Hva jeg tenker om utroskap? Jo, la meg fortelle…

Jeg lurer på hva du tenker om utroskap? Med tanke på at du sier at mennesker ikke er feilfrie og at alle kan gjøre dumme beslutninger de angrer på?

Jeg fikk spørsmålet her på bloggen og ble sittende å tenke. Spørsmålet er liksom for stort til å svare kort på, og jeg vet ikke en gang om det går an å svare godt på det.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Personlig så har jeg en null toleranse, eller vi, har en null toleranse for utroskap i vårt forhold. Og for å være helt ærlig: Jeg vrenger meg i tanken på å bli utsatt (og utsette C) for det og jeg kan begynne å grine, bare av tanken. Jeg har hatt mareritt om det flere ganger, og da verker det liksom litt i hjertet hele dagen etter.

Jeg holdt på å skrive at vi i utgangspunktet har en null toleranse, men jeg tok meg selv i at det ikke er noe vi har tatt utgangspunkt i. Det er sånn det er, og jeg håper og tror at vi snakker såpass godt, åpent og mye om det, at det ikke vil skje.

Jeg lærte veldig mye da en god venninne av meg ble bedratt ganske heftig for en tid tilbake. Både om hvordan man i alle dager kan være en god venninne, hvordan man håndterer det selv, hva det innebærer og jeg har også fått kjenne på hvordan det kan føles.

Nemlig helt forjævlig.

Jeg føler nesten at det er litt skummelt å svare på dette, for det er så individuelt. Noen har stått i det flere ganger, noen kaster kjæresten sin på huet og rævva ut og noen jobber seg gjennom det, og får det bedre enn noen gang. Jeg tror ikke at det finnes et fasitsvar, annet enn hos seg selv.

Da venninnen min ble bedratt lærte jeg at det ikke er min jobb som venn å dømme eller å ta beslutninger. Jeg tror faktisk at en del vennskap blir ødelagt på grunn av nettopp det, men det var ikke min jobb å fortelle henne hva hun skulle gjøre. Det var min jobb å være der for henne og sørge for at hun kom seg gjennom det, på den ene eller den andre måten.

Selv om jeg, spesielt i starten, var hårreisende uenig. Nå derimot, er jeg veldig glad for at jeg lot hun gjøre det som er best for henne.

Jeg har tro på mennesket, og jeg vet at jeg selv er langt i fra feilfri. Derfor forsøker jeg å være forsiktig med å dømme. Uansett hva det kommer til. Jada, jeg dømte over en lav sko når venninnen min ringte hysterisk og fortalte hva som hadde skjedd, men på et tidspunkt så tror jeg at man må gi slipp. Jeg har så langt det lar seg gjøre tro på nye muligheter. For min del så betyr ikke det at man må tilgi, men om man skal klare å leve videre med det så må man forsøke å akspetere, og tro meg – Det kan ta LANG tid og når man står midt oppe i det så føles det antakeligvis umulig.

Nå snakker jeg ganske generelt, bare så du vet det. For jeg tror ikke jeg hadde klart å fortsette og være sammen med mannen i mitt liv, om han hadde gått og vært utro nå. Igjen, jeg vrenger meg bare av tanken på det. Samtidig, så står jeg ikke midt oppe i det, og jeg skal passe meg med å være for sikker. Til syvende og sist så er det vel bare jeg som kunne tatt den beslutningen.

Vi har jo en veldig generell holdning til ting som er ulovlig. Bort, vekk, æsj. Enten om noen begår en kriminell handling, driter seg ut eller for eksempel er utro. Og jeg gjentar. Jeg har tro på mennesket. Har du sona, tatt straffen din eller gjort opp for deg, så må man på et tidspunkt kunne gå videre. Det betyr ikke at det var greit, men igjen, jeg tror man må akseptere og kunne gå videre. Enten alene, eller sammen.

Det er opp til deg og magefølelsen din.

Men, bare for å ha sagt det: Om du har planer om å være utro, om du gjentatte ganger velger å være det og om du trives med det, så ha nok respekt for mennesket du er i en sivilstatus med til å være ærlig og redlig. For er du så tøff at du velger å være utro, så får du også være tøff nok til å stå i det og ta konsekvensene av det også. For min del så handler det om respekt. Og, ikke vær en dritt. For det er skikkelig, skikkelig, skikkelig dritt å velge å være utro.

Jeg begynte med at jeg syntes dette er vanskelig å svare på, og det ble nesten bare vanskeligere og vanskeligere for hver setning som ble skrevet ned, og for å prøve og konkludere:

Vi kan alle drite oss ut, jeg kan hvert fall det og jeg tror at det er en grunn til at alt skjer. Det betyr ikke at det er greit eller akseptert, men alle valg vi tar, tar vi av en grunn. Og ja, de valgene kan være helt på trynet. Og ja, å være utro er et valg. Ikke prøv å unnskylde deg med noe annet.

I bunn og grunn så tror jeg i et tilfelle som utroskap at de det gjelder må ta kampen. Det er lett å sitte på utsiden med pekefingeren, å mene og dømme, og svare på hva man hadde gjort.

Og det er sinnssykt vanskelig dette med kjærligheten. Nemlig at den er størst av alt. Det er nok det som gjør at den kan være så forbanna vond også.