Akkurat nå har jeg lyst til å skrive noe jeg har hatt ville skrive lenge. Det er skummelt, rart og på en rar måte litt flaut. Jeg har tenkt mye på det den siste tiden og hver gang jeg leser om saker, hører historier og fortellinger om noe av det samme så knyter klumpen i magen seg – Og jeg får lyst til å si ifra.

For en stund siden fikk jeg spørsmål om jeg noen gang har blitt voldtatt. Spørsmålet dukket opp i mitt eget kommentarfelt og jeg fjernet den med en eneste gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For nei, jeg har ikke blitt voldtatt – Men jeg har hatt sex uten å ville det. 

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvor grensa gikk. For min grense ble hvert fall tråkket over den kvelden, uten at jeg føler meg voldtatt. Rett og slett fordi jeg ikke vet hva det vil si å føle seg voldtatt. Fordi jeg var med på leken, helt til siste sekund. Jeg valgte bare ikke å si i mot, til tross for at jeg de neste dagene følte meg helt naken, tråkka på og flau.

For denne fyren har forhåpentligvis ikke peiling på at jeg føler det sånn som jeg gjør, til tross for at han i ettertid oppførte seg som en drittsekk. Men jeg kan ikke kalle han en voldtektsmann fordi jeg ikke sa nei, og fordi han var en drittsekk.

Jeg ønsker å skrive om det etter at jeg tilfeldig kom over et anonymt spørsmål i en Facebook-gruppe. Personen lurte på hvor grensa gikk i forhold til voldtekt og lurte på om kjæresten hennes hadde voldtatt henne fordi hun ikke hadde sagt ja før de hadde sex. Jeg velger å skrive om det fordi jeg selv ikke vet. Fordi voldtekt i mine øyne er så stort, så vondt og så omfattende, og ikke må misforstås.

Jeg er en av de som mener at alt annet enn et ja, betyr nei. Samtidig så tror jeg det er viktig å skille mellom voldtekt og en dårlig følelse.

Journalist og teaterkritiker Anki Gerhardsen sa en gang “Voldtekt er ikke sex du ikke egentlig vil ha. Voldtekt er overgrep du ikke kan eller tør å verge deg mot”. Og jeg er enig.

Og mest av alt så ønsker jeg å komme med en oppfordring til at vi må si ifra. Jeg vil komme med en oppfordring til alle jenter og kvinner om at vi må være tydelige. Vi må si ifra hvor grensene våre går. Vi må være tøffe nok til å si nei. Vi må få kunnskap om hva som er greit og hva som ikke er greit. Vi må forstå at vi må stå opp for oss selv.

Ingen skal gjøre noe med oss som vi ikke vil, men av og til tror jeg det er vanskelig å sette grenser når det står på. Voldtekt er aldri greit, men vi må skille mellom voldtekt og sex vi egentlig ikke ville være med på.

Og først og fremst så tror jeg at vi, kjære jenter, vi må tørre å si ifra. At vi må være tøffe nok til å stå opp for oss selv.

// Marty

På bildet ser du en jente. Bildet er tatt for to år siden.

På bildet ser du en jente som fra 9.klasse til andre året på videregående hadde et sykehusopphold i året. På grunn av stress.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På bildet ser du en jente som er mer opptatt av å være flink enn glad.

På bildet ser du en jente som har det vondt, og ikke fordi hun ligger der, men fordi hun føler seg mislykket. Fordi hun ikke klarte alt hun selv ville.

På bildet ser du en jente med store blå ringer under øynene. De er der fordi hun ikke har pustet, sovet og spist som hun burde og fordi hodepinen nesten er uutholdelig.

På bildet ser du en jente med en kropp som er så sliten at den ikke orker mer.

På bildet ser du en jente som alltid er blid og glad og en jente som ingen kunne skjønne at ikke fikk til alt.

På bildet ser du en jente som alltid er opptatt av å være godt likt, pen og perfekt, sånn at alle snakker godt om henne.

På bildet ser du en jente som får vondt i magen av en 4-er på prøver, som ikke skjønner hvordan hun kan være så dårlig.

På bildet ser du en jente som forsøker å være perfekt.

På bildet ser du en jente som har møtt veggen, og den jenta er meg. Og det gjorde jævlig vondt.

Jeg har aldri før turt å si at jeg gikk på veggen. Men nå skal jeg være tøff nok til å si det for alle de gangene jeg ikke har turt å innrømme det ovenfor meg selv:

JEG HAR GÅTT PÅ VEGGEN. Jeg var ikke så perfekt som jeg trodde. Som jeg ville. 

I disse dager er det tusenvis av studenter som har både tentamener og eksamener og det er klart vi skal gjøre vårt beste – Men ikke på bekostning av oss selv. Vi er bare mennesker som gjør så godt vi kan. Vi må slutte å tro at prestasjonene våre er alt her i livet og vi må puste, nyte og gjør det vi kan. Vi er ikke dårlige mennesker hvis det ikke går helt vår vei, vi er ikke mislykket fordi det virker som at alle andre klarer det så mye bedre enn oss og livet er faktisk for kort til å ha blå ringer under øynene.

Vi er unge for søren! Det er klart at vi skal studere, jobbe og lære. Det er klart vi skal bygge oss en fremtid og finne ut av hvem vi er, men vi har faktisk lov til å ha det litt gøy på veien. Vi har lov til å danse når vi vil, vi har lov til å kjenne at sola varmer i fjeset, vi har lov til å stoppe opp og se hvor vakkert det er når årets første snø har kommet, vi har lov til å elske med den vi vil og vi har lov til å bare være. Og, det er faktisk nok å gjøre vårt beste. Noe bedre kan vi jo faktisk ikke.

Jeg har ikke mulighet til å være flink hvis jeg ligger utmattet i en sykehusseng, og det har ikke du heller!

Husk at verden ikke går under – Og at en karakter ikke har noen ting å si for hvem du er som menneske. Lykke til.

Innlegget er delt fra boken min“SYKT NORMAL” HER. 

// Marty

Kjære mamma,

Kan du være så snill å puste med magen? Kan du være så snill å se meg? Kan du være så snill å slutte og stresse?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kan du vær så snill å lytte til meg? For jeg vil ikke ha en utbrent, utslitt og sur mamma i jula.

Jeg vil ikke ha en mamma som stresser livet av seg for å rekke og kjøpe julegaver til hele familien. Jeg vil ikke ha en mamma som er sur fordi hun aldri strekker til. Jeg vil ikke ha en mamma som gråter seg i søvn fordi det ikke ser bra nok ut hjemme. Jeg vil ikke ha en mamma som går med dårlig samvittighet hvis ikke hun rekker å bake syv slag eller å lage hjemmelagde medisterkaker. Jeg vil ikke ha en mamma som ikke gjør annet enn å fikse, fikse og fikse.

Jeg vil ikke ha en mamma som tror at alt må være perfekt for at jula skal bli bra. 

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om vegger, vinduer og gulv er vaska til jul. For det er ikke så nøye. Vi søler pepperkakersmuler der uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om alle pakkene er pakket inn perfekt. For det er ikke så nøye. Papiret skal jo av uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om huset er pyntet fint nok. For det er ikke så nøye. Vi koser oss jo uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om potetene blir litt harde. For det er ikke så nøye. Det smaker jo godt uansett.

Jeg vil ha en mamma som ikke er så nøye på om alt er perfekt. Vi trenger mammaer som ikke sliter seg ut i jula, fordi pakkene skal handles, fordi huset skal være perfekt og aller helst Instagram-vennlig. Vi trenger mammaer som er mer opptatt av å være tilstede på juleavslutningen enn å planlegge hvor mange gjester det er plass til rundt bordet 2.juledag. Vi trenger mammaer som er tilstede og mammaer som ikke sliter seg ut.

Jula handler nemlig ikke om å løpe rundt som en strikkball for å gjøre alle til lags hele tiden. Jula handler ikke om at alt skal være perfekt, flott og #vakkert. Jula handler ikke om at maten skal være identisk som den i kokeboka.

Kjære mamma, jula handler da om at vi skal være sammen, at vi skal ta vare på hverandre og bry oss? Ikke om du har pyntet enda finere enn naboen. Eller om svoren blir litt brent.

Kjære mamma. Det er viktig at du viser at du setter litt pris på livet, at du kan slappe av, at du ikke bare stresser avgårde og at du aldri blir fornøyd. Dere mammaer er våre rollemodeller, så dere må slutte å klage på at dere ikke strekker til og dere må slutte å tro at det dere gjør ikke er bra nok. For kjære mamma. Det tar tid å skulle pynte hele huset, kjøpe inn gaver, lage fem familiemiddager, huske spinninga, arrangere pepperkakebaking(er), dra på grøtfest, dra i tre juleavslutninger, være på fire julebord og samtidig huske å være mamma. Vi lever i et av verdens rikeste land og mange av oss er skikkelig heldige, så kan vi ikke prøve å nyte litt, uten å bruke penger vi ikke har for å kjøpe de flotteste gavene og uten å gå i veggen fordi “jula skal være perfekt?”.

Kjære mamma, du er bra nok, syv slag eller ei – Og jul blir det uansett.

// Marty

Foto: @Ivarwj

I går ble Ada Hegerberg tidenes første kvinnelige vinner av gullballen, og det er så stort. Det er så inspirerende, det er så viktig og det er så bra. Så bra at jeg og fotballhjertet mitt gråt en skvett. For det var ikke kun en seier for Ada Hegerberg i går. Det var en seier for kvinnefotballen. En viktig og etterlengtet seier. Takk Ada. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis man har fulgt med det siste døgnet så har det også vært vanskelig å unngå og få med seg den idiotiske kommentaren til DJ-en og artisten Martin Solveig. Etter takketalen til Ada, som hun gjennomførte på både engelsk og på fransk ble hun bydd opp til dans, der han spurte han om hun kunne twerke. Altså, danse mens hun rister på rumpa mot de som ser på. 

Jeg er hun som imponerer gutta på fest, med kunnskap om fotball. Mange mener nemlig at jenter i 2018 imponerer når de kan snakke om fotball. Jeg har alltid elsket å spille fotball og allerede på barneskolen fikk jeg kommentarer om at jeg ikke kunne være med å spille fotball med gutta i friminuttet, fordi jeg var jente. Jeg husker også godt da jeg var 13 år og hadde vært med på en guttetrening. Vi lå i en sirkel og tøyde lysken, og en av gutta kommenterte at det var så hyggelig at jeg var med på trening – For rumpa mi var så fin. Jeg hører fortsatt til stadighet at “hun er god til å være jente” når det snakkes om noen av Norges fremste fotballspillere.

Forresten. Vi har vel aldri sammenliknet Petter Northug med Marit Bjørgen, så hvorfor i alle dager holder vi på med å sammenlikne kvinnelige- og mannlige utøvere i fotball?  

Jeg lærte meg fort til å vise fingeren til holdninger som det, men at holdninger som det også skulle dukke opp og bli bortforklart som en dårlig spøk under utdelingen av gullballen viser hvilken vei vi fortsatt har å gå. Og jeg må bare spørre. Hadde det noen gang skjedd at noen hadde spurt Luka Modrić det samme spørsmålet? Om han ikke kunne riste litt på rumpa? 

Neppe. 

Det jeg egentlig blir mest forbanna over er at denne prisen deles ut til en kvinne for aller første gang, og at en fyr, som er henta inn for å spille litt musikk, klarer å drite seg loddrett ut og få fokuset bort fra hvor forbanna sterk denne prestasjonen er og hvor viktig den er!

Det er én mann som har sagt noe umoderne, respektløst og idiotisk. Det at så mange reagerer og at det har kommet en enorm støtte fra kollegaer, andre idrettsmiljøer og journalister er skikkelig oppløftende. For det sender signaler om at denne type oppførsel ikke tolereres.

Så la oss være enige om at kommentaren til Solveig var helt bak mål og at kommentarer som det ikke hører hjemme noe sted. La oss alle være enige om at vi slutter å snakke nedlatende om kvinnefotball. La oss alle være enige om at vi lærer barna våre at fotball er fotball. La oss være enige om at vi slutter å se ned på kvinnelige fotballspillere. La oss være enige om at det er slutt på sexistiske drittkommentarer i idretten. Og la oss også være enige om at det ikke skal skygge over Ada sine prestasjoner, la det ikke ta fokuset fra det som kanskje er Ada sin aller største opplevelse noen gang.

Tusen takk Ada Hergerberg og gratulerer.

// Marty