Hurra for Valentine’s Day eller for 14.februar for de som ønsker å kalle dagen for det! Hurra for roser, stygge hjerteputer fra Nille og kliss på Instagram. Som jeg elsker det.
Som jeg elsker dyre middager, heite filmer, klissete oppdateringer fra nyforelskede par og “har du ikke husket å kjøpe gave til din kjære enda”-reklamer som slår meg i trynet hvor enn jeg går.
Okei, jeg høres kanskje gretten og singel ut, men la meg gi deg seks grunner til at du kan drite i Valentine’s:
1. Det koster penger. Valentine’s Day koster penger, ferdig snakka. Selvfølgelig går det an å gjøre noe for din kjære uten at det koster penger, men i utgangspunktet er jo denne dagen til for at handelstanden skal tjene penger på at vi skal kjøpe “I LOVE YOU”-bamser og sjokkis.
2. Det er fullt. Det å gå på kino eller ut å spise middag på Valentine’s Day kan nesten være som å handle på Black Friday.
3. Det er altfor høye forventinger! Og det får jeg panikk av selv. Jeg har i ukesvis lest innlegg og tips inn mot Valentine’s og jeg har falt av for lengst. Jeg blir glad for et klapp på rumpa og en hyggelig melding, jeg trenger ikke et helikopter til Paris og roseblader i hele leiligheten. Men ja, det er meg.
4. Det er bortkasta. En god middag, blomster eller en massasje er aldri bortkasta, men de hjertegreiene mange butikker selger er i mine øyne sjukt bortkasta. Hvor skal man gjøre av det, liksom? Har du sett alle de sinnsykt stygge tingene som skal symbolisere kjærligheten man føler for hverandre?
5. Gaver…….. For det første så er det vanskelig å kjøpe gaver og for det andre så syntes jeg at det er en anledning til å gi gaver HELE TIDEN. Og hvem tjener på det? Jo, butikkene og bloggerne som frister med HELT EKSLUSIVE rabattkoder bare til deg.
6. Det er 364 andre dager i året å være romantisk på. Det er fint at vi feirer kjærligheten, men det er like viktig å feire den ALLE andre dager i året også. Den trenger ikke å være 14.februar for at man skal kunne kjøpe blomster til en man er glad i!
Okei, kanskje noen påstår at jeg bare er gnien og furten nå, men det er helt greit. Jeg skylder på at det er fordi det for meg er en helt vanlig torsdag. Ja, bortsett fra alle de forelskede parene og stygge hjerteputene i butikkene. Haha!
Jeg er dønn alene i dag, siden han jeg dater er alt annet enn tilgjengelig. Jeg skal derfor benytte muligheten til å legge bena høyt, spise is rett fra boksen og se akkurat hva jeg vil på TV, for hvis jeg ønsker meg roser i senga og haugevis av gaver, så tror jeg jaggu at jeg må sette på en film. Og du? Det er HELT greit!
Akkurat nå ligger jeg på sofaen og hvis jeg skal være helt ærlig så verker det i de fleste delene av kroppen min akkurat nå. I helgen har jeg nemlig spilt futsal (innefotball) og det har vært skikkelig gøy. Faktisk var det litt som å være 14 år og være på cup igjen, og det var helt nydelig – Med unntak av at kroppen har fått skikkelig juling.
Det skjer ytterst sjeldent at jeg ikke oppdaterer bloggen, men på lørdag skjedde det og jeg skylder på at jeg var kaputt. Hvis du tror jeg tuller eller at jeg overdriver, så kan kanskje dette bevise at jeg ikke gjør det:
Jeg minner om at det var på lørdag, så da kan du jo tenke deg hvordan jeg hadde det i går. #Detsnakkerviikkeom. Det ser kanskje ut som at jeg hadde det forferdelig, og det hadde jeg på en måte, men på en annen måte så hadde jeg det veldig fint, for jeg ELSKER å spille cup, innefotball og det samholdet som hører med.
I dag begynner jeg heldigvis å bli meg selv igjen, og det er jeg veldig glad for. Til tross for at kroppen har vært kronisk vond i helgen, så fikk jeg på meg joggeskoa (og ja, broddene) tidligere i dag og jeg fikk gått meg en lang tur, noe jeg tror gjorde susen for både kropp og sjel.
Ellers har det faktisk ikke skjedd så mye bloggvennlig i dag. Jeg antar nemlig at klesvask, yoghurt til lunsj og mail ikke er så kult å lese om. Jeg har nemlig hatt hjemmekontor idag, noe som innebærer at ting som ikke blir gjort ellers, har blitt gjort i dag. Det må til, selv om det ikke akkurat er den kuleste delen av jobben!
Planen i kveld er å henge med Mr. X som jeg ikke får sett resten av uken, spise takeaway, se på The Voice og kurere de siste vondtene fra helgen. Det ligger altså an til å bli en helt prima mandagskveld.
Jeg lurer forresten på om det noen gang har tenkt til å slutte og snø. Og nei, dette har ikke blitt en værblogg selv om jeg har snakket mye om været i det siste. Jeg lengter bare litt etter sommeren skjønner dere.
La oss derfor bruke de sekundene det tar og sveipe forbi dette bildet fra i sommer mens vi tenker på det…:
Dette bildet er forresten bakgrunnen på mobilen min, så hver gang jeg ser ut og på gradestokken så ser jeg på dette bildet for å minne meg selv på at det er lys i enden av tunnelen.
Jeg håper at mandagen deres har vært bra, at dere har det fint og at dere har noe å glede dere til <3
Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?
I går satt jeg og pratet med mamma. Vi prater om det aller meste, og vi kan ha samtaler der vi både er enige og uenige. I går fortalte jeg mamma om hvor teit jeg syntes det er med fyrer på for eksempel Tinder eller, ja, for så vidt Instagram, som later som at de er noe de ikke er.
Jeg fortalte at jeg syntes det er så teit med de som skriver at de er fotballspillere, men som i realiteten sluttet å spille fotball da de var 18 år på grunn av russetiden og som aldri har spilt noe høyere enn 4. divisjon. Jeg fortalte også om hvor teit jeg syntes det er med de som én gang sommeren 2016 fikk prøvekjøre den dyre bilen til onkelen sin og bruker det som bilde på Tinder.
For min del blir det tydelig hva de holder på med og stort sett så tar det ikke så lang tid før man klarer å legge sammen to og to, og til man forstår tegninga.
Bakgrunnen for samtalen var egentlig at jeg hadde vært inne på en restaurant og bestilt med meg mat hjem. Fyren som tok i mot bestillingen fra de foran meg sto og skrøt av sin idrettskarriere og av hvor god han hadde vært, mens jeg visste hvem han var og at ingenting av det han sa stemte. Vi snakker ingenting.
Etter at jeg hadde uttrykt min frustrasjon til mamma, så svarte hun bare “men hva skal man gjøre for å rekke opp i dagens samfunn da, Martine?”.
Og jeg ble sittende å tenke. For selv om det er litt irriterende, så hadde mamma jaggu et poeng. Igjen.
Jeg vet med meg selv at jeg er litt sær. Eller, ikke litt en gang. Jeg er sær, eller, kanskje vi heller kan kalle det målbevisst? Jeg ønsker å lage meg en god karriere, jeg ønsker å ha en god og stabil økonomi, jeg ønsker å kunne kjøpe meg fine ting, jeg ønsker å stifte familie, bo i drømmehuset og kjøre drømmebilen. Vel, jeg forstår at det i bunn og grunn er det mange av oss ønsker, men med hånda på hjertet… Matcher du ikke drømmen min litt en gang, da er du ikke så attraktiv. For selv om du ser ut som en drøm og kanskje oppfører deg som en drøm, så er resten av pakka minst like viktig. Jada, jeg vet at drømmehuset ikke nødvendigvis gjør en lykkeligere og alt det der.
Æsj, nå hørtes jeg kanskje knallhard ut, men hallo. Det er jo faktisk livet mitt det er snakk om!
Mamma har et poeng, for vi har laget oss en sinnssyk standar og det er vanskelig å strekke helt opp. Man skal ikke lenger bare se greit ut og oppføre seg bra, alt annet skal også være på stell og aller helst perfekt. Kanskje det er grunnen til at mange av oss leter oss i hjel etter valget av partner? Kanskje det er grunnen til at mange av oss gir slipp på forhold som egentlig kunne blitt skikkelig bra? Rett og slett fordi pakka er så viktig for oss.
Jeg elsker eventyrfilmene der prinsen forelsker seg i tjenestepiken, men hvor ofte skjer det egentlig i virkeligheten og hvis det skjer, lar vi det fortsette eller fortsetter vi å lete fordi økonomi, status og den så kalte “pakka” med fin leilighet, deilige ferieturer og fin bil er viktigere enn den virkelige kjærligheten?
Det er jo egentlig skikkelig synd at SÅ mange av oss føler et behov for å late som vi er noe vi ikke er, men jeg skjønner det. Jeg skjønner det fordi jeg senest denne uken har en bekjent som dumpa en fyr fordi han jobba på en bensinstasjon og ikke hadde noen andre visjoner. Fordi han elsket jobben sin. Min bekjente studerer til å bli lege, og for hun kunne ikke se livene deres sammen om 10 år. Er det innafor, eller er det bedritent? Selv klarer jeg liksom ikke helt å bestemme meg, samtidig som jeg ikke klarer å klandre henne.
Det ligger jo kanskje noe der at like barn leker best. Det er kanskje en grunn til at idrettsutøvere ofte finner hverandre, det er kanskje en grunn til at kjendiser dater kjendiser og det er kanskje en grunn til at veldig mange finner partnere i samme omgangskrets.
Personlig liker jeg egentlig å tro at kjærligheten trumfer alt som heter status, penger og hvem man er, men jeg må ærlig innrømme at jeg kanskje har mistet litt troen på det.
Jeg kunne egentlig ønske at jeg kunne skrive om hva jeg har på meg, hva jeg shoppet i går eller hva jeg skal spise til middag idag, men akkurat nå finnes det faktisk viktigere ting å skrive om.
I dag er jeg er nemlig forbanna. Jeg er forbanna på vegne av landet mitt, jeg er forbanna på vegne av min generasjon, jeg er forbanna på vegne av oss kvinner, jeg er forbanna på vegne av homofile og jeg er forbanna på vegne av alle du tillater at det køddes med.
Jeg har i utgangspunktet stor respekt for deg og jeg har støttet deg i det meste. Men at du som statsminister og som kvinne tillater at din borgerlige regjering gjennomfører den første innstrammingen av abortloven siden den ble innført gjør meg sint.
Det at en ministerpost nå er endret fordi politikeren som skal ha dette vervet synes det blir for problematisk å håndtere likestillingsspørsmål, synes jeg er rett og slett er helt på trynet.
Det gjør meg sint at likestillingsansvarlig flyttes over til kulturministeren fordi LHBT blir vanskelig for Ropstad og KrF å håndtere.
Det gjør meg sint at du tillater et parti med en oppslutning på fire prosent innskrenke mine grunnleggende rettigheter til å bestemme over egen kropp.
Det gjør meg sint at den nye barne- og familieministeren nekter å delta i homoparaden i Oslo Pride.
Det gjør meg sint at kvinnekroppen har blitt brukt som et forhandlingskort.
Det gjør meg sint at dere ber oss føde flere barn, samtidig som du gir KrF vetorett på biotekniske spørsmål.
Det gjør meg sint fordi det virker som at dere er på vei bakover, og ikke fremover.
Det er jeg og min generasjon som skal ta over. En dag er det en fra min generasjon som skal bli statsminister. Det er min generasjon som skal lage de neste barna. Det er min generasjon som skal ta over. Det er min generasjon som skal leve med de brutale klimaendringene som skjer. Det er min generasjon som skal føre videre våre verdier, hva vi står for og hvem vi er. Og i min generasjon er vi homofile. Kvinner ligger med kvinner. Menn ligger med menn. Kvinner tar abort. Menn aksepterer at vi er forskjellige. Kvinner har de samme rettighetene som menn.
Min generasjon er forbanna bra, og det gjør meg sint at du tillater at det køddes med mulighetene våre, friheten vår og livene våre.
Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?
Jeg husker skikkelig godt da jeg kom over en artikkel i et blad da jeg var 12 år gammel. Jeg satt på venterommet hos legen, leste i eldgamle blader og hørte på folk hoste. Det er alltid like hyggelig. Artikkelen handlet om kjærlighetssorg, om ekser og om man kunne være venn med eksen sin. Martine på 12 år sugde til seg alt hun kunne og bet seg ekstra godt fast i den avsluttende setningen “det å være venn med en eks er som å ta vare på den døde hunden sin”. Herregud, så brutalt. Da hadde jeg akkurat sluttet å flørte (som jeg kalte det) med en fyr på naboskolen, som jeg ikke en gang husker etternavnet på den dag i dag.
Fra og med da bestemte jeg meg for at det var sånn det skulle være, men heldigvis har jeg endret litt mening de siste årene. Kanskje aller mest da jeg faktisk fikk min første ordentlige eks. For vi kranglet ikke, vi hatet hverandre ikke og vi fungerte godt som venner, så hvorfor i alle dager kunne vi ikke fortsette med det? Det sier seg kanskje selv at det i lengden blir vanskelig, men for min del var det helt naturlig å ha en vennskapelig tone og snakke om, og med hverandre med en hyggelig tone. Man må jo ikke hate noen hvis man ikke må, eller? Selv om det er en eks?
