Det jeg ikke har turt å si høyt

Categories Tanker 💭

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si eller skrive, og irriterende nok så har jeg et behov for at det skal bli tolket rett. Jeg er liksom livredd for å bli misforstått, at noen skal sitte igjen med et feil inntrykk eller tro noe som ikke stemmer.

Og ja, det er jo egentlig hele problemet.

Jeg har spilt fotball i MANGE år. I flere år var drømmen min å bli verdens beste fotballspiller. Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte legge drømmen på hylla og da jeg pådro meg en alvorlig skade for fire år siden fikk jeg beskjed om at jeg kanskje, bare kanskje kunne komme til å kunne løpe ordentlig igjen.

Heldigvis så kan jeg det. Etter fire år kan jeg til og med spille fotball igjen, akkurat sånn som før. Ja, men unntak av nivået og drømmene.

Jeg elsker det og faktisk er det noe av det beste jeg vet om. Jeg føler meg liksom som meg selv og jeg er evig takknemlig for at kroppen min (etter mye om og men) fungerer.

Men det er et men. Et ganske så stort og vanskelig men. For ved siden av det å spille fotball med gode venner, å trene og gjøre noe av det jeg digger mest i hele verden, så har jeg en jobb der jeg stikker meg frem. En jobb som gjør at motstanderne ofte tisker og hvisker før kamp og en jobb som gjør at mange vet hvem jeg er – Og har et inntrykk av hvem jeg er.

Det høres kanskje ikke ut som et problem, men jeg syntes det er skikkelig, skikkelig vanskelig. Så vanskelig at jeg flere ganger har begynt å grine etter at jeg har spilt kamp. Fordi jeg er så redd for hva folk skal si om meg og hvilket inntrykk folk skal få av meg.

Ta for eksempel forrige søndag. Da begynte jeg å krangle med noen av spillerne på motstanderlaget, og det er helt greit.

Gi meg tenning, sleng gjerne litt med leppa og la oss diskutere så busta fyker. JEG DIGGER DET, med hånda på hjertet!

MEN: Jeg tviler på at noen av de på motstanderlaget satt jeg inn i bilen etter kampen og begynte å gråte. Men jeg gjorde det, fordi de vet hvem jeg er og fordi jeg er livredd for at de skal få et feil inntrykk av hvem jeg er. For at de skal sitte i vennegjengen å si at jeg er en drittkjerring, for at de skal legge inn en dårlig rating på podkasten min eller legge igjen en drittkommentar. For det har skjedd, og det gjør meg både forbanna og skikkelig trist.

Jeg blir så lei meg fordi at jeg føler at jeg må begrense meg og oppføre meg konstant. Fordi jeg alltid må trå forsiktig, smile pent og passe på ryktet mitt. Jeg blir så lei meg fordi tanken om at det kanskje er best å la være spille slår meg.

For jeg vil også kunne trøkke til, være med på leken, ha tenning og gi alt, uten å tenke på om noen har skrevet noe dritt om meg etterpå eller lagt igjen en møkkakommentar, ei heller at noen sitter i vennegjengen og snakker dritt om meg.

Jeg vet at det er en konsekvens av å drive med det jeg gjør, men det er vanskelig. For når jeg er på fotballbanen, når jeg drar på meg drakta og når dommeren blåser i fløyta så er jeg bare Martine. Faktisk er det en av få ganger jeg helt glemmer både mailer som burde vært svart på og innlegget jeg nettopp publiserte. Da er ikke jeg på jobb, og jeg ønsker heller ikke å være det. Da vil jeg bare være en av damene som spiller fotball, som trøkker til, som smeller, som kjefter på dommeren om jeg vil og som gjør det jeg digger, uten å være livredd for hva noen skal syntes eller tro om meg.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til, men det jeg egentlig vil er jo kanskje å komme med en påminnelse. En påminnelse om å ikke snakke dritt om folk vi ikke kjenner og en påminnelse om at vi ikke skal dømme noen før vi kjenner dem. Ja, og et ønske om forståelse. Jeg veit at det kanskje er litt mye og be om, men…

Kanskje en motstander tilfeldigvis klikker seg inn og kommer på at det er stor forskjell på hun som hun møter på fotballbanen, og hun som herjer på Instagram. Ikke vet jeg.

10 kommentarer

10 thoughts on “Det jeg ikke har turt å si høyt

  1. Jeg er så enig med deg! For et fantastisk innlegg og for en utrolig bra jente du er<3 Stå på videre, du er helt rå!

  2. «Gi litt mer faen» Martine! Du er deg og du er mer enn god nok som du er. Jeg syntes det er mye av det som gjør deg ekte, at nettopp du er deg. Og det må du bare ta med deg på fotballbanen også. Det vil alltid være noen som dømmer. Noen som snakker stygt og noen som ødelegger – uansett hva. Og her hjelper det ikke om man er sånn eller sånn, eller gjør sånn eller sånn. De er sånn. Det er deres, ikke ditt. Gi alt and get the most out of it ❤️

  3. Så sant. Takk for at du deler.
    Du er rå! 😊
    Digger deg og at du tør å stå frem 💛 Stå på videre med det gode du driver med 😊💛

  4. Du beskriver akkurat hvordan eg føler det når eg spiller fotball – fri. Og minst hvor deilig det er å bare tilstede der 100%, trøkke til, bli sur og kjenne på mestring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *