Kategori: Tanker 💭

Akkurat nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg er helt svett og i sjokk. Jeg har nettopp kommet over bildet over der en gjeng kommende russ har laget et søknadsskjema for alle som ønsker å være med og rulle i russetiden. På søknadsskjemaet må man blant annet svare på hvor mye man veier og hvor seksuelt aktiv man er.  Jeg kom også tidligere i dag over en artikkel der en gutt forteller om at han ikke fikk være med på russebussen fordi han hadde for få følgere på Instagram. Selv vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, for er det i det hele tatt mulig?!

Og først og fremst så lurer jeg på en ting: HAR DET KLIKKA FOR OSS? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvor skal dette ende? Hvem har vi blitt? Hvordan samfunn er det vi lager? Et samfunn bestående av blærete drittunger som kategoriserer og dømmer andre? Et samfunn der all vår verdi ligger i hvordan vi ser ut? I hvordan vi går kledd? I hvor mange vi har ligget med? Jeg orker knapt å tenke på det, for det er så fjernt, kvalmt og det er så dumt.

Jeg kjenner en jente som er innlagt på sykehus grunnet alvorlige spiseforstyrrelser. Jenta har droppet ut av videregående og kjemper hver eneste dag for å holde fast i livet. Og grunnen? Jo, hun sluttet å spise etter at noen av guttene i klassen hennes hver dag i et år sa at hun måtte slanke seg for at de skulle kunne like henne. Det var aldri meningen at det skulle gå så langt, men det har det gjort. Du vet, selv om gutta “bare” tulla.

Kan vi ta et minutts stillhet og tenke litt over det? Hvor sinnsykt det er?

Kjære foreldre som tillater dette, dere som sitter på sidelinja og ser på, som ukritisk sponser russebussene til barna deres og som har oppdratt barna deres til å holde på som dette:

Kan dere være så snill og lukke opp øya? Se opp fra telefonene deres? Dra hjem en tur fra forretningsreisen, slå hånda i bordet og ta litt grep? Stikke hodet ut av deres egne navle? Dere bidrar til et samfunn bestående av rævva holdninger, dere lager mobbere, dere er med på å sette en syk standar og dere tråkker på alt som har med sunne og gode verdier å gjøre.

Dere må slutte å argumentere om at «alle andre får lov» eller å si at «det er jo bare gøy». Dere MÅ slutte. For dette er ikke gøy, dette er sinnssykt. Barna deres MÅ ikke være med på en russebuss for å bli noe. Barna deres behøver ikke å bruke 150 000,- på noen uker av livet sitt for å bli likt. Barna deres kan ikke være med på dette sjuke presset.

Kjære ungdom som tror at dette er viktig. Hvilken russebuss du er på har ingenting å si den dagen du skal søke jobb. Verdien din måles ikke i hvor mange du har ligget med. Hvor mye du veier har ingenting å si for hvor bra du er på fest.

Kjære foreldre som har barn som er med på dette. Plis, slutt og bli litt kjipe a. Dette går faktisk ikke.

DEL GJERNE!

// Marty

Det hender at jeg får spørsmål om hva som skal til for å lykkes som en så kalt influencer. Det hender at jeg får spørsmål om hva som må gjøres, hvordan man får følgere og hva som er de hemmelige triksene. Akkurat det med de hemmelige triksene skulle jeg gjerne likt og vite selv, for sannheten er at jeg ikke har peiling.

Det hender også at jeg får spørsmål om hvordan man tjener penger på sosiale medier, og gjerne fra de som har laget seg en profil, en blogg eller en kanal fordi de tror at det er så enkelt og at pengene renner inn på en blunk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hadde det enda vært så vel. 

Da jeg kom inn i denne bransjen hadde jeg ingen formening om hva jeg egentlig holdt på med. Jeg hadde aldri en tanke om at jeg skulle bli en influencer og jeg kan fortsatt skvette når noen kaller meg for en blogger. Da jeg forsto at jeg var i ferd med å bli en såkalt influencer og blogger, trodde jeg at jeg måtte gjøre som “alle andre”. Jeg trodde at jeg måtte gå med klær jeg ikke likte, at jeg måtte gå på fancy kafeer kun for å få fine bilder og at jeg måtte gå på eventer som ikke ga meg noe annet enn panikk. Jeg trodde at jeg som en god influencer måtte ha sponsede negler og at jeg daglig måtte legge ut bilder av hva jeg har på meg.

