La meg være ærlig med dere

Siden siste ordentlige oppdatering her inne, så har jeg rukket å bli 24 år, lykkelig og hekta på pilates. Er det, det LA gjør med en? Eldre, gladere og sterkere? Neh, jeg veit ikke.

Jeg gjør jo jobben, men LA, varmegradene og bølgene kan godt få sin del av fortjenesten. Jeg har det bra, bedre enn på lenge. Egentlig så bra at jeg går og venter på at det ikke skal gå så bra lenger. Det er en dårlig uvane, og jeg veit det sjæl. Tingen er jo den at jeg har jobbet og jobber noe så innmari med meg selv nå, og det har gitt avkastning. Bedre avkastning enn et hvert av fondene mine. Og til syvende og sist er nok det, det viktigste. At jeg har det bra.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Tingen er jo det at det siste halve året har vært turbulent, en følelsesmessigkarusell og på mange måter kaos, så det føles fint at det går bedre nå. Det er først nå jeg føler at jeg har hodet over vann, og at jeg orker å svømme igjen. Okei, du skjønner hva jeg mener. 

Vi har det bra, og det går bra. Jeg er langt i fra i mål på noen måte, men jeg har tatt til meg enhver oppfordring om å sette meg selv først – Og selv om det ikke alltid går, så merker jeg hvor mye bedre jeg er når jeg klarer det. Og det er ikke snakk om store og ei heller egoistiske ting eller valg. Det er snakk om viktige, og nødvendige ting. Som å huske og spise nok og bra, prioritere å trene og si nei til det som bare suger energi. Ting som gjør at jeg både blir en bedre samboer, datter, venninne, kollega og… Alt. 

Jeg har tenkt mye på det i det siste, på hvor mange av oss som kaster bort livet på å ikke ha det bra. Joda, det hender spøkelsene tar oss og at livet kjører oss i grøfta, men hvorfor velger så mange av oss et liv vi ikke ønsker? Å la så mye forbli med drømmene? En fjern virkelighet? Hvorfor velger så mange av oss å ikke være lykkelige? Æsj, det er sikkert provoserende at jeg sier det, men jeg mener det. 100 %. Jeg mener ikke at man skal eller kanskje til og med kan elske jobben sin hver dag, at man skal eller kan gripe hver bidige dag eller at man skal eller kan gå rundt med et stort påklistra glis hele tiden. Jeg bare… Om man er 25 år, er det ikke litt leit å allerede være misfornøyd i yrket man har valgt? Å hate og stå opp for og gå på jobben hver dag? 25 eller 50, det spiller jo egentlig ingen rolle. Det er jo leit! Er det sånn man vil ha det? Å joda, regningene må betales og pliktene må oppfylles, men hey… Det er jo så mange unnskyldninger til å la være og slutte, finne på noe annet og gjøre det man egentlig har lyst til. De færreste av oss gjør det. Hvorfor? Det er jo både slitsomt, krevende og skummelt. Og jeg tror mange av oss er dritredde for hva andre måtte mene og tenke.
Som Mark Manson skriver i boka du virkelig burde lese (Den edle kunsten å gi f**n): Frykten for å bli en kunstner ingen liker er mye større enn frykten for å bli en kunstner ingen har hørt om. Det finnes alltid, ALLTID en grunn, eller unnskyldning, til å la være. Frykten for å endre identiteten din, som du gjør ved å skape eller gjøre noe nytt, er skummelt. Vi lar jo ofte være å gjøre ting fordi vi et redde for inntrykket det vil gi og hva andre vil tenke. Om det så er å si ifra til en venn, satse på en drøm eller ta tak i noe vi selv vil, men som vi er redde for at skal være ubehagelig for noen andre. Jeg bare… De fleste lar det være med drømmen. Spørsmålet er om du gjør det. Jeg nekter. 

Okei, det var ikke helt meningen å overlesse deg med masse selvutviklingspreik her, men kanskje det traff en av dere hvert fall. Kanskje en av dere sender den meldinga, booker den reisen, tar tak i det problemet, ser videre på den drømmen eller bare… Hvert fall fortsetter å drømme, og ta valg som gjør at den kommer litt nærmere for hver dag. Og ikke glemmer å ha det kult på veien! For målet om gull er kult, men jeg tror det er veien dit som betyr mest. 

Og ja, jeg har hatt mye tid til å tenke i det siste. Dere sover jo halve dagen min (og omvendt), og da blir det mye tid til å tenke og gruble. Men ey, la oss være enige om at det er kjipt å leve et liv man ikke er spesielt interessert i a. Ah, skal vi bruke hele livet på å please alle andre og gjøre ting vi ikke har lyst til hele tiden? Når de fleste av oss er så forbanna heldige at vi kan gjøre det meste, bare vi våger, prøver, forsøker og prøver igjen? 

Jeg skjønner at det kan virke provoserende der man sitter og drukner i press, kjas og mas, og det er ikke sånn at jeg er fritatt fra det her jeg sitter – Jeg bare synes at både du og jeg fortjener å ha det best mulig og leve liv vi vil se tilbake på med glede, stolthet og… Som vi gjerne hadde gjort igjen. 

Dette var egentlig ikke det dette innlegget skulle handle om i det hele tatt, men så satt jeg her og skreiv da, mens dere lå og sov – Og da ble det sånn. Jeg håper hvert fall at du har det bra, at du trives og at du er på rett vei. Og selv om veien er humpete, kronglete og tøff, så håper jeg at den er mest fin. 

Tre ting som har gjort meg glad i uka som gikk:

At jeg har fått dele enda en uke med han her (og da han kom med denne smoothiebowlen som er noe av det beste jeg vet til meg på stranda!!) 

I-landslykke på sitt beste: DENNE magiske hårdingsen som gjør at håret mitt er like fresht som etter å ha sittet meg i hjel i frisørstolen i tre timer. Den gjør håret mitt så fint, fylt med volum, glans og bare ja… Det blir SÅ FINT!

At det føltes så ålreit å fylle år. Og at jeg var så heldig å få feire den med nye og gode venner her i LA, spesielt når de der hjemme føltes litt ekstra langt unna. Tenk så heldig jeg er som får treffe så mange nye, spennende og fine folk! Og at man kan få nye venner selv om man blir eldre. Det er jo litt fint. 

PS: Jeg hoppet i det og startet mitt første og egne AS 1.januar. Det er veldig stas, og litt skummelt. Du behøver ikke å hoppe så høyt, men: Hva skal du hoppe i denne uka? 

Klem fra meg,