For noen måneder siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på Paradise Hotel. Til tross for at verdiene, holdningene og konseptet i beste fall er alt annet enn hva jeg står for, så må jeg ærlig innrømme at jeg vurderte det. Mest fordi jeg lekte med tanken om at jeg kunne gjøre en forskjell, eller, være et forbilde. Men, her sitter jeg, temmelig bleik og like kjedelig og ser på fra sofakroken.

For en stund siden leste jeg en kronikk i VG der Maren Olava Ask Hutt (21) stilte spørsmål om hvem som skal være forbilder for ungdommene våre.

Hun viste til at blant annet youtuber og realitystjerne Robin Johansson er med som deltaker i årets sesong av Paradise Hotel, til tross av at han tidligere har sonet to måneder i fengsel for vold mot både en kvinne og en politimann. Hun viste også til at Melina Johnsen som etter én dag på det skandaløse reality programmet Ex On The Beach ble norgeskjent for å ha kalt ei jente hun nettopp hadde møtt for “bleik”, “feit”, “ikke en dritt” og “bitch”.

Hun stilte spørsmål om det er mobbere og voldsdømte vi ønsker at landets ungdommer skal følge og se opp til, og jeg tenker at vi kanskje skal prøve å se det på en litt annen måte.

For ja, det er i beste fall tragisk at man kan bli kjendis for å kalle noen for stygge ting på TV, at man til og med kan lage en sang og tjene penger på det, sånn som Melina Johnsen har gjort, men de ungdommene jeg kjenner vet stort sett bedre enn å ha forbilder som dette. Om jeg i det hele tatt kan kalle de for forbilder. 

De aller fleste ungdommene jeg kjenner ser på Paradise Hotel og Ex On The Beach med kritiske øyne, for å le og fordi det er underholdende. Ikke fordi de henter inspirasjon eller for å finne ut hvilken vei de skal ta i livet.

Jeg opplever stadig at jeg og min generasjons dømmekraft og intelligens blir undervurdert, for vi er faktisk en ganske kul, oppegående, spennende, inspirerende og tøff generasjon. Og forbilder? De er det MANGE av.

Vi har forbilder som Johannes Høsflot Klæbo, Vegard Harm, Astrid Smeplass, Karsten Warholm, Ada Hegerberg, Gina Gylver og Emma Ellingsen, for å nevne noen under 25 år. Lista er lang.

Vi er en generasjon med engasjement, vi presterer bedre enn noen gang og vi tør å bruke stemmene våre. Vi inspirer, vi lærer og vi tør å være annerledes – Og det er skikkelig fett.

Vi kommer ikke til å bli kvitt såkalte dårlige forbilder og rollemodeller. De har eksistert i alle år og jeg er redd det bare kommer til å bli flere av de med sosiale medier. Jeg tror at dermed at det er viktig at foreldre tar ansvar, at de får barna sine til å føle seg vel og at man heier frem de forbildene som har sunne og gode verdier, for ikke å snakke om at vi har litt tillit til min generasjon som faktisk får oss høyere utdannelse enn noen gang, spiser sunnere enn noen gang og der de aller fleste av oss er skikkelig ålreite.

For å svare på om hvem som skal være forbilder for ungdommene våre så har jeg en ganske lang liste med bra, sterke, inspirerende og gode navn. La oss heie på de gode forbildene, la oss framsnakke de og gi de en “follow” på Instagram – For det er en haug av gode forbilder der ute som ikke kaller andre for verken feite eller sier til andre at de ikke er en dritt, men som faktisk gjør en skikkelig god jobb og som inspirerer hver eneste dag. Som gjør en forskjell for noen. Ja, annet enn å gi noen rævva selvfølelse, tilbud på restylane og nye gloser å ta med seg i skolegården.

Det beste ville jo vært om alle ungdommer kunne være seg selv og slutte å prøve og være noen andre, og heldigvis har vi MANGE flotte forbilder som kan vise vei!

Nå skifter jeg kanal.

// Marty

 

 

En nyhet… 

De siste ukene har det skjedd mye i kulissene både jobbmessig og privat. For til tross for at jeg først delte at jeg og C har blitt sammen igjen tidligere i uken, så har vi faktisk også rukket å flytte inn sammen. Og om jeg er fornøyd? Jepp. Jeg er STORFORNØYD!

