Kategori: Tanker 💭

Det siste året har jeg lært mye om meg selv. Jeg har utviklet meg, forandret meg en del og jeg har tilegnet meg mye ny kunnskap. Jeg begynner å forstå at jeg fortjener å ha det bra og jeg begynner å skjønne at jeg ikke behøver å finne meg i alt.

Det siste året har jeg lært meg å forstå verdien av ting, ja, hvert fall mer enn tidligere. Jeg begynner nemlig å forstå hva og hvem som gjør meg godt. Jeg begynner å forstå hva jeg må gjøre for å ha det best mulig og jeg begynner å lære meg at ting ikke er så nøye.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er fullstendig klar over at jeg enda har en lang vei å gå når det kommer til det meste, men det å kjenne at jeg har blitt både litt sterkere, eldre og klokere føles både godt – Og litt på tide.

Jeg er en av de som plages av enormt mye dårlig samvittighet. Jeg får dårlig samvittighet når jeg glemmer å ønske gamle klassekamerater gratulerer med dagen på Facebook (selv om jeg ikke har peiling på at de har bursdag), jeg får dårlig samvittighet fordi jeg ikke strekker til og får til absolutt alt jeg egentlig vil, og jeg får dårlig samvittighet hvis ikke jeg klarer å ta vare på alt og alle. Minus meg selv.

Det siste året og den siste tiden har jeg forstått at jeg nødvendigvis ikke trenger en gigantisk vennegjeng for å ha det bra. Jeg har også forstått at det er umulig å ta vare på så mange som jeg egentlig har trodd at jeg har behøvd.

Vennskap er komplisert, det er deilig og det er fint. Alle vennskap er ikke ment for å vare, noen vennskap er det verdt å kjempe for og noen vennskap gir deg ingenting, snarere tvert imot. Jeg har derfor forstått at jeg må ta vare på de menneskene som gir meg noe, de menneskene som vil meg vel og de menneskene som er villige til å få vennskapet til å fungere.

Jeg har også forstått at jeg rett og slett må face at man ikke kan ta vare på alle, og at alle ikke kan ta vare på meg! Ja, og at man av og til rett og slett må gi slipp.

Jeg tror de aller fleste kan kjenne seg igjen i det å irritere seg over en venn. Hvorfor tar han aldri initiativ? Hvorfor snakker hun ikke like mye med meg lenger? Hvorfor blir hun aldri glad på mine vegne? Ah, det siste der kjenner hvert fall jeg veldig godt igjen i. Det er skikkelig vanskelig å vite når grensa egentlig er nådd, og hallo, alle vennskap har sine utfordringer og man må ta og gi – Akkurat som i et forhold. Men, til syvende og sist skal vel et vennskap gi mer enn det tar.

Jeg har mistet kontakten med mange fantastiske mennesker de siste årene, og mange av de kan jeg kjenne at jeg savner. Samtidig så skjer livet, og jeg har innfunnet meg i at det er sånn det er.

Andre har jeg faktisk “slått opp med”, rett og slett fordi det har vært venner som kun har sugd energi og venner som ikke har gjort meg noe godt. Det handler ikke om at de ikke er fine folk, det handler om at vi rett og slett ikke har vært bra for hverandre eller at det ikke har fungert.

Og vet du hva? Det er ikke kult, men jeg tror det er viktig. For det å “slå opp” med venner som ikke gjør deg noe godt er faktisk like greit som å slå opp med en kjæreste du ikke lenger har følelser for.

Jeg kjenner at jeg er så lei av å forholde meg til relasjoner og mennesker som jeg egentlig ikke ønsker og som ikke gir meg noen ting verdens ting.

Venner skal jo gi energi, ikke ta energi – Og jeg er så glad for at jeg begynner å forstå det.

Med fare for å høres ut som det mest egoistiske mennesket på denne jorden: Gi slipp på mennesker som ikke gjør deg noe godt og lev! Livet er for kort til å kaste bort tid og energi på noe som ikke er bra. Og… NYT de menneskene som vil være vennen din og husk å være venn med deg sjæl også. 

Ja, og av og til tror jeg vi må slå opp med venner også, og det får være greit. Det må nesten bare være det.

Jeg er en av de som trener hele året og som prøver å være i så mye fysisk aktivitet som mulig. Og om du lurer på om det var snikskryt, så kan jeg skrive under på at det var det. Litt skryt må da være lov! 

