Kategori: Tanker 💭

Jeg har lenge fulgt fitness-utøvere, bloggere og store Instagram-kontoer. Disse profilene oppdaterer meg med daglig påfyll, påfyll av strenge regimer, polerte kropper og avokadoer til lunsj. Trening har vært en stor del av meg i mange år, mens jeg de siste årene har trent mer fordi jeg har følt at jeg har måttet, fremfor at jeg har hatt lyst. Jeg har kastet meg på tredemølla fordi bikinisesongen har nærmet seg, fordi gårsdagens sammenkomst tilbød litt for mye av det gode og fordi samvittigheten min har fortalt meg at jeg burde.

Dette er ting jeg er bevisst på, og ting jeg jobber med hver eneste dag. Den siste tiden har treningsgleden dukket opp igjen, og tankegangen har endret seg. Det har vært gøy å trene, jeg har fått energi og jeg har følt på mestring. Annen mestring enn at jeg løper litt lenger fordi kaloriene øker, annen mestring enn å droppe den ekstra porsjonen med middag og annen mestring enn  å tråkke opp på badevekten. 

Jeg tror ikke det handler om ærlighet å tørre å si de tingene høyt, men at det handler om å være menneskelig. For jeg tror det er menneskelig å bli påvirket, påvirket til å tro at man må være bedre enn man er, noe som egentlig betyr at man ikke er bra nok. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bra nok – Til hva da?

Jeg tror at uansett hva du bedriver, så tenker du over påvirkningen, eller merker den. På en eller annen måte. Hvis du ikke gjør det, vil jeg gjerne lære meg oppskriften. 

Sammen med min økte treningsglede, har energien økt, og humøret bedret seg. Kroppen min har ikke hatt noen endringer, men akkurat nå har ikke det vært viktig – Det er ikke viktig. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg trente, jeg som var et så godt forbilde. 

Jeg har tenkt mye på dette, mye fordi jeg overhode ikke trener for å være et godt forbilde og fordi jeg aldri har latt være å trene – Fordi jeg har vært redd for å være stemplet som et dårlig et. Jeg har nemlig aldri stått over en treningsøkt fordi jeg har vært redd for hva andre har villet si hvis jeg trener, men fordi sofaen, Netflix og helt andre ting har fristet. 

Jeg håper ikke det å trene handler om å være et dårlig forbilde, for da har vi misforstått. Da har jeg misforstått. 

Personlig tuller jeg ofte med treningen, men mest for å ufarliggjøre det for meg selv og fordi treningen for min del er svært useriøs. Jeg vet at trening er viktig for meg, og jeg vet at balansen er viktig for meg. Det som derimot er uviktig er hva artiklene, Instagram-kontoene og badevekten forteller meg. Jeg tror nemlig at så fort jeg klarer å glemme de at balansen kommer, fordi jeg da styrer selv. Fordi jeg da ikke konstant higer etter noe jeg egentlig ikke ønsker å være. 

Jeg er ikke et dårlig forbilde fordi jeg trener, for de treningsøktene jeg kanskje fullfører i løpet av en uke ikke handler om hvem jeg er – Men om at jeg ønsker å ta vare på meg selv. 

Trening er ikke usunt, trening er det vi gjør det til – Og hvem vi ønsker å sammenlikne oss med. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs 

// Marty

Kjære voksene. Kjære foreldre. Kjære tanter. Kjære onkler. Kjære lærere. Kjære naboer. 

Jeg er så lei. Jeg er så sint. Jeg er fortvila. Akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg skal skylde på, for jeg føler at noen må få skylda. Jeg vet ikke hvem jeg skal være sint på, gråte til eller kjefte på. Hvem tar ansvaret for at mobbingen aldri tar slutt? Hvem tar ansvaret for at barn daglig blir sjikanert, slått og mobbet? Hvem tar ansvaret for at jeg blir tråkket på, ledd av og mobbet? Hvem tar ansvar for at mennesker blir trakassert, dyttet og mobbet hver eneste dag? Av mennesker, som deg og meg. 