Jeg forstår at det kommer helt an på hvordan situasjonen er og jeg har også ekser jeg ikke har noe med å gjøre, som jeg aldri tenker på og som jeg aller helst ikke vil tenke på. På en måte tror jeg det er fordi vi var så ferdig med hverandre, eller, jeg med de, fordi det ikke var noe match og fordi det ikke fungerte. Samtidig så har man jo hatt en tid sammen, som forhåpentligvis hvert fall var litt ålreit, og personlig syntes jeg det kan – merk deg kan – være hyggelig og treffe på de, si hei og hade. Spesielt hvis jeg er ekstra digg den dagen (helst ikke ellers).
Når jeg stilte spørsmål om hva jeg burde skrive om i denne spalten svarte nesten litt for mange at de ønsket å lese om ekser, om det er dumt å ligge med eksen og om man faktisk kan være venn med eksen. Jeg er ingen ekspert, men jeg vet at det kan være svært ålreit å ligge med eksen, at det kan være svært dumt, at det går fint å være venn med eksen og at det går helt fint å ikke være venn med eksen. Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar, og det er jo det som er så forbanna frustrerende.
De fleste av oss vet jo at det kanskje ikke er lurt å ikke ligge med eksen, men hvor fristende er det ikke å sende en liten melding når man ligger ensom på sofaen en søndagskveld eller når man sent en lørdag er på vei hjem fra byen? Man mister jo alt som heter sunn fornuft, og det er både deilig, og brutalt på en gang. Hvert fall for meg.
Men…
Er det greit å ligge med eksen? Ehm, ja. Selvfølgelig er det greit! Om det er lurt er en annen sak. En eks kan jo være en eks fordi man ikke fikk livene til å fungere sammen akkurat da, det kan være en eks fordi man behøvde noe annet akkurat da, det kan være en eks fordi h*n var utro, det kan være en eks fordi man mistet følelsene for hverandre, det kan være en eks fordi man ble dumpa. Det finnes så mange muligheter, og jeg har jo tro på at ting kan ordne seg og jeg kjøper ikke nødvendigvis argumentet om at “det er en eks for en grunn”, for man ble jo også sammen av en grunn. Jeg tror i utgangspunktet at det er lurt å finne seg en annen om man vil det og at det er lurt å ikke plage seg selv med en eks eller flere, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er den rette til å si det.
Æsj. Jeg føler at det var like komplisert å skrive noe klokt om dette, som det faktisk er med en eks. Alle brudd er jo forskjellige, alle mennesker er forskjellige og alle saker er forskjellige. Personlig tror jeg hvert fall at det er viktig å ikke plage seg selv med en eks, å ikke la eksen ødelegge noe for deg og ikke minst ha det bra med seg selv. Det er jo egentlig alfa og omega.
Hva mener du? Kan man være venn med eksen?Og… Er det greit å ligge med eksen?
Okei. Litt kliss, klass og virkelighet må til i dag. Jeg har nemlig nettopp felt en tåre av stolthet, og jeg må bare fortelle dere noe… Noe jeg aldri har fortalt før.
For ca. 3 år siden satt jeg på gutterommet til kjæresten min. Det var 1. januar 2016 og jeg lurte på hva i alle dager jeg skulle finne på, hva jeg skulle gjøre med livet mitt og hvem jeg egentlig var.
Noen måneder i forveien hadde jeg tråkket over og ødelagt ankelen min på fotballtrening. Kort tid etter at det skjedde forsto jeg at mine drømmer om og lykkes med fotballen fort måtte legges på hylla. Rett etter at jeg tråkket over fantes det lite håp om at jeg noen gang skulle klare å komme tilbake, og hverdagen ble brutalt snudd på hodet. Plutselig skulle jeg ikke bruke ettermiddagene på å trene, spille fotball og gjøre det jeg likte aller best. Plutselig var jeg hjemme rett etter skolen og stirra i veggen, og all tiden ble plutselig min verste fiende.
Hver ettermiddag i tre måneder kom jeg hjem til leiligheten til kjæresten min og vaska den. Hver eneste dag. Det siste jeg skulle gjøre var å gå på foten, men når jeg vaska så var jeg alene og det var et passende tidspunkt å ha vondt på. Når leiligheten var vaska, kastet jeg opp. Hver eneste gang. Jeg tror at det i etter tid var en form for blanding av smerte, mye følelser og en konstant kvalme om at noe var alvorlig feil.
Samtidig som alt dette skjedde var jeg aktuell med TV 2 programmet Sykt Perfekt. De siste klippene fra fotballbanen måtte mine lagvenninner og lillesøsteren min gjøre for meg, fordi jeg så vidt kunne stå oppreist. Dagene, ukene og månedene gikk og 1.januar kom. Denne dagen satt jeg på gutterommet til kjæresten min og gråt. Jeg var sint, fortvila og redd. Herregud jeg va mye sint.
Og det var denne dagen bloggen oppsto. På en time 1.januar 2016 ble bloggen opprettet, og jeg husker så vidt at jeg gjorde det. Hensikten var å skrive til alle som satt og følte det som meg akkurat der og da, og innlegget tok av. Jeg husker at jeg sendte en melding til mamma og pappa der jeg skrev: “Jeg laga meg en blogg jeg”, og jeg husker så godt at pappa svarte “Jøss, hva betyr det?”.
Jeg blogga litt når det passa meg, og jeg hadde noen innlegg som tok av. Innlegg der jeg skrev rett fra hjertet, og noe som liksom ble min greie.
Sykt Perfekt kom så på TV, og mens jeg sakte men sikkert vendte meg til noe annet enn å være fotball-Martine eller vaske-Martine ble jeg innhenta, noe så innmarri. Plutselig skulle alle ha en del av fotball-Martine som ikke egentlig fantes lenger, eller. Hun var hvert fall gravd ned. Jeg hadde ikke klart å være på en eneste fotballtrening eller se en eneste fotballkamp etter skaden, verken profesjonelt eller når lillesøster spilte, fordi det ble for vondt og når det gjorde vondt så ble jeg sint, og plutselig skulle jeg representere det som da var noe av det aller vondeste og såreste.
Det gikk i noen uker, så svimte jeg av og ble lagt inn på sykehuset. Kroppen fiksa ikke mer.
På mange måter hadde jeg det fint, men jeg hadde antakeligvis lokket så mye inne at det var altfor fullt. Men hey, vippene var jo hvert fall on point. Eller… Heh.
Dagene gikk og jeg ble sakte men sikkert bedre. Jeg bestemte jeg meg for å takke ja til Top Model og dro. Jeg dro fra eksamen, vennene mine og alt det trygge. På mange måter burde jeg sikkert aldri gjort det, for det ble på en måte en fiasko. Ankelen min ville ikke samarbeide og hodet var ikke tilstede, så etter kort tid dro jeg hjem. Tok eksamen og fikk min dårligste karakter noen sinne.
Så kom sommeren og den var fin, og når skolen skulle begynne igjen og jeg skulle ta fatt på 3.klasse var jeg på en helt annen planet. Det var da vi, jeg og mine nærmeste fant ut at jeg skulle slutte på skolen. Noe som var helt fjernt for pliktoppfyllende Martine. Jeg skulle fullføre, og jeg er så stolt av hva jeg har klart på egen hånd og all jobben jeg har lagt ned for å fullføre.
Vi ble enige om noen ting, og det var at jeg skulle fylle hverdagen min med noe, finne glede og ta vare på meg selv. Bloggen ble løsningen. Jeg blogga, blogga og blogga. Jeg fikk også jobb hos Day Birger et Mikkelsen og plutselig jobbet jeg 24/7.
Nå, tre år etter på sitter jeg her med bloggen min. Den har vokst seg til å bli en av Norges største, jeg er min egen sjef og jeg lever av bloggen min. Jeg må ærlig innrømme at jeg sitter og griner nå, for jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen. Og innerst inne så er jeg så stolt av at jeg faktisk fant en løsning på problemet mitt og fordi jeg faktisk har turt.
Jeg fikk nettopp vite at jeg er en av finalistene i kategorien “Årets Sterke Mening” på Vixen Influencer Awards. For to år siden ble jeg ikke en gang invitert, så jeg må nesten le litt. Det er så fjernt. For meg er det stort. Jeg forventer ikke å vinne noe som helst, folk kan mene akkurat hva de mener om utdelingen og ja, for så vidt av meg. Men! Jeg er skikkelig stolt av hva jeg har gjort de siste årene. Av boka mi. Av bloggen min. Av jobben min. Av meg sjæl.
Jeg er skikkelig ydmyk, stolt og takknemlig. Og hallo… For en gjeng jeg er nominert sammen med. Og når det først er emosjonelt og dypt her… Det lønner seg jaggu å ha tro på seg sjæl, jobbe hardt, ha is i magen og tørre å gjøre greia si.
Tusen takk til alle som heier, som leser, deler og som er en del av gjengen min. Dette er fett❤ Nå skal jeg drikke Pepsi Max.
