Hva er det vi holder på med?

Gjør sånn, sier de. Men ikke så mye sånn. Gjør litt mindre av det, og litt mer av dette, men for all del! Pass på at det ikke blir for mye nå da.

Vær deg selv, men ikke så mye. Gjør som du vil, men ikke dette, dette og dette. Kle deg i akkurat hva du vil, men for all del ikke dette. Hallo, ikke det heller da!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Smil litt da. Rett opp ryggen! Slå ut håret. Sitt med bena pent i kors. Vis hud, men ikke så mye hud. Gå i heler, men ikke for høye heler. Bruk leppestift, men ikke for mye. Er du sliten? Ta på deg litt sminke, så ser du ikke så sliten ut. Pass bare på at det ikke blir for mye.

Sørg for å oppføre deg nå da. Ikke vær for vågal! Du skal være ordentlig, ikke sexy. Kanskje litt, men ikke for mye. Du trenger jo kanskje ikke å være så kjedelig heller. Har du lagt på deg?

Vi blir hele tiden fortalt at vi skal være oss selv, samtidig som vi blir fortalt alt vi skal gjøre og ikke skal gjøre. Og det er ikke nærmest umulig, det er umulig å gjøre alle til lags.

I det siste har jeg observert en kultur på sosiale medier som har gjort meg uvel. Kommentarfeltene er sintere enn noen gang, jeg ser gedigne profiler på Instagram gi terningkast på hva de synes om andre, det lages Tik Tok’s der utseende til andre blir bedømt og det slenges med leppa, harseleres og smelles fra den ene siden til den andre. Og det menes. Jeg ville ikke skrive menes i sammes setning med det å slenge med leppa, harselere og smelle, fordi jeg vet hvor ufattelig viktig det er at vi får mene og at vi kan mene, og fordi jeg er redd for at meningene våre skal havne i samme kategori som ukulturen. Men også fordi jeg vet hvor skummelt det kan være å mene noe.

Det å være en profil på sosiale medier er frivillig. Det blir jo ofte brukt som et argument om noen klager på at klima online er litt lite fruktbart, og det stemmer. Det er dønn frivillig. Men at noen ønsker å dele, mene og inspirere over nett, betyr ikke at du kan være en dritt. For på lik linje som det er frivillig å dele kakeoppskriftene sine, antrekkene sine eller tankene sine på nett, er det frivillig å være er kødd i kommentarfeltene, i forumene og i innboksene.

Som en profil på sosiale medier vet jeg hvor betent det kan være. Jeg vet også hvor lett det er å si noe feil, gjøre noe feil og mene noe feil, og hvor viktig det er å holde tunga rett i munn. Jeg vet også hvor enkelt det er å glemme hvilket enormt ansvar man har. For man har et enormt ansvar, om man liker det eller ei. Derfor opplevdes det for mange som en ansvarsfraskrivelse da Sophie Elise ble nominert til Gullbarbie, og sa at “jeg er bare en 26 år gammel jente som prøver å finne min vei i livet”. Jeg skjønner det. Ingen av oss som opererer på sosiale medier bak kategorien influenser er uskyldige jenter som ikke veit hva vi holder på med. Ja, selv om det av og til kan føles ut som at man er veldig liten. Og ofte blir det fremstilt som at bak enhver profil på nett så er det et maskineri. Selv har jeg flinke folk som hjelper meg med ting jeg ikke skjønner bæret av og som holder meg i øra, men det er ingen som veit at jeg skriver dette. Ei heller ingen som bestemmer om jeg får reise til Dubai eller ei.

Og er det noe jeg er enig i, så er det at man må tåle kritikk. Om man er influenser, butikkmedarbeider, lærer, politiker, politi eller venn. Og jeg må innrømme at det av og til føles ganske frustrerende når jeg både hører, leser og se folk gravlegge en hver influenser på søppeldynga, fordi man automatisk er håpløs, dum og meningsløs når man har en plattform på nett. Ironisk nok så vet jeg jo om både butikkmedarbeidere, lærere, politikere, politi og venner som kan være ganske håpløse de også. Det betyr jo utrolig nok at ikke alle er det.

Og dere? Jeg har full forståelse for at det både er en haug av fordommer og nysgjerrighet rundt influensere. Det jeg derimot ikke forstår er drittsleninga og hetsen. Og ikke bare fra publikum, følgere, verdens beste internettvenner eller hva vi når skal kalle det. Men fra hverandre. Innad i bransjen.

Det er dritvanskelig, for verken influensere eller andre verken skal, kan eller burde få herje fritt. Jeg innrømmer det selv. For selv om jeg er frista til å si: Drit i hva alle andre gjør da, slutt å følge om det plager deg. Så forstår jeg at det er enklere sagt enn gjort. Det er i beste fall litt naivt.

Og vi skal reagere når influensere ferier i Dubai mens vi andre forsøker å holde et hvert pandemiråd. Vi skal reagere om en influenser deler ut rabattkode på leppeforstørring. Vi skal reagere om en influenser begår kriminalitet. Selvfølgelig. Det håper jeg vi fortsetter med. Men det er stor forskjell på å reagere på et lovbrudd, og på at vi synes noen tar litt mye plass. At noen er litt for lettkledde på TV til vår smak. At noen gjør noe annerledes enn hva vi hadde valgt. Og det er stor forskjell på å tenke det, og kommentere det.

Men det er en ting jeg ikke forstår, som egentlig er helt poenget mitt. Det er hvordan noen kan sitte på internett og ralle fra seg med dritt. Hvordan bestemødre med profilbilde med barnebarna sine kan hetse noen i et kommentarfelt, hvordan en enorm influenser kan spy ut med dritt om en annen og hvordan folk kan være direkte slemme. Jeg forstår det ikke, og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Uansett om jeg er uenig i at noen leser bøkene sine nakne på Internett eller at noen lager mat på TV i et antrekk jeg selv kanskje ikke hadde valgt. For eksempel. Kanskje vi kan gi koronaen skylda på at internettklima har blitt forurenset, fremfor lufta.

Ikke veit jeg. Jeg veit bare at det er lov å bruke huet. Og det hender at jeg lurer på om de som skriver det jeg leser hadde turt å si det rett opp i trynet på den det gjelder. Om svaret er nei, så burde man vel kanskje la være å skrive det også.