Jeg lurer på om hvorfor vi kan skrive sånt som dette?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg lurer på hvorfor en 13 års gammel gutt kan bli banket bevisstløs gjentatte ganger, uten at det blir tatt tak. 

Jeg lurer på hvorfor det sitter barn innelåst på toalettene på dagens barneskoler, uten at noen vet det. 

Jeg lurer på hvorfor det ikke finnes én eneste forelder som tør å innrømme at barnet sitt mobber. 

Jeg lurer på hvorfor barn ikke får kunnskap nok til å lære at mobbing er feil. 

Jeg er lei av at vi forsvarer oss selv hele tiden, at altfor mange av oss skjuler meningene våre bak å like kommentarer og at altfor mange av oss ikke evner å skille mellom hat og uenighet. Vi som skal fremstå som voksne er de aller verste, og det skremmer meg. Det er nemlig ikke rart at våre barn blir holdt utenfor, at de dyttes, blir ledd av og at de blir mobbet. Vi voksne er nemlig eksperter, og mange av oss utøver samme form for mobbing hver eneste dag. Hver gang vi forteller hvor håpløse, stygge og ubrukelige andre er, hver gang vi viser fingeren til noen i trafikken som gjør feil og hver gang vi ler av noen som ikke ser ut som oss selv. 

Vi statuerer eksemplene vi selv kritiserer. Det er nemlig vår oppgave å gå frem som gode forbilder, rollemodeller og ikke minst eksempler. Vi kan faktisk ikke fraskrive oss det ansvaret. Vi har ikke råd til at barn skal bli slått ned i skolegården, at jeg skal bli kalt en fitte og at homo blir brukt misvisende hver eneste dag. Vi er nødt til å slutte. Jeg vet ikke hvilken annen måte jeg kan si fra på, enn å rope høyt. Vi hjelper ingenting med å nikke med, like kommentarer og se bort. Hver gang vi gjør det, er vi med på at klumpen i brystet til noen andre vokser og blir enda vondere. 

Jeg skjønner at det er en grunn til at folk mobber, men det er ingen unnskyldning. Det må tas grep for begge parter, og vi må slutte å akseptere at det er greit. I situasjoner som dette kan man ikke bruke holdninger som går på at man lærer til neste gang. Neste gang noen blir slått ned, skrevet stygt til eller ledd av. 

Vi er nødt til å sette ned foten, slå i bordet og si at nok er nok. Vi trenger at vi roper ut, sier ifra og tar tak. Vi MÅ gå i oss selv, i våre nærmeste og vi må slutte å se bort. 

Det er feigt å se bort, og det er enda feigere å mobbe. Dette MÅ ta slutt. Barna som mobber er nemlig fremtiden vår. 

Jeg vil ikke være med på dette mer.

DEL GJERNE – jeg har troen på at det hjelper å si ifra, så ikke se bort. Ikke idag.  
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I går kom jeg over et kommentarfelt der foreldre diskuterte hva som var en vanlig pris på en skoleveske. Kommentarfeltet var relativt delt og svarene varierte mellom 300 kr og 15 000 kroner. Enkelte foreldre begynte nesten å krangle og forklaringene bak veskene var mange. Foreldrene skrev at døtrene hadde vært med å betale noe for vesken, og at de brukte det for å gjøre de økonomiske ansvarlige og lære seg å ta vare på ting. Andre svarte at veskene var gaver døtrene hadde ønsket seg, mens andre sa at de hadde arvet fra mødrene sine. Andre sa at dyre merkevesker var totalt uaktuelt. 

Jeg vet ikke alderen på barna til foreldrene som diskuterte, men satt igjen med en følelse av at foreldrene som hadde døtre med dyre merkevesker hadde et behov for å forklare seg, og enkelte påsto til og med at de følte seg angrepet fordi de hadde mye penger. De faktorene kan vi selvfølgelig diskutere opp og ned, men kommentarene som satt mest spor i meg var kommentarene som gikk på at døtrene trengte så dyre vesker fordi alle andre hadde det. 
Jeg personlig har aldri hatt en dyr merkeveske, det har aldri vært aktuelt fra foreldrene min side, og jeg har aldri ville legge så mye penger i en selv.

Ordet lykke er det mange som bruker i denne sammenhengen. Akkurat som om man blir lykkeligere av å bære dyre vesker. Akkurat som om 15 års gamle jenter blir lykkeligere av å bære dyre merkevesker.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

For ingen av oss trenger dyre merkevesker fordi alle andre har det, og ingen av oss blir lykkeligere av det. Det er i mange settinger foreldrene i disse kommentarfeltene som legger standaren på hvordan det skal være og på hva som er normalt. Jeg klandrer ikke de som bærer dyre vesker, men jeg syntes synd på de som tror de må det, fordi alle andre har det. Jeg syntes ikke vi skal nekte noen å kjøpe eller bruke akkurat hva de vil, men jeg håper at de som gjør det, gjør det fordi de vil – Og ikke fordi de føler at de må. Jeg må også påpeke til de i kommentarfeltet som sa at det handlet om verdi, at det skremmer meg at voksne mennesker tror hva barna deres bærer handler om verdien deres som menneske. 

Jeg syntes du skal se på bildet under her, og se om du syntes min verdi som menneske synker, fordi veska mi er fake. 

Les også: Lærepenge – Fake vesker støtter det sorte markedet. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Skrevet 12.2.16

Stemningen er god, den hjemmelagde pizzaen fordøyes sammen med blandingsflaskene. Musikken runger i ørene og dansegulvet blir bare fullere og fullere. Flørtingen blir hetere og skjørtene blir bare kortere og kortere. Det er gøy, vi koser oss. Vi ler jo, vi danser jo, vi smiler jo. Folk roper, hyler, snurrer og kaster alt som er av hemninger. 

Så tar det plutselig slutt. En av gjestene går i bakken. Helt uoppfordret, midt i dansingen, midt i flørtingen, midt i festen, midt blant festens gjester. Hun går i bakken, jeg får ikke kontakt, ingen får kontakt, selv ikke jentas flørt som nå er over snittet uinteressert i kveldens bytte får kontakt. Jeg blir redd, livet på dansegulvet fortsetter, mens pulsen på jenta stopper. Jeg og vi få som oppfatter dette ringer dit vi er opplært å ringe. I den andre enden får jeg spørsmål om hva jenta i fanget mitt har drukket, og jeg vet ikke. Jeg har ingen anelse. Jeg vet at hun er mindreårig, hva hun heter, mer vet jeg ikke. Jeg får spørsmål om jeg kan prøve å kontakte foreldrene, og klart kan jeg prøve og kontakte foreldrene.
Ambulansen kommer og bringer med seg jenta. Jeg og vi få som fortsatt er til stede ser hun forsvinne med blålys ut i natten, og på nærmeste hushjørnet står to av de andre gjestene på festen å snakker med en fyr i en bil. De strekker inn hånda, og får tilbake en pose, og bilen kjører avgårde – til neste hushjørne. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg og noen av de andre prøver desperat å få tak i jentas foreldre. Vi sender meldinger på Facebook, ringer og tekster. Ingen kontakt. En time senere, når jeg ligger hjemme ringer moren meg opp og spør hva jeg vil. Jeg forklarer situasjonen og skjemmes mer og mer. Moren svarer at hun og jentas far er i selskap og har nytt alkohol, så derfor kan de ikke hente henne. Men hun sier at de så klart skal vipse henne penger så hun kommer seg hjem. Storebroren kommer hjem om noen timer så det burde gå fint. Hun takker for at jeg ga beskjed og sier god natt før hun legger på. 

