✗ Forrige uke var et kaos uten like, og jeg er SÅ glad for at denne uke virker å bli alt annet.

✗ I dag har jeg holdt foredrag for bedriftsledere i Telemark. Jeg er alltid skikkelig spent før jeg holder sånne foredrag, og mye fordi publikumet ofte er dobbelt så gamle som meg. Samtidig så er det skikkelig kult å få muligheten, og å kunne dele litt fra det jeg kan!

✗ Jeg har gitt streng beskjed til C om at han ikke kan finne på å vise meg andre spennende og freshe leilighetsprosjekter. Hver gang han gjør det får jeg panikk og lurer på om vi har gjort rett valg, så det beste er rett og slett å lukke øynene, sånn for å slippe tanken om at «oi, kanskje vi skal selge og kjøpe dette i stedet»?

✗ Hallo, jeg tror jeg helt har glemt å nevne at laget mitt har rykket opp til 3.divisjon? Det var jo klart allerede forrige søndag når vi slo Vålerenga 13-1 (heheheh), men jeg kom på at jeg ikke har husket å nevne det her. Men, nå vet dere det – Og det var skikkelig gøy ⚽

✗ For et par uker siden lå jeg og scrollet gjennom det som finnes av serier på Viaplay, da jeg kom over en serie som heter Heder. Vi begynte å se den og jeg digget den. SÅ mange rå kvinnelige skuespiller i en serie. Den er svensk og handler om fire sterke kvinner som driver et advokatfirma for spesielt utsatte kvinner og seksuelle overgrep. Se den om du trenger noe bra å se på!

✗ Jeg har fått meg en ny lunsjfavoritt. Grove polarbrød, med smør (om man vil), avokado og eggerøre. Det er superenkelt, det går superfort og det er superdigg. Super, super, super!

✗ Er det en ting jeg ikke klarer å skjønne så er det hvorfor influensere ikke klarer å merke reklamen sin riktig. Det er jo ikke fordi det er så sinnssykt vanskelig, men fordi man har lyst til å skjule den.

✗ Pasta, kyllingfilet, bacon og matfløte – DET ER SÅ DIGG. Vi spiste det til middag i går og jeg har hatt like lyst på det idag. Kok opp pasta, stek kyllingfilet og bacon (og sopp om du vil) og matfløte 🤤

✗ Er det en ting jeg må bli flinkere til så er det å si nei. Jeg har blitt mye flinkere til å sette grenser for meg selv, men jeg er altfor dårlig til å si nei i jobbsammenheng. Da mener jeg ikke samarbeid og den slags, for der sier jeg bare ja til ting jeg oppriktig digger, men til møter, andre oppdrag og liknende

✗ Nå skal jeg løpe avgårde på fotballtrening! Ha en fortsatt fin tirsdag ❤️

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si eller skrive, og irriterende nok så har jeg et behov for at det skal bli tolket rett. Jeg er liksom livredd for å bli misforstått, at noen skal sitte igjen med et feil inntrykk eller tro noe som ikke stemmer.

Og ja, det er jo egentlig hele problemet.

Jeg har spilt fotball i MANGE år. I flere år var drømmen min å bli verdens beste fotballspiller. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte legge drømmen på hylla og da jeg pådro meg en alvorlig skade for fire år siden fikk jeg beskjed om at jeg kanskje, bare kanskje kunne komme til å kunne løpe ordentlig igjen.

Heldigvis så kan jeg det. Etter fire år kan jeg til og med spille fotball igjen, akkurat sånn som før. Ja, men unntak av nivået og drømmene.

Jeg elsker det og faktisk er det noe av det beste jeg vet om. Jeg føler meg liksom som meg selv og jeg er evig takknemlig for at kroppen min (etter mye om og men) fungerer.

Men det er et men. Et ganske så stort og vanskelig men. For ved siden av det å spille fotball med gode venner, å trene og gjøre noe av det jeg digger mest i hele verden, så har jeg en jobb der jeg stikker meg frem. En jobb som gjør at motstanderne ofte tisker og hvisker før kamp og en jobb som gjør at mange vet hvem jeg er – Og har et inntrykk av hvem jeg er.

Det høres kanskje ikke ut som et problem, men jeg syntes det er skikkelig, skikkelig vanskelig. Så vanskelig at jeg flere ganger har begynt å grine etter at jeg har spilt kamp. Fordi jeg er så redd for hva folk skal si om meg og hvilket inntrykk folk skal få av meg.

Ta for eksempel forrige søndag. Da begynte jeg å krangle med noen av spillerne på motstanderlaget, og det er helt greit.

Gi meg tenning, sleng gjerne litt med leppa og la oss diskutere så busta fyker. JEG DIGGER DET, med hånda på hjertet!

MEN: Jeg tviler på at noen av de på motstanderlaget satt jeg inn i bilen etter kampen og begynte å gråte. Men jeg gjorde det, fordi de vet hvem jeg er og fordi jeg er livredd for at de skal få et feil inntrykk av hvem jeg er. For at de skal sitte i vennegjengen å si at jeg er en drittkjerring, for at de skal legge inn en dårlig rating på podkasten min eller legge igjen en drittkommentar. For det har skjedd, og det gjør meg både forbanna og skikkelig trist.

Jeg blir så lei meg fordi at jeg føler at jeg må begrense meg og oppføre meg konstant. Fordi jeg alltid må trå forsiktig, smile pent og passe på ryktet mitt. Jeg blir så lei meg fordi tanken om at det kanskje er best å la være spille slår meg.

For jeg vil også kunne trøkke til, være med på leken, ha tenning og gi alt, uten å tenke på om noen har skrevet noe dritt om meg etterpå eller lagt igjen en møkkakommentar, ei heller at noen sitter i vennegjengen og snakker dritt om meg.

Jeg vet at det er en konsekvens av å drive med det jeg gjør, men det er vanskelig. For når jeg er på fotballbanen, når jeg drar på meg drakta og når dommeren blåser i fløyta så er jeg bare Martine. Faktisk er det en av få ganger jeg helt glemmer både mailer som burde vært svart på og innlegget jeg nettopp publiserte. Da er ikke jeg på jobb, og jeg ønsker heller ikke å være det. Da vil jeg bare være en av damene som spiller fotball, som trøkker til, som smeller, som kjefter på dommeren om jeg vil og som gjør det jeg digger, uten å være livredd for hva noen skal syntes eller tro om meg.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det jeg egentlig vil er jo kanskje å komme med en påminnelse. En påminnelse om å ikke snakke dritt om folk vi ikke kjenner og en påminnelse om at vi ikke skal dømme noen før vi kjenner dem. Ja, og et ønske om forståelse. Jeg veit at det kanskje er litt mye og be om, men…

Kanskje en motstander tilfeldigvis klikker seg inn og kommer på at det er stor forskjell på hun som hun møter på fotballbanen, og hun som herjer på Instagram. Ikke vet jeg.

God søndag, folkens! C er oppe og hopper, mens jeg fortsatt ligger i senga for å svare på ukens spørsmål og svar. Han har hjemmekamp i dag og akkurat i dag er jeg litt furt for at jeg ikke får vært der og sett på. Han spiller nemlig mot to av våre beste kompiser og både Ida og Pia skal i hallen – Men ikke jeg, for jeg har kamp selv. Men, sånn er det. Sesongen min er snart slutt, og da skal jeg benke meg i hallen igjen!

Men nå er det klart for ukens spørsmål og svar, og jeg må bare si det. Det er SÅ hyggelig at det hver eneste uke tikker inn spørsmål om hvordan jeg har det. TAKK!

Hvordan har du det?

Livet er både skikkelig fint og skikkelig hektisk akkurat nå. Jeg har det veldig bra, samtidig som jeg stresser mer enn jeg burde. Som jeg har nevnt føler jeg litt at jeg ikke strekker til om dagen. Men, jeg klager ikke, for det er så mye gøy og jeg syntes livet er skikkelig kult akkurat nå! Jeg prøver bare å være flink til og sove nok, spise nok og ha tid til å trene også, og den siste uka har jeg vært elendig på ALT.

Har du det fint?💗

Hvordan kjøkken skal dere ha i leiligheten deres?

Vi var på møte på fredag, og jeg trooor at vi nå har kommet frem til hvordan vi vil ha det. Jeg slenger ut et innlegg om dette i starten av neste uke jeg, for det kan fort bli litt langt å forklare det her, hehhhh….

Hvordan kan du være venn med Isabelle Eriksen?

Det er ganske enkelt faktisk.

1. Man har det hyggelig når man er sammen.

2. Man har noe til felles.

3. Man blir glad i hverandre.

Om du tenker på at vi for eksempel er veldig forskjellige eller noe annet, så er jeg skikkelig glad for at jeg har lært meg å ikke dømme noen før jeg blir kjent med de, at et førsteinntrykk ikke nødvendigvis stemmer og at man er mer enn hvem man fremstår som på for eksempel Instagram! Jeg var sikker på at jeg og Isabelle kom til å være en kræsj etter mitt førsteinntrykk, men jeg tok skikkelig feil – Og det er jeg glad for 🤗

Skal du være med i noen TV-program?

🤷🏼‍♀️

Hva koster leiligheten deres?

Det har jeg svart på HER.

Hvem er den kuleste hockeyfrua du kjenner?

Haha. Jeg kjenner en haug av fantastiske, kule, morsomme og bra damer som tilfeldigvis er sammen med en mann som spiller hockey!

Ble du kontaktet om for dårlig merking av reklame?

Nei! Jeg forsøker å holde tunga rett i munn og gjøre alt så rett som mulig. Skulle jeg noen gang bodde så blir jeg superglad om noen hyler ut og gir meg beskjed!

Tjener du mer nå enn da du jobbet i butikk?

Ja, det gjør jeg. MEN! Jeg savner ofte å jobbe i butikk, og syntes det er skikkelig ålreit.

Hva MÅ du ha i klesskapet ditt denne høsten?

Aaah, matchende og digge sett. Jeg har blitt helt hekta! Ja, og gode joggebukser, som for eksempel DENNE.

Hvordan håndterer du at C er så mye borte?

Hmm… Jeg vet egentlig ikke. Det er jo bare sånn og jeg har jo egentlig ikke noe annet valg enn å håndtere det. Jeg har blitt mye flinkere til og sette pris på den tiden vi har sammen, gi litt slipp og sette meg i hans situasjon. Jeg gjør mitt og han gjør sitt, og det kribler alltid i magen når han kommer hjem – Samme hva. Jeg jobber ofte mye når han er borte og jeg det er ikke alltid like kult, men jeg skal ikke klage. Det er livet han/vi har valgt og sånn er det bare

Har du noen piercinger?

Nop, men jeg har til sammen fem hull i ørene!

Hvordan klarer du og C å fortsatt være så forelska etter å ha kjent hverandre så lenge?

Oi, godt spørsmål. Det morsomme er at jeg bare blir mer og mer forelska. Det har selvfølgelig gått opp og ned, og det har overhode ikke alltid vært så enkelt. Jeg tror at vi har knekt koden som er rett for oss, at vi derfor har funnet ut av hva som fungerer for oss og at jeg bare har funnet med verdens beste, fineste og tryggeste fyr

Hvor mye penger bruker du i uka?

Aaah, det kommer helt an på! Noen uker bruker jeg veldig lite, og andre uker så bruker jeg mye. Det kommer jo an på om jeg har regninger å betale, om jeg kjøper meg noe og om jeg skal noe spesielt! Jeg liker best å helst ikke bruke noen ting, hehehe. Det er også stor forskjell på hvor mye jeg/vi bruker på mat om C er hjemme eller ikke, utrolig nok, haha.

Er foreldrene dine stolte over det du gjør?

Altså, mamma og pappa er klippene mine i livet. De er forbildene mine, tryggheten min og de er altså så forbaskande bra. De støtter meg, heier på meg og drar meg i fletta om jeg forsøker å miste bakkekontakten – Og det setter jeg umåtelig stor pris på💛

Nå står det frokost og litt klesvask på planen. Jeg håper søndagen byr på mye latter og glede!

Klem fra meg

Kjære, kjære fredag, himmel og hav hvor du er deilig 💛

Det er ikke til å legge skjul på at de sist ukene har vært ganske hektiske, ganske heftige og at det har vært ganske så mye å gjøre. De tre siste ukene føler jeg at jeg konstant har løpt etter, at jeg egentlig ikke har fått til noe så bra som jeg egentlig burde og jeg har konstant gått rundt med dårlig samvittighet for alt jeg føler at jeg burde ha gjort.

Allikevel så veit jeg at jeg har gjort MASSE, at jeg har fått til en haug av bra ting og at det bare er tullete å føle meg sånn som jeg gjør.

I dag har vi vært på enda et nytt møte om vårt fremtidige hjem. Jeg skal gi en oppdatering så fort vi har kommet frem til hva vi tenker og hva vi ender opp med å legge inn bestilling på. Jeg har noen tilbud liggende i innboksen som jeg omtrent ikke har turt å se på en gang fordi prisene gjør at jeg blir helt uvel, samtidig som jeg tenker på alle før meg som har naila det å være voksen før meg. Ja, også prøver jeg å ikke tenke sånn altfor mye på de som ikke har gjort det, haha!

Det var faktisk motivasjonen min da jeg tok førerkortet. Jeg syntes det var et herk, men jeg var fast bestemt på å fullføre og jeg motiverte meg konstant med å tenke på alle de idiotene i trafikken som hadde klart det før meg. HAHA!

Jeg har også gjort unna en del ærender, vært gjest i en podkast, svart på mail, hatt et telefonmøte og nå har jeg nettopp ryddet terrassen vår klar for vinteren. Jeg skrøt på meg at jeg skulle gjøre det i starten av september, så i stad bestemte jeg meg for at det faktisk bare måtte skje. Nå sitter jeg her og oppdaterer dere, før jeg skal logge av og ta hælja. Bildet over er det eneste jeg har tatt de to siste dagene, og det var egentlig aldri ment for noen andre enn C. Jeg tok det på farta når han lurte på hvor jeg var, akkurat som at det var noe han burde skjønt.

Vi får noen venner hit i kveld på taco i kveld, og jeg er så glad for at jeg har venner jeg kan be komme i joggebuksa. Eller, det er egentlig det samme for meg hva de går med, så lenge jeg kan gå akkurat sånn som jeg vil😂

Jeg håper du får en fin helg. Nå skal jeg minne meg selv på at jeg faktisk er ganske flink, at jeg får til mer enn jeg tror og at jeg skal slutte å føle meg så fordømt håpløs og stressa.

GOOOD HELG og takk for at du følger meg, selv når jeg føler at jeg ikke helt strekker til 💗

Jeg tror egentlig ikke at jeg kunne vært så mye heldigere med ‘svigermora mi’. Kanskje med unntak at hun vekker meg med kaffetrakteren om morgenen og bruker veldig lang tid på badet om morgenen. Håret skal vaskes, fønes og styles, vet du. Utover det så er hun midt i blinken – På alle mulige måter. Eller, nesten…

For etter to døgn i Helsinki sammen med henne, der vi har vært sammen i hvert sekund, så er det noe har lært.

I går var vi nemlig på farta i til sammen 15 timer. Vi suste rundt i byen, tittet innom en haug av butikker, tok en kaffepause/jobbpause, tok tog til kampen til C, var på kamp og tok tog tilbake. Da vi i går kveld kom tilbake til Helsinki med tog var jeg på vei bort til taxikøen da hun fikk det for seg at det hadde vært så deilig å strekke litt på bena, og at vi dermed skulle gå til trikken. Jeg telte til ti og diltet etter. Du vet, vi hadde jo bare rundet 25 000 skritt allerede. 

Det skal sies at vi i løpet av vårt korte opphold i Helsinki hadde tatt trikken flere ganger, men ikke når klokken nærmet seg midnatt. Da hun så at “trikken vår” ikke lenger gikk, var hun overbevist om at vi kunne ta en annen. Vi sto derfor i 15 minutter og ventet før trikken kom, og jeg skjønte fort at dette var et mislykket prosjekt.

Etter 25 minutter på trikken skjønte heldigvis hun det også. Problemet var bare at vi da var på god vei til motsatt side av Helsinki:

ENN*. Det sier sitt. 

Etter én time lurte C på om vi hadde kommet oss frem:

Og utrolig nok så hjelper det ikke alltid å telle til ti, for da hadde vi nettopp blitt kastet av trikken på siste stopp, på andre siden av Helsinki, det var bekmørkt og det eneste levende vesenet vi så var en gigantisk rotte. Tell til ti, tell til ti, tell til ti. 

Du veit når du står der, har lyst til å kvele personen ved siden av deg og personen ler av hvor tragisk det er, samtidig som det synges “ta livet som det faller seg” av full hals? TELL TIL TI, TELL FOR FAEN.

Med 7 % strøm på telefonen fikk jeg heldigvis ringt etter en taxisentral som kun snakket finsk, og jeg kan ikke finsk. Men etter mye om og men forsto damen i den andre enden hvor vi var, og etter enda et kvarter kom taxien. 2,5 time etter at vi kunne vært tilbake på hotellet.

“For å si det sånn, denne taxiregninga tar du”.

Og konklusjonen er:

Aldri.

Er det noen jeg har skikkelig respekt for, så er det mennesker som har som jobb å ta vare på andre. Mennesker som vier sin tid til å lære bort, ta vare på og passe på andre mennesker. Alt fra ansatte i barnehager, de som jobber på gamlehjem, de som reiser til andre land for å bistå og for eksempel sykepleiere.

Jeg mistet bestemoren min til kreften for litt over to år siden. Det var veldig tøft og vanskelig.

Jeg var til stede da hun døde, og det var både grusomt, vondt og fint på samme tid. Jeg har tenkt mye på den dagen i ettertid, og selv om det var ganske så brutalt, så var det også viktig for meg å være tilstede.

Jeg var på sykehuset da det skjedde og jeg har i ettertid beundret sykepleieren som var tilstede under prosessen. Han bare var der, tok hensyn, var klok, ufarliggjorde og var ekspert.

I ettertid har jeg lurt på hvordan det var for han å være der. Jeg har lurt på hvordan det er å jobbe med syke mennesker, hvordan det er å gi noen beskjed om at de har fått kreft og være tilstede når noen forlater jorda.

I dagens episode prater jeg med Lotta som er kreftsykepleier. Vi snakker om jobben hennes og hvordan det er å jobbe så tett på sykdommen.

Hvordan fungerer det egentlig, klarer man å legge fra seg jobben hjemme og blir det noen gang nok?

Du finner episoden der man finner podkast ved å søke etter ‘Sykt Ærlig Med Martine’ på feks iTunes, Spotify eller i podkastappen (kan lastes ned for de med Android eller andre mobiler)🖤

Hei fra hun som enda ikke skjønner at hun har kjøpt et nytt hjem 👋🏼

Til tross for at det fortsatt føles helt uvirkelig, så føles det helt riktig. Helt riktig, faktisk! 

Jeg har svart på en god del spørsmål om leiligheten vår tidligere, men spørsmålene er mange. Jeg tenkte derfor at jeg skulle svare på noen av de samme spørsmålene som går igjen, men også på noen nye. Jeg har jo til og med laget en interiør-kategori her på bloggen, for de som interesserer seg for den slags 🏡

Hvor ligger leiligheten?

Den er i Asker, eller skal bygges i Asker. Vi stortrives i Asker og sånn ting er nå er vi fast bestemt på at det er her vi vil ha vårt hjem.

Hva skal dere gjøre med leiligheten om C ikke skal spille for Frisk Asker?

Vi har bestemt at Asker er det stedet vi vil at skal være hjem. Det er hit vi vil komme når vi er ‘hjemme’, samme hvor han skal spille eller hvilket land vi skal bo i. Selv om han/vi kanskje skal ut på eventyr etter hvert, så er jeg avhengig av å være mye hjemme. Vi elsker Asker og vi både trenger og vil ha et hjem her.

Når skal dere flytte inn?

I og med at det er nybygg så er det jo en ganske stor prosess. Målet er å få flytte inn før julen 2020, men vi får se når det blir eksakt.

Hvordan stil skal dere gå for?

Det er litt vanskelig å si enda, men leiligheten blir jo veldig trendy og uptodate, så det blir nok noe deretter. Det er jo det jeg liker aller best også!

Kommer dere til å leie den ut om dere ikke skal bo der en sesong?

