Kategori: Tanker 💭

Hvorfor er det sånn at vi er så gjerrige på å dele ut likes? Å legge igjen en kommentar på noe bra en vi kjenner har gjort eller klart? Å komme med et heiarop?

Hvorfor er det sånn at det er lettere å støtte en venn som har det kjipt, enn en venn som lykkes?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg begynte med det jeg gjør nå, så snakket de fleste av de jeg kjente. Stort sett bak ryggen min.

Jeg fikk til og med meldinger av venner som sa at de gledet seg til å se hvor lenge det kom til å vare.

Forresten! Stryk ordet venner.

Jeg veit at jeg var tema på ganske mange flere vorspiel enn det jeg var invitert på og at det sjeldent var noen som ga meg et klapp på skulderen og sa at de heia på meg.

Sikkert fordi jeg bestemte meg for å ta plass, bruke stemmen min og gjøre noe annerledes. Og jeg skjønner jo at det er skikkelig irriterende med folk som tror at de er noe og med folk som tør å ta plass. Dritirriterende. 

Jeg skjønner godt at vi må prøve å jekke de ned. At vi må snakke litt dritt. At vi må spre litt rykter. At vi må le av de.

Tenk om noen får det til liksom. 

Men hvorfor i alle dager er det sånn? Hvorfor er det så vanskelig for oss å stille oss på sidelinja og heie?

Er det fordi vi er livredde for at noen skal få det til? At noen skal gjøre det bedre enn oss? Eller er vi rett og slett bare drit kjipe?

Hvorfor lar du være å ‘like’ bildet til hun i klassen din? Hvorfor lar du være å kommentere det fine bildet til venninna di? Hvorfor lar du være og sende melding til vennen din som prøver på noe nytt? Det er jo gratis for søren! Det er helt gratis å være ålreit og det betyr så enormt mye for personen i den andre enden.

Ta bildet til venninna di, det som hun la ut på Instagram. Kanskje du ikke syntes at det er så fint, kanskje problemet er at du syntes det er veldig fint og at du ikke unner henne mer oppmerksomhet for det eller kanskje du bare ikke gidder. Venninna di har faktisk delt det fordi hun syntes det var fint, morsomt eller kult, og hun har brukt tid på å dele det med akkurat deg.

Så hvorfor holder du igjen ‘❤️’ som at det er fare for at du går tom? Tom for kjærlighet, tom for å være ålreit, tom for å være en venn?

Okei, jeg skal fortelle hvorfor jeg skriver dette nå. Jeg fikk nemlig melding fra en gammel venninne i for litt siden. Hun holder på å utdanne seg som journalist og ville gjerne ha med meg i en av de største oppgavene hun skal levere. Hun trodde at det kom til å være et stort pluss om hun fikk med en som meg. 

En av de hun har snakket dritt om, en av de hun har ledd av og en av de hun har spredd rykter om.

Jeg takket pent nei, fordi jeg kan huske de gangene jeg har grått meg i søvn. På grunn av henne.

Og det minte meg om at vi aldri vet hvem som skal ta i mot barna våre i barnehagen, hvem som skal behandle søknaden vår hos NAV eller hvem som tar oss i mot på operasjonsstua, om vi har vært uheldige å bli utsatt for en ulykke.

Det minte meg på at jeg ikke tror at jeg tør å ta sjansen på å ikke være ålreit mot de jeg møter på min vei. Han rare i klassen, hun som tror hun skal få det til og han som ofrer alt for drømmen sin.

Jeg tror rett og slett ikke at jeg ikke tør å ta sjansen på å ikke være ålreit jeg.

Gjør du?

Jeg lurer på noe. Jeg har nemlig fått lastet ned Smittestopp-appen, etter mye om og men. Jeg lastet den ned med en gang jeg skjønte at det var noe jeg burde, og grunnen til at det tok litt tid å få det til, var nok fordi jeg ikke var alene om å tenke “denne må jeg selvfølgelig laste ned, for jeg skal selvfølgelig være med på denne dugnaden”.

Men, lite overraskende så er det jo mange som ikke gidder. Eller tør. For det tok ikke lang tid etter at appen ble lansert, før en eller annen veivet med armene og ga oss klar beskjed om at: IKKE LAST NED APPEN!

For skal man virkelig la myndighetene overvåke oss?!

Kall meg gjerne både dum, fjerne og naiv, men…

Er det ikke litt rart at mange av de som roper høyst om dette har fullt navn, alder og adresse liggende ute på Facebook? Telefonnummer, barneskolen de gikk på, ungdomsskolen de forelsket seg på for første gang og videregående der de ble dumpa for første gang cirka tre tastetrykk unna?

Bilder av alle barna, både fra barnedåp, utallige bursdager, ferier og 1200 andre bilder?

At de har svart på hvilke TV-serier de liker å se på, hva favorittboka er, hvor favorittreisemålet er og apropos det: Statuser med NÅ KOSER VI OSS I SOLVEGGEN HER PÅ GRANCA. Samtidig som de sjekker inn på hotellet de er på.

For ikke å snakke om alle som er på Snapchat, og som kanskje ikke en gang vet at de har på snapmap. Sånn ser snapmap ut for de som ikke veit det:

Jøss, nå ser jeg at Sara og Emil er hjemme i Sverige begge to!

Jeg kan til og med se om kjæresten min er på jobb, eller om han plutselig ikke er det……

Men innimellom deling av hvem vi spiser middag med, når vi var på do sist og hvordan det står til med tarmen på Facebook idag, så skal vi IKKE under noen omstendigheter laste ned Smittestopp-appen.

Det hadde jo tatt seg ut!

Men hvis du ikke er en som er redd for at Erna skal bry seg om den siste boka du leste eller hvor du bor, så kan du jo laste den ned og ta en for laget du også.

Så vil jeg jo bare påpeke at det jo fort kan bli lenge til vi kan sitte i solveggen på Granca, sjekke inn på hotellet og dele bilder av hverandre, drinken vår og “fordi vi fortjener det bilder” om vi ikke blir med på denne dugnaden alle mann.

Del gjerne!

– Instagram: @martine.halvs –

Da jeg gikk i barnehagen lånte jeg sminken til mamma i skjul, jeg brukte ammeinnleggene hennes for å late som at jeg hadde store pupper og jeg pyntet meg med alt jeg kunne finne av smykker. Og vesker. Som jeg elsket vesker.

Rettelse: Elsker.

Mamma har aldri vært spesielt opptatt av sminke, så det kom kanskje litt overraskende på da Martine (5 år) skulle sminke seg, helst hele tiden. Jeg kunne stå i timevis på badet, jeg fulgte nøye med når mamma sminket seg og jeg elsket å dolle opp Barbie-dukkene mine.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Da jeg gikk i barnehagen lekte jeg bare, jeg tulla og jeg elsket å late som at jeg var eldre enn jeg var. Jeg drømte meg bort, gikk inn i roller og malte meg i fjeset. Det var ikke sjeldent at Martine (5 år) hadde tatt med seg leppestiften til mamma i barnehagen, ei eller at hun fikk for seg at hun skulle sminke de andre i barnehagen også. Hurra!

På et tidspunkt så sluttet sminke å være bare gøy og bare på tull. Jeg var 11 år gammel og jeg hadde akkurat mistet en venn i en bilulykke. Jeg var sint, jeg var lei meg og jeg følte meg stygg.

Da jeg var 11 år begynte jeg nemlig med sminke på ordentlig. Ikke bare fordi jeg syntes at det var gøy, fordi jeg tulla eller fordi jeg syntes at det var spennende. Jeg trengte å føle meg litt fresh. Eller, litt penere.

Nå river det i hjertet mitt at 11 år gamle Martine ikke følte det sånn.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte lage meg en maske. Et skjold mot alt det vonde. Et skjold bestående av sminke, så ingen skulle se hvordan jeg egentlig hadde det.

Når jeg sminket meg tok jeg nemlig på en maske som gjorde at jeg ikke gråt. Jeg ble på mange måter en annen. Jeg ble tøff. Ufølsom. Pen. Og jeg trivdes som det en ganske lang stund. Helt til jeg forsto at jeg ikke kunne fake meg gjennom livet.