Både på treningssenteret, i hverdagslige situasjoner og på Instagram så møter jeg mange fordommer, utsagn og teite kommentarer knyttet til både kropp og til trening. Alt fra mannfolka som trener for harde livet på grunn av femtiårskrisa, til jenter som slenger med leppa om andre jenter og til unge gutter som ler eller harsellerer med andre.

Det er ikke så lenge siden jeg selv fikk en kommentar på at jeg er tjukk på Instagram etter at jeg postet et bilde fra treningssenteret, og jeg har tenkt mye på det siden.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ikke fordi det å være tjukk er det verste jeg kan være, langt ifra, men fordi noen sier det for å såre meg. For du vet ikke hvordan jeg har det, hva som er grunnen til at jeg ser ut som jeg gjør og jeg har heller ikke bedt deg om din mening. Du vet ikke om jeg går på medisiner som påvirker vekta mi, du vet ikke om jeg kjemper en kamp mot overspising eller om jeg går gjennom en depresjon.

Du vet ikke om jenta du latterliggjør og kaller for et skjelett kjemper mot en alvorlig spiseforstyrrelse.

Du vet ikke om de gamle damene du syntes tar altfor stor plass og snakker altfor mye i garderoben på treningssenteret er skikkelig ensomme og at den eneste gangen de har noen å prate med er der.

Du vet ikke om han som flekser i speilet, som tar bilder og viser seg frem endelig har funnet sin plass her i verden etter mange år med mobbing på grunn av utseende sitt.

Du vet ikke om hun du gjør narr av ovenfor kompisene dine fordi hun er så stor nettopp har utført en av verdens kuleste jobber, nemlig å føde barn.

Du vet ikke om den store og sterke mannen du latterliggjør fordi han løfter så lite nettopp har gjennomført en operasjon.

Du vet ikke om han gutten som alltid skifter på do og som du gjør narr av skammer seg over sin egen kropp etter mange år med overgrep.

Du vet ikke om jenta som ofte drar etter bare fem minutter og som du kaller for lat, sliter med sosial angst.

Vi vet aldri hva som er grunnen til at noen ser ut som de gjør eller er som de er. Men, vi har alle vårt og vår historie. Så la oss heller være litt rause, la oss heie, la oss rydde opp etter oss, la oss gi et smil, la oss bidra, la oss hjelpe og la oss senke terskelen for å komme seg på treningssenteret! Jeg vet at jeg har mer enn nok med meg selv når jeg er der, og det har nok de aller fleste andre også.

Jeg har hvert fall bestemt meg for at jeg skal gi en hjelpende hånd og et smil, i stedet for å være en dritt fordi jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

Så GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle. Vi er så flinke som i det hele tatt kommer oss dit og jeg heier på oss alle💪🏻 

Og du? Husk at ikke alt er som det ser ut: Og at jeg ikke er tjukk, jeg er glad – Og jeg har aldri hatt det bedre! For ikke å snakke om at det er bedre å være tjukk, enn slem. 

– Følg meg på Instagram: @martine.halvs –

Jeg kan meddele at de neste linjene byr på mye mensen. Men det er viktig at vi tar praten, for det gjelder faktisk cirka 50 % av oss.

Det kan jo hende at du mener at det ikke gjelder deg personlig, men det gjelder garantert ganske mange som du er glad i. Ja, og da er det jo kult å bry seg!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg skal ikke klage sånn altfor mye på mensen, til tross for at jeg personlig er på min niende dag med gørr, smerter og et litt skiftende humør.

Det viser seg at kvinner i løpet av ti år i gjennomsnitt bruker ca. 3600 tamponger eller bind. Alt i alt så menstruerer vi i 6,25 år av livene våre. Prisene per pakke varierer stort sett mellom 20,- og 50,-. I tillegg til den prisen så må mange av oss ha smertestillende og ja, nye truser, sånn som jeg måtte i går, fordi jeg blødde gjennom på et ganske så upassende sted.

I tillegg må vi betale 25 % moms av produktene vi kjøper, til sammenlikning så betaler jeg 15 % moms for en pakke med tyggis. Kult at staten tjener penger på at jeg har mensen!

Og jeg lurer… Hvorfor i alle dager er ikke bind og tamponger gratis?

Haugevis av unge jenter hopper over mensen, fordi p-piller er gratis, mens bind og tamponger ikke er det. Det er enkelt å få tak i gratis kondomer, mens vi må betale dyre dommer for bind og tamponger.

Jeg forstår at enkelte menn vil humre godt av dette, og antakeligvis komme med en dårlig vits eller et motargument om at menn da burde få gratis barberhøvler eller støtte fordi mange behøver mer mat enn kvinner. Forskjellen er at skjeggstubber ikke forhindrer deg i å delta på fotballtrening eller svømmegym. Mensen venter ikke på lønningsdag eller ukepenger, skjegget kan vente, akkurat som at mine ubarberte legger kan vente – For det er nemlig et valg vi tar, men vi kan dessverre ikke velge bort mensen.

Det hadde vært fint om en kvinne kunne svare på hvorfor bind, tamponger og menskopper ikke er gratis, for jeg vil faktisk tørre å påstå at en mann uten døtre, nedblødde laken, blodige truser i skittentøyet, sene butikkbesøk og beskjeder i meldingsboken ikke kan uttale seg.

Det hadde jo også vært kult og sett hvor langt vi hadde kommet innenfor samme felt, om det var menn som blødde fra tissen hver måned.

Bind og tamponger er faktisk ikke en hverdagsluksus, det er et behov vi har for at vi skal fungere i arbeidslivet, på skolen, på idrettsarenaer og i fritidsaktiviteter. Samfunnet er faktisk avhengig av oss, på lik linje som vi er avhengig av bind og tamponger.

Det hadde jo liksom vært fint å kunne blø gratis.

Jeg tror det er viktig at man av og til tør å være litt upopulær, at man av og til tør å heve stemmen sin, si ifra når noe er urettferdig og ikke være redd så innmari redd for hva alle andre måtte mene.

Du vet, alle andre. Du har sikkert hørt det før. Alle andre mener også det eller det gjelder mange andre også. Okei, hvem? Hvem i alle dager er alle andre?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Siden Kristin Gjelsvik sin tale under Vixen Awards har jeg fått spørsmål fra både følgere, bekjente og journalister om hva jeg syntes. Hva jeg tenker om talen. Hva jeg syntes om Sophie Elise. Hva jeg syntes om Kristin Gjelsvik.

De fleste har også passet på å komme med et lite stikk til enten den ene eller den andre. Stikk som ikke har noen verdens ting med saken å gjøre. For dialekten til Kristin Gjelsvik eller størrelsen til Sophie Elise er ganske irrelevant her. Husk på det da. 

Det virker nemlig som at mange er opptatte av hvilke side i saken man skal velge. Skal man være enig med Sophie Elise eller skal man være enig med Kristin? For min del så handler det ikke om verken hvem man heier på eller hvem sin side man er på, for min del så handler det om saken. Og saken, den er sjukt viktig.

Dette handler om mer enn et ansikt og en virksomhet, dette er et fordømt samfunnsproblem og det både skal og må tas på alvor. Av deg og av meg. Lista med påvirkere som slenger rundt seg med farlige kostholdsråd, kritiske slanketips, overdrevent treningsfokus og blodpumpa kropper er ganske mye lenger enn Sophie Elise. Det betyr ikke at hun skal strykes av lista, men det betyr at vi må ta problemet på alvor.

Dette er ingen bloggkrig, en personsak eller en teit (kvinne)sak, dette er blodig alvor. Det kan vi jo for eksempel se når TV 2 sender rumpeoperasjonen til Sophie Elise på TV. Hva baktanken var veit jeg ikke, men jeg tviler på at den var å styrke barn og unges selvbilde og selvtillit. Jeg tror heller ikke det var baktanken til influenseren som jeg selv nylig rapporterte inn til www.fim.as, da hun delte ut en 15 % rabattkode på fillers. Jeg tror heller ikke at det er baktanken til han som viser frem en kropp som er bygd på noe helt annet enn et sunt kosthold og riktig trening på Instagram.

Men la oss være enige om en ting: Det er forbanna teit å både promotere plastisk kirurgi, å dele ut rabattkoder på utseedeforanringer og å ukritisk slenge ut slanketips (det gjelder også noen av landets største mediehus). Det er også forbanna teit å mobbe, hetse og være kjip.

