Svetten renner, jeg har kun tre minutter igjen av treningsĂžkten og musikken dunker i Ăžrene mine. Telefonen ligger fremfor meg og jeg lĂžper ekstra fort nĂ„. Det gjĂžr jeg alltid nĂ„r det bare er litt igjen. I disse siste minuttene fĂžler jeg meg alltid udĂždelig. Det er som om jeg kunne lĂžpt sĂ„nn i en evighet. Jeg stopper likevel opp nĂ„r de tre minuttene er over, og det fĂžrste jeg gjĂžr er Ă„ sjekke telefonen min. Jeg dokumenterte treningsĂžkten fĂ„r jeg slang meg pĂ„ tredemĂžlla, og Ă„pner nĂ„ spent svarene jeg ser har kommet inn.Â
Jeg mĂ„per. GrĂžsser, og gĂ„r rett i kjelleren. Jeg ser ned pĂ„ armene mine i den gule singleten, som jeg egentlig fĂžlte meg ganske sporty i. Jeg gĂ„r av tredemĂžlla, og subber inn i garderoben. Jeg blir sittende, og lure pĂ„ hva i alle dager jeg skal svare.Â
Jeg har summet meg litt nĂ„, og jeg har klart Ă„ legge det bak meg. Samtidig som jeg aller helst har lyst til Ă„ kaste singleten min. Jeg lot vĂŠre Ă„ svare, og det er jeg egentlig glad for. Personen ble selvfĂžlgelig sletta, for hvem i alle dager har rett til Ă„ si noe sĂ„nt til meg? Eller til noen andre? Jeg er sĂ„ lei av at vi rakker ned pĂ„ andre pĂ„ den mĂ„ten, ser ned pĂ„ andre og i det hele tatt er villige til Ă„ si sĂ„nt til andre.Â
MĂ„ man vĂŠre en viss stĂžrrelse for Ă„ kunne bruke singlet? Jeg kan ikke fatte at man skal le, se ned pĂ„ og snakke nedlatende om mennesker som befinner seg pĂ„ et treningssenter, uansett hvilken stĂžrrelse man er. Har man ikke allerede nĂ„dd et mĂ„l, nĂ„r man har kommet seg over dĂžrstokkmila med joggesko?Â
Uansett, her har du et til bilde av meg og min gule singlet đÂ
Â
FĂžlg meg gjerne: Facebook HER â Instagram HER â Snapchat Martinehalvs
I gĂ„r kom jeg over nok en artikkel der det fortelles om at ungdom bytter tjenester mot sex. Tidligere denne uken leste jeg en annen artikkel om prestasjonsdop blant unge. Jeg blir alltid trist nĂ„r disse artiklene dukker opp. Statistikker og tall pĂ„ hva vi ungdom gjĂžr, hvordan vi har det og hva vi driver med. Det er skremmende, og det er skremmende fordi mye av det stemmer.Â
Jeg tror det er mye foreldre ikke vet, og mye foreldre ikke Ăžnsker Ă„ vite. Jeg tror det foregĂ„r mye fornektelse, og jeg tror mange velger Ă„ se unna. For visste du at ungdomsfestene ofte er basert pĂ„ status? Visste du at jentegjenger ofte inviterer russebusser med gutter, for Ă„ fĂ„ rulleplass? Og visste du at disse gutta ofte har ganske sinnsyke krav, som bygger under statistikken om sex for Ă„ fĂ„ tjenester? Fordi det er kult?Â
Visste du at det finnes en pille for alt? Absolutt alt? Har du vondt i hodet, tar du paracet. Men har du vondt i hodet fordi du er stressa, har sovet lite og har mye Ă„ gjĂžre, da tar du helt andre ting. Veldig effektivt, og veldig enkelt. Det finnes piller for Ă„ bli slankere, penere, fullere, smartere, og disse er lett tilgjengelig.Â
Visste du at du kan ta en pille for Ă„ bli full? Eller rusa? Uten Ă„ legge pĂ„ deg. Det er effektivt, og hos noen veldig populĂŠrt. I noen miljĂžer er dette tabu, og veldig spennende. Det er ingen hemmelighet at det er mye kalorier i alkohol, og hvem vil vel ikke bli full uten Ă„ dukke unna for sine strenge regimer?Â
Visste du at kondomer ikke er in lenger? At en angrepille er mye enklere? Ulempen er at angrepillen er litt dyr, og at det er krise hvis helsesĂžster ikke er pĂ„ skolen fĂžr torsdag. Og man trenger den innen 72 timer.Â
Visste du at det arrangeres slĂ„sskamper for morro skyld? Der man mĂžtes for Ă„ slĂ„ss? Det har antakeligvis foregĂ„tt lenge fĂžr min tid ogsĂ„, sĂ„ jeg skal overhode ikke skylde pĂ„ en rĂ„tten ungdomskultur. Samtidig sĂ„ lurer jeg pĂ„ hvorfor 15 Ă„rs gamle gutter finner glede i Ă„ slĂ„ ut tenner og lage blĂ„veiser pĂ„ en helt vanlig fredagskveld.Â
Visste du at det arrangeres slankekonkurranser blant venninner? Der venninner konkurrerer om hvem som kan bli tynnest.Â
Igjen, jeg vil ikke omtalte oss som en rĂ„tten ungdomskultur, for de sĂ„kalte statistikkene viser noe annet. Jeg vil heller si at store deler av generasjonen vĂ„r er pĂ„ ville veier. Mange av oss driver med en virkelighetsflukt, og hvem har skylden for dette?Â
Vi kan jo velge Ä si at dette, sammen med statistikkene Äpner Þynene vÄre, eller sÄ kan vi velge Ä lukke de. Det mest behagelige er vel Ä lukke Þynene. men er det lurt i lengden?
Â
FĂžlg meg gjerne: Facebook HER â Instagram HER â Snapchat Martinehalvs
Â
Jeg har akkurat lest meg gjennom Facebook, og klikket meg inn pĂ„ diverse artikler. Noen av artiklene er givende, andre totalt bortkastet. Det er sĂ„nn det pleier. Jeg biter meg merke i den ene artikkelen som handler om umodenhet blant gutter, der artikkelforfatteren stiller spĂžrsmĂ„l ved om gutter burde starte senere pĂ„ skolen enn jenter, faktisk opp til to Ă„r etter.Â
SpĂžrsmĂ„let kan diskuteres, og jeg mener at dette absolutt er et felt der vi mĂ„ vĂŠre Ă„pne for mer forskning. Men, hva med jentene som var like modne som meg? Som var mange hoder hĂžyere enn de andre, gjorde pensum flere Ă„r opp og som samtidig trengte Ă„ leke med dukker, spille fotball og vĂŠre barn? Utdannelses modellen er smal, og det er den allerede fra fĂžrste skoledag â Og faktumet er sĂ„ enkelt at du enten er med, eller sĂ„ er du ikke. Skolen bygger pĂ„ teori, og altfor lite praksis, og jeg tror alvoret kommer for fort for mange.Â
I en debatt om sÄkalt umodne gutter, og hÞyere statistikk av jenter pÄ universitetene, sÄ er jeg nÞdt til Ä tilfÞye tilspissingen og den sinnsykt ensformige veien det legges opp til. For samfunnet vÄrt er pÄ generelt basis ikke basert pÄ praksis, hÄndarbeid eller annet en teori. Hvert fall i en altfor liten grad.
Jeg vil tĂžrre Ă„ pĂ„stĂ„ at den er en generaliserende vei, fordi man til stor grad ikke legger til rette. Eller at det ikke er lagt til rette, for at man skal kunne legge til rette.Â
Samfunnet vĂ„rt er i disse dager ekstremt opptatt av Ă„ akseptere, Ă„pne opp og se andre. Vi er dyktige til Ă„ rose og vi heier pĂ„ alle som tĂžr Ă„ gjĂžre noe annet enn oss selv, hvert fall til en viss grad. Det har blitt en trend Ă„ vĂŠre seg selv, noe som i mitt hode er hĂ„plĂžst og vanvittig, i og med at det burde vĂŠre den stĂžrste selvfĂžlgen i verden. Samtidig, sĂ„ gjĂžres ikke dette noe med i praksis. For allerede fra barneskolen sĂ„ skiller man ut de flinke. Og hvem Ăžnsker vel at Ă„tteĂ„ringen sin ikke skal fĂžle seg flink? Eller fjortenĂ„ringen? Eller nittenĂ„ringen?Â
For hva innebĂŠrer det egentlig Ă„ vĂŠre umoden? Er det Ă„ kjĂžre for fort? Er det Ă„ ha âmark i rumpaâ? Er det Ă„ ville lĂžpe, i stedet for Ă„ sitte stille? Er det Ă„ drikke seg full? Eller burde umoden byttes ut med det Ă„ vĂŠre forskjellige? Jeg tror ikke nĂždvendigvis det Ă„ holde igjen gutta ett par Ă„r ekstra er lĂžsningen, jeg tror problemet ligger i konkurransen og forventingene, og at de starter ALT for tidlig.Â
Vi trenger forskjellene for at samfunnet vĂ„rt skal gĂ„ rundt.Â
Â
FĂžlg meg gjerne: Facebook HER â Instagram HER â Snapchat: Martinehalvs
Jeg har den siste tiden hatt en personlig prosjekt. Dette personlige prosjektet har gĂ„tt ut pĂ„ Ă„ utfordre meg selv nĂ„r det kommer til sminke. Grunnen til dette er at jeg har tenkt over hvorfor jeg egentlig bruker sminke, hvem jeg gjĂžr det for og hva det gir meg. For min del har nemlig det Ă„ sminke meg hver morgen blitt en rutine, samtidig som det Ă„ gĂ„ sminkefri pĂ„ sĂžndager har blitt en rutine. Det er som om det for min del har vĂŠrt akseptert Ă„ gĂ„ uten pĂ„ sĂžndager.Â
Prosjektet mitt har altsĂ„ vĂŠrt Ă„ utfordre meg selv uten sminke i sosiale settinger, og se reaksjonen til de jeg har omgĂ„tt. Samtidig Ă„ utfordre min egen komfortsone og forsĂžke Ă„ skape en bedre selvfĂžlelse. Det skal sies at jeg ikke er spesielt dyktig og kreativ nĂ„r det kommer til sminke, men til tross for dette sĂ„ er det jo en stor del av meg, en stor del av masken jeg bĂŠrer. Det eneste stedet jeg ikke har klart Ă„ stille opp uten sminke er pĂ„ jobb, i frykt for akkurat Ă„ bli sett pĂ„ som syk.Â
Noe av det fĂžrste jeg bestemte meg for Ă„ slutte med var sminke pĂ„ trening. For hva er egentlig poenget med Ă„ ha pĂ„ seg sminke, nĂ„r man svetter som en gris? BĂ„de velvĂŠret mitt og selvfĂžlelsen fikk seg faktisk en sikkelig boost av Ă„ gjĂžre det. Og, det var ironisk nok ingen som kommenterte det. Etter jeg har lĂŠrt meg Ă„ dra pĂ„ trening uten sminke, har jeg ogsĂ„ tĂžrt Ă„ snappe meg selv uten sminke! Poeng til meg.Â
Jeg forsĂžkte ogsĂ„ Ă„ dra pĂ„ en sosial setting uten sminke, og til tross for at jeg gikk uten sminke var capsen dratt ganske langt nedover fjeset fĂžlte jeg meg sikkelig lite fin.Â
Jeg har ogsÄ utfordret meg selv med Ä dra pÄ butikken helt sminkefri, noe som tidligere har vÊrt TOTALT uaktuelt. Her har det heller egentlig ikke vÊrt noen spesielle reaksjoner. Det var kun en gammel bekjent som stoppet  meg og spurte om alt var bra, siden jeg sÄ litt sliten ut. Hurra.
Ironisk nok har den stĂžrste reaksjonen vĂŠrt nĂ„r jeg har mĂžtt venninner. For det er bĂ„de gamle, og nye venninner som har kommentert det aller mest. Det er de som har stilt spĂžrsmĂ„lene om jeg har det bra, om jeg fĂžler meg fin og om jeg er syk.Â
Â
âJeg er nemlig lei av at det Ă„ vise hvem man egentlig er, fremstilles som tĂžft, nĂ„r det burde vĂŠre vanlig.â
Â
Jeg har altsÄ lÊrt gjennom mitt personlige prosjekt at det faktisk er jeg som velger den masken jeg tar pÄ meg hver morgen. Det er faktisk ingen andre jeg sminker meg for enn meg selv, og det er sÄnn det skal vÊre. De fÊrreste tenker over det, og for min del har det ironisk nok vÊrt jenter som har bemerket det.
For hvem er det som egentlig bestemmer at man skal ta pĂ„ seg en maske bestĂ„ende av sminke for Ă„ vĂŠre âsosialt akseptertâ?Â
Etter mitt prosjekt har jeg bestemt meg for Ä fortsette Ä trene uten sminke, at jeg faktisk kun skal sminke meg for meg selv. Mye fordi jeg ikke Þnsker at folk kun skal kjenne meg med masken pÄ. For min del har det vÊrt med pÄ Ä gjÞre at jeg har blitt mer selvsikker, mer trygg og mer komfortabel. Jeg prÞver Ä lÊre meg at det faktisk er sÄnn jeg ser ut, og at det er helt greit.