Da jeg fikk min første bloggkontrakt fikk jeg spørsmål om hvilken kategori jeg så meg selv under, og jeg svarte mote. Jeg hadde jo ikke peiling. 

Det tok ganske lang tid før jeg forsto at jeg måtte slutte å gjøre som alle andre. For etter hvert som tiden gikk så forsto jeg at alle andre var tatt. Jeg forsto at jeg ikke kunne gjøre som alle andre. Ja, jeg kunne la meg inspirere, men å herme etter noen fordi jeg trodde at det var riktig førte meg ingen vei. Jeg trengte ikke å si opp jobben, reise jorden rundt, gå med klær jeg ikke hadde råd til og fake it til I make it.

Jeg forsto at den eneste måten jeg kunne nå frem med mitt budskap og komme noen vei var med å være meg selv. Med å gå med klærne jeg liker, med å spise den maten jeg syntes er god og med å gjøre ting som er bra for meg, og ikke bare for Instagram. Jeg forsto også at det ikke nødvendigvis gjorde meg størst, men at det i lengden kanskje ville ta meg lengst.

Jeg begynte ikke med det jeg gjør i dag for å tjene penger. Jeg hadde det ikke en gang i tankene og derfor blir jeg faktisk oppriktig lei meg når jeg får meldinger fra unge jenter som lurer på hva de må gjøre for å tjene penger og for å bli bloggere. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg egentlig at man er dømt til å mislykkes i denne bransjen om det eneste man jager er pengene eller statusen. Jeg tror at man må være seg selv, være genuin, finne sin greie og leve sitt liv. Jeg tror man må være unik, og det er ikke enkelt.

Personlig følger jeg de profilene jeg føler at en genuine og de jeg føler at oppriktig elsker å inspirere, dele og mene. Ikke de som gjør det fordi de tror de skal bli noe, at kontoen skal fylles opp og at de skal få tilbud om en sponset reise. 

Jeg er på ingen måte en ekspert og det er greit om noen mener at jeg er på bærtur, men jeg trengte å si dette. Jeg er nemlig lei av at alle Instagramkontoer ser like ut, at alle ser akkurat samme vei og at det virker som at mange har glemt hva denne jobben egentlig handler om.

Jeg blogger om livet jeg lever, om tankene jeg tenker og om den jeg er, jeg lever ikke for å fylle bloggen min med innhold og for å være noen jeg ikke er. Den dagen jeg kun gjør det jeg gjør i dag for pengene, den dagen jeg blir en annen enn meg sjæl og den dagen jeg våkner opp og det ikke finnes et snev av inspirasjon i kroppen min, så lover jeg at jeg skal finne på noe annet å gjøre.

Takk til alle som leser, deler, heier og som er en del av gjengen min <3

// Marty

Jeg prøver å komme meg på trening så ofte som mulig. Om det så er på en tur i skogen, på fotballtrening eller er på treningssenteret. I mange år har jeg trappet opp på treningssenteret med én tanke – Nemlig at jeg skal bli tynnere, penere og deiligere. Egentlig blir jeg litt flau av å si det høyt, men det er helt sant og jeg tror kanskje at mange kan kjenne seg igjen.

Det har gjort at jeg flere ganger har latt være å stille opp på treningssenteret, rett og slett fordi jeg ikke har følt meg fin nok. Er det ikke komisk at jeg har måtte føle meg fin nok, for å trene? Haha. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På senteret jeg trener nå bugner det av eldre mennesker. Eldre, spreke, inspirerende, sterke og flotte mennesker, og det gjør meg så glad og inspirert. Ja, noen har til og med rullatoren med seg på slep!

For noen dager siden tillot jeg meg og skryte av en av de eldre damene som trente på senteret. Hun hadde hatt en time sammen med PT-en sin og jeg var mektig imponert. Damen, som viser seg å være 83 år gammel takket og jeg spurte om hvordan hun hadde motivasjon til å komme seg på trening så ofte som hun faktisk gjør. Damen svarte: “Jeg trener jo ikke for å bli noe yngre, men for å leve lenger. For å kunne dra på sykkelturer med oldebarna mine, for å kunne gå lange turer sammen med venninner og for å klare og oppleve bryllupet til barnebarnet mitt”.