Sent i går kveld tikket det inn en melding fra en ung jente i innboksen min. Jenta lurte på om jeg visste hvordan man kunne få thigh gap, altså mellomrom mellom lårene. Hun lurte på om jeg visste om noen tips eller triks, noen dietter eller et treningsprogram, for hun hadde sett at jeg hadde thigh gap på noen bilder. Jenta fortalte at hun følte seg unormal som ikke hadde det og jeg fikk vondt i magen etter å ha lest meldingen hennes.
Dette er min kropp. Men selv om det er min kropp, så er det overhode ikke sånn jeg ser ut. Det er ikke denne kroppen du treffer på gata, den kroppen som ligger henslengt i sofaen eller som løper seg en tur i skogen. Det er sånn kroppen min kan se ut i noen sekunder mens jeg holder pusten og presser både rumpa og ryggen bakover.
Men… Dette er litt mer sånn jeg ser ut. Med lår som trives best sammen, med litt skjeve pupper, med strekkmerker på hofta, med arr etter både en mislykket barbering, flere fall på sykkel og etter både fine og såre historier.
Forresten… Er jeg den eneste som har arr på leggen etter å ha hurtigbarbert meg? Jeg lærer aldri…:
Jeg legger fra tid til annen ut bilder av at jeg trener. Jeg kan legge ut bilder av alt fra fotballtreninger til styrketreninger, og i dag kjenner jeg at det er noe jeg er nødt til å si. For jeg er 20 år gammel, jeg er 1.80 cm høy og jeg veier det jeg gjør. Jeg trener for å ta vare på meg selv, både psykisk og fysisk – Og for å bli sterkere og for å holde meg frisk. Jeg elsker å gå tur i skogen, spille fotballkamper og ja – Jeg takker ikke nei til en tur på treningsstudioet, ei heller til en hamburger med gode venner.
Ofte så leser jeg artikler om hvordan vi kan miste så og så mange kilo. Ofte leser jeg artikler med tips og triks til hvordan vi kan få en sixpack. Ofte hører jeg snakk om den såkalte idealkroppen. Og jeg lurer litt på hva den egentlig er. For jeg trener ikke for å få sickpack, jeg trener for å kunne bære bæreposene på vei hjem fra butikken. Jeg trener ikke for å få en idealkropp, jeg trener for å ha en kropp som tåler å bli gammel. Jeg trener ikke fordi jeg føler at jeg må, jeg trener for å føle meg vel. Og ja, det er jaggu ikke hver dag jeg har så innmari lyst.
Jeg har ingen sixpack, jeg har ikke mellomrom mellom låra og jeg har ingen idealkropp. Jeg har ingen synlige ribben, jeg har ikke Instagram-rumpa eller Instagram-leppene. Og vet du hva? Det går faktisk ganske fint uten…
Det jeg derimot har er en sunn, fornøyd og glad kropp som tar meg med på akkurat hva jeg vil. Den lar meg løpe til bussen når det trengs, den orker å danse natten lang om jeg ønsker og den tar meg med på digge løpeturer.
Kroppen min er råflott selvom du verken ser en sixpack eller markerte muskler og jeg heier på en sunn, frisk og glad livsstil. Jeg heier på kropper i alle farger, former og fasonger som kommer seg over dørstokkmila og som har helsa i fokus.
Jeg blir skikkelig trist når jeg får meldinger fra unge jenter som lurer på hvordan de kan bli kvitt cellulittene sine, strekkmerkene sine og hvordan de kan få mellomrom mellom lårene sine, fordi de tror at det er unormalt å ha cellulitter, strekkmerker og at det er helt normalt å ha mellomrom mellom lårene, og grunnen til at vi ikke tror at det er normalt er fordi vi ikke ser det. Vi får jo hele tiden tips til hvordan vi kan bli tynnere, penere og hvordan vi kan bli kvitt så kalte menneskelige og normale “feil” som for eksempel cellulitter og strekkmerker. Vi ser retusjerte Instagrambilder, polerte kvinner i magasiner og i reklame. Vi forsøker å fremstille oss selv så perfekte vi bare klarer, og det er skikkelig synd at det går på bekostning av det som faktisk er normalt. På det som er menneskelig.
Kan vi ikke alle være enige om at det finnes viktigere ting i livet enn å hver eneste dag bruke tid og energi på å bli kvitt menneskelige spor på kroppen sin? Kan vi ikke alle være enige om at det finnes viktigere ting i livet enn å ha en sixpack? Kan vi ikke alle være enige om at det finnes viktigere ting i livet enn å ha en thigh gap?
