen, at fedre kan vaske håret til døtrene sine eller at vi som barn ikke kan se foreldrene våre nakne. Hvordan kan kroppspresset endre seg hvis det eneste imputtet med kropp vi får er fra falske, retusjerte kropper? Jeg syntes det er trist når IKEA plasserer stellerommet inne på dametoalettet – for det er vel ikke kun mødre som skal få skifte på barna sine? Hva når mor er borte, og far må sjekke at barnet vasker seg ordentelig? 

Det er ikke perverst eller seksuelt med en barnerumpe, og det er ikke perverst med en far som sørger for at barnet sitt er rent. Det er faktisk helt naturlig – og jeg tror det er viktig for å få bort tabuet rundt kropp.


bildekilde
 

Hva syntes du?

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

– Marty

 

Lørdag og litt sykkelprat

Gooood lørdag!

Jeg elsker lørdager, og jeg er jo så heldig å få tilbringe dagen i dag i København. Akkurat nå er jeg og mamma på vei til Vojens for å se hockeykamp, og jeg satser på at Norge forhåpentligvis knuser Danmark! Men morro blir det vel uansett. Det er veldig greit å ha bil her nede, for er jo egentlig som å kjøre i Norge, og da er det jo veldig lett å komme seg fra A til B. Jeg liker København altså, er liksom så greit her. Men fysøren så mye sykler! Folk sykler jo overalt, og det er så tilrettelagt for at man skal kunne sykle. Der har Norge virkelig noe å hente altså! Selv på toget er det egne sykkelstøtter, egne fortau og utenfor bensinsatsjonene er det lagt opp til at man kan både vaske og fylle luft i dekkene på sykkelen sin. Sykkel som er så effektivt og greit! 
Resten av dagen i dag går til hockey, litt titting her og der og forhåpentligvis en god middag i kveld… 

Jeg håper dere får en super lørdag videre:):)

 

– Marty