Jeg er sjokkert. Jeg er lamslått. Jeg vil skrike til damen i telefonen at datteren din blir pumpa på sykehuset fordi hun har kjøpt noe dårlig smuglersprit. Hvem vet hvilken skade det kan ha gjort, hvem vet hva dårlig smuglersprit kan inneholde?
Det er ikke greit å kjøpe sprit fra mannen i denne bilen fordi du ikke har penger eller fake legitimasjon. Og jeg mener faktisk at det er sikkelig ugreit som forelder, og håndtere situasjonen på den måten. Helt i orden at du som forelder skal få kose deg, men ikke når det gjelder ditt barns liv. Og jo, man kan si at jenta var dum som gjorde dette, og drakk seg drita full – men dette viser at det er fryktelig mange idioter der ute. Og jeg vet ikke hvem som er den største av dem.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg er oppvokst med fotball på alle kanter. Jeg har alltid spilt på et lag jeg vil kalle privilegert, med mye penger i lagkassen, med ressurssterke rammer rundt og med lite dugnadsarbeid. Fotballen for meg har vært et fristed, et sted jeg har kunne leke og være meg selv. På et tidspunkt så blir ting alvorlig, og leken blir det mindre av. Den forsvinner ikke, for når den forsvinner så er det ikke verdt å spille mer.

Et klasseskille i fotballen har det alltid vært, med foreldre som har betalt for privattimer med profesjonelle trenere, med foreldre som har sendt barna sine på dyre fotballskoler og foreldre som alltid har kjøpt det nyeste utstyret. Dette er ikke nødvendigvis dumt, for jeg kjenner flere som har lykkes.

Samtidig må vi slutte å si at idretten er for alle, for den dagen du ønsker og lykkes, så hjelper det ikke å ha Zlatan som forbilde hvis ikke du har god nok økonomi, eller noen som forbarmer seg over deg. Barneidretten burde være for alle, men sånn blir det ikke. For med idretten følger det med fotballcuper, treningsleirer og arrangementer som koster skjorta. Jeg er redd vi mister mange unge talenter, fordi mange er mer opptatt av at det skal samles inn og brukes penger enn å dyrke idrettsgleden og engasjementet.
Samtidig så gjelder ikke dette kun fotballen, men flere andre idretter. I løpet av mine år som fotballspiller har jeg fått tilbud om egne treningsleirer med svimlende verdier opp til 40 000 kroner. Flere av mine lagvenninner har dratt, mens jeg aldri har kunnet. Det er ikke synd på meg på grunn av det, men hvis vi skal tenke satsing og utvikling sier det seg selv at det er en ulempe.

Men først og fremst burde det gjøres et grep for at fotballen skal være en trygg, sunn og god arena for barn og unge. Fotballen er en unik måte til å tilegne seg kunnskap, oppnå integrering og knytte bånd. Fotballen handler ikke bare om å bli best.

Vi takket nei til OL i 2022, mye grunnet økonomi. Kanskje vi skal putte noen av disse pengene inn i barneidretten på en eller annen måte, for vi drar nytte av at barn og unge samles og spiller, leker og tuller. De voksne er de som setter i gang alvoret og blar opp lommeboka, ikke barna på løkka.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg er ikke oppvokst med at gutta holder opp døren for meg, at de låner bort jakken sin og at de spanderer på første date. I og med at jeg ikke er oppvokst med det, er det heller ikke noe jeg forventer. I bunn og grunn har jeg laget meg en holdning som bygger på at jeg skal være selvstendig og klare meg selv. For selvfølgelig kan jeg betale for meg selv! 

Jeg er for likestilling, men jeg stiller spørsmål ved om likestilling ødelegger for gentlemans kulturen. For når ble det egentlig slik at man oppfatter at det er ufint når noen spanderer på deg, eller holder opp døren for deg? 

Her om dagen satt jeg på restaurant med en venninne. Vi satt og skravlet og var egentlig på vei til å be om regningen, men før vi hadde rukket å få tak i kelneren hadde han plassert to milkshakes på bordet. Venninnen min er allergisk og måtte pent takke nei, mens jeg ikke klarte å komme opp med en god unnskyldning for å slippe. Jeg vet enda ikke om jeg ønsket å takke nei fordi jeg var forsynt, eller fordi jeg overhode ikke hadde et behov for å bli spandert på. 
 

“For når ble det egentlig slik at man oppfatter at det er ufint når noen spanderer på deg, eller holder opp døren for deg?”
 

Det finnes få som reiser seg på toget lenger, eller som sender deg foran i køen, og er det fordi vi damene er utakknemlige eller er det fordi mannfolka ikke tilbyr det lenger? Vi damer har bygget opp et image som ønsker å poengtere at vi klarer å stå like lenge som mannfolka og at vi klarer å lukke opp dører selv, og samtidig som dette har skjedd vokser gutta i min generasjon opp med et tildels forvrengt kvinnesyn som bygger på at kvinner er til for sex og fest, at de hører hjemme på kjøkkenet og burde holde kjeft. Jeg skriver det med en viss ironi, for det finnes en respekt her, hvert fall innimellom blant dårlige vitser og russesanger. 

Jeg tror kulturforskjeller er et viktig faktum her, og ikke minst oppdragelse. For læres egentlig dagens gutter opp i hvordan man skal oppføre seg ovenfor kvinner, eller har det ingen betydning? Bestefar holder alltid døren oppe for meg, mens det for kompisene mine faller seg helt unaturlig. Jeg skulle ønske at det fantes flere gentlemans blant oss, for til tross for at vi kvinner ønsker å være stolte, selvstendige og sterke, tror jeg både vi, og gutta kan ha godt av det – Hvert fall av og til. Jeg syntes nemlig det er alt for tidlig at gentlemanskulturen skal visne bort.

Vi trenger nemlig menn som:

– Holder opp dørene for oss, fordi mødrene lærte dem det. Fordi mødrene selv setter pris på det, og fordi det antakeligvis føles deilig å imponere oss.

– Lar den fordømte mobilen ligge i jakken på date. Det er aldri greit og det finnes ingen unnskyldninger til å ikke ha fokus.

– Gir oss jakka si. Ikke fordi vi forventer det, men fordi vi setter pris på det. Ikke spør, men gjør det. Vi er opplært til å takke nei hvis du spør.

– Vær høflig og grei, og aksepter et nei. La de slibrige og ekle holdningene ligge selv om du blir avist og får et nei. I utgangspunktet burde ikke et nei i virkeligheten svi mer enn et nei på Tinder.

– Interesser deg! Det er altfor få menn som heier på oss kvinner. Engasjer deg i hva vi driver meg, hva vi liker og ta del. 

– Jeg vet det er tabu å spandere, mest fordi vi er opplært til å klare oss selv – Og fordi vi da føler at vi skylder deg noe. Mye også fordi vi oppfatter at det blir seriøst hvis du gjør det.  Noen mener det er et skritt tilbake i likestillingen, men er det egentlig det?

– Følg oss hjem, og bærer du en av oss hjem etter en lang kveld på byen – Så legg deg på sofaen. 

Dette handler ikke om likestilling, men at det finnes en forskjell mellom oss. Vi damer fortjener topp service, og må kanskje jobbe litt med å akseptere at de få som prøver gjør det av en grunn. Samtidig skal vi ikke akseptere de som ikke gjør det med en god hensikt, for de finnes. For gutta som tilbyr deg gratis alkohol for å få deg til sengs, er ikke gutta det er verdt å ta vare på. Men jeg har tro på at vi damer klarer å skjønne forskjellen på en gentleman og en useriøs guttevalp. 
Jeg lover hvert fall å sette meg neste gang (hvis det skjer) en mann tilbyr meg setet sitt – Men milkshaken må jeg jobbe litt med. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Det å få et lettkledd eller i verste fall nakenbilde av meg selv uten av kontroll er noe av det jeg frykter mest. Det verste er at frykten ikke nødvendigvis kommer fordi alle skal se meg uten klær, men at jeg er redd for å få skylden. Når gutter deler ulovlige bilder av jenter, er det jentene som får skylden i kommentarfeltene. Hvor vi har hentet holdninger som at jentene har ansvar når de blir utsatt for overgrep vet jeg ikke, men uansett hvor den kommer fra må den bort. For med holdinger som dette tror jeg vi er med på å bagatellisere overgrep og seksuell trakassering. Og hvem av oss vil egentlig forsvare det?

For handlingene og overgrepene som begås i slike saker er forferdelige, og det er skremmende at kommentarfeltene er like ille. Kommentarfeltene bogner nemlig av mennesker som klandrer avsender, aka offeret. Vi kan alltids diskutere behovet og bakgrunnen for å dele slike bilder, men hvis vi skal dra i gang en diskusjon om det, vil jeg at vi gjerne drar i gang en diskusjon om behovet og bakgrunnen for å videresende det også. 

Når skal det gå opp for oss at offeret ikke eier skyld? Hvor mange ganger må vi høre det? Hvor mange flere ganger skal vi forsvare det? Når kommentarer som “kan ikke jentene bare slutte å sende bilder av seg selv” dukker opp, er det ofte flere hundrevis som støtter det med å trykke “like”. “Like” for at det er offeret sin skyld. Jeg drar meg i håret hver eneste gang, for hva med gjerningsmannen? Hvorfor anklager vi offeret? Hvorfor lærer vi bort at det er offeret sin oppgave og passe på? Og at det er offeret sin skyld? 

“Like” for at det er offeret sin skyld”

Det er ikke min skyld hvis jeg deler et bilde med min kjæreste eller venninne og det blir misbrukt. Det er jeg som bestemmer meg for å sende det, men skal vi virkelig lære oss at vi ikke skal stole på kjærester og venner? 

Jeg er lei av at vi anklager, sjikanerer og diskriminerer ofrene. Det er ikke jenta i gymgarderoben, på festen eller i speilet på badet som burde klandres. Det eneste vi som tilskuere gjør er å fjerne fokuset fra handlingen og forbryteren, samtidig som vi skjult støtter overgrep. 

Det gjør vondt i hjertet mitt at det er offeret som blir ødelagt, og ikke gjerningsmannen. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg har tidligere aldri tatt noen stilling til kontantstøtte, men når dette kom opp i media for noen dager siden økte interessen min betraktelig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte søke opp hva det er, for å klare og sette meg ordentlig inn i det. Hvis du ikke er helt sikker på hva det er er, så er det en kontantytelse som gis til foreldre som har barn mellom ett år og to år, som ikke eller bare delvis benytter seg av offentlig barnehage. Det skal sies at kontantstøtten ble innført samme året som jeg ble født, og at mine foreldre antakeligvis benyttet seg av den. 

Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo vil ha en forsøksordning der kontantstøtten fjernes i utvalgte bydeler og erstattes med norskopplæring og aktivitetstilbud. Flere av partiene støtter dette, blant annet Venstre og Fremskrittspartiet. Fordi kontantstøtten kombinert med manglende barnehagebygging i Oslo har vært et hinder for blant annet norskopplæring for Oslos yngste innbyggere.

Som nevnt har jeg ikke noe forhold til kontantstøtten, utover det jeg nå har lest meg opp på. Jeg oppfatter at denne saken handler om integrering, noe jeg syntes vi som samfunn generelt er for dårlige på. Dette tiltaket diskuteres jo i utgangspunktet ikke for at den gjennomsnittlige etniske norske kjernefamilien skal fratas kontantstøtten, men for innvandrerbarna skal integreres i det norske samfunnet. Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av å omtale oss som oss og de, norske og innvandrere.
Jeg er for et fellesskap, bestående av mennesker som klarer å kommunisere og bidra for et trygt, sunt og godt samfunn. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi må gjerne fjerne kontantstøtten for min del, mye fordi jeg kjøper argumentet om integrering, og fordi jeg syntes man skal legge pengene vi nå bruker på kontantstøtte i en pott for barnehager, samt også utviklingen av integrering. Men i en diskusjon om integrering, er jeg redd kulturene politikerne ønsker å nå, vil fortsette å gå hjemme med barna. Forskjellen vil kun være at de gjør det uten økonomisk støtte. Det blir dannet et tydeligere og tydeligere klasseskille mellom oss, og forskjellen på de som har mulighet til å gå hjemme med barna og de som ikke kan det øker på lik linje med alle andre forskjeller blant oss. Obligatorisk barnehage er selvfølgelig en interessant diskusjon, men skal man ta retten fra foreldre som ønsker og har mulighet til å tilbringe tid hjemme med barna sine muligheten? 

Jeg tror oppriktig man skal vurderer å fjerne kontantstøtten, men ikke bare fordi barna trenger og integreres. De voksene, som går hjemme med barna trenger også å integreres i vårt samfunn.
Noen må bare knekke koden så man åpner opp for en mer effektiv og seriøs integrering. Det er fullt mulig det er tabu å si høyt, men innvandrerne må ta en del av det norske samfunn og de må integrere seg i norsk kultur, hvis ikke skapes det et kulturskille blant oss som vil få langt større konsekvenser enn om vi fjerner kontantstøtten eller ei. Samtidig må integreringen ligge til rette, så man kan utvikle både, barn, vokse og samfunnet. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Russesangene har fått mye oppmerksomhet, og spesielt etter at en russebuss fra Bergen kom ut med en sang som blant annet fikk oppmerksomhet for linjen som lød som følger: 

«Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned»

Jeg personlig reagerte kraftig og til tross for at russeguttene har vært ute og beklaget seg og at sangen nå skal være fjernet klarer jeg ikke gi slipp på dette. For i mine øyne unnskylder ikke dette noen ting, for det er ikke bare én sang det er snakk om, det er haugevis. Gamle, som nye. Sanger som sjikanerer og sanger som oppfordrer til voldtekt, misbruk og overdoser. Sanger som i mine øyne er på jordet.
Jeg personlig får meg nemlig ikke til å danse til sanger som handler om voldtekt, et nedlatende kvinnesyn og kriminalitet. Dette handler ikke om å være hårsår eller bitter, det handler om å være lei av at vi aksepterer rævva holdninger.
 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Les også: Når du suger, så gå ned
 

Russetiden braker snart i gang, noe jeg har valgt å la være å delta på. Jeg vet at disse holdningene i utgangspunktet ikke representerer enkelt personene, men, disse enkelt personene er sammen med på å lage et syn og en holdning som er skremmende. For det er enkelt personer som sammen danner en gruppe, en gruppe som høyt sier at jenter er horer og at de har lov til å gjøre som de vil. Jeg er lei av at vi aksepterer unnskyldingene og at vi lar dette skje. Og det som skremmer meg mest, er at det er mine jevngamle som støtter disse sangene, og som aksepterer de. At de som er russ i år forsvarer dette. For hvorfor tillater vi at noen kaller oss horer og luremuser? Fitter og knulledukker? Tøser og skitne? Når vi spiller av disse sangene og danser til de, og ikke minst produserer de, er da poenget å støtte opp under et mannsjåvinistisk forvrengt syn?

Denne debatten må tas, for det handler om selvrespekt, både som russejente, russegutt, russemamma og russepappa. Det handler om oppdragelse. Det handler om holdninger. Det finnes ingen unnskyldninger som aksepterer disse sangene, og vi må slutte og bortforklare det. Dette er ikke uskyldig morro, og det er ikke bare en sang. 

Hvert år blir det anmeldt flere russevoldtekter, og det skjer flere enn vi hører om. Vi lærer om at voldtekt er feil, hva vi må gjøre for å unngå å bli voldtatt, hva vi må ha på oss og hva vi ikke må finne på å gjøre. Vi lærer om konsekvensene og om hva som kan skje, samtidig som vi står og synger til: 

 «I kveld er det lov å være hore, vil du være med meg hjem når vi drikkes under bordet?». 

Er vi dobbeltmoralske, naive, eller bare dumme? Jeg nekter å holde munn før disse sangene er borte, og du må gjerne le, syntes det er håpløst eller barnslig – Men jeg føler et ansvar, for generasjonen som vokser opp og for at jeg en dag skal ha barn som skal vokse opp. Jeg ønsker ikke at de skal vokse opp med at det er greit å kall hverandre horer og fitter fordi min generasjon dreit i likestillingskampen. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

“Endelig er kvinnedagen her”, leser jeg på Facebook, samtidig som jeg stiller spørsmål om hva personen mener om at kvinnedagen endelig er her. I all nysgjerrighet googler jeg “kvinnedagen”, mest for å lese om hva Wikipedia har skrevet. Wikipedia omtaler dagen som Den internasjonale kvinnedagen, dagen for alle kvinner.