Jeg kommer ikke til Ă„ slutte og sminke meg, men jeg har blitt mer bevisst pĂ„ hvorfor jeg gjĂžr det. Det har faktisk skjedd at jeg har spurt meg selv foran speilet om hvorfor jeg sminker meg nĂ„, og om det er vits.Â
For min del handler det nĂ„ om Ă„ ikke la utseende kontrollere meg. Jeg har en lang vei Ă„ gĂ„, men jeg er hvert fall mer bevisst. Jeg er nemlig lei av at det Ă„ vise hvem man egentlig er, fremstilles som tĂžft, nĂ„r det burde vĂŠre vanlig. Det Ă„ stadig skape negative illusjoner om seg selv og hva andre tenker, er vanvittig slitsomt. Jeg tror faktisk en del av problemet er at vi tror alle andre bedĂžmmer oss i en mye stĂžrre grad enn de faktisk gjĂžr.Â
Jeg syntes faktisk det er ganske kult Ă„ vĂŠre meg selv, og ikke alltid vĂŠre sĂ„ himla perfekt. Jeg tror faktisk at jeg har trodd at sminken er grunnen til at jeg fĂžler meg bedre, nĂ„r grunnen er at jeg egentlig kun trives bedre med den masken enn med meg selv.Â
Â
FĂžlg meg gjerne: Facebook HER â Instagram HER â Snapchat Martinehalvs
Â
I dag har jeg bursdag, og nĂ„r spĂžrsmĂ„let om hva jeg Ăžnsker meg dukker opp pleier jeg vanligvis Ă„ svare snille barn. I Ă„r har jeg derimot Ăžnsket meg noe helt annet. Jeg har Ăžnsket meg snille voksne. Det hĂžres muligens rart ut, men hvis det er noe jeg Ăžnsker meg, er det at voksne er snille, oppfĂžrer seg og tar hensyn.Â
Jeg vil anse meg selv som en relativt gjennomsnittlig mann pĂ„ de aller fleste omrĂ„der. Jeg vil pĂ„stĂ„ at jeg er relativt oppegĂ„ende, til tross for at jeg har noen barn som av og til er uenige. Jeg vil pĂ„stĂ„ at jeg er relativt ordentlig, til tross for at jeg av og til er sikkelig barnslig. Jeg vil pĂ„stĂ„ at jeg gjĂžr sĂ„ godt jeg kan for Ă„ vĂŠre den beste pappaen for barna mine, til tross for at jeg av og til fĂžler at jeg ikke strekker til.Â
Som voksen og som pappa ser jeg mye, jeg opplever mye og jeg tenker mye. Det Ă„ ha tenĂ„ringsbarn krever sitt, samtidig som det er en fantastisk reise Ă„ delta pĂ„. Det er givende Ă„ se hvordan barna vokser, lĂŠrer, feiler og drĂžmmer. Selv om de stort sett vil klare ting selv, sĂ„ hender det fortsatt at de henvender seg til meg for litt hjelp, og det er fantastisk.Â
I mitt liv har jeg lĂŠrt noen nyttige ting. Jeg har lĂŠrt at det alltid finnes to sider av en sak, jeg har lĂŠrt at det alltid lĂžnner seg Ă„ vĂŠre hyggelig og jeg har lĂŠrt at det alltid lĂžnner seg Ă„ ha troen pĂ„ seg selv. Dette er ting jeg stadig prĂžver Ă„ lĂŠre barna mine, og noe jeg fortsatt jobber med selv. I en verden og et samfunn der det alltid finnes lĂžsninger, fasitsvar og kommentarfelt, skjemmes jeg. Tilgangen og tilgjengeligheten er enorm, og av og til kunne jeg Ăžnske at jeg kunne skĂ„ne barna mine fra alt som handlet om internett og sosiale medier. Ironisk nok tyr jeg selv til sosiale medier for Ă„ nĂ„ frem med mitt bursdagsĂžnske, sĂ„ jeg forstĂ„r at det har kommet for Ă„ bli og at det blir vanskelig Ă„ komme foruten.Â
Samtidig sĂ„ lar jeg mer skremme, og jeg lar meg skremme av de voksne. Jeg lar meg skremme av hvor lav terskelen er nĂ„r det kommer til Ă„ trĂ„kke pĂ„ andre, rakke ned pĂ„ andre og sjikanere andre. Samtidig undrer jeg pĂ„ om man er sĂ„ ille i virkeligheten, for da gir det i sĂ„ fall svar pĂ„ en del ting. Vi har sammen bygget sosiale medier, og som far er det mitt ansvar Ă„ lĂŠre bort nettvett, og ikke minst fremstĂ„ som et godt forbilde. Jeg kan ikke ta det forgitt at mine barn oppfĂžrer seg, og at mine barn vet hva som er rett eller galt. Det er min oppgave Ă„ forklare, vise og ta del. Vi foreldre kan ikke ta ting som en selvfĂžlge, for de sosiale mediene er giftige. Jeg har den siste tiden bemerket at flere av mine bekjente har oppfĂžrt seg direkte ufint i kommentarfelt, bĂ„de pĂ„ genrelt basis og til min egen datter. Hvordan skal egentlig jeg som far hĂ„ndtere det? Hvordan skal jeg hĂ„ndtere nĂ„r noen kaller datteren min stygg, fĂŠl og for et dĂ„rlig menneske? I mine Ăžyne er hun nemlig den vakreste, snilleste og fineste mennesket i verden.Â
Alle har en mor, far, sĂžster, bror eller datter, ogsĂ„ de som det kommenteres om i kommentarfelt. Det gir oss ingen grunn til Ă„ snakke stygt om andre, selv om det er lettere nĂ„ enn noen gang. SĂ„ jeg Ăžnsker meg snille voksne, og jeg vet vi har en lang vei Ă„ gĂ„, men med snille voksne sĂ„ kommer forhĂ„pentligvis snille barn.Â
Â
Â
FĂžlg meg gjerne: Facebook HER â Instagram HER â Snapchat MartinehalvsÂ
Det Ă„ skulle skrive en tekst om mĂždre, viste seg Ă„ vĂŠre vanskeligere enn jeg trodde. NĂ„r jeg begynte Ă„ tenke pĂ„ hva en mamma er, hva en mamma gjĂžr og pĂ„ alle de forskjellige mammaene jeg kjenner, ble oppgaven nĂŠrmest umulig. For jo mer jeg tenkte, jo mer bevisst ble jeg pĂ„ at mĂždre kommer i alle former og fasonger, som alt mulig annet. At mĂždre kommer med forskjellig bagasje og forskjellige historier. Det eneste mĂždre faktisk har tilfelles, er at de er mĂždre.Â
For pĂ„ en dag som idag, der alle mĂždre skal hylles, vet jeg at kan vĂŠre bĂ„de tungt, vanskelig, fantastisk og rart. NĂ„r jeg begynte Ă„ skrive, bestemte jeg meg for at dette innlegget ikke skulle vĂŠre nok en hyllest til mĂždrene, men en hyllest til barna. En hyllest til barna som lever med sine mĂždre, sine mĂždre i alle farger og fasonger. For det Ă„ ha muligheten til Ă„ vĂŠre mamma, vil jeg nĂŠrmest pĂ„stĂ„ er en hyllest i seg selv.Â
For jeg vil skrive til alle som ikke har en mamma Ă„ feire pĂ„ morsdagen.Â
Jeg vil skrive til alle som rydder opp Þlflaskene pÄ bordet.
