Det er på tide å vise dere det

Da jeg gikk i barnehagen lånte jeg sminken til mamma i skjul, jeg brukte ammeinnleggene hennes for å late som at jeg hadde store pupper og jeg pyntet meg med alt jeg kunne finne av smykker. Og vesker. Som jeg elsket vesker.

Rettelse: Elsker.

Mamma har aldri vært spesielt opptatt av sminke, så det kom kanskje litt overraskende på da Martine (5 år) skulle sminke seg, helst hele tiden. Jeg kunne stå i timevis på badet, jeg fulgte nøye med når mamma sminket seg og jeg elsket å dolle opp Barbie-dukkene mine.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Da jeg gikk i barnehagen lekte jeg bare, jeg tulla og jeg elsket å late som at jeg var eldre enn jeg var. Jeg drømte meg bort, gikk inn i roller og malte meg i fjeset. Det var ikke sjeldent at Martine (5 år) hadde tatt med seg leppestiften til mamma i barnehagen, ei eller at hun fikk for seg at hun skulle sminke de andre i barnehagen også. Hurra!

På et tidspunkt så sluttet sminke å være bare gøy og bare på tull. Jeg var 11 år gammel og jeg hadde akkurat mistet en venn i en bilulykke. Jeg var sint, jeg var lei meg og jeg følte meg stygg.

Da jeg var 11 år begynte jeg nemlig med sminke på ordentlig. Ikke bare fordi jeg syntes at det var gøy, fordi jeg tulla eller fordi jeg syntes at det var spennende. Jeg trengte å føle meg litt fresh. Eller, litt penere.

Nå river det i hjertet mitt at 11 år gamle Martine ikke følte det sånn.

Jeg bestemte meg for at jeg måtte lage meg en maske. Et skjold mot alt det vonde. Et skjold bestående av sminke, så ingen skulle se hvordan jeg egentlig hadde det.

Når jeg sminket meg tok jeg nemlig på en maske som gjorde at jeg ikke gråt. Jeg ble på mange måter en annen. Jeg ble tøff. Ufølsom. Pen. Og jeg trivdes som det en ganske lang stund. Helt til jeg forsto at jeg ikke kunne fake meg gjennom livet.

Vel, av og til er det lov, men det er fryktelig slitsomt å alltid måtte være perfekt for å komme seg gjennom en dag. Faktisk så er det ikke bare slitsomt, det er umulig. Hvert fall på sikt.

Den dag i jobber jeg fortsatt med at jeg ikke måtte noe som helst. Jeg begynner nemlig å forstå at jeg fint kan dra på trening sminkefri, at jeg har lov til å sove en halvtime ekstra om morgenen i stedet for å bruke tid jeg egentlig ikke vil på å se perfekt ut og at jeg er fin nok som jeg er, med arrene mine, fregnene mine og med det som gjør meg, til meg. Jeg har lov til å være lei meg og sint, og jeg trenger ikke å sette opp et skjold for å slippe og håndtere det.

Jeg kan finne på å ødelegge en hyggelig kveld med venner fordi jeg ikke føler meg pen nok. Jeg kan bli hysterisk fordi jeg føler meg stygg. Jeg kan avlyse noe fordi jeg ikke føler meg bra nok. Ja, det er tullete, men det er blodig alvor. 

Livet er sminka. De aller fleste av oss tar på oss en maske nå og da, eller, skal vi kalle det et filter? Vi later som, fremstiller oss selv på en best mulig måte, vi dekker arrene våre med foundation og vi retusjerer oss penest mulig.

Jeg har gjort det i ganske mange år, først fordi jeg syntes det var gøy, men så fordi jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg.

De siste årene har jeg begynt å forstå at jeg har et valg. Vi har et valg. For min del handler ikke valget om å droppe mascaraen eller ikke, for jeg liker meg selv med mascara, og det er helt greit, for jeg liker meg selv uten også. Men vi har et valg om å prøve og være oss sjæl, om å akseptere hvordan vi ser ut uten retusjering og ikke minst hvordan vi har det, helt uten filter.

Selvfølgelig er det greit å gjøre det som gjør at man føler seg best mulig, men ikke fordi man føler at man må. At man ikke er seg selv uten.

Jeg går mye uten sminke, men det er ikke så ofte at jeg har vist meg selv helt uten vipper og stæsj.

Dere får ofte se den filtrerte utgaven av meg, og jeg liker meg selv sånn, ikke misforstå meg. Jeg tenkte bare det var på tide at dere får bli litt kjent med meg sånn som dette også, for jeg liker nemlig meg selv ganske godt sånn.

Sånn helt ufiltrert. Akkurat sånn som jeg er💛