Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan si dette…

Foto: Nora Angeltveit 

Okei. Litt kliss, klass og virkelighet må til i dag. Jeg har nemlig nettopp felt en tåre av stolthet, og jeg må bare fortelle dere noe… Noe jeg aldri har fortalt før.

For ca. 3 år siden satt jeg på gutterommet til kjæresten min. Det var 1. januar 2016 og jeg lurte på hva i alle dager jeg skulle finne på, hva jeg skulle gjøre med livet mitt og hvem jeg egentlig var.

Noen måneder i forveien hadde jeg tråkket over og ødelagt ankelen min på fotballtrening. Kort tid etter at det skjedde forsto jeg at mine drømmer om og lykkes med fotballen fort måtte legges på hylla. Rett etter at jeg tråkket over fantes det lite håp om at jeg noen gang skulle klare å komme tilbake, og hverdagen ble brutalt snudd på hodet. Plutselig skulle jeg ikke bruke ettermiddagene på å trene, spille fotball og gjøre det jeg likte aller best. Plutselig var jeg hjemme rett etter skolen og stirra i veggen, og all tiden ble plutselig min verste fiende.

Hver ettermiddag i tre måneder kom jeg hjem til leiligheten til kjæresten min og vaska den. Hver eneste dag. Det siste jeg skulle gjøre var å gå på foten, men når jeg vaska så var jeg alene og det var et passende tidspunkt å ha vondt på. Når leiligheten var vaska, kastet jeg opp. Hver eneste gang. Jeg tror at det i etter tid var en form for blanding av smerte, mye følelser og en konstant kvalme om at noe var alvorlig feil.

Samtidig som alt dette skjedde var jeg aktuell med TV 2 programmet Sykt Perfekt. De siste klippene fra fotballbanen måtte mine lagvenninner og lillesøsteren min gjøre for meg, fordi jeg så vidt kunne stå oppreist. Dagene, ukene og månedene gikk og 1.januar kom. Denne dagen satt jeg på gutterommet til kjæresten min og gråt. Jeg var sint, fortvila og redd. Herregud jeg va mye sint. 

Og det var denne dagen bloggen oppsto. På en time 1.januar 2016 ble bloggen opprettet, og jeg husker så vidt at jeg gjorde det. Hensikten var å skrive til alle som satt og følte det som meg akkurat der og da, og innlegget tok av. Jeg husker at jeg sendte en melding til mamma og pappa der jeg skrev: “Jeg laga meg en blogg jeg”, og jeg husker så godt at pappa svarte “Jøss, hva betyr det?”.

Jeg blogga litt når det passa meg, og jeg hadde noen innlegg som tok av. Innlegg der jeg skrev rett fra hjertet, og noe som liksom ble min greie.

Sykt Perfekt kom så på TV, og mens jeg sakte men sikkert vendte meg til noe annet enn å være fotball-Martine eller vaske-Martine ble jeg innhenta, noe så innmarri. Plutselig skulle alle ha en del av fotball-Martine som ikke egentlig fantes lenger, eller. Hun var hvert fall gravd ned. Jeg hadde ikke klart å være på en eneste fotballtrening eller se en eneste fotballkamp etter skaden, verken profesjonelt eller når lillesøster spilte, fordi det ble for vondt og når det gjorde vondt så ble jeg sint, og plutselig skulle jeg representere det som da var noe av det aller vondeste og såreste.

Det gikk i noen uker, så svimte jeg av og ble lagt inn på sykehuset. Kroppen fiksa ikke mer.

På mange måter hadde jeg det fint, men jeg hadde antakeligvis lokket så mye inne at det var altfor fullt. Men hey, vippene var jo hvert fall on point. Eller… Heh. 

Dagene gikk og jeg ble sakte men sikkert bedre. Jeg bestemte jeg meg for å takke ja til Top Model og dro. Jeg dro fra eksamen, vennene mine og alt det trygge. På mange måter burde jeg sikkert aldri gjort det, for det ble på en måte en fiasko. Ankelen min ville ikke samarbeide og hodet var ikke tilstede, så etter kort tid dro jeg hjem. Tok eksamen og fikk min dårligste karakter noen sinne.

Så kom sommeren og den var fin, og når skolen skulle begynne igjen og jeg skulle ta fatt på 3.klasse var jeg på en helt annen planet. Det var da vi, jeg og mine nærmeste fant ut at jeg skulle slutte på skolen. Noe som var helt fjernt for pliktoppfyllende Martine. Jeg skulle fullføre, og jeg er så stolt av hva jeg har klart på egen hånd og all jobben jeg har lagt ned for å fullføre.

Vi ble enige om noen ting, og det var at jeg skulle fylle hverdagen min med noe, finne glede og ta vare på meg selv. Bloggen ble løsningen. Jeg blogga, blogga og blogga. Jeg fikk også jobb hos Day Birger et Mikkelsen og plutselig jobbet jeg 24/7.

Nå, tre år etter på sitter jeg her med bloggen min. Den har vokst seg til å bli en av Norges største, jeg er min egen sjef og jeg lever av bloggen min. Jeg må ærlig innrømme at jeg sitter og griner nå, for jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen. Og innerst inne så er jeg så stolt av at jeg faktisk fant en løsning på problemet mitt og fordi jeg faktisk har turt.

Jeg fikk nettopp vite at jeg er en av finalistene i kategorien “Årets Sterke Mening” på Vixen Influencer Awards. For to år siden ble jeg ikke en gang invitert, så jeg må nesten le litt. Det er så fjernt. For meg er det stort. Jeg forventer ikke å vinne noe som helst, folk kan mene akkurat hva de mener om utdelingen og ja, for så vidt av meg. Men! Jeg er skikkelig stolt av hva jeg har gjort de siste årene. Av boka mi. Av bloggen min.  Av jobben min. Av meg sjæl.

Jeg er skikkelig ydmyk, stolt og takknemlig. Og hallo… For en gjeng jeg er nominert sammen med. Og når det først er emosjonelt og dypt her… Det lønner seg jaggu å ha tro på seg sjæl, jobbe hardt, ha is i magen og tørre å gjøre greia si.

Tusen takk til alle som heier, som leser, deler og som er en del av gjengen min. Dette er fett❤ Nå skal jeg drikke Pepsi Max.

// Marty

14 kommentarer
    1. Stor pepsi max-skål for deg, fantastiske, nydelige, modige Martine <3 Du skriver som en gudinne, og inspirerer helt rått mye. Dette er bare starten 😉 Klem <3

    2. Heilt enig. Klart å dra meg inn på treningssenteret mykje takket være deg (har ekstra kilo som godt kan forsvinne) Martine motiverer!!!! So trur eg jammen du er heilt ekte, fantastisk jente 🙂

    3. Tenkte jeg skulle skrive en kommentar til det du akkurat postet på Instagram, for jeg må si jeg er enig i kommentaren du fikk. Ikke at du er for feit, men at det ikke er bra å heie frem en dårlig livsstil og overvekt.

      Fett og overvekt er ikke et spørsmål om verken feminisme eller skjønnhet, men det handler om helse. Overvekt er et omfattende helseproblem over hele den vestlige verden, for ikke å snakke om en stor ulempe for samfunnet.

      Ingen skal hetses for størrelse eller utseende, men å hylle overvektige, eller glorifisere overvekt, er ikke bra. Det blir det samme som å glorifisere sykdom og helseskader.

      Hadde ønsket at du tenker litt mer over hvordan du omtaler de ekstra kiloene dine i og med at du har en såpass ung følgerbase.

      1. Hei! Jeg prøver å være veldig opptatt av å vise frem et balansert, sunt og normalt forhold til trening og egen kropp. Jeg mener på ingen måte at overvekt er sunt, men jeg mener at mennesker som eventuelt er overvektige har like mye rett til å ha det bra, som en som er tynn, topptrent, eller midt i mellom. Det er veldig vanskelig å snakke om kropp på en måte alle er enig i, men vit at jeg forsøker å snakke om det på en så normal måte som mulig. Takk for tilbakemelding 🙂

    4. Ååå, spiller fotball selv, og kjente virkelig det med at livet blir snudd opp ned. Selv har ikke jeg blitt skada, men jeg har blitt tvunget til å ikke trene fordi jeg har nektet å ikke spise 🙄 men heier på deg, og har stemt på deg til Vixen🙌🏻🙌🏻🙌🏻
      -klem, Matty

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg