Kategori: Tanker 💭

De som valgte det kunne for noen uker siden fleske seg i luksus i syden, fadderbarna hos landets høyskoler fester løs, folk juger om symptomene sine for å slippe unna og om vi bare inviterer et par ekstra så går vel det bra, gjør det ikke det da?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hører elever på samme alder som meg si at de tar hensyn, samtidig som de flokker seg sammen og fester. Jeg hører rektorer si at det er uakseptabelt og at de skal se hva de kan gjøre. Jeg ser det muligens skal bli påbudt med munnbind, og at prisene på munnbind skyter til værs. La oss tjene penger på den største krisen i vår tid, la oss drite i den største krisen i vår tid og la oss gi faen!

For det er akkurat det du gjør når du blir med på festen. Når du samles i parken. Når du ukritisk har reist på ferie. Når du tror at det ikke gjelder deg. Vi kan si at det ikke er greit, at det er kjipt og til og med at det er uakseptabelt. Men vet du hva det er?

Det er forbanna dumt og respektløs.

Det er respektløst overfor alle som i ukesvis har vært tvunget til å være hjemme sammen med sin egen overgriper.

Det er respektløst overfor alle de eldre som ikke har fått klemme familiene sine på månedsvis, alle de eldre som ikke har vært ute av døra på månedsvis og alle de eldre som er så ensomme at halve kunne vært nok.

Det er respektløst overfor alle som behøver å starte på skolen igjen.

Det er respektløst overfor alle som sitter og håper, og venter på å få begynne med idretten sin igjen.

Det er respektløst overfor alle som har jobba rumpa av seg.

Det er respektløs overfor alle som har mistet noen til Covid-19.

Det er respektløst overfor alle som har mista jobben sin.

Det er respektløst overfor alle som sliter psykisk og som så vidt har kommet seg gjennom kanskje de vanskeligste ukene i sine liv.

Det er respektløst overfor de som ikke kom seg gjennom.

Skal jeg fortsette?

Hvem faen er du til å tro at det ikke gjelder deg? Til å tro at du fortjener noe mer enn noen andre?

Kan dere idioter som fester, dere som tror at det ikke gjelder dere og som driter i retningslinjene være så snille å bry dere? Ta en for laget? Være et medmenneske? Vær så snill å gjør som dere får beskjed om. Jeg vil ha tilbake hverdagen min, jeg vil kunne klemme bestefar igjen, jeg vil ikke gråte flere tårer for alt som ikke blir noe av. Vær så snill. Jeg veit at det er skikkelig dritt – Men dine valg gjør en forskjell, for mange fler enn bare deg selv.

– På vegne av 1.klassingen som både gleder og gruer seg til første skoledag, og som kanskje ikke kan leie foreldrene sine inn i klasserommet. På vegne av den eldre dama som ikke har vært ute av eldrehjemmet på månedsvis. På vegne av han som ikke makter å sitte flere uker alene hjemme. På vegne av hun som har sett livsverket sitt gå i tusen knas.

På vegne av alle vi som vil ha hverdagen vår tilbake, men som ikke får det fordi du er en forbanna idiot.

DEL GJERNE.

PS: Jeg fikk spørsmål om hvor jeg kjøpte munnbind, og det gjorde jeg HER)

Foto: Skjermdump NRK.no

Tenk alt vi hadde gått glipp av om vi bare hadde vært fremme ved midnatt a. Vi hadde gått glipp av dårlige one night stands, seige fyllekuler og av Covid-19. Om du sørger for at ungene dine har innetid til midnatt, så er ingenting et problem – For da slipper de unna. Det er jo faktisk genialt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som Ketil Seigen skrev: Bittert å tenke på at dersom det skipet til Bjørgvin i 1349 hadde rukket frem før midnatt, hadde hele svartedauden vært unngått.

Om du ikke rekker hjem før midnatt, nei, da får det bare trøste og bære. Stakkars alle som ikke rakk hjem før midnatt, etter en uke, eller to i luksus, sus og dus og som må rett hjem i 10 dagers karantene.

Drit i alle pengene vi de neste ukene må kaste ut av vinduet for at noen ikke kan nøye seg med en fjelltur, noen svette netter i telt eller ferie hjemme i kåken. Drit i bedriftene som har gått konkurs de siste månedene eller som bare kanskje klarer å berge seg gjennom krisen og som mister både arbeidskraft og økonomi fordi noen på jobben insisterte på å drikke paraplydrinker. Drit i de som har ofret bursdagen til barna, alt som heter ferie og fritid de siste månedene på grunn av jobb. Drit i alle de som har måtte avlyse bryllupet sitt, som ikke har kunne gått i begravelsen til noen de har mistet og de som knapt har fått være tilstede under fødselen til barnet sitt. Drit i alle de som ikke har sett verken familien sin, vennene sine eller kjærestene sine på månedsvis. Drit i alle de som har kjempet for å overleve, alle de som har blitt alvorlig syke og alle de som enda ikke tør å ta noen sjanser. Drit i alle de som vi har mista. Piña colada, solbrente skuldre og bikini er jo mye viktigere! Og hallo, la oss hvert fall drite i alle de som har sittet ensomme på landets sykehjem.

Fra spøk til alvor: Jeg driter i om du satt på flyet som landet før midnatt, eller om du kommer hjem i morgen. Jeg driter i om du syntes det er hyggelig at du slipper å sitte i karantene. Jeg driter i om du har ting du må gjøre og at du ikke har tid til å sitte i karantene. Jeg driter hvert fall i at du syntes at det er deilig å slippe karantene.

Noe sier meg at Covid-19 også driter i det.

Så mitt forslag til du som måtte ha litt sol og varme: Bli hjemme. Jeg skjønner at det er litt kjipt at ingen får se brunfargen du har fått deg, men jeg kommer på et par andre ting som er kjipere.

Det helvetes koronaviruset for eksempel.

Dette kommer både fra meg som influenser, som storesøster, som realityelsker og som medmenneske, for det er nok nå. Det er nok av kjendiser som aldri burde vært det. Om jeg tror at det noen gang kun kommer til å være en verden bestående av forbilder og kjendiser jeg digger? Nei, det gjør jeg ikke – Men vi trenger jo ikke å gjøre veien noe lettere, eller?

De siste ukene har det blitt delt en video på nett der tre mennesker åpenlyst sniffer kokain på åpen gate, der to av disse er to kjente norske realityprofiler. Videoen har florert rundt, den har skapt blest i kommentarfelt og det har vært en stor snakkis blant de som har sett videoen. Det har derimot ikke skapt debatt, og det både kunne det og kanskje burde det. Eller ikke kanskje, det er nemlig på høy tid at det gjør det. Tilfellet det er snakk om er nemlig et av få eksempler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For joda, at to kvinnelige realitydeltakere åpenlyst sniffer kokain på åpen gate på privaten burde kanskje ikke være en snakkis? Folk burde kanskje få ha privatlivet sitt i fred? Folk burde kanskje få ruse seg i fred? Man har vel egentlig ingenting med hva noen gjør på privaten?

Jeg er for så vidt enig at jeg verken har noe å gjøre med hva de gjør på privaten eller hva du gjør på privaten, men er det ikke ganske problematisk når det de gjør på privaten blir postet på sosiale medier, når de deler ufiltrert fra sin egen hverdag og når de er forbilder? Forbilder for alle som ser opp til de? Forbilder for de titusenvis av menneskene som følger de på sosiale medier? Forbilder for dine barn?

Det syntes hvert fall jeg.

Jeg syntes nemlig at det er ugreit at lillesøsteren min følger disse på sosiale medier, jeg syntes nemlig det er ugreit at store bedrifter samarbeider med disse og jeg syntes det er ugreit at vi lager forbilder av rævva holdninger og verdier.

Jeg kjøper nemlig ikke argumenter om at man er ung og dum, at hva man gjør på privaten er deres business og at man velger hvem man følger. TV-kanalene tjener seg søkkrike på disse profilene, inntektene til profilene selv øker og følgerantallet vokser, og om ikke det er problematisk, så veit ikke jeg.

For burde ikke TV-kanalene ha et visst ansvar om hvem og hva de lager forbilder ut i fra? Joda, jeg forstår at ikke TV Norge kan vite at en av deres profiler har planer om å sniffe kokain i offentligheten, men hvem har ansvaret? Profilene selv kunne jo droppa å drite seg ut og gjøre dumme ting, men kanalene kan ikke fraskrive seg sin del av ansvaret. Det er nemlig de som skaper disse profilene, det er de som gjør at unge barn løper etter de på gata for å ta bilde med de og det er de som gjør at barn sender de meldinger om at de ønsker å bli som de. Og om ikke du tror på meg: Spør de sjæl, for de har garantert fått en melding om at de er verdens beste forbilde.

Og det er i mine øyne i beste fall krise.

Det er jo litt spesielt at man kan kalle noen for bitch, feit, stygg og bleik i et av de samme TV-programmene og i ettertid få slengt en gullrute etter seg – Og det sier jo litt.

Vi kan ikke blåse opp og kreve innsyn i en hver kjendisfest i tilfelle noen gjør noe de ikke burde, for det skjer, både på de festene jeg er på og de festene du er på, men jeg syntes det er på høy tid at noen tar ansvar for hvem man lager kjendiser av.

Jeg kan dra til Spania på jentetur, jeg kan ligge med vilt fremmede og jeg kan stå som sild i tønne i kø hos landets fornøyelsesparker, men jeg kan ikke spille fotball.

Om jeg sliter litt med å forstå hvorfor? Ja, det gjør jeg. Jeg skjønner faktisk ingenting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Treningssentrene er åpne, svømmehallene er åpne og pøbbene er åpne, men vi kan ikke spille fotball ordentlig. Jeg, på 22 år kan ikke spille med nærkontakt, mens lillesøster på bildet kan det. Henrik på 20 år som spiller i 4.divisjon kan ikke spille ordentlig fotball, men han kan dra på fylla med vilt fremmede og med smittevernsreglene vagt i minne. Og neida, smittevernsreglene gjelder ikke noe mindre på fest enn de gjør ellers – Men kom igjen a. Ta deg en titt rundt på utestedene, uteserveringene og i de store shoppinggatene.

Jeg kjøper nemlig ikke argumentene om at det blir kioskkøer, at alle som skal spille fotball må reise for å komme seg dit og hvem vet hvilke flere unnskyldninger som har kommet opp.

Hva med køene for å kjøpe sukkerspinn på Tusenfryd? Hva med alle som reiser til Karl Johan og går i det som nærmest likner et uorganisert 17.mai tog? Og helt ærlig: Hvor lange køer er det på en breddefotballkamp a? Er det noe verre at folk reiser kollektivt på fotballtrening enn på shopping?

Norges Fotballforbund varsler krise i breddefotballen, lag trekker seg og mange klubber opplever frafall, helt ned i 13-års alderen. Om ikke det er problematisk, så veit ikke jeg.

Jeg syntes det er kjipt å måtte forsvare viktigheten av og få spille fotball, for i mine øyne burde det si seg selv. For vi vet jo viktigheten av fysisk aktivitet, samhold og det å være en del av noe. Viktigheten av at unge mennesker kan tilhøre, bidra og prestere. Vi vet viktigheten av de helsemessige fordelene ved å spille fotball, enten om du er 13 år, eller om du nærmer deg femti.

Jeg skal ikke sammenlikne eller rangere viktigheten av den ene eller den andre aktiviteten, men jeg kan si at jeg savner å få spille fotball ordentlig. Jeg savner å kunne trene ordentlig. Jeg savner å kunne spille kamper. Jeg savner laget mitt.

Mens vi fortsetter å vente så kan vi jo drive med andre ting vi får lov til, som å drikke oss driting på utesteder, feriere utenlands og stå i kioskkøer andre steder enn på fotballbanen. For eksempel. 

La oss få spille fotball igjen. Det begynner faktisk å bli for dumt nå, eller… Det har vært det lenge. Vær så snill: På vegne av meg, på vegne av alle de som venter, på vegne av alle de som har fotballen som er fristed, på vegne av alle de som vurderer å gi seg, på vegne av alle de som har fotball som et høydepunkt om sommeren, på vegne av de 400 000 aktive fotballspillerne i Norge. På vegne av Norges største idrett: La alle få spille.

DEL GJERNE.

Det sutres og klages over en lav sko både her og der. Norgesferie står på planen for de fleste av oss, med unntak av de nordmennene som trosser reiserådene og hiver seg på første fly til syden. Drit i Covid-19, drit i fellesduganden vi har stått i og la oss stikke til Mallorca og fleske oss i luksus. Det er jo søren ikke bra nok å være her hjemme! Her klages det nemlig over lange køer til fornøyelsesparkene, mygg på hytta og for dårlig vær til å være på vannet med båten.

Ok da, været kunne vi jo tross alt vært litt heldigere med… MEN!

Jeg har klaga selv. Stakkars meg som ikke fikk dratt tre uker til Spania i sommer. Stakkars meg som ikke får dynge meg i luksus, solkrem og pene spanjoler. Stakkars meg som ikke får slikke sol, drikke drinker under palmene og legge ut SE JEG KOSER MEG-bilder på sosiale medier.

Stakkars, stakkars meg.

I går kveld leste jeg en sak om en mamma som ikke en gang har råd til å feire bursdagen til sin egen datter, og her sitter jeg og klager over at jeg bare skal på hotell med familien, på Norgestur med svigerfamilien min, på hyttetur og gudene-vet-hva. Ingenting annet er liksom bra nok.

Når folk har spurt om hva jeg skal i sommer, så har jeg sagt at jeg “bare” skal det og at jeg “bare” skal det. BARE du liksom.

Og ærlig talt: Jeg skammer meg – Det er jo faen ikke synd på oss. Og har jeg virkelig blitt så stormannsgal at kun det beste er godt nok? Det er jo kanskje ikke så rart at 300 000 av oss tok opp lån for å ha råd til og reise på ferie i fjor. Forventningene og kravene er jo så høye at man kan bli svett på ryggen av mindre! Vi skal overgå hverandre, en uke er ikke godt nok og det skal være så stort og flott at halve kunne vært nok.

“Vi skal bare være på hytta” sa en kompis av meg her om dagen, og det var først i dag det gikk opp for meg hvor forbanna bortskjemte vi har blitt og er. Hvor skal det liksom ende om det er bare? Om det bare er en biltur med familien, bare en fjelltur med kompiser eller bare en uke på hytta? Den hytta som fryktelig mange ikke har.

Da jeg var yngre var jo liksom sommeren plukking av markjordbær, overnatting i telt, grilling på terrassen hjemme, vannkrig i hagen, tur i skogen og sene kvelder på stranda. Det var det vi kunne da, og det holdt jo i massevis! Det viktigste var jo å gjøre det beste ut av det og være sammen, ikke å kjøre den feteste båten, henge på det mest luksuriøse hotellet på Marbella og spise treretters hver bidige kveld.

Det holdt liksom med en brødskive med sommerens jordbær på, og kanskje en is til dessert.

Så kanskje jeg skal klappe igjen, slutte å sutre og være takknemlig for det som er. Veldig mange må det hvert eneste år fordi det er den eneste muligheten og sånn er det jo bare, og kanskje det burde være godt nok?

Og her sitter jeg og sutrer over mangel på palmer og luksus.

Nei, makan.

DEL GJERNE. 

Spørsmålet har dukket opp i kommentarfeltet mitt. Hva har du gjort for å gå ned i vekt? Noen har også lurt på om jeg har slanka meg og om jeg kan gi dem tips til hvordan de kan bli tynnere.

Ingen har fått med seg at jeg har vært og fikset neglene mine eller at jeg har klipt håret mitt. Faktisk er det flere som har lurt på noe angående vekta mi de siste ukene, enn om jeg har det bra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg driter i hvor mye jeg veier, så lenge jeg føler meg bra og så lenge jeg har det bra. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gikk på vekta, og jeg prøver å fokusere på at jeg føler meg bra – Fremfor at jeg skal se bra ut.

Så hva gjør jeg? Jo, jeg prøver å ha det bra, for sannheten er at jeg ikke har hatt det så kult de siste ukene. Jeg løper digge turer, går masse, bader, danser og jeg sitter på rumpa om jeg føler for det.

Jeg kommer aldri til å fortelle hva jeg spiser eller drikker, hva noen skal gjøre for å gå ned i vekt eller hva du burde gjøre for å få en flatere mage. Faktisk kunne jeg ønske at man kunne slutte å spørre bloggere og ufaglærte disse spørsmålene og kan vi ikke være så snill å bli enige om at det viktigste er å ha det bra?

Jeg har en drøm om å leve lengst mulig, om å være så sterk at jeg kan leke med fremtidige barnebarn så lenge som mulig, at jeg er frisk nok til å reise jorden rundt om jeg vil og at jeg er i stand til å leve livet mitt sånn som jeg ønsker det.