Men! Det er en ting jeg reagerer på, og kanskje skjer det når voksne mennesker snakker på vegne av de, de fleste av oss tar kampen for og når det er de voksne som skriker høyest.

Kan vi slutte å undervurdere kidsa? 

Mange av de har press til opp under ørene, de kroppspresset i huet og rævva og de får utseendeforandringer slengt i fleisen mens de sitter og ser på noen av sine største forbilder. MEN! Jeg gjentar: Kan vi slutte å undervurdere de?

De aller fleste er kule, oppegående, smarte, bevisste og prøver så godt de bare kan. Ja, de er sårbare og skjøre, men de aller fleste jeg kjenner sparer ikke til en rumpeoperasjon eller til å putte ribbena sine i nesa. Mange av de sparer til bolig, studier og drømmer. Til fremtiden. Samtidig som de forsøker å slanke seg, få sixpack og mellomrom mellom låra.

Og de både har og trenger gode forbilder. Og vet du hva? Forbildene de finnes de! Det finnes enormt mange gode forbilder der ute, og ikke la de forsvinne fordi noen velger å ikke være det eller fordi noen ikke tar eller glemmer å ta det ansvaret det kreves. Glem heller ikke å forsøke og være et selv.

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er:

1. Slutte å skrive dritt i kommentarfeltene til hverandre.
2. Ruste kidsa så godt som mulig.
3. Ta dette på alvor, en gang for alle.

… Og huske på at ingen av oss er perfekte, verken de som opererer seg både her og der, de som jukser, ja, eller meg.

Eller deg.

Jeg har nettopp lest en Facebook-status skrevet av en fortvila mamma. Hun og datteren hadde vært i bursdag til en 13 års gammel jente på lørdag, der 18 stykker var invitert. Tre stykker kom, og tre stykker sa at de ikke kunne komme. Over 10 stykker lot være å gi beskjed. Én i klassen hadde også krøllet sammen invitasjonen og brekt seg (?!).

Det er ikke så lenge siden jeg selv var i et selskap der 27 stykker var invitert. Ni stykker dukket opp, tretten stykker ga ikke lyd fra seg, fire stykker endret til “kan ikke komme” på Facebook-invitasjonen etter at selskapet hadde startet. Én person sendte melding ti minutter før selskapet skulle begynne om at hun ikke rakk allikevel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og folkens. HVA SKJEDDE? Hva skjedde egentlig med respekten for hverandre? Når ble det sånn at det ble greit å ikke si ifra om at man ikke kommer? I GOD tid. Hvorfor tar vi det ikke seriøst når det dukker opp en invitasjon i innboksen vår på Facebook? Hvorfor tror vi at det er helt greit å trykke “KAN IKKE” en halvtime etter at selskapet har startet?

Hvordan rævva opplegg er det egentlig vi driver med?

Vi bryter avtaler hele tiden og det virker som at de fleste av oss kun sitter og venter på om det skal dukke opp noe kulere. Noe mer fristende.

Er det virkelig sånn vi vil ha det? Vil vi ha det sånn at vi kan bryte avtaler uten å stå for det? Vil vi ha det sånn at vi velger det som er kulest? Vil vi ha det sånn at det er akseptert å ikke gi beskjed?

Er det faktisk sånn at det ikke lenger er en glede å bli invitert? Er det sånn at vi har det for kult, til å glede oss over en invitasjon? Til å ikke ta den seriøst?

Når det dukker opp en invitasjon er det faktisk fordi noen ønsker at du skal komme. Noen har stelt i stand, brukt tid, penger og energi på å skape noe eller lage noe – Som også skal være fint for deg. Det er lett å føle at man selv er problemet, når nesten ingen av de inviterte dukker opp – Til fordel for noe kulere eller fordi de rett og slett ikke gidder.

Det er helt i orden å ikke kunne, men for min del så handler det om respekt. Det handler om at man faktisk må klare å si ifra i god tid, og at man faktisk må forsøke å prioritere å dra dit man er invitert.

Det er nemlig ikke den som inviterer som er problemet, til tross for at det føles sånn. Det er de som velger å ikke dukke opp.

Ikke vær den personen som ikke sier i fra eller den personen som velger det kuleste. Tenk om det hadde vært deg a! 

Og du? Hvor vanskelig er det å si ifra i god tid at: Sorry, jeg kommer ikke! Men takk for invitasjonen.

Tenk om det hadde vært deg a.

Jeg kjenner en 11 åring og de to siste dagene har ingen av guttene i klassen snakket til han. Vet du hvorfor? Jo, fordi han har arvet den gamle mobilen til faren sin. Fordi han bruker et belte fra H&M. Fordi skoene hans liksom er billige.

For to uker siden var jeg på skoshopping med en 12 åring. Han gikk rett bort for å prøve et par sko til 2500,-. Da jeg spurte om hvorfor, så sa han at det var de skoene alle gutta i klassen hadde.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Her om dagen fortalte en bekjent av meg at en 14 åring hun kjenner ble kalt for Finn.no i en hel uke på skolen, fordi hun hadde kjøpt en brukt merkejakke – Fordi alle andre hadde en. Ikke brukt selvfølgelig, for det var visst ikke bra nok.

Og bare for å spørre…:

HAR DET KLIKKA FOR OSS? 

Hva i alle dager holder vi på med?

Hvor skal dette egentlig ende? Hvordan samfunn er det vi lager? Et samfunn der alt handler om hvor dyre klær du har på deg? Et samfunn der du ikke få være med på leken om ikke mamma og pappa har brukt en halv månedslønn på en vinterjakke til deg? Et samfunn bestående av drittunger som mobber de som ikke går med sko til flere tusen kroner?

Det er så forbanna dumt!

Barn ned i barneskolealder flyr rundt med mobiler dyrere en husleia mi. Barn på ungdomsskolen flyr rundt med vesker til titusenvis av kroner. Barna som henger på det lokale kjøpesenteret mitt flyr rundt med vinterjakker så dyre at jeg blir svimmel av å tenke på det.

Og dere foreldre kjøper det. Dere sponser. Dere drar kortet. Dere skaper presset.

Så kjære dere foreldre som kjøper, som sponser og som bidrar til dette vanvittige kjøpepresset uten å tenke dere om:

Vær så snill og lukk opp øynene! Se opp fra de viktige mailene dere bare må svare på! Ta en liten timeout fra alt stresset ditt! Sett ned foten! Ta ansvar! Slutt å dra kortet!

Dere bidrar til å skape et samfunn bestående av elendige holdninger, dere bidrar til mobbing, dere bidrar til et enormt kjøpepress og dere bidrar til å skape et klasseskille som skremmer livet av meg. Dere bidrar med å sette et sinnssyk standar!

Dere må slutte å argumentere om at “alle andre har det” eller at “det er bare sånn det har blitt”. Dere er nødt til å slutte! For dette er helt sinnssykt.

Barna deres må ikke ha jakker til 8000,-, barna deres må ikke ha telefoner til 15 000,- og barna deres må ikke ha verken sko, belter eller eller gensere til tusenlapper på tusenlapper.

De burde leke til skoene deres er skitne, de burde lære om respekt for både de som har og de som ikke har, de burde lære seg å vise empati, fremfor å mobbe og de burde lære seg at penger ikke vokser på trær. Men viktigst av alt: At verdien deres ikke ligger i hva de har på seg.

Kjære foreldre, det er på tide at dere blir litt kjipe – For dette går faktisk ikke lenger.

DEL GJERNE!

– Følg meg på Instagram: @martine.halvs –

Jeg har tenkt mye på om jeg skal si noe. Om jeg skal svare den ene følgeren min som sendte meg melding i dag morges og skrev “hæ, hvorfor er ikke du finalist?”. Om jeg skal gidde.

For jeg er litt redd for å virke både bitter og kjip, men det er jeg egentlig hver gang jeg skal mene noe som mange velger å ikke mene noe om og hver gang jeg sier noe høyt jeg vet noen kan være uenig i.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

For jeg har blitt kalt både bitter, kjip og ganske mange verre ting etter at jeg har valgt å bruke stemmen min de siste årene. Men, ikke søren at jeg skal slutte med det, fordi noen er uenig, fordi noen syntes det er kjipt at en ung jente slår i bordet eller fordi noen syntes det er ubehagelig. Aldri. 

Stort sett så mener jeg jo noe om litt viktigere ting, som for eksempel vold mot kvinner, netthets (apropos) eller kvinnehelse, men jeg føler for å si noe, og jeg gidder ikke å bite i det sure eplet og late som ingenting.