Jeg vet at det i dag vil bugne av artikler, feministiske utsagn og taler fra politikere som snakker om makten vi kvinner har, hvor langt vi har kommet i kampen om likestilling, samtidig som mange vil konkludere om at vi har langt igjen. 

I konklusjonen om at vi har langt igjen vil vi snakke om at vi trenger enda flere kvinnelige ledere, samtidig som vi kanskje vil bli presentert for tidligere statistikker og klappe i hendene fordi vi ser en betraktelig forskjell. Noe vi gjør. Noe som er fantastisk. Men på en dag som idag må vi ikke bare klappe oss på skuldrene for hva vi har klart, vi må benytte muligheten til å snakke om hva som kan, og burde gjøres. Hva som må gjøres. For likestillingskampen foregår flere steder enn hos oss, og flere land sitter fast på samme sted som vi feirer at vi har kommet oss forbi. Kvinnedagen er nemlig viktig flere steder enn hos oss. Så nå som vi har kommet så langt, er det viktig at vi står opp for hverandre – Kanskje viktigere enn noen gang. Du lurer kanskje på hvorfor? Jo, fordi vi har mulighet til det.

Vi kan ikke diskutere om Kvinnedagen har gått ut på dato, og om dagen i utgangspunktet kun har vært for liberale feminister. Jeg vil tørre å påstå at vi ikke har råd til å miste markeringen, uansett hvor lite eller stort vi velger å gjøre det. Vi kan ikke fjerne markeringen før verden er likestilt, i fred og harmonisk, på lik linje som vi ikke kan fjerne alle andre viktige kamper som foregår på alle andre dager enn idag. Kvinnedagen er ikke kun for feminister, for å hylle statistikker og klappe hverandre på skuldrene. Kvinnedagen er avhengig av at alle ønsker å delta. Flere steder i verden er man ikke opplyst om at det eksisterer en helt egen Kvinnedag, en dag som hyller i-landskvinnen, likelønn og veien på likestilling. For det finnes flere enn oss som behøver markeringen, og vi er nødt til å gå i forveien, både kvinner og menn. 
 

“Vi trenger kvinner i utvikling.”
 

Hvis vi gir slipp på kampen om likestilling, hvordan vil da utviklingen bli? Vi behøver ikke større klasseskiller, raseforskjeller og kulturforskjeller. Vi behøver ikke flere undertrykte kvinner. Det er nemlig ingen klisje og si at utdanning burde vært obligatorisk i alle land, at alle land burde hatt likestilling og at alle kvinner burde ha rett til å tale fritt. Vår holdning til at det er en umulighet er med på å stanse utviklingen jeg tror vi på et tidspunkt vil bli avhengige av. For jeg frykter vi blir rikere, samtidig som de blir fattigere. Når skal vi da møtes på halvveien?

Jeg tror ikke utviklingen av Kvinnedagen begrenses på grunnlag av religion og kultur. Det er våre holdninger som begrenser de. Verden over sitter det jenter som ikke har mulighet til å delta i lek, utvikle seg og lære. Noe de fleste av oss tar som den største selvfølgen. For vi kan ikke ta lek som en selvfølge. Rettigheter som en selvfølge. Utvikling som en selvfølge. Retten til å være barn som en selvfølge. Våre holdninger til at det er en selvfølge, er med på å bremse de som virkelig behøver at vi taler for dem. Kvinnedagen er nemlig ingen selvfølge. Kvinnedagen er kjempet for, og vi kan ikke la kampene som ble gjort før innføringen i 1909 være forgitt. 

Kvinnedagen må ikke bort, våre holdninger må endres. Det stemmer at Kvinnedagen “endelig” er her, men det betyr ikke at kvinners rettigheter ikke skal kjempes for i morgen, og dagen etter der også. Verden behøver kvinner, og vi behøver kvinner i utvikling. Ikke undertrykt og sett ned på. 

#Girlslead #RightToPlay 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty