I dag er det en litt annerledes podkastepisode. I dag skal dere nemlig få treffe en av mine nærmeste. Silje. Manageren min. Det er mye som foregår bak lukkede dører i denne bransjen. Ting skal ikke slippes ut til folket før det må, noe ønskes å være privat og ender opp med å være alles business, og andre ting er det ikke lov til å snakke om.
Hvem bør egentlig bestemme hva som er lov og ikke? Hva skal til for å bli en influencer? Hvordan får man egentlig noe sponset, og bør man takke ja til alt? Silje mener at du bør kunne stå inne for det du reklamerer for. Det er en av grunnene til at vi utgjør et så godt team. Hvordan tjener man penger? Hvor mye tid legger vi ned? Hva er jobben til en manager?
I dagens episode får vi et innblikk i hva som skjer bak kulissene, på innsiden av jobben som influenser og apparatet bak.
Episoden finner du som alltid ved å søke etter Sykt Ærlig Med Martine overalt hvor du finner gratis podkast. Som for eksempel på Spotify eller i podkastappen.💛
17.mai har vært en av de kjipeste dagene i året, i så mange år jeg kan huske. Det har nok vært den dagen i løpet av et år jeg har kjent med aller mest ensom og ubrukelig. Det har liksom føltes ut som at hele Norge har hatt bursdag, og at jeg ikke har vært invitert. I år er det andre boller! I år vil jeg invitere deg, uansett hvem du måtte være. Høye, lave, tjukke og smale – Og alle midt i mellom. Unge, som gamle.
Jeg tar med meg det mest nødvendige for en vellykket 17.mai feiring, og jeg håper du tar med deg det du ønsker å drikke, godt vær og god stemning.
Du er hjertelig velkommen, akkurat som du er, både du som ikke har noen planer, du som har planer med allikevel vil være med og du som bare har skikkelig lyst på en hyggelig feiring! Alene eller sammen med noen.
Hvor? I Frognerparken i Oslo. Når? 11.00 og utover.
Meld deg gjerne inn i Facebook-gruppa mi (Halvssquad) HER om du vil komme, men det er absolutt ikke et must.
Jeg gleder meg til å se deg, og feire dagen sammen med deg ❤️
Leiligheten står på hodet, akkurat som livet har gjort den siste måneden. Baggene er snart ferdig pakket, flybilletter ligger i innboksen og en plan er lagt. Endelig.
Jeg reiser hjem i morgen, noe som har vært planlagt lenge, og jaggu gjør ikke C det også. Telefonsamtalene har vært mange, planleggingen intens og ventingen enda verre, men nå skal han hjem og til Finland for å spille VM.
Etter noen intense uker med venting og tilrettelegging fikk vi på fredag beskjed fra laget hans om at de ville la han dra. Så nå blir det jaggu VM, og jeg vet at C gleder seg noe så innmari. Han er så klar, og det blir så bra.
Om laget hans fortsatt er i sluttspill her etter VM er mulighetene der for at han må tilbake hit igjen, men det får vi ta når den tid kommer. Nå skal denne sesongen pakkes ned, noen tøffe “vi ses” skal gis og vi skal sette snuta hjemover til Norge, før C drar rett videre til Finland med flagget på brystet. Det er alltid stort, 0g helt spesielt, for oss begge.
Det har vært noen tøffe uker. Det har vært tøft å stå i situasjonen vi har vært i, det har vært et ekstremt stress og jag fra flere kanter. Det tøffeste har nok vært at jeg ikke har kunne si noe som helst. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å skulle forklare, og det er nok en grunn til at de færreste vet hvordan jeg har hatt det også. Har det. For livet har vært sinnsykt bra på mange måter, men også tøft. Den siste uka har jeg vært konstant uvel, fordi kroppen har vært fylt av et enormt stress. Og igjen så sitter jeg igjen med en følelse om at ingen forstår… Unntatt de som har gjort det samme og gjør det samme. I blant føles det ut som at ikke C forstår en gang.
Jeg har vurdert å ikke si noe, fordi det er et kaos jeg må formidle i koder, men det er for å lette på hjertet mitt. For det likner ikke meg å sitte og grine, og late som at alt er bra – Og det har det blitt en del av i det siste.
I blant irriterer det dritten ut av meg at man knapt snakker om baksiden av toppidrettslivet. Man ser stort sett resultater, prestasjoner og trening. Også vet man at det er blod, svette og tårer, men man har egentlig ikke peiling. Jeg er redd for å høres bitter ut, for det er jeg ikke, men jeg er… Sliten mentalt. Og folk fortsetter å fortelle meg at det er sånn det er, at det er tøft og at det er en grunn til at de færreste klarer det. Samtidig som de sitter hjemme i sofaen sin og spiser fredagstaco i trygge rammer. Det kan i blant føles ut som et angrep når man sitter på sitt mest sårbare i en situasjon som ikke innebærer et snev av kontroll og oversikt. Helt alene.
Heldigvis har man noen andre gærninger som står i det samme som oss som man kan lene seg på, men allikevel så er det et spill ikke sant. Et spill om prestasjoner, spilletid og plass. Man er så forbanna sårbar. Og om du synes det er vanskelig å forstå bæret av hva jeg skriver, så skjønner jeg det. De som vet, de vet, og jeg synes det er vanskelig å forklare. Jeg har knapt orket å prate med mamma og pappa. Selv om de nok vet hva ståa er.
Det har vært krevende å ikke kunne vise dere innsiden den siste måneden, spesielt, for den har vært fylt av kaos, uvisshet, timesvis med telefonsamtaler, gambling, prat, planlegging og balanse. For det er ikke bare hockey, det er business. På et annet nivå enn jeg har vært borti noen gang. Hvilke valg skal man ta, hva er best fremover, hva med neste år? De pusher. De vil beholde. Hvordan kan man gjøre dette mest smidig? Og for de fleste er det jobb, for meg er det livet. Og C sa her om dagen at det var livet vårt, og jeg svarte at det akkurat nå er hans som styrer mitt, og det er første gang jeg har sagt. Og følt. Fordi jeg har hatt så minimalt med kontroll på avgjørelser og beslutninger, samtidig som jeg har vært ekstremt involvert og tilbragt minst like mye tid som C i telefonen.
Igjen, jeg synes det er vanskelig å fortelle hvorfor, fordi det omhandler andre enn meg og det er ting som ikke skal snakkes om – Men vi har stått i en ekstremt presset situasjon og i en interessekonflikt mellom her og der. Sluttspill, VM, neste år. For å nevne noe. Vi har hatt minimalt med tid sammen siden midten av februar, og jobben har gått utover privaten. Oss. Meg. Og i denne røra vi sitter i, som er hverdagen vår akkurat nå, og jobben til C, så har jeg følt meg ekstremt alene. Både fordi C ikke har vært her, fordi jeg ikke har klart å forklare, fordi jeg føler det er vanskelig å forstå og fordi… Det egentlig ikke spiller noen rolle hvordan jeg har det, og det er ganske brutalt. C bryr seg, selvfølgelig, alltid. De hjemme også, men de er sover når det stormer, de får en fem minutters oppdatering og vi har ikke hatt overskudd til å dele – Noe av oss.
Det utrolige er at C har klart å prestere allikevel, og at jeg på et mirakuløstvis har kommet meg gjennom dette helskinna – Og med et smil om munnen. Og utrolig nok, så står vi støtt – Selv om det har gått en kule eller to varmt her også. I ren frustrasjon, spesielt fra min side.
Og vet du hva det rare er? At man fortsetter. Uansett hvor tøft det er. Jeg tror det heter lidenskap. For drømmene våre, livene våre, for oss selv og for hverandre.
Det var ingen som sa at dette ikke var tøft. Tøft, og fackings fantastisk… For jeg ville aldri vært foruten denne sesongen, jeg har elsket det, selv om det har drevet meg til vanvidd.
Nå har det handlet om sluttspill, neste år og VM. Og beslutningen er tatt fra mange hold, etter den heftigste runddansen jeg har vært med på. Og jeg har jo bare venta, venta, og venta på hvordan livet mitt skal se ut, når jeg vil se C igjen og hva som skjer… Først 3.5 uke alene her, så enda mer intens venting med han her.
Nå skal jeg ut å løpe meg en tur. Jeg reiser uansett hjem på mandag. Det har vært planen hele tiden, for nå venter det SÅ mye spennende hjemme… Og sesongen er på hell… Jeg tror kanskje aldri jeg har gledet meg mer til sommeren hjemme faktisk. Og når slutten av juli nærmer seg, så er man på et merkelig vis klar igjen. Klar til å reise ut der og hive seg i det. Den dagen man ikke er det lenger, da tror jeg man er ferdig. Klar med hockeyen. Hvor veien går etter sommeren, det vet jeg ikke enda… Vi får bare vente å se. Er det noe jeg har blitt god på, så er det nettopp det…
Jeg oppdaterer dere på beslutningen så snart jeg vet at jeg kan…💕
Det er en ny måned, og et nytt tema i Sykt Ærlig Med Martine. Jeg vet ikke om du hørte forrige ukes episode? Anne Sofie deler om hvordan det er å leve med psykose, og om ikke du har hørt den – Så anbefaler jeg det på det sterkeste. Det er et must faktisk.
Denne måneden skal jeg snakke med forskjellige mennesker, med yrker vi alle har hørt om, kanskje har kjennskap til på en eller annen måte, men som vi kanskje ikke vet så mye om allikevel.
Vi har vel alle sett en amerikansk serie hvor en stor og muskuløs brannkonstabel kommer løpende ut av et brennende bygg med en ung jente i armene. Det å være brannkonstabel i Norge er ikke det samme som du ser på TV. Arbeidsoppgavene er litt mer variert og man trenger en litt annen utdanning enn det å bli skuespiller. Jørgen har vært brannkonstabel i mange år, og drømmer om å få være det i mange år fremover.
Jørgen forteller om hva jobben innebærer, om det er mulig å ikke ta med seg jobben hjem og hva som skal til for å komme gjennom det syltrange nåløyet…
Episoden finner du som alltid ved å søke etter Sykt Ærlig Med Martine overalt hvor du finner gratis podkast. Som for eksempel på Spotify eller i podkastappen.
Nå var det jaggu på tide med litt lenker og inspo fra denne dama! Garderoben min har fått en litta oppdatering, og her kommer det link til det du har sett på Instagram (ja, eller TikTok) i det siste. Og, er det jeg har utsolgt, så kommer det link til en svææært god erstatter som er minst like fin 💛
Denimshorts for alle penga! Jeg er hekta. Den dere ser meg i om dagen er utsolgt, men denne er minst like kul. Du får den fra str. 34-52 og den er sååå kul. Du finner den HER til 399,- i både denne fargen, og to andre.
Shorts HER. Denne finnes fra Str. 32-50 og koster 399,-.
Tubetopp, min nye obsession! Jeg har denne i str. L I både hvit og sort. Du finner den HER.
Elskede, elskede linbukser! Det er nesten umulig å finne linbukser med snøring (som jeg foretrekker) noe sted, men HER gjør du det.
Å, så glad jeg er for å komme inn med litt positiv energi og en god nyhet…🤍 Det har vært noen rare uker, og noen uker der det har vært vanskelig å fortelle om hva som skjer på privaten og forklare. Rett og slett fordi det omhandler C, jobben hans og kommunikasjon som ikke er ment for offentligheten. Det har vært mange intense telefonsamtaler med planlegging og annet de siste ukene, og jeg har nesten pratet mer med agenten hans enn noen andre.
Det er litt over tre uker siden han reiste til South Carolina for å være med på å ta laget der til sluttspill, og spille noen sluttspillkamper. Prosessen har vært intens fordi vi ikke har visst hvor lenge, hva som skjer, om han får bli tilgjengelig for landslaget og om hva planene har vært og er her i laget i LA. Innviklet og kaotisk, og kanskje spesielt for meg. Jeg har vært mye alene de siste ukene, og selv om det har gått overraskende bra, så lengter jeg meg ihjel etter at han skal komme tilbake. Denne uken har vært tøff, og tom. Jeg skal ikke legge skjul på det.
Det er flere som har lurt på hvorfor jeg ikke har blitt med til Greenville, men laget her tilbød meg å bli værende, hverdagen min er her og C har knapt vært tilgjengelig der på grunn av reising og tett program. Jeg har lovet å aldri miste meg selv i det livet vi lever, og å sitte tre uker på et hotellrom, i en liten by jeg ikke kjenner noen og vente på han… Det har jeg gjort nok denne sesongen. Og han har kunne fokusere på jobben sin, samtidig som han har visst at jeg har hatt det så bra som mulig her. Han har kicket ass der, og jeg har gjort mitt beste her.
Uansett! På søndag kommer han tilbake hit, og jeg er så, så glad. For hallo, tre, fire uker borte fra hverandre er vi gode på – Men det er noe annet når man er alene, alene. Livet blir liksom litt tomt da. Så snart ses vi, etter to kamper til på blokka bare.
Så søndag it is, og jeg skal jaggu stå så støtt jeg og hjertet mitt klarer frem til da. Å som jeg gleder meg 💛 Og neste uke skal vi på et skikkelig spennende møte her i LA, jeg og C… Iiiik!
Sesongen står på hell, og planene fremover får bli oss i mellom enn så lenge – Men nå veit dere at han kommer hjem, også får vi se hva sluttspillet her bringer…
OG FORRESTEN!!!!! Over til noe helt annet… Noe helt annet, og veldig gøy. Satisfyer PRO er i dette sekund på salg til 298,-. Det min venn, det er magi for 298,- kroner (HER). Magi, i lang fremtid… For Sinful vet du, de har jaggu dratt i gang med en Good Vibes-måned, som skal gjelde i HELE mai. Det har seg nemlig sånn at mai er internasjonal onanimåned (fun fact) og de varter selvfølgelig opp med snadder. Og nå skal jeg ikke gjøre det kleint her på freddan, men denne rakkern koster 139,- og… Ja, sjekk den ut. Gjør deg selv en tjeneste å sjekk den ut, test den og forelsk deg… Nei, altså. Nå elsker jo jeg Sinful, men uavhengig av det: Fy flate så mye diiiiigge tilbud de har nå. Og etter du har klikket hjem en favoritt eller to, så kommer du til å forstå hvorfor jeg elsker Sinful som jeg gjør. Skulle du klikke hjem to stykker, så får du med deg gratis glidemiddel på kjøpet. Tips, tips! Klikk deg inn HER for å sette fart på hælja sier bare jeg…
Okei, bare et siste tips. Livets gave til kvinnen aka womanizer er på salg om du følger denne lenken HER også. TAKK FOR MEG!
I dag slippes det en helt spesiell podkastepisode. Den er så sterk, så ekte og så brutal. Brutalt ærlig om alvorlig psykisk sykdom. Hvordan det er å leve med stemmer i hodet, med tvangslidelser og på ventelister. Anne Sofie var 11 år da mannen, dekket av blod, dukket opp i hodet hennes for første gang.
Han dukker opp i Anne Sofies virkelighet hver gang hun går inn i psykose. Han kan vekke henne på natten, eller møte henne på butikken. Han bestemmer. Hun må gjøre som han sier. Mannen må bort fra Anne Sofies hode, men ventelisten er for lang. Hvordan kan vi rettferdiggjøre å sende hjem de som er psykisk syke fordi det ikke er plass?
I dagens episode av Sykt Ærlig Med Martine får du høre Anne Sofie fortelle sin historie, og jeg er mektig imponert over at hun våger og makter. For den kampen hun kjemper… Den er knallhard. Hun er tross alt i krig mot seg selv, og akkurat nå er det ingen som forsvarer henne.
Episoden finner du som alltid ved å søke etter Sykt Ærlig Med Martine overalt hvor du finner gratis podkast. Som for eksempel på Spotify eller i podkastappen.❤️
Tror du ikke jeg var innom KappAhl og forvillet meg inn i XLNT avdelingen før jeg reiste tilbake til LA? Litt vårnyheter skulle med og der bugner det av nyheter – Til alle aldre, størrelser og fasonger 💙 Det er det som er så fint med XLNT, er at de har liksom alt… Til alle kvinner, samme hvem man er. Deilige basic, fine jakker, flotte farger og kule jeans. I LOVE IT!
Fun fact? Modellen på disse bildene deltok i Top Model Scandinavia sammen med meg, og det er SÅ gøy å se hun pryde nettsiden hos KappAhl!
Det bugner som sagt av nyheter nå, og om du vil ta en titt så kan du klikke deg rett inn til XLNT her for både nyheter, bestselgere og salg HER. Jeg anbefaler å sjekke ut både badetøy og jeans, som er noe av det jeg ofte syntes er kranglete å finne – Og som XLNT serverer på et sølvfat. Hurra for det!
Gleder meg til å høre hva du finner 💙 Klem fra meg,
Jeg sitter nydusja og nyinnsmurt, med coveret til macen klistret inn til lårene, hahaha! Litt av et bilde eller hva? Sola skinner utenfor, men det blåser til både øst og vest. Ingenting er liksom halvveis her i USA. Alt er stort, og voldsomt – Til og med været.
C er fortsatt borte, og er denne uka i Florida for første sluttspillsrunde der. Første kamp begynner om en time, så da skal jeg tune in. Det er ikke så mye nytt på den fronten, og jeg har innfunnet meg med at vi ikke ses før 1.mai, da han i utgangspunktet skal tilbake hit for å spille sluttspill her. Eller til VM… Det kommer an på hva vi blir enige om her, som er en prosess i seg selv.
Og jeg? Jeg lever livet i LA, jobber, trener og blir litt tøffere for hver dag som går. Jeg skal jo ikke legge skjul på at det både er tøft, tomt og rart å være aleine, men vet du? Jeg tror på mange måter at jeg aldri har kjent meg så sterk som nå. Come at me liksom. Jeg fikser dette, og jeg har det jo bra. Til tross for at jeg er inne på den tredje uken uten C her og at jeg er alene på andre siden av jorden.
Noe av det aller fineste med dette hockeylivet er alle de fantatiske, kule og fine menneskene man treffer, og får bli kjent med. Noen krysser man bare veier med, noen blir man kjent med, noen havner på vennelista og andre får en spesiell plass i hjertet. Denne sesongen har jeg funnet det siste, og det er ingen garanti for at man gjør det.
I dag reiste den beste naboen i livet hjem til Sverige for sesongen, og det er allerede litt tommere her – Selv om jeg er heldig å ha både en svenske og to til å rocke livet med her. Det er like vondt å si hadet hver gang, og vi sto og grein utenfor her begge to i dag morges. Og jada, vi ses igjen. Til sommeren allerede, men dette kapittelet er over. De er på utgående kontrakt, og det samme er vi. Hvor de eller vi havner vet vi ikke, og om vi havner her igjen, er det sikkert at de er her, og omvendt. Så det er trist, men mest av alt så er de tårene som kommer fylt med kjærlighet og takknemlighet. Og for å være helt ærlig så føler jeg meg egentlig bare som verdens heldigste som har fått treffe henne, og få ha en bestiss som nabo, i tykt og tynt. Så ja, det er litt ekstra tomt her idag, men sånn er det. Hockeylivet.
Jeg har forresten begynt å titte på kjoler til bryllupet vi skal i til sommeren, og har funnet disse to fine. Hva synes du? Det er ikke sikkert jeg behøver noe nytt heller, men det er uansett gøy å titte litt og få litt inspirasjon. Bryllup er jo så stas! Har du tips til en kjole jeg bare må se, så må du rope ut. Tenk at vennene våre skal begynne å gifte seg… Det er så fint det 💛 Og tenk når vi skal det! Klyp meg i armen…
I kveld skal jeg ha en hjemmekveld foran TV-en, og jeg har handlet inn til taco for en. Cheesedip og hele pakka. YUMMY! Helgen byr på tjejheng, brunsj, jobb, hockey og sol – Og om vi reiser hjem nå eller da, så er det jaggu ikke altfor mange helgene igjen av denne sesongen…
Jeg håper helgen din blir fylt med solskinn, latter og god mat 💛 La magen puste og la for all del ikke idioter ødelegge et eneste sekund.
