“Endelig er kvinnedagen her”, leser jeg på Facebook, samtidig som jeg stiller spørsmål om hva personen mener om at kvinnedagen endelig er her. I all nysgjerrighet googler jeg “kvinnedagen”, mest for å lese om hva Wikipedia har skrevet. Wikipedia omtaler dagen som Den internasjonale kvinnedagen, dagen for alle kvinner.
Jeg vet at det i dag vil bugne av artikler, feministiske utsagn og taler fra politikere som snakker om makten vi kvinner har, hvor langt vi har kommet i kampen om likestilling, samtidig som mange vil konkludere om at vi har langt igjen.
I konklusjonen om at vi har langt igjen vil vi snakke om at vi trenger enda flere kvinnelige ledere, samtidig som vi kanskje vil bli presentert for tidligere statistikker og klappe i hendene fordi vi ser en betraktelig forskjell. Noe vi gjør. Noe som er fantastisk. Men på en dag som idag må vi ikke bare klappe oss på skuldrene for hva vi har klart, vi må benytte muligheten til å snakke om hva som kan, og burde gjøres. Hva som må gjøres. For likestillingskampen foregår flere steder enn hos oss, og flere land sitter fast på samme sted som vi feirer at vi har kommet oss forbi. Kvinnedagen er nemlig viktig flere steder enn hos oss. Så nå som vi har kommet så langt, er det viktig at vi står opp for hverandre – Kanskje viktigere enn noen gang. Du lurer kanskje på hvorfor? Jo, fordi vi har mulighet til det.
Vi kan ikke diskutere om Kvinnedagen har gått ut på dato, og om dagen i utgangspunktet kun har vært for liberale feminister. Jeg vil tørre å påstå at vi ikke har råd til å miste markeringen, uansett hvor lite eller stort vi velger å gjøre det. Vi kan ikke fjerne markeringen før verden er likestilt, i fred og harmonisk, på lik linje som vi ikke kan fjerne alle andre viktige kamper som foregår på alle andre dager enn idag. Kvinnedagen er ikke kun for feminister, for å hylle statistikker og klappe hverandre på skuldrene. Kvinnedagen er avhengig av at alle ønsker å delta. Flere steder i verden er man ikke opplyst om at det eksisterer en helt egen Kvinnedag, en dag som hyller i-landskvinnen, likelønn og veien på likestilling. For det finnes flere enn oss som behøver markeringen, og vi er nødt til å gå i forveien, både kvinner og menn.
“Vi trenger kvinner i utvikling.”
Hvis vi gir slipp på kampen om likestilling, hvordan vil da utviklingen bli? Vi behøver ikke større klasseskiller, raseforskjeller og kulturforskjeller. Vi behøver ikke flere undertrykte kvinner. Det er nemlig ingen klisje og si at utdanning burde vært obligatorisk i alle land, at alle land burde hatt likestilling og at alle kvinner burde ha rett til å tale fritt. Vår holdning til at det er en umulighet er med på å stanse utviklingen jeg tror vi på et tidspunkt vil bli avhengige av. For jeg frykter vi blir rikere, samtidig som de blir fattigere. Når skal vi da møtes på halvveien?
Jeg tror ikke utviklingen av Kvinnedagen begrenses på grunnlag av religion og kultur. Det er våre holdninger som begrenser de. Verden over sitter det jenter som ikke har mulighet til å delta i lek, utvikle seg og lære. Noe de fleste av oss tar som den største selvfølgen. For vi kan ikke ta lek som en selvfølge. Rettigheter som en selvfølge. Utvikling som en selvfølge. Retten til å være barn som en selvfølge. Våre holdninger til at det er en selvfølge, er med på å bremse de som virkelig behøver at vi taler for dem. Kvinnedagen er nemlig ingen selvfølge. Kvinnedagen er kjempet for, og vi kan ikke la kampene som ble gjort før innføringen i 1909 være forgitt.
Kvinnedagen må ikke bort, våre holdninger må endres. Det stemmer at Kvinnedagen “endelig” er her, men det betyr ikke at kvinners rettigheter ikke skal kjempes for i morgen, og dagen etter der også. Verden behøver kvinner, og vi behøver kvinner i utvikling. Ikke undertrykt og sett ned på.
#Girlslead #RightToPlay
Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
// Marty
Jeg er helt enig 🙂
Kvinners rett må kjempes om alle dager, ikke bare på kvinnedagen 🙂
Kjempe flott skrevet, men jeg vil nevne at de tingene du beskriver også eksisterer i vårt eget land, den dag i dag.Ikke bare i andre land. Det er fremdeles kvinner i Norge som ikke får velge hvem de vil gifte seg med, som blir fratatt utdannelse, fordi de skal tjene mann og føde barn. Det finnes søstre som ikke har samme frihet til å bevege seg fritt rundt som sine brødre og som ikke engang får velge hva de vil gå kledd med. Jeg kritiserer deg ikke, men vi har masse jobb å gjøre i vår egen bakgård her, så vi burde se oss selv i speilet og ikke bare snakke “om de andre”. Vi har fremdeles langt igjen og vi kan ikke belære andre før vi selv har rent mel i posen. Vi har kommet langt, men vi er langt i fra å kunne kalle oss selv et perfekt eksempel for andre… dessverre.
Yvonne: <3