Vel, av og til er det lov, men det er fryktelig slitsomt å alltid måtte være perfekt for å komme seg gjennom en dag. Faktisk så er det ikke bare slitsomt, det er umulig. Hvert fall på sikt.

Den dag i jobber jeg fortsatt med at jeg ikke måtte noe som helst. Jeg begynner nemlig å forstå at jeg fint kan dra på trening sminkefri, at jeg har lov til å sove en halvtime ekstra om morgenen i stedet for å bruke tid jeg egentlig ikke vil på å se perfekt ut og at jeg er fin nok som jeg er, med arrene mine, fregnene mine og med det som gjør meg, til meg. Jeg har lov til å være lei meg og sint, og jeg trenger ikke å sette opp et skjold for å slippe og håndtere det.

Jeg kan finne på å ødelegge en hyggelig kveld med venner fordi jeg ikke føler meg pen nok. Jeg kan bli hysterisk fordi jeg føler meg stygg. Jeg kan avlyse noe fordi jeg ikke føler meg bra nok. Ja, det er tullete, men det er blodig alvor. 

Livet er sminka. De aller fleste av oss tar på oss en maske nå og da, eller, skal vi kalle det et filter? Vi later som, fremstiller oss selv på en best mulig måte, vi dekker arrene våre med foundation og vi retusjerer oss penest mulig.

Jeg har gjort det i ganske mange år, først fordi jeg syntes det var gøy, men så fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg.

De siste årene har jeg begynt å forstå at jeg har et valg. Vi har et valg. For min del handler ikke valget om å droppe mascaraen eller ikke, for jeg liker meg selv med mascara, og det er helt greit, for jeg liker meg selv uten også. Men vi har et valg om å prøve og være oss sjæl, om å akseptere hvordan vi ser ut uten retusjering og ikke minst hvordan vi har det, helt uten filter.

Selvfølgelig er det greit å gjøre det som gjør at man føler seg best mulig, men ikke fordi man føler at man må. At man ikke er seg selv uten.

Jeg går mye uten sminke, men det er ikke så ofte at jeg har vist meg selv helt uten vipper og stæsj.

Dere får ofte se den filtrerte utgaven av meg, og jeg liker meg selv sånn, ikke misforstå meg. Jeg tenkte bare det var på tide at dere får bli litt kjent med meg sånn som dette også, for jeg liker nemlig meg selv ganske godt sånn.

Sånn helt ufiltrert. Akkurat sånn som jeg er💛

Ungdommen møtes, fester og deler det på sosiale medier.

Voksne arrangerer alternative sammenkomster der det skåles, drikkes og festes.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Hysteriske damer ringer til skjønnhetssalongene og tilbyr seg å betale det dobbelte for en behandling, og nærmest trygler de om å utføre behandlingene svart.

Kjendiser har plutselig nystelte negler på Instagram.

Og jeg må bare spørre… Hva er det vi holder på med? KØDDER DERE?!

Det er så forbanna dumt og det er så forbanna egoistisk.

Folk mister jobbene sine, inntektene sine og tryggheten sin. Syke mennesker får beskjed om at nødvendige operasjoner og behandlinger må settes på vent. Studentene sin fremtid er usikker og satt på vent. Leger, sykepleiere og andre viktige ansatte i helsesektoren jobber rumpa av seg med egen helse som innsats. Folk får ikke gitt klemmer til de som de er glade i. De eldre sitter ensommere enn noen gang. Altfor mange barn låses nærmest inne sammen med egne overgripere. Skal jeg fortsette?

Også har vi dere da. Ja, du! Hei du, din dritt. Dere som sutrer over at dere ikke får festet fra dere. Dere som er hysteriske over at etterveksten begynner å bli synlig, at botoxen er i ferd med å gå ut og at neglene er #NotOnFleek. Dere som samler vennegjengen, fester og skåler i solveggen. Dere som gir beng.

Er det den samme mammaen som tillater ungen sin å dra på fest, som vil betale dyre dommer for å få fikset neglene sine svart?

Slutt å drit dere ut. Gjør som dere får beskjed om. Ta en for laget. Jeg driter i om det er deilig i parken med vennene dine eller at neglene dine ikke ser ut. Folk mister jobbene sine her, folk blir syke, folk sin fremtid står på spill.

Folk dør faktisk her, og jeg lurer egentlig på hvem som må dø for at du skal forstå alvoret.

DEL GJERNE.

– Følg meg gjerne på Instagram: @martine.halvs –

Jeg skriver dette med fare for å tråkke noen festglade mennesker på tærne og for å gjøre noen som er langt nede i vinflaska forbanna.

Men når jeg tenker meg om så kunne jeg egentlig ikke brydd meg mindre om det. Jeg bryr meg nemlig veldig mye mer om alle de barna som i disse dager er innestengt sammen med overgriperen sin, sammen med en voldelig forelder og de som føler seg utrygge, enn at noen skal få ha vinglasset sitt fred.

Vi vet at ett av fem barn blir slått, kløpet eller lugget av en av foreldrene sine.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Vi vet at mellom 10 og 20 prosent av norske jenter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Vi vet også at nesten 1 av 10 menn oppgir å bli utsatt for seksuelle overgrep i barndommen.

Vi vet at nesten 1 av 10 barn vokser opp i hjem der mamma eller pappa drikker for mye alkohol.

Vi vet at 90 000 barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes misbruk, og at mørketallene er gigantiske.

Disse barna har det neppe noe kulere i dag. Eller neste uke. Eller uken etter. Antakeligvis så blir det verre for hver dag som går.

Og hva i alle dager gjør vi for å ivareta alle disse barna?

Norge er stengt, og fristedene til disse barna er stengt, men polet er åpent og Vinmonopolet går ut og sier dette:

Disse barna har ikke den trygge læreren å støtte seg på i disse dager. Fotballtreneren som ser de og sier hei. Speiderlederen som gir en tommel opp. Barnehagelæreren som gir en klem.

Og jeg veit ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg vet ikke om du vet at Vinmonopolet er et norsk aksjeselskap eid av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet?

Er det ikke på tide å ta ansvar for disse barna? For hva vet vi om sammenhengen mellom alkoholbruk og vold?

Jo, at voldsutøverne ofte er påvirket av alkohol under voldshandlingen.

Vi er alle ganske forvirra, kanskje redde og engstelige i disse dager, og hjertet mitt gråter for alle de barna som har det ekstra vanskelig og som ikke en gang kan få en klem som ikke stinker alkohol.

Trenger du noen å prate med ring: 

Mental Helse: 116 123
Vold- og overgrepslinjen: 116 006

DEL GJERNE. 

Mens jeg har måtte avlyse en reise, har en bekjent av meg gått glipp av bursdagen til sønnen sin.

Fordi han er lege.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mens jeg har måtte avlyse møtene mine, har en venninne gått glipp av begravelsen til bestemoren sin.

Fordi hun er sykepleier.

Mens jeg går glipp av fotballkampen jeg har gledet meg til å månedsvis, har den ene naboen min enda ikke hatt tid til å hilse på den nyfødte nevøen sin.

Fordi han jobber på legevakta. Og jeg er ekstremt takknemlig.

For at den eldre damen som ringer bekymret inn for viruset blir møtt med ro, kunnskap og forståelse.

For at mannen som er smittet blir tatt vare på av de beste vi har.

For at de som er redde blir møtt med et smil.

For at våre helsearbeidere er på jobb. For meg, for deg, for de som ikke kan ta vare på seg selv, for de som ikke husker hvem de er, for de som er redde, for de som er syke, for de som behøver stell og for oss.

Så takk. Takk til deg som jobber på spreng for å holde oss friske. Takk til deg som gjør alt som står i din makt. Takk til deg som svarer på alle spørsmålene vi andre måtte ha. Takk til deg som forsøker å holde oss rolige. Takk til deg som akkurat nå står ovenfor tøffe etiske valg. Takk til deg som gjør ditt aller beste. Takk til deg som gjør en av landets viktigste jobber.

Vi skylder dere all respekt, og i mens så skal vi andre ta vår del av ansvaret. For det er det minste vi kan gjøre.

Eller hva, folkens?

DEL GJERNE. 

Vet du hva noe av det jeg har vært flauest over de siste årene er?