Jeg vil orke å danse til langt på natt om jeg vil, jeg vil være sterk nok til å hjelpe naboen med den nye sofaen han må få bært inn i stua, jeg vil være frisk nok til å kunne løpe meg en tur for å klarne hodet og jeg vil ha så mange gode år som mulig. Jeg har nemlig brukt mye tid på å ikke ha det bra.

Jeg nekter å sitte på gamlehjemmet og angre på at jeg kastet bort tid på å tro at jeg ikke var bra nok eller på å ikke ha det bra. Jeg nekter!

Så neste gang vi får lyst til å kommentere kroppen til noen så kan vi jo kanskje minne oss sjæl på at vi ikke vet hvorfor noen ser ut som de gjør.

Kanskje han i klassen som har gått opp i vekt har begynt på noen nye medisiner.

Kanskje hun i klassen som er ‘så tynn at hun nesten knekker’ sliter med spiseforsyrrelser.

Kanskje hun som ser ut som operert barbiedukke har vært i en alvorlig bilulykke.

Kanskje han som ‘er så j*vla feit’ lider av overspising.

Kanskje personen vi kommenterer utseende eller vekta til heller hadde satt pris på at vi enten holdt kjeft, eller fant noe annet å kommentere? Eller kanskje vi heller skal spørre hvordan det går eller snakke om været – Om ikke vi har noe annet hyggelig å si?

Bare et forslag❤️

På bildet ser du en jente. På bildet ser du en jente som fra 9.klasse til andre året på videregående hadde et sykehusopphold i året, på grunn av stress.

På bildet ser du en jente som er mer opptatt av å være flink enn glad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På bildet ser du en jente som har det vondt, og ikke fordi hun ligger der, men fordi hun føler seg mislykket. Fordi hun ikke klarte alt hun selv ville.

På bildet ser du en jente med store blå ringer under øynene. De er der fordi hun ikke har pustet, sovet og spist som hun burde og fordi hodepinen nesten er uutholdelig.

På bildet ser du en jente med en kropp som er så sliten at den ikke orker mer.

På bildet ser du en jente som alltid er blid og glad og en jente som ingen kunne skjønne at ikke fikk til alt.

På bildet ser du en jente som alltid er opptatt av å være godt likt, pen og perfekt, sånn at alle snakker godt om henne.

På bildet ser du en jente som får vondt i magen av en 4-er på prøver, som ikke skjønner hvordan hun kan være så dårlig.

På bildet ser du en jente som forsøker å være perfekt.

På bildet ser du en jente som har møtt veggen, og den jenta er meg. Og det gjorde jævlig vondt.

Jeg ligger der, blå under øynene, samtidig som jeg mister hår og har så vondt i hodet at jeg kaster opp fordi jeg tror at min verdi måles i karakterer. Jeg ligger der fordi jeg tror at jeg ikke er flink nok, bra nok eller god nok om jeg ikke får enda en toppkarakter. Jeg ligger der fordi jeg har kjørt meg selv rett i grøfta.

Se på bildet under:

På dette bildet har jeg det bra. Jeg har begynner nemlig å forstå at livet er mye mer enn karakterer og at jeg er mer enn mine prestasjoner. At jeg ikke får gjort noe av det jeg har lyst til om jeg ender opp syk i en sykehusseng fordi jeg tror at jeg ikke er flink nok.

I disse dager postes det karakterkort i hytt og pine på sosiale medier, det lages artikler om elever som kun har 6’ere på karakterkortet sitt og snart kommer artiklene om elever som har kommet inn på fantastiske studier.

Det er skikkelig bra av de som har klart dette, men la oss også huske på alle som jubler for en 3’er, de som gjør sitt beste, de som akkurat klarer å stå og de som gjør det bra på andre måter.

Jeg vet at det er mange som henger med hodet i disse dager fordi de føler at de ikke har gjort det bra nok, at karakterene ikke var så bra som de trodde og at det er mange som er skikkelig skuffa over seg selv.

Men hey! Antakeligvis så har du gjort ditt beste det siste året. Antakeligvis så har du lest, pugga og kjempet, men viktigst av alt – Gjort ditt beste.

Din verdi måles ikke i karakterer. Om du er snill mot andre måles ikke i karakterer. Om du hjelper andre måles ikke i karakterer. Om du gjør en god handling måles ikke i karakterer.

Kanskje du ikke er så god i matte, men kanskje du er skikkelig flink til å skru på biler? Kanskje du ikke er så god i språk, men kanskje du er skikkelig flink til å regne? Kanskje du ikke er så flink i gym, men kanskje du er skikkelig god til å skrive?

Det er så mye viktigere å være glad og frisk, å smile til livet, enn å være trist og syk og gå i kjelleren av et hersens karakterkort.

Vi må slutte å tro at prestasjonene våre er alt her i livet og vi må puste, nyte og gjør det vi kan. Vi er ikke dårlige mennesker hvis det ikke går helt vår vei, vi er ikke mislykket fordi det virker som at alle andre klarer det så mye bedre enn oss og livet er faktisk for kort til å ha blå ringer under øynene.

Vi er unge for søren! Det er klart at vi skal studere, jobbe og lære. Det er klart vi skal bygge oss en fremtid og finne ut av hvem vi er, men vi har faktisk lov til å ha det litt gøy på veien. Vi har lov til å danse når vi vil, vi har lov til å kjenne at sola varmer i fjeset, vi har lov til å stoppe opp og se hvor vakkert det er når årets første snø har kommet, vi har lov til å elske med den vi vil og vi har lov til å bare være. Og, det er faktisk nok å gjøre vårt beste. Noe bedre kan vi jo faktisk ikke.

Tenk om vi skal bruke hele livet på å henge med hodet for alt vi ikke klarer! Kan vi ikke heller juble for alt vi faktisk får til? Ingen kan være best i alt, men alle kan noe. Om det er så er å skru, mekke, hjelpe, kokkelere, danse eller regne!

Det er sommer! Du skal danse til kul musikk, du skal spise is med begge hendene, du skal leve og du skal forberede deg til et nytt år der du skal lære masse nytt og utvikle deg enda mer. Det er nemlig det som er det viktigste.

Så til alle dere som henger litt med hodet: Du er så mye mer enn karakterene dine, så god sommer og high five. BRA JOBBA!

La oss ta en prat om litt kjærlighet a dere. 

Jeg tenkte nemlig at jeg skulle tenke litt høyt her inne, sammen med dere. Hver uke så får jeg spørsmål om forholdet mitt, hva mine triks er og hvordan jeg holder gnisten i gang. Sannheten er jo at jeg veldig ofte ikke har peiling selv, at vi også har surret det til nå og da og at det rett og slett ikke alltid er så enkelt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har vært sammen i over 5 år nå. Innimellom der har vi gjort det slutt, trengt å finne ut av litt på hver vår kant og blitt enige om å kjøre på igjen. Det er jeg skikkelig glad for, for vi har aldri hatt det bedre enn nå. Og uten å være verken klissete eller få noen til å skulle sammenlikne seg med meg og mitt: Fy, søren så fint vi har det akkurat nå. Selv om vi begge er veldig opptatte av vårt, jobber døgnet rundt og har lite tid sammen.

Kanskje er det fordi vi trives veldig på hver vår arena, og at vår felles arena da også blir ganske så ålreit?

2018 var skikkelig kjipt på kjærlighetsfronten, og vi brukte 2019 på å komme oss på bena, krangle, le, være forelska og finne ut av hvordan vi ønsker at ting skal være. Hvem vi ønsker å være både alene, sammen og for hverandre. Jeg føler vi har knept koden ganske greit, heldigvis. Men, det har både tatt tid, vært utfordrende og krevende til tider, selv om det desidert har vært mest gøy.

Jeg har ingen superoppskrift når det kommer til kjærligheten, men jeg tenkte å dele vår(e) hemmelighet(er) – Som egentlig ikke er så hemmelig, haha – og si hva jeg tror er viktig for å ha det bra. Ja, egentlig det jeg har lært de siste årene.

Og nei, dette er ikke hemmeligheten til et lykkelig forhold (haha) – Men en påminnelse til både meg sjæl og kanskje til deg.

Til alle dere som spør, som er litt på tuppa, litt lost eller bare trenger litt innputt 💓 Ja, og husk at jeg ikke er noen ekspert a dere. Det blir litt som når den single venninna gir tips til hvordan det er å være i et forhold, men jeg kjører på:

✗ Dress up! Jeg vet at det kan være tungt å skulle finne tid og energi i en hektisk hverdag til å skulle vise seg frem eller pynte seg for den andre parten, men jeg har tro på å av og til ta av seg joggebuksa, ta på leppestiften man hadde på første gang man møttes og vise at man fortsatt er like heit som det man var da man traff hverandre. Da er det jo også ekstra digg å komme hjem i joggisen etterpå, hehe!