For i dag ble finalistene i Vixen Awards sluppet. Jeg var semifinalist i kategorien Årets Sterke Mening, men navnet mitt dukka ikke opp på lista over finalister. Kjipt? Ja, selvfølgelig!

For selvfølgelig mener jeg at jeg hadde fortjent det. Det er det mange som gjør, men de færreste får en pris og en klapp på skulderen for innsatsen og jobben de legger ned, verken her eller der.

Det ble heldigvis litt mindre kjipt da jeg så at Christina Fraas aka Kirsebærhagen heller ikke sto som finalist i kategorien, for jeg trodde at hun skulle vinne. Det hadde hun fortjent etter å ha engasjert et helt land og vel så det med abortsaken i fjor. Ikke fordi alle var enig med henne, men fordi hun slo i bordet, skrek så høyt hun kunne og gjorde en forskjell. For sjukt mange.

Og det er litt det, det handler om å være influenser. Nemlig det å gjøre en forskjell. Alle trenger ikke å skrike høyt, snakke åpent om verken mensen eller abort, men det handler om å inspirere, motivere og gjøre en forskjell for noen. Enten om det er å tipse om en middagsoppskrift, hjelpe noen over dørstokkmila eller minne noen om at de er bra nok akkurat sånn som de er.

Derfor er det litt kjipt, og jeg sier det høyt for han veit at jeg digger han og noe sier meg at han kanskje har stusset litt selv også, at en 100 % ansatt som programleder i NRK tar en av plassene. Ikke fordi at han ikke er rå på det han driver med, men fordi jobben hans er å være journalist – Ikke influenser. Å joda, det er jo kanskje litt av den samme greia, men jobben hans er vel i utgangspunktet å være nøytral, og på NRK, ikke på Instagram.

Men ikke vet jeg, jeg prøver nemlig å være skikkelig stolt av jobben min og av bransjen min, og jeg er kanskje litt redd for at ting som dette, som Vixen Awards handler mer om oppmerksomhet og at det blir mer en “kjendisgreie” enn en utdeling til de som jobber døgnet rundt, som står i stormen og som gjør en forskjell for ufattelig mange mennesker.

Og ikke misforstå meg, for jeg mener ikke at jeg burde ha vunnet, for det mener jeg at hun som sto foran Stortinget, dekket i blod i abortlovensnavn i fjor burde gjort.

Ja, også syntes jeg kanskje at det er litt teit å måtte betale 395,- for å dra på en fest for å hylle dødsrå kollegaer. Ja, og enda 395,- om man vil ha med seg noen. Men det er det helt sikkert en veldig god grunn til.

Lykke til, til alle velfortjente finalister og takk til alle dere som ikke står der, men som allikevel fortsetter å inspirere, dele, mene og motivere hver eneste dag!

I går kveld da jeg var ute og kjørte, så kjørte jeg forbi tre barn som så ut til å være på vei hjem fra trening. Barna gikk ikke sammen, men alle barna gikk i mørke klær og alle tre var vanskelige å se.

Og vet du hva? Jeg syntes faktisk voksne som ikke tar på seg selv eller barna sine refleks er noen skikkelig idioter.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For jeg lurer: Er det så forbanna vanskelig å ta på deg en refleks?

Jeg blåser i om du bare skal en kjapp tur ut for å lufte hunden, jeg gir beng i om du skal være forsiktig, jeg bryr meg ikke om i at du sier at ikke skal være så mye i veien og jeg driter i at du mener at “det går sikkert bra”.

Jeg driter også i om du har fancy treningssko, om jakka di ikke matcher refleksen eller om du ser meg. Jeg har nemlig ikke lyst til å kjøre på deg, jeg har nemlig ikke lyst til å ta livet av noen og jeg har nemlig ikke lyst til å ødelegge livene til alle som er glad i deg.

Så ta på deg den fordømte refleksen, drit i at gutta i klassen sier det er teit og drit i om det ikke ser kult ut.

Det er nemlig veldig mye teitere å utsette seg selv for fare og det er ikke kult å ende opp med å bli en kjøttkake fordi du skulle være så sinnssykt kul. Eller lat.

Så vær så snill, ta på deg en refleks når du venter på bussen i mørket, sørg for at barna dine har på seg refleks når de går til trening og ta på deg refleks, på både deg og hunden din når du er ute og trener.