Jo, at jeg har hår på puppene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har det på tærne også. På fingrene, magen, føttene.

Til og med i rumpa.

Jeg har merker på kroppen som kommer av sene kvelder med gode venner, av knall og fall og av isen jeg spiser på sydenferie. Ja, på fredagskvelden også. De kommer av øyeblikk, historier, minner og fra haugevis av latterkramper.

Den høyre puppen min er litt større enn den venstre. Nesa mi er ganske skeiv. Det ene øyebrynet er tynnere enn det andre. Du kjenner kanskje til det.

Jeg får valker på magen når jeg sitter. Jeg har ettervekst i håret. Negler som burde vært stelt. Litt blå ringer under øynene etter å ha sovet litt lite. Smilerynker i ansiktet etter å ha smilt av fine mennesker, morsomme historier og kule opplevelser.

Jeg er menneskelig. Jeg er normal. Jeg er kvinne. Og det er jeg skikkelig stolt av.

Vi får ofte beskjed om at vi er litt for mye av det, litt for lite av det og at det kanskje hadde vært fint om vi bare kunne gjort det, det og det annerledes.

Har du noen gang tenkt på hvem som krever det av oss? Det er jo ofte oss selv!

Når vi kritiserer noen for å være litt for lite eller litt for mye. Når vi snakker nedlatende om noen som tar litt lite eller litt mye plass. Når vi zoomer inn, kommenterer og finner feil. Når vi baksnakker, diskuterer valg, vekt, utseende og klesstil.

Hver gang vi gjør det, så gjør vi det litt vanskeligere å være kvinne. Litt vanskeligere å ha tro på oss selv, litt vanskeligere at den ene puppen ser annerledes ut enn den andre og litt vanskeligere å være oss selv.

Ingen av oss står opp om morgenen og tenker at vi ikke skal gjøre vårt beste. Så kanskje vi skal huske på det når noen driter seg ut, sier noe teit eller gjør noe du aaaaldri selv kunne gjort? Vi veit jo at det ikke alltid er så lett og at vi prøver vårt beste. Så hvordan i alle dager kan vi egentlig forvente noe annet av noen andre?

Hvert år når det er kvinnedagen deles det quotes og heiarop om at kvinner skal heie på kvinner og at kvinner skal tørre å ta plass. Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg syntes en medkvinne tar plass på en annen måte enn jeg selv hadde gjort, når en medkvinne har på seg noe jeg aldri verden ville gått med eller når en medkvinne går på trynet, driter seg ut, prøver så godt hun kan og når du lykkes. Ikke minst.

Jeg veit jo godt at jeg ikke er perfekt, selv om jeg prøver. Og da er det kanskje greit å huske på at det gjelder de fleste andre også.

Ja, og når jeg tror at jeg er unormal på grunn av hårete pupper (tro meg at jeg har følt meg både ekkel og rar) eller hva det nå måtte være, så er det greit å minne meg sjæl på at det heldigvis finnes cirka 3,86 milliarder andre kvinner i verden. I alle farger, varianter og fasonger.

Og jeg er hvert fall ikke alene.

Jeg har akkurat skrollet meg gjennom flere kommende russ sine Instagramkontoer, etter å ha lest om russ som utestenger jenter over 60 kilo. I år også.

Jeg har sett videoer der kommende russ slår glassflasker i ansiktet sitt for å få oppmerksomhet, videoer av jenter som kler av seg for å få henge med russen og videoer der man får klar og tydelig beskjed om at jenter over 60 kilo ikke er velkomne. Eller… Ingen feite horer som ser ut som hvaler.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Hvor skal dette egentlig ende? Hvem har vi blitt? Hva er det vi ønsker å oppnå? Ønsker vi et samfunn bestående av blærete drittunger som kategoriserer og dømmer andre? Et samfunn der all vår verdi ligger i hvordan vi ser ut? I hvor mange vi har ligget med? I hvor langt vi er villige til å gå for oppmerksomhet?

Jeg orker knapt å tenke på det, for det er så fjernt, kvalmt og det er så dumt.

Og jeg lurer litt på om de foreldrene som ukritisk sponser russebusser, som sitter på sidelinja og ser på og som har oppdratt barna sine til å holde på som dette vet hva de holder på med…

Vet du om barnet ditt er en av de som frivillig stiller seg opp for å få dartpiler kastet i ryggen? Vet du om det er barnet ditt som slår en glassflaske i ansiktet for og så hoppe fra en ti meter høy klippe? Vet du om det er barnet ditt som slåss for å vise hvem som er kongen på haugen? Vet du om barnet ditt er en av de som takker ja til å suge fem russegutter på rad for å få rulleplass? For oppmerksomhet? For status? For å liksom bli likt?

Dette er ikke gøy lenger. Det har tatt helt av og det skremmer meg. Det skremmer meg at så mange signerer på rævva holdninger, at det lages sanger som er direkte mobbing, at det er en syk standar og at det gang på gang tråkkes på ALT som har med sunne og gode verdier å gjøre.

Ja, og det skremmer meg at det er snakk om fremtidens advokater, leger, fotballtrenere, lærere, vernepleiere og medmennesker.

Det er nok nå! Barna deres MÅ ikke være med på en russebuss for å bli noe. Barna deres behøver ikke å bruke 100 000,- på noen uker av livet sitt for å bli likt. Barna deres kan ikke være med på dette sjuke presset. Og dere må slutte å unnskylde det med at de må få lov til å ha det litt moro. Det er rett og slett skikkelig rævva.

Kjære ungdom som tror at dette er viktig: Hvilken russebuss du er på har ingenting å si den dagen du skal søke jobb. Verdien din måles ikke i hvor mange du har ligget med. Hvor mye du veier har ingenting å si for hvor bra du er på fest.

Hilsen er feit hval over 60 kilo som er sjokkert, og som lurer på om den russen det er snakk om vet hva mødrene deres veier, om de hadde likt om det gjaldt søsteren sin og om hva de gjør, den dagen det går skikkelig gærent.

Selv om det bare var på kødd.

DEL GJERNE.

Akkurat nå sitter jeg hjemme i en kanondyr designerstol, jeg drikker litt champagne fra et sponset glass og beundrer de sponsede neglene mine og de sponsede tøflene mine som nesten ingen har råd til. Ja, ingen har vel egentlig råd til stolen jeg sitter i heller #Spons. Jeg venter på at den private kokken min skal lage ferdig middag til meg og jeg ser at pengene tikker inn på konto mens jeg bare sitter på rævva. Nydelig. 

Neida, det er jaggu ikke så vel her. Sannheten er at jeg ligger nydusjet i sofaen, sminkefri og i joggisen. Ja, og de flisete neglene mine beundrer jeg ikke, men de duger. Men, skulle man trodd en kommentar jeg fikk på bloggen i går, så hadde det første stemt, og ikke det siste. Det er nemlig veldig mange som har et temmelig spesielt syn på oss bloggere.

Jada, noe av skylden kan vel kanskje enkelte blogger ta på seg – Men jeg velger å fraskrive med alt ansvar her, og det er sannelig ikke ofte.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Forresten. Jeg ligger og vurderer om jeg i det hele tatt skal gidde å dra på butikken for å kjøpe middag, eller om jeg skal spise havregryn til middag, så den kokken kan jeg se langt etter (dessverre).

Jeg fikk også en annen kommentar jeg bet meg merke i på bloggen i går. Det var en mann som mente at jeg bare var ute etter klikk og oppmerksomhet. Ikke for å være sånn, men… Det finnes vel ingen som har en blogg som ikke er ute etter klikk og vil at folk skal lese det man skriver eller? Hehe. Jeg bare spør. Liksom. Det er jo en blogg for svarte. Ja. Ferdig.

Det som fascinerer meg er når folk etterlyser blogger med mer mening og bloggere som ikke bare skriver om uviktige ting. For bloggere er jo helt blåst, ikke sant. 

Personlig prøver jeg jo virkelig å skrive om litt viktige ting fra titt til ofte, ting jeg tror mange kan kjenne seg igjen i og ting jeg syntes kanskje er litt langt ute på jordet, men det kan av og til virke som at man heller vil lese om tja, for eksempel at en blogger har fjernet silikonpuppene sine, enn at tja, nesten 1 av 10 norske kvinner har blitt voldtatt. Slitsomt å forholde seg til, slitsomt å høre om.

