👩🏿🤝👩🏻
Da jeg var yngre ble jeg venn med alt og alle. Alt fra han som jobba på restauranten vi var på, hun som bodde i nabohuset på ferie og alle dyrene jeg gikk forbi. Jeg ble til og med venn med de som snakket et annet språk enn meg. Det gjorde liksom ingenting, for vi kunne jo fint leke sammen for det!
Men så skjer det liksom noe når man blir voksen. Man slutter liksom å prikke en tilfeldig på skulderen for å spørre om man skal leke sammen og man slutter liksom å være fri for både hemninger og fordommer. Om man blir kjent med noen så er det ofte gjennom andre venner, gjennom jobben eller en fritidsaktivitet. Okei, det kan jo hende at det finnes noen tøffinger blant oss som fyrer av en DM på Insta eller som tar initiativ på en annen måte, men la oss være enige om at det er vanskelig å få seg nye venner i voksen alder. Det syntes hvert fall jeg.
Men, så har det seg jo sånn at jeg har flytta til en ny by, til et nytt land og at jeg må skaffe meg nye venner. Plutselig er jeg tilbake i sandkassa, plutselig må prikke en fremmed på skulderen og spørre: Hey, vil du leke med meg? Eller, henge. Spise middag. Ta en kaffe. Sånne voksne ting som man heller gjør enn å leke i sandkassa, hehe. Det er ti hakk ut av komfortsonen, men hvordan i alle dager skal man egentlig klare å bygge seg et nytt sosialt liv om man ikke går litt ut av komfortsonen? Man er jo ofte en mil ute av den bare ved å flytte, så da kan man jo kanskje bare fortsette å valse utenfor der en stund. Og… Jeg tror man må være litt tøff for å få seg nye venner.
Prikkinga på skulderen er gjerne byttet ut med en melding på enten Facebook og Instagram, og du kan si hva du vil om sosiale medier, men det er et fint sted å kunne skaffe seg nye bekjentskaper. Hadde ikke jeg fyrt av en DM for noen uker siden til en jente som bor her og som er i samme situasjon som meg, så hadde vi aldri spist middag med de i forrige uke. Hadde ikke en av de andre jentene på laget til C fyrt av en DM til meg, så hadde vi aldri gått tur sammen forrige uke. Så det er vel kanskje noe i det at den som intet våger intet vinner. Det var en helsikes klisje, men det traff jo spikeren på hodet i samme sleng.
Det rare er jo at jeg føler det litt som at jeg dater noen igjen. Plutselig tenker jeg gjennom hva jeg tar på meg og hva de tenker om meg. Det er jo liksom ikke så ofte voksne mennesker treffes, i en ny by og har planer om å bli venner, hehe. Jeg prøver å minne meg på at om noen syntes jeg er rar på håret, at jeg snakker litt for mye eller at jeg har dårlig humor, så er det ikke meningen at man skal være venner – Akkurat som når man dater noen. Det er jo ikke alle man kan bli bestis med, men man finner jo ikke gull om man ikke graver litt. HAHA! Nå skal klisjedronninga gi seg. Jeg prøver egentlig bare å si: Send den meldinga, våg å ta kontakt og kick ass.
Det er sjeldent den nye venninna di banker på døra de helt tilfeldig, men det kan jo hende at hun vil det om du inviterer hun ❤️
Wish me luck!


































