For noen uker det har vÊrt. MÄneder. à r. Det fÞles ut som en evighet, og det har vÊrt en helvetes berg-og-dalbane den siste tiden. Det ekke vits Ä finpusse pÄ det en gang. DÊvendÞtte.
Det Ä ha C hjemme er magisk. At vi i det hele tatt fÄr bo hjemme i vÄr nye leilighet, sÄnn som nÄ, fÞles magisk. Det er lenge siden sist, til tross for at jeg ikke fÞler at vi har fÄtt dreisen pÄ hverdagen enda. Langt ifra. For det er ikke til Ä legge skjul pÄ at det har vÊrt et kaos siden han kom hjem fra USA, og det eneste vi har visst, det er at vi har gjort et rett valg. 100 %. Ingen av oss har sett oss tilbake eller angret, til tross for at det gjorde at vi forflyttet oss fra en vanskelig situasjon til en annen.
Det har vĂŠrt mye info, mange samtaler, mange tĂžffe samtaler, og hit og dit den siste tiden. Det har vĂŠrt flere land, lag og muligheter pĂ„ bordet, og det har nesten gjort meg svimmel. Eller⊠Det har jeg vĂŠrt, og jeg prĂžver Ă„ finne balansen igjen nĂ„. For etter mye om og men, sĂ„ signerte C for Frisk Asker pĂ„ tirsdag. Da vi fikk med alt vi Ăžnsket i kontrakten, med de mulighetene vi ville ha og som er nĂždvendig for C, sĂ„ fĂžltes det rett og veldig bra. Les mer HER.Â
Det er flere som har spurt meg om det er deilig, deilig Ă„ skulle vĂŠre hjemme liksom, og jeg har egentlig ikke klart Ă„ svare ordentlig. For jeg har ikke rukket Ă„ tenke pĂ„ det. Kjenne etter liksom. Kanskje fordi vi har flakset sĂ„ lenge nĂ„, vĂŠrt her og der og overalt. Jeg tror kanskje det, men fysĂžren som vi skal nyte fĂžrjulstiden her hjemme. Det kribler i hele kroppen nĂ„r jeg tenker pĂ„ det. Pepperkakebaking med familien liksom⊠Det hĂžres kanskje tullete ut, men det er sĂ„ fint at jeg kan begynne Ă„ grine. Kanskje jeg kan kjĂžpe juletre nĂ„?Â
C har en klausul i kontrakten som gjĂžr at han kan reise i morgen om han vil og om rett mulighet dukker opp, og jeg tror det ogsĂ„ gjĂžr at jeg ikke klarer Ă„ slĂ„ meg helt til ro liksom. Men, jeg jobber med saken og hĂ„per jeg klarer det snart. Uansett hvordan ting skulle bli.Â
Alt kaoset, har gjort at det var sĂ„nn jeg reagerte nĂ„r det ble offentliggjort pĂ„ tirsdag. Det var som at all lufta gikk ut av meg. Det fĂžltes ut som at det ble delt sekunder etter at signaturen var pĂ„ papiret, og jeg hadde liksom ikke rukket Ă„ puste. Eller prate med de vi ville fĂžrst. SĂ„ her harru meg, etter at alle fĂžlelsene som har bygd seg opp lenge nĂ„ fikk utlĂžp pĂ„ tirsdag:Â
NĂ„ derimot, nĂ„ gĂ„r det bedre. Det blir bedre nĂ„. ForhĂ„pentligvis sĂ„ blir det skikkelig bra. Og det fĂžles veldig fint Ă„ skulle stikke til hallen etterpĂ„ og se C spille kamp pĂ„ hjemmebane igjen. Fint, og rart. Det fineste er kanskje Ă„ kunne samle familien Ă„ gjĂžre det sammen igjen, for jeg har jo stort sett gjort det meste alene i noen Ă„r nĂ„ ikke sant. Og jeg gleder meg til Ă„ se C spille igjen.Â
Tiden fremover blir veldig spennende hvert fall, og jeg gleder meg til Ă„ forhĂ„pentligvis lande skikkelig her hjemme og nyte hver eneste dag fremover â Og lade om til det som mĂ„tte komme. Det trengs, for bĂ„de hodet og hjertet. Enda litt tĂžffere siden sist vi snakka her inne, enda litt tryggere og enda litt mer overbevist om at ofre alt ikke er oppskrift pĂ„ og lykkes. Du mĂ„ ha det bra med deg sjĂŠl og de rundt deg pĂ„ veien. Jeg tror nemlig reisen er mĂ„let, og helvete for en reise vi er pĂ„. Det skal bli fint Ă„ ikke bare klamre seg fast i tiden fremover.â€ïž
Vi snakkes,