Reklame | @Sykepleierforbundet og helsesykepleiergruppa
1.januar er alltid en dag der jeg blir liggende på sofaen, tenke, føle og planlegge. Det er liksom så stille, samtidig som det så mange tanker og ikke minst følelser i omløp. Arkene er liksom så blanke, jeg blir litt stressa av “nytt år og nye muligheter”-opplegget og jeg føler meg alltid litt alene. Er jeg den eneste?!
Da jeg var yngre trodde jeg at jeg skulle løse alt selv. Jeg var alltid opptatt av å være flink, perfekt og av å ha det bra. Presterte jeg ikke, så var jeg ikke flink. Så jeg ikke bra nok ut, så var jeg ikke flink. Klarte jeg ikke noe, så var jeg ikke flink. Det betydde også at hvis det var noe som plagde meg eller hvis det var noe jeg burde ha pratet med noen om, så holdt jeg det for meg selv. Og grunnen? Jo, fordi jeg skulle være så sterk og flink. Jeg lagde meg en tanke om at jeg skulle være så flink at jeg skulle klare absolutt alt selv, og hvis jeg skal være helt ærlig så er det fortsatt av og til sånn.
Jeg har ofte lurt på om ting hadde vært annerledes den dag idag om jeg hadde snakket om disse tingene da jeg var yngre. Hadde jeg hatt det bedre om jeg hadde snakket om de tingene som plaget meg da jeg var 15 år? Hadde jeg tenkt enda bedre tanker om meg selv? Hadde veien til hit jeg er i dag vært enklere om jeg hadde snakket med noen om den vonde klumpen i magen?
Det kommer jeg aldri til å få svar på, men er det en ting jeg er sikker på så er det at jeg burde pratet med noen. For Martine på 15 år burde ikke trodd at hun var for sterk eller for flink til å prate med noen, og det burde ingen andre heller.
Fra og med i dag har helsesøster byttet navn til helsesykepleier (klikk HER for å lese mer) og før jul ble jeg invitert til en helsesykepleier som heter Eirik. Jeg skulle prate med Eirik om noe jeg burde pratet om da jeg var yngre, og jeg valgte å prate om tanken om at jeg alltid har trodd at jeg har måtte være så flink.
Før jeg traff Eirik hadde jeg egentlig aldri pratet med noen profesjonelle, og jeg var skikkelig nervøs før jeg skulle treffe han. Faktisk visste jeg ikke en gang at helsesykepleiere er utdannet sykepleiere med en videreutdanning! Selv om jeg trodde at Eirik bare skulle tro at jeg var teit, at problemet mitt ikke var stort nok og at jeg ikke skulle klare å åpne meg, så gikk det skikkelig bra. Eirik syntes overhode ikke at jeg var teit, han lyttet til alt jeg hadde å si og han fikk meg til å åpne meg. Takk Eirik!
Og vet du hva? Jeg er så glad for at jeg gjorde det og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde gjort det tidligere.
Det som er så fint er at man kan prate med helsesykepleierne om absolutt alt. Både små og store ting! Man kan både spørre og snakke om alt, og ingenting er for lite, eller for stort. Man kan snakke om psykiske problemer, kjærlighet, mobbing, familie, venner, stress, press og sosiale medier. Eller, hvis man bare behøver å prate med noen. Helsesykepleierne har også taushetsplikt og det syntes hvert fall jeg at det er skikkelig godt å vite.
Jeg håper at vi kan lage et felles nyttårsforsett. Nemlig at vi i år skal prate! Oppsøk helsesykepleieren på skolen din, tips vennen din om det samme og prat med noen. For det hjelper, det gjør det litt enklere og ingen av oss skal skamme oss for å prate med noen! Ingen av oss er for sterke til å trenge hjelp og ingen av oss trenger å være så flinke at vi skal klare alt selv.
Og du… Ingen skal klare alt alene. Verken jeg eller du!
Se hele filmen der jeg prater med helsesykepleieren HER:
Stor klem fra meg🖤
// Marty
Fantastisk!
<3
Takk for dette og deling <3 så bra.
<3<3
<3
<3