Jeg vil skrive til alle som velger Ä ikke dusje etter gymtimene.
Jeg vil skrive til alle som er redde.
Jeg vil skrive til alle som er alene.
Bevisstheten pĂ„ alle de forskjellige mĂždrene der ute, gjĂžr at jeg ogsĂ„ blir bevisst pĂ„ alle de forskjellige barna der ute. For mĂždre kommer ikke med en fasit. Noe barna heller ikke gjĂžr. PĂ„ en dag som idag, mĂ„ vi ogsĂ„ huske Ă„ se barna, vi mĂ„ se det alle mĂždrene har vĂŠrt med pĂ„ Ă„ skape. Det er vondt Ă„ fĂžle seg alene, ensom og annerledes. Det finnes forskjellige mĂ„ter Ă„ vĂŠre annerledes pĂ„, og fĂžlelsen av Ă„ vĂŠre annerledes fordi alle andre er like, er vond. Spesielt hvis man tror man er den eneste som har det sĂ„nn, og at man er den eneste som ikke har en mamma Ă„ kjĂžpe blomster til, en mamma Ă„ besĂžke eller en mamma man vil se. Det er ingen feil, og det er ingen svakhet, uansett hvordan det fĂžles.Â
Mammaer er bare vanlige mennesker, som prĂžver og feiler. Det eneste som suger, er forventningene som hĂžrer med navnet âmammaâ. For mammaer har en stor rolle, og ikke minst en viktig rolle. PĂ„ en dag som idag skal vi hylle, vi skal le og vi skal feire, vi skal feire fostermĂždre, biologiske mĂždre, stemĂždre og ekstramĂždre, vi mĂ„ bare huske pĂ„ barna til alle disse mĂždrene. Samtidig mĂ„ en dag som idag vĂŠre en dag der det er lov til Ă„ vĂŠre sint, grĂ„te og minnes, og ha et Ăžnske om at det skal vĂŠre en helt vanlig sĂžndag. PĂ„ dager som idag, syntes jeg vi skal ta oss tid til Ă„ tenke pĂ„ barna vi kjenner, og stille oss spĂžrsmĂ„let om barna vi kjenner faktisk har det bra, og om det er noe vi kan gjĂžre. For man trenger ikke Ă„ ha tittelen mamma for Ă„ ta ansvar, for mammaer velger Ă„ fĂ„ barn, barna velger ikke mĂždrene sine. Disse barna mĂ„ huskes pĂ„ hver dag, ikke bare pĂ„ en dag vi kaller morsdag.Â
God sĂžndag, og god morsdag til alle som velger Ă„ feire det.Â
âLĂžgnaktige hore. Hold kjeft, hvis ikke skal jeg sĂžrge for at du gjĂžr detâ.Â
SĂ„ en til.
âMennesker som deg fortjener ikke Ă„ leve. Jeg sammenlikner deg med Norges verste mann, ABB.â
SÄ meldingen som fÄr glasset til Ä renne over.
âMennesker med samme etternavn som deg fortjener ikke Ă„ leveâ.Â
âDu fortjener Ă„ vĂŠre ensomâ.
Jeg krymper sammen. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke bryr meg, men da lyver jeg. For uansett hvilken god dag jeg har, sĂ„ klarer jeg ikke prelle av meg meldinger som dette. Uansett hvor mye jeg gjĂžr for Ă„ slippe Ă„Â se det, sĂ„ nĂ„r de som vil frem. Og de treffer. Sikkelig hardt.Â
NĂ„r disse meldingene dukker opp, sĂ„ reagerer jeg med Ă„ bli flau. Jeg reagerer med Ă„ ville gjemme de, skjule de og aller helst ikke fortelle det til noen. Jeg reagerer med Ă„ fĂžle meg som det verste menneske i verden, og det plager meg at de som skriver disse bak tittelen anonym oppnĂ„r akkurat hva de vil.Â
Jeg er ikke interessert i Ă„ skrive et innlegg om hvor utbredt nettmobbing er, hvor mange som gjĂžr det og hvor lett det er. For min del, sĂ„ hjelper det nemlig ingenting. Det hjelper ikke Ă„ diskutere hvor lett det er Ă„ trakassere, mobbe og snakke stygt til andre over internett, hvis man ikke gjĂžr noen ting. Det kreves nemlig tiltak.Â
Vi mĂ„ ta det seriĂžst. Vi mĂ„ slutte og legge det bort. Vi mĂ„ slutte Ă„ late som om det ikke skjer. Vi gjĂžr ingenting, for verken oss selv eller andre nĂ„r vi unnskylder det med at det er synd pĂ„ de som skriver, at de sikkert slutter eller at det ikke har noen ting Ă„ si.Â
Vi mĂ„ ty til handling. Vi mĂ„ gjĂžre noe. Vi kan ikke tro at problemet lĂžser seg av seg selv. Vi kan ikke akseptere at noen mobber pĂ„ gata, skolen eller jobb â Og vi kan heller ikke akseptere at noen mobber pĂ„ internett.Â
Vi mĂ„ ha kunnskap. Jo mer vi lĂŠrer om det, jo mer bevisst vil vi bli.Â
Jeg forstĂ„r at nettmobbing har kommet for Ă„ bli, men det betyr ikke at vi skal akseptere det. Vi burde ha en holdning som bygger pĂ„ en null tolleranse, ikke en holdning som skyver det til side. Vi kan ikke tillate en sĂ„ sĂ„rende og giftig holdning, og det er vĂ„rt ansvar Ă„ ta tak i den. Det er vĂ„rt ansvar, som enkelt menneske, mamma, pappa, sĂžster, lĂŠrer, tante eller nabo og vĂŠre bevisste, ikke bare pĂ„ at det eksisterer, men pĂ„ at vi lar vĂŠre Ă„ vĂŠre en av de som mobber.Â
Det er pĂ„ tide at en holdning som bygger pĂ„ at âHaters Gonna Hateâ omformuleres til at hatere burde holde kjeft.Â
FĂžlg meg gjerne:Â
Facebook HER â Instagram HER â Snapchat: Martinehalvs
Jeg er heldig Ă„ akkurat blitt tante. Jeg har blitt tante til en liten, vakker og unik jente. Hun har alt, alt jeg som tante syntes er perfekt. Det eneste jeg syntes er skummelt, er at hun er sĂ„ liten at hun er akkurat pĂ„ kanten. Ăynene hennes er sĂ„ smĂ„, sĂ„ sĂ„rbare og samtidig sĂ„ sterke. Hendene hennes er lange, tynne og samtidig sĂ„ smĂ„. Rumpa hennes fĂ„r plass i hĂ„nden min, skoen min er nesten like lang som kroppen hennes og i mine Ăžyne er hun fullkommen. Men, hun er ikke fullkommen fordi hun er prematur, og fordi hun er bitteliten. Hun er fullkommen fordi hun er niesen min, og fordi hun i mine Ăžyne hadde vĂŠrt det, uansett.Â
Jeg kan sitte i garderoben pĂ„ treningsstudioet, og overhĂžre samtaler. Ikke bevisst, men av og til er det umulig Ă„ unngĂ„. Det er sjeldent jeg hever et Ăžyebryn, og bryr meg om hva som blir sagt. Men nĂ„r jenter som er pĂ„ samme alder som meg forteller at de aldri vil bli gravide, pĂ„ grunnlag av at de er redde for Ă„ legge pĂ„ seg, blir jeg oppriktig lei meg. For min del, sĂ„ lyser alle varsel lamper. Det gjĂžr det ogsĂ„ nĂ„r jeg klikker meg inn pĂ„ artikler som forteller om mĂždre som slanker seg under graviditeten, bĂ„de for Ă„ holde sin egen form, men ogsĂ„ for Ă„ fĂ„ smĂ„ barn.Â
I mitt hode er utsagn som dette nesten utenkelige. Det er nesten sĂ„ surrealistisk og fjernt at jeg ikke klarer Ă„ forstĂ„ det. Jeg stiller meg selv spĂžrsmĂ„l om det i det hele tatt er mulig. Det faller ogsĂ„ inn tanker som at det er egoistisk, og at man ikke er klar for Ă„ fĂ„ barn. Samtidig stiller jeg spĂžrsmĂ„l ved hvor dette kommer fra. Jeg undrer pĂ„ hvem som pĂ„virker, hvem som skaper idealer med at smĂ„ barn er det optimale og at lĂžsningen er Ă„ slanke seg â PĂ„ bekostning av et annet liv.Â
Jeg forsĂžker Ă„ ta media sin vinkling med en klype salt, jeg forsĂžker Ă„ vĂŠre kritisk og jeg forsĂžker Ă„ fortelle meg selv at det ikke er mulig at det stemmer. Men nĂ„r jeg selv er vitne til utsagn som dette, tviler jeg ikke. For har vi kommet til et punkt, der vi glemmer alt som handler om fornuft? Kunnskap? At vi glemmer hva som virkelig betyr noe? Hva som er viktig? Det er som om Ăžnske etter Ă„ leve etter en perfekt, selvlagd mal er viktigere enn alt annet vi stĂ„r for. Jeg vil faktisk ikke tro pĂ„ det selv.Â
Jeg vrir meg i frustrasjon, bĂ„de over konseptet ved at normalvektige kvinner, er villig til Ă„ risikere helsen til det de forsĂžker Ă„ bĂŠre frem. Dette er med pĂ„ Ă„ gjĂžre at jeg gruer meg til den dagen det er min tur, den dagen jeg skal bĂŠre frem et barn. For jeg syntes det er skremmende at fokuset ikke gĂ„r ut pĂ„ ufarliggjĂžring av svangerskapet og fĂždselen, men hvordan man selv skal se ut, fremstĂ„ og vĂŠre. I utgangspunktet sĂ„ selger nemlig ikke argumentet om at man slanker seg under graviditeten for Ă„ unngĂ„ en vond fĂždsel, for fokuset pĂ„ hva man er sĂ„ heldig Ă„ fĂ„ bĂŠre frem forsvinner. Jeg vet ikke om dette er fordi vi er besatt av en smertefri, feilfri og perfekt vinkling â Eller om det er fordi vi mangler kunnskap.Â
Min lille niese er perfekt. Hun er bĂ„ret frem med kjĂŠrlighet og fornuft. Hun skal vokse, og hun skal gro. Hun skal lĂŠre, og hun skal feile. Vi damer mĂ„ faktisk legge bort alle vĂ„re tanker om hva som skal til for at ting skal vĂŠre og fremstĂ„ perfekt, for det som kommer blir perfekt uansett stĂžrrelse og nummer. BĂ„de for mammaer, pappaer og sykt stolte tanter.Â
Innleggene er mange, og frustrasjonen er stor. Hvert fall hos enkelte. Personlig er jeg egentlig bare fortvila. Jeg har lyst til Ă„ gi opp, gi etter. Samtidig sĂ„ er det noe som holder meg igjen, noe som forteller meg at jeg overhode ikke kan gi opp. Og hvert fall ikke gi etter. Det slo meg ikke fĂžr etter at jeg hadde spist et kakestykke i gĂ„r ettermiddag, og tok meg selv i Ă„ takke nei til ett til, med unnskyldningen om at jeg ikke hadde godt av et til. Rundt bordet satt det tre yngre barn, og jeg kunne like godt sagt at jeg er redd for Ă„ legge pĂ„ meg, og at det er derfor jeg lar vĂŠre.  Eller enda tydeligere âNei, jeg er redd for Ă„ bli tjukk sĂ„ derfor kan jeg ikke spise mer kakeâ. Det fĂžrste kakestykket var nemlig grunnen til de svĂŠrt nĂždvendige mageĂžvelsene som ble foretatt rett fĂžr leggetid i gĂ„r kveld.Â
For i en verden full av krig, elendighet og sult, har vi klart Ă„ skape oss en boble bestĂ„ende av perfekte vaner, rutiner og utseende. For i dette samfunnet finnes det altfor mange som forteller at tallet pĂ„ vekta ikke betyr noe, samtidig som vi er strĂ„lende fornĂžyde nĂ„r vi har gĂ„tt ned noen kilo. Problemet her er ikke at vi ikke skal ta vare pĂ„ helsen og at vi trener for Ă„ opprettholde en sunnhetsbalanse, for hvor mange av oss trener faktisk for Ă„ leve 5 Ă„r ekstra?Â
Det vokser en stĂžrre og stĂžrre dobbeltmoral blant oss oss. Vi snakker om hvor grusomt det er Ă„ vokse opp, vi klager pĂ„ kroppspresset og vi glemmer fullstendig vĂ„r egen oppgave. Vi glemmer vĂ„r oppgave om Ă„ ta ansvar. Vi forteller at husmannskost er bra, samtidig som vi kun drikker juice for Ă„ gĂ„ ned i vekt. Vi ser heller at noen kaster klĂŠrne som overvektige, enn topptrente, og kan grunnen vĂŠre sĂ„ enkel som at sjalusien i vĂ„r seirer?Â
Samfunnet vĂ„rt er avhengig av at vi tar ansvar. At foreldrene tar ansvar. Vi kan ikke ha foreldre som forteller at det viktigste er at man gjĂžr det bra nok, samtidig som man konstant snakker nedlatende til seg selv. Samtidig som man snakker om hvor misfornĂžyde man er med sitt eget ytre, at man ikke fĂ„r til ting pĂ„ jobben og at man veier for mye.Â
Jeg vil tĂžrre Ă„ pĂ„stĂ„ at mĂždre er verst. For jeg ser altfor mange mĂždre er mer opptatt av Ă„ vĂŠre supermammaer, enn Ă„ vĂŠre tilstede, oppleve og rose. Samfunnet vĂ„rt har ikke rĂ„d til mĂždre som er mer opptatt av hva de fĂ„r i seg, enn prĂžvene til barna sine. Samfunnet har ikke rĂ„d til mĂždre som er mer opptatt av sine egne treningstimer, enn Ă„ fĂžlge opp barna i sine fritidsaktiviteter. Samfunnet har ikke rĂ„d til mĂždre som konkurrerer om Ă„ vĂŠre tynnest med dĂžtrene sine. Jeg blir faktisk livredd for den dagen jeg selv skal bli mamma.Â
Vi mĂ„ slutte Ă„ kritiserer andre, for en holdning og et ansvar vi selv er med pĂ„. Vi mĂ„ slutte Ă„ romantisere stress, dĂ„rlig psykisk helse og kroppspresset. Vi mĂ„ slutte Ă„ finne oss i at det er sĂ„nn det er. For hvem har egentlig ansvar for at det er âsĂ„nn det erâ?Â
Vi er nĂždt til Ă„ ta tak, for at endringen vi Ăžnsker skal skje.Â
De siste dagene har det vĂŠrt mye snakk om at nakenbilder har blitt spredt rundt pĂ„ sosiale medier og pĂ„ apper. Jeg har skrollet gjennom haugevis av kommentarfelt, mye av ren nysgjerrighet. Jeg har prĂžvd Ă„ forstĂ„ og jeg har prĂžvd Ă„ skjĂžnne. Jeg har prĂžvd Ă„ forstĂ„ hvorfor og hvordan. Jeg har prĂžvd Ă„ forstĂ„ hvorfor det er interessant og jeg har prĂžvd Ă„ skjĂžnne de som sprer disse bildene. Til tross for dette sĂ„ sitter jeg igjen like blank, og jeg har haugevis av spĂžrsmĂ„l.Â
1. Hvorfor gjĂžr du det? Jeg kan ikke forstĂ„ grunnen. Jeg klarer ikke Ă„ sette meg inn i at det er spennende Ă„ fĂ„ tilsendt bilder av nakne og lettkledde kropper.Â
2. Hva er poenget ditt? Jeg vet ikke hensikten med Ă„ verken sende bildene videre eller Ă„ ha bildene er. Jeg klarer ikke Ă„ sette meg inn i hva som er verken tiltrekkende eller spennende med Ă„ vite at du sitter pĂ„ et bilde som overhode ikke tilhĂžrer deg.Â
3. Blir du tiltrukket? Jeg har aldri mottatt et bilde av en kropp som jeg har funnet tiltrekkende. Verken et bilde av et mannlig eller kvinnelig underliv er veldig tiltrekkende pĂ„ bilder.Â
4. FÞler du makt? Jeg vet ikke om du fÞler en slags makt med Ä sitte pÄ slike bilder. Jeg vet ikke om du fÞler deg mektig fordi en annen persons sÄrbarhet ligger i dine hender, jeg syntes uansett at det er en syk form for makt.
5. Syntes du det er lĂŠrerikt? Det er fullt mulig at seksualundervisningen som blir holdt pĂ„ skolen ikke er sĂŠrlig lĂŠrerik, men i og med at mange av disse som benytter seg av tjenestene er unge er jeg nesten nĂždt til Ă„ spĂžrre om hva du lĂŠrer av det?Â
6. Tenker du ikke konsekvenser? Jeg kan forstĂ„ at det ikke fĂžles alvorlig, men det er det. Jeg lurer pĂ„ om du ikke vet eller kan forstĂ„ konsekvensene bĂ„de for deg selv, og for den du deler bildene av?Â
7. FÄr du deg ikke noe? Jeg sitter egentlig med fÞlelsen av at det er oppriktig synd pÄ deg, for dette handler ikke om en fetisj. Jeg vet ikke om du gjÞr dette fordi det er det nÊrmeste du noen form for samliv?
8. Syntes du det er jeg som er dum? Hvis jeg sender et bilde av meg selv, har jeg oppriktig all skyld i at du misbruker bildet? Enkelte av bildene stammer ikke fra personen selv en gang. Vi mĂ„ nemlig slutte Ă„ legge skylden pĂ„ menneskene som fĂ„r sine bilder spredt â For de som deler bildene videre er de som burde straffes.Â
9. Er det for hevn? Ănsker du Ă„ sitte pĂ„ materiale som dette fordi det er en form for hevn?Â
10. Hva hvis det var deg selv? Har du noen gang forsĂžkt Ă„ sette deg inn i hvordan du hadde fĂžlt det?
Vi mĂ„ slutte Ă„ si at handlinger som Ă„ dele personlige og private bilder av andre er snakk om Ă„ vĂŠre umodne. For hvis du velger Ă„ benytte deg av sosiale medier og kommunisere pĂ„ internett har du tatt et valg om at du er voksen nok. Hvis du faktisk ikke er det, mener jeg oppriktig at foreldrene er like medskyldige.Â
Dette er ikke greit, og vi mĂ„ ikke finne i oss i at det er sĂ„nn det er. Vi mĂ„ slutte Ă„ unnskylde og akseptere overgrep som dette.Â
