Jeg vil fortelle dere noe

Jeg husker godt hvor mange ganger jeg skiftet før jeg skulle treffe C for første gang. Hvor nøye jeg var på å ta meg godt ut. Hvor viktig det var for meg å gjøre et godt første inntrykk.

Etter snart fem år sammen, så tyder det på at jeg gjorde noe riktig. Selv om jeg ikke tror at det var verken sminka eller skinnbuksa mi som gjorde susen.

Jeg har i etter tid skjønt at pushup BH-en jeg hadde på meg hvert fall gjorde inntrykk, for når jeg for første gang på tja, nesten fem år, hadde på meg en push up-BH her om dagen fikk jeg nemlig høre at “sånn hadde du på deg første gang du var hos meg”.

Jeg har enda ikke klart å tolke det, for mente han at det var komisk eller at jeg burde bruke det litt oftere? Ikke veit jeg, og egentlig er det samme for meg, for sports BH-ene er veldig mye mer komfortable…

Det hender jeg får spørsmål om hva grunnen er at vi har det så fint sammen er. For jeg kan godt fjase om at han er min bedre halvdel og at vi er en perfekt match, men ingen verdens ting har kommet gratis. Faktisk så holdt det jo på å gå skikkelig skeis for under et år siden, og selv om det river i hjertet av å tenke på det, så er jeg på en rar måte takknemlig. Jeg trengte kanskje den påminnelse og lærdommen. For både han og jeg lærte en hel del.

Vi lærte at vi ikke kan ta hverandre forgitt. Jeg tror nemlig det er veldig enkelt å gjøre det, men ingenting er en selvfølge og vi er nødt til å ta og gi.

Vi lærte også viktigheten av å huske på og være kjærester. Hvor viktig det er å gjøre noe annet, bryte litt opp med hverdagen og minne hverandre på hvorfor man fikk sommerfugler i magen første gangen. Hvor viktig det er at hverdagen sammen ikke kun handler om plikter, gjøremål, vasking av bad og diskusjoner. Hvor viktig det er å av og til få rumpa opp av sofaen, pudre nesa og finne på noe gøy.

Men det viktigste vi lærte var at ikke alt trenger å være en konkurranse. Vi kan godt konkurrere om hvem som kan lage den beste pastaen eller hvem som løper fortest, men vi trenger ikke å konkurrere om hvem som har det verst, hvem som er mest sliten, hvem som har sovet minst og hvem som har gjort mest. Målet er jo å spille på samme lag, spille hverandre gode og være et team.

Vi er jo tross alt to om det, og det er jeg så innmari glad for ❤️