Kategori: Tanker 💭

Hvordan starter man egentlig et innlegg der man har lyst til å skrive om årets TV-par? Det er sjeldent jeg bryr meg om sånt, eller, hvert fall at jeg gir et tydelig utrykk for det. Isak og Even er nå kåret til årets TV-par av det amerikanske popkulturmagasinet E, noe jeg syntes er fantastisk – Og ikke minst fortjent. Grunnen til at jeg ønsker å bemerke det er fordi jeg har lagt merke til noen av kommentarene som har dukket opp i samtlige kommentarfelt i forbindelse med dette. Jeg syntes det er rart at noen stiller spørsmål ved at et homofilt par vant, hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten og hvorfor vi er så opphengt i det. 

For lurer du på hvorfor et homofilt par vant? 

Jeg lurer på hvorfor du bemerker at det er homofilt par. Det er et helt vanlig par, som har uttrykt kjærlighet på lik linje som alle andre. Det er helt greit å stille spørsmål, men gjøres det på grunnlag av at du syntes det er dumt eller fordi du syntes det er nytt og fremmed? For det første har inntrykket og prestasjonene gjennom dette forholdet vært enestående, så hvorfor skal ikke de stilles på lik linje som alle andre TV-par? Isak og Even har nemlig ikke vunnet fordi de er homofile. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Lurer du på hvorfor man er nødt til å fremme homofili på den måten?

Det handler ikke om å fremme homofili på noen spesiell måte. Nå er jeg usikker på om du viser til serien eller nominasjonen, til tross for at det egentlig ikke spiller noen rolle. Homofili fremmes ikke på noen spesiell måte, men vi behøver fortsatt at noen viser vei og vi trenger en større forståelse. Skam har åpnet mange sine øyne, og vist kjærlighet mellom samme kjønn på en unik og ekte måte. Nemlig ved å ikke fremme det som fremmed og rart.

Lurer du på hvorfor vi er så opphengt i det?

Jeg er ikke opphengt i homofili, men jeg er veldig opphengt i kjærligheten mellom Isak og Even. Jeg vil egentlig si at opptatt er et bedre ord en opphengt. Jeg er nemlig opptatt av at all kjærlighet er like verdifull og viktig. Vi er nemlig flinke til å si at vi godtar, samtidig som vi er like flinke til å ikke gjøre det. Vi er på mange området dobbeltmoralske, og det er akkurat derfor vi trenger at vårt IT-par Isak og Even er årets TV-par. Vi trenger det fordi homofili må prates ihjel, og aksepteres på lik linje som alt annet.

Jeg har også fått spørsmål om hvorfor jeg som heterofil gidder å ta kampen.

Så hvis du virkelig lurer på det, er det selvfølgelig fordi det er heterofile som er kritiske. Og fordi det er på tide at det blir like greit å elske som homofil som heterofil.

#HeiaISAK&EVEN og #heiaKJÆRLIGHETEN 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

«Er du 13, er du med. Når du suger, så gå ned»

Akkurat nå skulle jeg gledet meg til mai-måned, malt russebuss og hamstret alkohol i nabolandet, men jeg har tatt et valg om at jeg velger å la være. Du må ikke misforstå meg, for det er ikke russefeiringen som er grunnen. For min del, handler det om helt andre ting. 

Russen har allerede fått oppmerksomhet i år, og i år som i fjor handler det om sangene som blir spilt. Jeg har for så vidt alltid vært glad i pumpe musikk, høy musikk og fengende toner, men jeg har aldri vært spesielt begeistret for oppfordring av overgrep. For å danse og synge til musikk som handler om at trettenåringer utfører seksuelle handlinger, er totalt ugreit. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

For min del, virker det som om de røde buksene og mai-måned tillater alt. Alle sunne verdier blir lagt til side og all sunn fornuft forsvinner. Det å være ferdig på videregående handler ikke om å oppføre seg mest idiot og bruke hodet minst, og hvis det er det som er oppfatningen har noen virkelig sviktet i arbeidet sitt. For kan foreldrene til de som står bak linjer som «Si meg hvor mye må jeg betale for å få no’ fitte her», «Kokain og pupper er det diggeste som finnes» og «Spruter deg i trynet og vi skriker samma det», støtte de? Dette handler nemlig ikke om uskyldig moro og guttestreker. For hvor blir det av respekten? Hvor blir det av holdningene? Er man klar over hva man synger? Hva man formidler?