Jeg ønsker nemlig aldri å treffe deg, men jeg har et STORT ønske om å se deg.

Takk på vegne av alle oss bak rattet.

Hilsen hun som for 12 år siden i dag mistet en venninne i en trafikkulykke, og som ikke unner noen å oppleve det samme.

Først og fremst må jeg meddele at Gud, engler og Jesus er nevnt i denne teksten, så hvis du blir støtt av ord som det anbefaler jeg deg å lukke den og se bort.  

Det er sjeldent jeg skriver et innlegg uten å tenke meg om, og et innlegg som kun går på min egne følelser. Men akkurat nå kjenner jeg et intenst behov for å si ifra, for nå må vi faktisk ta oss sammen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Samfunnet vårt består i en økende grad av mennesker med ulik kulturell bakgrunn, noe som er berikende og fint for oss alle. De fleste av oss er positive til mangfold, ulikheter og forskjeller, fordi det er en god kilde til å skape nye bånd, utveksle ideer, skape fornyelse og kreativitet. Men vi kan faktisk ikke la det gå på bekostning av jula, som er en stor og viktig plattform for vårt fellesskap.

For selvfølgelig skal vi synge julesanger og utføre andre tradisjoner som hører julen til, og vi skal gjøre det fordi vi alltid har gjort det og fordi det ikke finnes én eneste god grunn til å la vær – Og fordi det er en del av julen og av våre tradisjoner.

Jeg kom nylig over en plussak i en avis der det ble fortalt at det ved en ungdomsskole i Telemark hadde blitt fremmet et forslag om at julemat skal bli kalt for tradisjonsmat i stedet for, for å blant annet inkludere human-etisk forbund og Jehovas Vitner.

I min egen hjemkommune har juleball blitt omdøpt til vinterball og juletrefest blitt omdøpt til lysfest. Nettopp for å inkludere flere, også de som ikke feirer jul. Men hvorfor i alle dager gjør vi det?

Det heter faktisk julemat og ikke tradisjonsmat, og alle som vil kan få smake! Og det fine? De som ikke vil smake, de slipper.

Vi styrker på ingen måte integrasjonen eller respekten for andre kulturer og religioner ved å underkjenne at julen ikke er så viktig for oss, og gjøre om på våre egne tradisjoner i respekt. 

Julen handler jo om juletrær, nisser, julemat, julesanger, kirkebesøk og gaver, og for meg er dette hellig.

Vi skal ikke fjerne ord som nisser og engler i sangene våre, fordi vi faktisk blir opplært fra vi er barn at nissen sitter på låven og at engler daler ned i skjul.

Vi skal ikke fjerne ord som Gud og Jesus, fordi dette er hovedgrunnen til at vi feirer jul.

Vi skal ikke fjerne sanger som “Deilig er jorden” fordi det er kultur og fordi den handler om så mye mer enn hvilken gud du tror på.

Vi skal ikke fjerne skolegudstjenestene på skolen, fordi de som ikke ønsker å delta kan få slippe. Vi skal ikke besøke andre steder enn kirken, fordi noen ikke ønsker å gå inn i en kirke. Vi skal ikke slutte å få besøk av julenissen på siste skoledag, fordi noen støtes av dette. Vi skal ikke nekte barna å ha på seg nisseluer i barnehagen, fordi noen ikke ønsker å bruke det.

Julen handler om så ufattelig mye mer enn om Jesus, Gud og religion. Det handler om samhold, tilhørighet, håp og kjærlighet. Det handler om at vi er sammen, at vi tar vare på hverandre, gir varme og lys. Det handler om at vi deler og at vi klemmer. Det handler om at vi smiler, ler og synger. Det handler om at vi samles, at vi holder hender og at vi står sammen. Det handler om empati og om ettertanke, og det ligger mer bak sanger som “Deilig er Jorden”, enn at Gud finnes og at Jesus gikk på vannet.

Jeg syntes faktisk ikke det er greit at vi endrer på våre tradisjoner fordi noen føler seg støtt eller fordi vi skal inkludere flere. Alle som vil er hjertelig velkomne til å feire jul, ta del i julens tradisjoner og la seg selv berike.

Jeg melder meg faktisk frivillig til å gi kunnskap og leie noen rundt juletreet, men slutt å ødelegg jula og tradisjonene som hører med.

Det blir faktisk for dumt.

Del gjerne.