Jeg skal være ærlig med dere

For noen uker det har vært. Måneder. År. Det føles ut som en evighet, og det har vært en helvetes berg-og-dalbane den siste tiden. Det ekke vits å finpusse på det en gang. Dævendøtte.

Det å ha C hjemme er magisk. At vi i det hele tatt får bo hjemme i vår nye leilighet, sånn som nå, føles magisk. Det er lenge siden sist, til tross for at jeg ikke føler at vi har fått dreisen på hverdagen enda. Langt ifra. For det er ikke til å legge skjul på at det har vært et kaos siden han kom hjem fra USA, og det eneste vi har visst, det er at vi har gjort et rett valg. 100 %. Ingen av oss har sett oss tilbake eller angret, til tross for at det gjorde at vi forflyttet oss fra en vanskelig situasjon til en annen.

Det har vært mye info, mange samtaler, mange tøffe samtaler, og hit og dit den siste tiden. Det har vært flere land, lag og muligheter på bordet, og det har nesten gjort meg svimmel. Eller… Det har jeg vært, og jeg prøver å finne balansen igjen nå. For etter mye om og men, så signerte C for Frisk Asker på tirsdag. Da vi fikk med alt vi ønsket i kontrakten, med de mulighetene vi ville ha og som er nødvendig for C, så føltes det rett og veldig bra. Les mer HER. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er flere som har spurt meg om det er deilig, deilig å skulle være hjemme liksom, og jeg har egentlig ikke klart å svare ordentlig. For jeg har ikke rukket å tenke på det. Kjenne etter liksom. Kanskje fordi vi har flakset så lenge nå, vært her og der og overalt. Jeg tror kanskje det, men fysøren som vi skal nyte førjulstiden her hjemme. Det kribler i hele kroppen når jeg tenker på det. Pepperkakebaking med familien liksom… Det høres kanskje tullete ut, men det er så fint at jeg kan begynne å grine. Kanskje jeg kan kjøpe juletre nå? 

C har en klausul i kontrakten som gjør at han kan reise i morgen om han vil og om rett mulighet dukker opp, og jeg tror det også gjør at jeg ikke klarer å slå meg helt til ro liksom. Men, jeg jobber med saken og håper jeg klarer det snart. Uansett hvordan ting skulle bli. 

Alt kaoset, har gjort at det var sånn jeg reagerte når det ble offentliggjort på tirsdag. Det var som at all lufta gikk ut av meg. Det føltes ut som at det ble delt sekunder etter at signaturen var på papiret, og jeg hadde liksom ikke rukket å puste. Eller prate med de vi ville først. Så her harru meg, etter at alle følelsene som har bygd seg opp lenge nå fikk utløp på tirsdag: 

Nå derimot, nå går det bedre. Det blir bedre nå. Forhåpentligvis så blir det skikkelig bra. Og det føles veldig fint å skulle stikke til hallen etterpå og se C spille kamp på hjemmebane igjen. Fint, og rart. Det fineste er kanskje å kunne samle familien å gjøre det sammen igjen, for jeg har jo stort sett gjort det meste alene i noen år nå ikke sant. Og jeg gleder meg til å se C spille igjen. 

Tiden fremover blir veldig spennende hvert fall, og jeg gleder meg til å forhåpentligvis lande skikkelig her hjemme og nyte hver eneste dag fremover – Og lade om til det som måtte komme. Det trengs, for både hodet og hjertet. Enda litt tøffere siden sist vi snakka her inne, enda litt tryggere og enda litt mer overbevist om at ofre alt ikke er oppskrift på og lykkes. Du må ha det bra med deg sjæl og de rundt deg på veien. Jeg tror nemlig reisen er målet, og helvete for en reise vi er på. Det skal bli fint å ikke bare klamre seg fast i tiden fremover.❤️

Vi snakkes,