Kategori: Tanker 💭

Kjære søster. Kjære venninne. Kjære likesinnet. Kjære treningspartner. Kjære lagvenninne. 

Velkommen til oss, inn i varmen. Jeg vet ikke hvor lenge du skal bli, men jeg håper det er lenge. Jeg vet at du er sliten, sulten, redd og lei. Jeg har mat å gi, jeg har glede å gi, jeg har trygghet å gi og jeg har trøst å gi. 

Kjære bror. Kjære kompis. Kjære medelev. Kjære sommerflørt. Kjære nabo. 

Du trenger ikke takke. Du skal ikke takke for at du har det bra. Du skal ikke takke for at du er trygg. Du skal ikke takke for at jeg hilser på deg. Du skal takke for mulighetene dine, du skal takke vennene dine og du skal takke familien din. 

Jeg vil ikke beskrive deg som innvandrer, utlending eller flyktning. Du er nemlig så mye mer. Du er snill, du er god, du er trygg og du er morsom. 

Du er ikke slem, du snakker ikke stygt, du ser ikke ned på andre og du er ikke rasistisk. 

Jeg tror ikke du er dum fordi jeg ikke forstår deg. Jeg tror ikke du er svak fordi du gråter. Jeg tror ikke du vil meg vondt fordi andre forteller meg det. Jeg vet at du kan lære, og jeg anbefaler deg å lese tegneserier, dra på fotballtreninger og slå av en prat med de du møter i kassa på butikken. Jeg vet at du har kunnskap, jeg anbefaler deg å fortelle om det, dele kunnskapen din med oss og jeg anbefaler deg å bruke kunnskapen din. Jeg vet at du har kjærlighet, jeg anbefaler deg å gi klemmer, jeg anbefaler deg å strekke ut en hjelpende hånd og jeg anbefaler deg å være snill mot deg selv. 

Du er annerledes enn meg, og jeg er annerledes deg. Jeg er ikke et fasit svar på hva som er rett, og jeg har dermed ingen grunn til å dømme deg. Hos meg er du velkommen, det eneste jeg forventer er at du gir en innsats, men det vet jeg egentlig at du gjør. Det skal ikke bygges murer, det skal ikke settes opp skiller og ord skal ikke begrense oss. For sammen så er vi en mulighet, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. 

Du er like mye et medmenneske som meg, og jeg gleder meg til å lære enda mer fra deg. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

Jeg klikker meg gjennom landets nettaviser. Jeg har nettopp snakket med Karoline som er leder i organisasjonen Press, en organisasjon som tar brudd på barns rettigheter personlig. Akkurat nå, eller frem til i morgen har de en kampanje gående der de ønsker å nominere årets Gullbarbie. De har nominert Brun og Blid, Bik Bok og Side2. Disse er nominert fordi Press mener at dette akkurat nå er landets verstinger til å få ungdom til å føle seg verst.
Jeg er konstruktiv når jeg skroller nedover de forskjellige nettavisene. Til tross for en del spennende artikler (som forresten er veldig like på de fleste), kan jeg ikke klikke meg inn på en eneste en, der det ikke er skrevet, avbildet eller nevnt kropp, sex eller porno. Jeg blir sittende å tenke på hvorfor, og stiller meg selv spørsmålet om jeg finner det interessant, og gjør jeg egentlig det? 

Jeg vet ikke om det er bevisst eller ubevisst at jeg aldri klikker inn på artikler som informerer meg om hvilke mennesker som har mest sex, hvordan jeg kan bli enda bedre i senga og hvilke brystvorter som er trendy akkurat nå. Kanskje jeg skåner meg selv? Jeg vet ikke. For selv om jeg sjeldent leser, så får jeg det med meg og stiller meg selv automatisk spørsmål om jeg er en av menneskene som har mest sex, hva som skal til for å bli bedre i senga og om mine brystvorter er trendy. 

Æsj. 

Jeg hater at jeg i det hele tatt tenker over det, og jeg hater at det selger. For jo mer bevisst jeg er, jo mer legger jeg merke til hva som påvirker meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg ikke blir påvirket av verken forskrudde reklamer eller bilder, men det er ikke sant. 

Bare noen poster bilde av sin egen nippel, i et forsøk på å si at alle nipler er forskjellige legger jeg merke til at den er helt ulik min egen – Og at min kanskje ikke er så fin allikevel. 

Jeg blogger på Side2 og Nettavisen, som er nominert på grunnlag av at de bygger på gamle og stereotypiske kjønnsroller, og at de gjennom sine saker fremmer uoppnåelige idealer og et usunt forhold til kropp, men også et skjevt bilde av likestilling. Jeg har fått en del spørsmål om hva jeg tenker om begrunnelsen og at jeg personlig skriver på en av plattformene som faktisk er nominert, i og med at det oppleves at vi har vidt forskjellige verdier. 
Hva jeg tenker?

Vel. Jeg tenker at jeg er 19 år gammel, lett påvirkelig, samtidig som jeg iherdig forsøker å føle meg bra nok. Samtidig som jeg tar solarium hos Brun og Blid, og traver forbi de solbrune komplette kroppene. Samtidig som jeg løper innom Bik Bok for å se om de har noe fint på salg. Samtidig som jeg klikker meg inn hos Side2. Jeg tror ikke nødvendigvis at det å boikotte aktørene er løsningen, men å utvikle de – Finne en løsning som gjør at de gjenspeiler normalen. Jeg syntes fokuset er vanvittig viktig, og at det er på tide at endringer gjøres. Samfunnet behøver en endring, og vi behøver idealer vi kan gjenspeile oss med. Jeg har stemt på hvem jeg mener fortjener Årets Gullbarbie, og anbefaler deg å gjøre det samme HER. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook: HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty

Gjesteinnlegg skrevet av Stine

Jeg er samfunnsengasjert, jobber med barn og unge, trener og spiser mat og sover om natten. Jeg har sterke meninger, engasjerer meg for barn og unges rettigheter, for at alle skal bli sett for det de er. Jeg er tilsynelatende helt vanlig, jeg handler ofte på Rema og elsker å gå i joggebukse når jeg er hjemme. Når du ser meg på bussen, butikken eller ute på tur ser jeg helt vanlig ut. Det er noe ved meg du ikke vet, noe du ikke kan se på meg.

Jeg er lesbisk.

Det brenner i sosiale medier om dagen, hvor alle har en mening om denne nye presidenten i  USA. LGBTQ (Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Queer) ? miljøene er bekymret for sin fremtid, kan det nye styresettet gjøre så vi spoles tilbake i tid og mister det steget vi har tatt i retningen av likeverd for alle mennesker. Vi kan ikke si annet enn at vi har kommet langt på denne fronten, på lik linje med psykisk helse, men definitivt ikke langt nok. Vi sier at vi er åpne og uten fordommer, men stemmer dette?

Et lite tankekors er terroren i Paris, hvorfor er noen så sinte på «oss», så sinte at de må drepe. Det er uforståelig for meg.

Hvordan er det egentlig å være «en av dem» i en helt vanlig hverdag, i et vanlig hetrogent hverdags-miljø. Hva er det som gjør at det er vanskelig «å komme ut av skapet» for mange, hva er vi så redde for?

På TV vises det et program om hvordan man blir møtt av de rundt seg når man har klart å åpne skapdøren, ensidig positive reaksjoner. Så hvis man da ikke møtes med disse reaksjonene av de rundt seg er det en enveisbillett til « det er noe galt med meg.»
Det er ikke alle som opplever kun positive reaksjoner når de, etter sin egen indre kamp om å godta seg selv, kommer ut av skapet. Det betyr ikke at det er noe galt med deg for det. Det er mange av oss som har opplevd og daglig opplever varierende reaksjoner fra medborgere.

På TV, i butikker og i majoriteten av samfunnet er det mann og kvinne som er «rett», det er nok ikke bevisst for å undertrykke, men det er det som er vanlig. Reklame for matvarer, så er det mor og far som spiser med sine barn, reklame for smykker kjøper mannen smykke og gir til sin dame.

Reklame for dating-sider, finn rette mann. Ta testen og se hvem som er rett mann for deg.

Jeg googlet ordet «familie», trykket på bilder og ble møtt av mor, far og barn.

Jeg synes faktisk det er litt trist og det gjør mitt ønske om å si noe enda større.

Myte:

«Ja, du vet hun? hun lesbiske?»

Nei, det er ikke slik at alle som er skeive kjenner hverandre, det er som å tro at alle blondiner kjenner hverandre. Myte avlivet!

«Jøss, jammen du ser jo ikke sånn ut?»

I starten følte jeg meg støtt av slike utsagn, men etter hvert ble responsen av det mer humoristiske slaget.

«Nei det er sant, jeg glemte regnbuen min hjemme»

Så legning har ikke nødvendigvis et spesifikt utseende.

«Kjæresten din, hva heter han?»

«Du har samboer, ja hva heter han?»

«Har du ikke kjæreste, nei vi får finne en skikkelig mann til deg?»

Det er ikke grenser for hvor mange spørsmål som blir stilt i den vanlige hverdagen som er utelukkende hetero.

Jeg har levd mange år ute av dette berømte skapet nå, men innser at også jeg har vært med på å undergrave dette, ved å ikke snakke noe særlig om det. Har ikke bevisst skjult det, men har heller ikke vært så åpen om det som jeg burde ha vært.

Jeg skammer meg ikke over den jeg er, men jeg har møtt mange forskjellige reaksjoner når folk er blitt bevisst min legning. Jeg ønsker å vise hvem jeg er, uten å føle at menneskene jeg møter har lagt på meg et filter, som føles dømmende. Jeg vet at mange ganger bunner det ut i uvitenhet, frykt og andre triggere i de andre menneskene.

Da har jeg et råd: spør hvis det er noe du lurer på.

 Jeg er ei feminin jente, noe som gjør det utfordrende fordi det ikke «synes» og noen tror det er en spøk. Det er ingen spøk, det er min identitet, like mye som du er heterofil.

Det er så enkelt av «vi» er like forskjellige som «dere», forelskelse og kjærlighet er nøyaktig det samme. Det er nydelig og ingenting å skamme seg over.

Hvis du møter noen som har en annen legning enn den du selv har, responder aldri til det med «ja, ja men det er jo helt normalt?» da har du allerede egentlig sagt at du synes det er litt unormalt.

Husk også på at dette ikke er et valg, det er slik vi er født.

Mitt ønske er at det ikke skal være noen som skal være redd for å være seg selv, snakke med noen om hvordan de føler det eller har det inni seg. Uansett hva det måtte være.

Kanskje med dette kan alle bli litt mer bevisst, hvordan vi snakker til hverandre og andre mennesker, hva vi viser som «normalen.»

Be proud, be you!

 

 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram: Martinehalv
Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Som heterofil, 19 år og åpensinnet er jeg svært positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at de nå har vedtatt en ny liturgi. Jeg er glad. Jeg er glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. Jeg er glad for at vi sakte men sikkert beveger oss i riktig retning. At vi sakte men sikkert fjerner skillene vi har, og for at homofile og lesbiske endelig kan gifte seg i kirken. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, jobber med, møter på butikken eller på trening – de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet – med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

 

// Marty

Som medmennesker har vi et stort ansvar, ikke bare ovenfor oss selv, men for andre. Akkurat idag, så snakker jeg ikke om ansvaret ovenfor klimaendringene, flyktningskrisen eller dopinganklager til våre kjære idrettsutøvere. I dag vil jeg snakke om ansvaret som handler om å se hverandre og akseptere hverandre.
Vi snakker om utseendepress, karakterpress og forventningspress, samtidig som vi stadig jakter etter syndebukker. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt spørsmålet om hvem jeg tror har skylden for presset jeg føler. Presset jeg føler på å være uoppnåelig. Perfekt. Det hender vi peker ut syndebukker, før vi plutselig finner nye. Nye mennesker å legge skylden på, fordi vi føler det sånn som vi gjør. Men hvem har egentlig skyld i hvordan jeg føler det? 

Jeg tror det er deg og meg. Jeg vet det er en klisje og si at jeg har ansvar for min egen lykke, men hvis jeg ikke klarer å skape min egen – Betyr det at jeg må ødelegge andres? 

Vi mennesker er altfor dårlig til å se hverandre. Vi er altfor dårlig til å unne hverandre godt. Vi er altfor dårlige til å forstå. For hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å se noen av de menneskene vi er glade i? Fortelle de at vi bryr oss, er glade i de og spørre hvordan det går. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å feire og oppleve med menneskene vi er glade i? 

Vi mennesker er mye flinkere til å lete frem det negative fremfor det positive. Vi er flinke til å finne feil, både hos oss selv og hos andre, og altfor ofte ønsker vi å fremheve oss selv ved å rakke ned på andre. Det er som om vi glemmer å hente ut det beste i hverandre, og at vi heller ønsker at sidemannen skal feile. For verdiene som handler om å ivareta og se, akseptere og glede seg er altfor sjeldent å se. Vi har laget oss en “Være best” mentalitet, og vi glemmer at livet og dagene er en reise, og ikke en konkurranse. For vi konkurrer i alt, vi konkurrer i å se best ut, ha det best, ha det flottest, og ha føle seg best. Samtidig som at vi av og til konkurrerer i å ha det verst. 