Jeg vil mye heller være glad, sunn og fornøyd, enn å ikke ha det bra og være opptatt av om alle andre syntes at jeg er deilig eller ei. Jeg tenker litt sånn at det er helt greit å ha en thigh gap, og det er helt greit å ikke ha det. På lik linje som det er helt greit at noen sin favorittrett er taco, mens noen andre sin er pizza. Vi er jo som vi er, og sånn er det bare!
Alt er ikke alltid som det ser ut, og de aller fleste av oss er ganske menneskelige. Det er hvert fall jeg.
Det er vel ingen hemmelighet at alkohol er en sjelden vare for denne frøkna og at de vinflaskene jeg mottok i presanger før jul er gitt videre til andre som nyter de litt mer enn det jeg gjør. Ja, det er vel innafor å gi de bort, i stedet for at de blir stående på kjøkkenbenken min? Faktisk så liker jeg jo ikke verken øl eller vin, så det sier seg vel kanskje selv at alkohol ikke er min bestevenn. Uansett!
Nå som vi har begitt oss ut på et nytt år er det som vanlig et stort fokus på hva vi kan gjøre for å bli bedre mennesker. Faktisk så vil jeg som et “hehe, nei jeg drikker ikke”-menneske komme med noen gode grunner til at du faktisk skal la være å drikke alkohol for en liten stund.
For hva med en hvit måned? (Eller et hvit år, som meg).
Det er faktisk verdt et forsøk og det kan jo faktisk være med på å kickstarte nyttårsforsettet!
1. Du får bedre immunforsvar! Det er jo kanskje ingen hemmelighet at alkohol svekker immunforsvaret vårt, og i mine øyne så er egentlig dette nesten god nok grunn til å la være i seg selv.
2. Trening! Når vi inntar alkohol gjør det oss dehydrert, de gir oss dårligere balanse og koordinasjon og det svekker både reaksjonsevnen vår og konsentrasjonsevnen vår. I noen tilfeller kan alkoholen gjøre at vi presterer dårligere enn vanlig i hele 60 timer etter at vi har inntatt alkohol. Det kommer vel heller ikke som et sjokk at alkohol kombinert med trening ikke er så gunstig, så hvis man vil ha max utbytte av treningen man legger ned – Så dropper man alkoholen.
3. Du sover bedre! Mange tror at man slapper mer av etter et glass vin eller en øl, og det stemmer jo at man kan bli sigen etter en glass vin, men faktisk så sover man faktisk dårligere fordi søvnkvaliteten blir dårligere etter at man har inntatt alkohol. Alkohol påvirker det stadiet i søvnen som er viktig at vi skal føle oss opplagte neste dag.
4. Det er sunnere. Alkohol har ingen positive effekter på kroppen – Annet enn at man kan bli i godt humør noen timer (hvis det telles hos noen). Faktisk må du gjøre dette for å forbrenne de forskjellige enhetene:
1 halvliter pils = 20 min jogging eller rask sykling
2 glass vin = 40 min rolig sykling eller 15 min aerobics
1 sixpack med pils = 1 time trappeløping eller 1 time og 45 min rask sykling
1 Margarita = 1 time aerobics eller litt over 2 timer og 30 min gåtur
5. Mer penger! Kjøper du vanligvis alkohol hver helg eller noen ganger i måneden sparer du penger på å ikke gjøre det. Alkohol er dyrt og alkovettorganisasjonen AV-OG-Til har utført dette regnestykket:
Om man regner forbruket i vinflasker kan man regne med at nordmenn årlig bruker 8844 kroner i året på alkohol (66 flasker x 134 kroner = 8844 kroner).
Tenk hvor mye annet kult man kan bruke de pengene på i stedet da!
6. Andre muligheter. Når man ikke drikker alkohol finner man kanskje på andre ting, som også er veldig morro. Det å ta seg en tur på byen, danse, mingle og kjase kan være sjukt morro, men det finnes også ganske mange andre kule ting man kan gjøre i stedet for! Og edru.
Det viktigste er vel egentlig at vi har et avbalansert forhold og at vi tenker på helsa vår.
✗ Akkurat nå ligger jeg i sofaen, på tur med Dag Otto surrer i bakgrunnen, jeg drikker Pepsi Max og den siste halvtimen har jeg fått fem tekstmeldinger fra butikker som informerer meg om at de starter det enorme salget i morgen. Jeg syntes faktisk at det er salg HELE tiden jeg. Fryktelig leit for en som lar seg friste… Sånn som meg.
