Måned: mai 2022

reklame (innholdet reklame for egen kolleksjon) 

I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Tampere sammen med pappa, og mammen til C. C på sin side sitter på flyplassen i Helsinki, og for første gang siden september er vi på vei hjem på ordentlig. Sammen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, for sannheten er at jeg akkurat nå ikke vet om jeg skal le eller gråte. Jeg tror at jeg heller mot det siste, og jeg venter egentlig litt på at det skal komme. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er overvelda, utladet, glad, stolt og litt… Tom bare. 

Vi har hatt en fantastisk tur til Finland, og det har vært en ordentlig fin slutt på sesongen. Det å få være med to av de viktigste i livene våre, treffe mennesker jeg verdsetter høyere enn høyest, oppleve et høydepunkt som VM sammen med mannen i mitt liv og et nytt sted på kartet, det har betydd mye og vært skikkelig fint. Samtidig som jeg lengter hjem nå. Etter å ha vært på reisefot siden september, i flere stater i USA enn jeg hadde turt å drømme om, snarvisitter til flere land og opplevelser jeg kommer til å bære med meg for alltid, så skal det bli godt å lande litt hjemme. Jeg trenger det nå. Komme litt på plass, og føle at jeg har hodet litt over vann igjen. Det er ikke til å legge skjul på at de siste månedene har vært ekstremt innholdsrike og turbulente. Det er den veien vi har valgt, og vi har stått støere i det enn jeg hadde turt å håpe på. 

Så ja, nå var denne sesongen over. Sesongen som har utfordret meg, han og oss mer enn noe annet, sesongen jeg har truffet venner for livet, lært meg selv å kjenne bedre enn noen gang, stått mer alene noen gang og vokst mer enn noen gang. Og jeg tror den rare følelsen jeg sitter med nå også innebærer en del savn, for jeg savner C. På en rar måte. Vi har siden jul vært mer fra hverandre enn noen gang, og siden februar har vi totalt sett hverandre 3.5 uke. Det er voldsomt, spesielt med tanke på hvor vanvittig mye som har skjedd i livene våre, både sammen og på hver vår kant. Vi har liksom ikke fått summa oss, verken sammen eller alene, og nå skal vi det. Nå skal vi hjem for sommeren, sammen. Herregud, som jeg har lenget… Ja, samtidig som det føles veldig rart. Nå var dette kapittelet over liksom, og hva det neste bringer har jeg ikke peiling på. Akkurat som jeg ikke hadde peiling for et år siden, og hallo… Jeg skulle bare visst. 

Det er mye jeg vil fortelle, men som jeg ikke helt klarer å få frem her jeg sitter. Jeg er liksom litt tom for ord, og ganske utladet. Og nå kan jeg ikke vente til i kveld, i morgen og til denne sommeren vi har foran oss. Til å være sammen, til å tilbringe tid med de vi er aller mest glad i, og ja… Til å lade opp til neste sesong – Og hvem vet hva den byr på… Jeg skal innrømme at jeg ikke er helt klar for det nå, men jeg veit at jeg vil være det snart. Og jeg har nok aldri vært sterkere enn jeg er nå, samtidig som jeg føler meg mer sårbar enn på lang, lang tid. 

Vel, det var det jeg fikk frem i dag. Og før jeg runder av vil jeg bare si takk. Takk til dere som heier på oss, som har fulgt oss på godt og vondt denne sesongen og til dere som har troa. Og takk til dere som ikke har hatt det også… 

OG! Takk til alle som har sendt meldinger, som har heia, titta og klikket hjem kolleksjonen min i samarbeid med MyMuse (HER). For en fryd, og for en enorm læring det har vært å få gjøre det… Fortsettelse følger ❤️

Nå skal vi hjem. 

Vil du feire 17.mai sammen med meg?

17.mai har vært en av de kjipeste dagene i året, i så mange år jeg kan huske. Det har nok vært den dagen i løpet av et år jeg har kjent med aller mest ensom og ubrukelig. Det har liksom føltes ut som at hele Norge har hatt bursdag, og at jeg ikke har vært invitert. I år er det andre boller! I år vil jeg invitere deg, uansett hvem du måtte være. Høye, lave, tjukke og smale – Og alle midt i mellom. Unge, som gamle.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tar med meg det mest nødvendige for en vellykket 17.mai feiring, og jeg håper du tar med deg det du ønsker å drikke, godt vær og god stemning.

Du er hjertelig velkommen, akkurat som du er, både du som ikke har noen planer, du som har planer med allikevel vil være med og du som bare har skikkelig lyst på en hyggelig feiring! Alene eller sammen med noen. 

Hvor? I Frognerparken i Oslo. Når? 11.00 og utover. 

Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa mi (Halvssquad) HER om du vil komme, men det er absolutt ikke et must. 

Jeg gleder meg til å se deg, og feire dagen sammen med deg ❤️

Leiligheten står på hodet, akkurat som livet har gjort den siste måneden. Baggene er snart ferdig pakket, flybilletter ligger i innboksen og en plan er lagt. Endelig.

Jeg reiser hjem i morgen, noe som har vært planlagt lenge, og jaggu gjør ikke C det også. Telefonsamtalene har vært mange, planleggingen intens og ventingen enda verre, men nå skal han hjem og til Finland for å spille VM. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter noen intense uker med venting og tilrettelegging fikk vi på fredag beskjed fra laget hans om at de ville la han dra. Så nå blir det jaggu VM, og jeg vet at C gleder seg noe så innmari. Han er så klar, og det blir så bra. 

Om laget hans fortsatt er i sluttspill her etter VM er mulighetene der for at han må tilbake hit igjen, men det får vi ta når den tid kommer. Nå skal denne sesongen pakkes ned, noen tøffe “vi ses” skal gis og vi skal sette snuta hjemover til Norge, før C drar rett videre til Finland med flagget på brystet. Det er alltid stort, 0g helt spesielt, for oss begge. 

Vi gleder oss stort ❤️ Vi snakkes snart… 

Det har vært noen tøffe uker. Det har vært tøft å stå i situasjonen vi har vært i, det har vært et ekstremt stress og jag fra flere kanter. Det tøffeste har nok vært at jeg ikke har kunne si noe som helst. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å skulle forklare, og det er nok en grunn til at de færreste vet hvordan jeg har hatt det også. Har det. For livet har vært sinnsykt bra på mange måter, men også tøft. Den siste uka har jeg vært konstant uvel, fordi kroppen har vært fylt av et enormt stress. Og igjen så sitter jeg igjen med en følelse om at ingen forstår… Unntatt de som har gjort det samme og gjør det samme. I blant føles det ut som at ikke C forstår en gang. 

Jeg har vurdert å ikke si noe, fordi det er et kaos jeg må formidle i koder, men det er for å lette på hjertet mitt. For det likner ikke meg å sitte og grine, og late som at alt er bra – Og det har det blitt en del av i det siste. 

I blant irriterer det dritten ut av meg at man knapt snakker om baksiden av toppidrettslivet. Man ser stort sett resultater, prestasjoner og trening. Også vet man at det er blod, svette og tårer, men man har egentlig ikke peiling. Jeg er redd for å høres bitter ut, for det er jeg ikke, men jeg er… Sliten mentalt. Og folk fortsetter å fortelle meg at det er sånn det er, at det er tøft og at det er en grunn til at de færreste klarer det. Samtidig som de sitter hjemme i sofaen sin og spiser fredagstaco i trygge rammer. Det kan i blant føles ut som et angrep når man sitter på sitt mest sårbare i en situasjon som ikke innebærer et snev av kontroll og oversikt. Helt alene. 

Heldigvis har man noen andre gærninger som står i det samme som oss som man kan lene seg på, men allikevel så er det et spill ikke sant. Et spill om prestasjoner, spilletid og plass. Man er så forbanna sårbar. Og om du synes det er vanskelig å forstå bæret av hva jeg skriver, så skjønner jeg det. De som vet, de vet, og jeg synes det er vanskelig å forklare. Jeg har knapt orket å prate med mamma og pappa. Selv om de nok vet hva ståa er. 

Det har vært krevende å ikke kunne vise dere innsiden den siste måneden, spesielt, for den har vært fylt av kaos, uvisshet, timesvis med telefonsamtaler, gambling, prat, planlegging og balanse. For det er ikke bare hockey, det er business. På et annet nivå enn jeg har vært borti noen gang. Hvilke valg skal man ta, hva er best fremover, hva med neste år? De pusher. De vil beholde. Hvordan kan man gjøre dette mest smidig? Og for de fleste er det jobb, for meg er det livet. Og C sa her om dagen at det var livet vårt, og jeg svarte at det akkurat nå er hans som styrer mitt, og det er første gang jeg har sagt. Og følt. Fordi jeg har hatt så minimalt med kontroll på avgjørelser og beslutninger, samtidig som jeg har vært ekstremt involvert og tilbragt minst like mye tid som C i telefonen. 

Igjen, jeg synes det er vanskelig å fortelle hvorfor, fordi det omhandler andre enn meg og det er ting som ikke skal snakkes om – Men vi har stått i en ekstremt presset situasjon og i en interessekonflikt mellom her og der. Sluttspill, VM, neste år. For å nevne noe. Vi har hatt minimalt med tid sammen siden midten av februar, og jobben har gått utover privaten. Oss. Meg. Og i denne røra vi sitter i, som er hverdagen vår akkurat nå, og jobben til C, så har jeg følt meg ekstremt alene. Både fordi C ikke har vært her, fordi jeg ikke har klart å forklare, fordi jeg føler det er vanskelig å forstå og fordi… Det egentlig ikke spiller noen rolle hvordan jeg har det, og det er ganske brutalt. C bryr seg, selvfølgelig, alltid. De hjemme også, men de er sover når det stormer, de får en fem minutters oppdatering og vi har ikke hatt overskudd til å dele – Noe av oss. 

Det utrolige er at C har klart å prestere allikevel, og at jeg på et mirakuløstvis har kommet meg gjennom dette helskinna – Og med et smil om munnen. Og utrolig nok, så står vi støtt – Selv om det har gått en kule eller to varmt her også. I ren frustrasjon, spesielt fra min side. 

Og vet du hva det rare er? At man fortsetter. Uansett hvor tøft det er. Jeg tror det heter lidenskap. For drømmene våre, livene våre, for oss selv og for hverandre. 

Det var ingen som sa at dette ikke var tøft. Tøft, og fackings fantastisk… For jeg ville aldri vært foruten denne sesongen, jeg har elsket det, selv om det har drevet meg til vanvidd. 

Nå har det handlet om sluttspill, neste år og VM. Og beslutningen er tatt fra mange hold, etter den heftigste runddansen jeg har vært med på. Og jeg har jo bare venta, venta, og venta på hvordan livet mitt skal se ut, når jeg vil se C igjen og hva som skjer… Først 3.5 uke alene her, så enda mer intens venting med han her.

Nå skal jeg ut å løpe meg en tur. Jeg reiser uansett hjem på mandag. Det har vært planen hele tiden, for nå venter det SÅ mye spennende hjemme… Og sesongen er på hell… Jeg tror kanskje aldri jeg har gledet meg mer til sommeren hjemme faktisk. Og når slutten av juli nærmer seg, så er man på et merkelig vis klar igjen. Klar til å reise ut der og hive seg i det. Den dagen man ikke er det lenger, da tror jeg man er ferdig. Klar med hockeyen. Hvor veien går etter sommeren, det vet jeg ikke enda… Vi får bare vente å se. Er det noe jeg har blitt god på, så er det nettopp det… 

Jeg oppdaterer dere på beslutningen så snart jeg vet at jeg kan…💕