Vi finner feil hos alle. Det er rart hvor flinke vi er til å studere alle andre og finne feil, når så få av oss klarer å akseptere det vi selv har å jobbe med i speilet. Vi vet hvor vondt det gjør å ikke føle oss tilstrekkelige, flinke nok og bra nok, så det er vel kanskje på tide at vi slutter å la andre føle på det samme? 

I går fortalte jeg noen av de menneskene jeg setter stor pris på at jeg er glad i de, og alle sammen svarte med å spørre om det gikk bra, og om alt var som det skal. Har vi virkelig tullet oss så langt inn i denne gråsonen at det å være medmenneske er unaturlig for de rundt oss? Det er på tide at vi løfter blikket, begynner å se hverandre. Vi er alle med på å skape det samfunnet vi lever i, og vi har faktisk et ansvar når det kommer til hvordan det skal og burde være. Hvordan vi vil ha det. Vi må slutte å klage på rammene som er, når vi velger å leve etter de. 

Vi må begynne å se hverandre, akseptere hverandre og slutte å lete etter feil. Jeg er ikke perfekt, og jeg blir ikke mer perfekt av å lete etter feil oss andre, eller være opptatt av å fremme meg selv. Vi må begynne å se ut og opp av våre selvdyrkede bobler full av prestasjoner og jag. Først da kan vi begynne å akseptere oss selv, og sidemannen. 

Livet mitt er ganske godt oppsummert på disse to bildene, og jeg tror ikke mine kritikere dømmer jenta til høyre på samme måte
som med jenta til venstre. Jenta til høyre er hvert fall veldig trøtt av å strebe etter noe hun ikke klarer å være. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty

 

Jeg googler dårlige dager. Jeg er nysgjerrig på hva som dukker opp. Lite overraskende dukker det opp noen artikler fra noen kvinnemagasiner som forteller om de vanligste tegnene på depresjon. Det dukker også opp artikler fra treningsbloggere om at det ikke finnes dårlige dager. Bullshit, tenker jeg. Det er klart det finnes dårlige dager. Hvem har vel ikke hatt en dårlig dag? Mens jeg sitter og tenker det slår det meg hvor lett vi faktisk blander dårlige dager med psykisk helse.

Psykisk helse har den siste tiden blitt satt mer og mer på dagsordenen, noe som er viktig, på tide og nødvendig. Det er med på å skape en samfunnsaksept og åpenhet vi tidligere ikke har hatt. 

Det er med stor fare at jeg tråkker noen på tærne, og at et håpløst innlegg fra en smådeprimert nittenåring passer dårlig mellom debatter om Donald Trump og antrekkene til Melanie Trump. Men det er akkurat her det ligger. For den smådeprimerte nittenåringen er ikke deprimert. Hun bare sier det. Jeg bare sier det. Betyr det at jeg misbruker det? Jeg vet ikke. Jeg syntes hvert fall at seriøsiteten forsvinner. 

Jeg googler selvdiagnostisering. Noe av det første som slår meg er “har jeg asperger, eller er jeg bare sinnsykt tilbakestående”? “Er jeg deprimert”? Jeg rynker på nesen. I enkelte anonyme forumer har enkelte blitt diagnotisert av andre, med både bipolar lidelse og angst. Noen skriver at det er helt vanlig å ha angst. Jeg rynker enda mer på nesen. Har psykiske lidelser blitt så akseptert at det er vanlig å ha angst? Har jeg angst?

Tilbake til dårlige dager.

Jeg googler “jeg vil ikke stå opp om morgenen, er jeg deprimert”, og på få sekunder har en rekke sider for depresjon informert meg om at det er et av symptomene på å være deprimert. Jeg leser enda litt nærmere, og blir informert med at dårlig selvtillit kan være et tegn. Og at dårlig søvn kan være det. Faen. Et lite øyeblikk føler jeg at jeg er overbevist. 

