Det er ikke som det ser ut…

Det har vært noen tøffe uker. Det har vært tøft å stå i situasjonen vi har vært i, det har vært et ekstremt stress og jag fra flere kanter. Det tøffeste har nok vært at jeg ikke har kunne si noe som helst. Jeg synes det er skikkelig vanskelig å skulle forklare, og det er nok en grunn til at de færreste vet hvordan jeg har hatt det også. Har det. For livet har vært sinnsykt bra på mange måter, men også tøft. Den siste uka har jeg vært konstant uvel, fordi kroppen har vært fylt av et enormt stress. Og igjen så sitter jeg igjen med en følelse om at ingen forstår… Unntatt de som har gjort det samme og gjør det samme. I blant føles det ut som at ikke C forstår en gang. 

Jeg har vurdert å ikke si noe, fordi det er et kaos jeg må formidle i koder, men det er for å lette på hjertet mitt. For det likner ikke meg å sitte og grine, og late som at alt er bra – Og det har det blitt en del av i det siste. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I blant irriterer det dritten ut av meg at man knapt snakker om baksiden av toppidrettslivet. Man ser stort sett resultater, prestasjoner og trening. Også vet man at det er blod, svette og tårer, men man har egentlig ikke peiling. Jeg er redd for å høres bitter ut, for det er jeg ikke, men jeg er… Sliten mentalt. Og folk fortsetter å fortelle meg at det er sånn det er, at det er tøft og at det er en grunn til at de færreste klarer det. Samtidig som de sitter hjemme i sofaen sin og spiser fredagstaco i trygge rammer. Det kan i blant føles ut som et angrep når man sitter på sitt mest sårbare i en situasjon som ikke innebærer et snev av kontroll og oversikt. Helt alene. 

Heldigvis har man noen andre gærninger som står i det samme som oss som man kan lene seg på, men allikevel så er det et spill ikke sant. Et spill om prestasjoner, spilletid og plass. Man er så forbanna sårbar. Og om du synes det er vanskelig å forstå bæret av hva jeg skriver, så skjønner jeg det. De som vet, de vet, og jeg synes det er vanskelig å forklare. Jeg har knapt orket å prate med mamma og pappa. Selv om de nok vet hva ståa er. 

Det har vært krevende å ikke kunne vise dere innsiden den siste måneden, spesielt, for den har vært fylt av kaos, uvisshet, timesvis med telefonsamtaler, gambling, prat, planlegging og balanse. For det er ikke bare hockey, det er business. På et annet nivå enn jeg har vært borti noen gang. Hvilke valg skal man ta, hva er best fremover, hva med neste år? De pusher. De vil beholde. Hvordan kan man gjøre dette mest smidig? Og for de fleste er det jobb, for meg er det livet. Og C sa her om dagen at det var livet vårt, og jeg svarte at det akkurat nå er hans som styrer mitt, og det er første gang jeg har sagt. Og følt. Fordi jeg har hatt så minimalt med kontroll på avgjørelser og beslutninger, samtidig som jeg har vært ekstremt involvert og tilbragt minst like mye tid som C i telefonen. 

Igjen, jeg synes det er vanskelig å fortelle hvorfor, fordi det omhandler andre enn meg og det er ting som ikke skal snakkes om – Men vi har stått i en ekstremt presset situasjon og i en interessekonflikt mellom her og der. Sluttspill, VM, neste år. For å nevne noe. Vi har hatt minimalt med tid sammen siden midten av februar, og jobben har gått utover privaten. Oss. Meg. Og i denne røra vi sitter i, som er hverdagen vår akkurat nå, og jobben til C, så har jeg følt meg ekstremt alene. Både fordi C ikke har vært her, fordi jeg ikke har klart å forklare, fordi jeg føler det er vanskelig å forstå og fordi… Det egentlig ikke spiller noen rolle hvordan jeg har det, og det er ganske brutalt. C bryr seg, selvfølgelig, alltid. De hjemme også, men de er sover når det stormer, de får en fem minutters oppdatering og vi har ikke hatt overskudd til å dele – Noe av oss. 

Det utrolige er at C har klart å prestere allikevel, og at jeg på et mirakuløstvis har kommet meg gjennom dette helskinna – Og med et smil om munnen. Og utrolig nok, så står vi støtt – Selv om det har gått en kule eller to varmt her også. I ren frustrasjon, spesielt fra min side. 

Og vet du hva det rare er? At man fortsetter. Uansett hvor tøft det er. Jeg tror det heter lidenskap. For drømmene våre, livene våre, for oss selv og for hverandre. 

Det var ingen som sa at dette ikke var tøft. Tøft, og fackings fantastisk… For jeg ville aldri vært foruten denne sesongen, jeg har elsket det, selv om det har drevet meg til vanvidd. 

Nå har det handlet om sluttspill, neste år og VM. Og beslutningen er tatt fra mange hold, etter den heftigste runddansen jeg har vært med på. Og jeg har jo bare venta, venta, og venta på hvordan livet mitt skal se ut, når jeg vil se C igjen og hva som skjer… Først 3.5 uke alene her, så enda mer intens venting med han her.

Nå skal jeg ut å løpe meg en tur. Jeg reiser uansett hjem på mandag. Det har vært planen hele tiden, for nå venter det SÅ mye spennende hjemme… Og sesongen er på hell… Jeg tror kanskje aldri jeg har gledet meg mer til sommeren hjemme faktisk. Og når slutten av juli nærmer seg, så er man på et merkelig vis klar igjen. Klar til å reise ut der og hive seg i det. Den dagen man ikke er det lenger, da tror jeg man er ferdig. Klar med hockeyen. Hvor veien går etter sommeren, det vet jeg ikke enda… Vi får bare vente å se. Er det noe jeg har blitt god på, så er det nettopp det… 

Jeg oppdaterer dere på beslutningen så snart jeg vet at jeg kan…💕