Det er vanskelig å skulle si det her, og det hadde jeg kanskje ikke trodd at det noen gang skulle bli. At det å si at jeg ikke tar kokain nesten skulle oppleves som å si at jeg ikke drikker, og at reaksjonene skulle være nogenlunde de samme. Fordi dokøene på utestedene ikke er lange på grunn av jenter som må på do, fordi festivalsommeren har vært fylt med hvitt pulver og fordi kokain ikke lenger er noe som tilhører eliten. Det tilhører plutselig 17-åringene på sommerfest.
Jeg tror kanskje at dette egentlig er en advarsel, et nødvarsel. For om du for eksempel har en som nå skal starte på videregående, så er jeg redd det ikke tar lang tid før tilbudet kommer, eller at man opplever det. Fordi hjemmebrent er byttet ut med cola. Fordi kokain er trendy. Fordi det flyter. Og det skremmer meg.
Det verste er kanskje at jeg nesten føler meg som en festbrems som rekker opp hånda og sier at jeg ikke synes noe om det. Men vi snakker ikke om det, og det må vi faktisk. At Ritalin brukes for å holde seg i gang på jobb, at hasj brukes for å chille og at kokain er den nye festen. Det har eskalert. Det kan hende at noen er uenig med meg, men det er i beste fall naivt eller så sitter man kanskje i saksa. For det er ikke et hovedstad-problem. Langt ifra. Det er et problem. Et stort, rødt og blinkende problem. For hva skjedde egentlig?
Jeg har aldri testet kokain selv, så jeg kjenner ikke følelsen. Men jeg opplever til stadighet at jeg treffer mennesker som sier at de gjør det. Litt som at de snuser. Og de fleste har et behov for å fortelle meg om følelsen, og hva jeg går glipp av. Litt som når jeg takker nei til å drikke alkohol, nei til en sigg eller til en snus.
Vi lever i et samfunn der vi skal prestere, levere og være på topp. Vi skal konstant være den beste utgaven av oss selv. På mange måter er kanskje ikke det helt forenlig med fest. Jeg er redd det er en av grunnene til at kokainen er byttet med alkohol. Fordi de som velger festen, er mer opptatt av kaloriinntaket og rusen det gir – Enn hva det gjør meg deg.
Jeg får kanskje ikke invitasjon til en ny fest av å skrive dette, men det gjør ingenting. For jeg vil heller benytte muligheten til å si ifra, enn å bare stå og se på. For jeg veit hvordan det er å være glad i en som ruser seg, og hva det gjør meg en familie. Selv om det bare er på gøy, eller noe man gjør i blant. Det er det som er problemet, for festen, den stopper aldri.
Følg meg på Instagram: @martine.halvs