Jeg vet hva psykisk helse er. Fra jeg var liten til nå har jeg blitt presentert for psykisk helse. Ofte ubevisst. Jeg har nemlig sett den psykiske helsen på nært hold flere ganger, hørt mennesker tulle med den og av og til hilst på den. Den psykiske helsen har fulgt meg, og det er antakeligvis ikke så rart med tanke på at vi alle har en psykisk helse. 

Men har det blitt vanlig å ha en psykisk lidelse? Jeg forstår at antall tilfeller øker sammen med bevisstgjøringen og fokuset, og anklagelsen gjelder ikke de som oppriktig har en psykisk lidelse eller de som sliter psykisk. Men skille mellom psykiske lidelser og dårlige dager har kanskje blitt for smalt. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs

// Marty

 

“Rett nedenfor er det en bloggoverskrift som sier «Hvorfor du IKKE bør skippe ansiktsvasken om morgenen». Da tenker jeg at dette sikkert også er noe som flyktningene kan ha nytte av ? sminketips og slike ting er det nok smått med når man bor i flyktningleir. I Irak er det sikkert ikke lett å få tak i Make Up Your Mind Microfibervotter som raskt og enkelt fjerner rensekrem, skrubb eller maske samtidig som porene renses og huden får en mild eksfoliering”

Jeg vet ikke om jeg skal begynne innlegget med kjære, eller om jeg skal la være. Flere har jo den siste tiden konstatert at artikler og innlegg som starter med kjære er en dårlig hersketeknikk. Eller en bra. Alt ettersom. 

I dag morges våknet jeg opp til en artikkel i Facebookfeeden som var skrevet av forfatter Dagfinn Nordbø, du kan lese den HER. Artikkelen omhandlet Komikerfrue, rosablogging og flyktninger. Alt hva man får presset inn en artikkel jeg anser som kritisk. For med underoverskrifter som “Mange fine bilder”, “Ansiktsvask” og “Enkelt og klart språk” vitner det om seriøsiteten til innlegget. Ikke kvaliteten, for den er god. Innlegget treffer akkurat de Nordbø ønsker å nå. 

Dagfinn Nordbø stiller spørsmål rundt Marna Haugen aka Komikerfrue sitt opphold i Nord-Irak, og han sitter antakeligvis igjen med like mange spørsmål etter bloggerens flyktningsbesøk som jeg gjør etter å ha lest hans innlegg. For hva vil en oppegående, middelaldrende forfatter frem til med å gjør narr av rosabloggere, eller Marna Haugen som er en god voksen oppegående kvinne. Er det et lett mål? 

Stilles yrkene som forfatter og blogger opp mot hverandre? Jeg er nemlig lei av kritikk av bloggere, om man er enig eller uenig. 

Komikerfrue er ikke den eneste bloggeren som har vært på det vi kan anse som veldedighetsbesøk den siste tiden. Man kan selvfølgelig diskutere om bloggeren gjør det for å oppnå klikk, empati og PR. Samtidig så syntes jeg vi skal la være å blande flyktningskrisen med PR. Hvert fall ikke så åpenlyst. 

Spørsmålet mitt er egentlig hva (du) Dagfinn Nordbø vil frem til, hva du ønsker å belyse og sette fokus på. Jeg vet ikke om du forteller om at du i utgangspunktet ytrer en frustrasjon rundt at Donald Trump og Sophie Elise styrer media, eller om du kun er ute etter å latterliggjøre. Jeg klarer nemlig ikke helt bestemme meg.
Til en viss grad er jeg enig, og vi er alle klar over at ansiktsvasker ikke redder verden – Men det gjør heller ikke en oppegående mann, som skriver om noen som faktisk setter fokus på det vi kan anse som viktig etter et God Kveld Norge innslag en lørdagskveld. 

For er det ikke bedre å gjøre noe, enn å sitte på internett og ønske at flest mulig skal være enig med deg i at de som prøver muligens feiler? 
 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

Jeg vil du skal hilse på Johannes.

 

Johannes er kompisen min og Johannes har CP. Cerebral parese. Jeg skal ikke skryte Johannes opp i skyene, selvom han fortjener det. Jeg vil ikke skrive at Johannes en helt normal fyr og at han er helt oppegående. For meg er nemlig det er selvfølge. Johannes er en kul fyr. Han sender meg meldinger og spør hvordan jeg har det, og jeg en inspirert av det han gjør. Ikke over det han gjør med diagnosen sin, men det Johannes gjør som menneske. Han inspirerer meg, og ikke fordi han har begrensede muligheter, men fordi han skaper seg muligheter ved å jobbe dedikert og hardt. Han får meg til å le, og jeg ler ikke fordi jeg syntes synd på han, men fordi han er morsom. Fordi Johannes er en kompis. Fordi Johannes har lyst til å bli journalist. Fordi Johannes er en god samtalepartner. Johannes er ikke fordomsfull, og det er fordi han ofte opplever fordommer selv. 

Forskjellen på meg og Johannes er at Johannes trenger en assistent. Han trenger ekstra støtte. Men han trenger ikke det fordi han ikke vil få det til, men fordi han er avhengig av det grunnet diagnosen sin. Johannes trenger hjelp til å gå på do, men det betyr ikke at Johannes er svakere enn meg. Johannes har lyst på kjæreste, for han har ikke noen mindre behov enn meg. 

Jeg er lei av å høre på at folk snakker nedlatende om andre. Jeg er lei av at noen av oss tillater å rakke ned på mennesker på grunnlag av sykdommer, skader og livssituasjoner. Jeg er møkk lei. Hva gir oss lov til å rakke ned på andre? Hva gir oss lov til å være fulle av fordommer? Hva gir oss lov til å gå rett forbi, uten å hjelpe? 

Vi er opptatt av å hjelpe, vi poster statuser fulle av selvskryt på sosiale medier og oppfordrer til å bidra for et bedre samfunn og en bedre verden – Men det er på tide at vi ser opp, går i oss selv og at vi faktisk gjør det. Jeg er lei av at barn ned i barnehagealder harselerer med ord som CP og Downs, fordi det betraktes som en svakhet og en feil av de som oppdrar dem.

Det handler ikke om at Johannes trenger empati og støtte, men at Johannes fortjener å bli behandlet med respekt, at Johannes fortjener å bli satt pris på og at Johannes er like mye verdt som meg, og som deg. 

Johannes er ingen byrde, Johannes er Johannes – Og han er sikkelig ålreit. 

 

Johannes er også på Facebook HER. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty 

 

 

Jeg løper, og uansett hvor fort jeg løper så føler jeg at det ikke er fort nok. Det er ikke bra nok, det blir aldri bra nok. Hvorfor? Vet ikke. Det blir aldri bra nok, uansett hva jeg gjør. Uansett hva karakterene viser, vekten viser og lønningen viser. Aldri. Det er ironisk, jeg syntes det. Det er ironisk fordi jeg vet at det er teit, samtidig så betyr det ingenting. For det er teitere å løpe sakte, spise mye og veie for mye. Noen kaller det flink pike, og jeg grøsser. I mitt hode så er nemlig jeg alt annet enn flink, jeg er faktisk den rake motsetningen. Sikkelig lite flink pike. Jeg leser en artikkel om meg selv, ikke det at artikkelen handler om meg, men den handler om hvordan jenter som meg oppfører seg, handler og hva de gjør. Hva jeg gjør. Det er krise at noen har avslørt oss, tenker jeg. Hva skal vi finne på nå? Vi er ikke vi, ikke egentlig. Men vi gjør det sammen, uten at vi snakker om det. Vi hauser hverandre opp, heier og konkurrerer. I alt. Til tross for at jeg er min aller største konkurrent, og at bestemor sliter med å gå på toalettet. Og trenger avføringspiller. Igjen. 

De siste seks årene har salget av avføringspiller økt med 27 %, antakeligvis i tråd med alt annet som vi innbiller at gjøre oss slankere, tynnere og penere. De siste seks årene har jeg vokst, jeg har vært gjennom aldere som 13 år, 16 år og 18 år. Jeg har vokst sammen med samfunnet, sammen med salgsøkningen av avføringspiller og normaliseringen av botox. Normaliseringen av å ikke være fornøyd. 

Vi er oppvokst med ja-mat og nei-mat og vi er oppvokst med artikler som informerer om hvordan man kan bli slank uten å spise på 5 dager, og jeg mener at det er her tiltaket ligger. Det ligger hos oss som samfunn og ikke minst hos foreldrene. Det er nemlig snakk om barn, og barn skal ikke informeres om for trange kjoler av mødrene sine, kalori-telleren til fedrene sine og de burde slippe å ha en badevekt stående under vasken på badet. Vi burde slippe. 

Samfunnet er inne i en usunn-trend basert på et forvrengt selvbilde, kroppsfokus og negative tanker. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre for at det skal bli bedre, men aller først burde kanskje enkelte mødre slutte med slanke-konkurranser sammen med døtrene sine. Vi kan riste på hodet og si at det ikke skjer, men det gjør det. På lik linje som både jenter, og gutter benytter som av avføringspiller for å bli tynnere. Fordi samfunnet forteller oss at vekt har en sammenheng med prestasjon. Fordi mange av oss tror vi blir lykkeligere hvis vi blir tynnere. Fordi vi tror vi blir fornøyde. 

Til tross for at samfunnet er inne i en “over-sunn” trend, som i utgangspunktet burde være sunn for folkehelsen, behøver ikke barn og unge å informeres om hva de forskjellige matvarene inneholder.

Det er nemlig ikke nødvendigvis tallerkenen vår og kjøleskapene som må ryddes. 

Og barn skal ikke slanke seg. 

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty

 

 

Gjesteinnlegg fra mamma

 

Jeg er trebarnsmamma og føler selv at jeg har opplevd alt. Jeg føler jeg har opplevd alt, både på godt og vondt. Jeg føler jeg har vært gjennom de fleste faktorene man kan som mamma, selv om jeg lærer hver eneste dag. I tillegg til å være mamma jobber jeg i barnehage. Dette er noe jeg har gjort i mange år, og noe jeg trives med. Jeg tar i mot barna til stressa foreldre, glade foreldre, fortvila foreldre og inspirerende foreldre. Jeg ser mye, jeg opplever mye og jeg erfarer mye. Jeg ser på barna når foreldrene har mye å gjøre på jobben. Jeg ser på barna når foreldrene går gjennom en skilsmisse. Jeg ser på barna når de har det bra, og når de ikke har det bra. Vi foreldre har en enorm påvirkning, noe som sier seg selv. 

Det er ingen hemmelighet at det å prestere er viktig for mange av oss. De fleste av oss syntes det er viktig å være flinke, dyktige og prestere. De fleste av oss syntes det er viktig at barna sine presterer, at de gjør det bra og at de er flinke – Uansett alder. Jeg vil gjerne omtale oss som vi, for jeg vil selvfølgelig også at mine barn skal få det til, over alt i verden. Jeg vil at mine barn skal være trygge, glade, varme og lykkelige. Jeg vil ingenting annet. Samtidig så forsøker jeg å stille meg spørsmål og lære av mine egne barn om hva som gjør de lykkelige. For hva gjør barna mine lykkelige? Gjør gode karakterer det? Gjør nye klær det? Gjør et mål på fotballbanen det? 

Vi sikter ofte høyt, og jeg ser at vi ofte glemmer det som faktisk betyr noe. Jeg ser at vi ofte er mer opptatt av å lære barna våre å regne, fremfor å lære dem å være snille. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være tøffe, fremfor å være høflige. Jeg ser ofte at vi er mer opptatt av å lære barna våre å være store, og flinke, fremfor å la de være barn. For hvorfor er vi så opptatt av alle faktorene som dyrker våre egne barn, fremfor faktorene som utvikler dem? Faktorer som å være høflige, snille, omsorgsfulle og faktorer som omhandler selvtillit. Mange barn får beskjed på hjemmebane om å være tøffe, om og ikke gi seg. Men hva innebærer det egentlig for barna våre å være tøffe, og ikke gi seg? Handler det om å være tøffest i klassen, eller tøff nok til å rekke opp hånden og si at man ikke forstår? Handler det om å være tøffest på fotballbanen, eller tøff nok til å fortelle om når man ikke har det bra? Og hva legger vi i “Ikke gi opp”-taktikken? 

Jeg tilbringer ofte mer tid med barna enn det foreldrene selv gjør i hverdagen, og vi blir ganske godt kjent. Barna trenger omsorg, de trenger tillit og de trenger å være barn, lengst mulig. De vokser opp i en tid som er tøff, uten tvil. Så vi må lære de hvordan det er å leve livet, hvordan man skal håndtere livet og at de alltid skal tørre å snakke. Dessverre fungerer “Ikke gi opp”-taktikken ofte dårlig. 

Som både mamma og barnehageansatt vil jeg minne oss på at barna våre ikke er trofeer. De skal verken curles eller være til utstilling for å fremme oss selv. 
De skal elskes, pleies og tas vare på og ikke settes med en Ipad i fanget. 

// Elin, mamma til Martine, Pernille og Trond Marius 
 

_______________________
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs