Til sommeren

Til sommeren.

Du som er så god og varm, du som er så trygg og lys, du som er så vanvittig fin. 

Jeg vil takke deg, jeg vil takke deg for at du viser lys, varme og tilbyr vanvittig mengder meg glede.

Jeg vil takke deg for at du viser meg at det er verdt å løfte hodet fra alle skjermene jeg ellers i året har fullt fokus på. 

Jeg vil takke deg for at du viser meg at føttene mine kan føle det fuktige og myke gresset selv uten nylakkede negler og filte heler.

Jeg vil takke deg for at du viser meg mennesker i alle farger og fasonger og at du godtar meg akkurat slik jeg ser ut.

Jeg vil takke deg for at du lar meg føle meg vel, akkurat sånn jeg er. 

Du minner meg nemlig på hvor avslappet og stressfri jeg blir når jeg lar mobilen ligge igjen på kjøkkenbenken mens jeg løper meg en tur, spiller kort eller drar på stranden.

Du minner meg nemlig på at verden er så vanvittig stilig bare jeg tør å slippe meg løs, blåse litt i at alt ikke er på stell og at det er verdt å løpe rundt barbent kun i gledesrus. 

Du minner meg nemlig på at den viktigste dietten jeg kan gå på, et dietten som tilbyr meg glede og den lykken jeg føler når solen varmer på mine solbrente skuldre. 

Jeg strekker meg nemlig av og til så langt at jeg gruer meg til å møte deg.

Men takk sommeren, takk for at jeg i det hele tatt får møte deg. Og tusen takk for at du lar meg spise is med god samvittighet. 

Neste år skal jeg kanskje huske på at du godtar og aksepterer meg uansett hvordan jeg ser ut, det gjør meg nemlig så mye gladere. 

 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

– Marty

 

 

Å høre sannheten

Vi blir foret med artikler, bevis og informasjon om såkalte generasjon prestasjon. Vi leser om den pliktoppfyllende ungdommen, du vet: ungdommen som er bedre enn aldri før, men som samtidig sliter mer enn noen gang. Jeg må bare si noe, og jeg håper du tar deg tid til å lese – for jeg er frustert og jeg undrer, og det er fullt mulig at du kjenner deg igjen.

Det hender jeg kommer over en artikkel skrevet av en voksen person som selvfølgelig presenterer klart og tydelig i artikkelen at den vet hva den snakker om ettersom personen selv har tre barn, og to av dem på videregående, og at den selv også har vært ute en vinternatt før. Det hender også at jeg kommer over en artikkel skrevet av en person som analyserer og konkluderer om hvorfor samfunnet vårt er som det er – hvorfor den pliktoppfyllende ungdommen er som den er.
Jeg har lest noen av disse. Ja, jeg skal ærlig innrømme at det ikke er alle jeg orker å lese, for jeg som ungdom selv, kan ikke forstå hvordan enkelte av disse i det hele tatt kan tørre å skrive om dette, langt nede i rødvinsglass nummer fire, på hytta, mens jeg er på hjemme-alene-fest med 150 andre ungdom, som overgår de med langt flere enn fire glass, hjemme hos dem. For jeg vet ikke hvor logikken er, og hvor kunnskapen kommer fra. Jeg klarer heller ikke å forstå hvordan vi kan kategoriseres som perfekte, når de aller fleste av oss kjører en real virkelighetsflukt både fredag og lørdag kveld. Jeg vet ikke om virkeligheten vår er så tøff, at festrøyken til mamma ikke holder mål lenger og at dette er grunnen til at det er lov å skeie ut med bare ett par drag av noen andre saker – pappa har jo trossalt fortalt at han prøvde en gang han også. Jeg vet ikke om det er sånn at presset vi opplever er så tøft at vi behøver å dukke unna, og på ett eller annet vis forsøke å glemme. Jeg hører at vi presterer bedre, oppfører oss bedre og alt i alt er bedre enn noen gang. Men i så fall så føler jeg at det er mye som mangler på veien. For hvis alt er så bra og flott som det sies, hvorfor føler mange av oss på den måten vi gjør? Hvorfor har vi det ikke bra? Hvorfor er vi ikke lykkelige når vi er så perfekte? 

For den perfekte ungdommen formes, og den formes ikke kun av sosiale medier, press fra skolen og nyopererte bloggere. Den formes og påvirkes også når pappa konkurrerer med eldste sønnen om å ha flest mulig synlig magemuskler, når mamma er nødt til å ha rødvinskveld med venninnene og når de er så opptatt at de ikke har husket å spørre hvordan gårsdagens fotballkamp gikk – ja, du vet den de skulle vært på men som mamma ikke rakk på grunn av invitasjonen fra naboen til sommerfesten og pappa som akutt måtte sykle den årlige sykkelturen med gutta. Jeg påstår ikke at pappa ikke skal få være i god form, at mamma ikke fortjener å drikke rødvin med venninnene eller at de er pliktet til å huske alt og få med seg alt. Men jeg påstår at mamma og pappa til syvende og sist er en av de største rollemodellene. Så det er kanskje ikke så rart at eldste sønnen trener atten ganger i uka, når datteren forveksler rødvinskveld med hardfylla og når ungene er så opptatt at de glemmer å være ungdom.

Det hender jeg undrer på hvor mamma og pappa er, når 16 åringen deres ligger sørpe full i vei kanten natt til torsdag. Det hender jeg undrer på hvorfor ingen andre merker noe, når datteren deres kaster opp etter hvert måltid. Det hender jeg undrer når sønnen deres er høy tre dager i uka. Det er ikke bare disse tingene mamma og pappa overser. For enten så glemmer mamma og pappa å prate med barna sine, eller så er det kanskje ikke så viktig? For det hender barna deres sier noen ting, som kanskje mamma og pappa burde hørt og fått med seg. Eller kanskje mamma og pappa burde vært der og hentet etter fest da hvert fall? Eller vært der når de kom hjem fra skolen. Eller kommunisert på en annen måte en gjennom Facebook. Eller er mamma og pappa for opptatt av andre ting, bryr de seg ikke eller vet de det ikke? For; Jeg ønsker ingen forsvarstale som forteller at ikke alle har et sånn forhold, eller at det ikke er så lett å ha kontroll og at det var verre før. For jeg forstår at ikke alle har et godt forhold til sine foreldre, men at det ikke er lett og kontroll kan jeg ikke forstå, og at det var verre før – tja, fullt mulig. Men jeg prater om nå, og jeg ser ingen grunn til at det skal aksepteres, til tross for at det var verre før. Generasjon prestasjon skal snart inn i ett nytt skoleår, men ny russetid, med nye fester, nye prøver og nye muligheter. Så kanskje det er på tide at noen tar tak i sin del av generasjon prestasjon?

For jeg tilbringer tid med deres ungdom, jeg lever i samme miljø og vokser opp som en del av generasjon prestasjon. Jeg ser. Jeg hører. Jeg opplever. Jeg prater med de. Jeg er ikke bedre selv, og jeg har antageligvis ikke vært ute like mange såkalte vinternetter som dere voksne og erfarne – men, jeg har opplevd de samme deres barn.


 

Følg meg gjerne på Facebook HER
Følg meg gjerne på Instagram HER

 

– Marty

 

 

Kroppspressmonsteret

Jeg roter i kassene i garasjen hjemme hos mamma og pappa. Jeg løfter ned en etter en kasse. Ingen er hjemme, så jeg tillater meg og rote litt ekstra. Jeg finner den gjennomsiktige kassen. Kassen som er full av dukker. 52 totalt. Jeg blar gjennom og skimter alle, men ser ekstra nøye på mine såkalte favoritter. Den soleklare favoritten er blond, hun har smal midje og stor rumpe, for ikke å glemme sprettpuppene – og det sminkede ansiktet, hvis ikke vi skal kalle det “en sminkefri utgave”. Hun har kun på seg en sko, den andre er ikke å finne.
Jeg betrakter dukken min og kjenner den emosjonelle klumpen bygge seg opp i halsen. Den klumpen som minner meg på alle timene som er lagt ned for å leke både superstjerne, sangstjerne, modell og ja, i mitt tilfelle profesjonell rytter med denne dukken. Samtidig, så slår det meg at jeg ikke har lyst til å kvele denne dukken på samme måte jeg leser at andre har. Den såkalte perfekte dukken, som har absolutt alt jeg kun kan drømme om. Jeg har ikke lyst til å kaste alle dukkene så mine fremtidige barn skal slippe å leke med de. Jeg har heller ikke lyst til å angre på timene jeg har lagt ned i drømmeland med disse 52 dukkene. Jeg ønsker nemlig ikke ta meg nær av at dukken fremstiller mitt ideale, og at jeg i mange år har hermet etter både frisyrer og antrekk som denne dukken har hatt på seg. Jeg ønsker ikke fordi jeg ikke syntes det er rett av meg og mislike det som i mine øyne er det perfekte. Det jeg derimot har lyst til, er at mine fremtidige barn ikke nødvendigvis skal få leke med flere, men også annerledes typer dukker. Jeg har lyst til at de skal leke med dukker i alle størrelser, farger og fasonger. Men også den slanke, flotte barbie-dukken.

Jeg legger henne ned så dukkene blir 52 igjen og lukker kassen men blir sittende igjen og tenkte.

For kanskje det er på tide at vi slutter å snakke om kropp? Kanskje det er på tide at vi slutter å bli overrasket hver gang en ny størrelse i størrelsestabellen viser seg uten klær? Kanskje det er på tide at barna i dagens samfunn kan leke med en dukke i hvilken som helst farge, fasong og legning uten at det er noe spesielt?

For vi vet at det er mye kroppspress i dag og at alle burde være fornøyd med egen kropp, men det må da finnes en grunn til at det ikke blir noe bedre. Jeg tror nemlig ikke at mine 52 Barbie-dukker i utgangspunktet ikke kan påvirke eller har påvirket meg. Men vi roser det usminkete, vi roser når noen stiller lettkledd med former og vi heier når fedre legger ut bilde av pappakroppen. Men er vi ikke litt lei nå da? Er vi ikke lei alle innleggene og artiklene om at kropp er topp og at man skal være fornøyd med seg selv? Jeg er hvert fall det. For jeg blir ikke lykkeligere og midjen min blir ikke smalere av dette – og hvert fall ikke aksepten for at den ikke er så smal som ønsket.

Jeg vil ikke gjøres til ett evig offer for “kroppspressmonsteret”, og jeg vil ikke at temaet skal være om jeg ligner på dukkene mine, damen på treningssenteret eller hun i klassen over – for spørsmålet er ikke om det er bra nok eller ei. For jeg er dritt lei å få høre at jeg er bra nok og at kroppen min er bra nok som den er, samtidig som verden kaster klærne i ukeblader med sminkefri forbilder og nyopererte rumper. Så kanskje vi bare skal la “kroppspressmonsteret” være litt i fred og heller ta en real kamp med oss selv og bli enige om at det ikke er et spørsmål om at vi ikke er bra nok eller ei.

For jeg trodde faktisk en gang at Barbie-dukken min kanskje var litt misfornøyd med nesen sin hun også, og jeg liker å tro det fortsatt.

Hun lever jo hvert fall fortsatt, til tross for det sultne “kroppspressmonsteret” – men det er kanskje fordi hun ga litt faen?

Bilde

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER

 

– Marty

 

On My Mind

Hello inspiration and yes please to every inch of this picture!



Jeg kan ikke få nok interiørinspirasjon og blar nedover Pintrest daglig! Jeg holder jo stadig på å få orden i den nye leiligheten til Christian og meg, og trenger også stadig nytt innputt… Det er vanskelig å innrede når vi leier og det er vanskelig å innrede når vi kun bor er på kort tid og aldri vet hva som skjer…. Men! Jeg jobber stadig med saken. Kom gjerne med tips!

TRUE

Reklame

Hei dere!

I dag har jeg kickstartet dagen min med en treningsøkt før en del timer jobb. Jeg trener på Sats Elixia, og visste du at du finner denne energidrikken rundt på flere av Sats Elixia sentrene? Dette ser sikkert ut som alle andre energidrikker, men denne gir faktisk et nytt perspektiv på hva en energidrikk faktisk burde være.

– Inneholder smaker fra noen av verdens beste superfrukter!
– Inneholder naturlig farge fra grønnsaker og planter
– Inneholder BCAA (3 300 mg) og hele 4 Vitaminer
– Inneholder null sukker og har en lett kullsyre

Jeg personlig digger denne og er stolt av å være ambassadør for en slik vare! Den finnes i forskjellige smaker, men nå i sommer har denne med Citrus vært min klare favoritt. Sjekk ut nettsiden til TRUE HER hvis du ønsker å lese mer om produktene.

 

– Marty

 

 

 

Boyfriendzzz





Boyfriend Jeans fra Zara
T-shorte fra Zara
Sko fra DinSko
Veske unknown
______
(♥)______

Altså. Vi kan godt ta en prat om denne kule buksa, men la oss ha den til gode.
For spotta du egentlig skoene mine? De er såååå gode! Det kuleste av alt med de er at de kun
koster 299,- og er et av mine favorittpar. Jeg anbefaler de på det sterkeste. De piffer opp et hver antrekk
og er faktisk super gode å gå i – i alle fall på høye heler skalaen.
______
(♥)______

– Marty

 

Yummyyy pancakes

Altså! Hvor digg ser ikke dette ut? Jeg elsker pannekaker og jeg tror jeg har prøvd alle varianter som går å lage. Dette er hvert fall min nåværende favorittoppskrift, og den er både sunn og god. Oppskriften passer til frokost, lunsj, middag og kvelds!

Oppskrift:

♥ 4 ss cottage cheese 
♥ 4 ss Cottage Cheese
♥ 120 g hvetemel
♥ 4 dl melk
♥ 2 egg
 
 Jeg tar faktisk og blander alt sammen i en blender så jeg slipper å røre selv + at det er mye enklere og hele oppi stekepannen når røren skal stekes!
Håper det smaker ♥
– Marty
 

Orden på kaoset

Endelig hjemme. Eller… Vet ikke om jeg skal si endelig eller ikke. Når jeg dro hjemover på lørdag føltes det ikke akkurat som endelig, men nå er det helt topp å være hjemme. Vel, minus leiligheten. For et styr det er å pakke ut av seks bagger, vaske, styre og komme i orden! Men det begynner å komme seg nå og det er vanvittig deilig. Jeg rakk jo såvidt å flytte inn før jeg dro, men etter en sikkelig fiksesøndag i går begynner ting å bli bra.

Nå har jeg trent og er små hysterisk ettersom min elskede Mac har tatt kvelden helt uten grunn, så nå går turen inn til byen for å forhåpentligvis ordne det….

Følg meg gjerne på Snapchat: Martinehalvs

– Marty