Jeg koser meg sånn og det er nesten, bare nesten der at jeg syntes det er hyggelig at det er dobbelt så mye klesvask og snusbokser flytende over alt:

 

Det er deilig å slippe og bo i en bag, det er nydelig å våkne opp med han hver morgen og nå er ting akkurat sånn det skal være.

Fint, trygt og masse kjærlighet. Ja, og latter. 

Så, jeg har tatt et vemodig farvel til min kjære leilighet, tatt med meg alt rælet mitt og flyttet inn til han. Ting begynner å falle på plass her og jeg gleder meg allerede til å invitere en haug av fine folk på grillings til sommeren.

Det er digg med sommerfugler i magen💖

// Marty

 

Med fare for å bli kalt både landssviker og psykopat: Jeg er ikke så jævla begeistra for ski jeg. 

Hadde du vært en kollega av meg eller en bekjent på bussen, og spurt om jeg hadde gått noe på ski i år hadde jeg antakeligvis jatta med og sagt noe som:

«Hehe, nei. Det har vært lite tid til det. Dessverre.»

Selv om jeg egentlig hadde ment:

«Nei, det har jeg ikke vurdert en gang. Jeg liker ikke å gå på ski.»

Du må ikke misforstå meg, for jeg digger sport og jeg er ofte en av de som å jubler høyest når laget jeg heier på både på ishockeybanen og fotballbanen tar en seier. Jeg syntes at det var veldig gøy da det norske kvinnelandslaget i fotball kvalifiserte seg til VM i fjor og når de denne uken vant Algarve Cup med en 3-0 seier mot Polen. Jeg syntes også at det var veldig gøy da Jakob Ingebrigtsen nettopp tok Norge sin første gullmedalje noensinne i friidretts-EM innedørs. Så ja, jeg syntes både idrett og sport er gøy, både når Norge vinner og når mitt hobby-fotballag vinner. Jada, jeg syntes også at det var moro når Hans Christer Holund vant 5-mila i VM.

Men.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde ski på bena. Eller vent, jo… Det så sånn her ut:

Jeg hater å falle. Jeg hater å være dårligJeg syntes ikke at ski er det beste med vinteren. Jeg sitter ikke i timesvis og ser på ski på TV.

For meg virker det som at alle og enhver ELSKER ski og at det nærmest er umulig å ikke like skisporten. Det virker som at det nesten ikke er lov.

Det bugner nemlig av seierstatuser, «en nydelig skitur på 2 mil gjennomført»-statuser på Facebook og nå i helgen kjenner jeg en haug av folk som har tatt turen for å delta på Skifesten i Kollen. Ja, selv om jeg helt ærlig tror at de aller fleste av de som er der, er der for festen, for å kunne kle seg i fancy skiutstyr, ta kule bilder til Instagram og for å hive innpå med alkohol. Ikke fordi de syntes at det er fett å fryse, se en haug av folk de ikke vet hvem er gå på ski og bli våt på bena. La oss være ærlige folkens. 

Jeg skal ikke være kjip, selv om du muligens mener at jeg er det, men nei, jeg liker ikke ski – Og det får jaggu være greit.

Av og til må man strekke hånda i været og ta en for laget, og nå tar jeg en for laget. Det laget som ikke bryr seg og det laget som ikke eier et par ski. Ja, vi som faktisk ikke liker det en gang.

Heia Norge!🇧🇻

// Marty

 

 

Her sitter jeg og ser på hockeykamp etter å ha fått «du skal vel se på kampen i dag, eller?» slengt i fleisen i det hockeyspilleren min var på vei ut døren i dag morges.

.«Jada, så klart.» Jeg skal se på kamp i dag, på lørdag, på mandag, på onsdag, på fredag, på søndag, og jada. Jeg skal følge med jeg. Klart jeg skal! Jeg har jo ingenting annet å gjøre annenhver dag, liksom. 

I dag begynner nemlig sluttspillet skjønner du, og for du som ikke har peiling på hva det er (jeg klandrer deg ikke), så er det Norgesmesterskapet i ishockey. Og det er både blodig alvor og kamper annenhver dag. Jeg gjentar: Annenhver dag.