Når det kommer til oss bloggere så liker, kommenterer og deler folk i hytte og pine. Hver gang det blir skrevet en artikkel om oss bloggere kommer det alltid kommentarer om hvor håpløse bloggere er og hvor tåpelige bloggere er. Det slår faktisk aldri feil, og det er rart med det. Akkurat som at vi bloggere er et eget folkeslag av IQ-døde, inkompetente og håpløse folk. Jada, det hender at noen av oss bommer grovt på et utsagn, at vi driter oss loddrett ut og at vi både er dumme og blonde, men når jeg tenker meg om så kjenner jeg folk som gjør det samme – Som ikke er bloggere.

Jeg kjenner faktisk både selgere, advokater og lærere som driter seg ut, som sier teite ting en gang i blant og som overhode ikke er feilfrie. Jeg vet til og med om folk jeg ikke liker, selv om de ikke har en blogg. Hmm, rart!

Bloggere er faktisk ikke en egen gruppe mennesker som har en intensjon om å plage noen mest mulig. Hvis man er skikkelig lei de j*vla bloggerne så er det faktisk så enkelt som at man kan slutte å lese – Og bry seg. Det er litt som å bytte kanal hvis ikke programmet på TV tiltaler deg akkurat der og da. Liker man ikke fotball, så trenger man ikke å se på fotball. Liksom.

Nei, jeg måtte bare få ut dette, for jeg klarer egentlig ikke helt å forstå hva Kari-Mette (67 år) har i mot en blogger som har kjøpt seg nytt hus eller som har gifta seg og hvorfor hun skriver kommentarer som dette:

… Når en influenser for eksempel har blitt gravid. Ja, jaggu. Æsj. Få det bort.

Nei, ikke vet jeg.

Hilsen enda en blærete, blond og tåpelig blogger…

I går satt det fire jenter i garderoben på treningssenteret og snakket om mat. Den ene jenta klaget over at hun følte seg så oppblåst etter å ha spist to muffins i lunsjen, og at hun var sikker på at det kom av glutenallergi.

En av de andre jentene kommenterte at hun alltid tok en pille før hun skulle spise gluten sånn at magen hennes kunne bearbeide det uten at hun ble oppblåst. To av de andre jentene kastet seg entusiastisk på og lurte på hvordan de kunne få tak i det. Før den siste kommenterte at “jeg prøver å holde meg unna både hvete og gluten jeg”. Hun kunne også informere at moren kun lagde glutenfrimiddager hjemme, til hele familien, fordi det var best sånn.

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Og jeg må bare spørre: Kødder dere?

Kødder alle dere som innbiller dere den ene eller den andre allergien etter den andre? Kødder de mødrene som nekter barna sine å få i seg laktose fordi hun har lest på en eller annen blogg at det er usunt? Kødder alle dere som tror at dere har glutenallergi fordi dere blir litt oppblåste etter å ha trøkka i dere fire hveteboller?

HVEM blir ikke litt oppblåst i magen av å spise muffins a? Eller litt tung i magen etter å ha spist en pizza? Fastelovensboller? Eller en pasta?

Hvilket sykt forhold får vi egentlig til mat om vi konstant skal passe oss for alle potensielle påståtte farer? Kan vi ikke slutte å skremme hverandre med sunn norsk hverdagskost? Hva skjedde med matvett?

Ikke gidd å skryt på deg en allergi du ikke har a. Vi har alle dager der vi er litt slappe både i fiseringen og i skrotten, og har du for eksempel skikkelig glutenallergi så driter du på deg. I dagesvis.

Hilsen hun som syntes det er litt stress å skulle arrangere middagsselskaper å skulle ta hensyn til lavkarbo, sukkerdiett, keto, DASH-dietten, liksom-glutenfritt, Mayo Clinic-dietten, volumetrics-dietten, palmefritt, null e-stoffer, TLC-dietten, kun soya, ornish-dietten, aller helst laktosefritt, økologisk, fruktdietten, atkinsdietten, skal jeg fortsette?

Nei, jeg tenker at det er nok jeg. Så innmari nok faktisk.