Det vet jeg ikke. Det er jo ikke derfor vi har kjøpt den, men det er fint å vite at vi eventuelt har mulighet til det!

Hvor stor er den?

Akkurat her jeg sitter nå, så husker jeg faktisk ikke hvor mange kvadratmeter den er. Men vi har kjøpt med to soverom, to bad og veranda (noe som har vært skikkelig viktig for oss).

Hvor mye får dere delta i byggeprosessen?

På en hel del! Det finnes standardløsninger på det meste, og vi har gått for det noen steder, mens vi andre steder har ville gå for noe annet. Det er både skikkelig gøy, krevende og vanskelig, haha!

Hvor mye kostet den?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å fortelle det akkurat nå, men C svarte på det i et intervju, så ja. Haha! Bare for å ha sagt det så er vi ikke så veldig høye på pæra eller så veldig eplekjekke altså. Hilsen kjendiskjæresten:

Men ja, den koster 4 775 000,- uten tilvalg (som koster skjorta) til alle nysgjerrigperer.

Hva så dere etter når dere så etter leilighet?

Jeg har vært ganske bestemt på at jeg har ønsket meg nybygg, men jeg har jo også vært realistisk og sett på andre muligheter. For C har ikke det vært like viktig, men når vi kom over denne muligheten så var det ikke tvil fra noen av oss. Det har også vært viktig for oss med to soverom, veranda og så åpen løsning som overhode mulig!

Hvor mye skal du dele av prosessen?

Så mye som mulig! Foreløpig blir det jo litt vanskelig, men jeg syntes det er skikkelig gøy, så når det føles og er naturlig å begynne og dele – Så skal jeg det. Jeg håper jo selvfølgelig at dere som leser syntes det er gøy og jeg tar mer enn gjerne i mot råd.

Hvor skal dere bo i mens?

Der vi bor nå! Vi trives godt der vi bor nå, og det er jeg veldig glad for. Jeg er redd det kunne føltes veeeldig lenge å vente om ikke. Vi klarer fint å bo her frem til da og det er også planen.

Som jeg gleder meg til å ta fatt på dette kapittelet, og ikke minst til å ha med meg alle som er nysgjerrige og interesserte på reisen. Men mest av alt så gleder jeg meg til å føle at jeg har et helt eget hjem igjen. Så mye at det kribler i magen💛

GOD MORGEN HELSINKI! … Og god morgen til deg💛

Jeg har visst at jeg skulle en svipptur hit en god stund, men det har vært så hektisk de siste dagene og jeg har flydd rundt som en strikkball helt til jeg landet her i går kveld. Det var nesten som at ti kilo forsvant fra skuldrene mine og til tross for at jeg vet at det er på’n igjen så fort jeg lander på torsdag igjen, så er det helt nydelig med en bitteliten minipause.

Vi landet i går kveld og tok en taxi til hotellet vi ligger på. Eller, leilighetshotellet. Vi har ikke helt bestemt oss for hva vi skal kalle det, men vi har konstatert med at dette er et sånt type sted man ser på film der man treffer folk kun for å ligge – Eller for å være utro. Med andre ord så glir vi ikke rett inn, men det duger og det er så fresht et sånt type sted kan være. Vi skal jo uansett bare sove her, og det duger det til i massevis.

I går kveld sto det en gigantisk pizza på menyen og når jeg kjenner etter så er jeg faktisk fortsatt mett. Vi var skrubbsultne begge to, og pizza, Pepsi Max og skravling var midt i blinken.

Nå er planen å få på oss fillene og bli kjent med Helsinki. Vi har heldigvis en hel del timer på oss før vi må sette oss på toget for å rekke kampen til C i kveld. Jeg har gledet meg til å dra i en butikk de har her siden vi bestilte turen, og jeg er livredd for å bli skuffa. Er ikke det typisk at man blir det når man bygd opp så store forventinger? Jaja, lommeboka blir hvert fall glad om jeg blir skuffa – For å se det positive 😂

Nå skal jeg få fart på meg, så snakkes vi senere.

Jeg håper dagen din blir liiiiike fin som det du er 😘

Annonselenker

– Blazer HER – Genser HER (jeg ELSKER den)- Buksen er gammel –

✗ I natt våknet jeg opp i panikk over at jeg trodde jeg hadde glemt å merke et innlegg på bloggen med reklame. Reklamehaterne syntes sikkert det er på sin plass, men jeg må ærlig innrømme at det var fryktelig kjedelig. Halv fire i natt logget jeg meg derfor inn for å sjekke, og alt var som det skulle – Bortsett fra at jeg hadde mareritt om annonsemerking. Hurra!😂

✗ Er det ikke skikkelig rart at man kan se helt lik ut som i går, og allikevel føle seg HELT annerledes?

✗ Jeg er en som småtraver over fotgjengerfeltet om fire biler må stoppe for å vente på meg, så jeg lurer på hvordan de som omtrent krabber over fotgjengerfeltet klarer det uten å enten bli stressa eller tenke at det kanskje er veldig irriterende. De som av en eller annen grunn er nødt til å bruke lang tid over er jo stor sett ganske ydmyke og søte. Det er ikke kompisgjengen som krabber.

✗ Er det bare jeg som klarer å ha så god til at jeg får dårlig tid? 😂

✗ I går så jeg en tilfeldig fyr hjelpe en tilfeldig gammel dame med alle bæreposene hennes på butikken og jeg hadde veldig lyst til å gi han en high five!

✗ Her om dagen skulle jeg ha et møte. Personen jeg skulle møte sa at det beste var at jeg kjørte dit, ettersom hun bare hadde EL-bil. Det er mulig at jeg er helt surrete, men hva i alle dager er logikken med det? 🤔 Er det bedre at jeg kjører til deg jeg som ikke har EL-bil, fordi du må lade EL-bilen og det er stress? Hmm…

✗ Jeg kan ikke skjønne at folk syntes det er teit å kjøpe bruke klær. Jeg kjøper en hel del bruktklær og det er jo GENIALT! Det er genialt for både lommeboka og miljøet – Og det syntes hvert fall ikke jeg er teit

✗ Det er flere jeg har gått i klasse med og som jeg har vokst opp med, som har fått barn eller som er gravide. Det er dødshyggelig, men det gir meg også litt hetta.

✗ Er det bare jeg som kan få prestasjonsangst av at en eller annen jeg digger, liker eller ser opp til begynner å følge meg på Instagram? Litt som at jeg må prestere for at den personen skal like meg. Det er jo så teit 😂

✗ Nå setter jeg nesa mot Helsinki. Jeg håper dagen din er like fin som deg ❤️

Hei tirsdag ❤️

Dagens stikkord er stress, jobb og reise. Forhåpentligvis rekker jeg å klemme inn en liten luftetur ut med joggesko på bena også, men det får bli en bonus idag. Litt er uansett bedre enn ingenting!

I ettermiddag reiser jeg nemlig til Helsinki for første gang, sammen med moren til C. Vi skal være der til torsdag, så vi rekker to netter der, forhåpentligvis litt shopping, litt digg mat og ikke minst kampen til C. Han spiller nemlig kamp i Tampare i morgen kveld, og vi stiller som supersupportere. Tampare ligger et stykke utenfor Helsinki, men vi hopper på toget som går dit og får sett enda litt til av Finland.

Jeg har aldri vært i Finland før, men jeg har hørt veldig mye bra om Helsinki. Nå kan det jo hende at alle jeg har fortalt at jeg skal til Helsinki til, har sagt det for å jatte med eller for å ha noe å snakke om, men det finner jeg snart ut av, haha! Hyggelig blir det uansett.

Jeg tror faktisk at jeg nesten har vært i flere land med moren til C, enn med C og vi har hvert fall vært på flere utenlandsturer sammen, og det er jo litt komisk – Men veldig hyggelig. Eller ofte er jo C på samme sted som oss, men vi er jo ikke sammen. Sånn er det når C reiser til alle rare kriker og kroker for å spille kamper, og når vi benytter hver mulighet vi har til å se litt til av verden, si.

Nå skal jeg gjøre unna dagens jobb og holde tunga rett i munn så jeg blir ferdig med det jeg må. Jeg håper du får en fin, fin tirsdag!

Vi snakkes fra Finland🇫🇮