En stor hemmelighet

Vet du hva noe av det jeg har vært flauest over de siste årene er?

Jo, at jeg har hår på puppene.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Jeg har det på tærne også. På fingrene, magen, føttene.

Til og med i rumpa.

Jeg har merker på kroppen som kommer av sene kvelder med gode venner, av knall og fall og av isen jeg spiser på sydenferie. Ja, på fredagskvelden også. De kommer av øyeblikk, historier, minner og fra haugevis av latterkramper.

Den høyre puppen min er litt større enn den venstre. Nesa mi er ganske skeiv. Det ene øyebrynet er tynnere enn det andre. Du kjenner kanskje til det.

Jeg får valker på magen når jeg sitter. Jeg har ettervekst i håret. Negler som burde vært stelt. Litt blå ringer under øynene etter å ha sovet litt lite. Smilerynker i ansiktet etter å ha smilt av fine mennesker, morsomme historier og kule opplevelser.

Jeg er menneskelig. Jeg er normal. Jeg er kvinne. Og det er jeg skikkelig stolt av.

Vi får ofte beskjed om at vi er litt for mye av det, litt for lite av det og at det kanskje hadde vært fint om vi bare kunne gjort det, det og det annerledes.

Har du noen gang tenkt på hvem som krever det av oss? Det er jo ofte oss selv!

Når vi kritiserer noen for å være litt for lite eller litt for mye. Når vi snakker nedlatende om noen som tar litt lite eller litt mye plass. Når vi zoomer inn, kommenterer og finner feil. Når vi baksnakker, diskuterer valg, vekt, utseende og klesstil.

Hver gang vi gjør det, så gjør vi det litt vanskeligere å være kvinne. Litt vanskeligere å ha tro på oss selv, litt vanskeligere at den ene puppen ser annerledes ut enn den andre og litt vanskeligere å være oss selv.

Ingen av oss står opp om morgenen og tenker at vi ikke skal gjøre vårt beste. Så kanskje vi skal huske på det når noen driter seg ut, sier noe teit eller gjør noe du aaaaldri selv kunne gjort? Vi veit jo at det ikke alltid er så lett og at vi prøver vårt beste. Så hvordan i alle dager kan vi egentlig forvente noe annet av noen andre?

Hvert år når det er kvinnedagen deles det quotes og heiarop om at kvinner skal heie på kvinner og at kvinner skal tørre å ta plass. Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg syntes en medkvinne tar plass på en annen måte enn jeg selv hadde gjort, når en medkvinne har på seg noe jeg aldri verden ville gått med eller når en medkvinne går på trynet, driter seg ut, prøver så godt hun kan og når du lykkes. Ikke minst.

Jeg veit jo godt at jeg ikke er perfekt, selv om jeg prøver. Og da er det kanskje greit å huske på at det gjelder de fleste andre også.

Ja, og når jeg tror at jeg er unormal på grunn av hårete pupper (tro meg at jeg har følt meg både ekkel og rar) eller hva det nå måtte være, så er det greit å minne meg sjæl på at det heldigvis finnes cirka 3,86 milliarder andre kvinner i verden. I alle farger, varianter og fasonger.

Og jeg er hvert fall ikke alene.