Vi har ikke råd til at landets 18-19 åringer skal pisse på likestillingen vår, formidle sjikanering som dette og at landets jenter tillater å bli herjet med på denne måten. Vi har heller ikke råd til at våre barn skal synge på ord som fitte, hore og skløtte. 

Foreldre tillater en sjikanering og diskriminering som er skremmende, og noe sier meg at de har mistet kontrollen. For holdingene kommer fra et sted, og syntes foreldrene det er kult med utsagn som “Jomfru i nød, spre dine lår”, “Kom a skløtte, jeg skal vise deg pikk” og “TØS, jeg vil se deg naken”? 

Jeg kan ikke fatte og begripe at holdninger som dette svirrer rundt oss, og ikke minst min generasjon. Var ikke vi akkurat for opptatte av å lese, pugge og prestere? Har ikke vi lært nok om voldtekt, rasisme og sjikanering? Røde bukser og alkohol tillater ingenting mer, enn det gjør ellers. 

Dette handler om gutter som ønsker å bli Norges kuleste russebuss og som på en eller annen måte ønsker å assosiere seg med budskap som dette. Jeg blir skuffet når jenter følger ordre for å henge med, i håp om å opparbeide seg en status. Hvis man virkelig ønsker å produsere, synge og danse til sanger som blant annet oppfordrer til at 13 åringer skal ned på kne og suge, syntes jeg vi skal slutte å bekjempe overgrep og voldtekt. For da har vi allerede tapt. Kunne ikke de som står bak disse sangene like godt skrevet det på Facebook? Kanskje med bilde av lillesøsteren sin? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I går skrev jeg innlegget “Jeg vil ikke ha et barn med Downs”, der jeg blant annet skrev om mine tanker rundt diskrimineringen og misbruket av Downs Syndrom. Overraskende nok dukket det opp en kommentar i kommentarfeltet skrevet fra anonym som skrev at det så ut som jeg hadde “Downs”. 

Det jeg sitter igjen med etter å fått slengt den kommentaren er at jeg lurer på når vi skal slutte å harselere, trakassere og se ned på andre mennesker. Jeg lurer også på om jeg burde bli lei meg, fordi noen spør om jeg har “Downs”? Mener personen som skriver dette at mennesker med Downs syndrom er mindre verdt, og at jeg er i samme kategori? Eller har “Downs” bare kommet inn i kategorien med alle andre tåpelige og sjikanerende ord som beskriver oss ved utseende, legning eller tro? 

For når noen slenger “homo” etter noen, er hensikten at personen skal bli lei seg? Er hensikten å fortelle at personen er annerledes? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når noen slenger “jøde” etter noen, er hensikten å se ned på personen? Er hensikten å fortelle at personen er mindre verdt? 

Når noen slenger “downs” etter noen, er hensikten å gjøre narr av personen? Er hensikten å fortelle at man er rar? 

Eller er vi bare flinke til å misbruke ord som overhode ikke henger på greip? Ord som hvert fall jeg ikke klarer å finne trakkasserende. For burde jeg la meg bryte ned når noen sier at det ser ut som jeg har “downs”? Burde jeg føle meg truffet hvis noen kaller meg “homo” eller “jøde”? På en måte føler jeg at jeg ikke er noe bedre, hvis jeg lar kommentarer som det påvirke meg, og gjøre at jeg føler meg dårlig. 