Den eldre damen kunne nesten like godt skreket “HALLO, VÅKN OPP!” rett i fleisen på meg, for jeg fikk meg en real oppvekker. For det er jo det hun snakker om som livet handler om. Det burde jo ikke handle om å være diggest, å få flest mulig likes på kroppen du legger ut på Instagram eller å gjøre alt for å bli yngre og penere. Det handler jo om å kunne leve lenger, være en bedre utgave av seg selv og ha energi til å leve livet. Til å danse natten lang om man ønsker, til å kunne reise og for å kunne oppleve det som virkelig har en mening.

Jeg glemmer helt å sette pris på at kroppen min faktisk er frisk nok til å trene. At kroppen min er sterk nok til å danse natten lang. At kroppen min tar meg med på så mange spennende reiser og eventyr. Jeg er tidvis rett og slett er en skikkelig dårlig venn ovenfor kroppen min. Hvert fall i forhold til hva den er for meg, for skitt – Den er jaggu trofast. Den har vært med på mange oppturer, nedturer, dårlige slankekurer, latterkramper og den har fått høre mye stygt.

Den kroppen der
skal du ha hele livet
da er det lurt
å si litt pene ting til den nå
bli kompis med den
be den ut på lunsj
så slipper du at den hater deg
når du blir en skrukkete pensjonist
for alle skrukkene der
de vil du ikke ha imot deg
om du skjønner
– Trygve Skaug

I dag skal jeg komme meg på trening, men ikke av samme grunn som jeg pleier. I dag skal jeg komme meg på trening fordi jeg har lyst til å være en litt bedre venninne, fordi jeg har lyst til å ha energi til å gjøre det jeg ønsker og fordi jeg har lyst til å være sterk nok til å bære meg selv. Fordi jeg ønsker å kunne dra på sykkeltur med oldebarna mine når jeg blir 83 år gammel jeg også og fordi jeg har lyst til å ta vare på meg selv. Ja, og fordi det gjør meg litt gladere.

GOD TRENING til store, små, høye, lave, brede, trente, utrente, nybegynnere, kvinner, menn, unge og gamle! 

// Marty

Jeg har sett at det er en greie å legge ut et ti år gammel bildet av seg selv ved siden av et bilde fra i dag på sosiale medier.

Selv bestemte jeg meg egentlig for å la være, men nå gjør jeg det allikevel. Bildet over ble tatt for 10 år siden, da jeg var 10 år gammel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For 10 år siden opplevde jeg og mange av mine venner å miste en god venn i en tragisk trafikkulykke. Det var skikkelig vanskelig. 

Tidligere i dag kjørte jeg forbi en annen trafikkulykke og jeg har fortsatt vondt i magen. Den ene sjåføren hadde sittet på telefonen og krasjet med en annen bil. Hvordan det gikk vet jeg ikke, men jeg håper av hele mitt hjerte at det gikk bra.

Ting skjer og ulykker skjer, men jeg unner ingen å miste en venn, en søster, en bror, en mamma eller pappa i en trafikkulykke. Det er så vondt. Det kan ta fra gnisten i et par barneøyne, det setter dype og mørke spor i noen sitt liv og det går aldri helt over, om det så er et, fire eller ti år siden.

Vi lever i en verden der vi alle helst skal være tilgjengelige hele tiden. Mobilene våre sitter klistret fast i hendene våre og mange av oss er livredde for å gå glipp av noe. Meg selv inkludert. 

Jeg vet at det er lett å tenke at det ikke gjelder oss.

Jeg vet også at det er vanskelig å tro på når det skjer en selv.

Jeg vet at det er lett å tenke at vi bare skal sjekke noe kjapt.

Jeg vet også at kjapt ikke er kjapt nok. Jeg vet at vi ikke har tid til å ikke ha fokus.

Jeg vet at det er lett å tenke at vi har dårlig tid og at vi bare må.

Jeg vet også at det at du er for sen til et møte, at du stresser for å rekke spinninga eller at du stresser fordi det er kjedelig å stå i kø ikke har noen ting å si om noe først skulle skje. At du har dårlig tid gir deg ikke rett til å ta fra noen tiden de har.

Jeg vet at det er lett å tenke at det ikke er noe stress.

Men, det er ganske stress å krasje. Det er ganske stress å gjøre at noen havner i rullestol. Det er ganske stress å ta noen sitt liv.

Mobilbruk i bil tar liv. Ingen Snapchat, mail eller sms er viktigere enn noen sitt liv. Så vær så snill. Kjør pent, la mobilen ligge og ikke tro at det ikke gjelder deg, for det gjør det.

Hilsen Martine (10år). Del gjerne. 

// Marty

Jeg liker å anse meg selv som en som har et åpent syn rundt det aller meste. Jeg forsøker å være positiv til det meste, jeg forsøker å inkludere, se og være forståelsesfull. Jeg prøver å forstå at alle mennesker er forskjellige, at vi av og til må gjøre ting vi ikke liker og at alle ikke kan være som meg. Faktisk så syntes jeg er det er ganske så bra, for jaggu – Flere av meg kunne antakeligvis vært litt for mye av det gode.

Fra spøk til alvor. 

I går traff jeg en kompis og vi pratet om hvordan årets julefeiring hadde vært. Jeg fortalte om min feiring og han fortalte om sin, og han fortalte også om fetteren hans som under middagen på julaften hadde fortalt om at det i kirken samme dag hadde blitt lest fra koranen. For å inkludere alle. Og jeg må ærlig innrømme at jeg datt litt av.

For selv om jeg forsøkte å puste med magen, tenke at “jaja” og ikke henge meg opp i det, så har jeg ikke klart å la være. For uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke og syntes at det er greit. Ikke fordi jeg ikke har forståelse for andre kulturer, religioner eller mennesker, men fordi jeg ikke under noen omstendigheter klarer å se grunnen til at man skal lese fra koranen på julaften. På samme måte som jeg ikke helt klarer å forstå at det kan oppstå diskusjoner om at barn i barnehagen ikke kan ha på seg nisseluer, fordi ikke alle feirer jul og på samme måte som jeg ikke kan forstå at vi må endre på julesanger fordi de ikke er inkluderende nok eller fordi de ikke lenger er politisk korrekte.

Det at samfunnet vårt i en økende grad består av mennesker med ulike kulturelle bakgrunner, forskjellige forståelser og oppfatninger er fint og berikende for oss alle. De fleste av oss er (heldigvis) positive til mangfold, ulikheter og forskjeller, fordi det er en god kilde til å skape nye bånd, utveksle ideer, skape fornyelse og kreativitet. Men betyr det at vi må lese fra koranen på julaften?

For meg handler nemlig julen om tradisjonene våre. Den handler om de rødkledde nissene, julesanger, ribbe, ja, og aller helst pinnekjøtt, kirkebesøk og familien min, og for meg er alle disse tingene, tja… Hellig.

For meg så handler julen om mye mer en religion, Gud og Jesus. For meg så handler julen om at vi er sammen og om å ha en tilhørighet. For meg så handler julen om tro, om håp og om kjærlighet. Julen handler om tid, at vi er sammen, at vi ser hverandre, at vi tar vare på hverandre, at vi gir varme og lys. Julen handler om at vi deler og at vi klemmer. At vi smiler, ler og synger. At vi samles, holder hender og at vi står sammen. At vi ser familie vi ikke har sett siden i fjor, at vi hører de samme røverhistoriene vi alltid har hørt og at vi følger de samme tradisjonene som vi alltid har gjort.

For meg så handler julen om empati og om ettertanke, og jeg har sagt det før, men sier det igjen: Vi styrker da på ingen måte integrasjonen eller respekten for andre kulturer og religioner ved å underkjenne at julen ikke er så viktig for oss, og gjøre om på våre egne tradisjoner i respekt eller for at flere skal inkluderes.

Jeg syntes faktisk ikke det er greit at vi endrer på våre tradisjoner fordi noen føler seg støtt eller fordi vi skal inkludere flere. Alle som vil er hjertelig velkomne til å feire jul, ta del i julens tradisjoner og la seg selv berike. Jeg melder meg faktisk frivillig til å gi kunnskap og leie noen rundt juletreet, for det er skikkelig fint og ikke minst hyggelig. Men kan vi vær så snill å ta en pust i bakken og revurdere det vi holder på med?

Hilsen en som muligens er litt for glad i den tradisjonelle jula.

Del gjerne. 

// Marty