For noen betyr sluttspillet årets vakreste eventyr, men for andre betyr det at det streikes når det kommer til det meste. Både støvsuging, matlaging, klesvask, klining og andre ting som egentlig  til. Ja, også skal skjegget spares. Sluttspillskjegg, kalles det. Det hadde tatt seg ut om jeg skulle innført sluttspill på jobben min si. Slutta å barbere meg, slutta å lage mat, latt sure sokker ligge på gulvet fordi jeg ikke kunne bruke unødvendig energi, slutta å vaske og fått min kjære til å sitte og se på meg jobbe i timesvis annenhver dag. Jeg har mine tvil om at det ikke lar seg gjennomføre, til tross for at jeg finner det noe urettferdig – Og slitsomt. Men, til tross for at sluttspillet er hektisk, slitsomt, mye (veldig mye) og kaotisk, så er det dødsmoro. Så selv om du kanskje mente at jeg sutra litt nå, så har jeg for det første litt lov til det og for det andre så gjorde jeg ikke det.

Sluttspillet er liksom litt hellig i hockeyverden og jeg kjøper den. Det er jo gøy, tross alt. Det er stort sett verdt all venting, alle sene kvelder, alle timene i hallen og all matlaging, ja, selv om det av og til innebærer sure sokker, sure miner og sure tap.

Når sesongen er over flyr de nemlig i veggen, tilbyr seg å hjelpe til og er veldig klare for å kline igjen. Men ja, da skal jo jeg ta mitt sluttspill, la skjegget gro, la klærne flyte og ikke lage min egen middag. Som jeg gleder meg. Men, først sluttspill si!

Måtte den beste vinne, eller noe.

Skål for noen uker med mye hockey, ensomme kvelder, mye spenning og for at det er lang pause mellom periodene sånn at jeg kan titte innom favorittserien i pausene. Men ja, jeg må jo nesten følge med – Jeg må jo det🏒

// Marty

Wow. Hva skal jeg egentlig si?

Jeg har de siste månedene, eller, det har vel fort blitt det siste halve året, skrevet om en Mr. X. Jeg har fortalt en hel del, men jeg har også holdt en hel del privat. Det var egentlig aldri planlagt at Mr. X skulle bli Mr. X, og at det skulle bli et hemmelig kallenavn på C.

Da vi var på besøk i Norrköping i oktober kalte jeg han bare for Mr. X, fordi han var eksen min. Når det viste seg at nesten ingen skjønte det, så ble det bare sånn og han har fått være Mr. X frem til nå.

Men, nå vil jeg ikke holde det hemmelig lenger. Nå er nemlig ting skikkelig fint. Jeg smiler. Jeg ler. Jeg har det bra og jeg er forelska, og det har jeg vært en god stund.

Så ja, vi er kjærester og det er jeg skikkelig glad for ❤ Ca. så glad som på bildet over.

// Marty

En av mine favorittpodkaster “Livet på Läktaren” har i de siste episodene annonsert for noe som heter satisfyer pro. Noen av mine aller beste venninner kommer fra Sverige og har også fått med seg dette, og ut ifra dem har produktet blitt en snakkis i Sverige. Og ja, hvis du ikke allerede har googlet hva er satisfyer pro er, så kan jeg meddele at det er en vibrator. Jepp, sånne ting må vi kunne snakke om her på bloggen, selv om jeg blir litt flau. Men, heldigvis ikke så flau som jeg ble tidligere idag.

Jeg og mine svenske venninner bestemte oss nemlig for å bestille denne satisfyeren, men ettersom jeg nettsiden det ble annonsert for ikke sendte til Norge, var jeg nødt til å google meg frem og bestille den fra en annen nettside. Jeg gikk inn og bestilte, betalte og tenkte ikke noe mer på det.

All post som er til meg blir sendt hjem til mamma og pappa, og jeg pleier å be dem om å bare åpne pakkene ettersom det i 99 % av tilfellene er jobbrelatert. Så da pappa ringte meg for to uker siden og sa at han ikke helt kunne skjønne hva jeg hadde fått i posten, så spilte jeg dum og latet som at jeg ikke kunne fatte og begripe hva det var. Jeg spilte faktisk så dum at jeg “glemte” å ta den med neste gang jeg var på besøk. Jepp, jeg overvant nysgjerrigheten.

Tidligere i dag ringte pappa meg, for han hjelper meg med å levere regnskap, skrive av ditten og datten og holde meg i øra. Det var noen transaksjoner fra firmakontoen min han ikke skjønte hva var, og spurte om jeg kjente til det. Vi gikk gjennom transaksjonene det gjaldt, og ved den siste så klarte ikke jeg å skjønne hva det var. Vel, helt til pappa googlet firmaet og ble sendt rett inn på siden som garanterer orgasmer og en herlig opplevelse, med den nye, spennende og unike satisfyer pro.

Jeg forsto hva som hadde skjedd og skrek bare: “NEI!” inn i telefonen og pappa skrek “NEI!” tilbake.

Vi ble enige om at dette ikke skulle snakkes om igjen, og jeg la på, rød som en tomat i fleisen. Faktisk er jeg litt spent på hvem av oss som kommer til å ringe den andre først.

God helg a dere, hilsen meg og statisfyer pro!

// Marty

 

– Gjesteinnlegg fra pappa – 

Kjære du som kaller datteren min for en hore, jeg har lyst til å si noe til deg. Oss menn i mellom.

Jeg har to døtre. Begge to har blitt kalt for horer. Både fordi de har stilt opp i en bursdag med lik kjole som en annen jente, fordi de har spilt fotball, fordi de har forelsket seg i feil fyr, fordi de har sagt i fra og fordi de er jenter. Jeg gjentar: Fordi de er jenter. Ja, det er litt sykt. Jeg er enig i det.

Jeg som pappa skulle egentlig ønske at jeg kunne beskytte døtrene mine fra alt. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne vært der i skolegården når en av gutta slenger med leppa, jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne ha vært på den festen da sønnen til en gammel kompis av meg stakk hånden ned i skjørtet til den ene datteren min, den hånden hun egentlig ikke ville fortelle meg om, for det var jo bare på tull, ikke sant. Han kødda bare. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne beskytte datteren min når noen kaller henne for en fitte i et kommentarfelt. Men, jeg begynner å forstå at jeg ikke kan beskytte de fra stygge kommentarer på nett, fra drittslengingen i skolegården og fra uønsket oppmerksomhet på fest. Uansett hvor mye jeg egentlig ønsker det.

Jeg har også en sønn. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som skrev meldinger til en jente om at hun like godt kunne ha solgt seg selv, fordi hun ser ut som en hore. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som stakk hånden sin under skjørtet til fremmede jenter bare på gøy. Jeg vet at det kunne ha vært sønnen min som ropte hore etter en jente han ikke kunne få. Jeg vet at han kunne ha vært en av dem. For, han er jo gutt. Og det er jo noe gutter gjør – Er det ikke?

Nei. For det er ikke bare guttestreker når noen kommenterer hore på det ene bildet til datteren din. Det er ikke bare gøy når gutta kaller datteren din for en feit fitte i gymtimen. Det er ikke bare morsom når datteren din blir klappet på rumpa, fordi noen mener at de kan det.

Jeg har hatt i oppgave å passe på døtrene mine, men jeg har også hatt en oppgave med å oppdra sønnen min så han ikke roper hore etter jenta i klassen. Så han ikke ligger med jenta på festen, hun som er så veldig full, vet du. Så han ikke er en dritt. For ja, hadde han gjort det så hadde han vært en dritt.

Det har vært min oppgave å oppdra han til å være ålreit. Til å være grei. Til å vise respekt. Til å være en mann.

Det å være en ekte mann handler nemlig ikke om å ta mest i benkepress. Det handler ikke om å behandle jenter rævva. Det handler ikke om å gjøre akkurat som man vil.

Det handler om å vise respekt. Det handler om å oppføre seg. Det handler om å passe på. Det handler om å værra kar.

Så til deg som kaller jenter for horer, du som gjør ting etter å ha fått et nei og du som ikke skjønner hvor grensa går: Skjerp deg og vær litt mann. En dag er det kanskje din datter.

For det er den dagen datteren din blir kalt for en hore at du angrer på den gangen du bare lo på fotballtreninga av at en av de tøffeste gutta kalte en av jentene i klassen for en hore, for en fitte og for billig. Den gangen det bare var en guttestrek, og bare på gøy. 

// Pappaen til Martine

Det har gått opp for meg at jeg bor i en bag. Eller, ikke bare en, men flere. Jeg pakker baggen(e), er på farta, kommer hjem med baggene, vasker klær og pakker baggen(e) igjen. Vel, det er hvert fall sånn det føles. De siste ukene, eller 2019, har rukket å by på mye moro allerede, men også alt annet enn stabilitet.

På en måte så digger jeg det, for jeg liker når det skjer mye og når jeg slipper å bli rastløs, samtidig så kjente jeg i dag at jeg behøver noen dager hjemme. Jeg behøver å lage middag til et normalt tidspunkt, stå opp og legge meg i min leilighet og kle på meg fra klesskapet og ikke fra en av mange bagger.