For hvem lærer man egentlig å si sånt av? Hvem lærer bort at det er negativt å være homofil, jødisk eller ha downs syndrom? Dette er ord jeg vet også finner sted i barnehager, barneskoler og lekeplasser, og barn syntes ikke at homofile er dårlige mennesker eller at jøder er mindre verdt. 

For:

* Hver gang man som rollemodell snakker nedlatende om andre, fanges det opp. Det å være rollemodell, aka forelder, er ikke noe man velger selv. 

* Hver gang man sitter i bilen og er fortvilet på sjefen, og kaller sjefen dum – Fanges det opp.

* Hver gang man ler av en person eller kritiserer en person man ser på TV, fanges det opp og holdningene tas med videre.

* Hver gang man utbryter hvor idiot noen er i trafikken, er man som rollemodell med på å videreføre holdningene. 

* Hver gang man snakker stygt om en annen person, eller seg selv, fanges det opp og blir lagret.

– Selv om man ikke tror det. Jeg er ikke mamma, men jeg er storesøster. Jeg har en viktig oppgave å videreformidle. 

Mobbing er enklere enn noen gang, og den starter – og slutter akkurat samme sted. Jeg bryr meg ikke om at noen påstår at jeg har Downs syndrom, jeg bryr meg om at noen tror at det er feil å se ut som en som har “Downs”. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

I går ble det kjent at helseminister Bent Høie har besluttet å gi godkjenning av blodprøven NIPT, for gravide som i dag har tilbud om fostervannsprøve eller morkakeprøve. Testen kan påvise kromosomavvik på fosteret som Downs syndrom, Pataus syndrom og Edwards syndrom.

I forbindelse med dette har jeg tenkt mye og jeg har stilt meg selv spørsmålet hva jeg hadde gjort hvis jeg sto ovenfor et tilfelle der jeg skulle få et barn med Downs syndrom. Syndromet mange i samfunnet harsellerer, misbruker og ler av.

Når jeg var yngre trodde jeg at Downs Syndrom var farlig og at kun rare mennesker hadde det. Jeg har i etter tid stilt meg selv spørsmålet om jeg hadde trodd det hvis jeg hadde hatt en søster eller bror som hadde det. Du lurer kanskje på hvorfor jeg trodde mennesker med Downs Syndrom var farlige? Jo, fordi jeg aldri oppfattet at man snakket om de som har Downs som mennesker som deg og meg, men som de. Og at de var rare. Spesielle. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

“Har du Downs eller?”, er noe som ofte blir sagt. Og det blir ofte sagt i situasjoner hvis en person gjør noe litt utenom det vanlige, gjør noe morsomt eller rart. Men hvorfor man misbruker en diagnose på den måten vet jeg ikke. Antakeligvis fordi vi har for lite kunnskap, fordi vi syntes alt som ikke er innenfor rammene en skummelt og fordi vi er flinke til å drite ut alt som ikke er som “oss”. 

Når jeg leste at helseministeren vår hadde besluttet å godkjenne denne blodprøven, sendte jeg en melding til en venninne for å spørre henne hva hun syntes. Fordi jeg personlig ikke vet om jeg syntes det er bra eller dårlig, og fordi jeg ikke aner hva jeg personlig hadde gjort. Venninnen min har mange søsken og fikk nylig et nytt tilskudd i søskenflokken som hadde 15 % sjanse for en alvorlig genfeil. Hun sa at det hadde vært vanskelig hvis barnet skulle hatt Downs Syndrom, med tanke på hvor mange barn det er fra før av. Samtidig som hun heller ikke klarte å konkludere. 

For jeg tror det er noen etiske verdier i oss som gjør at vi ikke klarer å konkludere. Jeg personlig vet at det er feil å si at jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom. Det jeg syntes er interessant er hvorfor vi tenker som vi gjør. Hvorfor tallene for abortering ved tegn på Downs Syndrom er så høye. Er det fordi samfunnet ikke er bygd for det? Er det fordi vi ser på det som et nederlag? Er det fordi vi tror barnet ikke vil være perfekt? Er det fordi det er ekstra jobb? Er det fordi det er skremmende? 

Jeg tror ikke barn lærer seg å harselere med tilstander og syndromer som Downs Syndrom av seg selv. Frykten må komme fra et annet sted, et sted jeg forstår det er tabu å snakke om akkurat dette. Jeg vet at et liv med Downs Syndrom er like mye verdt som et liv uten, allikevel er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort hvis jeg kunne velge mellom et barn med Downs Syndrom og et barn vi kategoriserer som friskt. 

Er jeg et dårligere menneske hvis jeg ikke vil ha et barn med Downs Syndrom?

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Meg.
 

// Marty

Jeg har de siste ukene lagt ut bilde av meg selv på sosiale medier i både undertøy, badetøy og singlet. Jeg har vist hud og gjort et tappert forsøk på å ikke retusjere, posere og endre på noe. Jeg har forsøkt å fremstå som ekte, jeg har forsøkt å være naturlig og jeg har forsøkt å ha troen på meg selv. Det har vært skummelt, fordi det har vært langt utenfor min egen komfortsone. Det har vært utenfor komfortsonen fordi jeg føler meg utenfor normalen og fordi jeg er flink til å fortelle meg selv at kroppen jeg bærer ikke er bra nok. 

I forbindelse med dette har kommentarene rent inn. Det har rent inn kommentarer om hvor fin jeg er, hvor vakker jeg er og det har til og med rent inn kommentarer om hvor tynn jeg er. En del av meg elsker det, mens en annen del av meg syntes at det er synd at det er det som får fokuset. Jeg har stilt spørsmål om jeg er for stor til å trene i singlet, jeg har poengtert at vi skal elske oss selv som vi er og jeg har lagt ut bilder der jeg ønsker å vise frem hvem jeg er. Jeg har ikke vært ute etter å få bekreftelse på hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Hvis det hadde vært poenget mitt kunne jeg like godt lagt ut et bilde av meg selv, retusjert og tilgjort, for jeg hadde fått kommentarer på hvor fin jeg var da også. 

Jeg ønsker å poengtere at min kropp ikke er et kroppsideal fordi den ser ut som den er. Vi må slutte å gi kommentarer som bygger på en perfekt kropp. Kommentarer som sier at “sånn skal en ekte kropp se ut”. Kroppen min er til tider min verste fiende, samtidig som den er min bestevenn. Min kropp er ikke noe andre skal hige etter, for den er min og ingen vil kunne se ut som meg – Akkurat som jeg ikke kan se ut som de jeg ønsker å se ut som. Jeg kan kun se ut som meg selv, og derfor ønsker jeg å akseptere den kroppen fremfor å ønske meg en annen. Vi må slutte å idealisere og begynne å ta vare på oss selv. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jenter som kaster klærne i sosiale medier blir ofte kritisert, og hvert fall hvis de ser ordentlig godt ut. Jeg har delte meninger om dette, mye fordi jeg vet det dannes kroppsidealer av det, noe vi allerede har nok av. Men også fordi de færreste som gjør det innrømmer at de gjør det fordi de er fornøyde med seg selv, søker oppmerksomhet og bekreftelse. Jeg ønsker at alle skal være fornøyde, selv om jeg ironisk nok ikke er det selv. 

Jeg minne om at det er samme jenta på alle tre bildene under her, bare i forskjellige settinger, retusjert, nakent og naturlig. 

Til alle som har gitt meg komplimenter og rost meg, jeg håper dere gjør det samme med dere selv. 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Screenshot fra VG.no. 
__________________________________________________________________________________

“Hver gang vi møtes” på TV 2 har truffet meg rett i hjerteroten år etter år. Jeg har vært takknemlig for atmosfæren, hensikten og verdiene programmet har utstrålt. Jeg har satt pris på at vi har fått blitt kjent med musikerne, og menneskene bak artistnavnene, sangene og ryktene. Jeg har satt pris på at alle har fått være, og at det ikke har vært noen konkurranse og utstemming. Det går mange supre programmer på TV, men når jeg tenker meg om inneholder de fleste konkurranser og utstemming på ett eller annet vis. 

Jeg vil tørre å påstå at “Hver gang vi møtes” har lykkes, og det har lykkes fordi det fungerer for alle. Fordi hensikten og formålet er godt. Jeg vet ikke altfor mye om artistene fra før, men sitter igjen med en følelse av at de også er mennesker og jeg setter pris på at de deler sine historier. Både gjennom ord og gjennom de andre artistene sine sanger. 

Men til tross for min hyllest til programmet, sitter jeg med en bismak i munnen. Ikke på grunn av deltakerne, musikken eller selve programmet, men det enorme karakterfokuset som foregår blant landets aviser etter at sangene er spilt. Plutselig er  ikke “Hver gang vi møtes” et program uten karakterer, utstemming og prestasjoner. For det jeg ser på som varmt, godt og god underholdning blir rangert og vurdert opp og ned. Sangene jeg har vokst opp med og sitter og nynner til etter at lørdagspizzaen er fortært er faktisk bra nok som de er, fordi i mine øyne handler programmet om så mye mer enn prestasjonene. 

Så, jeg lurer på om vi ikke kunne latt være å rangere og hive ut karakterer for en gangs skyld? Vi får ta del i artistene sine oppturer, nedturer og historier, både som artister, mennesker, foreldre og kjærester. “Hver gang vi møtes” er så harmonisk og positivt, så la oss la være å dømme det. 

– Martine, 19 år og “Hver gang vi møtes-fan”. 

Jeg har nå sett serien “Innafor” for andre gang. Jeg som i utgangspunktet aldri ser ting to ganger, var denne gangen nødt til å finne ut om jeg kom til å sitte igjen med samme følelser som jeg gjorde etter å ha sett den første gang. Konklusjonen min endte igjen opp med å være den samme; nemlig at NRK et lite øyeblikk fikk med til å tro at det å operere meg nedentil er løsningen på alt. Episoden om initimkirurgi har nemlig enda ikke sluppet taket, mye fordi jeg har sett effekten det har hatt på andre og merket det selv. Og at “perfect vagina” er googlet mer enn noen gang, og fordi jeg har gjemt sminkespeilet mitt. 

Så sinnsykt usaklig og håpløst. 

NRK gjør et tappert forsøk på å fremme noe som de fleste av oss er enige om at er en trist trend, og for så vidt en enkel løsning. For kritikken av serien, og de spesifikke episodene handler ikke om at man ikke skal snakke om temaene som blir belyst i serien – Men om den snevre måten det blir lagt frem på. Måten som handler om at du kan operere deg for å bli fornøyd. Og at du kan få et bedre selvbilde på en time.

Fortsatt sinnsykt usaklig og håpløst. 

Programleder Emma Clare stiller spørsmålet: “Skal det være sånn at man skal slutte å lage saker om betente temaer fordi det potensielt kan «trigge» noen? Jeg synes man må kunne lage undersøkende journalistikk på kontroversielle og ubehagelige samfunnstendenser. Ellers har man på en måte tapt.”

For min del handler det ikke om at man skal slutte å lage saker om betente temaer, men måten man legger det frem på. Jeg har full forståelse for at Emma ønsker å forsvare produktet hun har vært med på å lage, og fra min side er det ikke henne som kritiseres – Men strukturen og innholdet vi blir vitne til. Det er nemlig ikke intensjonen eller motivasjonen rundt programmet det stilles spørsmålstegn ved. Jeg vil tørre å påstå at spesielt episoden om intimkirurgi manglet viktige journalistiske elementer av motstand, og at konklusjonen ble for snever. For min del så lå ikke fokuset på mangfoldet, men fasiten. 

Jeg er redd smitteffekten er stor, og det tror jeg den er uansett – Og dette betyr ikke at man skal slutte å snakke om ting som er sårt og som vi vet, eller er redde for at kan påvirke. Jeg tror rett og slett problemet denne gangen er at det var flere positive sider, enn negative. Og det var vel ikke helt meningen? Problemet er ikke hva som sies, og hvordan det sies. 

Det er fint at programlederen viser hvor påvirket hun blir, men det gjør jeg også. 

Samtidig så mener jeg at samfunnet er nødt til å ta privatlivet litt tilbake, og få frem selvrespekten for seg selv og andre. 

Også NRK. 

Følg meg gjerne: Instagram HER – Facebook HER – Snapchat Martinehalvs

Sex her, sex der. Sex høyt, sex lavt. Sex overalt. Hvordan påvirker det oss egentlig?

Etter programmet “Innafor” på NRK, har jeg tenkt mye. Jeg har tenkt mye på temaene som blir tatt opp, både i forhold til intimkirurgi, prestasjonsdop og salg av seksuelle tjenester. I forbindelse med tanker knyttet til egen kropp og forhold til eget kropp har jeg stilt meg selv spørsmålet om når vi egentlig skal lære. Jeg viser ikke til at vi skal lære mellom rett og galt, for det tror jeg er helt individuelt fra person til person, og til en viss grad mener jeg at det handler om valg. Jeg snakker om når vi skal innføre er real runde med seksualundervisning på skolen. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet? 

I går stilte lillesøster meg spørsmål jeg ble knallrød i fleisen av. Heldigvis tenkte jeg at det er min oppgave som storesøster og informere, samtidig som jeg egentlig ble ganske stolt for at hun spurte. For hvem snakket egentlig jeg med? Mamma har alltid vært kul, pappa også. For min del har det vært unaturlig å snakke med pappa av naturlige årsaker, og det er ikke alt mamma heller har trengt, eller har ville vite. Men faktumet er at viktigheten av å ha noen å prate med er enorm. For alle burde ideelt sett klare å prate med barna sine om sex, uansett hvor mye svetten renner på ryggen. Det er flaut, tro meg, jeg prøvde det i går. I tillegg er det ubehagelig, samtidig så tenker jeg på hva konsekvensene egentlig kan være ved å ikke ta samtalen.
Jeg har vokst opp i en pornokultur, der mykporno er er faktum på TV-skjermene. Hvordan skal man egentlig vite hva som er rett, hva som er galt – Og ikke minst hva man vil? 
 

“Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet?”
 

Jeg mener at skolen har et ansvar å lære bort, på lik linje som man underviser i matematikk og geografi. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om hva som er viktigst, men jeg vil tørre å påstå at kunnskap rundt seksualitet er enormt viktig. Sex er nemlig så mye mer enn det vi ser på TV-skjermene og hører om, og til syvende og sist handler det vel om å prøve seg frem, men jeg tror absolutt at noen verktøy på veien hadde vært nyttig. 

For sammen med en rekke generaliserende navn min generasjon får slengt etter seg, syntes jeg ofte at “Pornogenerasjonen” er passende. Porno er skremmende tilgjengelig, det er overalt og det er enkelt. Samtidig syntes jeg det er skremmende hvis det er hovedkilden til å lære om sex. 

Jeg tror man tjener på å ha en seksualundervisning som gir et mindre trangsynt forhold til kjønn, mye fordi store deler av samfunnet skaper forventinger til hvordan kjønn skal oppføre seg, og ikke minst være. Jeg tror man tjener på å ha seksualundervisning fordi det gjør oss tryggere på grenser, det lærer oss om flere legninger, det gir en bedre opplevelse, det gir et bedre forhold til oss selv og det lærer oss mer enn å tre en kondom på en banan. 

Dagens undervisning byr ikke på det jeg vil omtalte som virkelighet og handler overhode ikke om å forebygge, informere og gi kunnskap. Seksualiseringen i samfunnet øker, og kunnskapen er altfor lav. Hvis ikke skolen tar ansvar, når skal man egentlig lære at seksualitet handler om ansvar, tillit, kroppsidealer, mobbing og menneskers forhold til hverandre? Og hvem skal man egentlig lære av? 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs

// Marty

I går kveld så jeg ferdig serien “Innafor” på NRK. En serie som virkelig har berørt meg. I en av episodene er temaet intimkirurgi, og NRK presenterer at 1 av 8 norske kvinner har vurdert dette. Dette er et tall som i mitt hode er skremmende høyt, men som samtidig ikke overrasker meg. For gjennom episoden bygges det opp følelser i meg som er oppriktig skremmende. Følelser som går på at ikke underlivet mitt er bra nok. Det heller.

I mine øyne fremmer ikke NRK de verdiene de burde, og de fikk meg til å gråte halvveis. Tårene begynte å renne da en ung jente blir intervjuet og forteller at hun hadde gjort det samme om, og om igjen. Jeg oppfatter programleder Emma Clare som dyktig, spørrende og interessant. Samtidig, så avkrefter hun ikke ovenfor meg at intimkirurgi er noe dritt – Hun bekrefter heller usikkerheten sin, noe som er med på å bygge usikkerhet hos meg også. 

I episoden presenteres vi for en rekke detaljer, blant annet hvordan det optimale underliv ser ut. I den forbindelse er jeg nødt til å spørre om hva budskapet i episoden egentlig er? For jeg oppfatter ikke at det er å presentere dette som en usunn trend, men å presentere mulighetene for å gjøre det. Legen som blir brukt i serien, konkluderer til og med at man kan operere vekk et dårlig selvbilde, noe jeg forstår at er hans egne mening og ikke minst hans inntekt. Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde? 

Jeg forstår at man er nødt til å presentere forskjellige sider av saken, men å presentere optimalt materiale til å sammenlikne seg med og samtidig fortelle at du kan gå ut fra en kirurg med økt selvbilde på en time, skremmer meg nesten mer enn hvor ekstrem statistikken er. Jeg påstår ikke at serien ikke er viktig, men målgruppen jeg vil tro serien i utgangspunktet ønsker å treffe, er antakeligvis den mest sårbare vi har i samfunnet. Nemlig målgruppen min. 
 

“Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde?”
 

Jeg har tidligere aldri hatt noe å sammenlikne meg med, og jeg har heller aldri vært bevisst på det. Men NRK har her klart å gi meg en mal på den perfekte vaginaen. Bevisst eller ikke, så tråkker de feil. De har lagt frem materiale bestående av haugevis av forskjellige kvinnelige underliv, altså noe de påstår er et mangfold. De har samtidig klart å påpeke at de er rangerte etter hvilken som er finest. 

Det er fullt mulig jeg er en usikker tenåring, som såvidt tåler enda en ting å forholde meg til. Men hvem er serien egentlig laget for? Jeg mener at dette ikke handler om at jeg, eller andre skal skånes for virkeligheten – For min del handler dette om hvilke følelser jeg sitter igjen med, uten å tenke på om jeg er sårbar eller ei. Jeg er redd dette er med på å moralisere, og ikke normalisere enda mer. Det er forhåpentligvis ikke hensikten. 
NRK har også fortalt om salg av seksuelle tjenester i en av de tidligere episodene, som noe av det enkleste i verden. Selv jeg, fikk lyst til å prøve. 

Linnéa Myhre har tidligere skrevet om det samme, og jeg er nødt til å støtte henne. For vi skal ikke gravlegge disse temaene, men måten vi presenterer de på er like viktige som budskapet. Jeg tror nemlig statistikken øker, hvis man ikke trår varsomt – Og det er vel akkurat det vi ikke vil? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

Jeg ser meg selv i speilet. Det er lenge siden jeg har gjort det. Hvert fall sånn ordentlig. Det er lenge siden jeg har studert meg selv, lenge siden jeg har betraktet den litt skjeve nesen, de runde kinnene og de dype øynene mine. Det er lenge siden jeg har sett meg selv inn i øynene og spurt meg selv hvordan jeg har det. Jeg tror ikke jeg har turt, eller at jeg har orket. Jeg har heller ikke turt å skrive det, for jeg forteller meg selv hvordan jeg har det når jeg gjør det. For det er ikke skummelt å vite hvordan jeg har det, men prosessen i å faktisk føle på det. 

For dagene er fine, dagene er lange, korte, tøffe, fine og varme. Alt om hverandre, akkurat slik hverdagen skal være. Det er så mye jeg ikke forteller om, så mye jeg holder for meg selv. Som jeg ikke snakker med om meg selv en gang, men som jeg lukker ikke i en boks som jeg ikke vil innse at begynner å bli full.
Jeg har på en måte lukket meg litt, og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Jeg tror rett og slett jeg har blitt skremt bort av holdningen som går på at alle forteller, alle snakker og at åpenheten nesten er giftig. For er det giftig å fortelle hvordan man har det? Jeg vil si at mye ikke er et tabu lenger. Vi har blitt flinkere til å prate, og åpenheten har nådd et nytt nivå. Men samtidig som åpenheten har gjort det, så har jeg lukket meg. Kanskje falt litt tilbake til gamle rutiner? Rutinene som handler om å ikke snakke, det å klare ting selv og la være å føle på hvordan jeg har det. Rutinene som jeg var borte fra, men som jeg selv merker at sakte men sikkert henter meg inn igjen. 

For min del, kan jeg ikke vise til noen psykiske lidelser, noe som av og til hadde vært behagelig. Samtidig som jeg vet at det hadde vært grusomt. Det hadde vært behagelig, nei, behagelig er helt feil ord. For en psykisk lidelse, det er ikke behagelig. Det hadde bare vært deilig å slippe og innrømme for meg selv at jeg har dårlige dager jeg også, og at jeg ikke kan klare alt, fordi jeg bare er et helt vanlig menneske. Fordi jeg har noe å vise til, noe som forklarer hvorfor jeg kan gråte ut av det blå, syntes synd på meg selv og føle meg ubrukelig, redd og skamfull. 

Noen dager klarer alt, andre dager får jeg ikke til noen ting. Det er hvert fall sånn jeg føler det, og det er hvordan jeg føler det som telles. Som gjør vondt. Som føles som en svakhet. For meg, så handler det om å føle at jeg ikke får det til, og ikke være komplett som menneske. Og være ubrukelig. Kan du tenke deg noe så latterlig? Det er skummelt å si det høyt, for jeg er redd det gjør at noen syntes synd på meg, at noen vil skåne meg og at noen skal tro jeg ikke har det bra. For det handler ikke om å ikke ha det bra, det handler om å innse at jeg også er vanlig, og ikke perfekt. Altså, i mine øyne ville jeg aldri blitt det uansett, men jeg ville til tider gjort alt for å bli det. Når jeg sier alt, så mener jeg alt. 

Jeg syntes det er for lite fokus på å være menneske, og ha det bra med seg selv handler ikke nødvendigvis lenger om å akseptere oppturer, nedturer og ting vi ser på som feil. Det å ha det bra med seg selv handler ofte om å gå milevis på ski, selvrealisering, være omringet av venner og være strukturert nok til å spise sunt, hele jævla tiden. Vi må ikke blande det å ha det bra, med det å være lykkelig. Jeg forteller meg selv, at det er viktigere å være tilfreds, enn å være lykkelig. For hvem er konstant lykkelig?

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid

// Marty