Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det ser så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?
______________________________________________________________________________________________________
I går satt jeg og pratet med mamma. Vi prater om det aller meste, og vi kan ha samtaler der vi både er enige og uenige. I går fortalte jeg mamma om hvor teit jeg syntes det er med fyrer på for eksempel Tinder eller, ja, for så vidt Instagram, som later som at de er noe de ikke er.
Jeg fortalte at jeg syntes det er så teit med de som skriver at de er fotballspillere, men som i realiteten sluttet å spille fotball da de var 18 år på grunn av russetiden og som aldri har spilt noe høyere enn 4. divisjon. Jeg fortalte også om hvor teit jeg syntes det er med de som én gang sommeren 2016 fikk prøvekjøre den dyre bilen til onkelen sin og bruker det som bilde på Tinder.
For min del blir det tydelig hva de holder på med og stort sett så tar det ikke så lang tid før man klarer å legge sammen to og to, og til man forstår tegninga.
Bakgrunnen for samtalen var egentlig at jeg hadde vært inne på en restaurant og bestilt med meg mat hjem. Fyren som tok i mot bestillingen fra de foran meg sto og skrøt av sin idrettskarriere og av hvor god han hadde vært, mens jeg visste hvem han var og at ingenting av det han sa stemte. Vi snakker ingenting.
Etter at jeg hadde uttrykt min frustrasjon til mamma, så svarte hun bare “men hva skal man gjøre for å rekke opp i dagens samfunn da, Martine?”.
Og jeg ble sittende å tenke. For selv om det er litt irriterende, så hadde mamma jaggu et poeng. Igjen.
Jeg vet med meg selv at jeg er litt sær. Eller, ikke litt en gang. Jeg er sær, eller, kanskje vi heller kan kalle det målbevisst? Jeg ønsker å lage meg en god karriere, jeg ønsker å ha en god og stabil økonomi, jeg ønsker å kunne kjøpe meg fine ting, jeg ønsker å stifte familie, bo i drømmehuset og kjøre drømmebilen. Vel, jeg forstår at det i bunn og grunn er det mange av oss ønsker, men med hånda på hjertet… Matcher du ikke drømmen min litt en gang, da er du ikke så attraktiv. For selv om du ser ut som en drøm og kanskje oppfører deg som en drøm, så er resten av pakka minst like viktig. Jada, jeg vet at drømmehuset ikke nødvendigvis gjør en lykkeligere og alt det der.
Æsj, nå hørtes jeg kanskje knallhard ut, men hallo. Det er jo faktisk livet mitt det er snakk om!
Mamma har et poeng, for vi har laget oss en sinnssyk standar og det er vanskelig å strekke helt opp. Man skal ikke lenger bare se greit ut og oppføre seg bra, alt annet skal også være på stell og aller helst perfekt. Kanskje det er grunnen til at mange av oss leter oss i hjel etter valget av partner? Kanskje det er grunnen til at mange av oss gir slipp på forhold som egentlig kunne blitt skikkelig bra? Rett og slett fordi pakka er så viktig for oss.
Jeg elsker eventyrfilmene der prinsen forelsker seg i tjenestepiken, men hvor ofte skjer det egentlig i virkeligheten og hvis det skjer, lar vi det fortsette eller fortsetter vi å lete fordi økonomi, status og den så kalte “pakka” med fin leilighet, deilige ferieturer og fin bil er viktigere enn den virkelige kjærligheten?
Det er jo egentlig skikkelig synd at SÅ mange av oss føler et behov for å late som vi er noe vi ikke er, men jeg skjønner det. Jeg skjønner det fordi jeg senest denne uken har en bekjent som dumpa en fyr fordi han jobba på en bensinstasjon og ikke hadde noen andre visjoner. Fordi han elsket jobben sin. Min bekjente studerer til å bli lege, og for hun kunne ikke se livene deres sammen om 10 år. Er det innafor, eller er det bedritent? Selv klarer jeg liksom ikke helt å bestemme meg, samtidig som jeg ikke klarer å klandre henne.
Det ligger jo kanskje noe der at like barn leker best. Det er kanskje en grunn til at idrettsutøvere ofte finner hverandre, det er kanskje en grunn til at kjendiser dater kjendiser og det er kanskje en grunn til at veldig mange finner partnere i samme omgangskrets.
Personlig liker jeg egentlig å tro at kjærligheten trumfer alt som heter status, penger og hvem man er, men jeg må ærlig innrømme at jeg kanskje har mistet litt troen på det.
Hva mener du?
// Marty
Det er faktisk innafor å dumpe en kjæreste som jobber på bensinstasjon når man selv skal bli lege. Forskjellene vil bli for store i det lange løp. Ja, mer eller mindre like barn leker stort sett best. Enkelte unntak er det jo, men … Bedre å foreta bruddet nå enn om noen år til. Vedkommende hadde evne til å se fremover og ikke være blind av forelskelse. En ganske så nøktern vurdering der 🙂 Og han som elsket jobben sin på stasjonen, får være seg selv også fremover. For ville han trives i selskap med en haug leger og sånt om 10 år? Tvilsomt..hva skulle de snakke om?
Jeg minnes en kusine som omtrent seilte til himmels etter å ha sett en gutt på gata. Hun var på besøk hos oss og la ut om den utrolig fine kjekkasen til meg som var 11 år gammel ( hun 16) og hadde liten interesse for sånt. Da hun hadde beskrevet ham, sa jeg tørt: “Å ja, det er jo bare NN,” og så fortsatte jeg å lese Donaldbladet mitt. ” Kjenner du ham?” hylte hun. “Jada, alle kjenner jo ham. Han er 19 år og veldig snill”
Jeg ble nærmest slept med på turer sånn tilfeldig rundt der han bodde, og så dukket han jo opp i gata, jeg sa hei og “ja, det der er min kusine” og labbet unna litt. Hun stod der og smilte som en sol og og skravlet med ham mens jeg nesten gjespet av kjedsommelighet.
Den saken der endte med et par møter til, så fant de ut at nei, de var altfor ulike til å skulle bli kjærester. De var i det minste fornuftige nok til å innse det veldig fort. Hun bymenneske som likte fest og dans , øl og røyk og sminke, mens han var ikkerøykende sportstype med fotball og skiturer og fotturer i fjellet. Ryggsekk og telt. Hehe!
Ellers hadde hun nok rett: Han var dritkjekk, som man sier i dag. Men det så ikke jeg før jeg ble litt eldre. Barn vurderer ikke folk på samme måte som ungdommer og voksne. 🙂
Jeg mener at s lenge enn har samme grunnleggende verdier og at begge parter har jobb. Å det er viktig at enn elsker jobben sin, uavheingig av hva! Enn må tåle å stå i stormer sammen og velge hverandre bevist. Uansett, kan ingen spå framtiden. Innimellom er vi i forhold for å lære. Men opplever at f.eks tinder blir for overfladisk! Hvor blir det av de sosiale ansikt til ansikt møtene?🤪🤔
Vet Du att Du e ei jordnær ordentlig fornuftig og grepa voksen ung Dame. Reflektert og tenkende Søt pen Dame.
Aldri gi opp 😊Enig m du. Plutselig skjer d. Mvh Are Danielsen
Jeg kan forstå din venninne som studerer medisin. Men sannsynligvis ikke for de samme grunnene du listet opp mht den perfekte pakka. Drømmepakka blir nemlig til sammen. Den blir til gjennom at to mennesker jobber side om side og mot de samme målene. At kjærester deler utfordringene sine hjemme og på jobb og hjelper hverandre når ting blir vanskelig, er jo så viktig. Dette er nok mye lettere når utdannelse, ambisjoner og karrierene er jevnere. Når pakka er et felles mål, så er det bare en liten del av hva to kompatible mennesker ofte deler. Driven til å pushe deg selv, stadig utvide horisonten, nysgjerrigheten og ønsket om å utgjøre en forskjell – blir jo så mye sterkere når det deles! Det vil kunne bli veldig ensomt etterhvert… selv hvis den ene bare kan spandere «pakka»…Finn en du kan leke godt med – som ser deg og inspirerer deg. Da finner dere nok den pakka – sammen!
PS! Og kanskje velg mer utdannelse…Da blir du mer spennende for de som mener det inngår i pakka;)