Status 👇🏼

Du lurer kanskje på hvorfor det i alle dager er sånn, og jeg har egentlig ikke noe godt svar. Noe av grunnen er Mr.X, noe av grunnen er familie og noe av grunnen er jobb. Litt av alt blir fort mye.

I dag skal jeg hvert fall legge meg i min egen seng og det skal bli helt nydelig. Jeg skal lage middag hjemme, se på the Voice og føle meg avbalansert og rolig. Liker jeg hvert fall å tro. 

Jeg tenkte forresten at jeg skulle dele fire ting som har gjort meg glad i dag, til tross for det kjipe mandagsværet:

1. At jeg kunne se gresset utenfor leiligheten igjen. Det ga meg troa på at jeg faktisk kommer til å kunne oppleve og ligge på gresset og kjenne at sola varmer igjen, selv om det føles litt utenkelig akkurat nå.

2. Jeg har trent med Camilla! Det er helt nydelig å kunne trene og skravle samtidig!

3. Jeg våknet opp hjemme hos mamma og pappa i dag morges, og jeg fant en hettegenser jeg ikke har brukt på litt for lenge. Den ble jaggu med meg hjem! Jeg har et litt ambivalent forhold til fargen, men sånn får det bare være.

4. Jeg har fått den nyeste utgaven av Det Nye, der jeg er med på litt av hvert. Forresten, SE hvor fin forsiden er med Amalie! 

Nå skal jeg snart dra og hente en pakke, før jeg skal lage kylling, ris og grønnsaker til middag. Jeg håper at mandagen er snill mot dere💞 Vi snakkes!

// Marty

Jeg husker Valentine’s Day i fjor veldig godt. Ikke fordi dagen besto av kjærlighet, røde roser og en romantisk middag, men fordi livet mitt ble snudd opp ned.

Jeg bodde i Norrköping sammen med C, fordi han spilte hockey der. Jeg elsket å bo i Norrköping! Ja, det dukket stadig vekk opp utfordringer, men vi var omringet av fantastiske mennesker, kjærlighet og opplevelser, og jeg elsket hverdagen og samholdet vi hadde der.

14.februar i fjor gikk jeg i byen sammen med to venninner. Vi hadde nettopp trent og vi skulle kjøpe noe å overraske de hjemme med. Jeg husker at C ringte meg og sa at agenten hans så etter en ny klubb for han. Det hadde jeg hørt flere ganger, men denne gangen merket jeg på klumpen i magen at det var annerledes. Men, lite visste jeg at jeg to dager senere skulle flytte fra byen jeg hadde blitt så glad i, vennene mine, livet vårt der nede og hjem. Hjem til hans gamle klubb, hjem til et hotellrom vi ikke visste hvor lenge vi skulle bo på og hjem til det jeg følte var ingenting. 

Det var tøft. Skikkelig tøft. Det var tøft å få to dager på oss til å flytte, det var tøft å si hadet til vennene våre uten å vite når vi skulle ses igjen og det var tøft å komme hjem. Hjemme var det grått, vi bodde på et hotellrom, vi varmet middag i mikrobølgeovnen og vi gikk på veggen begge to. Han hadde hockeyen, mens jeg måtte finne tilbake til hverdagen her hjemme, noe som viste seg å ikke være like enkelt.

C ble skadet og jeg slet skikkelig med å finne ut av ting. Jeg slet med å finne plassen min, jeg bodde i en koffert, vasket trusene mine i vasken på hotellrommet og utad latet jeg som at alt var fint.

Jeg og C bestemte oss for å ta en pause, og det gjorde vi. Jeg dro til New York med familien min, prøvde å finne meningen med livet, forelsket meg i byen, kom hjem og bestemte meg for å ta grep. Vi fant oss et sted å bo, jeg skulle skrive ferdig boken min, solen begynte å skinne, han var skadet, men jeg klamret meg fast i sola, boka mi og at det snart skulle bli bra.

Men, det gjorde det ikke. Avstanden mellom oss ble for stor. Han gjorde sitt, jeg gjorde mitt. Vi sluttet å prate sammen, vi sluttet å være sammen og vi sluttet med det vi egentlig var skikkelig gode på.

Vi kom oss gjennom sommeren, men så gikk det ikke mer. Det var tomt og det var helt greit, for jeg hadde ikke mer å gi, selv om jeg ikke ville noe annet i hele verden.

I dag er det et år siden vi flyttet hjem fra Sverige. Et år siden jeg ikke gjorde noe annet enn å gråte. Et år siden jeg følte at jeg mistet en stor del av meg selv. Nå sitter jeg her og ser tilbake på det hele som en enrom erfaring. Jeg har det bedre enn noen gang, jeg føler meg sterk, jeg er fornøyd og jeg er sulten på livet.

I går var jeg og så C spille kamp, og jeg ser at han er det samme. Han stråler, jeg stråler og jeg er stolt. Jeg er stolt av han, jeg er stolt av meg sjæl og jeg er stolt av hvordan vi har håndtert alt. Herregud, han er jo rå om dagen! 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette? Vel. Grunnen er at jeg i det siste har hørt ganske mange rykter og ting som ikke stemmer, og fordi jeg har lyst til å vise at man kan håndtere et brudd uten å hate hverandre, uten å snakke stygt om hverandre, såre hverandre og være uvenner.

Det har siden vi gjorde det slutt blitt snakket om utroskap, andre mennesker, heftige krangler og verre, men ingenting stemmer. Sannheten er nemlig at vi gikk hver vår vei, i stedet for å gå samme vei. Det ble kanskje litt tøft og i stedet for å hoppe i alt som skjedde sammen, så hoppet vi i det hver for oss, utviklet oss i hver vår retning og sluttet å være oss. 

Og det er helt greit. Jeg skammer meg ikke, for jeg er så takknemlig for alt jeg har lært, hvordan jeg har vokst og hvor langt jeg har kommet det siste året. For et år siden kom jeg nemlig hjem og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre med livet mitt, nå vet jeg enda bedre hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er på vei – Og det føles skikkelig bra. Kanskje spesielt når det samme gjelder C. 

// Marty

Jeg drikker ikke alkohol. Det er ikke sånn at jeg syntes at alkohol er tåpelig og dustete, jeg bare velger å la være sjæl. Jeg trives bedre uten. Jeg syntes ikke det er godt. Ja, også syntes jeg selv at jeg blir et rævva menneske når jeg drikker.

Jeg skal være helt ærlig å si at det ikke alltid er like enkelt å la være. Som for eksempel når jeg kommer til et arrangement og det bare blir servert alkohol. Som når jeg ikke blir invitert med ut, fordi jeg ikke drikker. Eller når jeg blir invitert, kun fordi at jeg da kan rydde opp og passe på “alle andre”.

La meg presentere deg for en helt vanlig samtale på en fest:

– Hva vil du ha å drikke?

Gjerne noe alkoholfritt.

– Hva?! Drikker du ikke?

Nei, det gjør jeg ikke.

– Jo, kom igjen. Litt kan jo ikke skade. 

Nei, men jeg vil ikke.

– Hvorfor drikker du ikke?

Fordi jeg ikke har lyst egentlig.

– Oi, er du gravid?

Nei, jeg er bare ikke keen på å drikke.

– HÆ, er du ikke keen på å drikke?! 

Ehm, nei. Det er jeg ikke.

– Da kan du jo kanskje hjelpe til med å rydde opp her og passe på de andre da?

Barnevakt og vaskehjelp med andre ord?

– Er du ikke litt redd for å bli kjedelig når du ikke drikker?

Sikker på at det ikke handler mest om at du er redd for at jeg skal huske alt du gjør da?

– Forresten. Kan du kjøre meg hjem i natt?

Ja, jeg er jo på fest for å være taxisjåfør.

– Sorry, men det blir så kjedelig hvis du ikke drikker, så du er ikke invitert dessverre.

Fett at alkohol er limet i et vennskap og at man må drikke for å være med.

Som en “ikke-drikker” så opplever jeg å høre ganske mye rart, og ja, jeg føler stadig vekk på presset om å drikke alkohol. Jeg føler at det er en forventing til at alle skal digge alkohol, at alkohol er høydepunktet i løpet av helgen for mange og at det automatisk står “kjip” i panna på meg fordi jeg ikke drikker.

Men det er ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg om hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg om hvorfor jeg velger å ikke drikke? Jeg er ingen taxisjåfør, vaskekjerring eller mamma fordi jeg syntes at Pepsi Max er diggere enn mojito – Og det får da jaggu værra greit👊🏼

God helg, edru eller ei!

// Marty