✗ Det slo meg nettopp at de som filmer programmet som 71° nord og liknende er noen forbanna maskiner av noen mennesker. Altså… Når de på TV-en er slitne så må jo de som filmer HVERT FALL være slitne!
✗ I går betalte jeg og de jeg var med altfor mye penger for å komme inn på et utested og jeg skammer meg enda. Det var altså så dårlig, så lite verdt det og det var som å kaste penger rett ut av vinduet. Hadde det vært dødsbra, god stemning og ja, bra, så hadde det jo vært verdt det – Men nei. Overhode ikke, haha!
✗ Hvert år etter julen tenker jeg på at jeg neste år skal ønske meg gavekort, i stedet for ting. Hvor waste er det ikke å få en ting som to dager senere kommer til halvpris på salg? Jeg blir trist på ekte.
✗ 02.00 i går natt møtte jeg helt tilfeldig flere av de jeg gikk på ungdomsskole med utenfor Narvesen av alle ting. Det var SÅ hyggelig å se de igjen, skravle litt kjapt og bare få gitt en klem! Flere av de har jeg ikke sett siden vitnemålsutdelingen på ungdomsskolen, så det var veldig hyggelig.
✗ Aprops gamle kjente… August ringte meg på Snapchat 03.30 i natt, og jeg hadde mange uåpne snapper, så jeg la på og skulle ringe han opp på den vanlige måten. August heter det samme til etternavn som en gammel kompis, og August og Andreas er jo temmelig likt – Så 03.30 i natt ringte jeg rett til Andreas som ikke skjønte bæret av at jeg ringte han. Det gjorde for så vidt ikke jeg heller. Men hey! Han var våken, fin i farta og det var superhyggelig selv om jeg ikke har pratet med han på maaaange år. Haha, typisk meg.
Jeg er SÅ takknemlig for FaceTime. Jeg hadde et ønske om å få feire nyttårsaften sammen med Sara og Emil i Norrköping i år også, men sånn ble det ikke. Men, vi var på G 00.00 allikevel <3
✗ Er jeg den eneste som er ekspert på å ødelegge strømpebukser? Bare jeg ser på en strømpebukse så blir den ødelagt… Jeg tar gjerne i mot tips hvor jeg kan kjøpe strømpebukser som faktisk holder mer enn fem minutter, haha!
✗ Nå var det mye snakk om i går, men vet dere hva jeg klarte? Jeg klarte å miste telefonen min i do. Jeg har aldri reagert så fort NOEN GANG og jeg tror faktisk at mine akutte superkrefter reddet den. Fjoooo… Jeg gikk en halvtimes tid inn i en temmelig dyster tilstand der jeg snakket om karma, hvor synd det var på meg og at det overhode ikke var mulig, men, bønnene mine ble hørt om mobilen overlevde. Noe annet ville vært krise.
✗ I stad dro jeg til treningssenteret mitt kun for å kjøpe smoothie. Små steg i riktig retning… Eller noe, haha! Neida, i morgen er det back on track. Det trenger hodet og humøret mitt🤪
✗ Jeg skal som 97 % av resten av Norges befolkning ta fatt på nyttårsforsettene mine, men jeg har bestemt meg for at det først skal skje i morgen – Så, jeg må en liten tur på bensinstasjonen nå tror jeg.
Hehehe, vi snakkes!! Jeg håper dere har det fint <3
Jeg vet hvordan det er å føle seg alene på nyttårsaften, ikke ha et flust av Facebook-invitasjoner i innboksen eller steder å dra. Etter at jeg skrev et blogginnlegg tidligere i dag der jeg delte at jeg gruer meg til nyttårsaften hvert eneste år, så viser det seg at det er vanvittig mange i samme situasjon som meg.
I år er jeg heldig å skulle tilbringe nyttårsaften sammen med en fin, ikke så altfor stor og god gjeng i Oslo.
Så, om du gruer deg til imorgen fordi du ikke har noen å være sammen med – Så er du hjertelig velkommen til å feire sammen med meg og den lille, men veldig fine gjengen min!
Vi kan dessverre ikke invitere alle, men vi har plass til to stykker. Så, er du mellom 19-25 år og alene i morgen, så er du hjertelig velkommen til å sende meg en melding på Instagram på @Martine.halvs! Om du er jente eller gutt spiller ingen rolle.
Jeg håper denne treffer deg som trenger det, hvis ikke må du gjerne videresende den, dele innlegget og tipse andre!
Og, kanskje du er en som har plass til en eller flere ekstra som vil gjøre det samme? La oss ikke være så himla nøye på det, la oss dele litt på den plassen vi har og inkludere de vi kan!