✗ Dra på date… Finn på ting sammen, få rumpa opp av sofaen og gjør ting! Gå en tur sammen, spis middag ute sammen, bli med på det den andre parten skal og berik livet litt! Det trenger verken å koste eller kreve mye, men jeg setter hvert fall stor pris på en time her og en time der til å gjøre noe annet enn hva hverdagen egentlig har å by på.

✗ Hold munn. HÆ, tenker du sikkert nå, men dette er noe jeg jobber med. Jeg må nemlig ikke aaaalltid klage over at ting ikke har blitt gjort, at det ikke er støvsugd bra nok eller at det ligger en genser på feil sted. Av og til er det greit å telle til ti og svelge tungt en gang, fremfor å lage dårlig stemning! For all del: Si ifra når ting ikke er greit, men hvis du er en som meg er det kanskje lurt å tenke seg om en gang, eller fire først.

✗ Legg vekk mobilen! Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg sitter på mobilen når vi spiser middag sammen. Jeg skammer meg nesten når jeg tenker på det nå, for det er jo i beste fall idiotisk. Ofte er det den eneste tiden vi har sammen i en hektisk hverdag, og akkurat da måååå jeg liksom sjekke Instagram? Nei. Skjerpings.

✗ Det viktigste jeg har skjønt er at det å ha en viktig relasjon, enten med en kjæreste, med venner eller med familie handler om å spille hverandre gode. Det er enkelt å skulle konkurrere om hvem som en mest sliten, hvem som har det verst, hvem som er mest sulten og hvem som fortjener noe mest, men hvor fruktbart er det a? Tenk om man mye heller kan spille hverandre gode, spille på samme lag, gå sammen om å få til ting og ikke skulle sammenlikne hverandre hele tiden. Man er jo faktisk et team, og det gjelder å være en god lagspiller.

👆🏼 sånn høres det ut når den gamle fotballspilleren prøver å forklare lagspill i en relasjon for hockeyspilleren😂

Jeg tror hvert fall man ikke kan finne på å ta hverandre som en selvfølge, at man av og til må ha litt space og jeg mener at det av og til kan være lurt å dra ut, finne på noen med venner eller gjøre noe annet, uten hverandre. Ja, og logge av den forbanna mobilen. Påminnelse til meg selv. 

Le, ligg og lev. Prat, pul og prat enda litt til. HAHA! Fra spøk til alvor: Vi har det innmari gøy sammen, og det er jeg skikkelig glad for. Jeg tror vi har funnet frem til den perfekte balansen mellom bestevenner og kjærester, uten å bli for mye eller for lite av det ene eller det andre.

Jeg tror mange av oss sveiper oss i hjel og at vi til en viss grad ødelegger relasjonene våre med å sammenlikne oss med det som skjer på sosiale medier. Vi ser lykkelige forhold, forelskede par og ting som bare er fryd og gammen. Det er lett å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg tror at det også er lurt å huske på at gresset kanskje er grønnere på den andre siden fordi det er fake.

For vi vil ha det perfekte, vil vi ikke? Vi skal ha ALT, fordi vi tror det finnes. Men hey, jeg er ikke perfekt (selvom jeg av og til prøver og late som), og hvordan kan jeg da forvente at en partner skal være perfekt?

Vi leter oss i hjel, sveiper kun etter utseende og glemmer kanskje hva som er viktig. Vi er kravstore, vi vet akkurat hva vi skal ha og kanskje en del av oss ødelegger ting som kunne vært bra, fordi vi konstant jager etter det perfekte?

Jeg tror derfor at det av og til er lurt å logge av, se hvor heldig man faktisk er og slutte å sammenlikne seg med alle andre.

Jeg får ofte spørsmål fra folk som lurer på hvordan man kan finne tilbake til hverandre igjen etter et brudd og jeg kan godt svare at “er det meant to be, så er det meant to be”. Men jeg tror også at man først og fremst må klare å ha det bra med seg selv, finne trygghet i seg selv og vite hva man selv vil. For jeg tror det er vanskelig å skulle rydde opp i noe som er i tusen knas om man ikke en gang spiller på lag med seg selv. Ja, og noen ganger så tror jeg bitene må resirkuleres og bli til noe nytt.

Det var veldig dypt, men om du står i situasjonen selv så tror jeg kanskje du skjønte hva jeg mente.

Takk for at du er du, vi snakkes💓

Jeg skal være helt ærlig.

Jeg skal bare si det. Rett ut. Selv om det sitter skikkelig langt inne. Selv om jeg skammer meg over det. Selv om jeg aller helst ikke vil at noen skal få vite om det.

Det sitter langt inne og si det høyt, fordi jeg syntes at det er skikkelig flaut, fordi jeg skammer meg og fordi jeg er redd for at noen skal syntes synd på meg. Fordi jeg er redd for å ikke være like bra som alle andre.

For jeg syntes det er skikkelig flaut å innrømme at jeg til tider kan føle meg skikkelig ensom og alene, og 17.mai er en av de dagene i året jeg føler desidert mest på det.

Da blir det liksom så tydelig at jeg ikke er en del av verdens beste og største jentegjeng som har vært bestevenner siden barnehagen, og at jeg ikke har en haug av invitasjoner i innboksen. Følelsen blir liksom forsterket av at jeg føler at jeg er den eneste som har det sånn.

Stort sett så føler jeg meg sånn som dette:

Det føles ofte ut som at Norge har bursdag, og at jeg ikke er invitert. For jeg føler ofte at jeg står på sidelinja og ser på at alle roper hurra, samtidig som de skåler med verdens beste venner og har verdens beste dag. Samtidig som jeg får slengt et “gratulerer med dagen” i fleisen når jeg skroller nedover Instagram, med tårer i øynene.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått rundt med en klump i magen, ofte i flere dager i forveien. At jeg har grått i skuffelse. At jeg har følt meg så forbanna mislykka.

Det blir liksom så lett å sammenlikne meg med alle andre og å føle at jeg ikke strekker til.

Og det er jo ikke sånn det burde være, jeg veit jo det. Det burde jo ikke vært sånn at det handler om å være på den kuleste festen, med de kuleste menneskene og gjøre de kuleste tingene, og at alt annet ikke er bra nok.

Det burde jo kanskje heller være sånn at jeg jager etter å gjøre noe jeg liker, noe som er bra for meg og noe som gjør at jeg føler meg bra nok. Om det er en tur i skogen med flagget i sekken, maraton med favorittfilmene mine eller noe annet jeg har lyst til.

I år har jeg bestemt meg for å prøve og gjøre det beste ut av det, at det ikke skal være så nøye og at jeg skal gjøre noe som er bra for meg. Jeg skal prøve å legge vekk de skyhøye forventingene og logge av. For det hjelper ikke å møte en haug av inntrykk og å se hvor kult alle andre har det.

Jeg pleier ofte å trøste meg selv meg at ting ofte ikke er så kult som det ser ut, og det stemmer nok ganske ofte. Men det kan jo også hende at ting faktisk er så kult som det ser ut som, at folk har det så gøy som det virker som og at ting er så bra som det jeg får inntrykk av at det er. Og det er jo fint for dem, men da er det kanskje greit å huske på at det ikke betyr at jeg ikke kan ha det fint jeg også.

Jeg har også bestemt meg for en annen ting. Det er nemlig noe jeg har tenkt mye på i den vanskelige perioden vi har vært, og er i nå. Jeg skal bli litt flinkere til å smile til naboen. Å hilse på hun på butikken. Å være litt raus, ålreit og inkluderende. Jeg vet jo selv hvor mye det betyr når noen byr på et smil, et hei eller kanskje til og med en invitasjon. Jeg vet også at det er mange som i år ble nummer 21 på lista, og at “vi kan bare være 20 stykker” har gitt mange den samme klumpen i magen jeg ofte føler på.

Og du? Hvis du føler deg litt ensom, alene eller at du ikke er bra nok, så kan jeg love deg at du ikke er alene. Da er vi hvert fall to, og jeg er ganske sikker på at det er enda flere enn oss også. Og ja, det betyr jo at vi egentlig ikke er alene.

Jeg håper feiringen din blir mer enn bra nok, uansett hva du gjør ❤️

– Instagram: @martine.halvs –